Av: Arnljot Ask, medlem Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
I anledning sin 27. årsdag fornyet Kurdistans Nasjonalkongress (KNC) sin oppfordring fra stiftelsen i Amsterdam i mai 1999, da representanter fra kurdiske partier, organisasjoner og institusjoner og enkeltpersoner fra ulike deler av Kurdistan kom samen for første gang i en felles nasjonal forsamling.
«Stiftelseskongressen i 1999 var en historisk dag. Møtet nå 23. mai slo fast at dette var et historisk skritt i arbeidet mot nasjonal enhet».
Nasjonal enhet er en historisk oppgave I uttalelsen refererer KNK til den lange historien av kurdiske aspirasjoner om enhet, og understrekte at begjæret for felles nasjonal handling allerede hadde nådd en viktig plass i virksomheten til personligheter som Ehmedê Xanî og Hacî Qadir.
Mange politiske ledere hadde forsøkt å bygge opp en nasjonal enhet for Kurdistan, men mislyktes: «Stiftelsen av KNK fullførte deres anstrengelser og realiserte deres vilje og drømmer».
Videre poengterte KNK at de har jobbet for å skape «en stor nasjonal allianse» av alle Kurdiske krefter siden stiftelsen: «I de siste 27 årene er viktige skritt tatt for å styrke nasjonal bevissthet, kollektivt minne, og intra-Kurdisk dialog, og betydelige skritt er tatt både med hensyn til internt og eksternt diplomati».
Kurdisk Språkdag og nasjonal strategi Som følge av KNK er langsiktige politiske og kulturelle initiativer også oppnådd. Med erklæringen av kurdisk språkdag, ble det sagt, oppsto en tradisjon som nå er mye observert over hele Kurdistan og i diasporaen. I tillegg uttalte KNK at de gjennom strategiske politiske dokumenter hadde formulert politiske, juridiske og moralske prinsipper som styrer forholdene mellom de ulike kreftene og dynamikkene i Kurdistan. Kommentar fra undertegnede: Se oppslagene på Solkurds nettside 22. februarom 6 partiallliansen i Rojhelat – og 4. april om det nasjonale prosjektet i Bashur.
KNK promoterer felles organisering Selv etter mer enn et kvart århundre, framhever KNK at de de forblir forpliktet til å utvide nasjonal enhet og styrke koordineringen blant kurdiske styrker: «KNK vil fortsette sine anstrengelser for å samle og styrke alle Kurdistans forsvarsstyrker under en felles koordinering». Videre kunngjorde KNK at de ville fortsette sine anstrengelser for suksessen til den kurdiske frihetskampen i alle de fire delene av Kurdistan. Det nåværende fokuset er på forberedelser til en nasjonal konferanse som involverer alle kurdiske partier, organisasjoner, institusjoner, uavhengige personer og sosiale krefter, la de til. Avslutningsvis oppfordret KNK alle til å delta i kongressen uavhengig av politisk ståsted, religiøs tilhørighet eller sosial bakgrunn: «Under KNKs tak er det plass for alle kurdere». KNK minnet også sine avdøde medlemmer og falne personer, inkludert Ismet Şerif Vanlı, Îbrahîm Ehmed og Deniz Bülbün. Originalteksten kan leses her.
Nye rapporter fra Kurdistan Human Rights Network (KHRN) viser en dramatisk forverring av menneskerettighetssituasjonen for kurdere i Iran. Organisasjonen dokumenterer hemmelige henrettelser, nye dødsdommer, vilkårlige arrestasjoner og økende militær undertrykking rettet mot kurdiske sivile og politiske aktivister.
Blant de mest alvorlige sakene er den hemmelige henrettelsen av de kurdiske politiske fangene Nasser Bakerzadeh og Mehrab Abdollahzadeh i Orumiyeh fengsel tidligere denne måneden. Ifølge KHRN ble henrettelsene gjennomført uten forvarsel til familiene eller deres advokater – i strid med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper og internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Samtidig er flere nye dødsdommer avsagt mot kurdiske fanger. Den 20 år gamle Mohsen Eslamkhah, arrestert i forbindelse med «Kvinne, liv, frihet»-protestene, er dømt til døden anklaget for «moharebeh» («fiendskap mot Gud»), en bestemmelse iranske myndigheter ofte bruker mot politiske dissidenter.
