Av Shilan Saqizi – Kilde: JINHA nyhetssenter
Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd
Etter å ha spilt en nøkkelrolle i nederlaget av IS (Daesh), står Rojava i dag under et sammensatt press preget av krisen rundt Daesh-leirene, politisk isolasjon og en intens kamp om narrativene – en krise som tydelig avdekker svikten i den internasjonale rettsordenen.
Til tross for at det har gått mindre enn noen få år siden de katastrofale forbrytelsene begått av islamistisk terrorisme i Rojava, har det ikke bare vokst frem former for støtte til disse kreftene. Samtidig er Rojavas motstands- og antiterrorfront – som har vært den viktigste kraften i kampen mot denne trusselen – nå under press fra alle kanter. Parallelt forsøker tilknyttede menneskerettighetsorganisasjoner samt arabisk- og persiskspråklige medier, gjennom målrettet mediekrigføring, å svekke Rojavas omdømme og overse ansvaret for å forsvare og støtte denne motstandsfronten. Dette åpenbare paradokset vitner om maktspill og skjulte politiske strategier som setter geopolitiske interesser foran rettferdighet og sannhet.
Denne rapporten har som mål å gi en helhetlig analyse av den politiske, sosiale og sikkerhetsmessige situasjonen i Rojava, med særlig fokus på utfordringene og motsetningene knyttet til verdensmaktenes støtte, menneskerettighetsbrudd samt diplomatisk og mediemessig press mot dette kurdiske selvstyreområdet. Videre søker rapporten å gi et kritisk perspektiv på internasjonale aktørers rolle, virkningen av sikkerhets- og rettspolitikk, og mulige veier videre for å støtte rettferdighet, sikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter i denne komplekse krisen.
Rojava – en ufrivillig fangevokter i en diskriminerende verdensorden
Oppholdet av flernasjonale Daesh-familier i leirene i Rojava er ikke et resultat av politisk valg, men av strukturelt press og systematisk ansvarsfraskrivelse fra nasjonalstater og internasjonale institusjoner. Selv om mange av Daesh-medlemmene og deres familier er statsborgere av europeiske, arabiske eller asiatiske land, unnlater disse statene bevisst å ta sitt juridiske ansvar. Slik avsløres det moralske hykleriet i den internasjonale ordenen: krav om rettferdighet og sikkerhet gjelder kun så lenge kostnadene bæres av andre.
For Rojava, som fortsatt ikke er anerkjent av noen stat eller internasjonal institusjon, har rollen som vokter av tusenvis av kvinner og barn med tilknytning til Daesh utviklet seg til en enorm sikkerhetsmessig, etisk og økonomisk byrde. Fra et folkerettslig perspektiv står denne situasjonen i klar konflikt med grunnleggende prinsipper som likhet i statsborgerskap, retten til en rettferdig rettergang og forbudet mot kollektiv avstraffelse. Likevel tvinges Rojava, som en uformell aktør, til å bære ansvaret for denne «grå styringen» uten tilgang til formelle ressurser eller institusjonell støtte.
Leirene har samtidig blitt til det som kan beskrives som «suspenderte territorier» – områder der internasjonale lover verken håndheves fullt ut eller oppheves. Dette skaper et vedvarende press for å håndtere alvorlige sikkerhetsrisikoer uten juridiske verktøy, og gjør Rojava til et offer for vestlige og regionale dobbeltstandarder: begrenset militær støtte på den ene siden, og full overføring av et ansvar ingen stater ønsker å påta seg på den andre.
Til syvende og sist er denne situasjonen et produkt av en dypt urettferdig verdensorden, der ikke-statlige aktører må betale prisen for politiske og militære feil begått av mektige stater – uten legitimitet, uten ressurser og uten utsikter til rettferdighet.
Hvorfor blir motstandens geografi tiet i hjel?
Midt i de åpenbare motsetningene i den internasjonale ordenen reiser det seg et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan en struktur som Rojava, som sto i frontlinjen i den globale krigen mot Daesh og betalte en enorm humanitær og politisk pris på vegne av verdenssamfunnet, i dag ikke bare mangle formell juridisk legitimitet, men fortsatt også være fullstendig utestengt fra internasjonal anerkjennelse?
