En ny rapport fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK) dokumenterer omfanget av de Iran-relaterte angrepene mot Kurdistan-regionen i Irak de siste månedene. Ifølge rapporten ble regionen utsatt for hele 751 angrep mellom 28. februar og 28. mai 2026. Angrepene har kostet minst 22 mennesker livet og skadet 112 personer.
Rapporten beskriver hvordan den pågående regionale konflikten har fått alvorlige konsekvenser for sivile, lokalsamfunn og politiske opposisjonsgrupper i Kurdistan-regionen. De registrerte angrepene omfatter blant annet selvmordsdroner, raketter, missiler og artilleribeskytning.
Kurdistan-regionen som konfliktarena
Ifølge CPT-IK ble angrepene gjennomført både av iranske styrker og Iran-støttede væpnede grupper i Irak. Over tre firedeler av alle angrepene fant sted i Erbil-guvernementet, mens Sulaymaniyah, Duhok og Halabja også ble rammet.
Rapporten viser at målene har variert gjennom perioden. Amerikanske diplomatiske og militære installasjoner har vært blant de mest angrepne målene, men også sivile områder, oljeanlegg, telekommunikasjonsinfrastruktur, peshmerga-relaterte installasjoner og iransk-kurdiske opposisjonsgrupper har blitt rammet.
Særlig alvorlig er det at sivile områder og ikke-stridende aktører gjentatte ganger har blitt utsatt for angrep, noe som har skapt betydelig usikkerhet for befolkningen i regionen.
Angrepene fortsatte etter våpenhvilen
Selv etter våpenhvilen som ble kunngjort 8. april 2026 fortsatte angrepene. CPT-IK registrerte ytterligere 104 angrep i perioden fram til 28. mai.
Rapporten peker på at angrepene etter våpenhvilen i stadig større grad ble rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper og deres leirer i Kurdistan-regionen. I denne perioden sto iranske styrker for nær 90 prosent av de dokumenterte angrepene.
Alle registrerte dødsfall og skader etter våpenhvilen rammet medlemmer av iransk-kurdiske opposisjonsgrupper.
Alvorlige konsekvenser for stabiliteten i regionen
Funnene i rapporten illustrerer hvordan Kurdistan-regionen i Irak fortsatt blir brukt som arena for regionale konflikter og maktkamper som i stor grad ligger utenfor regionens egen kontroll.
For kurdiske organisasjoner og sivilsamfunnet er utviklingen bekymringsfull. Gjentatte grenseoverskridende angrep utfordrer både Iraks suverenitet og sikkerheten til innbyggerne i Kurdistan-regionen. Samtidig rammes iransk-kurdiske opposisjonsmiljøer som i flere tiår har hatt tilhold i området.
Les hele rapporten
Vi oppfordrer våre lesere til å lese den fullstendige rapporten fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK), som inneholder detaljert dokumentasjon, statistikk, kartlegging av angrepene og anbefalinger til myndigheter og internasjonale aktører.
Solkurd følger utviklingen nøye og uttrykker solidaritet med alle sivile som rammes av den pågående militariseringen og de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen.
Av: Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Presidenten i KRI (den Kurdiske regionen i Irak), Nechirvan Barzani, hadde 26. mai samtaler med sjefskommandør for SDF, Mazloum Abdi, i i Hewler (Erbil). Om situasjonen i Syria, forholdene for kurderne i Syria og dialogen med den selvutnevnte regjeringen til Ahmed al -Sharaa i Damaskus. I følge KRI-presidentskontoret fant møtet sted tirsdag morgen 26.mai i Barzanis bolig. Ifølge den publiserte uttalelsen utvekslet begge parter synspunkter på den nåværende situasjonen i Syria, regional utvikling og spørsmål knyttet til stabilitet og sikkerhet. Trusler fra terrorgrupper og nødvendigheten av felles innsats for å opprettholde stabilitet i regionen ble også diskutert. Mazloum Abdi skal ha takket Barzani og den kurdiske regionale regjeringen for deres fortsatte støtte til kurdernes og andre samfunns rettigheter i Syria. Et annet nøkkeltema på møtet var politisk forståelse blant kurdiske styrker i Syria. Ifølge uttalelsen ble viktigheten av dialog og gjensidig forståelse mellom de kurdiske partiene understreket. Samtidig fremhevet begge parter nødvendigheten av å oppnå en forståelse med overgangsregjeringen i Damaskus.
