DEM Party publiserte 11. august et informasjonsnotat om den pågående kurdisk-tyrkiske fredsprosessen og den nye lovgivningen som ble vedtatt av Tyrkias nasjonalforsamling 10. august. Notatet redegjør for lovens innhold og DEM Partys vurdering av mulighetene og begrensningene den innebærer for den videre freds- og demokratiseringsprosessen.
EU Turkey Civic Commission: EU må støtte den kurdisk-tyrkiske fredsprosessen
EU Turkey Civic Commission har uttalt seg om den nye lovgivningen i Tyrkia og den videre kurdisk-tyrkiske fredsprosessen. Kommisjonen beskriver loven som et viktig steg, men understreker samtidig behovet for videre demokratiske og menneskerettslige reformer. Den oppfordrer EU til å ta et mer aktivt politisk ansvar for å støtte en demokratisk og inkluderende fredsprosess.
Les hele uttalelsen fra EU Turkey Civic Commission nedenfor:
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
I denne artikkelen utdyper Hisyar Özsoy, tidligere internasjonalt ansvarlig for HDP (forgjengerpartiet til DEM) og parlamentsmedlem fra Bingøl, hvorfor vedtak av en rammelov som forplikter Tyrkia til å implementere Freds- og Demokratiprosesessen som startet opp med uttalelsen til Ӧcalan 27.februar 2025, er helt avgjørende. Han påpeker også hvordan Tyrkia spiller en nøkkelrolle for at det kurdiske spørsmålet finner en løsning for hele regionen, og de globale stormaktenes ansvar for en framtidig fredelig politisk løsning. Den fulle teksten finnes på lenken her. [Oversettelse og redigering står for undertegnedes regning. Viser ellers til oppslaget på Solkurdsiden 19. juli fra DEM og Imrali-delagasjonens prosess med å få til oppfølgingsmøte med Ӧcalan på Imrali. Dette møtet ble nå gjennomført 2. august og uttalelsen til Ӧcalan er referert på ANF 3. august].
Ӧcalan poengterer her også at det ikke er noen grunn til å innta en negativ holdning til prosessen. Det som betyr noe nå er at «dette skrittet i prosessen blir forstått riktig og at alle tar ansvar for å sikre at prosessen blir vellykket gjennomført». Mens han igjen utfordrer Parlamentet til å ta skrittet med å vedta rammeloven.
Hişyar Özsoys utdyping av det politiske innholdet i rammeloven gjengis punktvis her:
Han poengterer først at den foreslåtte rammeloven vil avgjøre om prosessen for fred og et demokratisk samfunn fører til en ekte løsning, eller forblir fanget i en sikkerhetsbasert tilnærming mellom kurderne og myndighetene i statene hvor kurderne lever. . Han hevder at det som betyr noe, ikke bare er om en lov blir vedtatt, men hva slags juridisk og politisk ramme den skaper for fremtiden til det kurdiske spørsmålet. Den virkelige debatten handler derfor ikke om å legge ned våpnene, men om vilkårene for hvordan konflikten kan tas opp gjennom demokratiske og politiske midler i fremtiden.
Innhold viktigere enn timing Özsoy påpeker at den kurdiske siden har nærmet seg prosessen med strategisk tålmodighet til tross for gjentatte forsinkelser. Av den grunn mener han at det nå er avgjørende at loven reflekterer prosessens politiske natur i stedet for å redusere den til et rent sikkerhetsrelatert tiltak.
Ikke en ydmykelseslov Ifølge Özsoy vil innholdet i loven avgjøre om den nåværende retningen bygger tillit eller skaper nye spenninger. En rammelov, sier han, må ikke følge en logikk med vinnere og tapere eller inneholde bestemmelser som krenker verdigheten til de involverte. «Hvis loven er snevert formulert og inneholder ydmykende elementer som anger-erklæringer, er det lite sannsynlig at den kurdiske bevegelsen vil fortsette den politiske fleksibiliteten den har vist så langt». En forhandlingsprosess, hevder han, kan bare vare hvis ingen av partene blir tvunget til å gi opp sin politiske identitet eller sine bredere politiske ambisjoner.
Demokratisk politikk bør bli mulig Özsoy hevder at prosessen handler om mye mer enn bare at væpnede aktører vender tilbake til sivilt liv. Like viktig er det om de faktisk vil få en reell mulighet til å delta i demokratisk politikk over tid. Alle som ønsker å permanent avslutte en væpnet konflikt, sier han, må også skape politiske rom der sosiale konflikter kan løses uten vold. Ellers risikerer de underliggende årsakene til konflikten å fortsette i en annen form. «Hvis folk forventes å permanent gi opp væpnet kamp, må de også få muligheten til å engasjere seg i demokratisk og sivil politisk liv». Tidspunktet for slike tiltak kan forhandles om, sier han, men det som betyr noe er at demokratisk deltakelse gjøres mulig i prinsippet.
Mer enn en nedrustningslov For Özsoy er det alt for enkelt å se på det foreslåtte lovverket bare som et juridisk grunnlag for PKKs nedrustning. I stedet representerer det overgangen til en ny politisk fase i fredsprosessen. Hvis det lykkes, kan det åpne veien for at de viktigste politiske spørsmålene i kurderspørsmålet blir diskutert under demokratiske forhold, inkludert språkrettigheter, lokal selvstyre og spørsmål om demokratisk statsborgerskap.
Rammeverket vil forme fremtiden Rammeverket må muliggjøre overgangen fra en militær-sentrert tilnærming til konfliktløsning gjennom en demokratisk politisk prosess. «Det virkelige problemet er ikke nedrustning. Denne loven vil bestemme den politiske rammen som det kurdiske spørsmålet kan diskuteres innenfor i fremtiden.» Ifølge han er dette nettopp den historiske betydningen av den foreslåtte lovgivningen: den er ment ikke bare å avslutte en væpnet fase, men å åpne et nytt politisk kapittel hvor det kurdiske spørsmålet kan tas opp gjennom demokratiske midler på en varig måte.
