Vi ga ut et hefte i 2021 ved navn «Kurdistan på 14 minutter». Her er den digitale utgaven med nødvendige oppdateringer (sist oppdatert: mars 2025).
Innhold:
- Hva er Kurdistan? Hvem er kurderne?
- Ett folk – i et firedelt land med store forskjeller
- Bashur – Sør-Kurdistan
- Bakur – Nord-Kurdistan
- Rojhelat – Øst-Kurdistan
- Rojava – Vest-Kurdistan
- Oppblomstringen av Islamsk Stat (IS) og Motstandsgrupper i Syria og Irak
- Kurderlederen som ble Tyrkias Mandela
- Kurdistan, det offisielle Norge og solidaritetsarbeid
- Hva kan vi gjøre? Solidaritet med kurdernes frigjøringskamp
Hva er Kurdistan? Hvem er kurderne?
Kurdistan – området der de fleste er kurdere – har i hundre år vært delt mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia.
Kurdistan er et geografisk område uten internasjonal anerkjennelse som en stat, delt mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia. Området dekker anslagsvis 500 000 km² og har en befolkning på rundt 40 millioner kurdere. Kurderne er verdens største folkegruppe uten egen stat, og de har lenge blitt nektet grunnleggende kulturelle, politiske og demokratiske rettigheter.
Kurderne kaller de fire delene av Kurdistan Bakur (som betyr nord og ligger i Tyrkia), Bashur (som betyr sør og ligger i Irak), Rojhelat (som betyr øst og ligger i Iran) og Rojava (som betyr vest og ligger i Syria). Andre folkeslag i områdene bruker andre navn og statene motarbeider at kurdiske navn brukes.
- Kurdistan – området der de fleste er kurdere – har i hundre år vært delt mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia.
- Kurderne nektes kulturelle og demokratiske rettigheter. De forsvarer seg mot krig og brutal undertrykking.
- Kurdistan er på størrelse med Spania og har en stor del av Midtøstens olje og gass.
Fortsett å les hvis du vil bli kjent med et folk som har en årtusenlang historie og som kommer til å ha en viktig rolle i de nærmeste tiåras kamp for demokrati og fred i Midtøsten.
Eufrat, Tigris og andre store elver fra de kurdiske fjellene har til alle tider vært vannkilden for folkene i nordlige del av Midtøsten.
Seierherrene i den første verdenskrigen trakk opp nye og kunstige statsgrenser i Midtøsten. Derfor ble Kurdistan for 100 år siden delt mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia. Les mer om dette temaet her.
Store olje- og gassforekomster er en av årsakene til at stormakter siden har kjempet for å få kontroll over Kurdistan og rikdommene der. Mellom 30 og 40 millioner kurdere rammes i dag av brutal undertrykking fra fire stater.
Undertrykking og arbeidsløshet har ført til at flere millioner lever utenfor Kurdistan.
Istanbul er den største «kurderbyen» i Tyrkia.
Ett folk i et firedelt land med store forskjeller
Kurdistan har i alle fall i 900 år blitt brukt som navn på området der kurderne er i flertall. Mange ulike minoriteter bor i Kurdistan.
For over tre tusen år siden ble kurder nedskrevet som navn på befolkningen i et område. Kurdiske småstater eller fyrstedømmer som hadde eksistert i flere hundre år, ble knust i løpet av 1800-tallet. Kurdistan har aldri vært en samlet stat i sin moderne betydning.
Kurdisk er et indoeuropeisk språk og helt ulikt tyrkisk og arabisk. Det er flere kurdiske dialekter. Dialektforskjellene kan være så store at det skaper vanskeligheter å forstå hverandre fullstendig.
Mem û Zïn, som er kurdernes nasjonalepos, ble muntlig overlevert i 250 år, helt til Ehmedê Xanî skrev det ned i 1695. De 2654 versene har fortsatt politisk sprengkraft.
Forleggeren som ga ut en tyrkisk oversettelse i 1996, ble dømt til fengsel i 13 måneder og 10 dager. Dommen slo fast at diktverket var en trussel mot den tyrkiske statens udelelige enhet.
Kurdere som slåss for frihet, menneskerettigheter og kurdisk språk og kultur, har ingen pålitelige venner blant verdens statsledere. Tyrkia, Iran, Irak og Syria har siden firedelingen for hundre år siden brukt brutale midler for å knuse ulike kurdiske frihetsbevegelser.
