DEM-partiets medleder Tuncer Bakırhan uttalte at Teheran må anerkjenne Mahabad, Ankara må anerkjenne Amed, Bagdad må anerkjenne Hewlêr, og Damaskus må anerkjenne Kobanê for at demokratiet skal kunne konsolideres.

Oversatt fra: https://english.anf-news.com/news/bakirhan-the-rights-of-amed-mahabad-hewler-and-kobane-must-be-recognized-84805

Tuncer Bakırhan, medleder i Folkets likestillings- og demokratiparti (DEM-partiet), kom med viktige uttalelser under partiets ukentlige gruppemøte i parlamentet.

Han tok opp de tilspissede krigene i Midtøsten, løsningen på det kurdiske spørsmålet, prosessen for fred og et demokratisk samfunn i Tyrkia, samt myndighetenes rettspolitikk, og understreket at løsningen ligger i demokrati, rettsstat og likeverdig statsborgerskap.

Bakırhan rettet oppmerksomheten mot utviklingen i Midtøsten og sa at kriger i den nye perioden ikke bare formes militært, men også gjennom handelsruter og transittkorridorer.

Tre linjer står mot hverandre i Midtøsten

Med henvisning til krigen i Iran trakk Bakırhan frem de «tre linjene» som tidligere er løftet frem av Abdullah Öcalan:

– Den første er den israelske linjen. Det er en tankegang som styrer gjennom krig. Den andre linjen er den som ledes av Storbritannia. Dette er en status quo-orientert tankegang som opprettholder stillstand gjennom balanse. Den tredje linjen er demokrati og sameksistens. Det er med andre ord den linjen vi har betalt en pris for og kjempet for. Den representerer en tankegang som søker et demokratisk samfunn. I dag, særlig i Iran, men også mange andre steder, står disse tre linjene mot hverandre.

Bakırhan uttalte at DEM-partiet forsvarer linjen for demokrati og sameksistens både i Midtøsten og i Iran.

Tyrkia bør ikke handle ut fra gamle frykter og statlige refleksmønstre

Bakırhan pekte på regionens flerlags historiske og sosiale struktur og understreket at Iran og Midtøsten ikke kan defineres utelukkende gjennom energiressurser.

– Vi ser ikke på Iran og Midtøsten kun i lys av olje, naturgass eller dollar. Dette er et geografisk område hvor sivilisasjoner har blitt formet, og hvor folk og trosretninger har levd side om side i århundrer. Kurderne har en historie på mer enn 2000 år i denne regionen. Enhver hegemonisk eller regional makt som ignorerer denne virkeligheten, vil begå en alvorlig feilvurdering og tape.

Han sa videre at Tyrkia nå må handle ikke med «gamle frykter og gamle statlige koder», men med en politikk basert på fred og demokrati. Han la til at de finner Ankaras holdning mot eksterne intervensjoner meningsfull, men at det også må kreves anerkjennelse av kurdere, kvinner og ulike folk og trosretninger.

Kurdere ønsker å løse sine saker med hovedstedene i landene de lever i

Bakırhan understreket at kurdere ikke er redskaper for regionale eller internasjonale makter:

– Ingen kommer noen vei ved å splitte og fragmentere kurdere eller fremstille dem som ulike. Vi sier det klart: Kurderne ønsker å løse sine problemer med hovedstedene i landene de lever i. Hvis vi har et problem i Tyrkia, vil vi løse det med Ankara. Kurderne i Irak ønsker å løse sine problemer med den irakiske staten. Hvem ellers skulle de løse dem med? Hvis det er et problem i Syria og kurderne er den ene parten, er den andre parten den syriske administrasjonen. Også i Iran ønsker kurderne å løse sine problemer med den iranske staten. Men denne holdningen – å løse problemene med disse hovedstedene – må respekteres.

Bakırhan la til at tilnærmingen som deler kurdere inn i «gode» og «dårlige» er en splitt-og-hersk-politikk, og at et slikt språk ikke skaper løsninger, men fastlåste situasjoner.

