Tyrkia har nylig vedtatt en lov som utvider myndighetskontrollen over folkelige organisasjoner. Loven kan føre til nedleggelse av ikke-statlige organisasjoner og struper de lovlige mulighetene som er igjen i landet.

Lovgivningen som ble godkjent av parlamentet på søndag, tillater innenriksdepartementet å utnevne offentlige tjenestemenn til å bestyre frivillige organisasjoner og stanse deres aktiviteter med vage beskyldninger om terror-sympatier. Loven introduserer også belastende myndighetsinspeksjoner av sivilsamfunnsgrupper og begrenser internett innsamlinger.

“Denne loven gir innenriksministeren myndighet til å stenge enhver gruppe når han vil uten anledning til å anke. Det reiser muligheten for at alle rettighetsgrupper kan avskaffes i Tyrkia, ”sa Tarik Beyhan, en direktør for Amnesty International i Tyrkia i følge Financial Times.

Myndighetene har tidligere gått løs på Folkenes demokratiske parti, som er det tredje største partiet i landet. Av de 65 ordførerne som HDP fikk valgt i 2019 er det kun 5 som fortsatt får fungere. Resten er avsatt og erstatta med myndighetsutpekte diktatorer, melder Ahval.

Den 28.12.20 hadde Aftenposten en fire-siders reportasje fra Deir Es Zor i sørøst Syria, Dette området var det siste området der IS hadde kontroll fram til våren 2019. Den skildrer hvordan menneskene som bor i dette området blir deltakere i en kamp der lokale, regionale og internasjonale makter kjemper om kontrollen. De demokratiske styrkene som vant mot IS må forholde seg til et konservativt, kvinneundertrykkende stammekultur, som manøvrerer for å overleve. IS har fortsatt såkalte sovende celler som både krever «skatt» og som likviderer sine motstandere.

Selahattin Demirtas, tidligere medleder for Folkenes demokratiske parti (HDP), har sitti i varetekt siden 2016. HDP er det tredje største partiet i Tyrkia, på tross av massiv forfølgelse. Vi ha nå fått en endelig dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, melder BBC. Demirtas advokater vant fram på samtlige punkter og retten pålegger Tyrkia å sette Demirtas fri umiddelbart.

Men President Tayipp Erdogan blåser i dommen, til tross for at den er bindende for Tyrkia som har slutta seg til Den europeiske menneskerettighetserklæringen. Demirtas blir fengsla videre sammen med titusener av andre politiske fanger.

Güven er, i likhet med de fleste politiske fangene, dømt for støtte til terrorisme. I tyrkisk sammenheng betyr dette støtte til den kurdiske frihetskampen og den demokratiske opposisjonen.

Tyrkia leder an i verden blant landa med flest politiske fanger i forhold til folketall. Og er samtidig ledende i fengsling av journalister. Stadig flere omtaler landet som fascistisk, på tross av et demokratisk ferniss.

Leyla Güven ble viden kjent da hun iverksatte en sultestreik mens hun satt i fengsel i 2018. Hennes krav var at de tyrkiske myndighetene måtte slutte å isolere Abdullah Öcalan og tillate besøk. Öcalan har vært fengsla siden 1999. Hans familie og advokater har blitt hindra fra å besøke ham i lange perioder. Öcalan en en sentral ideologisk leder for frihetskampen og kan spille en avgjørende rolle i en fredelig løsning av konflikten mellom den tyrkiske staten og de kurdiske bevegelsene. Derfor legger bevegelsene stor vekt på at han må frigis og at han må kunne få besøk. Leyla Güven sultestreika i mange måneder. Hun inspirerte mange hundre andre til å slutte opp om sultestreiken. Det ble en omfattende aksjonsbølge også internasjonalt. Det førte til at de tyrkiske myndighetene ble pressa til å tillate besøk hos Öcalan.

De tyrkiske myndighetene har fengsla stadig større deler av opposisjonen. Tyrkia har en lang tradisjon med militærkupp og den store mengden politiske fanger minner om slike perioder med militært diktatur.

Tyrkia har blitt kritisert av ulike menneskerettsorganisasjoner og har fått dom mot seg i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Men Nato-medlemmet blir ikke utsatt for noe særlig press, ei heller fra EU som fortsetter forhandlinger med Tyrkia om medlemskap.

Oppsosisjonen maner den internasjonale opinionen til å legge press på tyrkiske myndigheter.

