Kvinner i Rojhelat og deres rolle i frigjøringskampen

I anledning den internasjonale kvinnedagen den 8.mars publiserer vi en omarbeidet versjon av Jila Hassanpours innledning på vårt seminar om kurdernes frigjøringskamp i Rojhelat (den kurdiskdominerte delen av Iran) i februar 2021. God 8. mars!

Kvinner i Rojhelat og deres rolle i frigjøringskampen!
Av Jila Hassanpour, februar 2021.

Kurdiske kvinnesoldater i Rojhelat – 1970-tallet

Kurdiske kvinners frigjøringskamp er både et ledd i deres kamp for likestilling og likeverd i samfunnet og en del av mange andre kriger og konflikter. Kvinner, og spesielt kurdiske og andre minoritetskvinner i Iran, har kjempet en flersidig kamp der deres etniske rettigheter som kurdere, arabere, baluchere osv., har stått på den ene siden, og kampen mot patriarkatet og innskrenkende religiøse strukturer i sine lokale samfunn, på den andre siden. De har altså kjempet mot begrensninger fra både familien, samfunnet og styresystemet på en og samme tid.

En del av den felles kampen

Når det gjelder kvinner i Rojhelat (Rojhelat betyr øst på kurdisk og er betegnelsen på området i Iran der flertallet er kurdere. Kurderne betegner et område i Tyrkia, Irak, Iran og Syria for Kurdistan. De fire delene omtales da som Nord (Bakur), Sør (Bashur) Vest (Rojava) og Øst (Rojhelat) ), kan deres situasjon heller ikke ses adskilt fra den generelle situasjonen for kvinner i Iran og deres kamp for like rettigheter i samfunnet. Som alle andre fenomener og hendelser som påvirkes av begivenhetene rundt, spesielt de områdene som ligger nærmest, har kvinnekampen i Rojhelat også blitt påvirket av både det som har foregått i andre deler av Kurdistan (Bashur, Bakur, Rojava), og lovene og reglene til den iranske staten som de er underlagt. Derfor er det på sin plass å ha en kort gjennomgang av noen av de viktige historiske momenter i kvinnekampen i Iran for å få et mer forståelig bilde av kvinnebevegelsen i Rojhelat. Innvirkningen fra de andre delene av Kurdistan på dette området, får vi dessverre ikke plass til i denne omgang.

Kvinner i Iran – en kort historisk gjennomgang

I begynnelsen av det fjortende århundre var det underutviklede iranske samfunnet preget av politisk kaos, kulturell tilbakeliggenhet og utenlandsk dominans. I den situasjonen var kvinnenes aktiviteter spredte og kan ikke betraktes som en kvinnebevegelse i betydningen en kollektiv, organisert og uavhengig bevegelse. Men det var elementer som var med på å forme den. Og det skjedde med den konstitusjonelle bevegelsen/revolusjonen i 1905 til 1911.

I Qajar-perioden (Qajar-dynastiet var den herskende familien i landet fra 1796 til 1925), deltok kvinner aktivt, men sporadisk først og fremst i økonomiske opprør knyttet til mangel på levebrød, skatteøkninger og lignende. Men de opprørske kvinnene var ikke særlig bevisste og fremmet heller ikke krav om likestilling. Gitt deres økonomiske og sosiale begrensninger kunne de heller ikke oppnå kjønnssentrert bevissthet og aktivitet, noe som krevde litt frihet fra kampen for daglig overlevelse. Det var først etter den konstitusjonelle bevegelsen at kvinnelige aktivister i små organisasjoner reiste spørsmålet om likestilling for første gang, og understreket behovet for juridiske og sosiale reformer for å forbedre livskvaliteten sin. Mektige og rike kvinner hadde imidlertid større anledning til å påta seg dette ansvaret, gitt deres status og tilgang til resurser.

Zahra Khanom Tadj es-Saltaneh

Et eksempel er Zahra Khanom Tadj es-Saltaneh (1883-1936). Hun var datteren til kongen av Persia, Naser al-Din Shah. Zahra var en pionerfeminist i sin tid og var en av grunnleggerne av Foreningen for kvinners frihet (Anjımane Horriyyate Nsevan). Hun var også en intellektuell, forfatter, maler og aktivist som jobbet for kvinners rettigheter i Iran. Hun var også den første kvinnen som tok av hijaben i en rettsal og i kledde seg vestlige klær. Hennes memoarer ble publisert under tittelen Crowning Anguish: Memoirs of a Persian Princess from the Harem to Modernity 1884-1914.

Når vi ser på fremveksten av den uavhengige kvinnebevegelsen bør imidlertid ikke de politiske og revolusjonerende sammenhengene i regionen og verden glemmes. De første tiårene av det tjuende århundre var altså en periode med sosiopolitiske strukturendringer i Midtøsten og i nabolandene til Iran. Og ikke minst vokste det frem kvinnebevegelser. På denne tiden dannet for eksempel tyrkiske kvinner sin egen uavhengige organisasjon (1908) og Egyptiske kvinner deltok i utdannings- og propaganda-aktiviteter for å forbedre kvinners situasjon parallelt med at de deltok i de antikoloniale og nasjonalistiske bevegelsene på slutten av 1800-tallet.

Virkningen av den bolsjevikiske revolusjonen i Russland og kunngjøringen av like rettigheter for menn og kvinner i det sosiale, økonomiske og politiske liv var også veldig viktig i denne sammenheng. De første skrittene som ble tatt av den nyetablerte sovjetiske regjeringen, spesielt de tiltakene som hadde som mål å frigjøre kvinner i de sovjetiske asiatiske republikkene, må ikke oversees.