Kurderne forblir en viktig faktor i Midtøsten Når det gjelder utviklingen i Midtøsten, sier Özsoy at skiftende politiske og militære balanseforhold i grunnleggende grad omformer den regionale orden. NATO-toppmøtet, konflikten som involverer USA, Israel og Iran, omstruktureringen av Syria, og Tyrkias voksende betydning for regional sikkerhet gjenspeiler alle en bredere geopolitisk transformasjon. For kurderne skaper dette nye risikoer, men bekrefter også at de fortsatt er en viktig politisk aktør i hele Kurdistan.
En sikkerhetsbasert tilnærming får fotfeste Özsoy mener at de nåværende regionale konfliktene har styrket Tyrkias geopolitiske posisjon. Krigen i Ukraina, spenningene i Svartehavet, utviklingen i Sør-Kaukasus, og situasjonene i Syria, Irak og Iran har alle økt Ankaras strategiske betydning innenfor NATO og Europas sikkerhetsarkitektur. Dette har gitt den tyrkiske regjeringen større handlingsrom i utenrikspolitikken, samtidig som det har forsterket et sikkerhetsorientert perspektiv som, ifølge Özsoy, i økende grad kan forme innenrikspolitikken og kurderspørsmålet. Tyrkia sier til sine vestlige partnere: «Dere har sikkerhetsbekymringer, men det har jeg også» Som et resultat får landets sikkerhetspolitikk økende internasjonal støtte.
Ankara ønsker større handlingsrom i Vesten Ifølge Özsoy bruker Ankara sin økte betydning innenfor den vestlige alliansen til å lette spenningene med NATO-partnerne sine. Dette inkluderer forsøk på å få fjernet de gjenværende amerikanske sanksjonene under CAATSA-lovgivningen og å løse tvisten om Tyrkias ekskludering fra F-35-jagerflyprogrammet. Mens noen europeiske land allerede har lettet på visse restriksjoner, er Washingtons posisjon fortsatt tett knyttet til fremtiden for Tyrkias russiskproduserte S-400 luftforsvarssystem.
En ny balanse mellom Russland og Vesten Fallet til Syrias Baath-regime har også endret Tyrkias utenrikspolitiske posisjon, hevder Özsoy. Ankara er nå mye mindre avhengig av Russland enn det var de siste årene. Samarbeidet med Moskva gjennom Astana-prosessen hadde først og fremst tjent Tyrkias interesser i Syria og Rojava. Med Russland opptatt av krigen i Ukraina, og Iran fokusert på konfrontasjonen med Israel og USA, har Tyrkia beveget seg tilbake mot tettere tilknytning til den vestlige alliansen. Özsoy forventer at denne trenden vil fortsette, og ytterligere styrke sikkerhetssamarbeidet mellom Tyrkia og NATO-land.
Rojava er fortsatt under press Når det gjelder Syria, forventer Özsoy at dagens politikk overfor Nord- og Øst-Syria vil fortsette. Han tror at Tyrkia støtter Damaskus sine forsøk på å sentralisere statsmakten, en posisjon som USA også ser ut til å akseptere, i det minste indirekte. Som et resultat kommer de politiske og administrative prestasjonene til den Demokratiske Autonome Administrasjonen under økende press. Özsoy forventer at Damaskus ønsker å gjennomføre integreringsavtalen som er nådd med det nordøstlige Syria (SDF /DANES) på en gradvis måte som jevnt reduserer Rojavas politiske og institusjonelle autonomi. Samtidig understreker han at kurderne vil forbli en uunnværlig del av Syrias fremtidige politiske orden. (Min kommentar: flere av punktene i avtalen er ennå ikke implementert. Eks reetableringen av de fordrevne fra Serekanyie er ennå bare i startfasen, med 647 familier som nettopp har fått melding om at de kan vende tilbake. Og flere av de som er vendt tilbake til Afrin har ennå ikke fått tilbake husene sine osv.)
Sør-Kurdistan står også overfor nye utfordringer Özsoy beskriver Kurdistan-regionen i Irak som spesielt sårbar. Selv om den regionale regjeringen har forsøkt å holde seg utenfor konflikten mellom Iran, Israel og USA, har de nylige angrepene vist hvor utsatt regionen fortsatt er, til tross for internasjonale forbindelser. Han peker også på økende diplomatiske kontakter mellom Tyrkia og Patriotic Union of Kurdistan (PUK). De siste besøkene av høytstående tyrkiske tjenestemenn til Sulaymaniyah, sier han, gjenspeiler forsøk på å redusere iransk innflytelse samtidig som man stabiliserer forholdet mellom PUK og Kurdistan Democratic Party (KDP). Ӧzsoy går ikke nærmere inn på situasjonen i Øst Kurdistan/Rojhelat -utenom at USA/Israels krig sjølsagt spiller en sentral rolle for utviklingen her og i hele regionen.
Nasjonal enhet blir stadig viktigere Gitt de pågående krisene i Syria, Irak og Iran, mener Özsoy at sterkere politisk koordinering blant kurdiske politiske krefter er mer presserende enn noen gang. (Noe som også KNC stadig har påpekt) Regionen er fortsatt i en periode med dyp forvandling, og fremtiden er vanskelig å forutsi. Sør-Kurdistan må derfor forberede seg politisk og institusjonelt på nye utfordringer, inkludert tettere samarbeid mellom kurdiske partier og sterkere regionale og internasjonale relasjoner.
Kurderne vil forbli en regional makt Til tross for all usikkerhet, ser Özsoy kurderne som en av Midtøstens sentrale politiske aktører på lang sikt. «Verken i Syria, Irak eller Iran kan den fremtidige regionale orden formes uten dem». Selv om dagens konflikter endrer den regionale maktbalansen og begrenser noen eksisterende muligheter, viser de også at det kurdiske spørsmålet fortsatt er tett knyttet til de bredere politiske utviklingene i Midtøsten, og vil fortsette å spille en nøkkelrolle i fremtidige endringer i regional makt.
Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsdutvalget i Solkurd
DEM partiets İmralı-delegasjonen kunngjorde 17.juli at de diskuterte den nåværende fasen av prosessen og etableringen av et juridisk rammeverk med en AKP-delegasjon og MHP-leder Devlet Bahçeli.
De kunngjorde at de hadde separate møter med en AKP-delegasjon og MHP-leder Devlet Bahçeli for å diskutere den nåværende fasen av Freds og Demokratiprosessen,
med særlig vekt på å etablere et juridisk rammeverk så snart som mulig.
– I en skriftlig uttalelse sa delegasjonen at møtene fokuserte på den nåværende fasen av prosessen og behovet for å implementere et juridisk rammeverk som effektivt kan ta tak i eksisterende behov.
Uttalelsen lød:
«Som DEM-partiets İmralı-delegasjon holdt vi møter med AK-partiets delegasjon 15. juli og med Mr. Devlet Bahçeli 16. juli for å vurdere sakene som for tiden er på agendaen angående Freds- og Demokratiprosessen. Under disse møtene utvekslet vi synspunkter på den nåværende fasen av prosessen, rask implementering av det juridiske rammeverket, og sikre at det er i stand til å møte eksisterende behov. Våre konsultasjoner i denne retningen vil fortsette. Etter disse samtalene har vi som mål å holde et møte med Mr. Abdullah Öcalan på İmralı-øya så snart som mulig».
Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Det hevderDr. Hayri Hazargol tilknyttet DEMs Imrali delegasjon, i en artikkel publisert på ANF 7. juli i forbindelse med åpningen av NATO-toppmøtet i Ankara denne dagen. Noen dager før kritiserte KCK-ledelsen i sin uttalelse lagt ut på Solkurds side 8. juli, tyrkiske myndigheter for å trenere Fred og Demokratiske Samfunn prosessen i Tyrkia, med ringvirkninger for hele regionen. KNK utfordret også NATOs medlemsland om å legge press på Tyrkia i forbindelse med NATO-toppmøtet. (Se her) Og i gatene i Tyrkia gikk Anti NATO demonstranter mens politiet sprayet dem med tåregass (Klassekampen 7. juli)
Hovedpunktene i Hazargols artikkel gjengis her, redigert av undertegnede. Originalteksten finnes i lenken her.
– Han hevder at Tyrkias fortsatte medlemskap og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter først og fremst er ment å sikre støtte for å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsinstrument mot folkene i Tyrkia.
– Alliansen samles nå på et tidspunkt der konflikter og politiske kamper i Midtøsten har tilspisset seg. Å holde toppmøtet i Tyrkia under disse omstendighetene er bemerkelsesverdig. Tilhengere av den tyrkiske regjeringen ser på det som et tegn på Tyrkias strategiske viktighet.
Han påpeker at Tyrkia ble med i Korea-krigen for å bli med i NATO. Ved å bli med i NATO, ble Tyrkia alliansens gendarmer både på Sovjetunionens sørlige flanke og i Midtøsten. Trusselen fra Sovjetunionen ble presentert som begrunnelsen for å bli med i NATO og ble brukt for å overbevise den tyrkiske befolkningen.
Det mest grunnleggende for Tyrkias medlemskap var imidlertid å sikre vestlig støtte til sin politikk om folkemord mot kurderne. Av samme grunn ble Tyrkia det første landet i Midtøsten som anerkjente Israel. Gjennom forholdet til Israel søkte – og fikk – myndighetene støtte fra USA og Europa for sin politikk overfor kurderne.
-Tyrkia vil bli tildelt en spesiell rolle på dette NATO-møtet. I Tyrkia handler diskusjonen alltid omhva landet vil tjene på det. Men det er ingen diskusjon om hva det må gi, eller på hvilke områder avhengigheten vil bli større.
– En av de mest fremtredende egenskapene ved regjeringen er dens bedrag mot folket i Tyrkia. Offentligheten får aldri sannheten om noen sak. Samfunnet blir villedet gjennom media og alle tilgjengelige midler.På dette området fungerer også den tyrkiske staten som et apparat som driver spesiell krigføring mot sitt eget folk.
– Han peker på at Tyrkias innflytelse ersvekket etter Abrahams-avtalene. Siden den osmanske perioden har den tyrkiske staten fulgt en politikk basert på sin strategiske betydning i Midtøsten, og brukt den posisjonen til å samle militær, politisk og økonomisk makt.
– Dets allianse med Israel økte den strategiske verdien enda mer.Men Abraham-avtalene traff Tyrkia på akilleshælen. Siden da, bekymret for sin fremtid, har Tyrkia forsøkt å styrke sin strategiske betydning ved å knytte seg tettere til USA.
Tyrkia har tilpasset seg USAs politikk i Syria. Selv om det så ut til å være imot Israel under Israel-Iran-krigen, holdt det seg fortsatt på linje med USAs politikk overfor Iran. Ved å kritisere Israel høyt, prøvde de å skjule denne tilpasningen. Samtidig fortsatte det arbeidet med å komme til en avtale med Israel gjennom USA. Faktisk svarte USA på disse forsøkene med å si at de ikke ville tillate en konflikt mellom Israel og Tyrkia.
– Tyrkias største bekymring har alltid vært kurderne. De siste femti årene har den kurdiske kampen gjort kurderne til en stadig mer betydningsfull politisk aktør i Tyrkia og andre land, noe som har alarmert den tyrkiske staten. Av den grunn søker de ekstern støtte for å holde kurderne under tradisjonelle dominanssystemer. Dette målet er den viktigste prioriteten i forholdet deres til USA og NATO.
– Tyrkias fortsatte medlemskap i NATO og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter er først og fremst ment å få støtte til å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsredskap mot det tyrkiske folk. Begrunnelsen for NATO-medlemskap er annerledes for andre medlemsland, hvor det hovedsakelig handler om å beskytte nasjonal sikkerhet mot eksterne trusler, eller styrke utenrikspolitikken.
– I Tyrkia derimot fungerer NATO først og fremst som et verktøy staten og regjeringen bruker for å undertrykke opposisjon, spesielt kurderne. Selvfølgelig er det også et mål å bevare Tyrkias politiske og militære betydning i Midtøsten, og dette henger tett sammen med å opprettholde sterk intern kontroll.
