Trump, kurderne og den nye sikkerhetspolitiske fortellingen i Midtøsten

Postet den 16 mai, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Jiyar Ketabi

Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.

Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.

Strategisk uklarhet som maktmiddel

I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.

I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.

Forsøk på å flytte ansvar

En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.

I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:

De representerer ingen samlet statlig aktør
Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå

Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.

Normalisering av den kurdiske faktoren

Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.

Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.

Signal til Tyrkia

Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.

Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.

Pressmiddel mot Iran

Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.

Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.

Indirekte budskap til kurdiske aktører

Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.

Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.

Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?

Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.

En del av en ny regional virkelighet

Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:

Flytte ansvar for tidligere nederlag
Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner

Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.

DEM ber om «Råd for fredsmonitorering og oppfølging under parlamentets tak»

Postet den 8 mai, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Oversatt og «sydd sammen» av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd

– For å få tatt konkrete legale skritt mot en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet.

I en tale for sin parlamentsgruppe i Ankara 5. mai beskriver Medleder i DEM, Tuncer Bakırhan det som en «historisk mulighet for fred”, samtidig som han også kritiserte manglende politiske tiltak fra myndighetene.

Bakırhan gjorde det klart at en bærekraftig løsning ikke lenger kan utsettes. Utspillet må også sees på bakgrunn av pressekonferansen på årsdagen for PKKs oppløsningskongress som ledelsen for Apoistbevegelsen holdt nettopp i Medya Defence sonen i Sør Kurdistan (se bildet nederst her).

På pressekonferanse uttalte ledelsen for Apoist-bevegelsen at juridiske skritt må tas så snart som mulig, og at Abdullah Öcalans status må klargjøres. (NB: Det pågår nå en signaturkampanje på brev til Europarådets leder som peker på fristen som Tyrkia har fått for å følge opp deres krav).

«Løsningen ligger i en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet», understreket DEM medlederen, og avviste en politikk med å vente på utfallet av pågående regionale konflikter.

Fred, argumenterte han, oppstår «ikke gjennom tvil eller nøling, men gjennom mot». Sentral i dette er etableringen av en klar juridisk ramme, sa han, og bemerket at den nåværende fastlåste situasjonen først og fremst er en refleksjon av politisk passivitet. «Hvis denne prosessen tas på alvor, må den plasseres på et juridisk grunnlag. Lov er en forutsetning for å bygge tillit og sikre varigheten av enhver potensiell fredsprosess», uttalte Bakırhan.

Juridisk rammeverk som nøkkelen
Med henvisning til den fastlåste debatten mellom staten og PKK, pekte Bakırhan på de gjensidige betingelsene som begge sider har satt. Han minnet om at mens statlige myndigheter i månedsvis har insistert på full avvæpning, krever den kurdiske siden juridiske garantier for en tilbakevending til demokratisk politikk. «Folk vender ikke tilbake til usikkerhet, men til trygghet», sa Bakırhan. De som krever en slutt på den væpnede kampen, må også definere de juridiske betingelsene der dette vil finne sted, krevet han.

DEM-partiet foreslår derfor at en tilsvarende lov vedtas i parlamentet på kort sikt. Grunnlaget kan være den allerede utarbeidede kommisjonsrapporten. “Politikken må åpne veien slik at landet kan puste”, sa Bakırhan. Han kunngjorde også at hans parti vil holde aktører ansvarlige: hvis juridiske betingelser skapes og fortsatt ingen tiltak blir tatt, vil dette bli tatt opp offentlig, lovet han.

Öcalans rolle i sentrum av prosessen
Bakırhan tildelte den kurdiske lederen Abdullah Öcalan en sentral rolle i fredsprosessen, og bemerket at hans juridiske status og fengselsforhold må klarlegges for å muliggjøre en seriøs politisk løsning. Bakırhan kritiserte at til tross for hans nøkkelrolle, forblir Öcalan fengslet under svært restriktive forhold på fengselsøya Imrali. «Det er politisk uforståelig å holde en så sentral figur i en flere tiår lang konflikt i isolasjon, samtidig som man forventer at han skal bidra til en løsningsprosess», sa han.

Öcalan selv, bemerket Bakırhan, har gjort det klart at han ikke søker personlige privilegier, men muligheten til å arbeide og kommunisere under frie forhold. «Mitt eneste bekymring er å løse dette problemet», siterte Bakırhan den kurdiske lederen på å ha sagt. «Å skape de nødvendige kommunikasjons- og arbeidsforholdene er derfor ikke en individuell ettergivelse, men en politisk nødvendighet for å fortsette en mulig fredsprosess».