Den russiske revolusjonen i 1917

Skjebnen til Iran var nært knyttet til den russiske revolusjonen som også inspirerte kvinnerettsaktivister i Iran. Det faktum at den sosiale og juridiske utviklingen av kvinners rettigheter stammer fra en sosialistisk stat, økte appellen sosialdemokratiske og sosialfeministiske ideer fikk blant kvinnerettsaktivistene, og forsterket deres kamp og krav, inkludert fjerning av hijab, tilgang til utdanning, rettigheter i familien osv. Derfor, med dannelsen av det kommunistiske partiet i Iran (1920), begynte tre kvinneorganisasjoner med sosialistiske tendenser å jobbe umiddelbart.

«Kvinners velstand» og «Patriotic Women’s Society of Iran» og til slutt «Our Awakening Society», ble opprettet av en gruppe marxistiske kvinner som utgikk fra Patriotic Women’s Society. Alle tre gruppene begynte å publisere, og i årene mellom 1910 til 1920, ble det publisert mer enn 16 kvinne-blader/tidsskrifter.

Styret for Jam’iyat-e Nesvan-e Vatankhah (Patriotic Women’s Society) – Teheran, 1922–1932.

Flere trekk ved den uavhengige kvinnebevegelsen i denne perioden er spesielt bemerkelsesverdige. For det første var det betydelige aktiviteter og aksjoner for utdanning og nyhetsbrev skrevet i hemmelige fora og publisering av (ukentlige) kvinnemagasiner for å få offentlig oppmerksomhet rundt kvinners situasjon, og for å mobilisere kvinner til å delta i kampanjer for kvinners rettigheter. Artiklene fokuserte mest på kvinners liv og utdanning, behovet for yrkesfaglige skoler for jenter, helseregler, kritikk av overtro som var utbredt blant kvinner, husholdningslære og barneoppdragelse, oppmuntring til forbruk av innenlandske varer og kamp for nasjonal uavhengighet og fremskritt, og kritikk av hijab. Mange kvinnerettsaktivister etablerte også jenteskoler.

For det andre hadde feminismens forkjempere i landet knyttet sin skjebne til den tidens intellektuelle samfunn. De så på prosessen som en modernisering av økonomiske og sosiale strukturer, slutten på politisk tyranni, sekularisering av juridiske og sosiale institusjoner, fjerningen av de to kolonimaktene på den tiden, nemlig Storbritannia og tsar-Russland, som etter deres syn, hadde hindret eller bremset utviklingsprosessen i landet. De hadde den strategisk-politiske evnen til å reise kvinnespørsmål midt i den nasjonale kampen og å knytte forbedringen av kvinners livskvalitet til sosiale og rettslige reformer. Denne politiske modenheten og selvtilliten var utvilsomt knyttet til fraværet av organisatorisk og politisk tilknytning (unntatt i noen få tilfeller) til partier og regjeringer.

For det tredje jobbet de for like rettigheter for kvinner i et internasjonalt og interregionalt samarbeid med andre kvinner. Et symbol på dette var den østlige kvinnekongressen, arrangert av syriske kvinner (1930) og iranske feminister (1932). På denne Kongressen deltok det kvinnelige representanter for regjeringsutpekte organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner fra Tyrkia, Syria, Libanon, Egypt, Afghanistan, Hijaz (tidligere arabisk kongedømme), Japan og Hellas. Hilsener fra kvinneorganisasjonene i Australia og Kina ble også lest.

Det skal bemerkes at den iranske regjeringens støtte til kvinners deltakelse på disse arrangementene var avgjørende. Støtten ble gitt hovedsakelig for å påvirke opinionen i utlandet, ikke fordi den var tilhenger av likestillingen i seg selv. Begge kongressene la vekt på like rettigheter for kvinner i familien, avskaffelse av polygami, obligatorisk grunnskoleutdanning, stemmerett for kvinner og lik lønn for likt arbeid. Det er trist at en ny generasjon kvinnerettsaktivister i mange land i Midtøsten som er i mer utviklete samfunn sosialt og økonomisk enn de som fantes i 1930-årene, fortsatt må kjempe for de samme rettighetene.

Iran under Reza Shah

Den daværende monarken Reza Shah gjorde mye for å modernisere landet på den tiden. Deriblant ble det åpnet ulike institusjoner for kvinners deltakelse i samfunnet. Men på den andre siden tolererte han ikke uavhengige kvinneorganisasjoner som jobbet for å fremme likestilling mellom kjønnene, som drev med feministiske ideer og aktiviteter. Alle ble forbudt og flere av kvinnene ble satt i fengsel etterhvert. Dette ga mer spillerom for det tradisjonelle og mannsdominerte tankesettet. Som motsatte seg det kvinnene hadde kjempet for og oppnådd fram til da. Det var til og med en slags «feminisme-fobi» blant de mest opplyste og utdannede elitene i landet.

Her bør det påpekes at hijab ikke har vært en viktig problemstilling blant kurdere og mange andre etniske minoriteter i Iran slik den var det blant den sjiamuslimske middelklassen i landet. Derfor har kvinner i de største byene i Iran hatt, og har fortsatt, som et av sine hovedmål å kjempe mot obligatorisk tilsløring. Hijab ble først utbredt i Kurdistan etter den islamske revolusjonen i 1979. Men det er fortsatt ikke like strengt som i andre landsdeler, spesielt innenfor den private sfæren. Derfor har fokuset hos kurdiske kvinnelige aktivister ikke vært på dette, men mest på det etniske/nasjonalistiske aspektet og folkets grunnleggende rettigheter. Nedenfor er det noen eksempler på det kvinnelige antrekket i ulike deler av Kurdistan på denne tiden.

