Kategoriarkiv: Ukategorisert

DEMs Hişyar Özsoy: Den virkelige debatten handler ikke om nedrustning, men om det politiske rammeverket

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I denne artikkelen utdyper Hisyar Özsoy, tidligere internasjonalt ansvarlig for HDP (forgjengerpartiet til DEM) og parlamentsmedlem fra Bingøl, hvorfor vedtak av en rammelov som forplikter Tyrkia til å implementere Freds- og Demokratiprosesessen som startet opp med uttalelsen til Ӧcalan 27.februar 2025, er helt avgjørende.
Han påpeker også hvordan Tyrkia spiller en nøkkelrolle for at det kurdiske spørsmålet finner en løsning for hele regionen, og de globale stormaktenes ansvar for en framtidig fredelig politisk løsning.
Den fulle teksten finnes på lenken her. [Oversettelse og redigering står for undertegnedes regning. Viser ellers til oppslaget på Solkurdsiden 19. juli fra DEM og Imrali-delagasjonens prosess med å få til oppfølgingsmøte med Ӧcalan på Imrali. Dette møtet ble nå gjennomført 2. august og uttalelsen til Ӧcalan er referert på ANF 3. august].

Hisyar Özsoy – Bilde: ANF

Ӧcalan poengterer her også at det ikke er noen grunn til å innta en negativ holdning til prosessen. Det som betyr noe nå er at «dette skrittet i prosessen blir forstått riktig og at alle tar ansvar for å sikre at prosessen blir vellykket gjennomført». Mens han igjen utfordrer Parlamentet til å ta skrittet med å vedta rammeloven.

Hişyar Özsoys utdyping av det politiske innholdet i rammeloven gjengis punktvis her:

Han poengterer først at den foreslåtte rammeloven vil avgjøre om prosessen for fred og et demokratisk samfunn fører til en ekte løsning, eller forblir fanget i en sikkerhetsbasert tilnærming mellom kurderne og myndighetene i statene hvor kurderne lever. .
Han hevder at det som betyr noe, ikke bare er om en lov blir vedtatt, men hva slags juridisk og politisk ramme den skaper for fremtiden til det kurdiske spørsmålet. Den virkelige debatten handler derfor ikke om å legge ned våpnene, men om vilkårene for hvordan konflikten kan tas opp gjennom demokratiske og politiske midler i fremtiden.

Innhold viktigere enn timing
Özsoy påpeker at den kurdiske siden har nærmet seg prosessen med strategisk tålmodighet til tross for gjentatte forsinkelser. Av den grunn mener han at det nå er avgjørende at loven reflekterer prosessens politiske natur i stedet for å redusere den til et rent sikkerhetsrelatert tiltak.

Ikke en ydmykelseslov
Ifølge Özsoy vil innholdet i loven avgjøre om den nåværende retningen bygger tillit eller skaper nye spenninger. En rammelov, sier han, må ikke følge en logikk med vinnere og tapere eller inneholde bestemmelser som krenker verdigheten til de involverte. «Hvis loven er snevert formulert og inneholder ydmykende elementer som anger-erklæringer, er det lite sannsynlig at den kurdiske bevegelsen vil fortsette den politiske fleksibiliteten den har vist så langt». En forhandlingsprosess, hevder han, kan bare vare hvis ingen av partene blir tvunget til å gi opp sin politiske identitet eller sine bredere politiske ambisjoner.

Demokratisk politikk bør bli mulig
Özsoy hevder at prosessen handler om mye mer enn bare at væpnede aktører vender tilbake til sivilt liv. Like viktig er det om de faktisk vil få en reell mulighet til å delta i demokratisk politikk over tid. Alle som ønsker å permanent avslutte en væpnet konflikt, sier han, må også skape politiske rom der sosiale konflikter kan løses uten vold. Ellers risikerer de underliggende årsakene til konflikten å fortsette i en annen form.
«Hvis folk forventes å permanent gi opp væpnet kamp, må de også få muligheten til å engasjere seg i demokratisk og sivil politisk liv». Tidspunktet for slike tiltak kan forhandles om, sier han, men det som betyr noe er at demokratisk deltakelse gjøres mulig i prinsippet.

Mer enn en nedrustningslov
For Özsoy er det alt for enkelt å se på det foreslåtte lovverket bare som et juridisk grunnlag for PKKs nedrustning. I stedet representerer det overgangen til en ny politisk fase i fredsprosessen. Hvis det lykkes, kan det åpne veien for at de viktigste politiske spørsmålene i kurderspørsmålet blir diskutert under demokratiske forhold, inkludert språkrettigheter, lokal selvstyre og spørsmål om demokratisk statsborgerskap.

Rammeverket vil forme fremtiden
Rammeverket må muliggjøre overgangen fra en militær-sentrert tilnærming til konfliktløsning gjennom en demokratisk politisk prosess. «Det virkelige problemet er ikke nedrustning. Denne loven vil bestemme den politiske rammen som det kurdiske spørsmålet kan diskuteres innenfor i fremtiden.»
Ifølge han er dette nettopp den historiske betydningen av den foreslåtte lovgivningen: den er ment ikke bare å avslutte en væpnet fase, men å åpne et nytt politisk kapittel hvor det kurdiske spørsmålet kan tas opp gjennom demokratiske midler på en varig måte.

Kurderne forblir en viktig faktor i Midtøsten
Når det gjelder utviklingen i Midtøsten, sier Özsoy at skiftende politiske og militære balanseforhold i grunnleggende grad omformer den regionale orden. NATO-toppmøtet, konflikten som involverer USA, Israel og Iran, omstruktureringen av Syria, og Tyrkias voksende betydning for regional sikkerhet gjenspeiler alle en bredere geopolitisk transformasjon. For kurderne skaper dette nye risikoer, men bekrefter også at de fortsatt er en viktig politisk aktør i hele Kurdistan.

En sikkerhetsbasert tilnærming får fotfeste
Özsoy mener at de nåværende regionale konfliktene har styrket Tyrkias geopolitiske posisjon. Krigen i Ukraina, spenningene i Svartehavet, utviklingen i Sør-Kaukasus, og situasjonene i Syria, Irak og Iran har alle økt Ankaras strategiske betydning innenfor NATO og Europas sikkerhetsarkitektur. Dette har gitt den tyrkiske regjeringen større handlingsrom i utenrikspolitikken, samtidig som det har forsterket et sikkerhetsorientert perspektiv som, ifølge Özsoy, i økende grad kan forme innenrikspolitikken og kurderspørsmålet. Tyrkia sier til sine vestlige partnere: «Dere har sikkerhetsbekymringer, men det har jeg også» Som et resultat får landets sikkerhetspolitikk økende internasjonal støtte.

