Klassekampen hadde en artikkel den 4. januar under tittelen «Fiender finner sammen». Der beskrives det hvordan den tyrkiske og den syriske staten legger opp til et samarbeid for å knuse Syrias demokratiske styrker (SDF). Deretter påpekes det at SDF er alliert med USA i kampen mot Islamsk stat og at Russland og Syria vil se seg tjent med at USA svekkes. Og der stopper analysen.
Hvorfor belyses ikke konsekvensene samarbeidet mellom disse diktatorene for å knuse SDF har for den folkelige kampen for sosiale, økonomiske og politiske rettigheter? Det er den folkelige kampen som er hovedkraften i utviklinga i denne delen av Midtøsten. Denne demokratibevegelsen truer Tyrkias herskerklasse, Syrias diktatur, Russlands posisjon og Irans diktatur. Også USAs innflytelse vil svekkes dersom demokratibevegelsen vinner fram.
I Tyrkia har Kurdistans arbeiderparti vært en ledende drivkraft i demokratikampen siden stiftelsen på 1970-tallet. Ikke aleine. Det er mange demokratiske krefter i Tyrkia. Blant de legale partiene spiller Folkenes demokratisk parti (HDP) en sentral rolle, sammen med fagforeninger, kvinneorganisasjoner og kulturelle organisasjoner. Til tross for at styresettet i Tyrkia nærmer seg et diktatur, er overklassen nå redd for at det statsbærende partiet AKP, som regjerer sammen med ultra-høyre partiet MHP, skal tape posisjoner i valget juni. Krefter som vil innfri noen av krava til demokratibevegelsen vil da kunne styrke seg.
I Syria i 2012 utnytta de demokratiske kreftene krigen mellom Assad-diktaturet og den vestlig/Nato-støtta jihadist-opposisjonen til å gjennomføre en demokratisk revolusjon i Nord og Øst Syria. Området består av en mosaikk av folkegrupper der arabere utgjør den største gruppa og kurdere den nest-største gruppa. Her prøver man å utvikle en form for direkte-demokrati med vekt på kvinnefrigjøring og økologi. Området huser mellom 4 og fem millioner og utgjør rundt 30 % av Syrias landområde.
I Nord Irak står PKK sterkt i fjell-områdene og samarbeider med ulike demokratiske krefter. Samtidig står kampen for og mot demokrati internt i de dominerende partiene PUK og KDP. Disse partiene kontrolleres av halv-føydale klansoverhoder. Det er stadig demokrati-opprør retta mot disse klanslederne. I Iran har den folkelige bevegelsen skutt fart de siste åra og utgjør en stadig større trussel mot autokratiet. Demokrati-bevegelsen står særlig sterkt i de kurdiske områdene. De siste månedene har vi sett et sterkere samarbeid mellom opposisjonelle i alle deler av Iran.
Det er i dette lyset man skal forstå tilnærmelsen mellom de anti-demokratiske kreftene. De føler seg trua av de mangslungne demokratiske bevegelsene. Tyrkia er mange-årig og sentralt Nato-medlem. USA/Nato har viktige militære baser i Tyrkia. Tyrkias diplomati med Russland gjelder ikke at Tyrkia er på vei ut av Nato, men at Tyrkias overklasse har behov for å slå ned demokrati-opprøret. Og her har Tyrkia Natos fulle støtte.
De demokratiske kreftene i de fire statene har erfart over tid at de må, på den ene sida, utnytte motsetningene mellom de ulike stormaktene, og på den andre sida vite at i det lange løp må de stole på egne krefter og solidaritet fra vanlige folk i resten av verden.
Det er å håpe at Klassekampens dekning framover vil inkludere denne grunnleggende siden ved de politiske og militære kampene i Midøsten.
Beth sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg og er medlem av Oslostyret
Tara Husen er feminist og den eneste kvinnelige partilederen i Irak. Tevgara Azadi er et opposisjonsparti i Irak. Det ble dannet i 2014 etter at staten forbød PCDK. Partiet er et søsterparti til PKK i Bakur, PYD i Rojava og PJAK i Rojhalat. Tara besøkte Norge uka før jul for å informere om situasjonen for partiet og innbyggerne i den kurdiske delen av Irak (Bashur). Vi var flere fra Solidaritet med Kurdistan som var så heldige å få møte henne 21. desember.
Tevgara Azadi bygger på Öcalans og PKKs ideologi og blir et alternativ til det irakiske systemet. Partiet avviser samfunnshierarkiet som er bygd på patriarkatet i Irak. De bygger på og utvikler sameksistens, kvinnefrigjøring og levelig økologisk system. Kvinner og menn står likt og sammen.
