Av: Negar Enayati, Master i sosialt arbeid, kvinneaktivist, og medlem av Rødt og KJAR-Norge
Midtøsten er i dag preget av en stadig mer kompleks og alvorlig situasjon, der globale og regionale maktinteresser spiller en avgjørende rolle. USA, Russland og Kina er blant aktørene som på ulike måter søker innflytelse i regionen. Dette skjer ikke bare gjennom direkte politikk, men også gjennom støtte til ulike parter og konflikter. Resultatet er en utvikling der sivile rammes hardt, og hvor grunnleggende prinsipper om folkerett og menneskerettigheter settes under press.
De siste årene har voldsnivået i regionen vært svært høyt. Titusenvis av palestinere har mistet livet, og mange lever under ekstremt vanskelige forhold. Flere av handlingene som er gjennomført har av internasjonale aktører blitt omtalt som alvorlige brudd på folkeretten. Samtidig ser vi at også kurdiske områder, både i Vest og Øst Kurdistan samt i Iran, preges av militære angrep, politisk undertrykkelse og begrensninger på grunnleggende rettigheter.
Det er viktig å forstå denne utviklingen som en del av en bredere maktpolitisk dynamikk, der ulike stater og aktører handler ut fra egne strategiske interesser. Dette gjelder ikke bare én side. Samtidig viser erfaringen at sivile konsekvenser ofte blir nedprioritert når geopolitiske hensyn veier tyngst.
I møte med dette har lokal organisering og sivilsamfunn spilt en viktig rolle. I kurdiske områder har det vokst frem former for selvorganisering og politisk mobilisering med vekt på demokrati, likestilling og lokalt styre. Denne typen organisering har i perioder bidratt til stabilitet og til å beskytte sivile liv i en ellers uforutsigbar situasjon.
Samtidig gir utviklingen i Iran grunn til alvorlig bekymring. Økende undertrykkelse, arrestasjoner og bruk av dødsstraff rapporteres av flere menneskerettighetsorganisasjoner. Økonomiske sanksjoner og press har i tillegg ført til forverrede levekår for store deler av befolkningen, og det er ofte kvinner og barn som rammes hardest. Vold mot kvinner og innskrenkninger i deres rettigheter er en særlig alvorlig del av denne utviklingen.
Internasjonalt har reaksjonene i mange tilfeller vært begrensede eller selektive. Dette reiser spørsmål om hvordan menneskerettigheter praktiseres i global politikk, og i hvilken grad de brukes konsekvent. Dersom prinsipper om folkerett og beskyttelse av sivile skal ha reell betydning, må de gjelde uavhengig av politiske og strategiske interesser.
For Norge og europeiske land innebærer dette et ansvar. Som del av det internasjonale samfunnet og som forkjempere for menneskerettigheter bør man arbeide for en politikk som setter siviles beskyttelse i sentrum, støtter diplomatiske løsninger og bidrar til å dempe konfliktnivået.
I denne sammenhengen er også intern enhet og samarbeid viktig for utsatte grupper, inkludert kurdere. Samtidig er det avgjørende å kombinere dette med bredere solidaritet på tvers av folkegrupper og nasjonale grenser. Varige løsninger i regionen forutsetter ikke bare politisk enighet internt, men også internasjonal støtte til demokratiske prosesser, rettigheter og fredelige løsninger.
Midtøsten står ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan makt fordeles, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtiden. Her har også Norge et valg mellom å være en passiv tilskuer eller en tydelig stemme for folkerett, rettferdighet og solidaritet.
En allianse av kurdiske partier i Øst-Kurdistan (Rojhilat) ber om en umiddelbar internasjonal reaksjon på det de beskriver som vedvarende iranske angrep mot kurdiske mål i Kurdistan-regionen i Irak (KRI).
I en uttalelse publisert denne uken advarer alliansen om en alvorlig forverring av sikkerhetssituasjonen, og oppfordrer FN, enkeltstater og menneskerettighetsorganisasjoner til å gripe inn. Ifølge alliansen er angrepene en del av en systematisk strategi rettet mot kurdiske politiske miljøer og opposisjonsgrupper.
Bakgrunnen er en bølge av angrep som har funnet sted siden slutten av februar 2026. Disse inkluderer bruk av droner og raketter mot områder hvor kurdiske partier har baser og tilhold. Flere av områdene ligger i nærheten av sivile bosetninger.