Ankara ønsker større handlingsrom i Vesten
Ifølge Özsoy bruker Ankara sin økte betydning innenfor den vestlige alliansen til å lette spenningene med NATO-partnerne sine. Dette inkluderer forsøk på å få fjernet de gjenværende amerikanske sanksjonene under CAATSA-lovgivningen og å løse tvisten om Tyrkias ekskludering fra F-35-jagerflyprogrammet. Mens noen europeiske land allerede har lettet på visse restriksjoner, er Washingtons posisjon fortsatt tett knyttet til fremtiden for Tyrkias russiskproduserte S-400 luftforsvarssystem.

En ny balanse mellom Russland og Vesten
Fallet til Syrias Baath-regime har også endret Tyrkias utenrikspolitiske posisjon, hevder Özsoy. Ankara er nå mye mindre avhengig av Russland enn det var de siste årene. Samarbeidet med Moskva gjennom Astana-prosessen hadde først og fremst tjent Tyrkias interesser i Syria og Rojava. Med Russland opptatt av krigen i Ukraina, og Iran fokusert på konfrontasjonen med Israel og USA, har Tyrkia beveget seg tilbake mot tettere tilknytning til den vestlige alliansen. Özsoy forventer at denne trenden vil fortsette, og ytterligere styrke sikkerhetssamarbeidet mellom Tyrkia og NATO-land.

Rojava er fortsatt under press
Når det gjelder Syria, forventer Özsoy at dagens politikk overfor Nord- og Øst-Syria vil fortsette. Han tror at Tyrkia støtter Damaskus sine forsøk på å sentralisere statsmakten, en posisjon som USA også ser ut til å akseptere, i det minste indirekte. Som et resultat kommer de politiske og administrative prestasjonene til den Demokratiske Autonome Administrasjonen under økende press. Özsoy forventer at Damaskus ønsker å gjennomføre integreringsavtalen som er nådd med det nordøstlige Syria (SDF /DANES) på en gradvis måte som jevnt reduserer Rojavas politiske og institusjonelle autonomi. Samtidig understreker han at kurderne vil forbli en uunnværlig del av Syrias fremtidige politiske orden. (Min kommentar: flere av punktene i avtalen er ennå ikke implementert. Eks reetableringen av de fordrevne fra Serekanyie er ennå bare i startfasen, med 647 familier som nettopp har fått melding om at de kan vende tilbake. Og flere av de som er vendt tilbake til Afrin har ennå ikke fått tilbake husene sine osv.)

Sør-Kurdistan står også overfor nye utfordringer
Özsoy beskriver Kurdistan-regionen i Irak som spesielt sårbar. Selv om den regionale regjeringen har forsøkt å holde seg utenfor konflikten mellom Iran, Israel og USA, har de nylige angrepene vist hvor utsatt regionen fortsatt er, til tross for internasjonale forbindelser. Han peker også på økende diplomatiske kontakter mellom Tyrkia og Patriotic Union of Kurdistan (PUK). De siste besøkene av høytstående tyrkiske tjenestemenn til Sulaymaniyah, sier han, gjenspeiler forsøk på å redusere iransk innflytelse samtidig som man stabiliserer forholdet mellom PUK og Kurdistan Democratic Party (KDP).
Ӧzsoy går ikke nærmere inn på situasjonen i Øst Kurdistan/Rojhelat -utenom at USA/Israels krig sjølsagt spiller en sentral rolle for utviklingen her og i hele regionen.

Nasjonal enhet blir stadig viktigere
Gitt de pågående krisene i Syria, Irak og Iran, mener Özsoy at sterkere politisk koordinering blant kurdiske politiske krefter er mer presserende enn noen gang. (Noe som også KNC stadig har påpekt) Regionen er fortsatt i en periode med dyp forvandling, og fremtiden er vanskelig å forutsi. Sør-Kurdistan må derfor forberede seg politisk og institusjonelt på nye utfordringer, inkludert tettere samarbeid mellom kurdiske partier og sterkere regionale og internasjonale relasjoner.

Kurderne vil forbli en regional makt
Til tross for all usikkerhet, ser Özsoy kurderne som en av Midtøstens sentrale politiske aktører på lang sikt. «Verken i Syria, Irak eller Iran kan den fremtidige regionale orden formes uten dem».
Selv om dagens konflikter endrer den regionale maktbalansen og begrenser noen eksisterende muligheter, viser de også at det kurdiske spørsmålet fortsatt er tett knyttet til de bredere politiske utviklingene i Midtøsten, og vil fortsette å spille en nøkkelrolle i fremtidige endringer i regional makt.

Kurdistan i stormaktenes skygge

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

Når Midtøsten igjen står ved et veiskille

Hva skjer med Kurdistan når verdens oppmerksomhet rettes mot stormaktenes konflikt? Den siste tidens økte spenning mellom Iran og USA, kombinert med den pågående konflikten mellom Iran og Israel og den stadig mer ustabile sikkerhetssituasjonen i Irak og Syria, har igjen satt Midtøsten på randen av en ny regional eskalering. Selv om verdens oppmerksomhet i stor grad rettes mot forholdet mellom statene, er det ofte befolkningene i grenseregionene som betaler den høyeste prisen. Blant dem står kurderne i en særlig utsatt posisjon.

Kurdistan ligger i skjæringspunktet mellom fire stater – Iran, Irak, Tyrkia og Syria – som alle har egne sikkerhetspolitiske interesser og ulike tilnærminger til det kurdiske spørsmålet. Når spenningen mellom regionale og internasjonale aktører øker, blir de kurdiske områdene ofte omgjort til strategiske soner hvor militære operasjoner, etterretning, politisk press og maktdemonstrasjoner finner sted. Dette er ikke et nytt fenomen, men utviklingen de siste månedene viser at mønsteret fortsatt består.

Rojhilat – økt press mot kurderne i Iran

I den østlige delen av Kurdistan, under iransk kontroll, har myndighetene i flere år skjerpet presset mot kurdiske sivilsamfunnsaktører, journalister, kvinnerettighetsaktivister og politiske miljøer. Etter protestene som fulgte drapet på Jina (Mahsa) Amini i 2022, har de kurdiske områdene vært blant de hardest rammede av arrestasjoner, rettsforfølgelser og henrettelser.

Iranske myndigheter har samtidig fortsatt å fremstille kurdiske opposisjonsgrupper som en sikkerhetstrussel. Dette har blitt brukt til å legitimere både militære operasjoner og omfattende sikkerhetstiltak. I perioder med økt regional spenning har Teheran også rettet angrep mot baser til iransk-kurdiske opposisjonspartier i den kurdiske regionen i Irak. Dermed flyttes konflikten over landegrensene, samtidig som sivile lokalsamfunn lever med risikoen for nye angrep.

Başûr – mellom Washington, Teheran og Bagdad

Den autonome kurdiske regionen i Irak befinner seg i en stadig vanskeligere geopolitisk situasjon. Regionen har i flere tiår hatt nære forbindelser til USA og vestlige land, samtidig som den er økonomisk og geografisk avhengig av både Bagdad, Tyrkia og Iran.

