En ny rapport fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK) dokumenterer omfanget av de Iran-relaterte angrepene mot Kurdistan-regionen i Irak de siste månedene. Ifølge rapporten ble regionen utsatt for hele 751 angrep mellom 28. februar og 28. mai 2026. Angrepene har kostet minst 22 mennesker livet og skadet 112 personer.
Rapporten beskriver hvordan den pågående regionale konflikten har fått alvorlige konsekvenser for sivile, lokalsamfunn og politiske opposisjonsgrupper i Kurdistan-regionen. De registrerte angrepene omfatter blant annet selvmordsdroner, raketter, missiler og artilleribeskytning.
Kurdistan-regionen som konfliktarena
Ifølge CPT-IK ble angrepene gjennomført både av iranske styrker og Iran-støttede væpnede grupper i Irak. Over tre firedeler av alle angrepene fant sted i Erbil-guvernementet, mens Sulaymaniyah, Duhok og Halabja også ble rammet.
Rapporten viser at målene har variert gjennom perioden. Amerikanske diplomatiske og militære installasjoner har vært blant de mest angrepne målene, men også sivile områder, oljeanlegg, telekommunikasjonsinfrastruktur, peshmerga-relaterte installasjoner og iransk-kurdiske opposisjonsgrupper har blitt rammet.
Særlig alvorlig er det at sivile områder og ikke-stridende aktører gjentatte ganger har blitt utsatt for angrep, noe som har skapt betydelig usikkerhet for befolkningen i regionen.
Angrepene fortsatte etter våpenhvilen
Selv etter våpenhvilen som ble kunngjort 8. april 2026 fortsatte angrepene. CPT-IK registrerte ytterligere 104 angrep i perioden fram til 28. mai.
Rapporten peker på at angrepene etter våpenhvilen i stadig større grad ble rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper og deres leirer i Kurdistan-regionen. I denne perioden sto iranske styrker for nær 90 prosent av de dokumenterte angrepene.
Alle registrerte dødsfall og skader etter våpenhvilen rammet medlemmer av iransk-kurdiske opposisjonsgrupper.
Alvorlige konsekvenser for stabiliteten i regionen
Funnene i rapporten illustrerer hvordan Kurdistan-regionen i Irak fortsatt blir brukt som arena for regionale konflikter og maktkamper som i stor grad ligger utenfor regionens egen kontroll.
For kurdiske organisasjoner og sivilsamfunnet er utviklingen bekymringsfull. Gjentatte grenseoverskridende angrep utfordrer både Iraks suverenitet og sikkerheten til innbyggerne i Kurdistan-regionen. Samtidig rammes iransk-kurdiske opposisjonsmiljøer som i flere tiår har hatt tilhold i området.
Les hele rapporten
Vi oppfordrer våre lesere til å lese den fullstendige rapporten fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK), som inneholder detaljert dokumentasjon, statistikk, kartlegging av angrepene og anbefalinger til myndigheter og internasjonale aktører.
Solkurd følger utviklingen nøye og uttrykker solidaritet med alle sivile som rammes av den pågående militariseringen og de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen.
Rojhelat-alliansen (Øst-Kurdistan) slår alarm om en ny og alvorlig bølge av henrettelser i Iran. Ifølge alliansen forsøker det iranske regimet å bruke dødsstraff og økt undertrykking for å avlede oppmerksomheten fra sine stadig dypere politiske, økonomiske og sosiale kriser.
I en uttalelse fordømmer alliansen de siste henrettelsene av kurdiske og andre politiske fanger, og beskriver dem som en del av en bevisst strategi for å spre frykt i befolkningen. Organisasjonen mener at regimet forsøker å kompensere for manglende legitimitet gjennom økt vold og represjon.
Dødsstraff som politisk verktøy
Iran er blant landene i verden som gjennomfører flest henrettelser per innbygger. Menneskerettighetsorganisasjoner og FN har gjentatte ganger uttrykt bekymring for den omfattende bruken av dødsstraff, inkludert mot politiske dissidenter, etniske minoriteter og personer dømt etter rettsprosesser som ikke oppfyller grunnleggende krav til rettssikkerhet.
Rojhelat-alliansen mener at den siste bølgen av henrettelser må ses i sammenheng med økende sosial uro, økonomisk krise og voksende misnøye blant befolkningen. I stedet for å møte krav om reformer og demokratiske rettigheter, svarer myndighetene med arrestasjoner, fengsling og dødsdommer.
