Tyrkia dømmer nok en gang kurdisk som ulovlig i skolen

I følge nyhetsbyrået ANF har konstitusjonsdomstolen vedtatt at det ikke er lov å undervise på kurdisk i skolen. Dette var på bakgrunn av at lærere gjennomførte en streik og under denne streiken holdt de et seminar på kurdisk på skolen. Dette var for å delta i FN-organet UNESCOs markeringsdag for morsmål! En aksjonsform som ikke er kjent for oss i Norge.

De ble dømt til tross for at dette skjedde utenfor den normale undervisningen.

Her er et utdrag fra dommen oversatt av Johan Petter Andresen:

«Når vi ser på den overordnede politikken til republikken Tyrkia, er det fastsatt i Grunnlovens artikkel 42 at morsmålsundervisning skal være på tyrkisk. Derfor kan intet annet språk enn tyrkisk brukes av Tyrkias borgere som morsmål i utdanningsinstitusjoner.»

Her er kilden på engelsk:

Constitutional Court upholds mother tongue ban

ANF | Ankara | 29 July 2022
Turkey’s Constitutional Court (AYM) found no violation in the disciplinary punishment given to 22 unionized teachers who participated in a workshop over one-hour mother tongue education at schools carried out on February 21, 2016 by the Education and Science Workers’ Union (Eğitim Sen) as part of UNESCO’s 21 February World Mother Language Day.

Disciplinary investigations were launched against teachers working in primary, secondary and high schools in Lice, Sur and Yenişehir districts of Amed (Diyarbakır) province after they “taught lessons in mother tongue” on February 22, 2016, recommended by the Eğitim Sen. Teachers received reprimands for their lectures on mother tongue held at Eğitim Sen’s suggestion.


When the teachers objected to the reprimands, the Diyarbakır Administrative Courts decided to cancel the disciplinary punishments on the grounds that “their actions remained within the scope of union activities”. While the case was taken to the Regional Administrative Court in Antep province, the court ruled that “the action is not within the scope of union activity, therefore, the act of teaching extracurricular courses violated legislation, procedures and principles determined by the institution and resulted in blocking the right to education, which is a democratic and constitutional right.”

The teachers in question and the Eğitim-Sen appealed to the Constitutional Court, defending that “the right to union, freedom of expression and organizing meetings and demonstrations were violated.”


Give education in Turkish, be loyal to the state
The Constitutional Court, however, rejected the appeal of the union, ruling that, “When we look at the overall policy of the Republic of Turkey, it is stipulated in Article 42 of the Constitution that education in the mother tongue will be in Turkish. Therefore, no language other than Turkish can be used by Turkey’s citizens as their mother tongue in education and training institutions.”

Although the Constitutional Court emphasized that “freedom of thought and expression is of vital importance for a functioning democracy”, it ruled that public officials have a “fidelity obligation” to the state.

The Constitutional Court unanimously ruled that there was no violation in salary cuts and reprimands given to the teachers.

EN GUD OG SYV ENGLER        

ALDRI IGJEN! 

Minnemarkering  Eidsvolls Plass

Folkemordet på jesidiene – 3 August 2014

Appell ved Bente Knagenhjelm, Landsstyrerepresentant i Solkurd

Hva skal vi i dag – her foran det norske Storting?

Vi skal vise respekt, ved å:

  • Minnes  –  Sørge –  Heve røsten.   Synliggjøre – Ansvarliggjøre. 
  • Arbeide for rettferdighet
  • Aldri glemme

Den 3. august 2014 gikk IS (den såkalte Islamske stat) til angrep på jesidiene i Sinjar-området nord i Irak. Tusenvis ble tatt til fange eller drept, kvinner og jenter ble voldtatt og tatt til slaver. Titusenvis av mennesker måtte flykte til Sinjar-fjellet. Mange døde, familier ble splittet opp, brutaliteten var enorm og ufattelig.   Og den varte lenge.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021 slo Unitad – FNs organ for å holde IS og IS-deltakere ansvarlige for sine forbrytelser – fast at angrepet på jesidiene i Irak utgjør et folkemord.

Et folkemord – som aldri skulle skje igjen – nå skjedde det igjen.

I dag, åtte år senere, er utfordringene for jesidiene, etter at IS er nedkjempet – av kurderne – fortsatt overveldende.

Tusenvis av kvinner og barn er fremdeles savnet. Familiemedlemmer begynner å miste håpet. Hundretusenvis av jesidier er fortsatt internt fordrevne i et land som ikke klarte å beskytte dem. De bor i falleferdige flyktningeleire, i langtekkelige og kalde vintre og uutholdelig varme somre.  Flyktningeleire som ikke gir god nok beskyttelse. I år, i juni, brøt det ut brann i en av leirene, og mange mistet nok en gang sine hjem. Hvor drar man når leiren man bor i, brenner?

Bare tanken – bare tanken – på hvordan de har det, er så det brenner i sjelen.

Finnes det lyspunkt? Ja.