Dette gjør regionen sårbar når konfliktnivået mellom Iran og USA øker. Amerikanske militære installasjoner i Irak, iranskstøttede militser og gjentatte iranske angrep mot kurdiske områder bidrar til en sikkerhetssituasjon preget av usikkerhet. Samtidig skaper langvarige politiske konflikter mellom Bagdad og Erbil utfordringer knyttet til oljeinntekter, statsbudsjett og offentlig økonomi.

For vanlige innbyggere betyr dette økende økonomisk usikkerhet, høy arbeidsledighet og en vedvarende frykt for at regionen igjen skal bli en slagmark for andres konflikter.

Rojava – mellom selvstyre og usikkerhet

Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria har siden kampen mot IS utviklet seg til et av de mest betydningsfulle kurdiske politiske prosjektene i nyere tid. Likevel er framtiden fortsatt usikker. USA opprettholder en begrenset militær tilstedeværelse i området, først og fremst for å forhindre en ny styrking av IS. Samtidig ønsker Tyrkia å begrense den kurdiske selvadministrasjonens politiske og militære innflytelse. Dersom den regionale konflikten eskalerer ytterligere, kan internasjonal oppmerksomhet flyttes bort fra Syria. Det vil kunne skape et større handlingsrom for aktører som ønsker å svekke den autonome administrasjonen.

For befolkningen i Rojava betyr dette fortsatt usikkerhet omkring sikkerhet, gjenoppbygging og framtidige politiske løsninger.

Bakur – den glemte delen av den regionale utviklingen

Den nordlige delen av Kurdistan, innenfor Tyrkias grenser, omtales ofte mindre når Midtøsten analyseres. Likevel påvirkes også situasjonen der av den regionale utviklingen.

Tyrkia har lenge begrunnet militære operasjoner i både Irak og Syria med nasjonal sikkerhet. Samtidig har kurdiske politiske partier, folkevalgte og sivilsamfunnsorganisasjoner opplevd betydelig press gjennom rettsprosesser, arrestasjoner og politiske begrensninger.

Selv om det de siste månedene har vært tegn til nye politiske initiativ og forsiktige signaler om dialog, er det fortsatt uklart om dette vil føre til varige endringer. Erfaringene fra tidligere fredsprosesser viser at slike muligheter raskt kan bli satt til side dersom den regionale sikkerhetssituasjonen forverres.

Kurdistan som geopolitisk brikke

En gjennomgående utfordring for kurderne er at de ofte blir vurdert ut fra stormaktenes skiftende interesser, snarere enn ut fra egne demokratiske og menneskerettslige krav. USA har gjennom flere tiår samarbeidet med ulike kurdiske aktører når dette har tjent amerikanske strategiske interesser, særlig i kampen mot IS. Samtidig har støtten vist seg å være begrenset når den har kommet i konflikt med forholdet til Tyrkia eller andre regionale allierte.

Iran ser på kurdiske opposisjonsmiljøer som en potensiell trussel mot statens territorielle integritet. Tyrkia betrakter deler av den organiserte kurdiske bevegelsen gjennom et sikkerhetspolitisk perspektiv. Irak forsøker å balansere mellom ulike regionale makter, mens Syria fortsatt står uten en varig politisk løsning. Resultatet er at kurdiske samfunn ofte blir stående uten reelle garantier fra noen av de statene eller internasjonale aktørene som samtidig hevder å arbeide for stabilitet i regionen.

En fred som også må omfatte kurderne

Den regionale utviklingen viser at varig stabilitet i Midtøsten vanskelig kan oppnås uten at det kurdiske spørsmålet behandles som et politisk og demokratisk spørsmål – ikke bare som et sikkerhetsproblem.

Kurderne utgjør en av verdens største folkegrupper uten en egen stat og lever med ulike former for politisk, kulturell og sikkerhetsmessig press i alle de fire delene av Kurdistan. Samtidig har de gjennom flere tiår vist en betydelig evne til å bygge sivilsamfunn, lokale demokratiske institusjoner og politiske alternativer under svært krevende forhold.

Når verdenssamfunnet diskuterer sikkerhet, atomprogrammer, regionale allianser og militær avskrekking, risikerer disse spørsmålene igjen å havne i bakgrunnen. Erfaringene viser imidlertid at varig fred ikke kan bygges gjennom militær makt alene. Den krever også respekt for menneskerettigheter, politisk deltakelse og anerkjennelse av befolkningers legitime krav.

Den pågående regionale maktkampen handler ikke bare om Iran, USA, Israel eller de arabiske statene. Den handler også om millioner av mennesker som lever i grenselandet mellom disse konfliktene. For kurderne innebærer dette en vedvarende usikkerhet der stormaktenes strategiske interesser ofte veier tyngre enn hensynet til sivile liv og demokratiske rettigheter.

Historien viser at hver gang Midtøsten går inn i en ny fase med økt spenning, blir Kurdistan igjen en del av slagmarken – enten militært, politisk eller økonomisk. Dersom regionen skal bevege seg mot en mer stabil framtid, må det internasjonale samfunnet i større grad erkjenne at kurdernes rettigheter og sikkerhet ikke er et sidespor i Midtøstens konflikter, men en sentral del av enhver varig løsning.

KCK: -Verken leder Öcalan eller vår Frihetsbevegelse, vil godta en fullbyrdet handling

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd – 03.07.2026

Samarbeidsledelsen i Kurdistan Communities Union (KCK) kom med en uttalelse presentert på ANF, Behdinan 2. juli om den nåværende tilstanden til fredsprosessen som ble startet i Tyrkia etter at den kurdiske lederen Abdullah Öcalan lanserte sin “Oppfordring til fred og demokratisk samfunn” 27. februar 2025. Talsperson for DEM-partiet, Ayşegül Doğan, opplyste også 3. juli at kontakten med Abdullah Öcalan hadde vært brutt de siste 40 dagene.

Med bakgrunn i den tyrkiske regjeringens trenering av fredsprosessen, som også påvirker prosessen i andre deler av regionen og  globalt, uttalte de: 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold, bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. 

KCKs uttalelse lyder som følger -som dere i sin helhet kan finne på lenken her: https://english.anf-news.com/news/kck-neither-leader-Ocalan-nor-our-freedom-movement-will-accept-a-fait-accompli-86128

Bilde: ANF

– For en stund har en rammelov blitt diskutert i den tyrkiske pressen og offentligheten. Vurderinger som ikke stemmer overens med freds- og demokratiprosjektet som ledes av Leder Apo (Abdullah Öcalan), og til og med motsatte tolkninger, har blitt uttalt i pressen. Nylig har forslagene som Leder Apo la fram i İmralı den 24. mai, og møtene mellom DEM-partiets delegasjon og AKP-tjenestemenn, blitt fremstilt som om de var nye utviklinger. Men det har ikke vært holdt noe møte med Leder Apo siden 24. mai. Etter dette møtet skulle forslagene som Leder Apo la frem, vurderes av regjeringen. Disse vurderingene skulle videreformidles til Leder Apo, og resultatene skulle også kommuniseres til bevegelsen vår. 

