Tyrkia dømmer nok en gang kurdisk som ulovlig i skolen

I følge nyhetsbyrået ANF har konstitusjonsdomstolen vedtatt at det ikke er lov å undervise på kurdisk i skolen. Dette var på bakgrunn av at lærere gjennomførte en streik og under denne streiken holdt de et seminar på kurdisk på skolen. Dette var for å delta i FN-organet UNESCOs markeringsdag for morsmål! En aksjonsform som ikke er kjent for oss i Norge.

De ble dømt til tross for at dette skjedde utenfor den normale undervisningen.

Her er et utdrag fra dommen oversatt av Johan Petter Andresen:

«Når vi ser på den overordnede politikken til republikken Tyrkia, er det fastsatt i Grunnlovens artikkel 42 at morsmålsundervisning skal være på tyrkisk. Derfor kan intet annet språk enn tyrkisk brukes av Tyrkias borgere som morsmål i utdanningsinstitusjoner.»

Her er kilden på engelsk:

Constitutional Court upholds mother tongue ban

ANF | Ankara | 29 July 2022
Turkey’s Constitutional Court (AYM) found no violation in the disciplinary punishment given to 22 unionized teachers who participated in a workshop over one-hour mother tongue education at schools carried out on February 21, 2016 by the Education and Science Workers’ Union (Eğitim Sen) as part of UNESCO’s 21 February World Mother Language Day.

Disciplinary investigations were launched against teachers working in primary, secondary and high schools in Lice, Sur and Yenişehir districts of Amed (Diyarbakır) province after they “taught lessons in mother tongue” on February 22, 2016, recommended by the Eğitim Sen. Teachers received reprimands for their lectures on mother tongue held at Eğitim Sen’s suggestion.


When the teachers objected to the reprimands, the Diyarbakır Administrative Courts decided to cancel the disciplinary punishments on the grounds that “their actions remained within the scope of union activities”. While the case was taken to the Regional Administrative Court in Antep province, the court ruled that “the action is not within the scope of union activity, therefore, the act of teaching extracurricular courses violated legislation, procedures and principles determined by the institution and resulted in blocking the right to education, which is a democratic and constitutional right.”

The teachers in question and the Eğitim-Sen appealed to the Constitutional Court, defending that “the right to union, freedom of expression and organizing meetings and demonstrations were violated.”


Give education in Turkish, be loyal to the state
The Constitutional Court, however, rejected the appeal of the union, ruling that, “When we look at the overall policy of the Republic of Turkey, it is stipulated in Article 42 of the Constitution that education in the mother tongue will be in Turkish. Therefore, no language other than Turkish can be used by Turkey’s citizens as their mother tongue in education and training institutions.”

Although the Constitutional Court emphasized that “freedom of thought and expression is of vital importance for a functioning democracy”, it ruled that public officials have a “fidelity obligation” to the state.

The Constitutional Court unanimously ruled that there was no violation in salary cuts and reprimands given to the teachers.

EN GUD OG SYV ENGLER        

ALDRI IGJEN! 

Minnemarkering  Eidsvolls Plass

Folkemordet på jesidiene – 3 August 2014

Appell ved Bente Knagenhjelm, Landsstyrerepresentant i Solkurd

Hva skal vi i dag – her foran det norske Storting?

Vi skal vise respekt, ved å:

  • Minnes  –  Sørge –  Heve røsten.   Synliggjøre – Ansvarliggjøre. 
  • Arbeide for rettferdighet
  • Aldri glemme

Den 3. august 2014 gikk IS (den såkalte Islamske stat) til angrep på jesidiene i Sinjar-området nord i Irak. Tusenvis ble tatt til fange eller drept, kvinner og jenter ble voldtatt og tatt til slaver. Titusenvis av mennesker måtte flykte til Sinjar-fjellet. Mange døde, familier ble splittet opp, brutaliteten var enorm og ufattelig.   Og den varte lenge.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021 slo Unitad – FNs organ for å holde IS og IS-deltakere ansvarlige for sine forbrytelser – fast at angrepet på jesidiene i Irak utgjør et folkemord.

Et folkemord – som aldri skulle skje igjen – nå skjedde det igjen.