– AKP-MHP-alliansen har som mål å utdype sine relasjoner og samarbeid med NATO for å sikre støtte mot kurdernes kamp for frihet. Beslutningen om å utsette diskusjonen om det foreslåtte rammeloven i parlamentet til etter NATOs toppmøte er også knyttet til dette målet. Regjeringens videre handlinger vil avhenge av nivået av støtte og samarbeid de får fra NATO. Hvis det får den støtten det søker, kan det velge å starte en ny krig i stedet for å ta skritt mot å løse det kurdiske spørsmålet. Hvis det får støtte for sin undertrykking av kurdere, vil dette også bety økt undertrykkelse av prodemokrati-krefter ellers i Tyrkia.
– I prosessen som er rettet mot Fred og et Demokratisk Samfunn, fører regjeringen for tiden en politikk som går ut på å utsette og kjøpe tid.Den prøver å villede offentligheten ved å skape inntrykk av at det finnes en avtale med Imralı, når en slik avtale ikke er fullbyrdet ennå. Den tyrkiske staten prøver å presse gjennom sitt eget utkast. Som DEM-partiet har uttalt, har ingen delegasjon besøkt Imralı de siste halvannen månedene.
Oversatt og «sydd sammen» av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
– For å få tatt konkrete legale skritt mot en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
I en tale for sin parlamentsgruppe i Ankara 5. mai beskriver Medleder i DEM, Tuncer Bakırhan det som en «historisk mulighet for fred”, samtidig som han også kritiserte manglende politiske tiltak fra myndighetene.
Bakırhan gjorde det klart at en bærekraftig løsning ikke lenger kan utsettes. Utspillet må også sees på bakgrunn av pressekonferansen på årsdagen for PKKs oppløsningskongress som ledelsen for Apoistbevegelsen holdt nettopp i Medya Defence sonen i Sør Kurdistan (se bildet nederst her).
På pressekonferanse uttalte ledelsen for Apoist-bevegelsen at juridiske skritt må tas så snart som mulig, og at Abdullah Öcalans status må klargjøres. (NB: Det pågår nå en signaturkampanje på brev til Europarådets leder som peker på fristen som Tyrkia har fått for å følge opp deres krav).
«Løsningen ligger i en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet», understreket DEM medlederen, og avviste en politikk med å vente på utfallet av pågående regionale konflikter.
Fred, argumenterte han, oppstår «ikke gjennom tvil eller nøling, men gjennom mot». Sentral i dette er etableringen av en klar juridisk ramme, sa han, og bemerket at den nåværende fastlåste situasjonen først og fremst er en refleksjon av politisk passivitet. «Hvis denne prosessen tas på alvor, må den plasseres på et juridisk grunnlag. Lov er en forutsetning for å bygge tillit og sikre varigheten av enhver potensiell fredsprosess», uttalte Bakırhan.
Juridisk rammeverk som nøkkelen Med henvisning til den fastlåste debatten mellom staten og PKK, pekte Bakırhan på de gjensidige betingelsene som begge sider har satt. Han minnet om at mens statlige myndigheter i månedsvis har insistert på full avvæpning, krever den kurdiske siden juridiske garantier for en tilbakevending til demokratisk politikk. «Folk vender ikke tilbake til usikkerhet, men til trygghet», sa Bakırhan. De som krever en slutt på den væpnede kampen, må også definere de juridiske betingelsene der dette vil finne sted, krevet han.
DEM-partiet foreslår derfor at en tilsvarende lov vedtas i parlamentet på kort sikt. Grunnlaget kan være den allerede utarbeidede kommisjonsrapporten. “Politikken må åpne veien slik at landet kan puste”, sa Bakırhan. Han kunngjorde også at hans parti vil holde aktører ansvarlige: hvis juridiske betingelser skapes og fortsatt ingen tiltak blir tatt, vil dette bli tatt opp offentlig, lovet han.
Öcalans rolle i sentrum av prosessen Bakırhan tildelte den kurdiske lederen Abdullah Öcalan en sentral rolle i fredsprosessen, og bemerket at hans juridiske status og fengselsforhold må klarlegges for å muliggjøre en seriøs politisk løsning. Bakırhan kritiserte at til tross for hans nøkkelrolle, forblir Öcalan fengslet under svært restriktive forhold på fengselsøya Imrali. «Det er politisk uforståelig å holde en så sentral figur i en flere tiår lang konflikt i isolasjon, samtidig som man forventer at han skal bidra til en løsningsprosess», sa han.
Öcalan selv, bemerket Bakırhan, har gjort det klart at han ikke søker personlige privilegier, men muligheten til å arbeide og kommunisere under frie forhold. «Mitt eneste bekymring er å løse dette problemet», siterte Bakırhan den kurdiske lederen på å ha sagt. «Å skape de nødvendige kommunikasjons- og arbeidsforholdene er derfor ikke en individuell ettergivelse, men en politisk nødvendighet for å fortsette en mulig fredsprosess».
Bakırhan påpekte at en slik mekanisme kunne bidra til å fremskynde nødvendige skritt og skape delt politisk ansvar. «Den kunne også organisere dialog med akademia og sivilsamfunnet, og dermed sikre et bredere samfunnsmessig grunnlag for prosessen. Vi snakker om en vanskelig prosess som allerede har passert viktige terskler. Den symbolske nedleggelsen av våpen fra PKK og de første parlamentariske initiativene er utviklinger som må sikres og føres videre», sa Bakırhan.