– Men denne prosedyren har ikke fungert så langt. Derfor har det ikke vært noen kontakt eller utvikling å vurdere siden den dagen. Mens isolasjonen av leder Apo på en så historisk og viktig sak fortsetter, har heller ikke vår Frihetsbevegelse fått noen informasjon i løpet av denne perioden. 

– Vår frihetsbevegelse har stått ved prosessen ledet av Leder Apo og har gjort alle nødvendige anstrengelser. Mens vi har gjort mangesidige forsøk på en demokratisk politisk løsning på problemene, har vi også tatt viktige skritt. Vi har støttet forsøkene på å vedta frihetslover som ville muliggjøre fri demokratisk politikk. I denne sammenhengen anså vi rapporten utarbeidet av Freds-, Brorskap- og Demokratiske Kommisjon som positiv, selv om vi mener den er ufullstendig og utilstrekkelig. 

Enhver beslutning må tas og gjennomføres som en helhet 

– Fred- og demokratisksamfunns-prosessen angår oss direkte. For å ikke påvirke prosessen og dialogene med Leder Apo negativt, syntes vi det ikke var passende å uttale oss ofte på vegne av Bevegelsen. Men de nylige politikkene, sammen med uttalelsene og vurderingene som er gjort, har gjort det nødvendig for oss å komme med en uttalelse og presentere våre synspunkter for offentligheten. 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. Faktisk uttalte Numan Kurtulmuş (Parlamentets leder) at en lov vil bli vedtatt. De som vil komme, vil gjøre det, og hvis det er noen som ikke gjør det, vil de nødvendige tiltakene bli tatt mot dem. 

– Enhver beslutning angående denne organisasjonen må tas som en helhet og gjennomføres som en helhet. Vår frihetsbevegelse vurderer kun omfattende lover og omfattende tiltak. Ellers kan det ikke være en situasjon der noen deltar og andre ikke gjør det. Problemet er ikke bare at krigerne legger ned våpnene sine. Naturligvis må holdningen til krigerne og ledelsen i denne bevegelsen også være enhetlig. Å ta en annen tilnærming ville tilsvare å sabotere denne prosessen. 

Uten konkrete steg kan ingen sikre gjennomføringen av PKK-kongressens beslutninger 

– På kongressen hvor vi oppløste PKK, bestemte vi som Frihetsbevegelsen at oppløsnings- og nedrustningsprosessen bare kunne gjennomføres av leder Apo. Han kan bare gjennomføre denne prosessen under forhold hvor han er fri til å arbeide. Vårt folk og vår bevegelse har gjort det klart fra starten at de ikke vil akseptere noen politikk eller gjennomføring som ikke inkluderer leder Apos frihet og forhold der han kan leve og arbeide fritt. Uten å innta en positiv holdning til leder Apos status og ta konkrete skritt i denne retningen, kan ingen sikre gjennomføringen av beslutningene tatt på PKK-kongressen. 

– Dialogen med lederen og forholdet til oss er ment å etablere en omfattende politikk og holdning. Det kan ikke bare være et spørsmål om å vedta en lov og si at de som vil kan komme og andre ikke kan. Er det virkelig en løsning som søkes gjennom denne prosessen, eller er det ment å forvirre folk? Eller føres det en spesiell krig mot Frihetsbevegelsen? Hvis en lov lik Hjemvendingsloven vedtas uten å presentere en omfattende demokratisk løsning, vil verken folket vårt eller vår organisatoriske struktur godta det. Derfor, hvis målet er å løse et hundre år gammelt problem, femti år med konflikt og spørsmålene om separasjon, må en riktig forståelse og tilnærming legges frem. 

Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewler? 

– Det ser nå ut til at politikk som forbereder seg på krig igjen blir fulgt. MIT-sjef İbrahim Kalın er ikke bare leder for etterretningsorganisasjonen; han reiser rundt i Irak nesten som regjeringens statsminister. Lignende møter hadde tidligere blitt holdt under angrepene på Rojava. Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewlêr (Erbil)? Skal disse kreftene tildeles visse roller i en plan for å angripe og eliminere vår frihetsbevegelse? 

Det er nødvendig å handle seriøst og ansvarlig 

– Vi ønsker å understreke tydelig at verken Leder Apo eller vår Frihetsbevegelse vil akseptere et fait accompli. Å følge en spesiell krigsføringspolitikk ved å si, «Vi har vedtatt loven, men de godtar den ikke», ville være en irrasjonell tilnærming. Det ville bety å fortsette politikken som har mislyktes i hundre år og som har ført til brudd mellom det kurdiske folket og Tyrkia. Derfor er det nødvendig å handle med alvor og ansvar både i tilnærmingen til Leder Apo og vår Frihetsbevegelse. 

– Som Frihetsbevegelsen har vi viljen og besluttsomheten til å gjennomføre en politisk tilnærming som vil oppnå demokratisk integrasjon med Tyrkia på grunnlag av en demokratisk politisk løsning som eliminerer den konflikt- og separasjonsatmosfæren som har vedvart i et århundre. Det er også et historisk ansvar for den tyrkiske staten å oppfylle sin del ved å vedta politikk og ta grep som muliggjør gjennomføringen av vår vilje og besluttsomhet og muliggjør demokratisk integrasjon. 

– Den demokratiske offentligheten og våre folk bør forbli årvåkne mot tilnærminger som kan sabotere freds- og demokratisamfunnsprosessen. Ved å føre en mer effektiv kamp mot isolasjonen som opprettholdes i İmralı, bør de oppfylle sine ansvar for å sikre suksessen til freds- og demokratisamfunnsprosessen. 

Allianser dannes mot framskrittene som Rojava har oppnådd

Postet den av

Arnljot Ask, Medlem i Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd

Dr. Abdulkerîm Omer, medlem av den Demokratiske Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria, med ansvar for Europakontoret i Brussel, sa i en uttalelse annonsert på ANF 15. juni at nylige regionale hendelser har som mål å undergrave kurdiske gevinster.

Han advarte om at Rojavas prestasjoner fortsatt er truet og at de nylige utviklingene i Rojava bør sees i sammenheng med bredere regionale og internasjonale påtrykk.

Omer – Bilde: ANF

Han sa at diplomatiske kontakter både på regionalt og internasjonalt nivå har hatt en direkte innvirkning på de gevinstene som det kurdiske folket har oppnådd. At de siste utviklingene bør vurderes som helhet, og pekte på samtalene som ble holdt i Paris, innsatsen til USAs spesialutsending, diplomatiske initiativer med Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan, og avtalene som ble inngått mellom Damaskus og Israel.