Kurdiske tradisjonelle antrekk i Bashur/Rojhelat (venstre), Rojava (midten), 1920-tallet og hos Alevi-kvinnene i Bakur ved Dersim (høyre), ca. 1937-1938.

Kvinner i Rojhelat

Vi har flere eksempler på profilerte kvinner som har satt sine spor i den kurdiske frigjøringskampen, ikke minst når det gjelder det samfunnsmessige utviklingsaspektet. Her nevnes det bare noen få da det krever et større arbeid og en bredere historisk gjennomgang å trekke fram alle.

Hvis vi skal fokusere på fysisk militærdeltagelse, har det vært store utfordringer knyttet til dette for kvinner med tanke på den patriarkalske tradisjonelle samfunnsstrukturen som har vært dominerende i hele regionen. Til tross for dette kan vi finne solide historier om kvinner som har deltatt enkeltvis i ulike former for frihetskamp og krigshandlinger gjennom historien ved blant annet å kle seg i mannsklær eller ta over etter sine mannlige familiemedlemmer som har vært herskere i sine områder. Et eksempel er Qedem Xer (Ghadam Kheir) i Lorestan-området. I midten av 1920-åra kjempet hun i fem år mot hæren til Reza Shah Pahlavi og ledet motstandskampen og sine styrker alene etter at broren hennes ble drept av regimet. Hun skrev også brev til Sheikh Mahmoud Hafid i Bashur og ba ham slutte seg til kampen for å frigjøre Kurdistan for godt. Men han avslo av ulike grunner, blant annet fordi han var redd for å bli anklaget for å ha forlatt kurderne i Bashur for å tilslutte seg en rik kvinne i et annet område. Etter harde og blodige kamper, ble hun til slutt lurt til et forsoningsmøte, tatt til fange og satt i fengsel på livstid. Men hun nektet å gi opp til tross for omfattende press og tortur og ikke minst fristende tilbud fra Reza Shah, som for eksempel ekteskapsinngåelse med selve monarken. Hun døde i fengsel i 1929.

Når det gjelder kurdiske kvinners deltakelse i opplysningsarbeidet kan vi peke på forfatteren og poeten Masture Ardelan som var den første kvinnelige historikeren i hele Midtøsten på 1800-tallet (1804-1848). Hun var medlem av det føydale aristokratiet i hoffet til det ardelanske fyrstedømmet som var sentrert i Sne (Sne/Sanandej er fylkeshovedstaden i Kurdistan provinsen i Iran).

Den største og mest organiserte kvinnegruppen i Iran etter 1945 og etter fjerningen av Reza Shah var «Women’s Society» som ble dannet i tråd med målene og strategien til Det iranske folkepartiet (Tudeh-partiet) i Iran og under ledelse av noen kvinner som alle på en eller annen måte var i slekt med Tudeh-partiets ledere. De klarte å mobilisere og organisere et relativt stort antall utdannede kvinner fra middelklassen i byene. I det 20. århundre, i samsvar med endringene i folkets livsform, tankesett, politikk, de sosiale og økonomiske aspektene, og i takt med oppblomstringen av revolusjoner og kamper for frihet og suverenitet i verden, har kvinner også spilt sin rolle. Det har noen ganger innebåret å ta til våpen for å nå sine mål. Mål som blant annet inkluderte endringer av lover og regler for å sikre seg grunnleggende menneskerettigheter i samfunnet.

Under den kortlevde kurdiske Mahabad-republikken i 1946, etablerte kurdiske kvinner for første gang en forening som het «Kurdistans kvinneunion» (Yaketi jinani Kurdistan) der Mina Xanm, ektefellen til Qazi Mohemmed (Peshawa) var leder. Dette ga et viktig signal til kvinnene i et mannsdominert samfunn der kvinner var nesten uten like rettigheter med menn.

Komala og revolusjonen i 1979

I senere tid har kvinnene deltatt bredt i de ulike politiske bevegelsene i Rojhelat, om enn ikke alltid organisert og i form av egne militære styrker eller enheter. I årene rundt 1979 og den iranske revolusjonen, ble det dannet flere komiteer for kvinner i regi av det revolusjonære partiet Komala, først i byene Mariwan og Sne, og deretter i andre kurdiske byer som Shno, Naghada, Saghez osv. De var aktive i alle ledd og på ulike måter, både direkte i frontlinja og indirekte for å støtte peshmerga-styrkene i fronten. I tillegg hadde kvinner en sentral rolle i organiseringen av aktiviteter, aksjoner og demonstrasjoner, i opplæring og undervisning av andre kvinner og barn, i medisinske tjenester i landsbyer, og ikke minst i opplysningsarbeidet og den politiske oppvåkningen blant den øvrige kurdiske befolkningen i regionen under konfliktene mellom kurdiske peshmerga-soldatene og den iranske militærmakten.

I motsetning til de andre kurdiske bevegelsene på den tiden (1970-tallet), som prøvde å rekruttere nye medlemmer og vekke til live den kurdiske bevisstheten gjennom en slags psykologisk relasjonsoppbygging med kurdisk historie og motstandskamp, prøvde Komala å gjøre dette via opplysningsarbeid og kunnskapsspredning blant folket om årsakene til eksistensen av klasseforskjeller i samfunnet, sosialismens verdier, og deres faktiske rettigheter som arbeiderklasse vs. middelklassen osv.