Originalteksten presentert på ANF 26.mai finner du her.
Kommentarer fra undertegnede: Fredsprosessen ellers i Syria kjennetegnes også her av at implementeringen av avtalene som er inngått mellom DAANES og al-Sharaa regjeringen treneres både av Damaskus-regjeringen og av de regionale krigene i regionen. 21 organisasjoner i Syria, både kurdiske og fra andre minoritetsnasjonaliteter, protesterte nettopp mot valgprosessen som Damaskus-regjeringen presser fram, kontrollert av sentralregjeringen. Erdogan-regjeringen i Tyrkia bremser også opp, i tillegg til at de trenerer prosessen i Tyrkia. De satser også på at de regionale krigene skal gi de muligheter til å fortsette sine intervensjoner i Syria, som tidligere internasjonal talsperson for HDP (DEM sin forgjenger), MP fra Bingøl, uttrykte via ANF 31.mai: «Ankara er motvillig til å ta avgjørende skritt framover før det regionale bildet blir klarere». Desto viktigere blir det da for solidaritetsbevegelsen i Europa og andre land å engasjere seg. Å følge opp i tråd med det som Italias konsul i Hewler gjorde 27. mai. Han hadde da møte i Hewler med SDFs Abdi og forsikret om at Italia støttet opp om de pågående fredsprosessene (se ANF).
Av: Arnljot Ask, medlem Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
I anledning sin 27. årsdag fornyet Kurdistans Nasjonalkongress (KNC) sin oppfordring fra stiftelsen i Amsterdam i mai 1999, da representanter fra kurdiske partier, organisasjoner og institusjoner og enkeltpersoner fra ulike deler av Kurdistan kom samen for første gang i en felles nasjonal forsamling.
«Stiftelseskongressen i 1999 var en historisk dag. Møtet nå 23. mai slo fast at dette var et historisk skritt i arbeidet mot nasjonal enhet».
Nasjonal enhet er en historisk oppgave I uttalelsen refererer KNK til den lange historien av kurdiske aspirasjoner om enhet, og understrekte at begjæret for felles nasjonal handling allerede hadde nådd en viktig plass i virksomheten til personligheter som Ehmedê Xanî og Hacî Qadir.
Mange politiske ledere hadde forsøkt å bygge opp en nasjonal enhet for Kurdistan, men mislyktes: «Stiftelsen av KNK fullførte deres anstrengelser og realiserte deres vilje og drømmer».
Videre poengterte KNK at de har jobbet for å skape «en stor nasjonal allianse» av alle Kurdiske krefter siden stiftelsen: «I de siste 27 årene er viktige skritt tatt for å styrke nasjonal bevissthet, kollektivt minne, og intra-Kurdisk dialog, og betydelige skritt er tatt både med hensyn til internt og eksternt diplomati».
Kurdisk Språkdag og nasjonal strategi Som følge av KNK er langsiktige politiske og kulturelle initiativer også oppnådd. Med erklæringen av kurdisk språkdag, ble det sagt, oppsto en tradisjon som nå er mye observert over hele Kurdistan og i diasporaen. I tillegg uttalte KNK at de gjennom strategiske politiske dokumenter hadde formulert politiske, juridiske og moralske prinsipper som styrer forholdene mellom de ulike kreftene og dynamikkene i Kurdistan. Kommentar fra undertegnede: Se oppslagene på Solkurds nettside 22. februarom 6 partiallliansen i Rojhelat – og 4. april om det nasjonale prosjektet i Bashur.
KNK promoterer felles organisering Selv etter mer enn et kvart århundre, framhever KNK at de de forblir forpliktet til å utvide nasjonal enhet og styrke koordineringen blant kurdiske styrker: «KNK vil fortsette sine anstrengelser for å samle og styrke alle Kurdistans forsvarsstyrker under en felles koordinering». Videre kunngjorde KNK at de ville fortsette sine anstrengelser for suksessen til den kurdiske frihetskampen i alle de fire delene av Kurdistan. Det nåværende fokuset er på forberedelser til en nasjonal konferanse som involverer alle kurdiske partier, organisasjoner, institusjoner, uavhengige personer og sosiale krefter, la de til. Avslutningsvis oppfordret KNK alle til å delta i kongressen uavhengig av politisk ståsted, religiøs tilhørighet eller sosial bakgrunn: «Under KNKs tak er det plass for alle kurdere». KNK minnet også sine avdøde medlemmer og falne personer, inkludert Ismet Şerif Vanlı, Îbrahîm Ehmed og Deniz Bülbün. Originalteksten kan leses her.
Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.
Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.
Strategisk uklarhet som maktmiddel
I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.
I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.
Forsøk på å flytte ansvar
En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.
I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:
De representerer ingen samlet statlig aktør
Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå
Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.
Normalisering av den kurdiske faktoren
Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.
Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.
Signal til Tyrkia
Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.
Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.
Pressmiddel mot Iran
Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.
Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.
Indirekte budskap til kurdiske aktører
Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.
Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.
Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?
Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.
En del av en ny regional virkelighet
Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:
Flytte ansvar for tidligere nederlag
Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner
Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.
Oversatt og «sydd sammen» av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
– For å få tatt konkrete legale skritt mot en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
I en tale for sin parlamentsgruppe i Ankara 5. mai beskriver Medleder i DEM, Tuncer Bakırhan det som en «historisk mulighet for fred”, samtidig som han også kritiserte manglende politiske tiltak fra myndighetene.
Bakırhan gjorde det klart at en bærekraftig løsning ikke lenger kan utsettes. Utspillet må også sees på bakgrunn av pressekonferansen på årsdagen for PKKs oppløsningskongress som ledelsen for Apoistbevegelsen holdt nettopp i Medya Defence sonen i Sør Kurdistan (se bildet nederst her).
På pressekonferanse uttalte ledelsen for Apoist-bevegelsen at juridiske skritt må tas så snart som mulig, og at Abdullah Öcalans status må klargjøres. (NB: Det pågår nå en signaturkampanje på brev til Europarådets leder som peker på fristen som Tyrkia har fått for å følge opp deres krav).
«Løsningen ligger i en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet», understreket DEM medlederen, og avviste en politikk med å vente på utfallet av pågående regionale konflikter.
Fred, argumenterte han, oppstår «ikke gjennom tvil eller nøling, men gjennom mot». Sentral i dette er etableringen av en klar juridisk ramme, sa han, og bemerket at den nåværende fastlåste situasjonen først og fremst er en refleksjon av politisk passivitet. «Hvis denne prosessen tas på alvor, må den plasseres på et juridisk grunnlag. Lov er en forutsetning for å bygge tillit og sikre varigheten av enhver potensiell fredsprosess», uttalte Bakırhan.
Juridisk rammeverk som nøkkelen Med henvisning til den fastlåste debatten mellom staten og PKK, pekte Bakırhan på de gjensidige betingelsene som begge sider har satt. Han minnet om at mens statlige myndigheter i månedsvis har insistert på full avvæpning, krever den kurdiske siden juridiske garantier for en tilbakevending til demokratisk politikk. «Folk vender ikke tilbake til usikkerhet, men til trygghet», sa Bakırhan. De som krever en slutt på den væpnede kampen, må også definere de juridiske betingelsene der dette vil finne sted, krevet han.
DEM-partiet foreslår derfor at en tilsvarende lov vedtas i parlamentet på kort sikt. Grunnlaget kan være den allerede utarbeidede kommisjonsrapporten. “Politikken må åpne veien slik at landet kan puste”, sa Bakırhan. Han kunngjorde også at hans parti vil holde aktører ansvarlige: hvis juridiske betingelser skapes og fortsatt ingen tiltak blir tatt, vil dette bli tatt opp offentlig, lovet han.
Öcalans rolle i sentrum av prosessen Bakırhan tildelte den kurdiske lederen Abdullah Öcalan en sentral rolle i fredsprosessen, og bemerket at hans juridiske status og fengselsforhold må klarlegges for å muliggjøre en seriøs politisk løsning. Bakırhan kritiserte at til tross for hans nøkkelrolle, forblir Öcalan fengslet under svært restriktive forhold på fengselsøya Imrali. «Det er politisk uforståelig å holde en så sentral figur i en flere tiår lang konflikt i isolasjon, samtidig som man forventer at han skal bidra til en løsningsprosess», sa han.
Öcalan selv, bemerket Bakırhan, har gjort det klart at han ikke søker personlige privilegier, men muligheten til å arbeide og kommunisere under frie forhold. «Mitt eneste bekymring er å løse dette problemet», siterte Bakırhan den kurdiske lederen på å ha sagt. «Å skape de nødvendige kommunikasjons- og arbeidsforholdene er derfor ikke en individuell ettergivelse, men en politisk nødvendighet for å fortsette en mulig fredsprosess».