Stormaktene utenfor Midtøsten har igjen og igjen og med vekslende hell forsøkt å bruke kurdiske bevegelser som brikker i sitt eget spill for kontroll over Kurdistan og Midtøsten.
I de fire delene av Kurdistan er det mange og politisk svært ulike partier. Men ingen av partiene arbeider målrettet for at framtidens frie Kurdistan skal bli en ny samlet stat, selv om dette er drømmen til de fleste kurdere.
Bashur – Sør-Kurdistan (Nord-Irak)
Bashur – eller Sør-Kurdistan omtales oftest som Nord-Irak i norske media.
Bashur er den mest autonome delen av Kurdistan, med Kurdistans regionale regjering (KRG) som styrer regionen fra hovedstaden Erbil. Klanlederen Mustafa Barzani ledet i mer enn 50 år en geriljakrig mot regjeringa i Bagdad, som la grunnlaget for den autonome kurdiske regionen i Irak. I de siste årene har den politiske og økonomiske situasjonen vært preget av uenigheter om oljeeksport, budsjettfordelinger og betalinger til utenlandske selskaper. Forhandlinger mellom Iraks oljedepartement og oljeselskaper om å gjenoppta oljeeksporten har pågått siden begynnelsen av 2025. Det er også interne konflikter mellom de dominerende kurdiske partiene KDP og PUK som svekker stabiliteten.
To historiske hendelser gjør at Bashur har en plass i alle kurderes hjerte.
1988: Anfal-kampanjen. Saddam Husseins irakiske regime ødela flere tusen landsbyer. Målet var å utrydde den kurdiske bygde-kulturen.
Kurdiske menneskerettsaktivister konkluderte med at 182 000 ble drept og begravd i massegraver. Lederen av Anfal, som senere hevdet det var «bare» 100 000, ga klare ordrer til sine sikkerhetssjefer: «Vær sikker på at jeg skal ta meg av kurderne. Jeg skal gjøre det ved å begrave dem med bulldosere. Det er metoden jeg vil bruke». Halabja-massakren i samme år var et av de verste kjemiske angrepene mot sivile i moderne tid. Tusenvis av kurdere mistet livet da Saddam Husseins regime angrep byen som en gjengjeldelse under Iran-Irak-krigen. Vil du lære mer om denne tragiske hendelsen? Les vårt innlegg på nettsiden vår her.
Erbil heter Hewler på kurdisk og er hovedstaden i den kurdisk regionen i Nord Irak.
2005: Den nye irakiske grunnloven gir det meste av Sør-Kurdistan regionalt selvstyre.
Det regionale parlamentet og den regionale regjeringen i Hewler (på arabisk: Erbil) har styrt Sør-Kurdistan i 20 år. På ett punkt er Sør-Kurdistan et forbilde. Undervisningen er på kurdisk fra grunnskolen og opp til universitetene.
Gamle klanstradisjoner står sterkt. Store deler av befolkningen er fattige. De øverste lederne lever i luksus. Lederen i Barzani-klanen har alltid ledet det største partiet, Kurdistans demokratiske parti (KDP).
En kraftig økonomisk vekst stoppet opp i 2013. Arbeidsløshet og voksende klasseskiller preger hele samfunnet. I september 2017 gjennomførte KRG (Kurdistan Regional Government) en historisk folkeavstemning om uavhengighet fra Irak. Dette var en svært omstridt avstemning som fikk betydelige konsekvenser for regionen. Resultatet var overveldende: Rundt 93% stemte for uavhengighet, med en valgdeltakelse på omtrent 72%. Dette viste den sterke støtten for kurdisk uavhengighet blant befolkningen.
Reaksjoner og konsekvenser:
- Irakiske myndigheter erklærte folkeavstemningen ulovlig og nektet å anerkjenne resultatet.
- Det internasjonale samfunnet, inkludert USA, Tyrkia, Iran og de fleste vestlige land, motsatte seg avstemningen.
- Irak iverksatte strenge tiltak, inkludert en luftfartsblokkade mot kurdiske flyplasser.
- Irakiske styrker og Shia-militser erobret Kirkuk og andre omstridte områder fra kurdiske styrker i oktober 2017.
- KRG mistet kontrollen over viktige oljefelt og grenseoverganger.