Bakırhan påpekte at en slik mekanisme kunne bidra til å fremskynde nødvendige skritt og skape delt politisk ansvar. «Den kunne også organisere dialog med akademia og sivilsamfunnet, og dermed sikre et bredere samfunnsmessig grunnlag for prosessen. Vi snakker om en vanskelig prosess som allerede har passert viktige terskler. Den symbolske nedleggelsen av våpen fra PKK og de første parlamentariske initiativene er utviklinger som må sikres og føres videre», sa Bakırhan.

Kritikk av regjeringen og tillitsforringelse
Samtidig ga Bakırhan sterk kritikk av regjeringens politikk. Han understreket at tiltak som avsettelse av valgte ordførere av statlig utpekte forvaltere og rettslige handlinger mot opposisjonens lokalpolitikere undergraver tilliten til en seriøs politisk prosess. Som et eksempel viste han til saken om Mehmet Sıddık Akış, den avsatte ordføreren i Hakkari, som nylig ble dømt til nesten 20 års fengsel til tross for signaler i motsatt retning fra en anke-domstol. «Mangelen på å gjenopprette kommuner styrt av opposisjonen sender også et motsigende budskap. Slike tiltak fører til en svekkelse av tillit og legger en byrde på enhver politisk løsning. De som ønsker fred må bygge tillit, ikke underminere den», uttalte Bakırhan

Et kall for politisk ansvar
Bakırhan oppfordret både regjeringen og opposisjonen til ikke å la eksisterende muligheter gå til spille. Han foreslo at kommisjonsrapporten som ble levert i februar, ikke må forbli uten konsekvenser som tidligere initiativer. «Historien til dette landet er full av rapporter som har forsvunnet på hyllene», sa han. «Det som er avgjørende nå, er å ta konkrete skritt og ikke sette prosessen i fare gjennom politisk passivitet. Den nåværende usikkerheten er en av de største hindringene for en fredelig løsning. Hvis prosessen forblir i limbo, vil frykten vokse på alle sider. Dette kan også styrke interne og eksterne krefter som er interessert i eskalering», advarte han.

Fred som en samfunnsmessig nødvendighet
Avslutningsvis understreket Bakırhan at den aktuelle prosessen ikke bare handler om politiske forhandlinger, men om et fundamentalt samfunnsperspektiv. Han sa at Tyrkia står overfor behovet for å igangsette en omfattende demokratisk og juridisk omstrukturering. Dette, bemerket han, inkluderer reformer i rettssystemet, en slutt på altfor lange varetekts arrestasjoner før rettssak, og gjennomføring av avgjørelser fra internasjonale og nasjonale domstoler. “Tyrkia trenger en samfunnsmessig fred. Dette kan kun oppnås på grunnlag av rettferdighet, likhet og demokratiske rettigheter. Muligheten for en slik utvikling eksisterer; det som nå er avgjørende, er om politiske aktører er villige til å ta ansvar og iverksette de nødvendige skrittene”, sa Bakırhan.

Originalteksten finner du her: https://english.anf-news.com/news/-85254

Midtøsten i stormaktspolitikkens skygge og behovet for solidaritet

Postet den 27 april, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Negar Enayati, Master i sosialt arbeid, kvinneaktivist, og medlem av Rødt og KJAR-Norge

Midtøsten er i dag preget av en stadig mer kompleks og alvorlig situasjon, der globale og regionale maktinteresser spiller en avgjørende rolle. USA, Russland og Kina er blant aktørene som på ulike måter søker innflytelse i regionen. Dette skjer ikke bare gjennom direkte politikk, men også gjennom støtte til ulike parter og konflikter. Resultatet er en utvikling der sivile rammes hardt, og hvor grunnleggende prinsipper om folkerett og menneskerettigheter settes under press.

De siste årene har voldsnivået i regionen vært svært høyt. Titusenvis av palestinere har mistet livet, og mange lever under ekstremt vanskelige forhold. Flere av handlingene som er gjennomført har av internasjonale aktører blitt omtalt som alvorlige brudd på folkeretten. Samtidig ser vi at også kurdiske områder, både i Vest og Øst Kurdistan samt i Iran, preges av militære angrep, politisk undertrykkelse og begrensninger på grunnleggende rettigheter.

