Av: Jiyar Ketabi

Når Midtøsten igjen står ved et veiskille

Hva skjer med Kurdistan når verdens oppmerksomhet rettes mot stormaktenes konflikt? Den siste tidens økte spenning mellom Iran og USA, kombinert med den pågående konflikten mellom Iran og Israel og den stadig mer ustabile sikkerhetssituasjonen i Irak og Syria, har igjen satt Midtøsten på randen av en ny regional eskalering. Selv om verdens oppmerksomhet i stor grad rettes mot forholdet mellom statene, er det ofte befolkningene i grenseregionene som betaler den høyeste prisen. Blant dem står kurderne i en særlig utsatt posisjon.

Kurdistan ligger i skjæringspunktet mellom fire stater – Iran, Irak, Tyrkia og Syria – som alle har egne sikkerhetspolitiske interesser og ulike tilnærminger til det kurdiske spørsmålet. Når spenningen mellom regionale og internasjonale aktører øker, blir de kurdiske områdene ofte omgjort til strategiske soner hvor militære operasjoner, etterretning, politisk press og maktdemonstrasjoner finner sted. Dette er ikke et nytt fenomen, men utviklingen de siste månedene viser at mønsteret fortsatt består.

Rojhilat – økt press mot kurderne i Iran

I den østlige delen av Kurdistan, under iransk kontroll, har myndighetene i flere år skjerpet presset mot kurdiske sivilsamfunnsaktører, journalister, kvinnerettighetsaktivister og politiske miljøer. Etter protestene som fulgte drapet på Jina (Mahsa) Amini i 2022, har de kurdiske områdene vært blant de hardest rammede av arrestasjoner, rettsforfølgelser og henrettelser.

Iranske myndigheter har samtidig fortsatt å fremstille kurdiske opposisjonsgrupper som en sikkerhetstrussel. Dette har blitt brukt til å legitimere både militære operasjoner og omfattende sikkerhetstiltak. I perioder med økt regional spenning har Teheran også rettet angrep mot baser til iransk-kurdiske opposisjonspartier i den kurdiske regionen i Irak. Dermed flyttes konflikten over landegrensene, samtidig som sivile lokalsamfunn lever med risikoen for nye angrep.

Başûr – mellom Washington, Teheran og Bagdad

Den autonome kurdiske regionen i Irak befinner seg i en stadig vanskeligere geopolitisk situasjon. Regionen har i flere tiår hatt nære forbindelser til USA og vestlige land, samtidig som den er økonomisk og geografisk avhengig av både Bagdad, Tyrkia og Iran.

Dette gjør regionen sårbar når konfliktnivået mellom Iran og USA øker. Amerikanske militære installasjoner i Irak, iranskstøttede militser og gjentatte iranske angrep mot kurdiske områder bidrar til en sikkerhetssituasjon preget av usikkerhet. Samtidig skaper langvarige politiske konflikter mellom Bagdad og Erbil utfordringer knyttet til oljeinntekter, statsbudsjett og offentlig økonomi.

For vanlige innbyggere betyr dette økende økonomisk usikkerhet, høy arbeidsledighet og en vedvarende frykt for at regionen igjen skal bli en slagmark for andres konflikter.

Rojava – mellom selvstyre og usikkerhet

Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria har siden kampen mot IS utviklet seg til et av de mest betydningsfulle kurdiske politiske prosjektene i nyere tid. Likevel er framtiden fortsatt usikker. USA opprettholder en begrenset militær tilstedeværelse i området, først og fremst for å forhindre en ny styrking av IS. Samtidig ønsker Tyrkia å begrense den kurdiske selvadministrasjonens politiske og militære innflytelse. Dersom den regionale konflikten eskalerer ytterligere, kan internasjonal oppmerksomhet flyttes bort fra Syria. Det vil kunne skape et større handlingsrom for aktører som ønsker å svekke den autonome administrasjonen.