  • Fredsprisen i 2018, som ble tildelt Nadia Murad, jesidi og overlevende, var et steg i riktig retning. Prisen var, om enn bare symbolsk, en erkjennelse av de mangeårige overgrepene mot jesidiene. Det var ikke minst en erkjennelse av den seksualiserte volden kvinnene gjennomgikk som et ledd i folkemordet.
  • Viktige skritt er tatt i Tyskland. I april 2020 ble et IS-medlem og hans ektefelle identifisert og tiltalt for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Det markerer den første saken i verden, hvor noen er blitt stilt til ansvar for dette folkemordet. Denne saken er blitt fulgt opp med tre saker til, senest i Juli. Et kvinnelig IS-medlem fikk utvidet straff for å ha holdt jesidier som slaver i Raqqa.
Fra markeringen i 2019

Men det finnes også mange utfordringer og viktige hensyn:

  • Det er manglende oppgjør. Rettferdighet for jesidiene består av flere ledd. Flere av de ansvarlige må bli stilt for retten.
  • Gjenoppbyggingen av Sinjar må fortsette for å sikre hjemkomst til dette folkets hellige områder.
  • Større aksjoner må igangsettes for å finne bortførte kvinner og barn.
  • Flere psykososiale tiltak må iverksettes for å støtte de overlevende. Humanitære organisasjoner som jobber på bakken, må få økt politisk og økonomisk støtte.
  • Folkemordet må få bredere erkjennelse.
  • Løftet om «aldri igjen» har blitt vaklende og hult. Et manglende oppgjør for jesidiene vil undergrave de mange menneskerettighetsinstrumenter verden har bragt frem de siste tiårene. Det vil sende et uheldig signal om at verdens religiøse minoriteter ikke er beskyttet.
  • Et verdig oppgjør for jesidiene vil ha potensielt store ringvirkninger. For forfulgte rohingya-muslimer i Myanmar, for forfulgte kristne i Sri-Lanka, og for ethvert folk som fortsatt er forfulgt.
  • På Sinjarfjellet nord i Irak venter fremdeles tusenvis av jesidier på beskjed om hva som har hendt med deres slektninger. Syv år etter at IS drepte 5.000 jesidiske menn og tok kvinner og barn som slaver, går veien mot oppreisning langsomt.

Hva nå?

Hvilke land og makter står nå opp for jesidiene; hvem bistår med gjenoppbygging av Sinjar?

USA ønsket i 2021 velkommen anstrengelser fra regjeringen i Irak og Kurdistans regionale regjering, i koordinering med FNs tilstedeværelse i Irak, for å løse Sinjars langvarige politiske og sikkerhetsmessige utfordringer.

Denne avtalen må skape forhold som fremmer gjenoppbyggingen av Sinjar – dette må vi forvente – det må legges til rette for trygg og frivillig tilbakevending av de IS-fordrevne.

Stiller andre opp?  De svarene har vi ikke.  De svarene må vi få!

Sinjar må gjenoppbygges, må rehabiliteres – liv skal igjen leves her, barn skal bli født, barn skal leke i veiene – det må igjen kunne bli glede, glede over livet – et liv i det samfunn jesidiene ønsker, et liv i harmoni med deres religion og levesett.

Måtte det skje – måtte vi alle kunne bidra til at dette kan skje.  Vi har et folkevalgt storting bak oss – tar de utfordringen? Utfordrer vi dem nok?

La oss gjøre det, la oss ikke tillate at dette folket føler seg forlatt!  La oss gjøre det sammen.                                                       

Takk!

Bente Knagenhjelm

Det er på overtid at Norge slutter seg til FNs sikkerhetsråd og anerkjenner hva jesidiene ble utsatt for

Kronikk i Klassekampen 3.08.2022
Av Jan Bojer Vindheim. Landsstyremedlem i Solkurd.

3. august 2014 gikk Den islamske stat (IS) til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme.
Begrepet folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annenverdenskrig. I dag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.


FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helteller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blittkritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom deter motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.
Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil IS sitt angrep på jesidiene i august 2014 være dekket.

Islamistene ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte. Og de nøyde seg på ingen måte med hen-sikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og mange landsbyer ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sexslaver.
Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter; gjenstander som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet, forteller om dette i gruoppvekkende detalj.


Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av islam og oppdratt til å hate sine familier.
De fleste innbyggerne i Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300.000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleirer i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader.
Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende, og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser.


Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjiadominerte regjeringa i Bagdad.
Kurdiske peshmerga-styrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS i 2014. De kom tilbake i kamper mot IS, men ble i 2017 igjen drevet ut av Sin-jar, denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig for Irans planer om en veiforbindelse til Syria og Libanon.


Kontrollen over Sinjar er i dag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Dessuten bombes området hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK. Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig, og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjen-oppta sine liv rundt Sinjarfjellet.
Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha en skikkelig bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjen-oppta sine liv rundt Sinjarfjellet.
I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021 slo Unitad – FNs organ for å holde IS og IS-deltakere ansvarligefor sine forbrytelser – fast at angrepet på jesidiene i Irak utgjør et folkemord.


Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å for-hindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for å hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som etansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord.
Stortinget må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært oger utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra IS i perioden fra 3. august 2014 og fram til i dag.

Jan B Vindheiim


jan.vindheim@gmail.com