Det er viktig å forstå denne utviklingen som en del av en bredere maktpolitisk dynamikk, der ulike stater og aktører handler ut fra egne strategiske interesser. Dette gjelder ikke bare én side. Samtidig viser erfaringen at sivile konsekvenser ofte blir nedprioritert når geopolitiske hensyn veier tyngst.

I møte med dette har lokal organisering og sivilsamfunn spilt en viktig rolle. I kurdiske områder har det vokst frem former for selvorganisering og politisk mobilisering med vekt på demokrati, likestilling og lokalt styre. Denne typen organisering har i perioder bidratt til stabilitet og til å beskytte sivile liv i en ellers uforutsigbar situasjon.

Samtidig gir utviklingen i Iran grunn til alvorlig bekymring. Økende undertrykkelse, arrestasjoner og bruk av dødsstraff rapporteres av flere menneskerettighetsorganisasjoner. Økonomiske sanksjoner og press har i tillegg ført til forverrede levekår for store deler av befolkningen, og det er ofte kvinner og barn som rammes hardest. Vold mot kvinner og innskrenkninger i deres rettigheter er en særlig alvorlig del av denne utviklingen.

Internasjonalt har reaksjonene i mange tilfeller vært begrensede eller selektive. Dette reiser spørsmål om hvordan menneskerettigheter praktiseres i global politikk, og i hvilken grad de brukes konsekvent. Dersom prinsipper om folkerett og beskyttelse av sivile skal ha reell betydning, må de gjelde uavhengig av politiske og strategiske interesser.

For Norge og europeiske land innebærer dette et ansvar. Som del av det internasjonale samfunnet og som forkjempere for menneskerettigheter bør man arbeide for en politikk som setter siviles beskyttelse i sentrum, støtter diplomatiske løsninger og bidrar til å dempe konfliktnivået.

I denne sammenhengen er også intern enhet og samarbeid viktig for utsatte grupper, inkludert kurdere. Samtidig er det avgjørende å kombinere dette med bredere solidaritet på tvers av folkegrupper og nasjonale grenser. Varige løsninger i regionen forutsetter ikke bare politisk enighet internt, men også internasjonal støtte til demokratiske prosesser, rettigheter og fredelige løsninger.

Midtøsten står ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan makt fordeles, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtiden. Her har også Norge et valg mellom å være en passiv tilskuer eller en tydelig stemme for folkerett, rettferdighet og solidaritet.

Stå sammen med Kurdistan – last ned og del

Postet den 25 april, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Situasjonen i Kurdistan er alvorlig. Angrep, undertrykking og okkupasjonspolitikk rammer sivile og truer grunnleggende rettigheter.

Vi har laget en ny løpeseddel for å spre informasjon og mobilisere til solidaritet. Den kan brukes på stand, i demonstrasjoner eller deles videre digitalt.

Last ned løpeseddelen

PDF (printklar):

Løpeseddel-solkurd-ny Last ned

Eller last ned som bilde (JPG) her:

Hva du kan gjøre

Del løpeseddelen i sosiale medier
Skriv den ut og del ut til andre
Ta den med på markeringer og arrangementer

Aktuelt nå: 1. mai-markeringen

mai er en dag for internasjonal solidaritet. I årets markering kan løpeseddelen brukes til å løfte situasjonen i Kurdistan:

Del den ut langs toget eller på stand
Ta den med i paroler og synliggjør budskapet
Bruk QR-koden for å gi folk enkel tilgang til mer informasjon på vår nettside, og bli medlem i Solkurd

Å løfte Kurdistan 1. mai er en konkret måte å knytte kampen for arbeid, frihet og demokrati sammen – på tvers av grenser.

Bli med og vis solidaritet. Din stemme betyr noe. Sammen kan vi bidra til å sette fokus på situasjonen og støtte det kurdiske folkets kamp for frihet og demokratiske samfunn.

Del gjerne innlegget – og tag oss hvis du bruker løpeseddelen!

Rosa våpen, tause graver: To bilder av kvinner i Irans krig

Postet den 22 april, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Jila Hassanpour, Leder i Solkurd

Et slående paradoks i den iranske propagandakrigen i 2026 er hvordan regimet forsøker å iscenesette kvinnen som en lojal, estetisert deltaker i statens militariserte prosjekt, samtidig som det i praksis retter dødelig makt mot nettopp kvinner som representerer en alternativ, radikal form for væpnet og politisk subjektivitet.

