I følge Reuters har Tyrkia kalt in den svenske Charge d’affairs i Tyrkia for å protestere mot at kurdere får lov til å demonstrere i Sverige. Som kjent må Tyrkia godkjenne den svenske søknaden om medlemskap i Nato for at Sverige skal bli medlem, da det kreves enstemmighet blant Natos medlemsland.
Se Reuters
Av Erling Folkvord, medlem av Raudt Oslo
I dag er det 99 år sia sigerherrane i første verdskrig – imperialistmaktene England og Frankrike – underteikna den siste fredsavtalen i Lausanne. Dei delte Det osmanske riket mellom seg og godtok opprettinga av den nye staten Tyrkia. Men det vart eit «lite» Tyrkia.
100-årsdagen for avtalen – 23. juli 2023 – skal bli «den største milepælen på vegen mot å bygge eit stort og sterkt Tyrkia.» I fjor haust ordla president Erdogan seg slik i ein tale til heimepublikum. No har han berre eitt år på seg for å innfri lovnaden.
I 1923 la den tyrkiske delegasjonen eit Tyrkia-kart på forhandlingsbordet i Lausanne. Staten Tyrkia var ei nyskaping. General Mustafa Kemal – som seinare tok namnet Atatürk – hadde tre år tidlegare laga dette kartet. Det var ein del av Den nasjonale pakta – Misak-i Milli . Sigerherrane – først og fremst England og Frankrike – hadde styringa i forhandlingane. Dei sa nei til Atatyrks store Tyrkia. Da den tyrkiske delegasjonen reiste heim, var Den nasjonale pakta berre dokumentasjon av eit historisk nederlag.
Sentrale politikarar i Tyrkia har i nesten hundre år snakka uformelt om Den nasjonale pakta. Erdogan er den første som seier høgt at han skal ta revansj for nederlaget i den første verdskrigen. Til heimepublikumet gjentar han ofte at han skal skape Atatyrks store Tyrkia. Og 23. juli 2023 skal altså bli «den største milepælen på vegen mot å bygge eit stort og sterkt Tyrkia.» Delar av Bulgaria, Hellas, Syria og Irak skal ifølgje Den nasjonale pakta innlemmast i Tyrkia.
Utan krig er det neppe mogleg å utvide sin eigen stat ved å ta land frå nabostatane. Israel, som er alliert med Tyrkia, er eitt eksempel. Både for skiftande israelske statsministrar og for Erdogan handlar det om langvarig krig i naboland.
I 2017, året etter den første tyrkiske invasjonen i Syria, kom Erdogan med denne programerklæringa: «Det er krystallklart: Den første verdskrigen er enno ikkje slutt. Vi vil fortsette kampen og innsatsen med den styrken vi hentar frå historia vår og frå kulturen vår. Og mot dei som prøver å dekke til blodet med blod og barbariet med barbari. Det viktigaste grunnlaget kampen vår er å ikkje å gløyme Misak-ı Millî.»
Kortversjon: Kjemp for Stor-Tyrkia, gløym aldri Den nasjonale pakta! President Erdogan er den andre statsleiaren som fører krig for å ta revansj etter første verdskrigen. Rikskanslar Adolf Hitler var den første.
Samtidig som antallet arbeidere har tredobla seg under AKPs regjeringstid, har andelen fagorganiserte arbeidere sunket fra 58 prosent til 13 prosent. Faktisk var andelen fagorganiserte høyere under militærdiktaturet på 1980-tallet enn i dag.
Årsakene er flere men sentralt er endringer i arbeidslivslovgivningen som gjør det mye vanskeligere å danne fagforeninger og å streike.
Hvis du vil lese mer på engelsk les her
og i tillegg:
ANF | Istanbul | 11 July 2022
The AKP/MHP government not only stands for an Islamist social discourse, nationalist racism and war policy, but at the same time for an extremely neoliberal economic model. In order to implement this neoliberal policy, genuine trade union policy is systematically restricted, covered with repression and prevented. Apart from the formation of so-called “yellow unions”, i.e. unions that pursue the interests of the state and capital, the legal restriction of workers’ self-organisation plays an important role. In particular, the 2012 Law 6356 on Trade Unions and Collective Agreements plays an important role. Here the capital-
ists are given the right to object to union organising. This prevents the formation of active opposition unions in the private sector.
