Av: Jiyar Ketabi

Utviklingen i Syria og Iran peker i samme retning: en økende konflikt mellom sentraliserte maktstrukturer og krav om demokrati, føderalisme og anerkjennelse av mangfold. Den kurdiske opposisjonen står midt i denne spenningen – og retter nå blikket mot Europa.

En region i politisk omforming

Midtøsten er inne i en fase der gamle maktstrukturer utfordres, men uten at nye, stabile systemer ennå har tatt form. I Syria utspiller det seg en «stille maktkamp» mellom ideologiske aktører og nye maktsentre etter Assad-perioden. Samtidig utspiller det seg en lignende, men mer eksplisitt konflikt i Iran.

Felles for begge landene er spørsmålet om statens natur:
Skal den være sentralisert og ideologisk styrt – eller pluralistisk og desentralisert?

Iran: Føderalisme som alternativ til autoritær stat

Under møter ved EU-parlamentet i Brussel den 15.04.26 og i intervjuer med bl.a. Rudaw har Mustafa Hijri (leder for Kurdistans demokratiske parti i Iran – KDPI) og andre kurdiske opposisjonsledere tydeliggjort sitt syn: Iran står overfor en grunnleggende strukturell krise.

Hijri beskriver staten som ikke-sivil og monopolistisk, og mener løsningen ligger i en demokratisk, føderal og sekulær modell. Dette samsvarer med vurderingene fra Abdullah Mohtadi (leder og generalsekretær for Komala-partiet i iransk Kurdistan), som understreker at Iran – med sitt etniske og kulturelle mangfold – er særlig egnet for føderalisme. Ifølge Mohtadi vil en slik modell kunne:

• Skape intern stabilitet
• Redusere konfliktnivået
• Og bidra til bedre relasjoner med naboland

Dette står i skarp kontrast til dagens system, som ifølge Hijri er bygget på ideologisk kontroll, kriseskaping og regional intervensjon.

En stat i konflikt – med egne borgere og omverdenen

Både Hijri og Mohtadi peker på et sentralt poeng: Konflikten i Iran er ikke bare geopolitisk – den er intern. Hijri understreker at regimet har en «lang historie med konflikt både med sitt eget folk og det internasjonale samfunnet», og uttrykker liten tro på at forhandlinger alene vil føre til varig fred. Samtidig fremhever han at den kurdiske opposisjonen bevisst har valgt å stå utenfor den nylige krigen mellom Iran på den ene siden og USA/Israel på den andre. Kampen deres er langsiktig og uavhengig, ikke styrt av eksterne aktører.

Dette markerer en viktig posisjonering: Den kurdiske opposisjonen forsøker å fremstå som en intern demokratisk kraft – ikke et geopolitisk verktøy.

Parallellen til Syria: Den samme grunnkonflikten

Det som nå skjer i Iran, speiler i stor grad utviklingen i Syria. I Syria ser vi hvordan aktører som Det muslimske brorskap forsøker å posisjonere seg i et nytt politisk landskap, samtidig som de opprettholder en grunnleggende skepsis til føderalisme og desentralisering. Resultatet er en «myk maktkamp» om statens struktur og identitet. Den samme konflikten finnes i Iran:

Syria	Iran
Kamp om post-Assad statens struktur	Kamp om post-regime statens fremtid
Skepsis til føderalisme blant sentrale aktører	Føderalisme fremmet av opposisjonen
Kurdiske rettigheter som test på demokrati	Kurdiske rettigheter som systemkritikk
Ideologisk vs pluralistisk stat	Sentralstat vs føderal stat

I begge tilfeller blir kurderspørsmålet en lakmustest: Ikke bare for minoritetsrettigheter – men for hvorvidt en ny stat faktisk blir demokratisk.

Kurdisk strategi: Mellom realpolitikk og prinsipper

Den kurdiske opposisjonen i Iran fører en todelt strategi:

1. Intern legitimitet
– Kamp for språk, identitet og politiske rettigheter
– Avvisning av ekstern kontroll eller militær instrumentalisering

2. Internasjonal mobilisering
– Aktiv dialog med europeiske aktører
– Forsøk på å bygge bred opposisjonsallianse

Hijri har samtidig vært tydelig på at Europa må spille en mer aktiv rolle – ikke bare gjennom støtte til menneskerettigheter, men ved å bidra til reell politisk endring.

Europa som nøkkelaktør

I både Syria og Iran rettes forventningene i økende grad mot Europa. I Iran-sammenheng etterlyser opposisjonen:

• Tydeligere politisk støtte
• Koordinering av opposisjonskrefter
• Og en mer konsekvent linje overfor regimet

Samtidig viser europeiske aktører – som belgiske sosialdemokrater – økende interesse for dialog, men konkrete tiltak lar fortsatt vente på seg.

Konklusjon: Én region – én grunnleggende konflikt

Utviklingen i Syria og Iran peker mot en felles realitet: Konflikten i Midtøsten handler ikke lenger bare om regimer – men om statens natur.

• Sentralisert vs føderal
• Ideologisk vs pluralistisk
• Kontroll vs deltakelse

I dette bildet fremstår kurderspørsmålet som avgjørende. Ikke fordi det er perifert – men fordi det avslører kjernen i konflikten. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer etter dagens regimer. Spørsmålet er om nye systemer faktisk vil bryte med de gamle. Og nettopp der – mellom kontinuitet og reell endring – avgjøres fremtiden for både Syria og Iran.