Erling Folkvord er leder i Fotballbane.org og sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre
Foreningen Fotballbaner for jenter og gutter i Kobanê, som ble stifta i 2016, har oppnådd resultater både i Syria og i Norge. Mange la merke til at Per Ravn Omdal stilte seg i spissen for arbeidet. Han har 12 år bak seg som president for Norges Fotballforbund, og hadde i mange år styreverv i de internasjonale fotballorganisasjonene UEFA og FIFA.
Stiftelsesmøtet vedtok at formålet var «å finansiere en eller flere fotballbaner for jenter og gutter i Kobanê og bidra til bygging, vedlikehold og drift fram til lokale myndigheter eller annen aktør med lokal forankring overtar ansvaret for dette.»
Foreningen starta samarbeidet med selvstyremyndighetene i Kobanê et år etter at Islamsk stat (IS) var påført sitt første nederlag og var fordrevet fra byen. Å transportere kunstgress gjennom krigsområder var ingen enkel oppgave. Men høsten 2019 ble to baner åpnet i Kobanê. Siden har de vært i daglig bruk. I dag har Kobanê ni jentelag.
Den tverrkulturelle byen Raqqa ble neste prosjekt. I august i år ble to baner tatt i bruk der. Og nå er innsamlingsarbeidet i gang for at ungene i grensebyen Qamishlo også skal få kunstgressbaner. Tomtene er klare. Du kan se en superkort presentasjon her.
Mange SolKurd-medlemmer har deltatt i innsamlingsarbeidet og bidratt til at det har fått så bred oppslutning. I det første halvåret kom mange bidrag fra enkeltpersoner. Siden har det blitt bevilgninger fra fotballklubber, fagforeninger, kommunestyrer og fylkesting. Fylkespolitikerne i daværende Østfold fylke bevilget 50 000 kroner. Det samme gjorde Bodø kommune. Det var 1 krone per innbygger! Flere kommuner fulgte eksemplet. Med ett unntak har det vært enstemmige vedtak i kommuner og fylker.
Nå sender foreningen ut søknader om støtte til kunstgressbaner for ungene i Qamishlo. Alle kommuner og fylker, mange fotballklubber og flere hundre fagforeninger mottar søknader i løpet av november. SolKurd-medlemmer som er med i fagforening, fotballklubb eller har partifeller eller venner i kommune- eller fylkespolitikken oppfordres hermed til å hjelpe til. Et bevilgningsforslag til fagforeningens årsmøte kan gjøre den store forskjellen. Les mer på foreningens hjemmeside:https://fotballbane.org/
Ta kontakt med foreningen viss du vil hjelpe til med å ta opp saka der du er: kontakt@fotballbane.org
Og et lite poeng til slutt: Alt arbeidet med kunstgressbaneprosjektene gjøres på dugnad. Ingen administrasjonsujtgifter. Hver eneste norske krone brukes i Syria.
Arnljot sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg
Tyrkia har i tiårsvis drevet krigføring mot PKK sine baser i Kandil-fjellene i Nord-Irak. I april 2021 ble denne krigen trappet opp og utvidet til å omfatte landsbyene langs hele grensen mellom Irak og Tyrkia. Kurdiske organisasjoner både i Nord-Irak og i Tyrkia har gjentatte ganger krevd at uavhengige internasjonale organisasjoner kommer inn for å undersøke påstandene om bruk av kjemiske våpen i krigføringen.
Tyrkias forsvarsminister, Hulusu Akar, innrømte åpent i Tyrkias Parlament 16.febr 2021 bruken av tåregass under militæroperasjoner mot PKK i Nord-Irak, noe som bryter med konvensjonen mot bruke av kjemiske våpen i krig (bare tillatt i forbindelse med inngripen i ordensforstyrrelser ) Men regjeringen i Den kurdiske regionen (KRG i Erbil) har motsatt seg adgang for undersøkelsesgrupper.
Leger knyttet til den sveitsisk/tyske avdelingen av Internasjonale medisinere mot bruk av av kjernevåpen (IPPNW) har nå i perioden 20-27 september funnet flere indisier på at Tyrkia bruker kjemiske våpen i sin krig mot PKK i Nord Irak. Som flere funn nær et område hvor tyrkiske styrker hadde evakuert, med beholdere med hydroklorisk syre og blekestoff, som kan brukes til å lage chlorine, et klassisk kjemisk våpen.
De fant også videoer som viser installasjon av apparat for å pumpe gass inn i tunnelene til PKK-styrkene. IPPNW sier at det er påkrevd med ytterligere undersøkelser av internasjonale organisasjoner, somOrganisasjonen for forbud av kjemiske våpen (OPCW), ellergruppe utpekt av FNs generalsekretær, for å bekrefte deres funn og få reist sak mot Tyrkia for brudd på konvensjonen om bruk av kjemiske våpen i Nord Irak
Solidaritet med Kurdistan oppfordrer norske myndigheter og menneskerettighetsorganisasjoner til å følge opp denne saken gjennom de kanalene de har.