Irfan Kaygısız, an expert on organising for the union Birleşik Metal-Iş, which is organised in the trade union federation DISK, described the consequences of the legal restrictions on trade union work in an interview with ANF.
What are the main obstacles to organising union in Turkey?
There are two main issues: the legal level and its implementation. Both levels have their consequences. As for the practical level, this is also characterised by arbitrariness and disregard for the law, as in all other areas. Some procedures introduced by the legislator are used as arbitrary means. The state looks the other way. But the biggest obstacle to union organising is unemployment, or more precisely, the threat of dismissal. Any attempt to organise is met with a frontal attack by the bosses. Any worker who tries to organise faces the fear of dismissal. Consequently, workers frankly stay away from organising to the point where they are completely at the end of their tether.
The violent use of the means of dismissal naturally has a deterrent effect. In addition, the legal protection of workers is very weak. Although the law provides some protection for workers’ representatives, there is no protection at all for workers who try to organise. Moreover, the capitalists divide the workers into separate branches to prevent organising. Within the same factory, some workers are divided into the office sector, some into the metal sector and some into various other sectors. This is done to prevent a majority of
one union from forming.
Is there no control within the legal framework?
No, there is no such thing. Because in order to organise in any industry, you have to reach the 1 per cent threshold. One per cent seems like a small number, but it is calculated based on the number of workers in each industry. For example, the metal industry employs about 1,800,000 people. 1 per cent of this corresponds to about 35,000 workers. In this respect, it is not so easy to achieve. If we look at the question of independent trade unions, for example, it becomes even more difficult. Of course, a new and independent union can be formed based on criticism of the existing unions, but it is not so easy to reach this threshold.
Because that is a very big number.
For example, there was an uprising of metalworkers in 2015. Renault workers had said they wanted to form an independent union. Even if they organise, say, 10,000 workers there, they cannot reach the threshold number of about 30,000. Even if the largest factory organises, the industry share threshold prevents them from forming a union. This means that new, independent and dynamic unions are prevented.
Of course, beyond this, the most fundamental problem is the issue of workplace registration. In terms of registration, there is a threshold that concerns the workplace and one that concerns the company. The workplace is a physical space. The company consists of at least one boss and several locations. Collective bargaining at the workplace level requires at least 50+1 per cent of the members, and 40+1 per cent for the company as a whole. If you want to organise and you have these numbers together, you go to the ministry.
Then an evaluation mechanism by the ministry begins, which determines that you have exceeded the 50+1 threshold. That is what we call the determination of approval.
What happens then?
The real problem starts after that. After the determination is received, it is sent to two places. It is sent to the unions that employ more than 1 per cent of the workers in the same industry and to the boss. The boss appeals the determination. In recent years, it has become common for capitalists to appeal to courts that do not have jurisdiction. There was no such thing in the past, it seems to be a new scam. For example, the head office of the company is in Izmir, Kocaeli or Gebze, but the boss files a lawsuit in Istanbul. Therefore, the file first then has to get from Istanbul to the competent court. That takes one to one and a half years. In other words, as soon as the boss files a lawsuit in a place that does not have jurisdiction, he gains a year. Any loss of time after organising immediately has a negative effect on the workers.
So, the boss has the right to file such a complaint?
The law provides for the court to decide quickly within three to six days of the company’s objection. However, this is not the case in practice. There is already an abuse of this objection mechanism in itself. Firstly, objection before unauthorised courts. Secondly, this “objection” is not a right that capitalists have. Rather, it is an article included in the law as a precaution against any negative situation. Of course, the capitalists do not have the natural right to object to the unionisation of workers. But this mechanism is handled as if the objection itself is a right. Therefore, the appeal leads to two things: long court cases, and during this process the boss mainly puts pressure on the workers. This is about firing workers’ representatives and those who push for organising, and pressuring the rest to quit themselves. Through the court case, the capitalists gain two years to break the organising of the workers.
Of course, there is also solidarity among the bosses. Birleşik-Metal-İş, for example, was the only union in Konya. There was one organised factory. All the bosses of the industry joined together and said to the boss of one company, “We will take you to any place you want and all the expenses will be paid by us. As long as there are no unionised jobs here.” This is the solidarity of the boss. This happens quite openly in small institutions. When you look at the sum of all these factors, it is clear that this is an attack on organising.