I den lille byen Amadiya i det kurdisk-dominerte Nord-Irak som kalles Bashur på kurdisk, var det en trefning for et par dager siden. Kurdistans demokratiske parti (KDP) som domineres av den udemokratiske Barzani-klanen beskylder Kurdistans arbeiderparti (PKK) for trefningen. Nor PKK tilbakeviser. De siste månedene har det vært omfattende demonstrasjoner mot myndighetene i Bashur der det også har vært en del vold. Disse folkelige protestene har blitt møtt med vold. Tyrkia kriger mot PKK i Nord-Irak og samarbeider med KDP. KDP forsvarer sitt samarbeid med Tyrkia gjennom påstander om at PKK undergraver stabiliteten i Nord-Irak.

Unionen av kurdiske felleskap (KCK) er samarbeidsorganiet til partiene, hærene og kvinneorganisasjonene som støtter den kommunalistiske politikken utvikla av Abdullah Öcalan. KCK omfatter blant annet PKK i Tyrkia, PYD i Syria og PJAK i Iran. I går offentliggjorde KCK en pressemelding der de blant annet skriver:

«…propagandaen som KDP og den tyrkiske staten sprer, er bevisst løgn og blir brukt som en begrunnelse for et angrep mot frihetsbevegelsen. Disse angrepene mot vårt folk og deres kamp i Bakur (den kurdisk-dominerte delen av Tyrkia), Rojava (den kurdisk-dominerte delen av Syria), Shengal, Maxmur, Bashur(den kurdisk-dominerte delen av Irak) og Rojhilat (den kurdisk-dominerte delen av Iran) utvides daglig. Denne propagandaen legitimerer folkemordspolitikken til den tyrkiske republikken mot kurderne og undergraver kampen for folkenes frihet.

KDP fører en intens psykologisk krig gjennom diskurser som ‘PKK anerkjenner ikke Bashur-regjeringen, hindrer landsbyboere i å dra til landsbyene sine, hindrer Yazidi-folket i leirene fra å returnere til Shengal og fremmer konflikt i Bashur. ‘. Hensikten med alt dette er å lure folket og rettferdiggjøre angrepet mot PKK.

De folkelige krava er rettferdige og berettiga. Imidlertid overskygger voldshandlinger de rettferdige folkelige aksjonene. Disse handlingene ønsker man å bruke som begrunnelse for angrep og provokasjoner fra fiendens styrker. Voldelige mottiltak mot de rettferdige folkelige aksjonene bare forverre de eksisterende problemene. Derfor vil det være gunstig å heller løse problemene gjennom offentlig dialog og en demokratisk tilnærming.

Som frihetsbevegelse er vi ikke i eller med noen bevegelse som tyr til vold i Bashur (den kurdisk-dominerte delen av Irak), og vi støtter det heller ikke. Påstander om at vi står bak volden er demagogi og falsk propaganda. De som kommer med disse uttalelsene prøver å dekke over problemene og prøver å unngå ansvaret for hendelsene. Vi ber vårt folk og alle relevante deler om å stå opp mot denne planen og propagandaen.»

HDPs medleder Pervin Buldan gikk 13.desember ut i den kurdiskvennlige nettavisen ANF og advarte mot det spillet som nå pågår i Tyrkia for å forby HDP. Hun polemiserte mot Devlet Bahceli, lederen for ultra-høyrepartiet Nationalist Movement Party (MHP), som i tyrkiske medier nettopp har gått hardt ut mot HDP. Bahceli kaller HDP «et terrorproblem, et separatistreir, en mordbrannsgjeng og et giftig våpen rettet mot den demokratiske sikkerhetsorden». Han vil ha HDP forbudt.

Buldan sier at de ikke har noe behov for å gå i debatt med MHP-lederen. Men fordi det her spilles på strømninger som MHP og flere nærer opp under, og siden MHP også er den viktigste politiske samarbeidspartneren til AKP/Erdogan, er det nødvending å si klart i fra om at «ingen kan stenge ned HDP». Se utspillet til Buldan i linken  «Nobody can ban the HDP», say the party’s co-chairs (anfenglishmobile.com)

MHP kan ikke klare å stenge HDP aleine, så Bahcelis utspill må sees i sammenheng med at Erdogan/AKP sitt politiske slingringsmonn i Tyrkia har snevret inn jevnt og trutt siden 2015. Han veit at den kurdiske motstanden er Erdogans viktigste hinder for å oppnå hans nyosmanske drøm som er å sitte på en ærestribune ved 100 årsjubileet for den tyrkiske republikken i 2023, som den salige Ataturks overmann. Bahceli veit også at tyrkiske regjeringer har siden 1993 stengt kurdiske partier seks ganger. HDP sine parlamentarikere, ordførere og øvrige tillitsvalgte fyller opp fengslene i Tyrkia i dag. Derfor vil Erdogan være mottakelig for press om grunnvollen hans rakner enda mer.