- Masoud Barzani trakk seg som president av KRG i november 2017.
Folkeavstemningen førte til en betydelig svekkelse av KRGs posisjon både økonomisk og politisk. I stedet for å føre til uavhengighet, resulterte den i tap av territorium, økonomiske sanksjoner og en økt spenning med sentralregjeringen i Bagdad.
Etter denne krisen har KRG og Irak gradvis forsøkt å gjenoppbygge forholdet, men folkeavstemningen forblir et kontroversielt kapittel i nyere kurdisk historie og et eksempel på de komplekse geopolitiske utfordringene i regionen.
PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet) har hatt tilhold i
Qendil-fjellene siden tidlig på 1990-tallet. Etter at de ble tvunget ut av Syria i 1998 og deres leder Abdullah Öcalan ble pågrepet i 1999, etablerte PKK hovedkvarteret sitt i Qendil, som ligger i det nordlige Irak nær grensen til Iran og Tyrkia.
Fra begynnelsen var dette basert på en avtale mellom PKK og KDP-lederen Mesud Barzani. Den regionale regjeringens peshmerges og geriljasoldater fra PKK kjempet i 2014 sammen mot IS og klarte å stanse framrykkingen deres. «Pêşmerge» (Peshmarga) er et kurdisk ord som betyr «de som står overfor døden» eller «de som konfronterer døden». Pêşmerge-styrkene med sin lange historie som strekker seg flere tiår tilbake er kjent for å være de primære forsvarsstyrkene for de kurdiske regionene og har spilt en viktig rolle i mange konflikter og kurdernes kamp for autonomi og beskyttelse av kurdisk territorium. Ordet består av to deler: «Pêş» som betyr «foran» eller «fremfor» og «Merg» som betyr «død»
Kandilfjellene har vært et strategisk viktig område for PKK på grunn av det utilgjengelige fjellterrenget som gjør det vanskelig for tyrkiske militærstyrker å gjennomføre operasjoner der. Området har fungert som en base for PKK i over 30 år, hvor de har organisert sine militære og politiske aktiviteter.
Tyrkia har gjennom årene gjennomført flere militæroperasjoner og luftangrep mot PKK-stillinger i Kandilfjellene, men organisasjonen har fortsatt å bruke området som en viktig base for sine operasjoner.
Tyrkia gjennomfører jevnlig flyangrep mot landsbyer i Sør-Kurdistan. De har ødelagt landsbyer og drept mange av innbyggerne.
Det erklærte målet har hver gang vært å utrydde det de kaller «de aller siste PKK-terroristene».
Bakur – Nord-Kurdistan (Tyrkia)
Omtrent halvparten av kurderne bor i Bakur – eller Nord-Kurdistan. Det er den landsdelen som er i Tyrkia.
General Mustafa Kemal Atatyrk som fram til 1923 ledet den tyrkiske uavhengighetskrigen, allierte seg med kurdiske klanledere. Han lovet kurderne samme rettigheter som tyrkere og selvstyre innenfor den framtidige republikken.
Da krigen var vunnet og staten Tyrkia var opprettet, snudde Atatyrk helt om. Kurdisk språk ble forbudt i 1924.
Staten startet en brutal undertrykking av alt kurdisk. Den pågår fortsatt. Den fengslede lederen av PKK, Abdullah Öcalan, har nylig oppfordret sine militante til å legge ned våpnene som del av pågående forhandlinger med Tyrkias regjering. Dette kan potensielt avslutte en konflikt som har resultert i over 40 000 dødsfall. Tyrkiske myndigheter fortsetter imidlertid å begrense kurdernes rettigheter og slå ned på politisk opposisjon.
1990-tallet ble preget av statens forsøk på å stoppe den økende oppslutningen om PKK – Det kurdiske arbeiderpartiet. Tyrkia fulgte eksemplet fra Anfal-kampanjen i Irak og ødela rundt 4000 landsbyer på 1990-tallet. Millioner ble fordrevet fra lands-bygda.
Leyla Zana var i 1991 den første kurdiske kvinnen som ble valgt inn i parlamentet. Hun og halvparten av parlaments gruppen fra Folkets arbeiderparti (HEP) ble arrestert i 1994. De andre kom seg ut av Tyrkia. Zana ble dømt til 15 års fengsel. Hun ble på nytt valgt inn i parlamentet i 2011 og 2015. Flertallet ekskluderte henne fra parlamentet i 2018. Befolkningen i Nord-Kurdistan har i dag et nettverk av sivile organisasjoner.