Den 16. september 2022 døde den unge kurdisk kvinnen Mahsa Amini (Zhina Amini) i moralpolitiets varetekt i Teheran. Siden da har de iranske myndighetene prøvd all slags metoder for å prøve å overbevise det kurdiske- og iranske folket og omverden at Zhinas dødsfall skyldtes underliggende sykdommer. Med utgangspunkt i mer enn 43 års maktmisbruk, urettferdigheter, diskriminering og løgner var det heller ingen grunn til at folket skulle tro på presteregimet fortellinger om Zhinas dødsfall. Derfor rystet Aminis dødsfall hele Iran og verdenssamfunnet, og slagordet «kvinner, liv, frihet» har blitt en trussel mot det religiøse terrorregimet i Iran.
17. september stormet kurdiske kvinner og menn gatene i den kurdiske byen Sanandaj (Senneh) og ropte slagordet «Jin, Jiyan, Azadi» eller «kvinner, liv, frihet» og fordømte mishandlingen og drapet på Zhina Amini. Etter kort tid spredte protestene seg til andre kurdiske byer. De tre første dagene sto det kurdiske folket alene i protester mot regimet. 18. september 2022, kom de kurdiske opposisjonspartiene i Nord-Irak (Sør-Kurdistan) med en kunngjøring hvor de utfordret det kurdiske folket til generell streik og nedstengning av virksomheter dagen etter. Dette fikk stor effekt. Det ble full nedstengning av butikker og virksomheter over hele Kurdistanprovinsen og protester og demonstrasjoner i alle kurdiske byer. Kurdiske kvinner brente hijabene sine ute i gatene. Hijab var og er et symbol for regimets religiøse verdier,- nå ble den brent av kurdiske kvinner med dansende skritt, og de startet en feministisk revolusjon på alvor.
Protestene og streiken i de kurdiske byene fikk en betydelig oppmerksomhet av både kurdiske og persisk media og i tillegg ble alle sosiale plattformer fulle av bilder som omhandlet protestene og streiken i Kurdistanprovinsen i Iran. Den fjerde dagen spredte protestene seg til alle deler av Iran. Det var overraskende at demonstrantene ropte det samme kurdiske slagordet «kvinner, liv, frihet», og slagordet ”Kurdistan er ikke alene og vi er alle Mahsa”.
Dette er et vendepunkt og en historisk hendelse. Etter 1979 hvor det kurdiske folket motsatte seg presteregimet og ikke deltok i folkeavstemningen om en ny iranske grunnlov, har kurderne stått alene i kampen mot regimet. Gang på gang betegnet det iranske regimet kurdernes frihetskjempere som separatister og som en trussel mot landets sikkerhet. Og en stor del av det iranske folket trodde på regimets fortellinger og påstander. Men denne gangen ble det annerledes. For første gang etter mer enn 43 år med islamsk prestestyre har det iranske folket tenkt at kurdere hadde rett da de boikottet folkeavstemningen i 1979. I dag står kurdere for et mål som angår alle frihetskjemper i Iran. Det er dette jeg kaller et vendepunktet.
I over 30 dager har det vært omfattende protester i Iran. Vi har vært vitne til at tusener av kvinner over hele landet har kastet hijaben, viftet med den på ei stang og deretter satt de fyr på den. Dette har kostet mye og ført til masse-fengslinger, skade og drap på mange demonstranter i samme alder som Zhina. Hittil har 270 personer mistet livet som følge av regimets sikkhetsstyrkers direkte skyting. 1800 personer er skadet og over 6000 demonstranter er arrestert. I denne mørketiden med så mye sorg, kan man si at «vi er på vei inn i ny tid».
Den nye tiden Den nye tiden i Iran er unik. Den startet med en tragisk hendelse, nemlig drap på en kvinne i 20-årene hvor hennes forbrytelse var at hijaben ikke dekket håret godt nok. Et dødsfall som vekket kvinner over hele Iran som nå krever å få tilbake sine grunnleggende rettigheter som ble tatt fra dem for mer enn 43 år siden. Her er vi på vei inn i ny tid, en feministisk revolusjon. Det er et nytt fenomen som skiller seg fra alle de andre protestene som kan anses å være landsomfattende og noe som fikk tilstrekkelig oppmerksomhet i Iran og utenfor landegrensene.