Kritikk av regjeringen og tillitsforringelse Samtidig ga Bakırhan sterk kritikk av regjeringens politikk. Han understreket at tiltak som avsettelse av valgte ordførere av statlig utpekte forvaltere og rettslige handlinger mot opposisjonens lokalpolitikere undergraver tilliten til en seriøs politisk prosess. Som et eksempel viste han til saken om Mehmet Sıddık Akış, den avsatte ordføreren i Hakkari, som nylig ble dømt til nesten 20 års fengsel til tross for signaler i motsatt retning fra en anke-domstol. «Mangelen på å gjenopprette kommuner styrt av opposisjonen sender også et motsigende budskap. Slike tiltak fører til en svekkelse av tillit og legger en byrde på enhver politisk løsning. De som ønsker fred må bygge tillit, ikke underminere den», uttalte Bakırhan
Et kall for politisk ansvar Bakırhan oppfordret både regjeringen og opposisjonen til ikke å la eksisterende muligheter gå til spille. Han foreslo at kommisjonsrapporten som ble levert i februar, ikke må forbli uten konsekvenser som tidligere initiativer. «Historien til dette landet er full av rapporter som har forsvunnet på hyllene», sa han. «Det som er avgjørende nå, er å ta konkrete skritt og ikke sette prosessen i fare gjennom politisk passivitet. Den nåværende usikkerheten er en av de største hindringene for en fredelig løsning. Hvis prosessen forblir i limbo, vil frykten vokse på alle sider. Dette kan også styrke interne og eksterne krefter som er interessert i eskalering», advarte han.
Fred som en samfunnsmessig nødvendighet Avslutningsvis understreket Bakırhan at den aktuelle prosessen ikke bare handler om politiske forhandlinger, men om et fundamentalt samfunnsperspektiv. Han sa at Tyrkia står overfor behovet for å igangsette en omfattende demokratisk og juridisk omstrukturering. Dette, bemerket han, inkluderer reformer i rettssystemet, en slutt på altfor lange varetekts arrestasjoner før rettssak, og gjennomføring av avgjørelser fra internasjonale og nasjonale domstoler. “Tyrkia trenger en samfunnsmessig fred. Dette kan kun oppnås på grunnlag av rettferdighet, likhet og demokratiske rettigheter. Muligheten for en slik utvikling eksisterer; det som nå er avgjørende, er om politiske aktører er villige til å ta ansvar og iverksette de nødvendige skrittene”, sa Bakırhan.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Deres rundskriv for første mai kunngjør 11 beslutninger (se strekpunktene under i teksten her), og oppfordrer til felles kamp for arbeid, fred og demokrati.
Rundskrivet utstedt av Folkenes Likhets- og Demokratiparti (DEM),presentert på ANF 14.april, uttalte at første mai markeres på et tidspunkt hvor imperialistisk aggresjon, kriger, den økologiske krisen og økonomisk utnyttelse forverres. Det understreket at det kapitalistiske systemet intensiverer presset spesielt på arbeidere, arbeidstakere, kvinner og unge.
Rundskrivet fremhevet at konflikter i Midtøsten fordriver befolkninger og gjør arbeidskraft stadig mer usikker, mens nåværende politikk ytterligere forverrer levekårene for arbeidsfolk.
Det trakk også oppmerksomhet til lavlønnspraksis, økende levekostnader og boligkrisen, og bemerket at millioner av mennesker sliter med å få endene til å møtes. Skatteurettferdighet, hindring av fagforeningsrettigheter og forbud mot streiker var blant de spørsmålene som ble kritisert i uttalelsen.
Erklæringen påpekte at rikdom i økende grad er konsentrert i hendene på en begrenset del av samfunnet og understreket at arbeidstakernes rett til å organisere seg i praksis blir begrenset.
Arbeid kan ikke være fritt uten fred
Rundskrivet refererte til Abdullah Öcalans oppfordring om «Fred og et demokratisk samfunn», og understreket at kampen for arbeid, likhet og frihet må tas sammen med fred og demokrati.
Uttalelsen understreket vurderingen av at «Arbeid kan ikke være fritt uten fred, og likhet kan ikke oppnås uten demokrati» og fremhevet at arbeid mot utnyttelse, fred mot krig og demokrati mot undertrykkelse utgjør en felles kamp.
Sirkulæret bemerket at første mai representerer en viktig dag for samling innenfor denne rammen. Det kunngjorde også at DEM-partiet ville begynne sitt feltarbeid for forberedelsene til første mai fra og med i dag. Beslutningene som ble vedtatt i sirkulæret, ble listet opp som følger:
Alle aktiviteter vil bli utført under slagordet «Første mai for brød, fred og rettferdighet».
Sentralmøter vil bli organisert i Diyarbakır (Amed) og Van (Wan) i Kurdistan; det vil ikke være deltakelse fra omkringliggende provinser, og hver provins vil organisere sine egne aktiviteter med sine interne ressurser.
Sterke og entusiastiske folkemøter vil bli organisert i samarbeid med arbeids- og demokratiske krefter både i de vestlige regionene og Kurdistan.
Aktivitetene vil bli gjennomført fra nabolag til nabolag, gate for gate, og dør til dør.
Bannere vil bli hengt på provins- og distrikts partibygg, samt på gater, bussholdeplasser og offentlige torg.
Stand vil bli satt opp i fabrikker, organiserte industrisoner, landbruksområder, tekstilverksteder, byggeplasser, gruver, turistsektorer og markeder; brosjyrer vil bli delt ut, og arbeidermøter og mobiliseringsmarsjer vil bli organisert.
Felles aktiviteter vil bli gjennomført med Kvinneforsamlingen for å gjøre kvinners arbeid og husarbeid mer synlig.
Spesielle møter vil bli organisert med unge arbeidere, barnearbeidere og arbeidsledige.
Solidaritet vil bli uttrykt med lokale arbeidermotstand og streiker.
Forbindelser vil bli etablert med økologiske kamper, og en stemme vil bli hevet mot miljøødeleggelser.
Sosiale medier og presseaktiviteter vil bli brukt effektivt.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget Solkurd
På et møte mandag 6.april diskuterte CHP of DEM den økonomiske krisen, undertrykkingen og den fastlåste fredsprosessen. Begge sider kritiserte regjeringen og pekte på et påtrengende behov for demokratiske reformer.