Det flerkulturelle Folkenes demokratiske parti (HDP) var siden 2015 det tredje største partiet i parlamentet hvor en kvinne og en mann delte ledervervene på alle nivåer. Den ene medlederen var tyrker. Både parlamentsmedlemmer, lokalpolitikere, tillitsvalgte og lokale tillitsvalgte ble fengslet.
Etter valgnederlaget i juni 2015 startet president Recep Tayyip Erdoğan sin nye «krig mot terror». I praksis er det en krig mot kurderne.
HDP ble offisielt oppløst av Tyrkias forfatningsdomstol i juni 2023 etter en langvarig rettslig prosess der partiet ble anklaget for forbindelser til PKK, som er klassifisert som en terrororganisasjon i Tyrkia.
Etter at HDP ble forbudt, har det pro-kurdiske DEM-partiet (Demokrati og Likeverd Partiet) fungert som etterfølgeren. DEM-partiet ble dannet i 2023 og har i stor grad overtatt HDPs velgerbase og politiske agenda. I lokalvalgene i mars 2024 klarte DEM å vinne flere ordførerposter i kurdisk-dominerte områder i Sørøst-Tyrkia.
Den nåværende politiske situasjonen mellom kurdiske opposisjonelle og tyrkiske myndigheter kjennetegnes av:
- Fortsatt rettslig forfølgelse: Flere DEM-politikere og kurdiske aktivister er under etterforskning eller står overfor rettssaker.
- Valg av nye ordførere: Tyrkiske myndigheter har i flere tilfeller erstattet demokratisk valgte kurdiske ordførere med statlige administratorer, en praksis som fortsetter også etter lokalvalgene i 2024.
- Parlamentarisk press: DEM-representantene i parlamentet møter utfordringer i sitt politiske arbeid, inkludert forsøk på å oppheve parlamentarisk immunitet for enkelte medlemmer.
- Spenninger rundt Tyrkias militæroperasjoner: Tyrkias militære aktiviteter mot PKK i Nord-Irak og Nord-Syria er fortsatt et sentralt stridstema.
- Diskriminering og språkrettigheter: Begrensninger på kurdisk språk i offentlig sfære og utdanning er fortsatt omstridte temaer.
- Fengsling av nøkkelpersoner: Flere fremtredende kurdiske politikere, inkludert tidligere HDP-leder Selahattin Demirtaş, sitter fortsatt fengslet, til tross for flere avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som krever løslatelse.
Spenningen forblir høy, men DEM-partiet fortsetter å fungere som en viktig representant for kurdiske interesser innenfor det tyrkiske politiske systemet, selv om det møter betydelige hindringer fra myndighetene.
Rojhelat – Øst-Kurdistan (Iran)
I byen Mahabad ble den første kurdiske republikken opprettet i 1946
De 11 månedene republikken varte, ble et blomstringsår for kurdisk litteratur. For første gang fikk barna kurdiske lærebøker. Avisen Kurdistan ble utgitt annenhver dag.
Sjahen som styrte Iran fra Teheran, fikk støtte fra kurdiske klanledere. Mange av dem mente at et visst overherredømme fra det fjernt-liggende Teheran var bedre enn et mulig demokratisk styre fra Mahabad.
Sjahens hær gjenerobret Mahabad. President Qazî Mihemed og mange av lederne ble henrettet. Kurdernes språk ble igjen forbudt.
Presteregimet i Teheran er berømt og beryktet for sine likvideringer av regimemotstandere, i Iran og i utlandet. Dette rammer all opposisjon, ikke bare kurdere.
Ayatollah Khomeiny inviterte i 1989 kurdiske ledere til forhandlinger i Wien for å finne en politisk løsning. Regimets utsendinger trakk våpen i forhandlingsrommet og drepte de kurdiske forhandlerne.
Tre år senere sendte presteregimet et annet drapsteam til Berlin. De skjøt og drepte tre av de fremste lederne i Kurdistans Demokratiske Parti – Iran (KDPI). De hadde deltatt på et møte i Sosialist-internasjonalen.
Øverste leder Ali Khamenei og president Pezeshkian styrer i dag Øst-Kurdistan med forfølgelse, henrettelser og lange fengselsstraffer.