Kurdere blant de hardest rammede
Kurdiske områder i Iran har i mange år vært utsatt for omfattende sikkerhetsoperasjoner, politisk forfølgelse og diskriminering. Kurdiske aktivister, journalister, menneskerettighetsforkjempere og politiske motstandere er overrepresentert blant dem som blir arrestert og dømt i saker knyttet til nasjonal sikkerhet.
Ifølge Rojhelat-alliansen rammer den nye undertrykkelsesbølgen særlig kurdere, balutsjere og andre minoritetsgrupper som lenge har vært utsatt for systematisk marginalisering.
Oppfordrer verdenssamfunnet til handling
Alliansen oppfordrer internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, FN, EU og demokratiske stater til å reagere tydelig mot henrettelsene og legge press på Iran for å stanse bruken av dødsstraff mot politiske fanger.
Videre krever organisasjonen:
Umiddelbar stans i alle politisk motiverte henrettelser
Løslatelse av politiske fanger og samvittighetsfanger
Internasjonal gransking av menneskerettighetsbrudd i Iran
Beskyttelse av etniske og religiøse minoriteters grunnleggende rettigheter
Frykt kan ikke løse regimets problemer
Rojhelat-alliansen understreker at henrettelser og undertrykking ikke kan løse de grunnleggende problemene Iran står overfor. Tvert imot mener organisasjonen at økt bruk av dødsstraff er et tegn på et regime som møter voksende motstand og som forsøker å bevare makten gjennom frykt. «Historien viser at ingen stat kan bygge varig stabilitet på henrettelser og undertrykking. Folkets krav om frihet, demokrati og rettferdighet kan ikke bringes til taushet gjennom galgen», heter det i uttalelsen.
Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) fordømmer på det sterkeste den pågående bølgen av henrettelser i Iran og uttrykker solidaritet med de politiske fangene, deres familier og alle som kjemper for demokrati, menneskerettigheter og selvbestemmelse i Kurdistan og Iran.
Nye rapporter fra Kurdistan Human Rights Network (KHRN) viser en dramatisk forverring av menneskerettighetssituasjonen for kurdere i Iran. Organisasjonen dokumenterer hemmelige henrettelser, nye dødsdommer, vilkårlige arrestasjoner og økende militær undertrykking rettet mot kurdiske sivile og politiske aktivister.
Blant de mest alvorlige sakene er den hemmelige henrettelsen av de kurdiske politiske fangene Nasser Bakerzadeh og Mehrab Abdollahzadeh i Orumiyeh fengsel tidligere denne måneden. Ifølge KHRN ble henrettelsene gjennomført uten forvarsel til familiene eller deres advokater – i strid med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper og internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Samtidig er flere nye dødsdommer avsagt mot kurdiske fanger. Den 20 år gamle Mohsen Eslamkhah, arrestert i forbindelse med «Kvinne, liv, frihet»-protestene, er dømt til døden anklaget for «moharebeh» («fiendskap mot Gud»), en bestemmelse iranske myndigheter ofte bruker mot politiske dissidenter.
KHRN rapporterer også om en bølge av arrestasjoner i de kurdiske områdene i Vest-Aserbajdsjan, Kurdistan og Ilam, der mange holdes uten kontakt med familie eller advokat. Flere av de arresterte er lærere, kvinnerettighetsaktivister og sivile uten kjent politisk aktivitet.
I tillegg dokumenterer organisasjonen militære angrep fra den iranske revolusjonsgarden mot kurdiske mål i Sør-Kurdistan (Bashur – irakisk Kurdistan), der flere medlemmer av kurdiske opposisjonspartier ble drept. Angrepene viser at den iranske statens undertrykking av kurdere ikke begrenser seg til landets egne grenser.
Den samlede dokumentasjonen tegner et dystert bilde av en systematisk og intensiverende undertrykking av kurdere i Iran. Det internasjonale samfunnet må reagere tydeligere på utviklingen og stille iranske myndigheter til ansvar for de alvorlige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter.
Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.
Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.
Strategisk uklarhet som maktmiddel
I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.
I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.
Forsøk på å flytte ansvar
En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.
I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:
De representerer ingen samlet statlig aktør
Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå
Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.
Normalisering av den kurdiske faktoren
Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.
Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.
Signal til Tyrkia
Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.
Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.
Pressmiddel mot Iran
Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.
Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.
Indirekte budskap til kurdiske aktører
Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.
Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.
Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?
Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.
En del av en ny regional virkelighet
Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:
Flytte ansvar for tidligere nederlag
Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner
Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.
En allianse av kurdiske partier i Øst-Kurdistan (Rojhilat) ber om en umiddelbar internasjonal reaksjon på det de beskriver som vedvarende iranske angrep mot kurdiske mål i Kurdistan-regionen i Irak (KRI).
I en uttalelse publisert denne uken advarer alliansen om en alvorlig forverring av sikkerhetssituasjonen, og oppfordrer FN, enkeltstater og menneskerettighetsorganisasjoner til å gripe inn. Ifølge alliansen er angrepene en del av en systematisk strategi rettet mot kurdiske politiske miljøer og opposisjonsgrupper.
Bakgrunnen er en bølge av angrep som har funnet sted siden slutten av februar 2026. Disse inkluderer bruk av droner og raketter mot områder hvor kurdiske partier har baser og tilhold. Flere av områdene ligger i nærheten av sivile bosetninger.
Bilde: CPT
Tall fra en nylig publisert internasjonal rapport fra CPT viser at det i perioden 28. februar til 24. april ble registrert minst 123 ofre, hvorav 22 personer ble drept og 101 såret. Minst 24 av de rammede skal være sivile. I tillegg er det meldt om omfattende materielle skader på boliger, kjøretøy og annen sivil infrastruktur.
Alliansen mener angrepene utgjør brudd på både Iraks suverenitet og internasjonal rett, og advarer om at manglende internasjonal respons kan bidra til ytterligere destabilisering i regionen.
Samtidig peker de på at flere av de berørte områdene huser kurdiske politiske flyktninger fra Iran, noe som ifølge alliansen gjør angrepene særlig alvorlige.
Alliansen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte sivile og forhindre videre eskalering. De ber også om økt oppmerksomhet rundt situasjonen i kurdiske områder, som de mener i for liten grad har fått internasjonal dekning.
Uttalelsen kommer i en periode preget av økende spenning i regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringen for utviklingen i de kurdiske områdene.
Et slående paradoks i den iranske propagandakrigen i 2026 er hvordan regimet forsøker å iscenesette kvinnen som en lojal, estetisert deltaker i statens militariserte prosjekt, samtidig som det i praksis retter dødelig makt mot nettopp kvinner som representerer en alternativ, radikal form for væpnet og politisk subjektivitet.
I løpet av april 2026 er flere kvinnelige kurdiske peshmerga- og geriljasoldater drept i iranske drone- og rakettangrep mot baser i Sør-Kurdistan (Nord-Irak). Blant de drepte er unge kvinner tilknyttet partier som Komala og KDPI, inkludert Neda Miri og Samira Allahyari og Ghazal Mowlan, som døde etter skader og manglende medisinsk behandling i etterkant av et iransk droneangrep.
Neda Miri og Samira Allahyari, peshmergaer i KDPI som mistet livet etter iranske angrep 17. april 26.Ghazal Mowlan, peshmerga i Komala som mistet livet etter iranske angrep 15. april 26.
Disse hendelsene er ikke isolerte. De inngår i en bredere militær kampanje hvor den islamske revolusjonsgarden systematisk angriper kurdiske opposisjonsmiljøer i regionen, selv i perioder med formell våpenhvile. Kurdiske områder har blitt utsatt for hundrevis av drone- og missilangrep siden krigens start.
Mens iranske myndigheter fremstiller kvinner i hijab som smilende symboler på statlig styrke i en ny ‘rosa’ propaganda, fortsetter iranske angrep å ramme kurdiske kvinnelige krigere i grenseregionene. Bildet illustrerer spennet mellom iscenesatt lojalitet og reell motstand. Bilde: åpne kilder
I denne konteksten får regimets «kawaii»-estetikk en dypere politisk betydning.
Mens staten viser frem kvinner i hijab som smilende symboler på lojalitet, plassert ved siden av rosa droner og raketter, forsøker den samtidig å usynliggjøre eller delegitimere en annen type kvinnelig figur: den væpnede kurdiske kvinnen som aktivt utfordrer staten. Disse kvinnene representerer en videreføring av det samme opprøret som «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen artikulerte—men i en mer radikal, organisert og væpnet form.