KHRN rapporterer også om en bølge av arrestasjoner i de kurdiske områdene i Vest-Aserbajdsjan, Kurdistan og Ilam, der mange holdes uten kontakt med familie eller advokat. Flere av de arresterte er lærere, kvinnerettighetsaktivister og sivile uten kjent politisk aktivitet.
I tillegg dokumenterer organisasjonen militære angrep fra den iranske revolusjonsgarden mot kurdiske mål i Sør-Kurdistan (Bashur – irakisk Kurdistan), der flere medlemmer av kurdiske opposisjonspartier ble drept. Angrepene viser at den iranske statens undertrykking av kurdere ikke begrenser seg til landets egne grenser.
Den samlede dokumentasjonen tegner et dystert bilde av en systematisk og intensiverende undertrykking av kurdere i Iran. Det internasjonale samfunnet må reagere tydeligere på utviklingen og stille iranske myndigheter til ansvar for de alvorlige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter.
Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.
Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.
Strategisk uklarhet som maktmiddel
I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.
I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.
Forsøk på å flytte ansvar
En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.
I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:
De representerer ingen samlet statlig aktør
Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå
Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.
Normalisering av den kurdiske faktoren
Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.
Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.
Signal til Tyrkia
Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.
Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.
Pressmiddel mot Iran
Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.
Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.
Indirekte budskap til kurdiske aktører
Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.
Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.
Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?
Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.
En del av en ny regional virkelighet
Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:
Flytte ansvar for tidligere nederlag
Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner
Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.
Oversatt og «sydd sammen» av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
– For å få tatt konkrete legale skritt mot en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
I en tale for sin parlamentsgruppe i Ankara 5. mai beskriver Medleder i DEM, Tuncer Bakırhan det som en «historisk mulighet for fred”, samtidig som han også kritiserte manglende politiske tiltak fra myndighetene.
Bakırhan gjorde det klart at en bærekraftig løsning ikke lenger kan utsettes. Utspillet må også sees på bakgrunn av pressekonferansen på årsdagen for PKKs oppløsningskongress som ledelsen for Apoistbevegelsen holdt nettopp i Medya Defence sonen i Sør Kurdistan (se bildet nederst her).
På pressekonferanse uttalte ledelsen for Apoist-bevegelsen at juridiske skritt må tas så snart som mulig, og at Abdullah Öcalans status må klargjøres. (NB: Det pågår nå en signaturkampanje på brev til Europarådets leder som peker på fristen som Tyrkia har fått for å følge opp deres krav).
«Løsningen ligger i en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet», understreket DEM medlederen, og avviste en politikk med å vente på utfallet av pågående regionale konflikter.
Fred, argumenterte han, oppstår «ikke gjennom tvil eller nøling, men gjennom mot». Sentral i dette er etableringen av en klar juridisk ramme, sa han, og bemerket at den nåværende fastlåste situasjonen først og fremst er en refleksjon av politisk passivitet. «Hvis denne prosessen tas på alvor, må den plasseres på et juridisk grunnlag. Lov er en forutsetning for å bygge tillit og sikre varigheten av enhver potensiell fredsprosess», uttalte Bakırhan.
Juridisk rammeverk som nøkkelen Med henvisning til den fastlåste debatten mellom staten og PKK, pekte Bakırhan på de gjensidige betingelsene som begge sider har satt. Han minnet om at mens statlige myndigheter i månedsvis har insistert på full avvæpning, krever den kurdiske siden juridiske garantier for en tilbakevending til demokratisk politikk. «Folk vender ikke tilbake til usikkerhet, men til trygghet», sa Bakırhan. De som krever en slutt på den væpnede kampen, må også definere de juridiske betingelsene der dette vil finne sted, krevet han.
DEM-partiet foreslår derfor at en tilsvarende lov vedtas i parlamentet på kort sikt. Grunnlaget kan være den allerede utarbeidede kommisjonsrapporten. “Politikken må åpne veien slik at landet kan puste”, sa Bakırhan. Han kunngjorde også at hans parti vil holde aktører ansvarlige: hvis juridiske betingelser skapes og fortsatt ingen tiltak blir tatt, vil dette bli tatt opp offentlig, lovet han.