Bakırhan påpekte at en slik mekanisme kunne bidra til å fremskynde nødvendige skritt og skape delt politisk ansvar. «Den kunne også organisere dialog med akademia og sivilsamfunnet, og dermed sikre et bredere samfunnsmessig grunnlag for prosessen. Vi snakker om en vanskelig prosess som allerede har passert viktige terskler. Den symbolske nedleggelsen av våpen fra PKK og de første parlamentariske initiativene er utviklinger som må sikres og føres videre», sa Bakırhan.
Kritikk av regjeringen og tillitsforringelse Samtidig ga Bakırhan sterk kritikk av regjeringens politikk. Han understreket at tiltak som avsettelse av valgte ordførere av statlig utpekte forvaltere og rettslige handlinger mot opposisjonens lokalpolitikere undergraver tilliten til en seriøs politisk prosess. Som et eksempel viste han til saken om Mehmet Sıddık Akış, den avsatte ordføreren i Hakkari, som nylig ble dømt til nesten 20 års fengsel til tross for signaler i motsatt retning fra en anke-domstol. «Mangelen på å gjenopprette kommuner styrt av opposisjonen sender også et motsigende budskap. Slike tiltak fører til en svekkelse av tillit og legger en byrde på enhver politisk løsning. De som ønsker fred må bygge tillit, ikke underminere den», uttalte Bakırhan
Et kall for politisk ansvar Bakırhan oppfordret både regjeringen og opposisjonen til ikke å la eksisterende muligheter gå til spille. Han foreslo at kommisjonsrapporten som ble levert i februar, ikke må forbli uten konsekvenser som tidligere initiativer. «Historien til dette landet er full av rapporter som har forsvunnet på hyllene», sa han. «Det som er avgjørende nå, er å ta konkrete skritt og ikke sette prosessen i fare gjennom politisk passivitet. Den nåværende usikkerheten er en av de største hindringene for en fredelig løsning. Hvis prosessen forblir i limbo, vil frykten vokse på alle sider. Dette kan også styrke interne og eksterne krefter som er interessert i eskalering», advarte han.
Fred som en samfunnsmessig nødvendighet Avslutningsvis understreket Bakırhan at den aktuelle prosessen ikke bare handler om politiske forhandlinger, men om et fundamentalt samfunnsperspektiv. Han sa at Tyrkia står overfor behovet for å igangsette en omfattende demokratisk og juridisk omstrukturering. Dette, bemerket han, inkluderer reformer i rettssystemet, en slutt på altfor lange varetekts arrestasjoner før rettssak, og gjennomføring av avgjørelser fra internasjonale og nasjonale domstoler. “Tyrkia trenger en samfunnsmessig fred. Dette kan kun oppnås på grunnlag av rettferdighet, likhet og demokratiske rettigheter. Muligheten for en slik utvikling eksisterer; det som nå er avgjørende, er om politiske aktører er villige til å ta ansvar og iverksette de nødvendige skrittene”, sa Bakırhan.
Av: Negar Enayati, Master i sosialt arbeid, kvinneaktivist, og medlem av Rødt og KJAR-Norge
Midtøsten er i dag preget av en stadig mer kompleks og alvorlig situasjon, der globale og regionale maktinteresser spiller en avgjørende rolle. USA, Russland og Kina er blant aktørene som på ulike måter søker innflytelse i regionen. Dette skjer ikke bare gjennom direkte politikk, men også gjennom støtte til ulike parter og konflikter. Resultatet er en utvikling der sivile rammes hardt, og hvor grunnleggende prinsipper om folkerett og menneskerettigheter settes under press.
De siste årene har voldsnivået i regionen vært svært høyt. Titusenvis av palestinere har mistet livet, og mange lever under ekstremt vanskelige forhold. Flere av handlingene som er gjennomført har av internasjonale aktører blitt omtalt som alvorlige brudd på folkeretten. Samtidig ser vi at også kurdiske områder, både i Vest og Øst Kurdistan samt i Iran, preges av militære angrep, politisk undertrykkelse og begrensninger på grunnleggende rettigheter.