Det er nettopp her den visuelle og ideologiske konflikten blir tydelig: Regimets kvinne: estetisert, kontrollert, avpolitiserende og integrert i statens narrativ. Den kurdiske kvinnelige krigeren: politisert, autonom, og eksplisitt i opposisjon til staten.
Der «Rosa propaganda» forsøker å temme og «rebrande» kvinnelig styrke som noe ufarlig og harmonisk, viser bildene av kurdiske kvinnelige krigere det motsatte: kvinner som ikke bare krever frihet, men som organiserer seg militært for å oppnå den.
Dette gjør også regimets strategi mer forståelig som et svar på frykt. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en sosial kraft som i stor grad ble drevet frem av kurdiske områder og erfaringer. Når de samme områdene nå produserer væpnede kvinnelige aktører, representerer det en kontinuitet av motstand som staten forsøker å bryte, både fysisk gjennom angrep, og symbolsk gjennom propaganda.
På denne måten blir de rosa militærbildene ikke bare et forsøk på å nå Gen Z, men også et forsøk på å overskrive et konkurrerende visuelt arkiv: bildene av kvinner med våpen i fjellene, kvinner som ikke smiler for staten, men kjemper mot den.
Konsekvensen er at gatebildet, både i Iran og i den bredere regionen, nå rommer to uforenlige visjoner av kvinnelighet. Den ene søker å absorbere og nøytralisere opprør. Den andre insisterer på å fortsette det.
Kvinnelige styrker i Komala – Rojhelat 1980 – Les tilknyttet artikkel her i Solkurd
Utviklingen i Syria og Iran peker i samme retning: en økende konflikt mellom sentraliserte maktstrukturer og krav om demokrati, føderalisme og anerkjennelse av mangfold. Den kurdiske opposisjonen står midt i denne spenningen – og retter nå blikket mot Europa.
En region i politisk omforming
Midtøsten er inne i en fase der gamle maktstrukturer utfordres, men uten at nye, stabile systemer ennå har tatt form. I Syria utspiller det seg en «stille maktkamp» mellom ideologiske aktører og nye maktsentre etter Assad-perioden. Samtidig utspiller det seg en lignende, men mer eksplisitt konflikt i Iran.
Felles for begge landene er spørsmålet om statens natur: Skal den være sentralisert og ideologisk styrt – eller pluralistisk og desentralisert?
Iran: Føderalisme som alternativ til autoritær stat
Under møter ved EU-parlamentet i Brussel den 15.04.26 og i intervjuer med bl.a. Rudaw har Mustafa Hijri (leder for Kurdistans demokratiske parti i Iran – KDPI) og andre kurdiske opposisjonsledere tydeliggjort sitt syn: Iran står overfor en grunnleggende strukturell krise.
Hijri beskriver staten som ikke-sivil og monopolistisk, og mener løsningen ligger i en demokratisk, føderal og sekulær modell. Dette samsvarer med vurderingene fra Abdullah Mohtadi (leder og generalsekretær for Komala-partiet i iransk Kurdistan), som understreker at Iran – med sitt etniske og kulturelle mangfold – er særlig egnet for føderalisme. Ifølge Mohtadi vil en slik modell kunne:
Skape intern stabilitet
Redusere konfliktnivået
Og bidra til bedre relasjoner med naboland
Dette står i skarp kontrast til dagens system, som ifølge Hijri er bygget på ideologisk kontroll, kriseskaping og regional intervensjon.
En stat i konflikt – med egne borgere og omverdenen
Både Hijri og Mohtadi peker på et sentralt poeng: Konflikten i Iran er ikke bare geopolitisk – den er intern. Hijri understreker at regimet har en «lang historie med konflikt både med sitt eget folk og det internasjonale samfunnet», og uttrykker liten tro på at forhandlinger alene vil føre til varig fred. Samtidig fremhever han at den kurdiske opposisjonen bevisst har valgt å stå utenfor den nylige krigen mellom Iran på den ene siden og USA/Israel på den andre. Kampen deres er langsiktig og uavhengig, ikke styrt av eksterne aktører.
Dette markerer en viktig posisjonering: Den kurdiske opposisjonen forsøker å fremstå som en intern demokratisk kraft – ikke et geopolitisk verktøy.