Of course, distrust of the existing unions can also be counted among these factors, can’t it?
Yes, unfortunately, the fact that the trade unions are controlled by the state and capital increases the distrust of the trade unions. In fact, in January and February this year, there were strikes in about 30–40 workplaces, all in unorganised workplaces. It is understandable that they were unorganised. But no organisation formed out of them either. In some places, for example in Istanbul, Deri-Iş tried to intervene, for example in hosiery production. In Izmir, Aliağa Liman-İş tried to become active. In Antep, the friends at BİRTEK-SEN union tried to get involved with the textile workers, but could not achieve the desired success. Of course, this is not due to a lack of trust in the friends in Antep, but to a much older problem.
So if we look at our organising, we see that it is more intense in the public sector. The private sector is also developing, of course, but if we look at the total number, the majority of jobs with collective agreements in the public sector is about 9.5 per cent, while in the private sector this number is about 5.5 per cent.
What then would be the alternative to this authorisation procedure?
On the issue of licensing, of course, a decision is needed, but that decision should be made through a more independent mechanism. It should be beyond the control of the state. The question of membership is the same. We declare all memberships to the state. But then we find that the official there gives the membership information to the chief.
The appeal mechanism should also be more independent. If an objection is raised to a change in the branch, the question of approval is to be decided by the court. However, the court should not be used as a reason for refusing to organise. Moreover, courts without jurisdiction prolong the process. In other words, the right to organise is taken away from the outset. We do not know what the court will decide after two years. Even if the court rules in favour of the union, there will be no more members in that time. This is a very serious, bleeding wound. If there is no intervention, we will, of course, continue to be threatened
with dismissals. Workers would have to be protected by an absolute ban on dismissals during the approval process for the collective agreement. Even such a ban would not completely remove the deterrent. It will not solve the problem, but it will bring some relief.
Den 20. juli ble minst åtte drept av tyrkiske granater skutt mot turistmålet Sakho i Nord Irak. Tyrkia nekter for å stå bak. Men alle bevis peker mot nettopp Tyrkia. Den irakiske regjeringen har fordømt angrepet og krever at Tyrkia trekker seg ut av Irak. Tyrkia har okkupert deler av Nord Irak i flere år og gjennomfører nå en videre invasjon i kampen mot kurdisk autonomi og for å realisere målet om et Stor-Tyrkia i tråd med målet fra 1921, omtalt i Den nasjonale pakt.
Nyhetsbyrået Al-Jazeeras melding
Denne meldingen fra nyhetsbyrået ANF viser til uttalelser fra Community Peacemaker Teams, som er en internasjonal kristen fredsorganisasjon som hadde folk til stede i området under hendelsen.
Aftenposten skriver om saken den 22.7.22
Uttalelsen fra Den kurdiske nasjonale kongressen:
Solidaritet med Kurdistan har med stor sorg mottatt melding om at mangeårig medlem, aktivist og landsstyremedlem Jon-Arne Jørstad har gått bort. Jon-Arne var en svært aktiv skikkelse i det politiske miljøet i Tromsø, som ved siden av sitt engasjement for kurderne var styremedlem i Romsa Sámeálbmot Bellodat/ Tromsø Samefolkets Parti, samt aktiv i fagbevegelsen, miljøsaker, partipolitikk og minoritetsrettigheter. Hans dedikasjon til en bedre verden var et eksempel til etterfølgelse og han vil bli dypt savnet.
Vi kondolerer særlig til Jon-Arnes familie, venner og samarbeidspartnere i Tromsø.
På vegne av landsstyret og arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan, Truls Strand Offerdal
.
Styremedlem I Solkurd Tromsø, Serias Nadimi, skriver:
Til en som var alltid god og snill 
Det er nok vanskelig å ordlegge seg når vi har mistet en god venn. Jon Arne Jørstad var svært opptatt av rettferdighet og ønsket seg en fredelig verden. Han hadde en tydelig stemme i samfunnet om kampen for velferd, klima, likestilling, solidaritet osv. I sin solidariske kamp glemte han aldri det kurdiske folket.