Det er viktig å forstå denne utviklingen som en del av en bredere maktpolitisk dynamikk, der ulike stater og aktører handler ut fra egne strategiske interesser. Dette gjelder ikke bare én side. Samtidig viser erfaringen at sivile konsekvenser ofte blir nedprioritert når geopolitiske hensyn veier tyngst.
I møte med dette har lokal organisering og sivilsamfunn spilt en viktig rolle. I kurdiske områder har det vokst frem former for selvorganisering og politisk mobilisering med vekt på demokrati, likestilling og lokalt styre. Denne typen organisering har i perioder bidratt til stabilitet og til å beskytte sivile liv i en ellers uforutsigbar situasjon.
Samtidig gir utviklingen i Iran grunn til alvorlig bekymring. Økende undertrykkelse, arrestasjoner og bruk av dødsstraff rapporteres av flere menneskerettighetsorganisasjoner. Økonomiske sanksjoner og press har i tillegg ført til forverrede levekår for store deler av befolkningen, og det er ofte kvinner og barn som rammes hardest. Vold mot kvinner og innskrenkninger i deres rettigheter er en særlig alvorlig del av denne utviklingen.
Internasjonalt har reaksjonene i mange tilfeller vært begrensede eller selektive. Dette reiser spørsmål om hvordan menneskerettigheter praktiseres i global politikk, og i hvilken grad de brukes konsekvent. Dersom prinsipper om folkerett og beskyttelse av sivile skal ha reell betydning, må de gjelde uavhengig av politiske og strategiske interesser.
For Norge og europeiske land innebærer dette et ansvar. Som del av det internasjonale samfunnet og som forkjempere for menneskerettigheter bør man arbeide for en politikk som setter siviles beskyttelse i sentrum, støtter diplomatiske løsninger og bidrar til å dempe konfliktnivået.
I denne sammenhengen er også intern enhet og samarbeid viktig for utsatte grupper, inkludert kurdere. Samtidig er det avgjørende å kombinere dette med bredere solidaritet på tvers av folkegrupper og nasjonale grenser. Varige løsninger i regionen forutsetter ikke bare politisk enighet internt, men også internasjonal støtte til demokratiske prosesser, rettigheter og fredelige løsninger.
Midtøsten står ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan makt fordeles, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtiden. Her har også Norge et valg mellom å være en passiv tilskuer eller en tydelig stemme for folkerett, rettferdighet og solidaritet.
Situasjonen i Kurdistan er alvorlig. Angrep, undertrykking og okkupasjonspolitikk rammer sivile og truer grunnleggende rettigheter.
Vi har laget en ny løpeseddel for å spre informasjon og mobilisere til solidaritet. Den kan brukes på stand, i demonstrasjoner eller deles videre digitalt.
mai er en dag for internasjonal solidaritet. I årets markering kan løpeseddelen brukes til å løfte situasjonen i Kurdistan:
Del den ut langs toget eller på stand
Ta den med i paroler og synliggjør budskapet
Bruk QR-koden for å gi folk enkel tilgang til mer informasjon på vår nettside, og bli medlem i Solkurd
Å løfte Kurdistan 1. mai er en konkret måte å knytte kampen for arbeid, frihet og demokrati sammen – på tvers av grenser.
Bli med og vis solidaritet. Din stemme betyr noe. Sammen kan vi bidra til å sette fokus på situasjonen og støtte det kurdiske folkets kamp for frihet og demokratiske samfunn.
Del gjerne innlegget – og tag oss hvis du bruker løpeseddelen!
Et slående paradoks i den iranske propagandakrigen i 2026 er hvordan regimet forsøker å iscenesette kvinnen som en lojal, estetisert deltaker i statens militariserte prosjekt, samtidig som det i praksis retter dødelig makt mot nettopp kvinner som representerer en alternativ, radikal form for væpnet og politisk subjektivitet.
I løpet av april 2026 er flere kvinnelige kurdiske peshmerga- og geriljasoldater drept i iranske drone- og rakettangrep mot baser i Sør-Kurdistan (Nord-Irak). Blant de drepte er unge kvinner tilknyttet partier som Komala og KDPI, inkludert Neda Miri og Samira Allahyari og Ghazal Mowlan, som døde etter skader og manglende medisinsk behandling i etterkant av et iransk droneangrep.
Neda Miri og Samira Allahyari, peshmergaer i KDPI som mistet livet etter iranske angrep 17. april 26.Ghazal Mowlan, peshmerga i Komala som mistet livet etter iranske angrep 15. april 26.