Arbeidsløse grensearbeidere i Øst-Kurdistan (Kolbar på kurdisk som er et eget ord for denne gruppen arbeidere, og betyr «den som bærer varer på skuldrene) – både menn og kvinner – prøver å skaffe familien inntekter med å bære varer gjennom grense-fjellene mellom Iran og Irak. Regimets soldater og sikkerhetsstyrker skyter på dem, for å drepe.
Frihetskampen i Rojhelat er i dag i hovedsak sivil organisering. Flere partier og mange andre organisasjoner deltar.
Kurdere i Iran lever fortsatt under strenge restriksjoner, med begrensede muligheter for politisk organisering, språkbruk og kulturelle uttrykk. Situasjonen har vært særlig anspent etter landsomfattende protester i Iran, som startet fra kurdiske områder etter drapet på kurdiske Jina (Mahsa) Amini i september 2022, og førte til «Kvinne_liv_frihet«-bevegelsen.
I januar 2025 ble flere byer i Øst-Kurdistan stengt ned som del av en generalstreik i protest mot henrettelsesdommer og menneskerettighetsbrudd. Kurdiske aktivister rapporterer om omfattende undertrykkelse og hyppige arrestasjoner. Les oppdaterte nyheter om situasjonen i Rojhelat her.
Rojava – Vest-Kurdistan (Nord-Syria)
Bygging av bydelen Hay al-Akrad, på norsk: Kurderbyen i Damaskus, startet på 1100-tallet.
Rojava er tre områder med kurdisk flertall lengst nord i Syria.
De er innbyrdes adskilt, men henger sammen med de kurdiske områdene i Tyrkia. Den stormakts dikterte grensa fra 1920-tallet går tvers gjennom flere kurdiske byer: En del av byen i Syria og den andre delen i Tyrkia. De tre kurdiske områdene i Syria henger sammen med de kurdiske områdene i Tyrkia.
Den arabiske republikken Syria har – med vekslende intensitet – drevet allsidig undertrykking av kurderne. Det første kurdiske partiet som ble stiftet i 1957, har alltid vært ulovlig. Språket var forbudt. De som drev butikker, kunne ikke engang skrive butikkskiltene på kurdisk.
Som et ledd i arabiseringspolitikken ble mange kurdere i 1962 fratatt sitt statsborgerskap. Også syrere de giftet seg med og barna deres ble statsløse i sitt eget land. Syrias myndigheter oppga i 1966 at 142 465 var statsløse.
Daværende president Bashar al-Assad innvilget i 2011 en mulighet til å søke om å bli syriske statsborgere.
Tidlig på 1970-talet skapte staten et «arabisk belte» langs en del av grensen mot Tyrkia. Staten flyttet inn arabere og ga dem jord. Kurdere ble tvangsflyttet sørover.
PYD – Partiet for demokratisk enhet – som ble stiftet i 2003, ble det største partiet.
Siden 2012 har PYD stått i spissen for å bygge opp en ny form for folkestyre. Folkevalgte styringsorganer bygges opp nedenfra og i flere nivåer. Fra landsby eller bydel og opp til et parlament for hele Rojava. Dette folkestyret har to særtrekk som skiller det fra regimene i resten av Midtøsten.
– Flytting av makt til kvinner. Alle styringsorganer har to medledere, en mann og en kvinne.
– Alle folkene – kurdere, arabere, armenere, tsjerkessere og andre – har samme rett og plikt til å delta i styringen av samfunnet. Styringsorganene skal gjenspeile sammensetningen av befolkningen. Byen Manbij er et eksempel. Flertallet, både i befolkningen og i bystyret er arabere.
I alle de årene med oppbygging har Rojava vært utsatt for militære angrep fra Tyrkia, IS og andre jihadist-grupper og noen ganger fra Syria og militser som var lojale mot regjeringen i Damaskus. De militære styrkene i Rojava består av YPG (Folkets forsvarsstyrker) og YPJ (Kvinnenes forsvarsstyrker).
Verken PYD eller andre partier i Rojava ønsker løsriving fra Syria. PYD arbeider for grunnlovsendringer som gir hver landsdel et indre selvstyre.