Tara Husen sier at eliten i Irak bruker lovene og jussen til sin fordel for. Dette står i motstrid til Tevgara Azadis prinsipper der alle i samfunnet er like mye verdt og skal behandles likt. Partiet møter stor motstand fra staten, presteskapet og de bestemmende maktene i landet. Partiet nådde ikke sperregrensa i det irakiske parlamentsvalget.
Tyrkia har over tid angrepet Bashur med fly, bakkestyrker og kjemiske våpen. Iran angriper også, men i mindre omfang. Tara sier at de som protesterer på dette, blir fengsla. Nå er det et titalls personer som sitter i fengsel. De revolusjonære blir hele tida trua med å bli drept. Ved sida av å kjempe mot staten bygger de samfunnet i Bashur. Ønsket deres er å være økonomisk uavhengig av staten og kunne finansiere sitt eget arbeid i Bashur. Tevgara Azadi ønsker også å stille til valg til det regionale kurdiske parlamentet. Men Tara sier KDP nekter dem det. KDP er Barzani-familiens parti.
Tara forteller at partiet er en del av bevegelsen som kjemper mot den avskogingen av fjellene i Bashur som Tyrkia lenge har drevet. Tevgara Azadi kjemper også imot æresdrap som i praksis fortsatt er lov i Irak.
Tevgara Azadi bygger opp kooperativer der de gjennomfører prosjekter for kvinners utvikling. Det er startet et kvinneakademi. Til daglig har partiet direktekontakt med dem som har problemer og forsøker å støtte dem. Heimebesøk er en av arbeidsmetodene. Arbeidet deres, slik som den første skoleringen i det kooperative system, utføres i hemmelighet. Mange er redde for å bli fengsla med det resultatet at de ikke tør å delta i oppbyggingsarbeidet.
– Slik er virkeligheten, sier medleder Tara Husen, selv om Tevgara Azadi er et av de lovlig registrerte partiene i Irak.
Serias sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre
Komalah er forkortelse for Revolusjonær organisasjon av arbeidere i iransk-Kurdistan. På kurdisk: Komalay Shorshgeri Zahmatkeshani Kurdistani Eran. Begrepet Komalah har sine røtter i ordet komal som kan bety gruppe eller organisasjon. I dag opptrer partiet under navnet Komalah-Kurdistans organisasjon av iransk kommunist- parti (Komalah-CPI).
Komalah er et iransk-kurdisk politisk parti som ble stiftet i 1969 av flere kurdiske studenter på Aryamehr universitet i den iranske hovedstaten, Teheran. På 1960-tallet hadde det iranske monarkiet et strengt forbud mot politiske partier. Dette medførte at Komalah drev sin aktivitet i skjul i omtrent et tiår. Komalah proklamerte seg for offentligheten i 1978. Partiet dannet lokallag i flere iranske byer for å samle kreftene på ytterste venstre fløy i Iran, og hadde et betydelig søkelys på arbeiderklassen i de kurdiske områdene.
I dag har Komalah-CPI sin hovedbase i en leir utenfor byen Sulaymaniya i Nord-Irak og Ibrahim Alizadeh er leder for partiet. I tillegg har partiet mange sympatisører og medlemmer i Iran (hovedsakelig i de kurdiske områdene) som jobber i hemmelige celler. De spiller en viktig rolle for organisering og mobilisering av folk både i de kurdiske områdene i Iran og resten av landet. Samtidig har Komalah-CPI en aktiv utenlandsavdeling med hovedkontor i Stockholm og lokallag i andre land, deriblant Norge.
Formål og ideologi Komalah ble etablert i opposisjon til det dominerende kurdiske partiet i iransk-Kurdistan som opptrådte under navnet Kurdistan demokratisk parti av Iran (PDK-I). Da var PDK-I i nær allianse med det pro-sovjetiske iranske kommunistiske partiet (Tudeh-partiet). I motsetning til Tudeh-partiet var Komalahs ideologi mer preget av den kinesiske revolusjonen og med en visjon om et sosialistisk samfunn baserte på Mao og Marx sin filosofi.
I dag er partiets ideologi og program rettet mer mot en sosialistisk visjon preget av marxistisk og leninistiske filosofi. Komalah har den internasjonale arbeiderklassen som sin fanesak. Kampen mot imperialisme og kampen for et sosialistisk samfunn basert på likestilling står sentralt i partiets program. Komalah har et klasseløst samfunn som mål og vil avskaffe kapitalismen ved at arbeiderklassen overtar styringen.
