Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan, Erling Folkvord, holdt denne talen under en markering utenfor Stortinget 3. august 1993, på sjuårsdagen for IS-massakren i Shengal.

_________________________________________________________________

Kjære venner!
Kjære alle humanister!

3.august 2014 starta den største og mest bestialske massakren i jesidienes historie.
Jesidismen er videreføringa av den vanlige religionen blant kurdere før islamiseringa starta for nesten 1400 år siden. Etter hundreår med forfølgelser er jesidiene i dag spredt over hele verden. Noen bor også i Norge.

De er fortsatt flertallet av befolkninga i Shengal-området i Irak, tett inntil grensa mot Syria.
Terroristorganisasjonen Islamsk Stat kunngjorde våren 2014 at jesidiene var vantro
djevledyrkere og skulle utryddes. Jeg har møtt mange av de som overlevde. Både i den sjølstyrte delen av Shengal og i flyktningeleiren Sharyia som jeg besøkte i juni. Over 12 000 mennesker har levd der i sju år. Kvinner og menn. Barn, 200 av dem er foreldreløse. 120 er funksjonshemma. Bestialiteten de gjenlevende beskriver, får meg til å tenke på beretninger fra utryddelsesleirer i Adolf Hitlers Tyskland. Samme ufattelige ondskap og råskap mot hvert menneske, mot hver familie. Selv om omfanget ikke er det samme.
Glem aldri Shengal 3. august 2014!
Glem heller ikke at IS da var tett alliert med Tyrkias president Erdogan!

Tildelinga av Nobels fredspris til Nadia Murad i 2018 var ei viktig symbolhandling. Hun var en av sexslavene som klarte å rømme fra IS og nå fører kampen videre. Men også det offisielle Norge må ut av passiviteten:
Et stortingsvedtak bør bli den neste symbolhandlinga, slik Lida Weerts nettopp ba om. Stortinget må fastslå at massakren i august 2014 var et folkemord, et brudd på FNs folkemordskonvensjon. Så trengs det konkret, politisk handling.

Solidaritet med Kurdistan har ei enkel oppfordring til stortingsrepresentanter fra alle partier:

o Reis til Nord-Irak. Snakk med jesidier som i sju år har levd i flyktningeleirene.
o Reis så til Shengal. Fra Shariya-leiren er det drøyt to timers biltur. Spør hva slags hjelp som trengs.
o Still samme spørsmål til Baba Sheikh, jesidienes øverste religiøse leder.
o Start så et tverrpolitisk arbeid i Norge.
o Sørg for norske bidrag til gjenoppbyggingsarbeidet.
o Sørg for at Norge legger press på regjeringene i Irak, i Nord-Irak og i Tyrkia som i
praksis hindrer at flyktningene får reise heim til Shengal.
o Norge må også kreve at Tyrkia stanser luftangrepene mot den sjølstyrte delen av
Shengal.

Støtte til jesidiene er ikke partipolitikk. Det handler om humanisme i praksis og respekt for menneskeverd. Det bør bli et tverrpolitisk samarbeid

Glem aldri Shengal 3. august 2014!

Leserinnlegg i Klassekampen 2.8.2021 av Jan Bojer Vindheim,
leder, Trondheim Solidaritet med Kurdistan

Borgerkrigen i Syria går inn i sitt ellevte år. Over halvparten av befolkningen har flyktet, mange til utlandet. Alle store byer unntatt hovedstaden er bombet til ruiner av det syriske luftvåpenet med russisk og iransk hjelp. Det er likevel store områder der regimet ikke har kontroll. Tyrkia har okkupert Afrin i vest og et stort område lenger øst. Den væpnede opposisjonen er presset sammen i Idlib-provinsen. Flere millioner mennesker, hvorav mange flyktninger, lever der under svært kummerlige forhold.

Øst for Eufrat kontrolleres nærmere 30 prosent av landområdet av den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria (AANES), hvor kjernen er det kurdiske partiet PYD. Området har i dag et arabisk flertall, og rommer mange kristne, jesidier og andre minoriteter. PYD følger Abdullah Öcalans filosofi om demokratisk autonomi. Administrasjonen er derfor basert på lokale forsamlinger der alle etniske og religiøse grupper er representert. Det legges stor vekt på kvinners rettigheter, og de fleste viktige posisjoner er delt en mann og en kvinne, ofte med ulik etnisk eller religiøs bakgrunn.

Kurdiske partier i opposisjon til PYD blir undertrykt, men selv de argeste kritikerne må innrømme at forholdene er langt bedre enn i andre deler av Syria.

AANES er basert på militsen, Syrias Demokratiske Styrker (SDF), som med støtte fra den internasjonale koalisjonen har nedkjempet IS, til en pris av 10.000 døde. Det internasjonale samfunnet er dem derfor stor takk skyldig.

AANES blir likevel av Tyrkia og Russland nektet å delta i de FN-organiserte samtalene om Syrias framtid. Tyrkia frykter for sin sikkerhet, og Russland ser utviklinga som en trussel mot regimet i Damaskus. De nekter å tillate åpning av grenseovergangene mot provinsen. Vaksiner og annet medisinsk utstyr er ikke unntatt. Norge har i Sikkerhetsrådet støttet åpning av grensa. Hvis det internasjonale samfunnet ønsker å få slutt på krigen, gir det ingen mening å isolere området, nekte hjelpeorganisasjoner adgang, eller utelukke selvstyremyndighetene fra å komme med innspill i forhandlingene om Syrias framtid. Det er på tide å anerkjenne myndighetene i Nordøst-Syria, og trekke dem inn i forhandlingene om landets framtid.