I løpet av april 2026 er flere kvinnelige kurdiske peshmerga- og geriljasoldater drept i iranske drone- og rakettangrep mot baser i Sør-Kurdistan (Nord-Irak). Blant de drepte er unge kvinner tilknyttet partier som Komala og KDPI, inkludert Neda Miri og Samira Allahyari og Ghazal Mowlan, som døde etter skader og manglende medisinsk behandling i etterkant av et iransk droneangrep.

Neda Miri og Samira Allahyari, peshmergaer i KDPI som mistet livet etter iranske angrep 17. april 26.

Disse hendelsene er ikke isolerte. De inngår i en bredere militær kampanje hvor den islamske revolusjonsgarden systematisk angriper kurdiske opposisjonsmiljøer i regionen, selv i perioder med formell våpenhvile. Kurdiske områder har blitt utsatt for hundrevis av drone- og missilangrep siden krigens start.

Mens iranske myndigheter fremstiller kvinner i hijab som smilende symboler på statlig styrke i en ny ‘rosa’ propaganda, fortsetter iranske angrep å ramme kurdiske kvinnelige krigere i grenseregionene. Bildet illustrerer spennet mellom iscenesatt lojalitet og reell motstand. Bilde: åpne kilder

I denne konteksten får regimets «kawaii»-estetikk en dypere politisk betydning.

Mens staten viser frem kvinner i hijab som smilende symboler på lojalitet, plassert ved siden av rosa droner og raketter, forsøker den samtidig å usynliggjøre eller delegitimere en annen type kvinnelig figur: den væpnede kurdiske kvinnen som aktivt utfordrer staten. Disse kvinnene representerer en videreføring av det samme opprøret som «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen artikulerte—men i en mer radikal, organisert og væpnet form.

Det er nettopp her den visuelle og ideologiske konflikten blir tydelig: Regimets kvinne: estetisert, kontrollert, avpolitiserende og integrert i statens narrativ. Den kurdiske kvinnelige krigeren: politisert, autonom, og eksplisitt i opposisjon til staten.

Der «Rosa propaganda» forsøker å temme og «rebrande» kvinnelig styrke som noe ufarlig og harmonisk, viser bildene av kurdiske kvinnelige krigere det motsatte: kvinner som ikke bare krever frihet, men som organiserer seg militært for å oppnå den.

Dette gjør også regimets strategi mer forståelig som et svar på frykt. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en sosial kraft som i stor grad ble drevet frem av kurdiske områder og erfaringer. Når de samme områdene nå produserer væpnede kvinnelige aktører, representerer det en kontinuitet av motstand som staten forsøker å bryte, både fysisk gjennom angrep, og symbolsk gjennom propaganda.

På denne måten blir de rosa militærbildene ikke bare et forsøk på å nå Gen Z, men også et forsøk på å overskrive et konkurrerende visuelt arkiv: bildene av kvinner med våpen i fjellene, kvinner som ikke smiler for staten, men kjemper mot den.

Konsekvensen er at gatebildet, både i Iran og i den bredere regionen, nå rommer to uforenlige visjoner av kvinnelighet. Den ene søker å absorbere og nøytralisere opprør. Den andre insisterer på å fortsette det.

Kvinnelige styrker i Komala – Rojhelat 1980 – Les tilknyttet artikkel her i Solkurd

Landsmøte i Oslo: Nytt styre valgt etter seminar om Kurdistan i krigstid

Postet den 16 april, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Søndag 12. april avholdt Solidaritet med Kurdistan (SolKurd) sitt landsmøte i Oslo. Her ble nytt styre og arbeidsutvalg valgt for kommende periode. Landsmøtet samlet medlemmer fra ulike deler av landet til diskusjon om organisasjonens arbeid og veien videre.

Dagen før landsmøtet arrangerte SolKurd et åpent seminar på Litteraturhuset med tittelen Kurdistan i krigstid, som samlet et bredt publikum og satte søkelys på den aktuelle politiske situasjonen i regionen. Seminaret belyste utviklingen i Iran og konsekvensene for kurdiske områder, med særlig fokus på Rojhelat og Bashur, samt hvordan krig og konflikt påvirker sivilsamfunn og levekår.

Innledninger ble holdt av Chalak Kaveh, Hoger Karadaki, Avin Rostami og Arnljot Ask, som tok opp både politiske, samfunnsmessige og menneskelige sider ved situasjonen. Seminaret ble ledet av Truls Strand Offerdal og ble avsluttet med panelsamtale og spørsmål fra salen.