Etter Sjahens fall i 1979 klarte Komalah å opprette lokale kommune- og landsbyråd i de kurdiske områdene. Kommunerådet kan bestå av politikere som ikke er medlem i et politisk parti, men de er direkte folkevalgte representanter med sete i kommunerådet. Når det gjelder det kurdiske spørsmålet og den kurdiske frigjøringskampen har Komalah et styringsprogram som beskriver hvordan et fritt Kurdistan skal se ut. Styringen skal bestå av kommuneråd eller lokal-kommuner, det vil si fullstendig desentralisering av makt. Samtidig er og har Komalah vært for et selvstendig Kurdistan og ser på kurderens uavhengighet av Iran som en av de viktigste grunnleggende rettigheter som det kurdiske folket gjør krav på. I denne forbindelsen mener Komalah at under en rettferdig folkeavstemning kan det kurdiske folket avgjøre om at de vil være uavhengige, eller en del av den iranske sentralstaten.
Komalah har ingen tro på at føderalisme eller autonomistyreform (som Rojava) kan garantere det kurdiske folket rettigheter nasjonalt og internasjonalt. Derfor har Komalah vært tydelig på at kurdere i Iran kan etablere et eget land, og Komalahs peshmerga-styrker er forpliktet å forsvare resultatet av en folkeavstemning. Grunnen til at Komalah foretrekker folkeavstemning fremfor alle andre mekanismer, er at partiet mener dette kan hindre tap av liv og eskalering av konflikter mellom kurdere og andre nasjoner i Iran.
Historie I motsetning til det PDK-I hadde forestilt seg, klarte Komalah (mellom 1978-1979) å trekke til seg mange nye medlemmer i de kurdiske områdene hvor en stor prosent-andel var velutdannede unge folk fra arbeiderklassen. Deretter etablerte partiet en forsvarsstyrke-avdeling for både menn og kvinner, og Komalah var det første kurdiske partiet som hadde bevæpnede kvinner i sine styrker og i sin ledelse. I et samfunn preget av tradisjoner og som har bestått av stammebasert maktstruktur er det å ha kvinner i et politisk parti og i forsvarsstyrker en historisk hendelse i hele Kurdistan. Andre viktige endringer der Komalah har spilt en sentral rolle er opprettelsen av lokal-kommuner eller kommuneråd og mobilisering av kurdiske bønder mot kurdiske jordeiere. Kommunerådene klarte å organisere gode utdanningstilbud og helse- og sosialtjenester i de områdene
som Komalah hadde mest folkelig støtte. Komalah hadde rent flertall i Sanandaj- og Mariwan-regionen og partiets planer var vellykket i disse områdene. I disse regionene fordelte Komalah jordbruk og pastoralt landbruk mellom bøndene. Tidligere var det kun religiøse ledere og stammegrupper som eide dette. Dette ga Komalah enorm støtte fra arbeiderklassen og mange andre grupper som for eksempel lærere, leger osv. Dette ført til et mer mangfoldig parti. I motsetning til PDK-I var Komalah kritisk til det iranske regimets daværende øverste leder, Ruhollah Khomeini. PDK-I hadde to hemmelig møter med Khomeini med håp om å få han til å akseptere et slags autonomi under tilsyn av den iranske sentrale staten, mens Komalah krevde kurderens uavhengighet av Iran. På tross av uenighetene mellom Komalah og PDK-I opprettet de en komite som besto av representanter fra begge partiene og flere folkekjære ledere for å igangsette en forhandlingsprosess med regimet. Både PDK-I og Komalah spilte en sentral rolle for å organisere protester og boikott av folkeavstemninga for anerkjenning og godkjenning av det iranske islamske regimet og dets Sharialovs-baserte grunnlov. Med stor stolthet var kurdere den eneste nasjonen som med et tydelig «NEI» sto opp mot det iranske regimet. Og det har fortsatte i mer enn 43 år.
Etter at forhandlingene brøt sammen i 1980 startet regimet en offensiv mot det kurdiske folket fra sør. I denne forbindelsen startet Komalah og PDK-I mobilisering av folk for å forsvare de kontrollerte kurdiske områdene. Offensiven tok tre måneder, men regimet lyktes ikke. Dette førte til at regimet trakk sine styrker tilbake og ba det kurdiske folket om seks måneders tid for å fortsette forhandlingene igjen. Etter mindre enn seks måneder startet regimet en ny offensiv mot de selvstyrte kurdiske områdene i fire fronter fra vest til øst og nord til sør. Hittil har kurdernes kamp mot det iranske regimet kostet mer enn 50000 menneskeliv inkludert sivile, partienes medlemmer og peshmerga.
Byen Sanandaj var mest utsatt for angrep av regimet både fra lufta og bakken. Gatekampene i byen tok 24 dager, kjent som Sanandaj-24-dagers kampen. Komalah og andre partier trakk sine væpnede styrker ut av byene for å hindre massedrap på sivile folk (historien ligner det som forgikk i Afrin).