Disse hendelsene er ikke isolerte. De inngår i en bredere militær kampanje hvor den islamske revolusjonsgarden systematisk angriper kurdiske opposisjonsmiljøer i regionen, selv i perioder med formell våpenhvile. Kurdiske områder har blitt utsatt for hundrevis av drone- og missilangrep siden krigens start.
Mens iranske myndigheter fremstiller kvinner i hijab som smilende symboler på statlig styrke i en ny ‘rosa’ propaganda, fortsetter iranske angrep å ramme kurdiske kvinnelige krigere i grenseregionene. Bildet illustrerer spennet mellom iscenesatt lojalitet og reell motstand. Bilde: åpne kilder
I denne konteksten får regimets «kawaii»-estetikk en dypere politisk betydning.
Mens staten viser frem kvinner i hijab som smilende symboler på lojalitet, plassert ved siden av rosa droner og raketter, forsøker den samtidig å usynliggjøre eller delegitimere en annen type kvinnelig figur: den væpnede kurdiske kvinnen som aktivt utfordrer staten. Disse kvinnene representerer en videreføring av det samme opprøret som «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen artikulerte—men i en mer radikal, organisert og væpnet form.
Det er nettopp her den visuelle og ideologiske konflikten blir tydelig: Regimets kvinne: estetisert, kontrollert, avpolitiserende og integrert i statens narrativ. Den kurdiske kvinnelige krigeren: politisert, autonom, og eksplisitt i opposisjon til staten.
Der «Rosa propaganda» forsøker å temme og «rebrande» kvinnelig styrke som noe ufarlig og harmonisk, viser bildene av kurdiske kvinnelige krigere det motsatte: kvinner som ikke bare krever frihet, men som organiserer seg militært for å oppnå den.
Dette gjør også regimets strategi mer forståelig som et svar på frykt. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en sosial kraft som i stor grad ble drevet frem av kurdiske områder og erfaringer. Når de samme områdene nå produserer væpnede kvinnelige aktører, representerer det en kontinuitet av motstand som staten forsøker å bryte, både fysisk gjennom angrep, og symbolsk gjennom propaganda.
På denne måten blir de rosa militærbildene ikke bare et forsøk på å nå Gen Z, men også et forsøk på å overskrive et konkurrerende visuelt arkiv: bildene av kvinner med våpen i fjellene, kvinner som ikke smiler for staten, men kjemper mot den.
Konsekvensen er at gatebildet, både i Iran og i den bredere regionen, nå rommer to uforenlige visjoner av kvinnelighet. Den ene søker å absorbere og nøytralisere opprør. Den andre insisterer på å fortsette det.
Kvinnelige styrker i Komala – Rojhelat 1980 – Les tilknyttet artikkel her i Solkurd
Søndag 12. april avholdt Solidaritet med Kurdistan (SolKurd) sitt landsmøte i Oslo. Her ble nytt styre og arbeidsutvalg valgt for kommende periode. Landsmøtet samlet medlemmer fra ulike deler av landet til diskusjon om organisasjonens arbeid og veien videre.
Dagen før landsmøtet arrangerte SolKurd et åpent seminar på Litteraturhuset med tittelen Kurdistan i krigstid, som samlet et bredt publikum og satte søkelys på den aktuelle politiske situasjonen i regionen. Seminaret belyste utviklingen i Iran og konsekvensene for kurdiske områder, med særlig fokus på Rojhelat og Bashur, samt hvordan krig og konflikt påvirker sivilsamfunn og levekår.
Innledninger ble holdt av Chalak Kaveh, Hoger Karadaki, Avin Rostami og Arnljot Ask, som tok opp både politiske, samfunnsmessige og menneskelige sider ved situasjonen. Seminaret ble ledet av Truls Strand Offerdal og ble avsluttet med panelsamtale og spørsmål fra salen.
Ny leder og kontinuitet i arbeidsutvalget
Jila Hassanpour ble valgt som leder for organisasjonen. Hun har vært medleder i forrige periode, og går nå inn i rollen som leder alene. Med seg får hun et arbeidsutvalg som kombinerer lang erfaring og nye krefter.