I dag, åtte år senere, er utfordringene for jesidiene, etter at IS er nedkjempet – av kurderne – fortsatt overveldende.

Tusenvis av kvinner og barn er fremdeles savnet. Familiemedlemmer begynner å miste håpet. Hundretusenvis av jesidier er fortsatt internt fordrevne i et land som ikke klarte å beskytte dem. De bor i falleferdige flyktningeleire, i langtekkelige og kalde vintre og uutholdelig varme somre.  Flyktningeleire som ikke gir god nok beskyttelse. I år, i juni, brøt det ut brann i en av leirene, og mange mistet nok en gang sine hjem. Hvor drar man når leiren man bor i, brenner?

Bare tanken – bare tanken – på hvordan de har det, er så det brenner i sjelen.

Finnes det lyspunkt? Ja.

  • Fredsprisen i 2018, som ble tildelt Nadia Murad, jesidi og overlevende, var et steg i riktig retning. Prisen var, om enn bare symbolsk, en erkjennelse av de mangeårige overgrepene mot jesidiene. Det var ikke minst en erkjennelse av den seksualiserte volden kvinnene gjennomgikk som et ledd i folkemordet.
  • Viktige skritt er tatt i Tyskland. I april 2020 ble et IS-medlem og hans ektefelle identifisert og tiltalt for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Det markerer den første saken i verden, hvor noen er blitt stilt til ansvar for dette folkemordet. Denne saken er blitt fulgt opp med tre saker til, senest i Juli. Et kvinnelig IS-medlem fikk utvidet straff for å ha holdt jesidier som slaver i Raqqa.
Fra markeringen i 2019

Men det finnes også mange utfordringer og viktige hensyn:

  • Det er manglende oppgjør. Rettferdighet for jesidiene består av flere ledd. Flere av de ansvarlige må bli stilt for retten.
  • Gjenoppbyggingen av Sinjar må fortsette for å sikre hjemkomst til dette folkets hellige områder.
  • Større aksjoner må igangsettes for å finne bortførte kvinner og barn.
  • Flere psykososiale tiltak må iverksettes for å støtte de overlevende. Humanitære organisasjoner som jobber på bakken, må få økt politisk og økonomisk støtte.
  • Folkemordet må få bredere erkjennelse.
  • Løftet om «aldri igjen» har blitt vaklende og hult. Et manglende oppgjør for jesidiene vil undergrave de mange menneskerettighetsinstrumenter verden har bragt frem de siste tiårene. Det vil sende et uheldig signal om at verdens religiøse minoriteter ikke er beskyttet.
  • Et verdig oppgjør for jesidiene vil ha potensielt store ringvirkninger. For forfulgte rohingya-muslimer i Myanmar, for forfulgte kristne i Sri-Lanka, og for ethvert folk som fortsatt er forfulgt.
  • På Sinjarfjellet nord i Irak venter fremdeles tusenvis av jesidier på beskjed om hva som har hendt med deres slektninger. Syv år etter at IS drepte 5.000 jesidiske menn og tok kvinner og barn som slaver, går veien mot oppreisning langsomt.

Hva nå?

Hvilke land og makter står nå opp for jesidiene; hvem bistår med gjenoppbygging av Sinjar?

USA ønsket i 2021 velkommen anstrengelser fra regjeringen i Irak og Kurdistans regionale regjering, i koordinering med FNs tilstedeværelse i Irak, for å løse Sinjars langvarige politiske og sikkerhetsmessige utfordringer.

Denne avtalen må skape forhold som fremmer gjenoppbyggingen av Sinjar – dette må vi forvente – det må legges til rette for trygg og frivillig tilbakevending av de IS-fordrevne.

Stiller andre opp?  De svarene har vi ikke.  De svarene må vi få!

Sinjar må gjenoppbygges, må rehabiliteres – liv skal igjen leves her, barn skal bli født, barn skal leke i veiene – det må igjen kunne bli glede, glede over livet – et liv i det samfunn jesidiene ønsker, et liv i harmoni med deres religion og levesett.

Måtte det skje – måtte vi alle kunne bidra til at dette kan skje.  Vi har et folkevalgt storting bak oss – tar de utfordringen? Utfordrer vi dem nok?