Selv om Rojava utgjorde ryggraden i kampen mot Daesh-kalifatet, har støtten uteblitt. I stedet har det fulle ansvaret for håndteringen av Daesh’ etterlatte strukturer – inkludert tusenvis av fanger og deres familier – blitt lagt på skuldrene til denne unge selvstyrte administrasjonen. Gjennom bevisste strategier for passivitet, som å nekte å hente hjem egne borgere eller systematisk utsette repatriering, har verdensmaktene i realiteten overført sitt politiske, juridiske og menneskelige ansvar til en aktør som verken er FN-medlem, besitter formelle styringsverktøy eller har tilgang til stabil økonomisk støtte. Denne formen for «outsourcing» av krisen representerer ikke bare et moralsk sammenbrudd, men avdekker også et dypt strukturelt gap i det internasjonale systemet, der avpolitisering av motstand og sikkerhet bygget på andres lidelse har blitt sentrale maktinstrumenter.
Rojava – den glemte frontlinjen
Da Daesh vokste frem i årene 2013–2014 og utvidet sitt selvutnevnte kalifat fra Mosul til Raqqa, ble verden rystet. For Rojavas befolkning markerte dette ikke et nyhetssjokk, men begynnelsen på en eksistensiell kamp for overlevelse. Mens vestlige stater nølte med å utvikle helhetlige antiterrorstrategier og regionale statshærer kollapset, tok de kurdiske folkestyrkene – særlig Folkets forsvarsenheter (YPG) og senere Syrias demokratiske styrker (SDF) – uten reell internasjonal støtte på seg rollen som frontlinje i krigen mot Daesh. Slaget om Kobanî i 2014–2015 ble et avgjørende vendepunkt i denne motstanden. Samtidig som Daesh rykket frem med våpen erobret i Mosul og med åpen støtte fra NATO-medlemmet Tyrkia, ble Kobanî et symbol på urokkelig motstand.
Ifølge Syrian Observatory for Human Rights ble over 1 000 YPG-krigere drept i slaget, i tillegg til at tusenvis av sivile ble drept eller fordrevet. Etter Kobanî ble de kurdiske styrkenes militære operasjoner, i koordinering med den USA-ledede koalisjonen mot Daesh, ytterligere utvidet. Slagene om Manbij (2016), Tabqa (2017) og den omfattende offensiven mot Raqqa (2017) var blant de mest sentrale vendepunktene, der SDF spilte en avgjørende rolle i Daesh’ nederlag. Under slaget om Raqqa alene ble ifølge Amnesty International over 1 600 sivile drept, og byen ble nesten fullstendig ødelagt.
Samtidig skapte Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), gjennom sin tydelige og aktive tilstedeværelse, et globalt narrativ om kvinners motstand mot islamistisk fundamentalisme. Denne kvinneledede styrken brøt med etablerte forestillinger om militære strukturer i Midtøsten og ble et symbol på kampen mot ekstremisme.
De menneskelige kostnadene ved Rojavas motstand var enorme. Ifølge UNHCR og lokale feltkilder mistet over 11 000 SDF-krigere livet i krigen mot Daesh, og mer enn 20 000 ble såret. Disse ofrene har imidlertid i stor grad blitt oversett i stormaktenes politiske beregninger.
Selv etter Daesh’ militære nederlag tok ikke oppdraget til YPG og SDF slutt. Sovende celler, støttet av Tyrkia, er fortsatt aktive, og daglige antiterroroperasjoner pågår. Likevel har Rojava, til tross for den høye menneskelige prisen som er betalt, fortsatt ingen politisk anerkjennelse – verken som selvstyrt system eller som en likeverdig internasjonal partner.
Dermed er historien om Rojavas kamp mot Daesh også historien om en dyp konflikt mellom global ansvarsfraskrivelse og lokal handlekraft, mellom passiviteten i de formelle internasjonale strukturene og ofrene til styrker uten formell legitimitet. I dette tomrommet gikk ikke bare livene til tusenvis av kurdere tapt, men også prinsippene om rettferdighet og globalt ansvar.
Likevel utgjør fortellingen om Rojavas motstand og ofre bare halve virkeligheten i regionen i dag. Den andre halvparten finnes i strukturene som oppsto etter Daesh’ militære nederlag: leirer, fengsler og langvarige unntakstilstander der lov, rettigheter og internasjonalt ansvar er satt på vent. Denne rapportens første del har vist hvordan Rojava ble den glemte frontlinjen i kampen mot terrorisme. Del to tar for seg hvordan denne glemselen – gjennom leirkrisen, det juridiske vakuumet og statenes avvisning av ansvar – har utviklet seg til et humanitært og sikkerhetsmessig blindspor.
(Del 2 kommer etter at den publiseres av JINHA).
Solidaritet med Kurdistan 