Flere medlemmer fortsetter fra forrige periode, samtidig som nye representanter er valgt inn:
Svein Olsen (Nordland) – Johan Petter Andresen (Oslo) – Ole Mikal Young Pedersen (Oslo) – Per Pedersen (Oslo) – Rune Persson (Oslo) – Jan B. Vindheim (Trøndelag) – Karim Allahweysi (Akershus) – Lasse Riise (Vestfold)
Nye medlemmer: Agnes Selvær (Oslo) – Aksel Hagen (Innlandet) – Aram Zaheri (Oslo) – Kristoffer Ursin (Oslo) – Nikos Tavridis-Hansen (Oslo) – Sara Baban (Oslo) – Varamedlemmer: Parwin Kemal (Trøndelag) – Jacob Ludvigsen (Bodø) – Revisor: Jo Ryste
Takk til avtroppende tillitsvalgte
SolKurd retter en særlig takk til Truls Strand Offerdal, som etter flere perioder som medleder nå går ut av ledelsen. Hans innsats har vært svært viktig for utviklingen av organisasjonen over tid. Det rettes også en stor takk til øvrige avtroppende styre- og AU-medlemmer for deres arbeid og engasjement i perioden.
Veien videre
I den kommende landsmøteperioden vil SolKurd videreføre og styrke arbeidet med informasjon, solidaritetsarbeid og politisk påvirkning. Samarbeid med fagbevegelsen, kurdiske miljøer og andre solidaritetsorganisasjoner vil være sentralt for å bygge et bredere engasjement for kurdernes rettigheter.
Det har de siste dagene vært flere viktige politiske og humanitære utviklinger i Nord- og Øst-Syria. Blant annet har de første kurdiske familiene kunnet vende tilbake til Afrin etter flere år i eksil, samtidig som en fangeutveksling er gjennomført og en sentral militær leder er utnevnt til en ny rolle i den syriske staten.
Første familier vender tilbake til Afrin etter åtte år
For første gang siden den tyrkiske militæroffensiven i 2018 har rundt 400 kurdiske familier returnert til Afrin. Returen skjedde som en organisert konvoi fra Hesekê-regionen, eskortert av interne sikkerhetsstyrker.
Konvoien bestod av flere hundre kjøretøy og busser, og reiste gjennom byene Raqqa, Tabqa og Aleppo før den nådde Afrin. De tilbakevendte familiene ble møtt av store folkemengder som ønsket dem velkommen hjem etter åtte år med fordrivelse.
Ifølge myndighetene i Nord- og Øst-Syria er dette et første steg i arbeidet med å legge til rette for at flere internt fordrevne skal kunne vende tilbake til sine hjemområder. Returprosessen er knyttet til en avtale inngått 29. januar mellom de syriske demokratiske styrkene (SDF) og den syriske overgangsregjeringen.
Ilham Ehmed ønsker velkommen tilbakekomsten av den første gruppen kurdiske familier til Afrin – Bilde: ANF
Medleder for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen, Ilham Ehmed, beskrev hjemkomsten som et viktig og følelsesladet øyeblikk for familiene som i årevis har levd i eksil.
Ny forsvarsrolle for kurdisk militærleder
Samtidig er den erfarne militære lederen Sipan Hamo (Sîpan Hemo) utnevnt til viseforsvarsminister for den østlige regionen i den syriske hæren.
Ifølge en uttalelse fra SDF er utnevnelsen et resultat av samarbeidet mellom de kurdiskledede styrkene og myndighetene i Damaskus. Målet er å styrke sikkerhet, stabilitet og koordinering på nasjonalt nivå, samt håndtere sikkerhetsutfordringer og bidra til gjenoppbygging i landet.
Hamo har i mange år vært en sentral kommandant i SDF og tidligere øverstkommanderende for YPG-styrkene.
100 fanger løslatt
I tillegg er 100 fanger blitt løslatt som del av en avtale mellom partene i konflikten. Løslatelsen har blitt ønsket velkommen av familiene til de løslatte, som lenge har ventet på deres frigivelse.
Fangeutvekslinger og løslatelser ses som et viktig tiltak for å redusere spenninger og bygge tillit mellom ulike aktører i Syria.
Del av en bredere politisk prosess
Utviklingene skjer i en periode der det pågår en gradvis politisk og militær tilnærming mellom myndighetene i Damaskus og den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria.
Tiltak som retur av internt fordrevne, integrasjon av militære strukturer og fangeutvekslinger blir sett på som viktige elementer i arbeidet med stabilisering etter mer enn et tiår med konflikt.
Solidaritet med Kurdistan 