Rojava er en autonom region som har etablert et unikt styresett basert på demokrati, likestilling og økologisk bærekraft. Situasjonen i Rojava er fortsatt svært ustabil, særlig på grunn av Tyrkias militære operasjoner mot kurdiske grupper i regionen. I løpet av 2024 og 2025 har det vært flere angrep mot Rojava, som har svekket infrastrukturen og truet stabiliteten i regionen. Forholdet mellom Rojava-administrasjonen og den syriske regjeringen er også spent. Bashar al-Assad ble avsatt i desember 2024 etter at opprørsstyrker, ledet av den islamistiske gruppen Hayat Tahrir al-Sham (HTS), tok kontroll over flere strategiske byer, inkludert Aleppo, Hama og til slutt hovedstaden Damaskus. Assad flyktet fra Damaskus 8. desember 2024 og fikk senere asyl i Russland. Etter Assads fall ble HTS-lederen Ahmed al-Sharaa utnevnt til president for overgangsperioden av den syriske generalstaben 29. januar 2025. Mohammed al-Bashir, tidligere leder av den syriske frelsesregjeringen, ble utnevnt til statsminister for overgangsregjeringen 10. desember 2024. Overgangsregjeringen har siden arbeidet med å stabilisere landet og integrere ulike militære fraksjoner i statlige institusjoner. For eksempel ble det 10. mars 2025 kunngjort at de kurdisk-ledede syriske demokratiske styrkene (SDF) skulle integreres i statlige institusjoner.
Du kan lese mer om disse på vår nettside.
Oppblomstringen av Islamsk Stat (IS) og Motstandsgrupper i Syria og Irak
Etter den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak i 2003 oppstod flere ulike motstandsgrupper med ulike ideologiske og politiske mål. Blant de mest fremtredende var islamistiske grupper, hvor den mest dominerende fra 2014 tok navnet Islamsk Stat (IS), kjent på arabisk som Daesh. IS utnyttet den politiske ustabiliteten i regionen til å etablere seg som en dominerende makt.
Fremvekst og Ekspansjon
I løpet av få måneder i 2014 erobret IS store områder i både Syria og Irak, inkludert Mosul, som er Iraks nest største by. Etter erobringen erklærte IS et verdensomspennende kalifat med Raqqa i Syria som hovedstad. Denne erklæringen var et misbruk av det tradisjonelle islamske begrepet «kalifat», og fungerte som en kraftig propagandaplattform for å tiltrekke seg ekstreme jihadister fra hele verden.
Motstand i Kobanê
Da IS-hæren i september 2014 avanserte mot den strategisk viktige grensebyen Kobanê i Syria – en kurdisk by tilsvarende størrelsen av Bodø – møtte de for første gang betydelig motstand på bakken. De kurdiske styrkene YPG (Folkets Forsvarsenheter) og YPJ (Kvinnenes Forsvarsenheter), som var militært underlegne, konfronterte IS-styrker bevæpnet med Kalashnikovs og andre lette våpen mot et IS-arsenal som inkluderte titalls stridsvogner erobret i Mosul.
I oktober 2014 inngikk USA og de kurdiske myndighetene i Rojava en taktisk militærallianse for å bekjempe IS. Amerikanske luftangrep ble koordinert med kurdiske styrker på bakken, noe som resulterte i at IS led sitt første betydelige nederlag i slaget om Kobanê. Denne seieren markerte starten på IS’ tilbakegang i regionen.
Etableringen av Syrian Democratic Forces (SDF)
Høsten 2015 tok YPG og YPJ initiativet til å opprette en flerkulturell militær allianse kalt Syrian Democratic Forces (SDF). Denne alliansen omfatter ulike militære og politiske grupper i Syria og har blitt kjent som en av de mest effektive styrkene i kampen mot IS, spesielt under slaget om Raqqa. SDFs styrker har bestått av både kurdiske og arabiske soldater, hvor arabere i dag utgjør omtrent halvparten av alliansens totale styrker.
I 2017 deltok SDFs første enhet av arabiske kvinner i frigjøringen av Raqqa, som på det tidspunktet fungerte som IS’ hovedstad i Syria. Den 23. mars 2019 erklærte SDF seier over IS etter å ha frigjort Baghouz, den siste byen som var under IS’ kontroll. Denne lange og krevende kampen hadde kostet livet til om lag 11 000 soldater fra SDF.