De siste årene har Iran vært preget av en rekke protester mot regimet. En kan klassifisere protestene i ulike kategorier etter deres formål. Blant annet lærernes protest og streik, protest mot inflasjon og protest mot valgresultater. For eksempel dreide protestene høsten 2019 seg om økt bensinpris og inflasjon. Et annet eksempel er protestene våren 2010 som handlet om valgresultatene og presidentskapet. Ved det første tilfelle var inflasjon og økte priser hovedtemaet og folk krevde handling av myndighetene. Det endte med masse-fengslinger og drap. I det andre tilfellet var millioner ute i gatene for å fordømme valgkomiteen for valgfusk. Men motkandidaten ledet protestene i en retning som regimet hadde beordret ham. Derfor ble folk lett lurt og sendt hjem. I begge disse tilfellene handlet slagordene om en konkret problemstilling og protestene ble ikke satt inn i en større sammenheng. Protestene var heller ikke landsomfattende. For eksempel boikottet folket i Kurdistanprovinsen valget i 2010 og derfor hadde de ingen grunn å støtte protestene om valgfusk.
Med disse to eksemplene vil jeg tydeliggjøre det som er annerledes mellom de pågående protestene og protestene som har vært tidligere. I dag ser vi at folk fra ulike klasser og yrkesgrupper protesterer og krever nedleggelse av regimet. Menn og kvinner, side om side, har kjempet i over 30 dager og krever slutt på kjønnsdiskriminering og slutt på islamsk styre i Iran. I tillegg opplever vi at protestene har spredt seg til sentrale tjenesteytere som blant annet lærere, sykepleiere, industriarbeidere og arbeidere i olje- og gass bransjen. Samtidig ser vi en utrolig støtte og engasjement av kvinnelig og mannlige studenter over hele landet og en stor innsats fra jenter og gutter på videregående skoler. Det som er spesielt og unikt er gatekampene mellom regimets sikkerhetsstyrker og kvinner som går rundt uten hijab. Hvis man tar utgangspunkt i den politiske situasjonen som hadde etablert seg i Iran for 11 års siden, er endringene og framgangene stor. Vold, terror, religion og Sharia-loven , massefengsling og henrettelse har vært hoved-strategiske tiltak som presteregimet har brukt for å kontrollere og undertrykke sine motstandere. På 2000-tallet hørte man neppe slagord eller kritikk som var rett mot regimet øverste leder, Ali Khamenyi. Slagord eller kritikk mot ham ville ha endt med henrettelse. Nå setter kvinner fyr på hans bilder som har hengt over iranske gater i flere tiår. Kvinner og menn angriper moralpolititets avdelinger over hele landet og setter fyr på deres undertrykkelsesapparat. Samtidig ser vi at folk tenker kreativt for å hindre fengslinger og at liv går tapt ved at de bruker nye metoder for å protestere. De siste dagene har folk protestert ved å tute med bilhorn, eller å sperre gater ved å samles i små og store grupper uten å si noe. På natta og i mørket har folk marsjert i tog med ulike slagord mot regimets grunnleggende prinsipper. Alt i alt tyder det på at folket i Iran ønsker å fjerne presteskapet og erstatte det med et demokratisk folkestyre som er basert på likestilling mellom menn og kvinner.
Truende faktorer Som nevnt tidligere har kurdere siden 1979 motsatt seg det iranske regimet. Og regimet har aldri klart å vinne det kurdiske folkets tillit. Siden 1979 har presteregimet sett på kurdere og det kurdiske folket som sine hovedfiender. Ofte ble kurdere beskyldt for å ville dele Iran og ble betegnet som separatister. Dette dannet et grunnlag for folket i resten av Iran til å boikotte det kurdiske folkets kamp mot regimet i flere tiår. Jeg er nødt å nevne to runder av protester som preget alle kurdiske byer i to ulike perioder, den ene var i november 1996 og den andre juli 2005.