Mustafa Hijri og Abdullah Mohtadi i Brussel 15. april 26 – Bilde: Honia Azarbar
Parallellen til Syria: Den samme grunnkonflikten
Det som nå skjer i Iran, speiler i stor grad utviklingen i Syria. I Syria ser vi hvordan aktører som Det muslimske brorskap forsøker å posisjonere seg i et nytt politisk landskap, samtidig som de opprettholder en grunnleggende skepsis til føderalisme og desentralisering. Resultatet er en «myk maktkamp» om statens struktur og identitet. Den samme konflikten finnes i Iran:
Syria
Iran
Kamp om post-Assad statens struktur
Kamp om post-regime statens fremtid
Skepsis til føderalisme blant sentrale aktører
Føderalisme fremmet av opposisjonen
Kurdiske rettigheter som test på demokrati
Kurdiske rettigheter som systemkritikk
Ideologisk vs pluralistisk stat
Sentralstat vs føderal stat
I begge tilfeller blir kurderspørsmålet en lakmustest: Ikke bare for minoritetsrettigheter – men for hvorvidt en ny stat faktisk blir demokratisk.
Kurdisk strategi: Mellom realpolitikk og prinsipper
Den kurdiske opposisjonen i Iran fører en todelt strategi:
1. Intern legitimitet – Kamp for språk, identitet og politiske rettigheter – Avvisning av ekstern kontroll eller militær instrumentalisering
2. Internasjonal mobilisering – Aktiv dialog med europeiske aktører – Forsøk på å bygge bred opposisjonsallianse
Hijri har samtidig vært tydelig på at Europa må spille en mer aktiv rolle – ikke bare gjennom støtte til menneskerettigheter, men ved å bidra til reell politisk endring.
Europa som nøkkelaktør
I både Syria og Iran rettes forventningene i økende grad mot Europa. I Iran-sammenheng etterlyser opposisjonen:
Tydeligere politisk støtte
Koordinering av opposisjonskrefter
Og en mer konsekvent linje overfor regimet
Samtidig viser europeiske aktører – som belgiske sosialdemokrater – økende interesse for dialog, men konkrete tiltak lar fortsatt vente på seg.
Konklusjon: Én region – én grunnleggende konflikt
Utviklingen i Syria og Iran peker mot en felles realitet: Konflikten i Midtøsten handler ikke lenger bare om regimer – men om statens natur.
Sentralisert vs føderal
Ideologisk vs pluralistisk
Kontroll vs deltakelse
I dette bildet fremstår kurderspørsmålet som avgjørende. Ikke fordi det er perifert – men fordi det avslører kjernen i konflikten. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer etter dagens regimer. Spørsmålet er om nye systemer faktisk vil bryte med de gamle. Og nettopp der – mellom kontinuitet og reell endring – avgjøres fremtiden for både Syria og Iran.
Det har nå gått over 48 år siden det iranske regimet tok makten i 1979. Styret, ledet av religiøse ledere, har utviklet seg til et autoritært og undertrykkende system. Regimet har i mange år forsøkt å styrke sin makt i Midtøsten gjennom ulike metoder, blant annet ved å støtte væpnede grupper, blande seg inn i andre land og utvikle militær kapasitet som atomprogram og droner.
Siden revolusjonen i 1979, ledet av Ruhollah Khomeini, har mange grupper i Iran kjempet for demokrati og rettferdighet. Spesielt kurdere og andre etniske grupper motsatte seg det nye regimet fra starten. Dette førte til harde angrep mot blant annet kurdiske områder. Kurdere og andre minoriteter har fortsatt kampen på ulike måter: gjennom politisk arbeid, streiker, sivil-samfunnsorganisasjoner og internasjonalt diplomati i diasporaen. Mange har mistet livet i denne kampen, både sivile og væpnede styrker som peshmerga særlig i KDPI parti.
De siste 15 årene har mange iranere forsøkt å skape endring gjennom reformer og valg, men uten suksess. Valgdeltakelsen har sunket, og tilliten til systemet er svekket. I 2022 nådde motstanden et høydepunkt etter drapet på Jina Mahsa Amini. Dette utløste store protester som startet i Kurdistan og spredte seg til hele Iran og videre ut i verden. Protestene viste en sterk folkelig motstand, men førte ikke til regimeskifte.