For befolkningen i Rojava betyr dette fortsatt usikkerhet omkring sikkerhet, gjenoppbygging og framtidige politiske løsninger.

Bakur – den glemte delen av den regionale utviklingen

Den nordlige delen av Kurdistan, innenfor Tyrkias grenser, omtales ofte mindre når Midtøsten analyseres. Likevel påvirkes også situasjonen der av den regionale utviklingen.

Tyrkia har lenge begrunnet militære operasjoner i både Irak og Syria med nasjonal sikkerhet. Samtidig har kurdiske politiske partier, folkevalgte og sivilsamfunnsorganisasjoner opplevd betydelig press gjennom rettsprosesser, arrestasjoner og politiske begrensninger.

Selv om det de siste månedene har vært tegn til nye politiske initiativ og forsiktige signaler om dialog, er det fortsatt uklart om dette vil føre til varige endringer. Erfaringene fra tidligere fredsprosesser viser at slike muligheter raskt kan bli satt til side dersom den regionale sikkerhetssituasjonen forverres.

Kurdistan som geopolitisk brikke

En gjennomgående utfordring for kurderne er at de ofte blir vurdert ut fra stormaktenes skiftende interesser, snarere enn ut fra egne demokratiske og menneskerettslige krav. USA har gjennom flere tiår samarbeidet med ulike kurdiske aktører når dette har tjent amerikanske strategiske interesser, særlig i kampen mot IS. Samtidig har støtten vist seg å være begrenset når den har kommet i konflikt med forholdet til Tyrkia eller andre regionale allierte.

Iran ser på kurdiske opposisjonsmiljøer som en potensiell trussel mot statens territorielle integritet. Tyrkia betrakter deler av den organiserte kurdiske bevegelsen gjennom et sikkerhetspolitisk perspektiv. Irak forsøker å balansere mellom ulike regionale makter, mens Syria fortsatt står uten en varig politisk løsning. Resultatet er at kurdiske samfunn ofte blir stående uten reelle garantier fra noen av de statene eller internasjonale aktørene som samtidig hevder å arbeide for stabilitet i regionen.

En fred som også må omfatte kurderne

Den regionale utviklingen viser at varig stabilitet i Midtøsten vanskelig kan oppnås uten at det kurdiske spørsmålet behandles som et politisk og demokratisk spørsmål – ikke bare som et sikkerhetsproblem.

Kurderne utgjør en av verdens største folkegrupper uten en egen stat og lever med ulike former for politisk, kulturell og sikkerhetsmessig press i alle de fire delene av Kurdistan. Samtidig har de gjennom flere tiår vist en betydelig evne til å bygge sivilsamfunn, lokale demokratiske institusjoner og politiske alternativer under svært krevende forhold.

Når verdenssamfunnet diskuterer sikkerhet, atomprogrammer, regionale allianser og militær avskrekking, risikerer disse spørsmålene igjen å havne i bakgrunnen. Erfaringene viser imidlertid at varig fred ikke kan bygges gjennom militær makt alene. Den krever også respekt for menneskerettigheter, politisk deltakelse og anerkjennelse av befolkningers legitime krav.

Den pågående regionale maktkampen handler ikke bare om Iran, USA, Israel eller de arabiske statene. Den handler også om millioner av mennesker som lever i grenselandet mellom disse konfliktene. For kurderne innebærer dette en vedvarende usikkerhet der stormaktenes strategiske interesser ofte veier tyngre enn hensynet til sivile liv og demokratiske rettigheter.

Historien viser at hver gang Midtøsten går inn i en ny fase med økt spenning, blir Kurdistan igjen en del av slagmarken – enten militært, politisk eller økonomisk. Dersom regionen skal bevege seg mot en mer stabil framtid, må det internasjonale samfunnet i større grad erkjenne at kurdernes rettigheter og sikkerhet ikke er et sidespor i Midtøstens konflikter, men en sentral del av enhver varig løsning.