De første kvinnelige styrkene i Komala – Rojhelat 1979-80

Kort sagt kan situasjonen for kvinnebevegelsen i Iran i årene rundt den iranske revolusjonen oppsummeres som følger:

  • Kvinner i Iran hadde klart å sikre seg en del grunnleggende rettigheter i tiden før den islamske revolusjonen i 1979, som f.eks. klesfrihet (dette er i seg selv ganske omdiskutert da mye av dette skjedde med tvang gjennom Reza Shah sin moderniseringsprosjekt). Men fortsatt var en stor del av dem uten utdannelse og var uten mulighet til å ta utdannelse. Dette var grunnen til at kvinner med ulike ideologiske overbevisninger og kunnskapsnivå, der noen støttet Khomeini og andre støttet venstreorienterte bevegelser som Tudeh, Mojahedin khalq, Chrike fedaiian osv., deltok side om side med menn i politiske aktiviteter mot Shah-regimet. Noe som resulterte i fjerning av regimet i 1979.
  • Veldig kort etter revolusjonen oppstod det misnøye fra mange hold i hele landet, på grunn av den ensidige politikken og flere omdiskuterte ordre fra Khomeini og hans regime. En av disse ordrene var obligatorisk hijab for kvinner. Dette førte til at kvinner, inkludert kurdiske kvinner, igjen samlet seg og startet sin kamp for sine rettigheter. Men motstanden ble slått hardt ned, og derfor fortsetter kampen den dag i dag.

Etter revolusjonen i 1979 nådde undertrykkelsen av kurdere en topp. Khomeini var ikke villig til å akseptere det minste av kurdernes krav (som var «demokrati for Iran, og selvstyre for Kurdistan»). Det resulterte i flere blodige angrep og sammenstøt mellom regimet og kurdiske styrker. Eksempler er den blodige Newrozen (kurdisk nyttår) i Sne og den tre måneder lange krigen i samme by, hendelsene i Naqhada, osv. I hver og en av disse hendelsene spilte kvinner en viktig rolle, spesielt de som var organisert i Kurdistans demokratiske parti i Iran (KDPI) og Komala. Kvinnene har altså møtt mye motstand hele tiden, både fra sine familier og fra samfunnet. Og ikke minst fra sine mannlige kamerater/peshmergaer som så ned på dem og så deres kamp som en mulig trussel for den tradisjonelle maktbalansen mellom kjønnene. Dette har gjort at kvinner alltid har prøvd å jobbe mye mer enn sin reelle kapasitet for å unngå å bli sett på som mindreverdige.

Kvinnelige styrker i Komala – Rojhelat 1980

Dagens situasjon i korte trekk

Irans samfunnsstruktur og rettssystem er fremdeles totalt mannsdominert, eller rettere sagt «Verge-dominert» der menn anses for å være kvinnenes overordnede i alle ledd. Sporene av dette eksisterer overalt i det iranske rettssystemet.

Men kvinners sosiale status, eller trenden til den sosiale bevegelsen til kvinnene i Iran i dag, står i skarp kontrast til disse lovene. Antall utdannede kvinner øker kraftig, mange kvinner arbeider innen litteratur og kunst, skriver i aviser, driver med kunstmaling og annen visuell kunst, opptrer i teatret, synger osv. De setter sine avtrykk på alt som skjer i samfunnet selv om det oftest følger med stor risiko. Og de gjør det noen ganger bedre enn sine mannlige kolleger/likesinnede. Men på den andre siden møter de tusen hindringer i samfunnet.

I et samfunn preget av et tradisjonelt syn på kvinnerollen i familien og i samfunnet, er også venstrevridde bevegelser og politiske partier dominert av den patriarkalske strukturen. Det kan man imidlertid finne hos de fleste partiene i resten av verden også. Og problemet ligger kanskje i en feilaktig forståelse av selve feminismen, noe som er en annen diskusjon. Men saken er at patriarkatet ikke bare er en tankegang, det er et system og en struktur som gjennomsyrer alle forhold i livet, fra det intellektuelle, politiske, ideologiske og kulturelle, til familie- og offentlige forhold, både hjemme og i samfunnet. Og den har dype røtter. Derfor er det ikke unaturlig å si at venstrepartiene, til tross for at de er de mest rettskafne og ærlige kreftene i samfunnet, har gjort veldig lite for kvinnespørsmålet og har vært og fortsatt er antifeministiske og patriarkalske.

Kvinner og kvinnerettighetsaktivister i Iran har forsøkt å undergrave de praktiske effektene av historisk undertrykkelse på seg selv og sitt folk ved å avsløre de juridiske ulikhetene og urettferdighetene som plager kvinner i alle samfunnslag. I tidene før den mer konservative fraksjonen dukket opp og før det lille pusterommet for kvinner i de siste ti årene, har kvinnelige opposisjonsgrupper med ulik orientering og legitimitet jobbet sammen under vanskelige sikkerhetsforhold.