Flere årsaker bidro til dette:
Regimets sterke og brutale undertrykkelse
Manglende samlet og tydelig alternativ ledelse i hele landet
Politiske splittelser i opposisjonen
Demonstrasjoner og protester har fortsatt i årene etter. Samtidig har regimet brukt makt for å slå ned motstand, noe som har ført til mange drepte og sårede. Situasjonen i regionen har også vært preget av konflikt og spenning. Iran har vært involvert i flere konflikter og blitt stadig mer isolert internasjonalt. Dette har ytterligere svekket regimets legitimitet både internt og eksternt. Til tross for dette fortsetter befolkningen i Iran å kjempe for endring. Mange ønsker et nytt politisk system basert på demokrati, rettferdighet og like rettigheter for alle etniske grupper, inkludert kurdere, balutsjere, arabere og andre.
Folk flest ønsker ikke krig i Iran. Samtidig mener mange at en svekkelse av staten og myndighetene kan være en fordel for befolkningen. Det er regimets egen politikk som i stor grad har ført til dagens situasjon. Et autoritært og ideologisk styrt presteregime har bidratt til økt konflikt, både internt og eksternt, og dermed også økt risiko for krig.
Det iranske folket ønsker ikke krig. Men mange ser at en svekkelse av regimet kan åpne for endring. Samtidig er det nettopp regimets autoritære styre og feilslåtte politikk som har ført landet inn i en farlig situasjon, der risikoen for en stor krig har økt. Mange mener at en svekkelse av staten og myndighetene kan være en fordel for befolkningen.
Det er regimets egen politikk som i stor grad har ført til dagens situasjon. Et autoritært og ideologisk styrt presteregime har bidratt til økt konflikt, både internt og eksternt, og dermed også økt risiko for krig. fremtiden for Iran avhenger av om det kan etableres et samlet alternativ og en felles retning for landet. Mange ser for seg en føderal modell som kan sikre rettigheter og representasjon for alle grupper i samfunnet.
DEM-partiets medleder Tuncer Bakırhan uttalte at Teheran må anerkjenne Mahabad, Ankara må anerkjenne Amed, Bagdad må anerkjenne Hewlêr, og Damaskus må anerkjenne Kobanê for at demokratiet skal kunne konsolideres.
Tuncer Bakırhan, medleder i Folkets likestillings- og demokratiparti (DEM-partiet), kom med viktige uttalelser under partiets ukentlige gruppemøte i parlamentet.
Han tok opp de tilspissede krigene i Midtøsten, løsningen på det kurdiske spørsmålet, prosessen for fred og et demokratisk samfunn i Tyrkia, samt myndighetenes rettspolitikk, og understreket at løsningen ligger i demokrati, rettsstat og likeverdig statsborgerskap.
Bakırhan rettet oppmerksomheten mot utviklingen i Midtøsten og sa at kriger i den nye perioden ikke bare formes militært, men også gjennom handelsruter og transittkorridorer.
Tre linjer står mot hverandre i Midtøsten
Med henvisning til krigen i Iran trakk Bakırhan frem de «tre linjene» som tidligere er løftet frem av Abdullah Öcalan:
– Den første er den israelske linjen. Det er en tankegang som styrer gjennom krig. Den andre linjen er den som ledes av Storbritannia. Dette er en status quo-orientert tankegang som opprettholder stillstand gjennom balanse. Den tredje linjen er demokrati og sameksistens. Det er med andre ord den linjen vi har betalt en pris for og kjempet for. Den representerer en tankegang som søker et demokratisk samfunn. I dag, særlig i Iran, men også mange andre steder, står disse tre linjene mot hverandre.
Bakırhan uttalte at DEM-partiet forsvarer linjen for demokrati og sameksistens både i Midtøsten og i Iran.
Tyrkia bør ikke handle ut fra gamle frykter og statlige refleksmønstre
Bakırhan pekte på regionens flerlags historiske og sosiale struktur og understreket at Iran og Midtøsten ikke kan defineres utelukkende gjennom energiressurser.
– Vi ser ikke på Iran og Midtøsten kun i lys av olje, naturgass eller dollar. Dette er et geografisk område hvor sivilisasjoner har blitt formet, og hvor folk og trosretninger har levd side om side i århundrer. Kurderne har en historie på mer enn 2000 år i denne regionen. Enhver hegemonisk eller regional makt som ignorerer denne virkeligheten, vil begå en alvorlig feilvurdering og tape.