Bilde: CPT
Tall fra en nylig publisert internasjonal rapport fra CPT viser at det i perioden 28. februar til 24. april ble registrert minst 123 ofre, hvorav 22 personer ble drept og 101 såret. Minst 24 av de rammede skal være sivile. I tillegg er det meldt om omfattende materielle skader på boliger, kjøretøy og annen sivil infrastruktur.
Alliansen mener angrepene utgjør brudd på både Iraks suverenitet og internasjonal rett, og advarer om at manglende internasjonal respons kan bidra til ytterligere destabilisering i regionen.
Samtidig peker de på at flere av de berørte områdene huser kurdiske politiske flyktninger fra Iran, noe som ifølge alliansen gjør angrepene særlig alvorlige.
Alliansen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte sivile og forhindre videre eskalering. De ber også om økt oppmerksomhet rundt situasjonen i kurdiske områder, som de mener i for liten grad har fått internasjonal dekning.
Uttalelsen kommer i en periode preget av økende spenning i regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringen for utviklingen i de kurdiske områdene.
Utviklingen i Syria og Iran peker i samme retning: en økende konflikt mellom sentraliserte maktstrukturer og krav om demokrati, føderalisme og anerkjennelse av mangfold. Den kurdiske opposisjonen står midt i denne spenningen – og retter nå blikket mot Europa.
En region i politisk omforming
Midtøsten er inne i en fase der gamle maktstrukturer utfordres, men uten at nye, stabile systemer ennå har tatt form. I Syria utspiller det seg en «stille maktkamp» mellom ideologiske aktører og nye maktsentre etter Assad-perioden. Samtidig utspiller det seg en lignende, men mer eksplisitt konflikt i Iran.
Felles for begge landene er spørsmålet om statens natur: Skal den være sentralisert og ideologisk styrt – eller pluralistisk og desentralisert?
Iran: Føderalisme som alternativ til autoritær stat
Under møter ved EU-parlamentet i Brussel den 15.04.26 og i intervjuer med bl.a. Rudaw har Mustafa Hijri (leder for Kurdistans demokratiske parti i Iran – KDPI) og andre kurdiske opposisjonsledere tydeliggjort sitt syn: Iran står overfor en grunnleggende strukturell krise.
Hijri beskriver staten som ikke-sivil og monopolistisk, og mener løsningen ligger i en demokratisk, føderal og sekulær modell. Dette samsvarer med vurderingene fra Abdullah Mohtadi (leder og generalsekretær for Komala-partiet i iransk Kurdistan), som understreker at Iran – med sitt etniske og kulturelle mangfold – er særlig egnet for føderalisme. Ifølge Mohtadi vil en slik modell kunne:
Skape intern stabilitet
Redusere konfliktnivået
Og bidra til bedre relasjoner med naboland
Dette står i skarp kontrast til dagens system, som ifølge Hijri er bygget på ideologisk kontroll, kriseskaping og regional intervensjon.
En stat i konflikt – med egne borgere og omverdenen
Både Hijri og Mohtadi peker på et sentralt poeng: Konflikten i Iran er ikke bare geopolitisk – den er intern. Hijri understreker at regimet har en «lang historie med konflikt både med sitt eget folk og det internasjonale samfunnet», og uttrykker liten tro på at forhandlinger alene vil føre til varig fred. Samtidig fremhever han at den kurdiske opposisjonen bevisst har valgt å stå utenfor den nylige krigen mellom Iran på den ene siden og USA/Israel på den andre. Kampen deres er langsiktig og uavhengig, ikke styrt av eksterne aktører.
Dette markerer en viktig posisjonering: Den kurdiske opposisjonen forsøker å fremstå som en intern demokratisk kraft – ikke et geopolitisk verktøy.
Mustafa Hijri og Abdullah Mohtadi i Brussel 15. april 26 – Bilde: Honia Azarbar
Parallellen til Syria: Den samme grunnkonflikten
Det som nå skjer i Iran, speiler i stor grad utviklingen i Syria. I Syria ser vi hvordan aktører som Det muslimske brorskap forsøker å posisjonere seg i et nytt politisk landskap, samtidig som de opprettholder en grunnleggende skepsis til føderalisme og desentralisering. Resultatet er en «myk maktkamp» om statens struktur og identitet. Den samme konflikten finnes i Iran:
Syria
Iran
Kamp om post-Assad statens struktur
Kamp om post-regime statens fremtid
Skepsis til føderalisme blant sentrale aktører
Føderalisme fremmet av opposisjonen
Kurdiske rettigheter som test på demokrati
Kurdiske rettigheter som systemkritikk
Ideologisk vs pluralistisk stat
Sentralstat vs føderal stat
I begge tilfeller blir kurderspørsmålet en lakmustest: Ikke bare for minoritetsrettigheter – men for hvorvidt en ny stat faktisk blir demokratisk.