Protestene høsten 1996 fant sted etter drap på en kurdisk religiøs leder som het Mohammad Rabiei. I juli 2005 tok det kurdiske folket over gater og fordømte drapet på Shivan Qaderi, en kurdisk politisk fange som mistet livet som følge av mishandling og tortur i fengsel. I begge disse periodene fortsatte det kurdiske folket sin kamp mot regimet i over fire uker. Protestene fikk hverken mediaoppmerksomhet eller støtte i resten av landet. Kurderne ble rett og slett sett som en trussel mot landets sikkerhet. Regimet anvendte den klassiske metoden mot kurdere, nemlig det å kalle demonstrantene for medlemmer av de kurdiske opposisjonspartiene i eksil. Dette var god nok grunn for resten av befolkningen i Iran til ikke å støtte det kurdiske folkets kamp mot regimet. I dag bruker regimet samme metode for å svekke tilliten blant kurdere og andre folkeslag i Iran. For noen uker siden angrep det iranske regimet militærbaser og mottakene for de ulike kurdiske partiene i Nord-Irak med mer enn 50 missilraketter. Dette gikk hovedsakelig ut over sivile, blant dem kvinner og barn og det medførte masseødeleggelser. 100 personer ble skadet og 20 personer mistet livet. Presteregimet begrunnet angrepet med at disse kurdiske partiene har stått bak de folkelige opprørene og de er en trussel mot Irans sikkerhet. Dette er en usann påstand. Egentlig var formålet med angrepene todelt. Regimet ønsket å svekke tilliten mellom folk som hadde kommet på gata for å støtte protestene som hadde startet i de kurdiske områdene. Enda en gang prøvde regimet å knytte de folkelige protestene i kurdiske områder til partiene i eksil. I tillegg ønsket regimet å rette fokuset fra media og folket, både i landet og i utlandet, mot disse angrepene, noe som kunne hjelpe regimet å slå ned de pågående kampene. I denne forbindelsen var ledere for de kurdiske partiene flinke å avsløre regimets plan og lot ikke folket i Iran falle i regimets felle.
De siste dagene har regimets øverste militærledere varslet både de irakske og de kurdiske myndighetene i Bagdad og Erbil om et offensivt angrep på bakken mot de kurdiske opposisjonspartiene som befinner seg i Nord-Irak. 19. oktober var representanter fra sentralstaten i Irak og fra den kurdiske autonome delen samlet i Teheran angående denne saken. Presteregimet har lagt frem tre alternativer; 1. alle de kurdiske bevæpnete partiene skal avvæpnes og alle medlemmene og familier flyttes til en flykningeleir som skal kontrolleres av det irakiske hæren. 2. Alle disse partiene skal flyttes til et annet land (f.eks. innenfor EU). 3. Å iverksette eller praktisere et offensivt angrep på bakken dersom de to første alternativene ikke gjennomføres.
Presteregimet er overbevist om at hverken kurdere i Irak eller kurdere i Iran vil akseptere mishandling av de kurdiske opposisjonspartiene og dette vil koste landet dyrt. Derfor satser regimet på sentralmyndighetene i Bagdad for å kunne nå sine planer mot de kurdiske partiene. Men regimets innflytelse er svekket hos de sentrale myndighetene i Bagdad etter flere års innblanding i Iraks innenrikspolitikk. For første gang etter mer enn 40 år med islamsk prestestyre har det iranske folket tenkt at de kjemper sammen med kurdere for et mål, nemlig å begrave prestestyret. Det er derfor vi må vise vår støtte til det kurdiske og iranske folkets krav om et bedre liv og et fritt samfunn. Det iranske regimet må ikke lykkes i å lokke folket i en felle ved å starte sine krigføringsplaner mot de kurdiske partiene i eksil.
Til slutt: Jeg vil også nevne at brannen forrige lørdag i Evin-fengselet i Teheran er en ny taktikk fra regimet for å både skremme opprørene – og for å rette medias fokus på hendelsen i fengslet. Slik ønsker regimet å avlede oppmerksomheten fra de store opprørene som pågår i landet.
I følge ANF har protestene spredd seg til 195 byer. Tusener er arrestert, men atter tusener reiser reiseg i protest. Det har vært generalstreiker i flere kurdiske byer. Les mer her
I følge nettavisen Blankspot er nå den kurdiske aktivisten Znar Bozkurt sluppet ut av varetekt etter 55 dager. Det svenske migrasjonsverket fortsetter arbeidet med å ta stilling til hvorvidt Bozkurt skal utvises til Tyrkia eller ei. Les mer her. Og her
Foto: Znar Bozkurt är med sin make Tage. Foto Rasmus Canbäck
Lørdag 15. oktober arrangerte Vestfold kurdisk senter en demonstrasjon mot det undertrykkende og voldelige regimet i Iran, i Tønsberg. Demonstrasjonen var til støtte for Jina Amini. Under demonstrasjonen ble det holdt flere taler både på kurdisk og norsk. Flere etnisiteter sto sammen side om side for frihet.
Den 4. oktober arrangerte Rødt Tromsø et seminar om situasjonen i Midtøsten med Erling Folkvord som innleder.
Krigane som no herjar med folka i Midtausten:
Kva handlar dei eigenleg om?
Korleis er situasjonen i dei sjølvstyrte delane av Syria?
Kan kurdisk-palestinsk samarbeid styrke kampen for frigjering i Midtøsten og for ei ny samfunnsordning etter kapitalismen?
Erling Folkvords innleing på Rødt-møte i Tromsø 4. oktober 2022.
Eg skal snakke om det nye, tverrkulturelle folkestyret i Nord- og Aust- Syria. Eg er landsstyremedlem i SolKurd (Solidaritet med Kurdistan), men her snakkar eg berre på vegne av meg sjølv.