Mellom 1981 og 1984 var de kurdiske områdene de eneste stedene i hele Iran som var trygge for regimets motstandere. Etter at Komalah og PDK-I trakk seg fra byene, fortsatte de kampene mot regimet i landsbyene og fjellene. De kurdiske områdene var de eneste trygge stedene i hele Iran for regimets motstandere, og derfor hadde mange regimemotstands-grupper flyktet til Kurdistan under tilsyn av Komalah og PDK-I. Blant motstandsgruppene var sosialistiske og kommunistiske grupper og organisasjoner som hadde oppsøkt hjelp hos Komalah. Disse gruppene hadde mye til felles med Komalah når det gjaldt ideologi og dette dannet grunnlaget for å opprette Det iranske kommunistpartiet (CPI) i september 1983. Da var det mellom 80-90% av CPI medlemmene som også var med i Komalahs peshmerga-styrker. Det ble bestemt å opprettholde navnet Komalah på grunn av tilknytningen og støtten i det kurdiske samfunnet og resten av Iran. Etter dette opptrer partiet under navnet Komalah Kurdistans organisasjon av det iranske kommunistparti, mer kjent som Komalah-CPI.
Siden 1984 har Komalah-CPI stoppet militær aktivitet mot regimet i Iran og har etablert sine styrker i Sør-Kurdistan i en leir utenfor byen Sulaymaniya. I 1991 fant den første splittelsen sted i partiet og i 2000 kom det en ny splittelse. Videre har to andre små grupper tatt farvel med Komalah-CPI, den siste i 2021. De fleste av fraksjonene benytter navnet Komalah i dag, men ingen av dem har klart å stå for de verdiene som Komalah ofret flere tusener modige kvinner og menn for. De fleste av fraksjonene som benytter navnet Komalah har sosialdemokrati som hovedstrategi og de ønsker et føderalistisk system i Irans framtid og en lignende selvstyreform som Sør-Kurdistan (Nord-Irak) for kurdere i Iran. Dette er i motsetning til det som Komalah har kjempet for og Komalah-CPI har motsatt seg en slik styreform for kurdere i Iran, men støtter en folkeavstemning om kurdernes uavhengighet av Iran.
Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre
Opprøret i Iran og Rojhelat (Øst-Kurdistan) fortsetter, til tross for at regimet møter opprørerne, som protesterer på gater og torg, med stadig grovere vold og omfattende represalier. De siste månedene er flere hundre unge aktivister skutt i ansiktet med gummikuler (plastic bullets). Sikkerhetsstyrkene skyter målbevisst: de fleste av de skadde er kvinner! Noen er også drept. Samtidig fortsetter arrestasjoner og summariske rettssaker, med dødsdommer, og stadig flere henrettes. Regimets systematiske voldsbruk ser ikke ut til å stoppe opprøret. Opplysninger som kommer fra Iran er vanskelig å verifisere, men det vi veit er sannsynligvis bare toppen av isfjellet Nedenfor finner du utdrag av et intervju med en med-leder i PJAK (Partiet for et fritt liv), gjort for vel en måned siden. Intervjuer er undertegnede, assistert av Erling Folkvord.
Hvordan er (den politiske) situasjonen i Rojhelat nå? «Skal man beskrive situasjonen i Rojhelat nå, må man tenke hele Iran. Det er en slags kollaps i det iranske systemet, også økonomiske problem, delvis på grunn av sanksjoner. Regimet har også spredd sine ressurser i mange områder uttafor Iran, som Libanon, Syria, Irak, Jemen, Palestina mm. Denne gangen er protestene annerledes, folket vil ikke fortsette med diktaturet og det har skjedd en fornyelse av grunnlaget for motstanden. I hele Iran. Denne gangen er ikke kravet reformer innafor regimet. Folket er også rede til å betale prisen; flere ti-tusen er arrestert, flere hundre er drept, og tortur og seksuelle overgrep er vanlig i fengslene, spesielt mot unge og kvinner. Det er krig mellom folket og staten, og fengselsvesenet er en del av det barbariske systemet, som må bort. Og alternativet er demokrati og frihet! Ikke reform:»
Finnes det allianser mellom kurdere og andre folkegrupper, araber, azerer, balucher, persere og andre? «Ja, den finnes. Dialogen er i gang. De fleste politiske partier, både kurdiske og i resten av Iran, har forstått at de må samarbeide. Dette opprøret er starta og drives frem av folket, og de partier/organisasjoner som ikke vil delta eller samarbeide (med folket), får ingen innflytelse og vil forsvinne. Vi (PJAK) har kontakt med flere andre folkegrupper, og forsøker å samle motstanden. Det er ikke lett, men vi prøver.»