Ny leder og kontinuitet i arbeidsutvalget

Jila Hassanpour ble valgt som leder for organisasjonen. Hun har vært medleder i forrige periode, og går nå inn i rollen som leder alene. Med seg får hun et arbeidsutvalg som kombinerer lang erfaring og nye krefter.

Arbeidsutvalget består av:

Jila Hassanpour – Beth Hartmann – Turid Kjernlie – Arnljot Ask – Bente Knagenhjelm– ny – Kasserer: Jette Vestergren

Landsstyret:

Flere medlemmer fortsetter fra forrige periode, samtidig som nye representanter er valgt inn:

Svein Olsen (Nordland) – Johan Petter Andresen (Oslo) – Ole Mikal Young Pedersen (Oslo) – Per Pedersen (Oslo) – Rune Persson (Oslo) – Jan B. Vindheim (Trøndelag) – Karim Allahweysi (Akershus) – Lasse Riise (Vestfold)

Nye medlemmer: Agnes Selvær (Oslo) – Aksel Hagen (Innlandet) – Aram Zaheri (Oslo) – Kristoffer Ursin (Oslo) – Nikos Tavridis-Hansen (Oslo) – Sara Baban (Oslo) – Varamedlemmer: Parwin Kemal (Trøndelag) – Jacob Ludvigsen (Bodø) – Revisor: Jo Ryste

Takk til avtroppende tillitsvalgte

SolKurd retter en særlig takk til Truls Strand Offerdal, som etter flere perioder som medleder nå går ut av ledelsen. Hans innsats har vært svært viktig for utviklingen av organisasjonen over tid. Det rettes også en stor takk til øvrige avtroppende styre- og AU-medlemmer for deres arbeid og engasjement i perioden.

Veien videre

I den kommende landsmøteperioden vil SolKurd videreføre og styrke arbeidet med informasjon, solidaritetsarbeid og politisk påvirkning. Samarbeid med fagbevegelsen, kurdiske miljøer og andre solidaritetsorganisasjoner vil være sentralt for å bygge et bredere engasjement for kurdernes rettigheter.

Viktige utviklinger i Nord- og Øst-Syria: Afrin-retur, fangeutveksling og ny forsvarsledelse

Postet den 11 mars, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Baser på åpne kilder, hovedsakelig ANF.

Det har de siste dagene vært flere viktige politiske og humanitære utviklinger i Nord- og Øst-Syria. Blant annet har de første kurdiske familiene kunnet vende tilbake til Afrin etter flere år i eksil, samtidig som en fangeutveksling er gjennomført og en sentral militær leder er utnevnt til en ny rolle i den syriske staten.

Første familier vender tilbake til Afrin etter åtte år

For første gang siden den tyrkiske militæroffensiven i 2018 har rundt 400 kurdiske familier returnert til Afrin. Returen skjedde som en organisert konvoi fra Hesekê-regionen, eskortert av interne sikkerhetsstyrker.

Konvoien bestod av flere hundre kjøretøy og busser, og reiste gjennom byene Raqqa, Tabqa og Aleppo før den nådde Afrin. De tilbakevendte familiene ble møtt av store folkemengder som ønsket dem velkommen hjem etter åtte år med fordrivelse.

Ifølge myndighetene i Nord- og Øst-Syria er dette et første steg i arbeidet med å legge til rette for at flere internt fordrevne skal kunne vende tilbake til sine hjemområder. Returprosessen er knyttet til en avtale inngått 29. januar mellom de syriske demokratiske styrkene (SDF) og den syriske overgangsregjeringen.

Ilham Ehmed ønsker velkommen tilbakekomsten av den første gruppen kurdiske familier til Afrin – Bilde: ANF

Medleder for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen, Ilham Ehmed, beskrev hjemkomsten som et viktig og følelsesladet øyeblikk for familiene som i årevis har levd i eksil.

Ny forsvarsrolle for kurdisk militærleder

Samtidig er den erfarne militære lederen Sipan Hamo (Sîpan Hemo) utnevnt til viseforsvarsminister for den østlige regionen i den syriske hæren.

Ifølge en uttalelse fra SDF er utnevnelsen et resultat av samarbeidet mellom de kurdiskledede styrkene og myndighetene i Damaskus. Målet er å styrke sikkerhet, stabilitet og koordinering på nasjonalt nivå, samt håndtere sikkerhetsutfordringer og bidra til gjenoppbygging i landet.

Hamo har i mange år vært en sentral kommandant i SDF og tidligere øverstkommanderende for YPG-styrkene.