Kvinners innsats har gått fra protestmøter, workshops eller kampanjer, for å protestere mot steining og henrettelse, forsvare politiske fanger osv., til å protestere mot andre helt enkle hverdagslige begrensninger de møter, som f.eks. forbudet mot sykling for kvinner og å gå inn på idrettsstadioner. Alt dette, inkludert deres deltakelse i kampanjer for å beskytte miljøet og dyrs rettigheter er et forsøk på å overkomme det å «ikke være sett eller hørt». Kurdiske kvinner i Rojhelat har stått for en bemerkelsesverdig innsats i alle disse aktivitetene, spesielt når det gjelder støtten til politiske fanger og miljøaktivisme.

Hindringene er likevel mange og varierte fra en tid og et sted til et annet. Økningen i arbeidsledighet, som ifølge offisiell statistikk er to til tre ganger høyere blant kvinner enn menn, har ytterligere svekket kvinnens stilling. Mangel på velferdstjenester og juridisk behandling av arbeidsrelaterte problemstillinger knyttet til kjønn, som har ført til økt fattigdom og utrygghet for kvinner og fremveksten av fenomenet «Pappeske-sovende» (hjemløs) og kvinnelige rusmisbrukere, sunket prostitusjonsalder og tidlig ekteskap blant jenter og mye mer, har naturlig nok gjort kvinners rettferdighetsbevegelse mer sårbar.

Økende undertrykking og økende motstand

For kvinneaktivistene er urettferdige arbeidsmarkedsforhold og økende forsinkelser av utbetalingen av lønn til kvinner like viktige for feministiske krav som andre krav, som tvungen tilsløring og ulike rettigheter i sivil- og familierett. Dette er godt illustrert av den store andelen kvinner i de siste årenes politiske og faglige protest-bevegelser, slik som protestene fra arbeidere, studenter, lærere og pensjonister og de spontane opprørene i januar 2017 og november 2019.

Bred deltakelse av kvinner i protestene de siste åra.

Gitt den lammende undertrykkelsen som preger Iran, og fraværet av uavhengige og ikke-statlige organisasjoner, er det kanskje ikke mulig for øyeblikket å snakke om en eller flere «kvinnebevegelse(r)» ut fra en tradisjonell definisjon. Det vil si en uavhengig kollektiv- og organisert kvinnekamp, med en bestemt strategisk og regelmessig aktivitetsplan (utenfor offisielle institusjoner). Men kampen for kvinner som søker rettferdighet, enten i form av å signere protesterklæringer (som fortsetter selv fra fengslene), eller i form av miljøaktivisme osv., tyder på en solid aktivitet uten nødvendigvis en organisatorisk samhørighet, uten propagandaverktøy eller mobiliseringsfasiliteter, og uten en bestemt politisk ledelse. 

Dette har svekket den dominerende fortellingen om makt og forvirret de som har makt. Det har skapt tvil og interne splittelser og dermed gjort makten sårbar. På den andre siden, med utvidelsen av nesten universell tilgang til mobiltelefoner, datamaskiner og nettbrett, og den utstrakte bruken av sosiale medier for politisk og kulturell mobilisering, dannelsen av informasjons- og rekrutteringsgrupper, kan ingen regjering i verden kontrollere spredningen av informasjon og nyheter. Unge kvinner i Rojhelat og hele Iran for øvrig, har nådd perfeksjonspunktet når det gjelder å bruke disse verktøyene.

Kanskje den viktigste lærdommen av en gjennomgang av de politiske og sosiale faktorene rundt kvinnerettsbevegelsen i denne delen av verden i forrige århundre, er viktigheten av kvinnebevegelsens uavhengighet fra regjeringen og politiske partier.

Den unge generasjonen som nå jobber ut ifra denne visjonen, i og utenfor landets grenser, er kanskje oppmerksomme på den triste ironien i denne regionens historie; nemlig at til tross for hundre år med strukturelle økonomiske, sosiale og kulturelle endringer, har kvinner fremdeles de samme kravene som de hadde i begynnelsen av det forrige århundret.

Kurdiske kvinner, som kvinner over hele verden, er engasjert i en hard kamp forankret både i det mannsdominerte samfunnet og i et internasjonalt patriarkalsk regime; et regime alliert med kapitalisme, imperialisme og fundamentalisme. Kurdiske kvinner kan og må gi verdifulle bidrag til frigjøringskampen på tvers av grenser, etnisiteter og nasjonaliteter, og det har de demonstrert til sitt ytterste i kampen mot IS på vegne av hele verden, i Rojava.

Kurdiske kvinnelige frihetskjempere i Rojava feirer seieren over IS

Kilder:

https://newprocess2010.files.wordpress.com/2011/06/shahrzad-mojab-ketab_2.pdf
http://- https://en.wikipedia.org/wiki/Zahra_Khanom_Tadj_es-Saltanehhttp://- http://www.movarekhan.com/blog/womens_organizations_in_iran_under_reza_shah/http://- https://www.wswakl-hawal.lima-city.de/%D8%B1%DB%86%DA%B5%DB%8C-%DA%98%D9%86%D8%A7%D9%86-%D9%84%DB%95-%D9%85%DB%8E%DA%98%D9%88%D9%88%DB%8C-%DA%AF%DB%95%D9%84%DB%8C-%DA%A9%D9%88%D8%B1%D8%AF-%D8%B3%D8%AA%D8%A7%D9%86%D8%AF%D8%A7/

Kvinneaktivister arrestert

Fra Solidaritet med Kurdistans solidaritetstur i 2015. Ayşe Gökkan helt til venstre.

Vi har mottatt følgende brev fa TJA, Den frie kvinnebevegelsen, om at flere av deres aktivister og deres talsperson Ayşe Gökkan har blitt arrestert. I oppkjøringa til 8. mars ser vi igjen hvor redd det tyrkiske regimet er for den kurdiske kvinnebevegelsen.