Jon Arne var virkelig en god venn til det kurdiske folket, og han har spilt en viktig rolle for å være en stemme om kurdernes rettigheter. Han var en sentral person under stiftelsen av solidaritet med Kurdistan organisasjonen i Tromsø (Solkurd-Tromsø) i 2018 og har vært med i styret for Solkurd-Tromsø siden dannelsen. Han satte spor etter seg i kampen for et fritt Kurdistan. Vi i Solkurd-Tromsø, vil aldri glemme ham og allerede merker vi at savnet er stort. Slik Sherko Bekas sier i diktet «Stormflo»
Tidevannet sa til fiskeren:
Det er mange grunner til at
bølgene mine koker av raseri.
Det viktigste er:
Jeg er for fiskens frihet
og mot garnet.
Jon Arne var her for alles frihet og mot imperialismens garn!
På vegne av meg selv og solidaritet med Kurdistan-Tromsø, sender jeg mine kondolanser og mine dypeste medfølelser i denne vanskelige perioden for Jon Arnes nærmeste. 
Serias Nadimi Styremedlem i Solkurd-Tromsø
Den 19. juli for ti år siden begynte oppstanden i Kobane i nordre Syria som førte til dannelsen av det vi i dag kjenner som Nord og Øst Syria. Oppstanden begynte i de kurdisk-dominerte områdene og spredte seg etter hvert sørover. I Nord og Øst Syria utgjør kurdere et mindretall og målsettingen til Det syriske demokratiske rådet er å forene alle folkeslag og religioner under et demokratisk styre som etter hvert skal omfatte hele Syria.
Etter ti år har det politiske systemet utviklet seg og konsolidert sin stilling. Den største umiddelbare trusselen kommer fra Tyrkia som ønsker å okkupere enda større deler av Syria.
Les mer på engelsk her.
For en grundig gjennomgang om hva som er oppnådd og hva som gjenstår kan du lese Rojava Information Centre sin rapport.
Tyrkia har stilt krav overfor Sverige og Finland for at det skal støtte deres søknader om medlemskap i Nato. Her er avtalen som er inngått mellom de tre landa i den forbindelsen. Oversatt til norsk av Johan Petter Andresen.
Den engelske originalen finner du her.
1. I dag har representantene for Tyrkia, Finland og Sverige, i regi av NATOs generalsekretær, blitt enige om følgende.
2. NATO er en allianse basert på prinsippene om kollektivt forsvar og sikkerhetens udelelighet, så vel som på felles verdier. Tyrkia, Finland og Sverige bekrefter sin tilslutning til prinsippene og verdiene nedfelt i Washington-traktaten.
3. Et av hovedelementene i Alliansen er urokkelig solidaritet og samarbeid i kampen mot terrorisme, i alle dens former og manifestasjoner, som utgjør en direkte trussel mot de alliertes nasjonale sikkerhet så vel som mot internasjonal fred og sikkerhet.
4. Som potensielle NATO-allierte gir Finland og Sverige sin fulle støtte til Tyrkia mot trusler mot landets nasjonale sikkerhet. I den forbindelse vil ikke Finland og Sverige gi støtte til YPG/PYD, og organisasjonen beskrevet som FETÖ i Tyrkia. Tyrkia gir også sin fulle støtte til Finland og Sverige mot trusler mot deres nasjonale sikkerhet. Finland og Sverige avviser og fordømmer terrorisme i alle dens former og manifestasjoner, på det sterkeste. Finland og Sverige fordømmer entydig alle terrororganisasjoner som utfører angrep mot Tyrkia, og uttrykker sin dypeste solidaritet med Tyrkia og familiene til ofrene.
5 Finland og Sverige bekrefter at PKK er en forbudt terrororganisasjon. Finland og Sverige forplikter seg til å forhindre aktiviteter fra PKK og alle andre terrororganisasjoner og deres forgreininger, samt aktiviteter fra enkeltpersoner i tilknyttede og inspirerte grupper eller nettverk knyttet til disse terrororganisasjonene. Tyrkia, Finland og Sverige har blitt enige om å intensivere samarbeidet for å forhindre aktivitetene til disse terrorgruppene. Finland og Sverige avviser målene til disse terrororganisasjonene.