Erdogan har brukt sin krigsstrategi både utad i sin ekspansjonspolitkk og innad i hardere undertrykking av HDP. Og på begge frontavsnitt har nasjonalisme og patriotisme vært viktige elementer og Bahceli har vært hans våpenbror.

Utenlandseventyrene er kostbare og stagnerer. Om da den innenlandske støtten til hans politikk minsker enda mer, vil Erdogan bli tvunget til enten å lytte til Bahcelis råd, eller reparere andre bånd som har røket de siste årene. To utbrudd fra AKP det siste året, sammen med framveksten av Akseners Det Gode Parti og et mer offensivt CHP (det største opposisjonspartiet) som begynner å snakke om «snap elections», dvs framskyunde valget til 2021, er faretruende varsler både for Erdogan og Bahceli.

HDP ber sine venner i Europa og europeiske regjeringer om å stå hardere opp mot Erdogans krigs- og undertrykkingspolitikk. Talskvinnen Ebru Gunay har gått ut med en oppfordring til Europa om å skjerpe sanksjonene mot Tyrkia . Se link her ANF | Günay accuses Europe of hypocrisy over sanctions against Turkey (anfenglishmobile.com)

Dette burde være en utfordring til oss og alle som er solidariske med kurdernes kamp mot Erdogans underttrykkingsregime. Også til «kurdergruppa» på Stortinget og den norske regjeringen.

16.12.2020

Arnljot Ask, medlem av Arbeidsutvalget i SolKurd

Bydelen heter Sheikh Maqsud og har vært i kurdisk bydel i flere hundre år. Bydelen er en integrert del av Aleppo som er en av Syrias største byer. Sheikh Maqsud har kjempa mot både titalls jihadist grupper og regimet som ville ta kontroll. De har beholdt kontrollen og bygd opp et forsøk på lokaldemokrati nedenfra. Samtidig har de i perioder måttet evakuere mange titusener og i andre perioder som nå, tatt imot flere titusener. Les mer på engelsk her.

Under overskriften – Tyrkia trapper opp angrepene mot kurdiskdominerte styrker i Nord-Syria: Truer med ny offensiv. skriver Ole Øyvind Holth om situasjonen nå.

Den tyrkiske hæren har de siste dagene trappet opp angrepene mot de kurdisk-kontrollerte områdene i Nord-Syria. Beskytningen har særlig vært rettet mot byene Ain Issa, Manbij og Tell Tamr.

Tyrkia har også sendt en rekke militære forsterkninger til frontlinja der de står overfor de kurdiske styrkene. Badran Chia Kurd, visesjef for selvstyreadministrasjonen i Nord- og Øst-Syria, frykter at det kan være opptrappingen til en ny offensiv.

«Tyrkia har fram til nå avvist alle prosjekter som ikke tjener deres interesser i Syria. Derfor vil Tyrkia gripe enhver mulighet til å angripe regionen vår igjen», skriver Chia Kurd i en tekstmelding til Klassekampen. Han sier de også er under konstante angrep fra de tyrkiskstøttede militsene som siden 2019 har kontrollert flere soner langs den tyrkiske grensa. «Vi tror det ikke vil komme noen politisk løsning i Syria så lenge disse gruppene fortsetter å skape kaos og ustabilitet», skriver han.

Frykter kurdisk stat

Det har gått litt over et år siden den tyrkiske hæren og allierte syriske militser angrep de kurdiske selvstyreområdene i Nord- og Øst-Syria, som kurderne kaller «Rojava». Området er kontrollert av Syrias demokratiske styrker (SDF), en koalisjon som domineres av den kurdiske YPG-militsen. Denne koalisjonen var helt avgjørende i nedkjempelsen av IS i Syria, og samarbeidet tett med amerikanske spesialstyrker.

Alliansen var et hardt slag for Tyrkia, som ser på YPG som en forlenget arm av PKK, den kurdiske geriljaen som har vært i krig med tyrkiske myndigheter i over 40 år.