Hva er kvinnenes plass i revolusjonen? «Kvinnene og kvinnebevegelsene er sentral, og har lagt grunnlaget for dette nye opprøret. Det har vært et paradigme-skifte, og betyr at det som skjer nå er annerledes enn tidligere: det er først og fremst kvinnenes opprør!»
Finnes det motsetninger innafor regimet? «Nei, ikke som kan være grunnlag for et reformert system. Khamenei styrer det meste. Han dør, sjølsagt. Da finner de en ny person, eller styringsgruppe».
Hva er PJAK`s alternativ? «Vårt forslag er føderalisme, innafor dagens statsgrenser; også kalt Demokratisk (kon)føderalisme. Det kan være et system som kan ivareta alle folkegruppers ønske om demokrati og nasjonale rettigheter. Men vi er samtidig ikke ufravikelige når det gjelder dagens statsgrenser …………»
Har PJAK militære enheter også inne i Iran? «Ja. Men vår taktikk nå er å unnvike direkte krig mot regimet. Blir vi angrepet forsvarer vi oss. For 12 år siden gikk vi inn i byene for å sloss, men oppsummerte raskt at det var en stor feil, som vi ikke bør gjenta! Men nå angriper både Iran og Tyrkia oss i fjellene, med droner og F16. På grunn av våre tunell-systemer, er dette lite effektivt, sjøl om noen av våre kamerater blir drept. Dersom regimet blir meir brutalt og angriper folket med større militær brutalitet, tror jeg folket sjøl vil væpne seg. Men det er ikke vi (eller andre partier) som styrer dette nå. Opprøret har utvikla sine egne ledere, unge kvinner og menn; de vil avgjøre hvordan kampen vil føres i fremtida».
Dere (PJAK) blir beskyldt for å være et underbruk av PKK? «Det veit vi at vi blir. Men det er forskjell på å være enige om politiske standpunkter og ha felles syn på fremtida, og å være styrt av andre – utenfra. Vi er en organisasjon med røtter i virkeligheta i Rojhelat og Iran, og løsningene våre tar utgangspunkt i det. Vi er ikke en kopi av politikken til PKK i Tyrkia eller PYD i Syria. Men vi er tilhengere av kurdisk enhet, hjelp og solidaritet over dagens landegrenser. Som sosialister, kommunister og andre, i land over hele verden».
I neste medlemsbrev får du et intervju med et medlem i regions-parlamentet i Bashjur, innvalgt for «Kurdistans Islamske Union», et av 3 islamske partier der.
Andam er politisk talsperson i Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter.
Erdogan kjemper en desperat kamp for å bli Tyrkias nye sultan og gjenopprette det osmanske riket.
Han ønsker å bli den nye Atatürk ved det kommende valget i 2023. Den kurdiske bevegelsen og det kurdiske folket står i veien for Erdogans ambisjoner og prosjekter. Han utnytter Tyrkias strategiske posisjon på det storpolitiske planet til å føre krig mot kurderne i Tyrkia, Irak og Syria. Samtidig støtter han det iranske regimets angrep på Kurderne i Iran. Kurdistan er en internasjonal koloni og det internasjonale samfunnet må løse det kurdiske spørsmålet. Uten en løsning på det kurdiske spørsmålet vil det aldri bli fred i Midtøsten.
Erdogan har aldri lagt skjul på sine ambisjoner. Han har ved flere anledninger snakket varm om gjenopprettelsen av det osmanske riket og han som den nye sultanen. For å oppnå den drømmen så må Erdogans parti AKP vinne valget i 2023 og svekke kurdere fullstendig i alle deler av Kurdistan.
I Tyrkia jobber Erdogan med å totalforby det pro-kurdiske partiet HDP. Tidligere har ledere for HDP blitt avsatt i tillegg til ordførere, parlamentarikere og hundretalls tillitsvalgte. I tillegg sitter nesten 6000 medlemmer av HDP i fengsel. I Kobanirettssaken som foregår nå ønsker Erdogan-regimet å forby over 600 personer å stille på valglistene til HDP og forby dem fra å engasjere seg politisk i fem år. En av årsakene er at HDP er den avgjørende faktoren om det blir regjeringsskifte i Tyrkia og om Erdogan kan fortsette som president. Fordi HDP er vippepunktet mellom Erdogans allianse og opposisjonen.