De ønsket å gjøre kurderne til ofre for regionalt forhandling
Omer sa at regionale stormakter har utviklet en felles tilnærming som har som mål å rulle tilbake de politiske gevinstene kurderne har oppnådd. Han sa: «Angrepene som startet i Aleppo var også et resultat av denne prosessen og denne alliansen». Abdulkerîm Omer sa at utviklingen var en fortsettelse av lignende forsøk som kurderne har møtt gjennom historien. Han la til: «Historien har igjen gjentatt seg. De ønsket å gjøre kurderne til ofre for regionale forhandlinger nok en gang.

Vi må også snakke om våre egne mangler
Omer understreket at kurdisk politikk også må konfrontere sine egne svakheter og trekke lærdom fra de siste utviklingene. Han sa: «Vi må også ha mot til å spørre hvor vi gjorde feil. Vi trenger å diskutere våre mangler seriøst og trekke konklusjoner. Til tross for alt dette, har vi styrke til å fortsette kampen, og kampen vår fortsetter».

Kampen er ikke bare for kurderne, men for Syria
Omer sa at det kurdiske folket må fortsette å styrke sin politiske, kulturelle og sosiale tilstedeværelse. Han understreket at kampen i Rojava ikke bare handler om å beskytte kurdernes rettigheter, men også er en kamp for demokratisering av hele Syria.
Han sa at et nytt Syria bør bygges på grunnlag av en demokratisk grunnlov og demokratiske lover. Omer sa også: «Vår kamp er ikke bare en kamp for å beskytte de kurdiske folks gevinster; det er også en kamp for demokratisering av Syria».

Folkene i Rojava er fast bestemte på å forsvare det de har oppnådd
Omer sa at folket i Rojava fortsatt er fast bestemt på å beskytte de prestasjonene de har oppnådd. Han påpekte at Rojava-modellen, utviklet med kvinner i ledende roller, har fått internasjonal anerkjennelse, og at kampen mot ISIS har blitt mye lagt merke til over hele verden.
Omer sa: «Den demokratiske modellen der kvinner har en ledende rolle er nå kjent over hele verden. Rojava-opplevelsen har blitt en anerkjent modell i alle de fire delene av Kurdistan og internasjonalt. Under angrepene på Rojava viste kurdere solidaritet på tvers av alle de fire delene av Kurdistan».

Integreringsprosessen går sakte
Omer refererte også til integreringsprosessen som ble startet 29. januar, og sa at diskusjonene om integrering av militære, administrative og institusjonelle strukturer i det syriske statssystemet fortsatt pågår.
Han bemerket at det har vært noen positive utviklinger når det gjelder kurdisk språk og identitet. Han beskrev anerkjennelsen av Newroz som en offisiell høytid og anerkjennelsen av kurdisk identitet som viktige steg, samtidig som han understreket at de fortsatt er utilstrekkelige. Han sa: «Disse stegene er viktige for de grunnleggende rettighetene til det kurdiske folket, men de er ikke nok. Kampen for å sikre alle kurdiske rettigheter under konstitusjonelle garantier fortsetter».
Abdulkerîm Omer kritiserte også tilnærmingen til overgangsregjeringen i Damaskus, og sa at integrasjonsprosessen går sakte. Han mente at sentralmyndighetene prøver å vinne tid på mange saker, samtidig som han understreket at det kurdiske folket fortsatt er fast bestemt på å fortsette sin politiske og diplomatiske kamp.

To timer kurdisk i uken er uakseptabelt
Omer trakk særlig fram uenigheter innen utdanningsfeltet, og sa at Damaskus-administrasjonens forslag om to timer med undervisning på kurdisk per uke er uakseptabelt. Han påpekte at regionens utdanningssystem har fungert på grunnlag av undervisning på kurdisk i mer enn et tiår, og at tusenvis av studenter har fullført utdanningen sin innenfor det systemet. Han sa: «I dag fungerer vårt utdanningssystem på kurdisk. Det er umulig for oss å akseptere å redusere det til et to-timers ukentlig kurs».
Omer sa at diskusjonene mellom den autonome administrasjonens utdanningskommisjon og utdanningstjenestemenn fra Damaskus fortsatt pågår. Han la til at ulike modeller blir diskutert, inkludert alternativer som lar elever velge enten arabisk- eller kurdisk-språklig utdanning, men understreket at innsatsen for å finne en løsning ikke vil gå på bekostning av det kurdiske folkets rett til utdanning.

Ingen enighet har blitt oppnådd om YPJ
Omer sa at ikke alle spørsmål er løst på det militære området. Selv om man har blitt enige om integreringen av fire brigader, påpekte han at det fortsatt er uenighet når det gjelder Kvinnenes Beskyttelsesstyrker (YPJ). Ifølge Omer aksepterer ikke Damaskus-administrasjonen YPJ i sin nåværende form og vil at styrken skal legges under Innenriksdepartementet. Han sa at det ennå ikke er nådd noen enighet i saken.

Vi vil fortsette vår kamp
Dr. Abdulkerîm Omer sa at det fortsatt er uenigheter om en rekke politiske og militære spørsmål, men understreket at de fortsatt er forpliktet til å fortsette den demokratiske og politiske kampen. Omer sa: «Til tross for alle vanskeligheter, fortsetter vi vår kamp. Vi gir folket vårt vårt løfte: vi vil fortsette vår politiske kamp og vår motstand til slutten. Vi tror disse spørsmålene kan løses».
Originalteksten finner du her.

Tilleggskommentarer fra undertegnede:

Presidenten i KRI (den Kurdiske regionen i Irak), Nechirvan Barzani, hadde tidligere, 26. mai, samtaler med sjefskommandør for SDF, Mazloum Abdi, i i Hewler (Erbil). Om situasjonen i Syria, forholdene for kurderne i Syria og dialogen med den selvutnevnte regjeringen til Ahmed al -Sharaa i Damaskus. (Se oppslag på nettsiden til Solkurd 1. juni)

Mazloum Abdi hadde så på nytt et møte med KRI-presidenten 16. juni, i Hewler, nå sammen med USAs spesialutsending i regionen Tom Barrach (det ryktes uoffisielt at Barrach vil skifte embete fra «spesialutsending» til påtroppende USA-ambassadør i Damaskus. Noe som illustrerer USAs nære forhold til al Sharaa-regjeringen der).
Offisielt referat fra dette møtet foreligger ikke ennå, uten at det dreide seg om sikkerhetssituasjonen i Syria og forholdet mellom kurderne og den midlertidige regjeringen i Damaskus.

Etter dette møtet i Hewler (Erbil) dro Abdi, sammen med utenriks talsperson for DAANES, Ilham Ehmed, på Europa-turne for å følge opp turneen Ehmed hadde i slutten av februar etter EUTCC-møtet, der både leder i Solkurd og undertegnende traff henne. Hun var også en snartur innom Oslo da og traff utviklingsminister Aukrust og representanter fra både AP, Rødt, SV og MDG .