Öcalans rolle i sentrum av prosessen Bakırhan tildelte den kurdiske lederen Abdullah Öcalan en sentral rolle i fredsprosessen, og bemerket at hans juridiske status og fengselsforhold må klarlegges for å muliggjøre en seriøs politisk løsning. Bakırhan kritiserte at til tross for hans nøkkelrolle, forblir Öcalan fengslet under svært restriktive forhold på fengselsøya Imrali. «Det er politisk uforståelig å holde en så sentral figur i en flere tiår lang konflikt i isolasjon, samtidig som man forventer at han skal bidra til en løsningsprosess», sa han.
Öcalan selv, bemerket Bakırhan, har gjort det klart at han ikke søker personlige privilegier, men muligheten til å arbeide og kommunisere under frie forhold. «Mitt eneste bekymring er å løse dette problemet», siterte Bakırhan den kurdiske lederen på å ha sagt. «Å skape de nødvendige kommunikasjons- og arbeidsforholdene er derfor ikke en individuell ettergivelse, men en politisk nødvendighet for å fortsette en mulig fredsprosess».
Bakırhan påpekte at en slik mekanisme kunne bidra til å fremskynde nødvendige skritt og skape delt politisk ansvar. «Den kunne også organisere dialog med akademia og sivilsamfunnet, og dermed sikre et bredere samfunnsmessig grunnlag for prosessen. Vi snakker om en vanskelig prosess som allerede har passert viktige terskler. Den symbolske nedleggelsen av våpen fra PKK og de første parlamentariske initiativene er utviklinger som må sikres og føres videre», sa Bakırhan.
Kritikk av regjeringen og tillitsforringelse Samtidig ga Bakırhan sterk kritikk av regjeringens politikk. Han understreket at tiltak som avsettelse av valgte ordførere av statlig utpekte forvaltere og rettslige handlinger mot opposisjonens lokalpolitikere undergraver tilliten til en seriøs politisk prosess. Som et eksempel viste han til saken om Mehmet Sıddık Akış, den avsatte ordføreren i Hakkari, som nylig ble dømt til nesten 20 års fengsel til tross for signaler i motsatt retning fra en anke-domstol. «Mangelen på å gjenopprette kommuner styrt av opposisjonen sender også et motsigende budskap. Slike tiltak fører til en svekkelse av tillit og legger en byrde på enhver politisk løsning. De som ønsker fred må bygge tillit, ikke underminere den», uttalte Bakırhan
Et kall for politisk ansvar Bakırhan oppfordret både regjeringen og opposisjonen til ikke å la eksisterende muligheter gå til spille. Han foreslo at kommisjonsrapporten som ble levert i februar, ikke må forbli uten konsekvenser som tidligere initiativer. «Historien til dette landet er full av rapporter som har forsvunnet på hyllene», sa han. «Det som er avgjørende nå, er å ta konkrete skritt og ikke sette prosessen i fare gjennom politisk passivitet. Den nåværende usikkerheten er en av de største hindringene for en fredelig løsning. Hvis prosessen forblir i limbo, vil frykten vokse på alle sider. Dette kan også styrke interne og eksterne krefter som er interessert i eskalering», advarte han.
Fred som en samfunnsmessig nødvendighet Avslutningsvis understreket Bakırhan at den aktuelle prosessen ikke bare handler om politiske forhandlinger, men om et fundamentalt samfunnsperspektiv. Han sa at Tyrkia står overfor behovet for å igangsette en omfattende demokratisk og juridisk omstrukturering. Dette, bemerket han, inkluderer reformer i rettssystemet, en slutt på altfor lange varetekts arrestasjoner før rettssak, og gjennomføring av avgjørelser fra internasjonale og nasjonale domstoler. “Tyrkia trenger en samfunnsmessig fred. Dette kan kun oppnås på grunnlag av rettferdighet, likhet og demokratiske rettigheter. Muligheten for en slik utvikling eksisterer; det som nå er avgjørende, er om politiske aktører er villige til å ta ansvar og iverksette de nødvendige skrittene”, sa Bakırhan.
Solidaritet med Kurdistan 