Statene må forlate status quo og fastlåste situasjoner

Bakırhan uttalte at anerkjennelse av kurdernes eksistens og rettigheter ikke bare vil være til fordel for kurderne, men også styrke statene i regionen:

– De må nå forlate status quo og fastlåste situasjoner. Hvis Teheran anerkjenner rettighetene til Mahabad, vil Iran bli sterkere. Hvis Damaskus aksepterer Kobanê, vil Syria bli sterkere. Hvis Bagdad beskytter rettighetene til Hewlêr og Sulaymaniyah, vil Irak bli sterkere. Hvis Ankara anerkjenner rettighetene til Diyarbakır, vil landet bli sterkere, vokse og demokratiseres. Med et slikt perspektiv vil både landene i regionen og kurderne tjene på det. Dette er hva en vinn-vinn-politikk innebærer.

Fred er en prosess med samtidige og gjensidige skritt

Bakırhan sa at Tyrkia går gjennom «den mest strategiske og verdifulle prosessen i sin 100-årige historie», og understreket at prosessen for fred og et demokratisk samfunn må føres videre uten forsinkelser.

– I denne viktige prosessen er det å skape et dilemma om «før eller etter», eller å henvise prosessen til en verifikasjonsmekanisme, et forsøk på å forsinke en løsning. Dette oppmuntrer kun dem som er imot en løsning og innebærer en risiko for å undergrave prosessen. Fred er en prosess med samtidige og gjensidige skritt. Det må også tas steg for å skape et politisk klima for fred.

Han viste til uttalelser fra regjeringspartier i Tyrkia som ikke ønsker forsinkelser i prosessen, og sa at det sentrale spørsmålet nå er «hvem som vil ta steget».

– De som styrer denne prosessen, beslutningstakerne, må nå handle raskt og ta nødvendige skritt for å løse dette spørsmålet uten forsinkelse.

Fred er ikke mulig kun gjennom ord

Bakırhan påpekte at mange tiltak for fredsprosessen kan gjennomføres uten å vente på nye lovendringer:

– Uten behov for nye juridiske forberedelser kan avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og konstitusjonsdomstolen gjennomføres. Forvaltere som har overtatt folkets vilje kan fjernes, og folkets vilje kan gjenopprettes. Fred begynner ikke når man snakker om lov, men når ordene bindes av lov. Hvis det tas skritt sammen, bygges tillit. Hvis tillit bygges, åpnes veien, demokratiet kommer, og vi alle kan puste.

Han understreket at fred ikke er mulig kun gjennom ord, men krever juridiske garantier, og at gjensidige og samtidige skritt vil styrke tilliten.

Regjeringen har gjort rettsvesenet til et verktøy

I talen viet Bakırhan også betydelig oppmerksomhet til krisen i rettsstaten og demokratiet i Tyrkia, og uttalte at denne krisen ligger til grunn for landets økonomiske, politiske og sosiale problemer:

– Det som skaper negative resultater i alt fra fred til økonomi, fra håp til livskvalitet, er krisen i demokrati og rettsstat. Bortsett fra en håndfull mennesker som lever trygt, leter alle i dette landet etter rettferdighet og lov med lykt i hånden.

Bakırhan hevdet at regjeringen har gjort rettsvesenet til et verktøy for å undertrykke opposisjonen, og understreket samtidig at korrupsjonsanklager ikke må dekkes over:

– Vi har aldri sett bort fra påstander om korrupsjon eller urett, og det vil vi heller ikke gjøre. Men i Tyrkia blir loven bøyd og manipulert. Det kan ikke være én lov for regjeringen og en annen for opposisjonen. Det kan ikke være én lov for de mektige og en annen for de svake, eller én for de rike og en annen for de fattige. Som DEM-partiet er vår holdning klar: Korrupsjonsanklager må undersøkes grundig.

Han la til at det derfor er behov for en sterk lov om politisk etikk som gjelder likt for alle.

Operasjoner mot kommuner er politisk utrenskning gjennom loven

Bakırhan kritiserte også de nylige operasjonene rettet mot kommuner styrt av CHP. Han sa at disse etterforskningene i offentligheten ikke oppfattes som en «kamp mot korrupsjon», men som «politisk utrenskning gjennom loven».

Med henvisning til tall fra innenriksministeren uttalte Bakırhan at en betydelig del av etterforskningene som er åpnet siden 31. mars 2024 gjelder kommuner styrt av regjeringspartiet AKP. Til tross for dette, sa han, rettes avsettelser og innsetting av statlige forvaltere mot opposisjonskommuner.

– Én av to kommuner som er under etterforskning styres av AKP. Når dette er tilfellet, hvorfor settes det inn forvaltere i DEM-partiets kommuner, og hvorfor brukes avsettelser mot CHP-kommuner, men ikke mot AKP-kommuner?