Han sa videre at Tyrkia nå må handle ikke med «gamle frykter og gamle statlige koder», men med en politikk basert på fred og demokrati. Han la til at de finner Ankaras holdning mot eksterne intervensjoner meningsfull, men at det også må kreves anerkjennelse av kurdere, kvinner og ulike folk og trosretninger.
Kurdere ønsker å løse sine saker med hovedstedene i landene de lever i
Bakırhan understreket at kurdere ikke er redskaper for regionale eller internasjonale makter:
– Ingen kommer noen vei ved å splitte og fragmentere kurdere eller fremstille dem som ulike. Vi sier det klart: Kurderne ønsker å løse sine problemer med hovedstedene i landene de lever i. Hvis vi har et problem i Tyrkia, vil vi løse det med Ankara. Kurderne i Irak ønsker å løse sine problemer med den irakiske staten. Hvem ellers skulle de løse dem med? Hvis det er et problem i Syria og kurderne er den ene parten, er den andre parten den syriske administrasjonen. Også i Iran ønsker kurderne å løse sine problemer med den iranske staten. Men denne holdningen – å løse problemene med disse hovedstedene – må respekteres.
Bakırhan la til at tilnærmingen som deler kurdere inn i «gode» og «dårlige» er en splitt-og-hersk-politikk, og at et slikt språk ikke skaper løsninger, men fastlåste situasjoner.
Statene må forlate status quo og fastlåste situasjoner
Bakırhan uttalte at anerkjennelse av kurdernes eksistens og rettigheter ikke bare vil være til fordel for kurderne, men også styrke statene i regionen:
– De må nå forlate status quo og fastlåste situasjoner. Hvis Teheran anerkjenner rettighetene til Mahabad, vil Iran bli sterkere. Hvis Damaskus aksepterer Kobanê, vil Syria bli sterkere. Hvis Bagdad beskytter rettighetene til Hewlêr og Sulaymaniyah, vil Irak bli sterkere. Hvis Ankara anerkjenner rettighetene til Diyarbakır, vil landet bli sterkere, vokse og demokratiseres. Med et slikt perspektiv vil både landene i regionen og kurderne tjene på det. Dette er hva en vinn-vinn-politikk innebærer.
Fred er en prosess med samtidige og gjensidige skritt
Bakırhan sa at Tyrkia går gjennom «den mest strategiske og verdifulle prosessen i sin 100-årige historie», og understreket at prosessen for fred og et demokratisk samfunn må føres videre uten forsinkelser.
– I denne viktige prosessen er det å skape et dilemma om «før eller etter», eller å henvise prosessen til en verifikasjonsmekanisme, et forsøk på å forsinke en løsning. Dette oppmuntrer kun dem som er imot en løsning og innebærer en risiko for å undergrave prosessen. Fred er en prosess med samtidige og gjensidige skritt. Det må også tas steg for å skape et politisk klima for fred.
Han viste til uttalelser fra regjeringspartier i Tyrkia som ikke ønsker forsinkelser i prosessen, og sa at det sentrale spørsmålet nå er «hvem som vil ta steget».
– De som styrer denne prosessen, beslutningstakerne, må nå handle raskt og ta nødvendige skritt for å løse dette spørsmålet uten forsinkelse.
Fred er ikke mulig kun gjennom ord
Bakırhan påpekte at mange tiltak for fredsprosessen kan gjennomføres uten å vente på nye lovendringer:
– Uten behov for nye juridiske forberedelser kan avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og konstitusjonsdomstolen gjennomføres. Forvaltere som har overtatt folkets vilje kan fjernes, og folkets vilje kan gjenopprettes. Fred begynner ikke når man snakker om lov, men når ordene bindes av lov. Hvis det tas skritt sammen, bygges tillit. Hvis tillit bygges, åpnes veien, demokratiet kommer, og vi alle kan puste.
Han understreket at fred ikke er mulig kun gjennom ord, men krever juridiske garantier, og at gjensidige og samtidige skritt vil styrke tilliten.
Regjeringen har gjort rettsvesenet til et verktøy
I talen viet Bakırhan også betydelig oppmerksomhet til krisen i rettsstaten og demokratiet i Tyrkia, og uttalte at denne krisen ligger til grunn for landets økonomiske, politiske og sosiale problemer:
– Det som skaper negative resultater i alt fra fred til økonomi, fra håp til livskvalitet, er krisen i demokrati og rettsstat. Bortsett fra en håndfull mennesker som lever trygt, leter alle i dette landet etter rettferdighet og lov med lykt i hånden.