De to møtte nå Frankrikes utenriksminister m.fl. i Paris 18. juni (se referat på ANF), etter at Abdi først hadde vært i Italia for samtaler med myndighetspersoner der.
Det meldes at de to skal videre til samtaler i Nederland og Belgia etter Frankrike-møtene. Forhåpentligvis har partiene som har kontakt med DAANES/SDF i Norge gjort avtaler om oppfølgende samtaler her.

Ny rapport: 751 Iran-relaterte angrep mot Kurdistan-regionen på tre måneder

Postet den av
Bilde: CPT-IK

En ny rapport fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK) dokumenterer omfanget av de Iran-relaterte angrepene mot Kurdistan-regionen i Irak de siste månedene. Ifølge rapporten ble regionen utsatt for hele 751 angrep mellom 28. februar og 28. mai 2026. Angrepene har kostet minst 22 mennesker livet og skadet 112 personer.

Rapporten beskriver hvordan den pågående regionale konflikten har fått alvorlige konsekvenser for sivile, lokalsamfunn og politiske opposisjonsgrupper i Kurdistan-regionen. De registrerte angrepene omfatter blant annet selvmordsdroner, raketter, missiler og artilleribeskytning.

Kurdistan-regionen som konfliktarena

Ifølge CPT-IK ble angrepene gjennomført både av iranske styrker og Iran-støttede væpnede grupper i Irak. Over tre firedeler av alle angrepene fant sted i Erbil-guvernementet, mens Sulaymaniyah, Duhok og Halabja også ble rammet.

Rapporten viser at målene har variert gjennom perioden. Amerikanske diplomatiske og militære installasjoner har vært blant de mest angrepne målene, men også sivile områder, oljeanlegg, telekommunikasjonsinfrastruktur, peshmerga-relaterte installasjoner og iransk-kurdiske opposisjonsgrupper har blitt rammet.

Særlig alvorlig er det at sivile områder og ikke-stridende aktører gjentatte ganger har blitt utsatt for angrep, noe som har skapt betydelig usikkerhet for befolkningen i regionen.

Angrepene fortsatte etter våpenhvilen

Selv etter våpenhvilen som ble kunngjort 8. april 2026 fortsatte angrepene. CPT-IK registrerte ytterligere 104 angrep i perioden fram til 28. mai.

Rapporten peker på at angrepene etter våpenhvilen i stadig større grad ble rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper og deres leirer i Kurdistan-regionen. I denne perioden sto iranske styrker for nær 90 prosent av de dokumenterte angrepene.

Alle registrerte dødsfall og skader etter våpenhvilen rammet medlemmer av iransk-kurdiske opposisjonsgrupper.

Alvorlige konsekvenser for stabiliteten i regionen

Funnene i rapporten illustrerer hvordan Kurdistan-regionen i Irak fortsatt blir brukt som arena for regionale konflikter og maktkamper som i stor grad ligger utenfor regionens egen kontroll.

For kurdiske organisasjoner og sivilsamfunnet er utviklingen bekymringsfull. Gjentatte grenseoverskridende angrep utfordrer både Iraks suverenitet og sikkerheten til innbyggerne i Kurdistan-regionen. Samtidig rammes iransk-kurdiske opposisjonsmiljøer som i flere tiår har hatt tilhold i området.

Les hele rapporten

Vi oppfordrer våre lesere til å lese den fullstendige rapporten fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK), som inneholder detaljert dokumentasjon, statistikk, kartlegging av angrepene og anbefalinger til myndigheter og internasjonale aktører.

Rapporten er tilgjengelig her:

https://cptik.org/reports-1/3-months-iranian-attacks-260530

Solkurd følger utviklingen nøye og uttrykker solidaritet med alle sivile som rammes av den pågående militariseringen og de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen.

Nechirvan Barzani og Mazloum Abdis møte i Hewler (Erbil)

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd

Presidenten i KRI (den Kurdiske regionen i Irak), Nechirvan Barzani, hadde 26. mai samtaler med sjefskommandør for SDF, Mazloum Abdi, i i Hewler (Erbil). Om situasjonen i Syria, forholdene for kurderne i Syria og dialogen med den selvutnevnte regjeringen til Ahmed al -Sharaa i Damaskus.
I følge KRI-presidentskontoret fant møtet sted tirsdag morgen 26.mai i Barzanis bolig. Ifølge den publiserte uttalelsen utvekslet begge parter synspunkter på den nåværende situasjonen i Syria, regional utvikling og spørsmål knyttet til stabilitet og sikkerhet. Trusler fra terrorgrupper og nødvendigheten av felles innsats for å opprettholde stabilitet i regionen ble også diskutert.
Mazloum Abdi skal ha takket Barzani og den kurdiske regionale regjeringen for deres fortsatte støtte til kurdernes og andre samfunns rettigheter i Syria.
Et annet nøkkeltema på møtet var politisk forståelse blant kurdiske styrker i Syria. Ifølge uttalelsen ble viktigheten av dialog og gjensidig forståelse mellom de kurdiske partiene understreket. Samtidig fremhevet begge parter nødvendigheten av å oppnå en forståelse med overgangsregjeringen i Damaskus.

Originalteksten presentert på ANF 26.mai finner du her.

Bilde: ANF

Kommentarer fra undertegnede:
Fredsprosessen ellers i Syria kjennetegnes også her av at implementeringen av avtalene som er inngått mellom DAANES og al-Sharaa regjeringen treneres både av Damaskus-regjeringen og av de regionale krigene i regionen.
21 organisasjoner i Syria, både kurdiske og fra andre minoritetsnasjonaliteter, protesterte nettopp mot valgprosessen som Damaskus-regjeringen presser fram, kontrollert av sentralregjeringen. Erdogan-regjeringen i Tyrkia bremser også opp, i tillegg til at de trenerer prosessen i Tyrkia. De satser også på at de regionale krigene skal gi de muligheter til å fortsette sine intervensjoner i Syria, som tidligere internasjonal talsperson for HDP (DEM sin forgjenger), MP fra Bingøl, uttrykte via ANF 31.mai: «Ankara er motvillig til å ta avgjørende skritt framover før det regionale bildet blir klarere».
Desto viktigere blir det da for solidaritetsbevegelsen i Europa og andre land å engasjere seg. Å følge opp i tråd med det som Italias konsul i Hewler gjorde 27. mai. Han hadde da møte i Hewler med SDFs Abdi og forsikret om at Italia støttet opp om de pågående fredsprosessene (se ANF).

KNK med oppfordring om sterkere nasjonal enhet på sitt møte på stiftelsesdagen

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd

I anledning sin 27. årsdag fornyet Kurdistans Nasjonalkongress (KNC) sin oppfordring fra stiftelsen i Amsterdam i mai 1999, da representanter fra kurdiske partier, organisasjoner og institusjoner og enkeltpersoner fra ulike deler av Kurdistan kom samen for første gang i en felles nasjonal forsamling.

«Stiftelseskongressen i 1999 var en historisk dag. Møtet nå 23. mai slo fast at dette var et historisk skritt i arbeidet mot nasjonal enhet».