In Turkey the ruling fascist AKP-MHP coalition, acting in full cooperation with the broader forces of patriarchy has launched an intensive attack on the TJA and on women’s struggle in general. The most recent of these attacks was the arrest of Ayşe Gökkan, the spokesperson of the TJA. Also imprisoned earlier were Leyla Güven, Ayla Akat Ata, Zeynep Ölbeci, Meryem Adıbelli, Pervin Oduncu and Emine Ayna.  

TJA spokesperson Ayşe Gökkan was arrested pending trial on charges of “leading a terrorist organization” and “membership in a terrorist organization” on January 27. In fact, she was re-arrested in the same case after having been released after 8 months in prison. The court ruled for her immediate imprisonment claiming she constitutes a threat to public safety on grounds of: 5 secret witness statements, her work with Kurdish parties and statements about Kurdish national unity, her statements during Leyla Güven’s 200-days hunger strike, her statement demanding that Mr Öcalan’s family be allowed to visit him after news of a fire in the İmralı Island, participation in Newroz rally in 2020, her work to build a Kurdish alliance, her participation in press statements made by Rosa Women’s Association against violence against women, her notes on women related work and possession of various issues of the Jineology magazine.  In her testimony in court Ayşe said: “You are asking me why I participate in women’s struggle? When I went to primary school the teacher beat me on my nails with a baton because I spoke in Kurdish.  I have never forgotten that pain and I never will. I have been under torture for being a Kurd and for being a woman ever since my first day in school. I am fighting against this. I am resisting. No one can ever incriminate me for this. You also claim that we act under instructions from men. No men can dare give us instructions.”

Ayşe Gökkan has engaged in women’s work throughout her 35 years in political struggle. She was the mayor of Nusaybin in 2009-2014. No women were murdered in Nusaybin during her 5 years term. She was a member of the diplomacy commission of the KJA for many years until it was banned with a decree with power of law during the state of emergency in 2016. She is now the spokesperson of TJA. Her’s has been a life devoted to women’s organized struggle. In what we can aptly call judiciary harassment, she has been arrested 83 times. She appeared before court 600 times in 215 different cases.

Leyla Güven, TJA activist and Democratic Society Congress Co-Chair, has been sentenced to 22 years and 6 months in prison on charges of “membership in terrorist organization” and “propaganda”. Outstanding among the grounds of court’s judgement was the statement that she incited hatred and enmity in one sector of the population toward another in her speeches by her references to matriarchal society and her statements about building a woman-centric society. The court took the extraordinary step of ruling for her immediate imprisonment pending the appeal processes and hastily sent her to prison.

Our activists Ayla Akat Ata, Zeynep Ölbeci, Meryem Adıbelli, Pervin Oduncu and Emine Ayna were taken under police custody and subsequently arrested in relation to the Kobane case file concocted after 6 years. Along with 108 politicians, they are accused of leading and participating in the 6-8 October 2014 protests against the heavy IS attack on the city of Kobane. Their arrest is a continuation of the government’s policies which target democratic politics and put women on the target.

The AKP-MHP government is putting its fascist system of rule into practice on the basis of sexist ideology through a new concept of patriarchal attack. The government drawing on misogyny as the source of its political existence has launched a relentless attack on women’s forces of struggle in order to entirely liquidate women’s rights struggle and to abolish women’s rights. It is trying to destroy women’s will by means of attacks on women’s representation in the field of democratic politics; through its policies of liquidating the women-centric system by appropriating all our rightful and legal gains in the field of local governments; and, through the method of intensive operations and arrests targeting women’s movement. The government is incriminating the Istanbul Convention and trying to withdraw from it. This all results in a big increase in women murdered, attacks on way of life, rape and sexual abuse. This is a practice and strategy of special warfare. The society is being swept into a new process of colonialization and occupation by carrying into effect women’s slavehood. To put it in precise words, femicide is being carried out under state supervision and planning. 

The ruling coalition is giving us the message: “You either give up your struggle or go to prison”.  TJA is a women’s movement that wages a struggle to build a democratic society. TJA is a women’s movement where women who aim and struggle to replace patriarchy with a women-centric system are organized. That is why the ruling AKP-MHP coalition is afraid of women. We will continue to defy male state violence against women and to wage women’s liberation struggle. TJA cannot and will not be intimidated.

We hereby declare once more: It is not women’s struggle for freedom but those that murder women, harassers, rapists, abusers that should stand trial. Those who protect and whitewash them should stand trial. Our organized women’s struggle will prevail, not misogynist policies.

We call on feminist and women’s movements throughout the world to join hands with us in this struggle against the forces of patriarchy and fascism.

TJA (Free Women’s Movement)

Stans Tyrkias invasjoner i Nord Irak.

Uttalelse.

10.februar angrep tyrkiske fly og helikoptertransport troppestyrker igjen den kurdiske regionen i Nord Irak, i grenseområdet nord for Erbil. Påskuddet var igjen å bekjempe PKK, som har forlegninger i fjellområdet Gare. Dette angrepet ser ut til å bli slått tilbake av kurdiske forsvarsstyrker, i likhet med det som skjedde med ett 8 måneders forsøk på å trenge inn i et nærliggende område fra sommeren 2020 av.