Møtet mellom ledelsene i CHP (Det republikanske Folkepartiet) og DEM (Folkenes Likhets og Demokratiske Parti) finner sted midt oppe i voksende økonomisk og politiske problemer i Tyrkia. Samtalene mellom CHP leder, Ӧzgur Ӧzel og DEMs medledere, Tulay Hatimoğullari og Tüncer Bakirhan fokuserte på hovedsakene i den aktuelle situasjonen i landet, så vel som mulige politiske perspektiver. Etter møtet på DEMs hovedkontor i Ankara, la begge parter vekt på at Tyrkia står ovenfor en flerdimensjonal krise, markert av økonomiske problemer, regionale kriger og voksende demokratiske problemer.
De utdypet dette punktvis slik:
Kriser, krig og sosiale bakgrunnen Özel pekte på de økonomiske følgene av USA-Israels krig mot Iran, som har pågått siden slutten av februar, og advarte mot ytterligere forverring av de sosiale forholdene. Han poengterte at økte priser og nye byrder allerede er forutsigbare, at krigen fungerer som en akselerator for en krise som allerede hadde begynt hjemme. Hatimoğulları delte denne vurderingen, men gikk lenger og beskrev den økonomiske situasjonen som eksistensiell. Hun uttalte at millioner lever under fattigdomsgrensen, og både pensjonister og minstelønnsmottakere strever med å dekke grunnleggende behov. Krigen i regionen forverrer ytterligere disse forholdene, la hun til. Hatimoğulları fremhevet også de bredere dynamikkene i konfliktene i Midtøsten, og bemerket at utviklingen i Iran, Israel og Libanon er en del av et omfattende regionalt krigsrammeverk.
Demokratikrise og press på opposisjonen Et annet sentralt tema på møtet var økende press på opposisjonen. Özel snakket om målrettede rettslige inngrep i politikken og refererte til pågående saker og tiltak mot CHP. Hatimoğulları innrammet denne utviklingen bredere, og hevdet at rettsvesenet blir brukt som et politisk instrument for å svekke opposisjonskrefter og splitte samfunnet. Hun sa at pågående rettsprosesser mot valgte representanter gjenspeiler en dypere demokrati-krise. DEM-partiets medleder oppfordret til løslatelse av fengslede politikere, inkludert den avsatte Istanbuls-ordføreren Ekrem İmamoğlu og TIP-parlamentsmedlemmet Can Atalay. Hun beskrev Atalays fortsatt fengsling til tross for avgjørelser fra høyesterett som et «brudd på grunnloven» og en ignorering av velgernes vilje. Hun krevde også en slutt på praksisen med å utnevne forvaltere til kurdiske kommuner og gjeninnsettelse av valgte borgermestre, med å påstå at slike intervensjoner er en del av en bredere strategi for å kontrollere politiske prosesser.
Stanset prosess og etterspørsel etter en politisk ramme Med spesiell oppmerksomhet på «prosessen for fred og demokratisk samfunn», initiert av Abdullah Öcalans oppfordring i februar i fjor om å finne en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet. Hatimoğulları kritiserte mangelen på reell fremgang i denne prosessen. Selv om en parlamentarisk komité er opprettet, har konkrete politiske og juridiske skritt ikke fulgt, sa hun, og bemerket at prosessen blir «bremset, om ikke blokkert».
I sentrum for DEM-partiets krav står en omfattende rammelov som skal tjene som grunnlag for videre skritt. Denne loven, understreket hun, må være så inkluderende som mulig og bør ikke selektivt inkludere eller ekskludere bestemte grupper. Hun advarte om at en smal eller fragmentert tilnærming ville hindre fremgang. Hun understreket også at dette ikke er en bilateral prosess mellom AKP og DEM-partiet, men en som må involvere samfunnet som helhet: «Dette er ikke en prosess mellom to partier, men en prosess for demokratiseringen av 86 millioner mennesker».
CHP-leder Özgür Özel kunngjorde at viktige saker, inkludert juridiske reformer og parlamentariske prosedyrer, også vil bli diskutert med parlamentspresident Numan Kurtulmuş. Han tok også opp muligheten for suppleringsvalg og gjorde det klart at hans parti er klare til å øke politisk press.
DEM-partiets medleder Tuncer Bakırhan uttalte at Teheran må anerkjenne Mahabad, Ankara må anerkjenne Amed, Bagdad må anerkjenne Hewlêr, og Damaskus må anerkjenne Kobanê for at demokratiet skal kunne konsolideres.
Tuncer Bakırhan, medleder i Folkets likestillings- og demokratiparti (DEM-partiet), kom med viktige uttalelser under partiets ukentlige gruppemøte i parlamentet.
Han tok opp de tilspissede krigene i Midtøsten, løsningen på det kurdiske spørsmålet, prosessen for fred og et demokratisk samfunn i Tyrkia, samt myndighetenes rettspolitikk, og understreket at løsningen ligger i demokrati, rettsstat og likeverdig statsborgerskap.
Bakırhan rettet oppmerksomheten mot utviklingen i Midtøsten og sa at kriger i den nye perioden ikke bare formes militært, men også gjennom handelsruter og transittkorridorer.
Tre linjer står mot hverandre i Midtøsten
Med henvisning til krigen i Iran trakk Bakırhan frem de «tre linjene» som tidligere er løftet frem av Abdullah Öcalan:
– Den første er den israelske linjen. Det er en tankegang som styrer gjennom krig. Den andre linjen er den som ledes av Storbritannia. Dette er en status quo-orientert tankegang som opprettholder stillstand gjennom balanse. Den tredje linjen er demokrati og sameksistens. Det er med andre ord den linjen vi har betalt en pris for og kjempet for. Den representerer en tankegang som søker et demokratisk samfunn. I dag, særlig i Iran, men også mange andre steder, står disse tre linjene mot hverandre.
Bakırhan uttalte at DEM-partiet forsvarer linjen for demokrati og sameksistens både i Midtøsten og i Iran.
Tyrkia bør ikke handle ut fra gamle frykter og statlige refleksmønstre
Bakırhan pekte på regionens flerlags historiske og sosiale struktur og understreket at Iran og Midtøsten ikke kan defineres utelukkende gjennom energiressurser.