I Syria har Tyrkia allerede okkupert store områder i Nord-Syria. Og byer som Afrin, Azaz, Jarablus, Al-Bab, Serekaniye og Gire-spi er under tyrkisk kontroll og deres jihadist-allierte. Tyrkias invasjon og okkupasjon er et brudd på folkeretten. Tyrkia truer stadig med nye invasjoner for å okkupere resten av Nord-Syria foran øyene på hele verden. I 2019 visste Erdogan et kart i FN hvor åpent sa at han ønsker en «sikkerhetssone» på 30km dypt inn i Syria som i praksis er okkupasjon av de kurdiske områdene. Tyrkia mener at hele nordlige-Syria tilhører Tyrkia og kurdere i Syria kan ikke få et demokratisk selvstyre som kan utgjøre en trussel for Tyrkia. Han legitimerer sine angrep ved å kriminalisere kurdere som terrorister. De samme kurderne som kjempet mot IS. Tyrkia har også kjøpt EUs taushet og velsignelse for å bevare de 3 millioner syriske flyktningene i Tyrkia.
I Irak så har Tyrkia ført krig mot PKK-geriljaen i de kurdiske områdene av Irak i flere tiår som også er et brudd på folkeretten og Iraks suverenitet. Tyrkia har 40 militære baser i de kurdiske områdene og deres krig er ikke bare mot PKK men også mot miljøet i Sør-Kurdistan. Tyrkia har ifølge flere kilder brukt kjemisk våpen mot geriljaen og PKK har bedt OPCW om etterforske. I likhet med Nord-Syria så ser Tyrkia på Nord-Irak som en del av det gamle osmanske riket og ønsker å gjenerobre hele Nord-Irak. Inkludert byer som Mosul, Kerkuk, Eril og Duhok. Vi kan med ganske stor sikkerhet si at Tyrkias krigføring har fått velsignelse av Russland og USA fordi det er disse to statene som kontrollerer luftrommet i Syria og Irak.
Kurdere kjemper en kamp i selvforsvar for å eksistere og få en status internasjonalt. Kurdernes kamp er ikke bare for dem selv, men også mot fascisme, rasisme kolonialisme og imperialisme. Kurderne kjemper for kvinnefrigjøring, grasrotsdemokrati og et fritt liv i sameksistens med ulike etnisiteter og religiøse grupper.
Imrali Post melder om at myndighetene har i igangsatt undersøkelser for å straffe kvinner i et fengsel fordi slagordet Kvinner,liv frihet! ble ropt flere ganger.
Les mer på engelsk:
Investigation against prisoners in Sincan chanting ‘Jin, Jiyan, Azadi’
ANF | Ankara | 10 January 2023
An investigation was launched against the women detained in Ankara Sincan Women’s Closed Prison on the grounds that they chanted the slogan “Jin, Jiyan, Azadi” on the International Day for the Elimination of Violence Against Women, 25 November. An investigation was launched against Rojdan Eraz, who was not released by the Administration and Observation Board even though her sentence had ended, and politician Ayşe Yağcı, who was on trial in the Kobanê Case, on the grounds of “singing anthems or shouting slogans”.
Visit ban
The investigation report said that the “women chanted various Kurdish slogans such as Jin, Jiyan, Azadi…”.
The investigation said that “… it has been evaluated that there are actions that will disrupt the internal order, such as shouting, chanting slogans, all actions that also make the internal functioning of the personnel difficult”. Pursuant to paragraph 2 of Article 48 of the Law on the Execution of Penalties and Security Measures, detainees were sentenced to a visit ban of a month.
According to JINNEWS, politician Ayşe Yağcı, in her defense to the prison directorate regarding the investigation launched against her, pointed out that the slogan ‘Jin, Jiyan, Azadi’ has become the slogan of freedom all over the world, and said: “Firstly, I perceive the opening of the investigation as a serious problem. The slogan ‘Jin, Jiyan, Azadi’ is a slogan chanted by women in many countries of the world, especially Kurdish women, and even now in Iran, against the mullah regime. This slogan is a slogan against all kinds of violence against women by the male-dominated system. This is not just a slogan for Kurdish women.”
Prisoners protested the decision Rojdan Erez and Ayşe Yağcı appealed to the Ankara West Court of Execution against the disciplinary punishment given by the Prison Directorate Disciplinary Board.
Appeller og bilder fra markering ved den franske ambassaden 9. januar 2023
Parole med portretter av de seks som har blitt likvidert i Frankrike. Tre for 10 år siden og tre i desember 2022.
Appell ved Maiken Sætran fra Kvinnefronten.
I dag er det ti år siden Sakine, Fidan og Leyla ble myrda i Paris. Drapene på de tre feministene var et angrep på alle feminister og et forsøk på å bli kvitt dem som aktivt vil kjempe for kvinner og kurdere sin frihet. Og mange flere kvinner enn de har blitt utsatt for vold og drap over mange år. På lille julaften skjedde det igjen. Tre kurdiske aktivister ble brutalt myrdet i Paris. Evin Goye var en av de. Hun har vært aktiv for den kurdiske frihetsbevegelsen i mange år og var sist representant for den kurdiske kvinnebevegelsen i Frankrike. Hun var en pådriver for kurdiske kvinner sin frigjøringskamp. Nå krever vi rettferdighet og sannhet fra Frankrike! Og vi krever handling mot den fascistiske staten Tyrkia for å få stans på det brutale folkemordet mot kurdere som har pågått i lang tid og fortsatt pågår. Når Sverige aksepterer en hestehandel med kurdiske politiske flyktninger for å bli medlem i angrepsalliansen NATO, er det et klart tegn på at noe er alvorlig galt.