President Recep Tayyip Erdogan har gang på gang lovet å forhindre en PKK-vennlig selvstyreadministrasjon kloss opptil sin sørlige grense. Den tyrkiske journalisten Cengiz Candar, som nettopp har utgitt en bok om kurderspørsmålet i tyrkisk politikk, utelukker ikke at den tyrkiske lederen kan benytte anledningen for å sette i verk en ny offensiv mens Donald Trump fortsatt sitter i Det hvite hus.

– De føler at de med Joe Biden som president ikke vil få det grønne lyset som de har i

dag for å gå militært inn i denne delen av Syria. Så det kan hende de tester om de kan skape en ny situasjon på bakken før januar, sier Candar.

Stoler ikke på Biden

Amerikanske styrker ble sendt til Syria i 2014 for å nedkjempe IS, i allianse med de kurdiske styrkene. Selv om denne operasjonen er over, har de blitt stående igjen med flere hundre spesialsoldater som skal sikre amerikanske interesser i området.

Den forrige tyrkiske offensiven kom som direkte følge av at Donald Trump sa han ville trekke disse amerikanske troppene ut av Syria. Erdogan tolket meldingen som et grønt lys for å angripe kurderne, og iverksatte en offensiv for å opprette det tyrkiske myndigheter omtaler som en «sikkerhetskorridor» sør for den tyrkiske grensa.

Trumps avgjørelse ble i etterkant kraftig kritisert av Joe Biden, som sa at «det absolutt siste jeg ville gjort» var å gi etter overfor Erdogan når det kommer til kurderne, skriver nettstedet Al Monitor.

Hisyar Ozsoy, en politiker fra det prokurdiske partiet HDP, uttaler at han tror Biden ville tatt en annen linje ikke bare av sympati med kurderne «men fordi han er etablissementets mann, og alle de amerikanske institusjonene var mot avgjørelsen om å trekke ut troppene».

Etter massivt press fra dette etablissementet valgte Trump likevel å beholde noen hundre soldater i Syria, og fikk myndighetene i Ankara til å stanse offensiven før de hadde oppnådd målet om en sammenhengende korridor langs hele grensa. Tyrkia kontrollerer for øyeblikket to adskilte soner styrt av deres allierte islamistiske militser. Mange spekulerer på om de nå vil starte en ny offensiv for å knytte sammen disse sonene. Seinest 25. november gjentok Erdogan i en tale at han aldri vil tillate «noen terrorkorridor langs Tyrkias sørlige grense», ifølge Al Monitor.

Utelatt fra forhandlingene

En annen teori er at det Tyrkia først og fremst ønsker er å rykke helt fram til M4-motorveien, for slik å kunne stanse transporten av olje mellom den kurdiske selvstyreadministrasjonen og myndighetene i Damaskus. Candar mener det viktigste for Erdogan er å hindre en fungerende kurdisk-ledet administrasjon, fordi denne både kan tjene som inspirasjon for kurdere i Tyrkia og som base for militante grupper som er fiendtlige til den tyrkiske staten.

Tyrkiske myndigheter har også brukt sin posisjon til å legge ned veto mot at de kurdiske gruppene får delta i den såkalte grunnlovskomiteen, som for øyeblikket befinner seg i forhandlinger Genève. Badran Chia Kurd i den kurdiske selvstyreadministrasjonen mener det at de er utelatt fra prosessen svekker forhandlingene.

«Løsningen i Rojava er relatert til den generelle løsningen i Syria. Vi er ikke løsrevet fra situasjonen i Syria. Vi trenger å prioritere Syrias nasjonale interesser, og krever en tilbaketrekning av tyrkiske staten og deres leiesoldater fra alle regioner de okkuperer, inkludert Afrin, Ras al-Ainn, Tell Abyad og Idlib», skriver Chia Kurd til Klassekampen.

Gissel av nasjonalistene

Samtidig som situasjonen tilspisser seg i Syria, fortsetter Tyrkia også sin krigføring mot kurderne på flere andre fronter. Denne høsten har de nok en gang trappet opp bombingen av PKK-baser i Nord-Irak. For to uker siden ble også 70 nye personer arrestert hjemme i Tyrkia siktet for bånd til PKK-bevegelsen. Det var politikere, leger, advokater, journalister og aktivister, og kom som et tilbakeslag for dem som hadde trodd på Erdogans løfter om reformer bare noen dager i forveien. Cengiz Candar blir fullstendig oppgitt når vi spør om muligheten for at Tyrkia vil gjenoppta fredsprosessen med PKK.