Nasjonal enhet er en historisk oppgave
I uttalelsen refererer KNK til den lange historien av kurdiske aspirasjoner om enhet, og understrekte at begjæret for felles nasjonal handling allerede hadde nådd en viktig plass i virksomheten til personligheter som Ehmedê Xanî og Hacî Qadir.

Mange politiske ledere hadde forsøkt å bygge opp en nasjonal enhet for Kurdistan, men mislyktes: «Stiftelsen av KNK fullførte deres anstrengelser og realiserte deres vilje og drømmer».

Videre poengterte KNK at de har jobbet for å skape «en stor nasjonal allianse» av alle Kurdiske krefter siden stiftelsen: «I de siste 27 årene er viktige skritt tatt for å styrke nasjonal bevissthet, kollektivt minne, og intra-Kurdisk dialog, og betydelige skritt er tatt både med hensyn til internt og eksternt diplomati».

Kurdisk Språkdag og nasjonal strategi
Som følge av KNK er langsiktige politiske og kulturelle initiativer også oppnådd. Med erklæringen av kurdisk språkdag, ble det sagt, oppsto en tradisjon som nå er mye observert over hele Kurdistan og i diasporaen.
I tillegg uttalte KNK at de gjennom strategiske politiske dokumenter hadde formulert politiske, juridiske og moralske prinsipper som styrer forholdene mellom de ulike kreftene og dynamikkene i Kurdistan.
Kommentar fra undertegnede:
Se oppslagene på Solkurds nettside 22. februar om 6 partiallliansen i Rojhelat – og 4. april om det nasjonale prosjektet i Bashur.

KNK promoterer felles organisering
Selv etter mer enn et kvart århundre, framhever KNK at de de forblir forpliktet til å utvide nasjonal enhet og styrke koordineringen blant kurdiske styrker: «KNK vil fortsette sine anstrengelser for å samle og styrke alle Kurdistans forsvarsstyrker under en felles koordinering».
Videre kunngjorde KNK at de ville fortsette sine anstrengelser for suksessen til den kurdiske frihetskampen i alle de fire delene av Kurdistan. Det nåværende fokuset er på forberedelser til en nasjonal konferanse som involverer alle kurdiske partier, organisasjoner, institusjoner, uavhengige personer og sosiale krefter, la de til.
Avslutningsvis oppfordret KNK alle til å delta i kongressen uavhengig av politisk ståsted, religiøs tilhørighet eller sosial bakgrunn: «Under KNKs tak er det plass for alle kurdere».
KNK minnet også sine avdøde medlemmer og falne personer, inkludert Ismet Şerif Vanlı, Îbrahîm Ehmed og Deniz Bülbün.
Originalteksten kan leses her.

Trump, kurderne og den nye sikkerhetspolitiske fortellingen i Midtøsten

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.

Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.

Strategisk uklarhet som maktmiddel

I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.

I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.

Forsøk på å flytte ansvar

En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.

I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:

  • De representerer ingen samlet statlig aktør
  • Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
  • Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå

Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.

Normalisering av den kurdiske faktoren

Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.

Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.

Signal til Tyrkia

Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.

Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.

Pressmiddel mot Iran

Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.

Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.

Indirekte budskap til kurdiske aktører

Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.

Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.

Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?

Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.

En del av en ny regional virkelighet

Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:

  • Flytte ansvar for tidligere nederlag
  • Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
  • Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
  • Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
  • Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner

Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.

DEM ber om «Råd for fredsmonitorering og oppfølging under parlamentets tak»

Postet den av

Oversatt og «sydd sammen» av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd

– For å få tatt konkrete legale skritt mot en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet. 

I en tale for sin parlamentsgruppe i Ankara 5. mai beskriver Medleder i DEM, Tuncer Bakırhan det som en «historisk mulighet for fred”, samtidig som han også kritiserte manglende politiske tiltak fra myndighetene.  

Bilde: ANF

 Bakırhan gjorde det klart at en bærekraftig løsning ikke lenger kan utsettes. Utspillet må også sees på bakgrunn av pressekonferansen på årsdagen for PKKs oppløsningskongress som ledelsen for Apoistbevegelsen holdt nettopp i  Medya Defence sonen i Sør Kurdistan (se bildet nederst her). 

På pressekonferanse uttalte ledelsen for Apoist-bevegelsen at juridiske skritt må tas så snart som mulig, og at Abdullah Öcalans status må klargjøres. (NB: Det pågår nå en signaturkampanje på brev til Europarådets leder som peker på fristen som Tyrkia har fått for å følge opp deres krav).

«Løsningen ligger i en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet», understreket DEM medlederen, og avviste en politikk med å vente på utfallet av pågående regionale konflikter. 

Fred, argumenterte han, oppstår «ikke gjennom tvil eller nøling, men gjennom mot». Sentral i dette er etableringen av en klar juridisk ramme, sa han, og bemerket at den nåværende fastlåste situasjonen først og fremst er en refleksjon av politisk passivitet. «Hvis denne prosessen tas på alvor, må den plasseres på et juridisk grunnlag. Lov er en forutsetning for å bygge tillit og sikre varigheten av enhver potensiell fredsprosess», uttalte Bakırhan. 

Juridisk rammeverk som nøkkelen 
Med henvisning til den fastlåste debatten mellom staten og PKK, pekte Bakırhan på de gjensidige betingelsene som begge sider har satt. Han minnet om at mens statlige myndigheter i månedsvis har insistert på full avvæpning, krever den kurdiske siden juridiske garantier for en tilbakevending til demokratisk politikk. «Folk vender ikke tilbake til usikkerhet, men til trygghet», sa Bakırhan. De som krever en slutt på den væpnede kampen, må også definere de juridiske betingelsene der dette vil finne sted, krevet han. 

DEM-partiet foreslår derfor at en tilsvarende lov vedtas i parlamentet på kort sikt. Grunnlaget kan være den allerede utarbeidede kommisjonsrapporten. “Politikken må åpne veien slik at landet kan puste”, sa Bakırhan. Han kunngjorde også at hans parti vil holde aktører ansvarlige: hvis juridiske betingelser skapes og fortsatt ingen tiltak blir tatt, vil dette bli tatt opp offentlig, lovet han. 

Öcalans rolle i sentrum av prosessen 
Bakırhan tildelte den kurdiske lederen Abdullah Öcalan en sentral rolle i fredsprosessen, og bemerket at hans juridiske status og fengselsforhold må klarlegges for å muliggjøre en seriøs politisk løsning. Bakırhan kritiserte at til tross for hans nøkkelrolle, forblir Öcalan fengslet under svært restriktive forhold på fengselsøya Imrali. «Det er politisk uforståelig å holde en så sentral figur i en flere tiår lang konflikt i isolasjon, samtidig som man forventer at han skal bidra til en løsningsprosess», sa han. 