Kurdisk strategi: Mellom realpolitikk og prinsipper
Den kurdiske opposisjonen i Iran fører en todelt strategi:
1. Intern legitimitet – Kamp for språk, identitet og politiske rettigheter – Avvisning av ekstern kontroll eller militær instrumentalisering
2. Internasjonal mobilisering – Aktiv dialog med europeiske aktører – Forsøk på å bygge bred opposisjonsallianse
Hijri har samtidig vært tydelig på at Europa må spille en mer aktiv rolle – ikke bare gjennom støtte til menneskerettigheter, men ved å bidra til reell politisk endring.
Europa som nøkkelaktør
I både Syria og Iran rettes forventningene i økende grad mot Europa. I Iran-sammenheng etterlyser opposisjonen:
Tydeligere politisk støtte
Koordinering av opposisjonskrefter
Og en mer konsekvent linje overfor regimet
Samtidig viser europeiske aktører – som belgiske sosialdemokrater – økende interesse for dialog, men konkrete tiltak lar fortsatt vente på seg.
Konklusjon: Én region – én grunnleggende konflikt
Utviklingen i Syria og Iran peker mot en felles realitet: Konflikten i Midtøsten handler ikke lenger bare om regimer – men om statens natur.
Sentralisert vs føderal
Ideologisk vs pluralistisk
Kontroll vs deltakelse
I dette bildet fremstår kurderspørsmålet som avgjørende. Ikke fordi det er perifert – men fordi det avslører kjernen i konflikten. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer etter dagens regimer. Spørsmålet er om nye systemer faktisk vil bryte med de gamle. Og nettopp der – mellom kontinuitet og reell endring – avgjøres fremtiden for både Syria og Iran.
Det har nå gått over 48 år siden det iranske regimet tok makten i 1979. Styret, ledet av religiøse ledere, har utviklet seg til et autoritært og undertrykkende system. Regimet har i mange år forsøkt å styrke sin makt i Midtøsten gjennom ulike metoder, blant annet ved å støtte væpnede grupper, blande seg inn i andre land og utvikle militær kapasitet som atomprogram og droner.
Siden revolusjonen i 1979, ledet av Ruhollah Khomeini, har mange grupper i Iran kjempet for demokrati og rettferdighet. Spesielt kurdere og andre etniske grupper motsatte seg det nye regimet fra starten. Dette førte til harde angrep mot blant annet kurdiske områder. Kurdere og andre minoriteter har fortsatt kampen på ulike måter: gjennom politisk arbeid, streiker, sivil-samfunnsorganisasjoner og internasjonalt diplomati i diasporaen. Mange har mistet livet i denne kampen, både sivile og væpnede styrker som peshmerga særlig i KDPI parti.
De siste 15 årene har mange iranere forsøkt å skape endring gjennom reformer og valg, men uten suksess. Valgdeltakelsen har sunket, og tilliten til systemet er svekket. I 2022 nådde motstanden et høydepunkt etter drapet på Jina Mahsa Amini. Dette utløste store protester som startet i Kurdistan og spredte seg til hele Iran og videre ut i verden. Protestene viste en sterk folkelig motstand, men førte ikke til regimeskifte.
Flere årsaker bidro til dette:
Regimets sterke og brutale undertrykkelse
Manglende samlet og tydelig alternativ ledelse i hele landet
Politiske splittelser i opposisjonen
Demonstrasjoner og protester har fortsatt i årene etter. Samtidig har regimet brukt makt for å slå ned motstand, noe som har ført til mange drepte og sårede. Situasjonen i regionen har også vært preget av konflikt og spenning. Iran har vært involvert i flere konflikter og blitt stadig mer isolert internasjonalt. Dette har ytterligere svekket regimets legitimitet både internt og eksternt. Til tross for dette fortsetter befolkningen i Iran å kjempe for endring. Mange ønsker et nytt politisk system basert på demokrati, rettferdighet og like rettigheter for alle etniske grupper, inkludert kurdere, balutsjere, arabere og andre.