– Enhver som sier det, driver bare med ønsketenkning. Det er tom ønsketenkning, og vil aldri kunne lede til noe. Regimet i Tyrkia er veldig nasjonalistisk, sier Candar.

Han viser til at Erdogan siden 2018 har vært prisgitt sin allianse med de høyreekstreme ultranasjonalistene i Det nasjonale aksjonspartiet (MHP). De vil aldri tillate noen diplomatiske tilnærminger, og presser Erdogan til å ta en enda hardere linje.

– Minste felles multiplum i denne alliansen er å være mot PKK. Hvis de begynner fredssamtaler, vil bety at denne koalisjonen går i oppløsning – noe som igjen betyr at Erdogan ikke lenger vil være president, sier Cengiz Candar.

oleh@klassekampen.no

EU Turkey Civic Commission er en internasjonal organisasjon menneskerettighetsorganisasjon. Den norske Raftostiftelsen var med og grunnla organisasjonen. Denne pressemeldingen tar opp sentrale spørsmål når det gjelder hvilke krav EU må stille overfor Tyrkia i dag:

———————————————————————————————————————-

Vedlagt er vårt brev til presidenten for Det europeiske råd Charles Michel angående møtet i Det europeiske råd 10. og 11. desember 2020 der Tyrkia er et viktig punkt på dagsorden.

Basert på dette brevet og de internasjonale henvendelsene, beslutningene og resolusjonene for fred og demokrati i Tyrkia, ber EUTCC EU-landene og de europeiske institusjonene om å:

1. Gjennomføre diplomatiske, politiske og juridiske tiltak for å tvinge Tyrkias AKP-MHP-regjering til å overholde folkeretten ved umiddelbart og ubetinget å trekke tilbake alle tyrkiske militære styrker som for tiden er aktive utenfor Tyrkia, og avslutte de tyrkiske militære intervensjoner og angrep på Syria, Irak, Libya, Kypros, Kaukasus og områder ved Middelhavet utenfor Tyrkias anerkjente territorielle havgrenser. Som et første skritt ber vi om suspensjon av tollunionen-avtalen mellom EU og Tyrkia og stans av all våpeneksport til Tyrkia.
2. Fremme at løsningen på det kurdiske spørsmålet er avgjørende for etableringen av et stabilt, demokratisk og fredelig Tyrkia, ettersom det kurdiske spørsmålet er et av Tyrkias viktigste interne spørsmål, og med de pågående tyrkiske militære angrep i Syria og Irak, et viktig eksternt spørsmål også. Et EU-initiativ for en politisk dialogprosess mellom den tyrkiske regjeringen og kurdiske krefter bør iverksettes så snart som mulig.
3. La Abdullah Öcalan delta i en politisk dialogprosess med den tyrkiske regjeringen.
4. Opphevelse av alle restriksjoner på kurdiske partier og representanter, i lys av avgjørelsene til EU-domstolen og den belgiske appelldomstolen om at PKK ikke er en terrororganisasjon, er et viktig skritt som kan tas for å fremme en prosess rettet mot å oppnå fred.
5. Oppfordre Tyrkia til å løslate alle politiske fanger inkludert folkevalgte og medlemmer av HDP, å respektere valgresultatene og gjeninnsette ordførerne som er blitt erstattet av regjeringsutnevnte forvaltere.

vennlig hilsen,

Prof. Kariane Westrheim

Leder for EU Turkey Civic Commission

I Klassekampen 2.12.20 skriver Yohan Shanmugaratnam om hvordan Israel, i samarbeid med USA, angriper områder i Syria under Assad-regimet, Irans og Russlands kontroll. Fra før okkuperer Israel Golan-høydene. Iran er Israels hovedfiende i Midtøsten og den siste likvideringen av Irans fremste atomforsker skjerper motsetningene i hele området.

Yohan Shanmugaratnam

Iranerne hadde ikke engang rukket å gravlegge atomfysikeren Mohsen Fakhrizadeh før nok en profilert landsmann var drept i et attentat. Flere arabiske og israelske medier rapporterte i går at Muslim Shahdan, en kommandant i Irans revolusjonsgarde, ble drept i et droneangrep i Syria i helga.

Likvideringen skjedde da kjøretøyet Shahdan og hans følge satt i, krysset grensa fra Irak. Ingen har tatt ansvar for drapet, men observatører peker på at en rekke tidligere angrep mot iranske aktører i Syria har vært utført av Israel.