Dei kurdiske landsdelane (Rojava) er ein liten del av det sjølvstyrte området i Syria.
Her blir leiarverva delt mellom ei kvinne og en mann. Det gjeld både i politiske organ (ordførar o.l.) og administrative stillingar (rådmann, etatsjef osv.)
Samtidig gjennomfører både Islamsk Stat og Tyrkia daglege angrep mot sivilbefolkninga. Da eg 16. august begynte å arbeide med denne innleiinga, mottok eg ei WhatsApp-melding fra ein ven i Qamishlo. Han fortalde at eit tyrkisk droneangrep drap eit barn den føremiddagen.
Dette er kvardagen.
Da tenkte eg at Tyrkia kanskje vil starte enda ein invasjon med bakkestyrker før dette møtet i Tromsø.
I løpet av det siste året har eg fire ganger reist rundt i områda i Syria og Irak der Tyrkia fører krig. Eg har tidlegare vori i krigsområda i Tyrkia og Nord-Irak og har snakka både med vanlege folk og politiske og militære leiarar med svært så ulike standpunkt.
Eg har og ferske inntrykk frå ei solidaritetsreise med Palestina-komiteen i september
Eg meiner derfor eg kan bidra med opplysningar som du ikkje får i norske media. Dermed meiner eg og at eg har eit brukbart faktagrunnlag for eigne vurderingar. Andre kan gjere andre vurderingar ut frå same fakta.
Som revolusjonær i Norge syns eg det er rett og viktig å støtte både dei revolusjonære i Midtausten og andre demokratiske krefter der.
Men to ting først, den historiske bakgrunnen og samanhengen med dei andre krigane i Midtausten i dag:
1. Litt om den overordna, historiske bakgrunnen
Den svenske eks-diplomaten Ingmar Karlsson seier at fredsslutninga etter første verdskrigen er «Roten til det onda».
Han siterer Feltmarskalk Archibald Wavell som seinare vart engelsk visekonge i India. Feltmarskalken sa i 1920 at dei europeiske forhandlarane hadde «lyktes godt med å få til en fredsslutning som gjør slutt på freden.»
Feltmarskalken fekk rett.
Folka i Midtausten har i over 100 år levd med krigar som England og Frankrike la grunnlaget for med oppdelinga av Midtausten etter første verdskrigen. Rivaliseringa både mellom imperialist-statane og innbyrdes mellom regionale stormakter har utløyst nye krigar.
Ikkje eit einaste år utan krig.
General Mustafa Kemal – som seinare tok namnet Atatyrk – bygde frå 2019 ein brei religiøs og nasjonal front for å forsvare det muslimske kalifatet mot stormaktene som hadde knust Det osmanske riket. «Den nasjonale pakta» – Misak-ı Milli – er namnet på den breie plattforma for uavhengighetskrigen. Kartet over det eg kallar «Stor-Tyrkia» er del av pakta.
Så seint som i mars 1923 svara Atatyrk slik da journalistar spurde kva slags rettar kurdarane skulle ha i den nye staten Tyrkia:
«I stedet for å betrakte det kurdiske spørsmålet isolert, vil vi etablere former for lokal autonomi i samsvar med vår grunnlov. Derfor vil de provinser som er overveiende kurdiske, kunne ha sin egen autonome administrasjon.»
På den avsluttande fredskonferansen i Lausanne sju månader seinare nådde Atatyrk likevel ikkje fram med kravet om eit stort Tyrkia.
Kurdisk og palestinsk frigjeringskamp
Berre sju år seinare – i september 1930 – snakka Tyrkias justisminister Esat Mahmut Bozkurt om kor nødvendig det var å knuse den kurdiske frigjøringskampen:
«Dette er en krig mellom to raser, og det er verken den første eller den siste. (…) Tyrkeren er sitt lands eneste herre. De som ikke er av rein tyrkisk avstamming, har bare en rettighet, nemlig retten til å være tjener og slave.»
Settlarar i Palestina og den israelske okkupasjonsmakta snakkar vel i dag omtrent slik som den tyrkiske justisministeren gjorde i 1930.
På 1930-talet tok palestinarar opp kampen mot England og sionist-leiarane som ville gjere Palestina til ein stat berre for jødar.
Det store palestinske opprøret på 1930-talet vart knust. På omtrent same tid knuste den tyrkiske hæren det kurdiske opprøret i Dersim og drap fleire tusen. Ingen veit kor mange som vart slakta ned der, men president Erdogan sa det var fleire enn 13 000 da han 23. november 2011 ba om orsaking (!) for massakren. (BBC 23. november 2011.)
Eg skal komme tilbake til fellestrekka mellom kurdisk og palestinsk frigjøringskamp.