Öcalan selv, bemerket Bakırhan, har gjort det klart at han ikke søker personlige privilegier, men muligheten til å arbeide og kommunisere under frie forhold. «Mitt eneste bekymring er å løse dette problemet», siterte Bakırhan den kurdiske lederen på å ha sagt. «Å skape de nødvendige kommunikasjons- og arbeidsforholdene er derfor ikke en individuell ettergivelse, men en politisk nødvendighet for å fortsette en mulig fredsprosess». 

Bakırhan påpekte at en slik mekanisme kunne bidra til å fremskynde nødvendige skritt og skape delt politisk ansvar. «Den kunne også organisere dialog med akademia og sivilsamfunnet, og dermed sikre et bredere samfunnsmessig grunnlag for prosessen. Vi snakker om en vanskelig prosess som allerede har passert viktige terskler. Den symbolske nedleggelsen av våpen fra PKK og de første parlamentariske initiativene er utviklinger som må sikres og føres videre», sa Bakırhan. 

Kritikk av regjeringen og tillitsforringelse
Samtidig ga Bakırhan sterk kritikk av regjeringens politikk. Han understreket at tiltak som avsettelse av valgte ordførere av statlig utpekte forvaltere og rettslige handlinger mot opposisjonens lokalpolitikere undergraver tilliten til en seriøs politisk prosess. Som et eksempel viste han til saken om Mehmet Sıddık Akış, den avsatte ordføreren i Hakkari, som nylig ble dømt til nesten 20 års fengsel til tross for signaler i motsatt retning fra en anke-domstol. «Mangelen på å gjenopprette kommuner styrt av opposisjonen sender også et motsigende budskap. Slike tiltak fører til en svekkelse av tillit og legger en byrde på enhver politisk løsning. De som ønsker fred må bygge tillit, ikke underminere den», uttalte Bakırhan 

Et kall for politisk ansvar   
Bakırhan oppfordret både regjeringen og opposisjonen til ikke å la eksisterende muligheter gå til spille. Han foreslo at kommisjonsrapporten som ble levert i februar, ikke må forbli uten konsekvenser som tidligere initiativer. «Historien til dette landet er full av rapporter som har forsvunnet på hyllene», sa han. «Det som er avgjørende nå, er å ta konkrete skritt og ikke sette prosessen i fare gjennom politisk passivitet. Den nåværende usikkerheten er en av de største hindringene for en fredelig løsning. Hvis prosessen forblir i limbo, vil frykten vokse på alle sider. Dette kan også styrke interne og eksterne krefter som er interessert i eskalering», advarte han. 

Fred som en samfunnsmessig nødvendighet 
Avslutningsvis understreket Bakırhan at den aktuelle prosessen ikke bare handler om politiske forhandlinger, men om et fundamentalt samfunnsperspektiv. Han sa at Tyrkia står overfor behovet for å igangsette en omfattende demokratisk og juridisk omstrukturering. Dette, bemerket han, inkluderer reformer i rettssystemet, en slutt på altfor lange varetekts arrestasjoner før rettssak, og gjennomføring av avgjørelser fra internasjonale og nasjonale domstoler. “Tyrkia trenger en samfunnsmessig fred. Dette kan kun oppnås på grunnlag av rettferdighet, likhet og demokratiske rettigheter. Muligheten for en slik utvikling eksisterer; det som nå er avgjørende, er om politiske aktører er villige til å ta ansvar og iverksette de nødvendige skrittene”, sa Bakırhan. 

Originalteksten finner du her: https://english.anf-news.com/news/-85254

Bilde: ANF

Midtøsten i stormaktspolitikkens skygge og behovet for solidaritet

Postet den av

Av: Negar Enayati, Master i sosialt arbeid, kvinneaktivist, og medlem av Rødt og KJAR-Norge

Midtøsten er i dag preget av en stadig mer kompleks og alvorlig situasjon, der globale og regionale maktinteresser spiller en avgjørende rolle. USA, Russland og Kina er blant aktørene som på ulike måter søker innflytelse i regionen. Dette skjer ikke bare gjennom direkte politikk, men også gjennom støtte til ulike parter og konflikter. Resultatet er en utvikling der sivile rammes hardt, og hvor grunnleggende prinsipper om folkerett og menneskerettigheter settes under press.

De siste årene har voldsnivået i regionen vært svært høyt. Titusenvis av palestinere har mistet livet, og mange lever under ekstremt vanskelige forhold. Flere av handlingene som er gjennomført har av internasjonale aktører blitt omtalt som alvorlige brudd på folkeretten. Samtidig ser vi at også kurdiske områder, både i Vest og Øst Kurdistan samt i Iran, preges av militære angrep, politisk undertrykkelse og begrensninger på grunnleggende rettigheter.

Det er viktig å forstå denne utviklingen som en del av en bredere maktpolitisk dynamikk, der ulike stater og aktører handler ut fra egne strategiske interesser. Dette gjelder ikke bare én side. Samtidig viser erfaringen at sivile konsekvenser ofte blir nedprioritert når geopolitiske hensyn veier tyngst.

I møte med dette har lokal organisering og sivilsamfunn spilt en viktig rolle. I kurdiske områder har det vokst frem former for selvorganisering og politisk mobilisering med vekt på demokrati, likestilling og lokalt styre. Denne typen organisering har i perioder bidratt til stabilitet og til å beskytte sivile liv i en ellers uforutsigbar situasjon.

Samtidig gir utviklingen i Iran grunn til alvorlig bekymring. Økende undertrykkelse, arrestasjoner og bruk av dødsstraff rapporteres av flere menneskerettighetsorganisasjoner. Økonomiske sanksjoner og press har i tillegg ført til forverrede levekår for store deler av befolkningen, og det er ofte kvinner og barn som rammes hardest. Vold mot kvinner og innskrenkninger i deres rettigheter er en særlig alvorlig del av denne utviklingen.

Internasjonalt har reaksjonene i mange tilfeller vært begrensede eller selektive. Dette reiser spørsmål om hvordan menneskerettigheter praktiseres i global politikk, og i hvilken grad de brukes konsekvent. Dersom prinsipper om folkerett og beskyttelse av sivile skal ha reell betydning, må de gjelde uavhengig av politiske og strategiske interesser.

For Norge og europeiske land innebærer dette et ansvar. Som del av det internasjonale samfunnet og som forkjempere for menneskerettigheter bør man arbeide for en politikk som setter siviles beskyttelse i sentrum, støtter diplomatiske løsninger og bidrar til å dempe konfliktnivået.

I denne sammenhengen er også intern enhet og samarbeid viktig for utsatte grupper, inkludert kurdere. Samtidig er det avgjørende å kombinere dette med bredere solidaritet på tvers av folkegrupper og nasjonale grenser. Varige løsninger i regionen forutsetter ikke bare politisk enighet internt, men også internasjonal støtte til demokratiske prosesser, rettigheter og fredelige løsninger.

Midtøsten står ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan makt fordeles, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtiden. Her har også Norge et valg mellom å være en passiv tilskuer eller en tydelig stemme for folkerett, rettferdighet og solidaritet.