Det er forstemmende at NATO-allierte av Tyrkia, som da også inkluderer Norge, ikke imøtegår disse vedvarende invasjonsforsøkene i nabolandene med handlinger som stans i våpenleveranser og politiske sanksjoner. Tyrkia har jo også invadert både kurdiske og arabiske områder i nord Syria flere ganger de siste årene. De har også forflyttet soldater til jezidienes hjemområder i Shengal og prøver å ta over kontrollen her fra de lokale forsvarsstyrkene som  jezidiene bygde opp etter angrepet fra IS i 2014. Erdogans regime har tidligere uttalt at dette området, inkludert Mosul lengre sør egentlig er tyrkiske.

Stans Tyrkias invasjon!

Det er beklagelig at Tyrkia utnytter uenigheter mellom KDP, det dominerende partiet i de kurdiske sjølstyremyndighetene i regionen, og PKK til å få aksept til å trenge seg inn i området.  Solidaritet med Kurdistan oppfordrer de kurdiske organisasjonene der til å stå sammen mot den tyrkiske invasjonen.

For norske myndigheter er det nå på høy tid å besvare denne og vedvarende tyrkiske aggresjonshandlinger med krav om tilbaketrekninger av alle tyrkiske styrker, og full stans i våpenhandel med Tyrkia inntil dette har skjedd.

I tillegg må Tyrkia imøtekomme de tyrkiske kurdernes invitasjon til å gjenoppta forsøkene på å komme fram til en politisk løsning på regimets kurderproblem, ved i første omgang å gi amnesti til og løslate deres politiske ledere Abdullah Öcalan og Selahattin Demirtas. Det er en avgjørende forutsetning for å reversere den utviklingen vi har sett i Tyrkia de siste årene med akselererende brudd på ytringsfrihet og andre menneskerettigheter.

Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

Oslo, 16.februar 2021

Solidaritet med Kurdistan støtter kunstneren Gelawesh Waledkhani

Kunstneren Gelawesh Waledkhani foran kunstverket «Rojava: The Women’s Revolution»

I en årrekke har kunstneren Gelawesh Waledkhani som er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, malt portrett av aktivister i den kurdiske bevegelsen i Rojava (Nord-Syria). Kunstverket «Rojava: The Women’s Revolution» som er stilt ut i Rosenkrantz’ gate i Oslo har vekket sterke reaksjoner hos det tyrkiske regimet. Verket er et stort portrett av kurdiske frihetsforkjemper sammen med sitatet «A society can never be free without Women’s liberation». Sitatet er signert Abdullah Öcalan. Öcalan som tidligere var leder av PKK, har nå sittet fengslet i 22 år i tyrkisk fengsel

Den tyrkiske ambassaden her sendt ut brev til alle bystyrerepresentanter i Oslo der de krever kunstverket fjernet. Også Tyrkiske Foreningers Hovedorganisasjon, som er en støttespiller for Erdogan-regimet og blant annet har støttet Tyrkias invasjon i Nord-Syra, krever verket fjernet fordi de mener det fremmer terrorisme. PKK er ikke stemplet som en terrororganisasjon i Norge og både EU-domstolen og den belgiske appelldomstolen har slått fast det samme.

Dette speiler undertrykkingen kurderne utsettes for. I Tyrkia blir politikere, aktivister, journalister og lærere som våger utfordre Erdogans makt, fengslet under påskudd av at de er terrorister. Folk som kritiserer Erdogan lever farlig. Ser man litt nærmere så ser man at kritikken dreier seg om mer enn Öcalan. Det er også et angrep på kvinnekampen. Kvinner er en sterk kraft mot autoritære regimer og okkupasjon og regimet vet at kvinnene i YPJ sto i front i kampen mot IS. Regimet frykter forandringene som kommer med kvinnekampen.

At Erdogans regime og dets sympatisører i diasporaen forsøker å importere de samme metodene av stempling, undertrykking og løgn for å stilne kritiske stemmer i Norge er ikke overraskende. Så langt har myndighetene i Oslo og norske politikere blankt avvist slike forsøk – det bør de også fortsette med.

Uttalelse vedtatt på Solidaritet med Kurdistans landsmøte 14.02.2021

Solidaritet med Kurdistan har hatt landsmøte

Søndag den 14.02.2021 avholdt Solidaritet med Kurdistan sitt årlige landsmøte. Til tross for at landsmøtet ble gjennomført digitalt ble møtet svært vellykket. Med delegater fra våre lokallag rundt omkring i landet diskuterte vi vårt arbeid i året som gikk, hva vi ønsker å fokusere på i året som kommer og valgte nye medlemmer til vårt landsstyre og arbeidsutvalg. Vi diskuterte også den nåværende situasjonen i Kurdistan, med særlig vekt på den pågående represjonen mot sivile aktivister i Rojhelat (de iranske delene av Kurdistan), aggresjon fra den tyrkiske staten mot kurdiske områder og de nylige forsøkene på å angripe ytringsfriheten til kurdiske aktivister og kunstnere i Norge. Landsmøtet ble også gjestet av en representant for den britiske fagforeningen UNITE som kunne fortelle oss den imponerende historien om hvordan det sterke kurdiske solidaritetsarbeidet i den britiske fagbevegelsen har blitt bygget opp og av en representant for Kurdistan nasjonale kongress (KNK) som kunne fortelle om utviklingen og veien videre i Rojava. Landsmøtet vedtok uttalelser om flere av disse temaene som vil bli publisert i de kommende dagene.

Stina Bergsten, gjenvalgt medleder
Truls Strand Offerdal, gjenvalgt medleder.