Folk flest ønsker ikke krig i Iran. Samtidig mener mange at en svekkelse av staten og myndighetene kan være en fordel for befolkningen. Det er regimets egen politikk som i stor grad har ført til dagens situasjon. Et autoritært og ideologisk styrt presteregime har bidratt til økt konflikt, både internt og eksternt, og dermed også økt risiko for krig.
Det iranske folket ønsker ikke krig. Men mange ser at en svekkelse av regimet kan åpne for endring. Samtidig er det nettopp regimets autoritære styre og feilslåtte politikk som har ført landet inn i en farlig situasjon, der risikoen for en stor krig har økt. Mange mener at en svekkelse av staten og myndighetene kan være en fordel for befolkningen.
Det er regimets egen politikk som i stor grad har ført til dagens situasjon. Et autoritært og ideologisk styrt presteregime har bidratt til økt konflikt, både internt og eksternt, og dermed også økt risiko for krig. fremtiden for Iran avhenger av om det kan etableres et samlet alternativ og en felles retning for landet. Mange ser for seg en føderal modell som kan sikre rettigheter og representasjon for alle grupper i samfunnet.
Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Publisert på: theamargi.com den 25. mars.
Masrour Barzani, statsminister i den autonome Kurdistan-regionen i Irak, holder en pressekonferanse i den kurdiske byen Soran nær grensen til Iran 25. mars 2026. Bakgrunnen er et rakettangrep mot grenseområdet mellom Irak og Iran dagen før, 24. mars, der seks irakisk-kurdiske sikkerhetsstyrker ble drept. (Foto: Safin HAMID / AFP)
I uken etter de koordinerte angrepene fra USA og Israel mot Iran 28. februar, som markerte starten på krigen, tydet flere rapporter på at Washington vurderte å støtte iransk-kurdiske opposisjonsgrupper basert i Irak for å åpne en landfront inne i Iran. Donald Trump skal ha hatt samtaler med kurdiske politiske ledere i Kurdistan-regionen i Irak (KRI), inkludert Masoud Barzani fra Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Bafel Talabani fra Patriotic Union of Kurdistan (PUK). Meldinger om kontakt med Mustafa Hijri, leder for Kurdistans demokratiske parti – Iran (KDPI / PDKI), er fortsatt ubekreftede.
Amerikanske og israelske angrep rammet en rekke militære og strategiske mål over hele Iran, inkludert kommando- og kontrollanlegg, missilinfrastruktur og enkelte baser nær grensen mellom Iran og Irak. Ifølge enkelte analytikere kan dette ha vært ment å legge til rette for en inntrenging fra kurdiske styrker fra Irak. Flere medier har også rapportert at CIA har diskutert å forsyne iransk-kurdiske styrker med håndvåpen som del av en hemmelig innsats for å destabilisere Den islamske republikken.
En ny allianse av iransk-kurdiske partier ble etablert 22. februar for å samordne innsatsen mot regimet og fremme kurdisk selvbestemmelse. Medlemmene avviste imidlertid påstander om planlagte militære operasjoner inne i Iran og benektet at de mottar støtte fra USA.
Trump ser (foreløpig) ut til å ha trukket seg fra ideen om å støtte en kurdisk offensiv mot Den islamske republikken.
Som svar på en opplevd trussel om at iransk-kurdiske grupper kunne bli involvert i konflikten, gjennomførte iranske styrker – inkludert Revolusjonsgarden (IRGC) – grenseoverskridende drone- og missilangrep mot mål i Kurdistan-regionen i Irak, rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper. Også regional infrastruktur og internasjonale militærbaser ble rammet av bredere gjengjeldelsesangrep.
Trump ser (for øyeblikket) ut til å ha gått bort fra planene om å støtte en kurdisk offensiv. Dette kommer etter kritikk om at en slik offensiv kunne gjøre Kurdistan-regionen sårbar for ytterligere gjengjeldelse – både fra iranske styrker og fra Iran-tilknyttede grupper i Irak. Risikoen ville vært særlig høy dersom USA senere trakk sin støtte til kurdiske styrker. Av denne grunn er både iransk-kurdiske opposisjonsledere og irakisk-kurdiske myndigheter forsiktige med å knytte seg tett til USA.