2. Samanhengen mellom Nord- og Aust-Syria og dei andre krigane i Midtausten i dag.
Her tar eg berre med 3 punkt.
Islamsk stat (IS) er framleis aktiv i Irak og Syria, både militært og politisk. IS vaks fram etter den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 og nådde eit høgdepunkt i 2014. IS styrte da store delar av Irak og Syria.
Den regulære IS-hæren vart nedkjempa i mars 2019 og IS mista da det siste landområdet. I 2022 utfører «nedgravde» IS-celler terroraksjonar både i Syria og Irak.
Tyrkias krig for å utvide dei tyrkisk-okkuperte landområda i Irak og Syria. Med støtte frå NATO og dermed frå Norge.
Iran intensiverer undertrykking av alle demokratiske krefter og trappar opp krigen mot kurdiske organisasjonar som driv ulike former for folkeleg organisering i Rojhelat, den kurdiske landsdelen. Det nye er at drapet på enda ei kurdisk kvinne i Iran, Mahsa (Zhina) Amini, har utløyst tverrpolitiske, verdsomfattande protestar.
Demoen på laurdag her i Tromsø, der Serias heldt appell, var ein del av ei global solidaritetsrørsle.
Så nokre stikkord om situasjonen akkurat no, i oktober 2022.
I Irak fører Tyrkia bakkekrig med luftstøtte og bruk av kjemiske våpen. Berre PKK-geriljaen gjer motstand.
I Syria har Tyrkias eigne bakkestyrkar og leigesoldatar starta innføringa av direkte tyrkisk styre i dei områda som Tyrkia har okkupert i fleire år. Tre tyrkiske provinsguvernørar styrer kvar sin del av dei okkuperte områda.
Tyrkia bygger nye bustadområde i dei okkuperte områda, slik settlarane gjer i Palestina. Erdogan vil «gi» desse husa til flyktningar frå andre delar av Syria.
I Nord- og Aust-Syria gjennomfører Tyrkia daglege fly, drone og rakettåtak utafor dei okkuperte områda. Mange angrep er retta mot sivile mål.
I Dag og Tid skreiv eg nyleg detaljert om slike angrep som eg sjølv har sett resultatet av. Den tyrkiske ambassadøren benekta at Tyrkia bomba sivile mål. Og så føyde han til:
«If the writer is so sure that these attacks were against civilian targets and were carried out by us, he should inform us the next time when he travels so that we can make sure that his destination will be exempt from such attacks, if he is always with innocent civilians on the ground there.»
Korleis kan Tyrkia gi meg ein slik lovnad viss det ikkje er Tyrkia som gjennomfører angrepa?
Så til det eg eigenleg skal snakke om:
Bygginga av eit nytt samfunnssystem i Nord- og Aust-Syria i åra frå 2012 til 2022.
Utgangspunktet: Unge revolusjonære i Syria som var inspirert av PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet), starta på 1980-talet politisk massearbeid på den kurdiske landsbygda i nord. Arbeid ute på jordene om dagen – folkeopplysning og politiske diskusjonar om kvelden. År etter år. Eg besøkte nokre av dei på 1990-talet.
I 2003 var dei så sterke at dei oppretta eige parti: Det demokratiske einskapspartiet (PYD). Året etterpå møtte eg nokre av medlemmane i sentralkomiteen. Dei forklarte m.a. at partiet ikkje ønska å bryte ut av Syria og opprette ein kurdisk stat.
Frå kurdisk revolusjon i 2012 til fleirkulturell revolusjon i dag.
Revolusjonen i Rojava i juli 2012 omfatta berre dei tre, nokså små kurdiske landsdelane: Efrin, Kobanê og Cizire:
Leiinga i PYD utnytta situasjonen og tok makta da Assad-regimet var kraftig svekka.
Seinare har dette utvikla seg til store område der kurdarane er i mindretal. Den kurdiske revolusjon har vorti ein tverrkulturell eller tverrnasjonal revolusjon.
Frontlinjene i nordlege Syria i juni 2022:
Gult: Den Autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria (AANES) Grønt: Okkupert av Tyrkia i 2016 og 2018 Grått: Okkupert av Tyrkia i 2019 Rosa: Den syriske regjeringa
Det offisielle namnet på det sjølvstyrte området er no: Den autonome administrasjonen i Nord og Aust Syria. Engelsk forkorting er AANES.
Dette er nokre av særtrekka:
Kvinner og menn er likestilte medleiarar. Dette er flytting av makt frå menn til kvinner. Enno ikkje gjennomført overalt.
Rett til å lære sitt eige språk i den offentlege skolen. Tre offisielle språk: Kurdisk, Arabisk og Assyrisk. Dette skaper store problem fordi berre Assads arabiske undervisningsopplegg er anerkjent av Syria og andre statar.