Det nye landsstyret og arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan består av:

Landsstyre:

Svein Olsen

Sverre Sævareid

Jan Bojer Vindheim

Aso Amediyan

Bjørn Venstad

Ingerid Martinsen Fareed

Lasse Riise

Turid Thomassen

Turid Kjernlie

Erling Folkvord

Bente C. Knagenhjelm

Johan Petter Andresen

Seher Aydar

Serias Nedimi

Jila Hassanpour

Karim Allahweysi (vara)

Jon-Arne Jørstad (vara)

Nedir Nemat (vara)

Arbeidsutvalg:

Stina Bergsten (medleder)

Truls Strand Offerdal (medleder)

Beth Hartmann

Pia Maria Roll

Sara Andersen

Arnljot Ask

Marie Sørhaug

Jette Vestergren (kasserer)

Massearrestasjoner i Tyrkia etter mislykka angrep i Nord Irak

Over 700 Progressive har blitt arrestert de siste dagene melder flere medier. Se også ANF

Tyrkia angrep PKK stillinger i Gare i Nord Irak i forrige. Det ble gjennomført mange titalls bombeangrep og marinesoldater ble landa i området. 13 tyrkiske fanger som ble holdt i en av de mange tusen hulene, ble drept i denne forbindelsen. PKK sier at de ble drept av Tyrkias egne bomber. Tyrkia påstår at fangene ble drept av PKK. Hvorfor skulle PKK drepe fanger de har holdt i lang tid akkurat nå når Tyrkia fortsetter sin «Operasjon klo» som begynte i mai i fjor?

Folkenes demokratiske parti (HDP) blir forfulgt av myndighetene

Forsøket på å besette Gare ser ut til å ha mislykkes totalt. Derfor må massearrestasjonene sees på som et forsøk fra det tyrkiske regimet på å dekke over og avlede oppmerksomheten fra nederlaget.

Frihet for Öcalan!

I dag var det et opprop i Klassekampen.

Stina Bergsten er med i en kort video.

Teksten til oppropet i Klassekampen er:

Frihet for Abdullah Öcalan

Abdullah Öcalan har nå sittet i tyrkisk fengsel i 22 år, de fleste årene i total isolasjon.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har valgt å føre en aggressiv væpnet kamp mot kurderne i Tyrkia, Syria og Irak. Hans formål er å styrke sin egen posisjon innenriks og å utvide Tyrkias innflytelse, i tråd med målsettinger om å gjenopprette deler av det opprinnelige Osmanske imperiet.

Lederen for det kurdiske folkets frihetskamp, Abdullah Öcalan, er nøkkelen til en løsning av det kurdiske spørsmålet og nøkkelen for framgang for en demokratiseringsprosess i Tyrkia. Norge og FN må ta initiativer som kan stoppe Erdogans aggresjon.

Det er lansert en kampanje for å involvere FN og de relevante FN-organene i kampen for Öcalans frihet. I denne sammenheng er det utarbeidet et åpent brev til FNs generalsekretær med bistand fra den kurdiske arbeidsgruppen for menneskerettigheter i Sør-Afrika (KHRAG) og bistand fra den sørafrikanske landsorganisasjonen COSATU.

Vi som skriver under oppfordrer den norske offentligheten til å vise sin støtte til det kurdiske folket, og oppfordrer den norske regjeringen og alle internasjonale organisasjoner, FN, Europakommisjonen, Europarådet, NATO og OSSE til å legge press på Tyrkia for å en ny fredsforhandlings-prosess med kurderne.

Hanan Benammar, kunstner;  Kai Johnsen, regissør;  Jan Erik Vold, forfatter,  Heming Olaussen, politiker SV;  Kariane Westrheim, professor; Siri Austeen, artist; Sigbjørn Skåden, forfatter, Marius Kolbenstvedt, scenekunstner; Erling Folkvord, politiker Rødt;  Mette Brantzeg, regissør;  Asbjørn Grønstad, professor; Kjersti Ericsson, professor; Axel Rudi, post-doktor; Galawezh Waledkhani, billedkunstner; Cathrine Linn Kristiansen, Kvinnefronten, Sara Baban, scenekunstner.

Tyrkia invaderer Gare, langt inne i Irak.

For ei uke siden invaderte Tyrkia Gare som ligger over 150 kilometer inne i Irak. Dette har skjedd i hemmelig samarbeid med Barzani-klanen som kontrollerer det meste i Nord-Irak. Gare er ikke langt fra Mosul og Erbil.

Invasjonsstyrken møtte massiv motstand fra PKKs gerilja og det meldes om at det er slått retrett. Men situasjonen er fortsatt uoversiktlig.

Nedenfor er en pressemelding fra Sammenslutningen av demokratiske samfunn i Kurdistan (KCK) som er en fellesorganisasjon for mange revolusjonære kurdiske organisasjoner

En gerilja i aksjon i Gare. Foto: ANF

Tyrkia prøver fortsatt å fjerne veggmaleriet i Rozenkrantsgate.

Tyrkiske myndigheter gir ikke opp å få fjernet veggmaleri til Gelawesh Waledkhani. Nå henvender de seg direkte til bystyrepolitikerne i Oslo i følge ABC-Nyheter. Bystyret skal behandle saken 17. februar 2021.

Tyrkia er et land med 80 millioner innbygger, og har Natos neststørste hær. Tyrkia ekspanderer militært inn i naboland og økonomisk over store deler av Midtøsten, Afrika og Vest-Asia. Det stadig mer diktatoriske styret i landet må demokratisk-innstilte mennesker ikke ta lett på.