100 fanger løslatt

I tillegg er 100 fanger blitt løslatt som del av en avtale mellom partene i konflikten. Løslatelsen har blitt ønsket velkommen av familiene til de løslatte, som lenge har ventet på deres frigivelse.

Fangeutvekslinger og løslatelser ses som et viktig tiltak for å redusere spenninger og bygge tillit mellom ulike aktører i Syria.

Del av en bredere politisk prosess

Utviklingene skjer i en periode der det pågår en gradvis politisk og militær tilnærming mellom myndighetene i Damaskus og den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria.

Tiltak som retur av internt fordrevne, integrasjon av militære strukturer og fangeutvekslinger blir sett på som viktige elementer i arbeidet med stabilisering etter mer enn et tiår med konflikt.

Gratulerer med Den internasjonale kvinnedagen – 8. mars

Postet den 8 mars, 2026 av solidaritetmedkurdistan

I dag markerer vi Den internasjonale kvinnedagen, en dag som synliggjør kvinners kamp for frihet, rettigheter og likestilling over hele verden.

I Kurdistan og i andre deler av Midtøsten har kvinner i mange år stått i front for kampen for demokrati, rettferdighet og verdighet. Slagordet Jin, Jiyan, Azadî – kvinne, liv, frihet har blitt et kraftfullt symbol på denne kampen og på kvinners motstand mot undertrykkelse.

Vi sender også våre tanker og vår solidaritet til kvinner som i dag står midt i undertrykkelse, konflikt og motstand – i Afghanistan, i Iran og i mange andre steder rundt om i verden. Til tross for voldelige reaksjoner fra myndigheter og alvorlige menneskerettighetsbrudd, har kvinner spilt en sentral rolle i protester og i kampen for frihet og demokratiske rettigheter.

På denne dagen hedrer vi alle kvinner som kjemper for frihet, demokrati og et mer rettferdig samfunn.

Vi minnes også den irakiske feministen og menneskerettighetsforkjemperen Yanar Mohammed, som ble drept i et væpnet angrep utenfor sitt hjem i Bagdad 2. mars 2026. Hun viet sitt liv til kampen for kvinners rettigheter og grunnla organisasjonen Organization of Women’s Freedom in Iraq, som blant annet etablerte krisesentre for kvinner som flyktet fra vold og såkalte æresdrap.

Samtidig oppfordrer vi våre medlemmer og støttespillere til å delta i markeringene og arrangementene som finner sted rundt om i Norge i forbindelse med 8. mars. Ved å delta viser vi solidaritet med kvinners kamp – både lokalt og globalt.

Kvinnedagen: Den kurdiske kvinnebevegelsen og kampen for frihet og demokrati

Postet den 7 mars, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

8. mars, den internasjonale kvinnedagen, markeres over hele verden som en dag for å løfte fram kvinners kamp for rettigheter, frihet og likestilling. Samtidig minner dagen oss om at kampen for grunnleggende rettigheter fortsatt pågår i mange deler av verden. I Midtøsten har særlig den kurdiske kvinnebevegelsen de siste tiårene blitt en viktig kraft i arbeidet for demokrati, sosial rettferdighet og kvinners frigjøring.

I de kurdiske områdene i Midtøsten – samlet omtalt som Kurdistan – har kvinner i økende grad stått i front for politiske og sosiale mobiliseringer. Gjennom organisering i sivilsamfunn, politiske bevegelser og lokale initiativer har de bidratt til å utfordre både patriarkalske strukturer og autoritære styresett.

En bevegelse som har vokst frem over flere tiår

Den kurdiske kvinnebevegelsen har utviklet seg gradvis siden 1990-tallet. Kvinner har organisert seg i egne nettverk og organisasjoner med mål om å styrke kvinners politiske deltakelse, sosiale rettigheter og muligheter til å påvirke utviklingen i sine lokalsamfunn.

I enkelte områder har dette også ført til konkrete politiske eksperimenter. I den selvstyrte regionen i det nordøstlige Syria, kjent som Den autonome administrasjonen i Nord-Øst-Syria (DAANES), har prinsipper om lik representasjon mellom kvinner og menn blitt forsøkt integrert i politiske institusjoner. Slike modeller trekkes ofte frem som forsøk på å gjøre likestilling til en grunnleggende del av politiske strukturer.

Samtidig har kvinner i andre deler av Kurdistan spilt en sentral rolle i sosiale bevegelser og protester, ofte under betydelig politisk press og vanskelige forhold.