6. Utover dette viser Finland til flere nylige endringer i sin straffelov, der nye handlinger har blitt vedtatt som straffbare terrorforbrytelser. De siste endringene trådte i kraft 1. januar 2022, hvor omfanget av deltakelse i aktiviteten til en terrorgruppe er utvidet. Samtidig ble offentlig oppfordring i tilknytning til terrorhandlinger kriminalisert som et eget lovbrudd. Sverige bekrefter at en ny, tøffere lov om terrorhandlinger trer i kraft 1. juli, og at regjeringen forbereder ytterligere innstramminger i antiterrorlovgivningen.
7. Tyrkia, Finland og Sverige bekrefter at det nå ikke er noen nasjonale våpenembargoer mellom dem. Sverige endrer sitt nasjonale regelverk for våpeneksport i forhold til NATO-allierte. Forsvarseksporten fra Finland og Sverige vil i fremtiden foregå i tråd med alliansens solidaritet og i samsvar med teksten og ånden i artikkel 3 i Washington-traktaten.
8. I dag forplikter Tyrkia, Finland og Sverige seg til følgende konkrete trinn:
• Etablere en felles, strukturert dialog- og samarbeidsmekanisme på alle myndighetsnivåer, inkludert mellom rettshåndhevende og etterretningsorganer, for å styrke samarbeidet i forbindelse med terrorbekjempelse, organisert kriminalitet og andre felles utfordringer når de bestemmer seg for det.
• Finland og Sverige vil føre kampen mot terrorisme med fasthet, besluttsomhet og i samsvar med bestemmelsene i de relevante NATO-dokumentene og retningslinjer, og vil ta alle nødvendige skritt for å stramme ytterligere intern lovgivning for dette formål.
• Finland og Sverige vil behandle Tyrkias overleverte forespørsler om utvisning eller utlevering av terrormistenkte raskt og grundig, under hensyntagen til informasjon, bevis og etterretning gitt av Tyrkia, og etablere nødvendige bilaterale juridiske rammer for å lette utlevering og sikkerhetssamarbeid med Tyrkia, i samsvar med Den europeiske konvensjonen om utlevering.
• Finland og Sverige vil etterforske og stoppe eventuelle finansierings- og rekrutteringsaktiviteter til PKK og alle andre terrororganisasjoner og deres forgreininger, samt tilknyttede organisasjoner eller inspirerte grupper eller nettverk som skissert i paragraf 5.
• Tyrkia, Finland og Sverige forplikter seg til å bekjempe desinformasjon og forhindre at deres nasjonale lover misbrukes til fordel for eller promotering av terrororganisasjoner, inkludert gjennom aktiviteter som oppfordrer til vold mot Tyrkia.
• Finland og Sverige vil sikre at deres respektive nasjonale regelverk for våpeneksport muliggjør nye forpliktelser overfor allierte og gjenspeiler deres status som NATO-medlemmer.
• Finland og Sverige forplikter seg til å støtte størst mulig involvering av Tyrkia og andre allierte utenfor EU i de eksisterende og potensielle initiativene til EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, inkludert Tyrkias deltakelse i PESCO-prosjektet om militær mobilitet.
9. For å gjennomføre disse tiltakene vil Tyrkia, Finland og Sverige etablere en Permanent felles-mekanisme, med deltakelse av eksperter fra utenriks-, innenriks- og justisdepartementene, samt etterretningstjenester og sikkerhetsinstitusjoner. Den permanente fellesmekanismen vil være åpen for andre å slutte seg til.
10. Tyrkia bekrefter sin langvarige støtte til NATOs Åpen Dør-politikk, og samtykker i å støtte, på toppmøtet i Madrid i 2022, invitasjonen av Finland og Sverige til å bli medlemmer av NATO.
Hans Eksellense
Mr Mevlüt Çavuşoğlu
Utenriksminister i Republikken Türkiye
Hans Eksellense
Mr Pekka Haavisto
Utenriksminister i Republikken Finland Helsingfors
Hennes eksellense Ann Linde
Utenriksminister for kongeriket Sverige Stockholm
Madrid, 28. juni 2022
Women weaving the future
Pressebyrået ANF melder om intervju med Kariane Westrheim og engelskmannen Simon Dubbins i forbindelse med kampanjen for Frihet for Öcalan
Solidaritet med Kurdistan 