Tyrkias rolle og vedvarende konflikt
Siden minst 2014 har Tyrkia blitt anklaget for å støtte IS og andre jihadistiske grupper i Syria, både direkte og indirekte. Tyrkia har siden 2015 gjennomført flere militære operasjoner som har resultert i okkupasjon av store deler av Nord-Syria. Det har også blitt rapportert at Tyrkia bruker tidligere IS-krigere og andre jihadister som leiesoldater i sine militære operasjoner.
Til tross for at IS’ territorielle kalifat er knust, fortsetter skjulte IS-celler å utføre dødelige terrorangrep i Rojava og andre områder der IS tidligere hadde kontroll.
Kampen er ikke over
Kampen mot IS i Syria og Irak er på ingen måte over. Uten den enorme innsatsen og ofrene fra YPG, YPJ og SDF, ville IS og deres kalifat sannsynligvis ha overlevd og fortsatt å utgjøre en betydelig trussel mot hele regionen og verden for øvrig.
En av de mest komplekse utfordringene etter IS’ territorielle fall er håndteringen av titusenvis av IS-fanger, inkludert kvinner og barn, som holdes i overfylte leirer som Al-Hol og Al-Roj i Nordøst-Syria. Leirene administreres av SDF, men mangler ofte ressurser til å garantere tilfredsstillende sikkerhet og humanitære forhold.
Al-Hol-leiren har i særdeleshet blitt kjent for ekstrem overbefolkning, dårlige sanitære forhold, og radikalisering blant internerte. Mange kvinner i leiren anses å være lojale til IS, og det forekommer hyppige voldshendelser som angrep på vakter og andre innsatte. Det anslås at rundt 60 000 mennesker befinner seg i Al-Hol, hvorav mange er utenlandske statsborgere.
Samtidig opererer skjulte IS-celler i områdene rundt leirene, som med jevne mellomrom gjennomfører angrep for å frigjøre internerte IS-medlemmer eller destabilisere regionen ytterligere.
Internasjonalt har det vært betydelig uenighet om hvordan disse fangene skal håndteres. Mange vestlige land nekter å repatriere sine statsborgere, spesielt voksne kvinner som har vært tilknyttet IS. Dette har skapt store utfordringer for SDF, som allerede står overfor en krevende sikkerhetssituasjon.
Kurderlederen som ble Tyrkias Mandela
Apartheid-regimet i Sør-Afrika stemplet Nelson Mandela (1918-2013) som terrorist og dømte han til fengsel på livstid. Etter 27 år i fengsel ble han løslatt i 1990. Han startet da en forsoningsprosess som neppe hadde vært mulig uten han.
Abdullah Öcalan er en kurdisk politiker, filosof, historiker og forfatter fra Tyrkia. Han var leder av PKK – Det kurdiske arbeiderpartiet – fram til han i 1999 ble dømt til livsvarig fengsel.
Fra fengslet var Öcalan arkitekten bak freds-prosessen mellom Tyrkia og kurderne fra 2013 til 2015. Han har nylig kommet med en historisk oppfordring til organisasjonen om å legge ned våpnene og oppløse seg selv. Denne utviklingen markerer et potensielt vendepunkt i den over 40 år lange konflikten mellom PKK og den tyrkiske staten, en konflikt som har resultert i mer enn 40 000 dødsfall og omfattende fordrivelser.
Öcalans budskap ble formidlet fra fengselet og innebærer en oppfordring til PKK om å avholde en kongress for å beslutte sin egen oppløsning og nedleggelse av våpnene. Dette initiativet kommer etter måneder med forhandlinger. I respons til Öcalans oppfordring erklærte PKK en ensidig våpenhvile fra 1. mars 2025. PKKs ledelse uttalte at deres styrker ikke vil gjennomføre militære operasjoner med mindre de blir angrepet, og understreket at en vellykket implementering av fredsprosessen krever at Öcalan personlig leder den.
Denne utviklingen gir håp om en varig fred og en demokratisk løsning på kurderspørsmålet i Tyrkia. Likevel gjenstår det usikkerhet om hvordan prosessen vil utvikle seg, spesielt med tanke på om hele PKK vil følge Öcalans oppfordring og hvordan den tyrkiske regjeringen vil respondere.
Millioner av mennesker identifiserer seg i dag med Öcalan og ser på han som sin representant.