La oss gjøre det, la oss ikke tillate at dette folket føler seg forlatt!  La oss gjøre det sammen.                                                       

Takk!

Bente Knagenhjelm

Det er på overtid at Norge slutter seg til FNs sikkerhetsråd og anerkjenner hva jesidiene ble utsatt for

Kronikk i Klassekampen 3.08.2022
Av Jan Bojer Vindheim. Landsstyremedlem i Solkurd.

3. august 2014 gikk Den islamske stat (IS) til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme.
Begrepet folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annenverdenskrig. I dag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.


FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helteller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blittkritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom deter motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.
Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil IS sitt angrep på jesidiene i august 2014 være dekket.

Islamistene ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte. Og de nøyde seg på ingen måte med hen-sikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og mange landsbyer ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sexslaver.
Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter; gjenstander som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet, forteller om dette i gruoppvekkende detalj.


Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av islam og oppdratt til å hate sine familier.
De fleste innbyggerne i Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300.000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleirer i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader.
Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende, og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser.


Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjiadominerte regjeringa i Bagdad.
Kurdiske peshmerga-styrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS i 2014. De kom tilbake i kamper mot IS, men ble i 2017 igjen drevet ut av Sin-jar, denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig for Irans planer om en veiforbindelse til Syria og Libanon.


Kontrollen over Sinjar er i dag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Dessuten bombes området hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK. Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig, og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjen-oppta sine liv rundt Sinjarfjellet.
Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha en skikkelig bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjen-oppta sine liv rundt Sinjarfjellet.
I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021 slo Unitad – FNs organ for å holde IS og IS-deltakere ansvarligefor sine forbrytelser – fast at angrepet på jesidiene i Irak utgjør et folkemord.


Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å for-hindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for å hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som etansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord.
Stortinget må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært oger utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra IS i perioden fra 3. august 2014 og fram til i dag.

Jan B Vindheiim


jan.vindheim@gmail.com

Den første verdskrigen er enno ikkje slutt.

Leserinnlegg i Klassekampen 23.07.22

Av Erling Folkvord, medlem av Raudt Oslo

I dag er det 99 år sia sigerherrane i første verdskrig – imperialistmaktene England og Frankrike – underteikna den siste fredsavtalen i Lausanne. Dei delte Det osmanske riket mellom seg og godtok opprettinga av den nye staten Tyrkia. Men det vart eit «lite» Tyrkia.

100-årsdagen for avtalen – 23. juli 2023 – skal bli «den største milepælen på vegen mot å bygge eit stort og sterkt Tyrkia.» I fjor haust ordla president Erdogan seg slik i ein tale til heimepublikum. No har han berre eitt år på seg for å innfri lovnaden.

Erling Folkvord

I 1923 la den tyrkiske delegasjonen eit Tyrkia-kart på forhandlingsbordet i Lausanne. Staten Tyrkia var ei nyskaping. General Mustafa Kemal – som seinare tok namnet Atatürk – hadde tre år tidlegare laga dette kartet. Det var ein del av Den nasjonale pakta – Misak-i Milli . Sigerherrane – først og fremst England og Frankrike – hadde styringa i forhandlingane. Dei sa nei til Atatyrks store Tyrkia. Da den tyrkiske delegasjonen reiste heim, var Den nasjonale pakta berre dokumentasjon av eit historisk nederlag.

Sentrale politikarar i Tyrkia har i nesten hundre år snakka uformelt om Den nasjonale pakta. Erdogan er den første som seier høgt at han skal ta revansj for nederlaget i den første verdskrigen. Til heimepublikumet gjentar han ofte at han skal skape Atatyrks store Tyrkia. Og 23. juli 2023 skal altså bli «den største milepælen på vegen mot å bygge eit stort og sterkt Tyrkia.» Delar av Bulgaria, Hellas, Syria og Irak skal ifølgje Den nasjonale pakta innlemmast i Tyrkia.

Utan krig er det neppe mogleg å utvide sin eigen stat ved å ta land frå nabostatane. Israel, som er alliert med Tyrkia, er eitt eksempel. Både for skiftande israelske statsministrar og for Erdogan handlar det om langvarig krig i naboland.