Bakırhan hevdet at regjeringen har gjort rettsvesenet til et verktøy for å undertrykke opposisjonen, og understreket samtidig at korrupsjonsanklager ikke må dekkes over:
– Vi har aldri sett bort fra påstander om korrupsjon eller urett, og det vil vi heller ikke gjøre. Men i Tyrkia blir loven bøyd og manipulert. Det kan ikke være én lov for regjeringen og en annen for opposisjonen. Det kan ikke være én lov for de mektige og en annen for de svake, eller én for de rike og en annen for de fattige. Som DEM-partiet er vår holdning klar: Korrupsjonsanklager må undersøkes grundig.
Han la til at det derfor er behov for en sterk lov om politisk etikk som gjelder likt for alle.
Operasjoner mot kommuner er politisk utrenskning gjennom loven
Bakırhan kritiserte også de nylige operasjonene rettet mot kommuner styrt av CHP. Han sa at disse etterforskningene i offentligheten ikke oppfattes som en «kamp mot korrupsjon», men som «politisk utrenskning gjennom loven».
Med henvisning til tall fra innenriksministeren uttalte Bakırhan at en betydelig del av etterforskningene som er åpnet siden 31. mars 2024 gjelder kommuner styrt av regjeringspartiet AKP. Til tross for dette, sa han, rettes avsettelser og innsetting av statlige forvaltere mot opposisjonskommuner.
– Én av to kommuner som er under etterforskning styres av AKP. Når dette er tilfellet, hvorfor settes det inn forvaltere i DEM-partiets kommuner, og hvorfor brukes avsettelser mot CHP-kommuner, men ikke mot AKP-kommuner?
Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Den nasjonale interims Komiteen i Sør Kurdistan (Bashur) oppfordret 1.april gjennom ANF om felles front mot en bedre framtid, gjennom å forberede en Felleskonferanse for å diskutere en tiltaksplan,med Arbeidsprogram og tidsplan.
Over 200 personaliteter i Sør Kurdistan signerte lanseringsdokumentet for et nytt Nasjonalt Enhetsprosjekt for det Kurdiske Folket. På kort tid fikk prosjektet støtte fra mange politiske partier og senter.
En Interims Committee ble nedsatt, som utdypet oppfordringen. Den slo fast at ivaretakelsen av enhver nasjons interesser avhenger av nasjonens mål og enhet og erklærte: «Av den grunn er enheten og den felles stemmen til Kurderne nå ikke lengre bare politikken og meningen til ett Parti. I stedet er det en historisk, nasjonal og sosial nødvendighet å definere og forberede en ny fase som tar hensyn til både historiske muligheter og utfordringer».
Oppfordringen tilføyde at støtten for den Kurdiske saken så langt hadde vært en kilde til glede og takknemlighet, og: «Med ansvarlighet overfor den Kurdiske saken, ser vi en mulighet til igjen å oppfordre alle partier, intellektuelle, kulturelle senter, individer og alle borgere om å vise sin støtte for dette nasjonale prosjektet og ta et skritt sammen mot en bedre og mer håpefull framtid. La oss forberede oss for å organisere en felles Konferanse for å diskutere og bestemme en plan og arbeidsprogram for en vellykket og stabilt prosjektmekanisme, basert på intern og ekstern fred».
Ser ut til at Ӧcalans Call on «Peace and Democratic Society» 27. feb. 2025, og KNKs nyttårshilsen 31. des. med oppfordring om Enhet for å utvikle en felles holdning, klarhet og aktivitet i fredsprosessen (postet 9. januar på Solkurd-siden) vinner fram i den kritiske situasjonen som nå råder i regionen. Hvor USA og Israels intensivering av krigshandlingene, med tilsvar fra Iran, også rammer Sør Kurdistan hardt.
Enhetsinitiativet i Sør Kurdistan følger opp den tilsvarende utviklingen i de kurdiske delen av Iran, Rojhelat, inspirert av lærdommene fra Rojava og den Demokratisk Autonome Regionen i Nordøst Syria (DAANES).
Solidaritet med Kurdistan 