«Kvinne, liv, frihet»

Et uttrykk som i økende grad forbindes med denne utviklingen er slagordet Jin, Jiyan, Azadî – «kvinne, liv, frihet». Slagordet har sitt opphav i den kurdiske kvinnebevegelsen, men har i løpet av de siste årene fått global betydning.

Etter dødsfallet til Jina (Mahsa) Amini i 2022 utviklet dette slagordet seg til et samlende uttrykk for omfattende protester i Iran. Demonstrasjonene illustrerte hvordan krav om kvinners rettigheter ofte er tett knyttet til bredere krav om politisk frihet, rettssikkerhet og demokratiske reformer.

For mange har derfor «kvinne, liv, frihet» blitt et symbol på motstand mot autoritære strukturer og sosial undertrykking – langt utover de kurdiske områdene.

Kvinners motstand i en konfliktfylt region

Midtøsten er samtidig preget av langvarige konflikter, maktpolitiske rivaliseringer og autoritære styresett. I slike kontekster blir sivilsamfunnets handlingsrom ofte begrenset, og politisk organisering kan innebære betydelig risiko.

Likevel har kvinner i flere deler av regionen utviklet sterke nettverk og organisasjoner som arbeider for rettigheter, likestilling og demokratiske reformer.

I en nylig uttalelse fremhever den kurdiske kvinneorganisasjonen KJAR (Fellesskapet av frie kvinner i Rojhelat) at verden i dag opplever en historisk bølge av kvinnelig motstand. Ifølge organisasjonen viser utviklingen i regionen at kvinner i stadig større grad står i front for kampen mot undertrykking og for demokratiske rettigheter.

Organisasjonen peker blant annet på hvordan kvinner i økende grad organiserer seg på tvers av sosiale og politiske skillelinjer, og hvordan kvinneledede bevegelser har fått en mer synlig rolle i kampen mot både patriarkalske strukturer og autoritære regimer. Samtidig retter uttalelsen kritikk mot krigspolitikk og stormaktenes rivalisering i regionen, som ifølge organisasjonen ofte bidrar til ytterligere ustabilitet og lidelse for sivilbefolkningen. Les hele uttalelsen her.

Slike perspektiver reflekterer et syn som deles av flere aktører i regionen: at kvinner i økende grad spiller en sentral rolle i politiske og sosiale endringsprosesser. Samtidig er det viktig å understreke at den kurdiske kvinnebevegelsen ikke er enhetlig. Den består av ulike organisasjoner, politiske tradisjoner og strategier, og utviklingen må derfor forstås som en bred og mangfoldig sosial og politisk bevegelse.

Kvinnedagen og internasjonal solidaritet

For organisasjoner som Solidaritet med Kurdistan er den internasjonale kvinnedagen en anledning til å rette oppmerksomheten mot kvinner som kjemper for frihet og rettigheter under krevende politiske forhold.

Erfaringene fra den kurdiske kvinnebevegelsen viser hvordan kampen for likestilling ofte er nært knyttet til kampen for demokrati, fred og sosial rettferdighet. Samtidig illustrerer de hvordan kvinneorganisering kan bli en viktig drivkraft for bredere samfunnsendringer.

Å synliggjøre disse erfaringene er en del av et bredere arbeid for internasjonal solidaritet og for å støtte universelle prinsipper om menneskerettigheter, demokrati og likestilling.

Et historisk vendepunkt i Rojhelat: Kurdiske partier samler seg i en ny politisk koalisjon

Postet den 22 februar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist – oversatt til norsk av Solkurd

Dannelsen av Koalisjonen av politiske krefter i iransk Kurdistan representerer en kvalitativ ny fase i den politiske utviklingen i Rojhelat (Øst-Kurdistan – Iran). Etter en periode med strukturert dialog og politisk samhandling innenfor rammen av Dialogsenteret for samarbeid, har fem sentrale politiske organisasjoner offentliggjort etableringen av en felles plattform for koordinert politisk og organisatorisk virksomhet.

Koalisjonen begrunner sitt initiativ med den nåværende politiske situasjonen i Iran, der den islamske republikken beskrives som uten politisk legitimitet, men fortsatt opprettholdt som følge av opposisjonens fragmentering. Samlingen av de kurdiske politiske kreftene framstilles derfor som et svar på behovet for å redefinere egen rolle og styrke Kurdistans posisjon i en fase der maktforholdene i Iran er i endring.