Ifølge irakiske sikkerhetskilder og lokale militsfolk skjedde hendelsen «mellom lørdag og søndag», melder Reuters. Drapet på atomtoppen Mohsen Fakhrizadeh skjedde fredag. Mistanken har også der falt på Israel.

En rød tråd

Israelske myndigheter har gjennomført flere hundre flyangrep i Syria de siste årene, seinest mot flyplassen i Damaskus i november, ifølge nettstedet Al-Monitor. I 2018 bekreftet militære kilder at Israel hadde brukt 800 bomber og raketter i Syria i løpet av en periode på halvannet år.

De mest omfattende israelske angrepene kom med «Operasjon korthus» i mai 2018, rett etter Donald Trumps kunngjøring om at USA trakk seg fra atomavtalen med Iran.

Seniorrådgiver Marte Heian-Engdal ved Norsk senter for konfliktløsning tar forbehold om at hun ikke vet hvem som står bak drapene på Fakhrizadeh og den iranske kommandanten i Syria.

Hun mener likevel man kan se en rød tråd, fra USAs attentat på den iranske toppgeneralen Qasem Soleimani i Irak i januar, til Israels operasjoner i Syria og til drapet på Fakhrizadeh: Israel, med USA som sin viktigste allierte, anser Iran som sin hovedfiende og største trussel – og handler deretter.

– Under Trump har Israel fått litt mer handlingsrom enn vanlig fra amerikansk side til å gjøre det de synes at de må. Og så kan det virke som de kanskje har fått det litt mer travelt med å få gjort unna noen saker før handlingsrommet krymper igjen med en ny amerikansk administrasjon, sier Heian-Engdal.

Påtroppende president Joe Biden har varslet at USA igjen skal inn i atomavtalen og signaliserer en annen tilnærming i regionen enn forgjengeren.

Iransk dilemma

– Hva slags handlingsrom har Iran når de skal svare?

– Iran er i en helt annen og utrolig mye mer presset situasjon enn Israel. Jeg kan ikke vite hva de kommer til å gjøre, men et mulig utfall er en begrenset aksjon i regionen som de kanskje ikke kommer til å ta på seg ansvaret for, sier Heian-Engdal.

At Israel ikke sier offisielt at de sto bak drapet på Fakhrizadeh, kan gi iranerne en viss fleksibilitet med tanke på hvor sterkt de skal respondere. Men å ikke foreta seg noe, er neppe et alternativ, tror Heian-Engdal.

– Iran er jo en stolt nasjon. På lignende vis som Soleimani representerte Fakhrizadeh en iransk kronjuvel: et hjemmeutviklet kjernefysisk program som er kommet i stand til tross for at iranerne har vært under et svært strengt sanksjonsregime.

Den stoltheten betyr ikke at Iran kommer til å svare med en «umiddelbar, aggressiv motreaksjon», understreker hun. Den samme stoltheten maner til å vise styrke og selvrespekt og følge en langsiktig strategi, som også tar hensyn til ønsket om å redde atomavtalen.

– Iran er null interessert i storkrig, spesielt ikke på eget territorium. Det samme gjelder Israel. Sånn sett er dette et høyt spill. Det er også bekymringsverdig, fordi det er sånn man kan ramle ut i en storkrig ingen egentlig vil ha, gjennom misforståelser, feilberegninger og svar som blir sterkere enn man beregnet.

– Lek med ilden

Mohsen Fakhrizadeh ble gravlagt søndag og erklært som martyr. Hilde Henriksen Waage, professor i historie ved Universitetet i Oslo og forskningsprofessor ved Peace Research Institute Oslo, tror det blir vanskelig å dokumentere at Israel sto bak drapet.

– Men det bærer Mossads karakteristiske kjennetegn: Godt planlagt, kjapt inn og ut, og de som sto bak har tilsynelatende gått opp i røyk.

Waage utelukker imidlertid ikke at jobben kan ha blitt utført av aktører som er alliert med Israel, eventuelt mot betaling. Hun peker også på at Israels statsminister Benjamin Netanyahu drar nytte av drapet, ved at oppmerksomheten vendes vekk fra hjemlige problemer som pandemi, regjeringskrise og korrupsjonsanklager mot ham selv.

– Dette er en farlig lek med ilden, slår Waage fast.

yohans@klassekampen.no