– Vi ser ikke på Iran og Midtøsten kun i lys av olje, naturgass eller dollar. Dette er et geografisk område hvor sivilisasjoner har blitt formet, og hvor folk og trosretninger har levd side om side i århundrer. Kurderne har en historie på mer enn 2000 år i denne regionen. Enhver hegemonisk eller regional makt som ignorerer denne virkeligheten, vil begå en alvorlig feilvurdering og tape.
Han sa videre at Tyrkia nå må handle ikke med «gamle frykter og gamle statlige koder», men med en politikk basert på fred og demokrati. Han la til at de finner Ankaras holdning mot eksterne intervensjoner meningsfull, men at det også må kreves anerkjennelse av kurdere, kvinner og ulike folk og trosretninger.
Kurdere ønsker å løse sine saker med hovedstedene i landene de lever i
Bakırhan understreket at kurdere ikke er redskaper for regionale eller internasjonale makter:
– Ingen kommer noen vei ved å splitte og fragmentere kurdere eller fremstille dem som ulike. Vi sier det klart: Kurderne ønsker å løse sine problemer med hovedstedene i landene de lever i. Hvis vi har et problem i Tyrkia, vil vi løse det med Ankara. Kurderne i Irak ønsker å løse sine problemer med den irakiske staten. Hvem ellers skulle de løse dem med? Hvis det er et problem i Syria og kurderne er den ene parten, er den andre parten den syriske administrasjonen. Også i Iran ønsker kurderne å løse sine problemer med den iranske staten. Men denne holdningen – å løse problemene med disse hovedstedene – må respekteres.
Bakırhan la til at tilnærmingen som deler kurdere inn i «gode» og «dårlige» er en splitt-og-hersk-politikk, og at et slikt språk ikke skaper løsninger, men fastlåste situasjoner.
Statene må forlate status quo og fastlåste situasjoner
Bakırhan uttalte at anerkjennelse av kurdernes eksistens og rettigheter ikke bare vil være til fordel for kurderne, men også styrke statene i regionen:
– De må nå forlate status quo og fastlåste situasjoner. Hvis Teheran anerkjenner rettighetene til Mahabad, vil Iran bli sterkere. Hvis Damaskus aksepterer Kobanê, vil Syria bli sterkere. Hvis Bagdad beskytter rettighetene til Hewlêr og Sulaymaniyah, vil Irak bli sterkere. Hvis Ankara anerkjenner rettighetene til Diyarbakır, vil landet bli sterkere, vokse og demokratiseres. Med et slikt perspektiv vil både landene i regionen og kurderne tjene på det. Dette er hva en vinn-vinn-politikk innebærer.
Fred er en prosess med samtidige og gjensidige skritt
Bakırhan sa at Tyrkia går gjennom «den mest strategiske og verdifulle prosessen i sin 100-årige historie», og understreket at prosessen for fred og et demokratisk samfunn må føres videre uten forsinkelser.
– I denne viktige prosessen er det å skape et dilemma om «før eller etter», eller å henvise prosessen til en verifikasjonsmekanisme, et forsøk på å forsinke en løsning. Dette oppmuntrer kun dem som er imot en løsning og innebærer en risiko for å undergrave prosessen. Fred er en prosess med samtidige og gjensidige skritt. Det må også tas steg for å skape et politisk klima for fred.
Han viste til uttalelser fra regjeringspartier i Tyrkia som ikke ønsker forsinkelser i prosessen, og sa at det sentrale spørsmålet nå er «hvem som vil ta steget».
– De som styrer denne prosessen, beslutningstakerne, må nå handle raskt og ta nødvendige skritt for å løse dette spørsmålet uten forsinkelse.
Fred er ikke mulig kun gjennom ord
Bakırhan påpekte at mange tiltak for fredsprosessen kan gjennomføres uten å vente på nye lovendringer:
– Uten behov for nye juridiske forberedelser kan avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og konstitusjonsdomstolen gjennomføres. Forvaltere som har overtatt folkets vilje kan fjernes, og folkets vilje kan gjenopprettes. Fred begynner ikke når man snakker om lov, men når ordene bindes av lov. Hvis det tas skritt sammen, bygges tillit. Hvis tillit bygges, åpnes veien, demokratiet kommer, og vi alle kan puste.
Han understreket at fred ikke er mulig kun gjennom ord, men krever juridiske garantier, og at gjensidige og samtidige skritt vil styrke tilliten.
Regjeringen har gjort rettsvesenet til et verktøy
I talen viet Bakırhan også betydelig oppmerksomhet til krisen i rettsstaten og demokratiet i Tyrkia, og uttalte at denne krisen ligger til grunn for landets økonomiske, politiske og sosiale problemer:
– Det som skaper negative resultater i alt fra fred til økonomi, fra håp til livskvalitet, er krisen i demokrati og rettsstat. Bortsett fra en håndfull mennesker som lever trygt, leter alle i dette landet etter rettferdighet og lov med lykt i hånden.
Bakırhan hevdet at regjeringen har gjort rettsvesenet til et verktøy for å undertrykke opposisjonen, og understreket samtidig at korrupsjonsanklager ikke må dekkes over:
– Vi har aldri sett bort fra påstander om korrupsjon eller urett, og det vil vi heller ikke gjøre. Men i Tyrkia blir loven bøyd og manipulert. Det kan ikke være én lov for regjeringen og en annen for opposisjonen. Det kan ikke være én lov for de mektige og en annen for de svake, eller én for de rike og en annen for de fattige. Som DEM-partiet er vår holdning klar: Korrupsjonsanklager må undersøkes grundig.
Han la til at det derfor er behov for en sterk lov om politisk etikk som gjelder likt for alle.
Operasjoner mot kommuner er politisk utrenskning gjennom loven
Bakırhan kritiserte også de nylige operasjonene rettet mot kommuner styrt av CHP. Han sa at disse etterforskningene i offentligheten ikke oppfattes som en «kamp mot korrupsjon», men som «politisk utrenskning gjennom loven».