Maiken Sætran
Kvinnefronten krever at den norske regjeringa fordømmer NATO-landet Tyrkia sitt koordinerte og brutale angrep på kurdere i Irak og Syria i FNs sikkerhetsråd.
Kurdiske kvinner står i frontlinja i kampen for rettigheter, demokrati og kvinnefrigjøring. Et kjent slagord blant kurdiske kvinneaktivister er jin – jiyan azadi. Kvinne – Liv – Frihet. Mange av oss har ropt nettopp det, i sinne, men også med håp, helt siden drapet på kurdiske Jina Amini i september. I dag roper vi jin- jiyan – azadi for Evin, Sakine, Fidan, Leyla og for alle kvinnene som har falt i kampen for et fritt Kurdistan. Kvinnefronten vil alltid stå i solidaritet og søsterskap med de som kjemper for anerkjennelse og frigjøring. Lenge leve Kurdistan og det kurdiske folk!
Appell ved Erling Folkvord fra Solidaritet med Kurdistan
Solidaritet med Kurdistan takker Kurdisk Kvinnenettverk for denne demoen. Kampen fortsetter! Den kurdiske frigjøringskampen har mange venner. I Frankrike og over hele verden. Kurderne har flere venner enn fjella. På lørdag intervjua franske media tyrkeren Ibrahim Halac. Han og andre tyrkere deltok i demonstrasjonstoget i Paris. Halac sa det slik:
«I dag er vi her for å støtte våre kurdiske venner, fordi jeg selv er tyrkisk. Og dette er veldig viktig, fordi det som skjer med det kurdiske folket nå, det kan også skje med oss i morgen.»
Eller enklere sagt: Tyrkere og kurdere må stå sammen mot president Erdogans diktatur. Ordføreren i 10. Distrikt i Paris reagerte raskt etter det siste trippeldrapet. På Rådhuset ble det franske flagget – Tricoloren – senka på halv stang. Et kurdisk flagg ble heist på den andre flaggstanga.
Frankrikes president Macron fordømte terroren og sendte ut ei twittermelding der han sa: «Kurderne i Frankrike har vært målet for et avskyelig angrep midt i Paris.» En slik uttalelse forplikter. Det kunne høres som om Macron vil avsløre de som organiserte drapene ved det kurdiske kultursenteret. Men det blir tomme ord, viss president Macron gjentar hemmeligstemplinga etter drapene på Sakine Cansiz, Fidan Dogan og Leyla Saylemez for 10 år sia. Franske medier skrev den gangen at etterforskerne konkluderte med at MIT – Tyrkias nasjonale etterretningstjeneste – var “innblanda”.
Likevel – eller kanskje nettopp derfor – ble saka avslutta. Bevis-materialet ble hemmeligstempla da drapsmannen døde i desember 2016, rett før rettssaka. Francois Hollande fra Sosialistpartiet var president da. Men det er president Macron som har ansvaret at de 10 år gamle spora som peker mot MIT og dermed mot Erdogan, fortsatt er hemmeligstempla. Hva gjør så president Macron nå? Skal politietterforskinga av det siste trippeldrapet bli en reprise på beskyttelsen av MIT for 10 år sia.
Erling Folkvord fra Solkurd
Terrororganisasjon De grå ulvene har i minst 30 år samarbeida med MIT både i Tyrkia og Europa. De har gjennomført aksjoner mot venstreorienterte, mot armenere og mot kurdere. Etterretningstjenesten i et NATO-land samarbeider med en terroristorganisasjon.
I november 2021, bare to år før det siste trippeldrapet ble den franske avdelinga av De grå ulvene forbudt. Da varsla den tyrkiske utenriksministeren gjengjeldelse. Han sa: ”Vi vil gjengjelde denne beslutningen på aller sterkeste måte.” Tyrkias innenriksminister Süleyman Soylu snakka like tydelig dagen etter det siste trippeldrapet: Han sa «Tayyip Erdoğan vil ikke bare rense Tyrkia for terrorister, han vil også rense verden.» Dette er en trussel om statsterror mot kurdere og den øvrige demokratiske opposisjonen i Tyrkia, uansett hvor i verden de er.