I 2017, året etter den første tyrkiske invasjonen i Syria, kom Erdogan med denne programerklæringa: «Det er krystallklart: Den første verdskrigen er enno ikkje slutt. Vi vil fortsette kampen og innsatsen med den styrken vi hentar frå historia vår og frå kulturen vår. Og mot dei som prøver å dekke til blodet med blod og barbariet med barbari. Det viktigaste grunnlaget kampen vår er å ikkje å gløyme Misak-ı Millî.»

Kortversjon: Kjemp for Stor-Tyrkia, gløym aldri Den nasjonale pakta! President Erdogan er den andre statsleiaren som fører krig for å ta revansj etter første verdskrigen. Rikskanslar Adolf Hitler var den første.

Andelen fagorganiserte i Tyrkia er på et lavmål

Samtidig som antallet arbeidere har tredobla seg under AKPs regjeringstid, har andelen fagorganiserte arbeidere sunket fra 58 prosent til 13 prosent. Faktisk var andelen fagorganiserte høyere under militærdiktaturet på 1980-tallet enn i dag.

Årsakene er flere men sentralt er endringer i arbeidslivslovgivningen som gjør det mye vanskeligere å danne fagforeninger og å streike.

Hvis du vil lese mer på engelsk les her

og i tillegg:

The right to organise is being taken away

ANF | Istanbul | 11 July 2022
The AKP/MHP government not only stands for an Islamist social discourse, nationalist racism and war policy, but at the same time for an extremely neoliberal economic model. In order to implement this neoliberal policy, genuine trade union policy is systematically restricted, covered with repression and prevented. Apart from the formation of so-called “yellow unions”, i.e. unions that pursue the interests of the state and capital, the legal restriction of workers’ self-organisation plays an important role. In particular, the 2012 Law 6356 on Trade Unions and Collective Agreements plays an important role. Here the capital-
ists are given the right to object to union organising. This prevents the formation of active opposition unions in the private sector.

Irfan Kaygısız, an expert on organising for the union Birleşik Metal-Iş, which is organised in the trade union federation DISK, described the consequences of the legal restrictions on trade union work in an interview with ANF.

What are the main obstacles to organising union in Turkey?


There are two main issues: the legal level and its implementation. Both levels have their consequences. As for the practical level, this is also characterised by arbitrariness and disregard for the law, as in all other areas. Some procedures introduced by the legislator are used as arbitrary means. The state looks the other way. But the biggest obstacle to union organising is unemployment, or more precisely, the threat of dismissal. Any attempt to organise is met with a frontal attack by the bosses. Any worker who tries to organise faces the fear of dismissal. Consequently, workers frankly stay away from organising to the point where they are completely at the end of their tether.

The violent use of the means of dismissal naturally has a deterrent effect. In addition, the legal protection of workers is very weak. Although the law provides some protection for workers’ representatives, there is no protection at all for workers who try to organise. Moreover, the capitalists divide the workers into separate branches to prevent organising. Within the same factory, some workers are divided into the office sector, some into the metal sector and some into various other sectors. This is done to prevent a majority of
one union from forming.


Is there no control within the legal framework?
No, there is no such thing. Because in order to organise in any industry, you have to reach the 1 per cent threshold. One per cent seems like a small number, but it is calculated based on the number of workers in each industry. For example, the metal industry employs about 1,800,000 people. 1 per cent of this corresponds to about 35,000 workers. In this respect, it is not so easy to achieve. If we look at the question of independent trade unions, for example, it becomes even more difficult. Of course, a new and independent union can be formed based on criticism of the existing unions, but it is not so easy to reach this threshold.
Because that is a very big number.
For example, there was an uprising of metalworkers in 2015. Renault workers had said they wanted to form an independent union. Even if they organise, say, 10,000 workers there, they cannot reach the threshold number of about 30,000. Even if the largest factory organises, the industry share threshold prevents them from forming a union. This means that new, independent and dynamic unions are prevented.