Alle folkegruppene har same rett og plikt til å delta i samfunnsstyringa på alle nivå.
Det finst ikkje noko som liknar på dette i andre land i Midtausten. Og sannsynlegvis heller ikkje i verda for øvrig.
Val på dei to lågaste nivåa vart gjennomført hausten 2017. Mange parti deltok og er representert i folkevalde organ. PYD fekk størst oppslutning.
Den sentrale folkevalde forsamlinga (som ikkje kallar seg parlament eller nasjonalforsamling) er per i dag personar/leiarar som er utpeika frå eit utal av parti og andre organisasjonar. Det har ikkje vori muleg å gjennomføre vanleg val.
Eg syns det er rart at den nye samfunnsordninga har overlevd krig, terror og anna motstand i 10 år. Tyrkia har likvidert mange leiarar, på omtrent same vis som Mossad likviderte palestinske leiarar for nokre tiår sia. Sjølvstyret har likevel vorti utvida, utvikla og forandra.
Taktiske alliansar med fiendar
Samtidig er dei omgitt av fiendar på alle kantar, fiendar som dei mange gonger har inngått nødvendige taktiske alliansar med.
Den taktiske alliansen med USA mot IS i oktober 2014 er det mest kjende eksemplet.
IS som fram til da hadde gått frå siger til siger, ville ha vunni enda ein siger i grensebyen Kobanê hausten 2014, viss den kurdiske revolusjonære rørsla ikkje hadde inngått ein taktisk allianse med sin eigen strategiske fiende.
Tidleg i oktober 2014 såg eg tyrkiske tanks som sto klare til framrykking rett utafor Kobanê, på den tyrkiske sida av grensegjerdet. Dei første amerikanske bombene øydela IS-tanks i den austlege utkanten av Kobanê 4. oktober 2014.
Leiarane i PYD – det demokratiske einskapspartiet – vart neppe overraska da USA kort tid etterpå støtta den første tyrkiske bakkeinvasjonen i Nord-Syria.
Forankra i eigen kultur og eiga historie
Denne revolusjonære rørsla står på eigne bein, forankra i eigen kultur og historie. Dei er derfor annleis enn dei samfunna der revolusjonære i andre delar av verda har vunni sigrar og nederlag. – Alle revolusjonære sigrar for å bygge eit nytt samfunn etter kapitalismen, har hittil vori midlertidige.
Det som starta som ein kurdisk revolusjon i Rojava juli 2012 er i dag ei tverrkulturell nyordning av samfunnet i eit område som dekker nær ein tredjedel av Syrias landområde. Arabarar, kurdarar, assyrarar, tsjerkessarar, armenarar, turkmenarar og andre folk samarbeider for å skape ei felles framtid med ein ny type folkestyre. – Det er sjølvsagt motstand mot dette, og særleg mot flytting av makt frå menn til kvinner. Og IS har mange sympatisørar, særleg i dei søraustlege område. IS har pengar nok og rekrutterer på svolt og arbeidsløyse.
Ein kurdisk soldat – ein mann – sa det slik da eg i 2016, møtte han ved frontlinja mot IS: «Det gir ikkje meining å snakke om demokrati før kvinner har like stor makt som menn.» Han snakka ikkje om formell likestilling, men om makt til å styre samfunnet.
Eg har enno ikkje høyrd liknande utsagn frå ein revolusjonær mann i Norge.
Farleg for herskarane i Midtausten og for USA og Russland
Den nye samfunnsordninga i Nord- og Aust-Syria er eit trugsmål både mot imperialiststatane og mot overklasse og statsleiarar i heile Midtausten. Statsleiarane og herskarsjikta i Tyrkia, Iran, Israel, Irak og Syria, for å berre nemne nokre av dei største, vil miste makt og kontroll viss nyordninga vinn fram i fleire statar. Det var ikkje tilfeldig at IS vart finansiert frå Qatar og Saudi Arabia. Desse statane rivaliserer innbyrdes, men alle ønskjer å knuse det tverrkluturelle folkestyre-eksperimentet i Syria.
Verken Assad, Erdogan eller presteregimet i Iran kan tenkje seg å flytte makt frå menn til kvinner.
Dei revolusjonære må etter evne utnytte dei innbyrdes interessemotsetningane mellom desse statane.
Det handlar om kontroll over olje- og gasskjelder og naturressursar som enno er lite kartlagt. Det handlar ikkje minst om kontroll over dei store elvene.
*
Kanskje vil dei revolusjonære i Nord- og Aust- Syria klare å forsvare og utvikle den nye samfunnsordninga 10 år til.
Kanskje blir det revolusjonære regimet knust.