Fra fragmentering til institusjonalisert enhet

I erklæringen framheves det at den kurdiske nasjonale og politiske bevegelsen i flere tiår har ført en kontinuerlig og organisert kamp for nasjonale og demokratiske rettigheter, og at Kurdistan siden 1979-revolusjonen har vært et av de viktigste sentrene for motstand mot den islamske republikken. De omfattende menneskelige og materielle kostnadene – krig, henrettelser, politiske attentater, fengsling og en vedvarende militarisering av regionen – danner det historiske bakteppet for behovet for en ny fase preget av politisk samordning.

Koalisjonen søker å gjøre «nasjonal enhet» til en institusjonell realitet gjennom felles politisk og praktisk kamp.

Politiske mål og normativt grunnlag

De sentrale fellesmålene som formuleres i erklæringen er:

Kamp for å avvikle Den islamske republikken i Iran.
Realisering av det kurdiske folkets rett til selvbestemmelse.
Etablering av en nasjonal og demokratisk institusjon basert på det kurdiske folkets politiske vilje i Rojhelat.

Samtidig plasseres den kurdiske kampen i en bredere iransk kontekst. Koalisjonen uttrykker støtte til de landsomfattende protestene mot regimet og understreker nødvendigheten av koordinert politisk og praktisk samarbeid mellom kurdiske aktører og demokratiske krefter i andre deler av landet.

Som grunnlag for fremtidige allianser fastsettes tre prinsipielle forutsetninger:

Anerkjennelse av nasjonenes rettigheter
Forpliktelse til demokrati
Avvisning av enhver form for diktatur

Koalisjonen forankrer videre sitt politiske prosjekt i sentrale demokratiske og samfunnsmessige prinsipper, herunder:

Likestilling mellom kvinner og menn
Sosial rettferdighet
Vern av miljøet
Frie og institusjonaliserte valg
Sikring av rettighetene til alle nasjonale og religiøse grupper i Kurdistan
Etablering av et sekulært og demokratisk politisk system i Iran

Strategiske scenarier og politisk rasjonalitet

Koalisjonens langsiktige betydning vil imidlertid avhenge av dens evne til å utvikle en strategi som tar høyde for flere mulige transformasjonsbaner for den iranske staten.

En betydelig del av den politiske forestillingsverdenen i eksilopposisjonen har vært basert på et kollapsscenario, der en ekstern konflikt utløser en total oppløsning av statsapparatet – med paralleller til utviklingen i Sør-Kurdistan etter 1991. Et slikt scenario vil kunne åpne et maktvakuum der territorielle og institusjonelle realiteter kan omformes raskt.

Et alternativt – og på mange måter mer systemimmanent – scenario er en intern maktforskyvning der statens ideologiske kjerne svekkes til fordel for mer pragmatiske og teknokratiske maktstrukturer. En slik transformasjon vil kunne innebære en begrenset politisk liberalisering uten at statens territorielle integritet settes i spill.

I et slikt perspektiv blir det avgjørende strategiske spørsmålet ikke hvorvidt staten kollapser, men hvordan kurdiske politiske aktører posisjonerer seg i møte med en gradvis og kontrollert transformasjon.

Koalisjonen består av følgende organisasjoner:

Kurdistans frihetsparti (PAK)
Kurdistans parti for et fritt liv (PJAK)
Kurdistans demokratiske parti i Iran (KDPI / PDKI)
Sazmani Xebatê Kurdistana Îranê (Khabat-organisasjonen)
Komala – Kurdistans arbeideres organisasjon (Komala Zahmatkeshan)

Koalisjonen erklærer samtidig at den er åpen for samarbeid med alle politiske strømninger utenfor alliansen og oppfordrer befolkningen i Kurdistan til å slutte opp om prosjektet.

Mot en ny politisk fase

Koalisjonen representerer ikke slutten på de strukturelle utfordringene i Rojhelat, men etablerer et nytt institusjonelt og strategisk utgangspunkt. Dens historiske betydning vil avhenge av:

evnen til å konsolidere en reell og varig politisk enhet
utviklingen av en felles strategi for Kurdistans rolle i Irans politiske transformasjon
etableringen av likeverdige allianser med andre demokratiske og flernasjonale aktører

I denne forstand er koalisjonen ikke bare et organisatorisk tiltak, men et forsøk på å omforme kurdisk politikk i Iran fra en fragmentert opposisjonsposisjon til en samlet og strukturerende politisk kraft.