Of course, beyond this, the most fundamental problem is the issue of workplace registration. In terms of registration, there is a threshold that concerns the workplace and one that concerns the company. The workplace is a physical space. The company consists of at least one boss and several locations. Collective bargaining at the workplace level requires at least 50+1 per cent of the members, and 40+1 per cent for the company as a whole. If you want to organise and you have these numbers together, you go to the ministry.
Then an evaluation mechanism by the ministry begins, which determines that you have exceeded the 50+1 threshold. That is what we call the determination of approval.


What happens then?


The real problem starts after that. After the determination is received, it is sent to two places. It is sent to the unions that employ more than 1 per cent of the workers in the same industry and to the boss. The boss appeals the determination. In recent years, it has become common for capitalists to appeal to courts that do not have jurisdiction. There was no such thing in the past, it seems to be a new scam. For example, the head office of the company is in Izmir, Kocaeli or Gebze, but the boss files a lawsuit in Istanbul. Therefore, the file first then has to get from Istanbul to the competent court. That takes one to one and a half years. In other words, as soon as the boss files a lawsuit in a place that does not have jurisdiction, he gains a year. Any loss of time after organising immediately has a negative effect on the workers.


So, the boss has the right to file such a complaint?

The law provides for the court to decide quickly within three to six days of the company’s objection. However, this is not the case in practice. There is already an abuse of this objection mechanism in itself. Firstly, objection before unauthorised courts. Secondly, this “objection” is not a right that capitalists have. Rather, it is an article included in the law as a precaution against any negative situation. Of course, the capitalists do not have the natural right to object to the unionisation of workers. But this mechanism is handled as if the objection itself is a right. Therefore, the appeal leads to two things: long court cases, and during this process the boss mainly puts pressure on the workers. This is about firing workers’ representatives and those who push for organising, and pressuring the rest to quit themselves. Through the court case, the capitalists gain two years to break the organising of the workers.

Of course, there is also solidarity among the bosses. Birleşik-Metal-İş, for example, was the only union in Konya. There was one organised factory. All the bosses of the industry joined together and said to the boss of one company, “We will take you to any place you want and all the expenses will be paid by us. As long as there are no unionised jobs here.” This is the solidarity of the boss. This happens quite openly in small institutions. When you look at the sum of all these factors, it is clear that this is an attack on organising.


Of course, distrust of the existing unions can also be counted among these factors, can’t it?

Yes, unfortunately, the fact that the trade unions are controlled by the state and capital increases the distrust of the trade unions. In fact, in January and February this year, there were strikes in about 30–40 workplaces, all in unorganised workplaces. It is understandable that they were unorganised. But no organisation formed out of them either. In some places, for example in Istanbul, Deri-Iş tried to intervene, for example in hosiery production. In Izmir, Aliağa Liman-İş tried to become active. In Antep, the friends at BİRTEK-SEN union tried to get involved with the textile workers, but could not achieve the desired success. Of course, this is not due to a lack of trust in the friends in Antep, but to a much older problem.
So if we look at our organising, we see that it is more intense in the public sector. The private sector is also developing, of course, but if we look at the total number, the majority of jobs with collective agreements in the public sector is about 9.5 per cent, while in the private sector this number is about 5.5 per cent.


What then would be the alternative to this authorisation procedure?


On the issue of licensing, of course, a decision is needed, but that decision should be made through a more independent mechanism. It should be beyond the control of the state. The question of membership is the same. We declare all memberships to the state. But then we find that the official there gives the membership information to the chief.
The appeal mechanism should also be more independent. If an objection is raised to a change in the branch, the question of approval is to be decided by the court. However, the court should not be used as a reason for refusing to organise. Moreover, courts without jurisdiction prolong the process. In other words, the right to organise is taken away from the outset. We do not know what the court will decide after two years. Even if the court rules in favour of the union, there will be no more members in that time. This is a very serious, bleeding wound. If there is no intervention, we will, of course, continue to be threatened
with dismissals. Workers would have to be protected by an absolute ban on dismissals during the approval process for the collective agreement. Even such a ban would not completely remove the deterrent. It will not solve the problem, but it will bring some relief.