Med henvisning til tall fra innenriksministeren uttalte Bakırhan at en betydelig del av etterforskningene som er åpnet siden 31. mars 2024 gjelder kommuner styrt av regjeringspartiet AKP. Til tross for dette, sa han, rettes avsettelser og innsetting av statlige forvaltere mot opposisjonskommuner.
– Én av to kommuner som er under etterforskning styres av AKP. Når dette er tilfellet, hvorfor settes det inn forvaltere i DEM-partiets kommuner, og hvorfor brukes avsettelser mot CHP-kommuner, men ikke mot AKP-kommuner?
Den parlamentariske kommisjonens endelige rapport er vedtatt med flertallsstemme. I forkant av avstemningen rettet DEM-partiet kritikk mot både innholdet og begrepsbruken i rapportutkastet, og varslet at de ikke kunne stille seg bak teksten i sin daværende form.
Kommisjonen ble opprettet for å arbeide med spørsmål knyttet til demokratisering og løsning av den kurdiske problemstillingen. I utkastet til sluttrapport reagerte DEM-partiet særlig på formuleringer og konsepter som etter deres vurdering ikke reflekterte kommisjonens mandat og de diskusjonene som hadde funnet sted i løpet av arbeidet.
Partiets representanter opplyste at de hadde fremmet en rekke endringsforslag til teksten. De mente blant annet at enkelte begreper og definisjoner var problematiske, og at rapporten ikke i tilstrekkelig grad tok opp sentrale temaer som demokratiske rettigheter, politisk representasjon, språk og juridiske rammer. De ga også uttrykk for at deler av teksten var formulert i et sikkerhetspolitisk språk som de ikke kunne slutte seg til.
Da den endelige rapporten ble lagt frem for parlamentet, ble den vedtatt med stemmene fra flertallet i kommisjonen. DEM-partiet stemte imot og viste til sine tidligere innvendinger. Ifølge partiets representanter inneholdt den vedtatte teksten fortsatt formuleringer og vurderinger de ikke kunne støtte.
Vedtaket markerer avslutningen på kommisjonens arbeid i denne omgang. Rapporten oversendes nå til videre politisk behandling og offentlig debatt.
Hovedpunkter i den vedtatte kommisjonsrapporten
Den endelige rapporten fra den parlamentariske kommisjonen inneholder en rekke forslag og vurderinger knyttet til en demokratisk løsning av det kurdiske spørsmålet. Blant punktene som løftes frem er:
Det foreslås en ny juridisk ramme for en mulig nedrustningsprosess, inkludert lovregulering og parlamentarisk tilsyn.
Det understrekes behov for rettslige garantier for personer som legger ned våpnene og vender tilbake til sivilt liv.
Spørsmålet om soningsforhold og retten til håp (“right to hope”) omtales som en del av en bredere juridisk diskusjon.
Det vises til behov for endringer i lovverk knyttet til blant annet straffelov, terrorlovgivning og politiske partier.
Demokratiske rettigheter, ytringsfrihet og politisk deltakelse trekkes frem som sentrale temaer.
Lokaldemokrati og praksisen med statlige forvaltere (kayyım) omtales i sammenheng med demokratiske standarder.
Rapporten legger vekt på at en løsning forutsetter en parlamentarisk og juridisk forankret prosess.
Rapporten er vedtatt med flertall i kommisjonen og oversendt til videre politisk behandling.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Sollkurd Annonsert i ANF 12. feb.
Prosessene for Fred og Demokratisk Samfunn, som Abdullah Ӧcalans Call initierte 27. feb. 2025 påvirker hverandre i de ulike delene med kurdisk befolkning i statene Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Den dominerende globale supermakten USA påvirker alle steder. Tyrkia er en nøkkelaktør ikke bare i hjemlandet, men også i prosessen i Syria som motstander av Rojava-eksemplet.
I rapporten her refererer Pervin Buldan og Mithat Sancar fra DEMs Imrali delegasjon fra deres nylig møte med president Erdogan.
Her kommer først mitt sammendrag og kommentar til hva som skjer videre i prosessen i Tyrkia.
De poengterer først den felles viljen om å fortsette prosessen, mens de påpekte at for å komme videre ville det være nødvendig at Nasjonalforsamlingen, relevante ministre og offentlige institusjoner måtte intensivere sitt arbeid.
De etterlyste behovet for at et legalt rammeverk snarest måtte komme på plass og erkjennes av et bredt flertall (Jf. at den opprinnelige fristen som var satt til i løpet av januar er brutt – min kommentar)
De gjentok sin tro på at dette møtet, som ble holdt i en tid med betydelige hendelser både globalt og regionalt, ville bidra til en fredelig sameksistens mellom folkene i Tyrkia og regionen, og takket president for møtet.
Hele rapporten slik den presenteres i ANF 12.februar finnes i linken her.
Pervin Buldan og Mithat Sancar fra DEMs Imrali delegasjonen – Bilde: ANF
Tilleggskommentar for oversettes regning: I følge ANF er det endelige utkastet til Parlaments Kommisjonen som skal behandles i Nasjonalforsamlinga i Tyrkia om en demokratisk løsning for det kurdiske spørsmålet nå oversendt til de politiske partiene som er representert i Kommisjonen. Ifølge informasjonen lagt fram10.02.26 skal denne versjonen til endelig utkast nå foreligge til eventuell endringsforslag fra medlemmene. Men det er fortsatt uklart når den endelige versjonen kan sluttbehandles. Mens denne treneringen av prosessen pågår i Tyrkia, har Tyrkia forsterket sin militære aktivitet i Rojava mot SDF sine posisjoner og den kurdiske befolkningen der. Støtten til fredsprosessen forsterkes imidlertid i Europa, fra parlamentarikere og fagbevegelser i flere land. EU parlamentet har også kommet med protester mot utviklingen i Tyrkia, også om at påbudet fra ECHR ikke følges opp. Konferansen som EUTCC skal ha i EU-parlamentet 25. februar, vil derfor bli ekstra viktig. Solkurd vil være representert der og også norske partier som Rødt og muligens flere. Også for samtaler på kontorene til DEM, DAANES og KNK i Brussel.
Solidaritet med Kurdistan 