Det kan godt gå slik viss Tyrkia, Iran, USA, Irak, Russland og Assad-regimet i Syria, eller dei fleste av dei, får til å samordne seg, på tvers av interessemotsetningane seg i mellom. I dag er Tyrkias president Erdogan kanskje den viktigaste alliansebyggaren mellom dei som vil knuse revolusjonen i Nord- og Aust-Syria. Han satsar på vere alliert med både USA og Russland, som for tida er på krigsfot og ikkje på talefot.
**
Midt i dette er internasjonalt solidaritetsarbeid viktig.
Samarbeid og etterkvart samordninga mellom demokratiske og revolusjonære krefter i Midtausten er truleg enda viktigare.
Det siste året har eg møtt mange både i Kurdistan og i Palestina som ønskjer eit gjensidig samarbeid mot det som i stor grad er felles fiendar. Dei viser til fleire gode erfaringar frå dei siste 100 åra.
1982: Revolusjonære kurdarar og
revolusjonære palestinarar hjalp kvarandre.
Ei slik erfaring er frå januar 1982. George Habbash var leiar i PFLP, Folkefronten for frigjering av Palestina, som vart stifta i 1967. Habbash ga ei viktig handsrekning til Abdullah Öcalan som var leiar i PKK – Kurdistans arbeidarparti. PFLP hadde 15 års erfaring. PKK vart oppretta i 1978 og var ein revolusjonær nykommar. PFLP ga PKK lov til å opprette ein utdannings og treningsleir i Bekaa-dalen i Libanon. I januar 1982 åpna PKK det dei kalla Akademiet i denne leiren.
Det første kullet var ferdigutdanna i juni 1982. Istadenfor å reise tilbake til Kurdistan vedtok dei å slutte seg til palestinarane sin forsvarskamp mot den israelske invasjonen i Libanon. I 1998 møtte eg ein av dei som var med på det første kullet. Da var han i ein PKK-leir i Qandil-fjella i Nord-Irak. Han fortalde meg at mange av kameratane hans i PKK vart martyrar i den krigen. Det vart og mange andre kurdarar som var i Libanon da.
Enkelte kurdiske leiarar er alliert med Israel
Samtidig er andre kurdiske leiarar tett alliert med Israel. Israel kan alltid stole på dei som i dag styrer Den kurdiske regionen i Irak: Toppane i Barzani-klanen og i Kurdistans demokratiske parti. Dei og regjeringa i Israel støttar kvarandre i stort og smått.
I Oslo har eg sett at Partiet De Kristne – som er 110 prosent Israel-vener – har stilt på gata med israelske flagg for å vise støtte til Kurdistans demokratiske parti og Barzani.
Norge er eit lite imperialist-land som i praksis står på feil side i dei fleste spørsmåla som gjeld undertrykte folks frigjeringskamp. Både palestinarar og kurdarar merkar kor lite gode ord frå den norske regjeringa er verd.
Heilt i det små, kan samarbeid mellom den store, 50 år gamle Palestinakomiteen og det 8 år gamle Solidaritet med Kurdistan vere eit lite, men politisk viktig bidrag.
Du kan melde deg inn i Solidaritet med Kurdistan her og no.
Stiftelsesmøtet vedtok at formålet var «å finansiere en eller flere fotballbaner for jenter og gutter i Kobanê og bidra til bygging, vedlikehold og drift fram til lokale myndigheter eller annen aktør med lokal forankring overtar ansvaret for dette.»
Mange SolKurd-medlemmer har deltatt i innsamlingsarbeidet og bidratt til at det har fått så bred oppslutning. I det første halvåret kom mange bidrag fra enkeltpersoner. Siden har det blitt bevilgninger fra fotballklubber, fagforeninger, kommunestyrer og fylkesting. Fylkespolitikerne i daværende Østfold fylke bevilget 50 000 kroner. Det samme gjorde Bodø kommune. Det var 1 krone per innbygger! Flere kommuner fulgte eksemplet. Med ett unntak har det vært enstemmige vedtak i kommuner og fylker.
Nå sender foreningen ut søknader om støtte til kunstgressbaner for ungene i Qamishlo. Alle kommuner og fylker, mange fotballklubber og flere hundre fagforeninger mottar søknader i løpet av november.
De fant også videoer som viser installasjon av apparat for å pumpe gass inn i tunnelene til PKK-styrkene. IPPNW sier at det er påkrevd med ytterligere undersøkelser av internasjonale organisasjoner, somOrganisasjonen for forbud av kjemiske våpen (OPCW), eller gruppe utpekt av FNs generalsekretær, for å bekrefte deres funn og få reist sak mot Tyrkia for brudd på konvensjonen om bruk av kjemiske våpen i Nord Irak
Solidaritet med Kurdistan 