Tyrkia bomber turistmål i Irak

Den 20. juli ble minst åtte drept av tyrkiske granater skutt mot turistmålet Sakho i Nord Irak. Tyrkia nekter for å stå bak. Men alle bevis peker mot nettopp Tyrkia. Den irakiske regjeringen har fordømt angrepet og krever at Tyrkia trekker seg ut av Irak. Tyrkia har okkupert deler av Nord Irak i flere år og gjennomfører nå en videre invasjon i kampen mot kurdisk autonomi og for å realisere målet om et Stor-Tyrkia i tråd med målet fra 1921, omtalt i Den nasjonale pakt.

Nyhetsbyrået Al-Jazeeras melding

Denne meldingen fra nyhetsbyrået ANF viser til uttalelser fra Community Peacemaker Teams, som er en internasjonal kristen fredsorganisasjon som hadde folk til stede i området under hendelsen.

Aftenposten skriver om saken den 22.7.22

Uttalelsen fra Den kurdiske nasjonale kongressen:

Til minne om Jon-Arne Jørstad

Solidaritet med Kurdistan har med stor sorg mottatt melding om at mangeårig medlem, aktivist og landsstyremedlem Jon-Arne Jørstad har gått bort. Jon-Arne var en svært aktiv skikkelse i det politiske miljøet i Tromsø, som ved siden av sitt engasjement for kurderne var styremedlem i Romsa Sámeálbmot Bellodat/ Tromsø Samefolkets Parti, samt aktiv i fagbevegelsen, miljøsaker, partipolitikk og minoritetsrettigheter. Hans dedikasjon til en bedre verden var et eksempel til etterfølgelse og han vil bli dypt savnet.

Vi kondolerer særlig til Jon-Arnes familie, venner og samarbeidspartnere i Tromsø.

På vegne av landsstyret og arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan, Truls Strand Offerdal

.

Jon-Arne holder appell ved en demonstrasjon mot Tyrkias okkupasjon av Afrin.

Styremedlem I Solkurd Tromsø, Serias Nadimi, skriver:

Til en som var alltid god og snill 💐💐💐

Det er nok vanskelig å ordlegge seg når vi har mistet en god venn. Jon Arne Jørstad var svært opptatt av rettferdighet og ønsket seg en fredelig verden. Han hadde en tydelig stemme i samfunnet om kampen for velferd, klima, likestilling, solidaritet osv. I sin solidariske kamp glemte han aldri det kurdiske folket.

Jon Arne var virkelig en god venn til det kurdiske folket, og han har spilt en viktig rolle for å være en stemme om kurdernes rettigheter. Han var en sentral person under stiftelsen av solidaritet med Kurdistan organisasjonen i Tromsø (Solkurd-Tromsø) i 2018 og har vært med i styret for Solkurd-Tromsø siden dannelsen. Han satte spor etter seg i kampen for et fritt Kurdistan. Vi i Solkurd-Tromsø, vil aldri glemme ham og allerede merker vi at savnet er stort. Slik Sherko Bekas sier i diktet «Stormflo»

Tidevannet sa til fiskeren:

Det er mange grunner til at

bølgene mine koker av raseri.

Det viktigste er:

Jeg er for fiskens frihet

og mot garnet.

Jon Arne var her for alles frihet og mot imperialismens garn!

På vegne av meg selv og solidaritet med Kurdistan-Tromsø, sender jeg mine kondolanser og mine dypeste medfølelser i denne vanskelige perioden for Jon Arnes nærmeste. ❤️❤️❤️

Serias Nadimi Styremedlem i Solkurd-Tromsø

10 år siden oppstanden i Rojava

Den 19. juli for ti år siden begynte oppstanden i Kobane i nordre Syria som førte til dannelsen av det vi i dag kjenner som Nord og Øst Syria. Oppstanden begynte i de kurdisk-dominerte områdene og spredte seg etter hvert sørover. I Nord og Øst Syria utgjør kurdere et mindretall og målsettingen til Det syriske demokratiske rådet er å forene alle folkeslag og religioner under et demokratisk styre som etter hvert skal omfatte hele Syria.

Etter ti år har det politiske systemet utviklet seg og konsolidert sin stilling. Den største umiddelbare trusselen kommer fra Tyrkia som ønsker å okkupere enda større deler av Syria.

Les mer på engelsk her.

For en grundig gjennomgang om hva som er oppnådd og hva som gjenstår kan du lese Rojava Information Centre sin rapport.