Det siste trippeldrapet kunne blitt unngått viss ikke NATO-landet Frankrike hadde beskytta de som stod bak drapene for ti år sia. Vi stiller to enkle krav til Frankrike:
Offentliggjør bevismaterialet fra trippeldrapet i 2013.
Etterforsk hvem som organiserte det siste trippeldrapet og offentliggjør resultatet. Gjennomføringa av dette er president Macrons ansvar.
PS: De grå ulvene ble kjent i Europa da de på midten av 1990-tallet samarbeidet med MIT (Tyrkias nasjonale etterretningstjenesten) og aktivister fra MHP (Det nasjonalistiske aksjonspartiet) om drap på politisk aktive kurdere. Men organisasjonen har en mye lenger historie. Den tidligere obersten Alparslan Türkeş (1917-1997) ble politiker og grunnla på slutten i 1968/1969 både terrororganisasjonen De grå ulvene og MHP. Türkeş ble senere visestatsminister. De grå ulvene har samarbeidet med MIT både i Tyrkia og Europa. Deres sterkeste utenlandsavdeling er i Tyskland.
Appell ved Lida Weerts
Again we are standing here in front of the French embassy in Oslo, and we will keep on coming here until the French government has the guts to choose to speak up and stand for truth and justice.
Because without justice, France will remain guilty!
We are asking for Truth and Justice for Leyla, Sakine and Fidan! Open the secret files!
We want Truth and justice for Evin, Mir and Abdullah, killed on 23rd December, 2022!
Don’t make the same mistake again!
We won’t forgive and we won’t forget!
Lida Weerts
Women, life freedom are the words of the Kurdish women movement, La femme, la vie, la liberte in French. We won’t stop until the these words are being practiced and believed, for now in Rojava and Iran, soon to be practiced over the whole world. The women revolution will be our revenge.
Ten years ago, on the 9th of January 2013, the PKK founder and pioneer Sakine Cansız (Sara), KNK French representative Fidan Doğan (Rojbin) and Leyla Şaylemez (Ronahi) were murdered by a Turkish state gunman in Paris.
Despite all doubts and objections, the Turkish State was not prosecuted for this murder, because the French state closed the case after the death of the shooter. The French State decided not to shed light on these murders, although all the information and documents revealing the role of the Turkish Intelligence Organisation MIT in this assassination, existed.
10 years later, this time on 23rd December 2022, three Kurds, including Emine Kara, another pioneer of the Kurdish Women’s Movement, were murdered because of a new terrorist attack in Paris. Just like in the first Paris massacre in 2013, the incident was insinuated as an ‘internal showdown’.
This time the button was pressed to create the perception of an isolated incident committed by a ‘racist Frenchman’ without any investigation. However, it is obvious that the same Kurd-hating Turkish state is behind this murder.
Since the first Paris massacre 10 years ago, the Turkish state has systematized the murder of Kurdish pioneers because they know they can get away with all their crimes against Kurds.
In the last 10 years, the Turkish state has committed similar political murders in different countries and has never been prosecuted for any of them.
With its war of aggression, the Turkish state doesn’t only violate international law, but also commits war crimes by using prohibited weapons. The Turkish army killed dozens of female guerrillas with banned chemical weapons in the war against the guerrillas. No sanctions have been imposed on them for these war crimes, crimes against humanity and violations of international conventions. No investigation has even been launched. Because it is a NATO member state and its crimes are in the interest of the global patriarchal-capitalist system.
No attacks are able to prevent the pioneering mission of the Kurdish women’s movement, which is becoming clearer day by day, worldwide.The Kurdish Women’s Movement, which has become the symbol of the Women’s Revolution with the Rojava revolution, has recently led to the universalisation of the Jin Jiyan Azadî freedom formula in the social uprising led by women in Rojhilat Kurdistan.
But in vain – we will not bow down, we will not forget what Turkey has done and we will definitely take great revenge. We will take it by lighting the fire of women’s revolution, by putting the JIN JIYAN AZADÎ formula into practice, by developing our self-defence and by universalising women’s struggle and organisation.
The winner will be free life led by women
Patriarchy and fascism will lose
I will end with the same words: Without justice, France will remain guilty!
We demand truth and Justice for Leyla, Sakine and Fidan! Open the secret files!
We demand truth and justice for Evin, Mir and Abdullah, killed on December 23, 2022!
We won’t forgive and we won’t forget!
Jin, Jiyan, Azadi, Sara, Rojbin, Ronahi!
En minnetavle og lys for de seks drepte ble tente foran den franske ambassaden
De skriver: -Vi kan ikke akseptere at kurdiske aktivister blir drept på Europeisk jord. Etter 10 år med stillhet etter det første drapet, ble igjen kurdiske aktivister drept i Europa. Vi krever rettferdighet og sannhet fra Frankrike!
Solidaritet med Kurdistan 