Bøker skrevet av Abdullah Öcalan, som kan skaffes her: https://ocalanbooks.com/#/english
Som en brobygger i Tyrkia, med støtte som strekker seg langt utover den kurdiske befolkningen, fremstår Abdullah Öcalans oppfordring som en historisk mulighet for fred. For at en varig løsning skal oppnås, må fredsprosessen som ble avbrutt i 2015, gjenopptas og styrkes med en inkluderende dialog som involverer både tyrkiske myndigheter og kurdiske representanter.
Det kan vanskelig skje uten at Öcalan får plass ved forhandlingsbordet. Öcalans frihet kan bety et gjennombrudd for demokratiseringen av Tyrkia og for fred i Kurdistan.
Kurdistan, det offisielle Norge og solidaritetsarbeid
Norske regjeringer har i hovedsak fulgt USAs politiske linje overfor kurdiske bevegelser. Norge har verken fordømt statsterroren i Tyrkia eller tyrkisk krigføring i nabostatene Irak og Syria. President Erdoğan kan stole på Norge.
Våpeneksport og sanksjoner
I oktober 2019 besluttet Norge å stanse behandlingen av nye søknader om eksportlisenser for forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær bruk i Tyrkia som en reaksjon på Tyrkias militære operasjoner i Syria. Dette tiltaket ble omtalt som et «føre-var»-tiltak av utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Det er imidlertid uklart hvorvidt denne stansen fortsatt er gjeldende per 2025, da det ikke foreligger oppdatert informasjon om en eventuell gjenopptakelse av våpeneksporten til Tyrkia.
Norges holdning til PKK
Norge har ikke offisielt listet PKK som en terrororganisasjon, i motsetning til EU og USA. Dette har tidligere muliggjort at norske diplomater kunne fungere som formidlere i hemmelige forhandlinger mellom PKK og Tyrkia. Det er imidlertid ikke kjent om slike forhandlinger har funnet sted de siste årene.
Forholdet til den kurdiske regionale regjeringen
Norge har, i likhet med USA, opprettholdt gode politiske forbindelser med Den kurdiske regionale regjeringen i Nord-Irak (Sør-Kurdistan). Dette samarbeidet har vært viktig i konteksten av stabilisering og gjenoppbygging i regionen etter konflikten med IS.
Selv om Norge har tatt skritt for å begrense våpeneksport til Tyrkia, er det behov for kontinuerlig vurdering av denne politikken i lys av utviklingen i regionen og Norges internasjonale forpliktelser.
Bilde t.h.: Tidligere utenriksminister Børge Brende på offisielt besøk hos Mesoud Barzani, i aug. 2015, etter at presidentperioden hans var slutt, men nektet å gå av. Litt pinlig da kurdere i Norge påpekte «feilen», at han behandla en illegal president på denne måten. Bilde t.v.: Brende, Søreide og Barzani i 2016.
Hva kan vi gjøre?
Støtte til den frigjøringskampen i alle deler av Kurdistan – som ikke er kamp for en ny stat – bør markeres 1. mai og på den internasjonale kvinnedagen 8. mars.
Når det blir muligheter for å reise til de ulike delene av Kurdistan, vil Solkurd fortsette med sine solidaritetsreiser til Kurdistan.
Erling Folkvord, en av grunnleggerne av Solkurd og kurdernes gode venn som forlot oss i mars 2023, deltok i mars 2022 på Newroz-feiring ved Qendil-fjellene i Bashur, sammen med to andre styremedlemmer Svein Olsen og Jila Hassanpour.
Fagforeninger og andre kan stille krav til regjeringa og Stortinget:
- Regjeringa må offentlig støtte kurdernes kamp for kulturelle og demokratiske retter i alle deler av Kurdistan.
- Norge må kreve at Tyrkia trekker militære styrker ut av Irak og Syria og ta opp dette i NATOs organer og i FNs sikkerhetsråd.
- Både det offisielle Norge og organisasjoner kan kreve at Tyrkia løslater Abdullah Öcalan og alle andre politiske fanger.
- Send slike vedtak til Utenriksministeren, Stortingets utenrikskomité og den tyrkiske ambassaden.
Ta kontakt med kurdere og kurdiske organisasjoner der du bor.
Solidaritet med Kurdistan deltar gjerne med innleder på store eller små møter, enten det er på skoler, i fagforeninger eller andre organisasjoner.
Solidaritet med Kurdistan 