Flere analytikere stiller også spørsmål ved om en kurdisk offensiv faktisk kunne styrte det iranske regimet, og advarer om at et mislykket opprør kan føre til alvorlige represalier mot kurdiske sivile i Iran. Tidligere amerikanske tjenestemenn har dessuten påpekt at Irans persiske majoritet neppe vil ønske en væpnet kurdisk innmarsj velkommen. Andre analytikere uttrykker skepsis til om de kurdiske partiene vil ivareta interessene til hele befolkningen, og mener deres primære mål er kurdisk selvbestemmelse – noe som kan føre til en «balkanisering» av Iran.
Iranske kurdere i Irak
Siden 1979 har iransk-kurdiske partier både ført væpnet kamp og forsøkt å forhandle med Den islamske republikken. Allerede før den iranske revolusjonen førte sjahens autoritære moderniseringspolitikk og en sterkt sentralisert stat til diskriminering, marginalisering og undertrykkelse av kurdere. Etter revolusjonen videreførte det islamske lederskapet denne sentraliseringen, ekskluderte kurdiske representanter fra nasjonal politikk og opprettholdt undertrykkende tiltak. Vedvarende væpnet motstand og tilstedeværelsen av kurdiske grupper i Irak har ytterligere bidratt til at myndighetene i Teheran primært behandler kurderspørsmålet som et sikkerhetsproblem.
Gjennom flere tiår har mange iransk-kurdiske aktivister, politikere og krigere flyktet til Kurdistan-regionen i Irak. Blant disse er Democratic Party of Iranian Kurdistan (PDKI), hvis leder Abdul Rahman Ghassemlou ble drept i Wien i 1989 under forhandlinger med Den islamske republikken. Andre grupper i regionen inkluderer Khabat-organisasjonen for iransk Kurdistan og Komala-partiet, som ble grunnlagt i 1969 som en kommunistisk bevegelse og i dag er et sosialdemokratisk parti som arbeider for kurdisk selvbestemmelse innenfor Iran. Andre aktører omfatter Kurdistan Free Life Party (PJAK) og det uavhengighetsorienterte Kurdistan Freedom Party (PAK).
USAs omdømme blant kurdere
USA har opparbeidet seg et rykte for å svikte kurdiske samarbeidspartnere.
En nyere bølge av iranske, kvinnelige kurdiske peshmerga-krigere har sluttet seg til kurdiske grupper i Irak etter protestene «Kvinne, liv, frihet» i 2022. Mange av disse er tidligere aktivister og demonstranter som har flyktet fra undertrykkelse i Iran, og som bringer med seg både ideologisk motivasjon og kamperfaring fra tidligere konflikter – særlig fra operasjonene mot IS, som startet i irakisk Kurdistan i 2014 og senere spredte seg til Syria.
Under kampen mot IS støttet både Iran og USA kurdiske styrker i Irak, noe som også skal ha inkludert iransk-kurdiske krigere. Samarbeidet mellom USA og kurdiske aktører går imidlertid langt tilbake. På 1970-tallet, etter ønske fra Irans sjah, bevæpnet USA i hemmelighet irakiske kurdere i kampen mot Saddam Husseins regime. Etter Alger-avtalen i 1975 opphørte støtten brått, noe som muliggjorde omfattende represalier mot kurdere, med hundretusener av fordrevne og forfulgte som resultat. Dette oppleves som et historisk svik og har satt dype spor i kurdisk kollektiv hukommelse.
Den nyere amerikanske tilbaketrekningen fra støtte til de kurdisk-ledede Syrian Democratic Forces (SDF) i Syria illustrerer risikoen ved å stole på Washington. Etter regimeskiftet og fremveksten av Ahmed al-Sharaa valgte USA å støtte nye makthavere, noe som etterlot kurdiske styrker sårbare da den syriske nasjonale hæren rykket inn i deres områder. Mange kurdere knyttet til selvstyremyndighetene i Nordøst-Syria (DAANES) møter derfor samarbeid med USA med betydelig skepsis.
Regionale konsekvenser
Dersom kurdiske styrker går inn i konflikten, vil det åpne en ny landfront inne i Iran og potensielt motivere andre minoriteter til å gripe til våpen med støtte fra eksterne aktører. Samtidig vil et slikt scenario innebære betydelig risiko for de kurdiske partiene.
Historisk har USA benyttet minoritetsgrupper for å fremme egne regionale mål. For eksempel skal initiativet «Greater Middle East» fra 2007 ha inkludert hemmelige operasjoner til støtte for PJAK fra Nord-Irak, med sikte på å destabilisere Iran. Taktikker som nylig er foreslått av Trump er dermed i tråd med tidligere amerikansk praksis og neppe uventet i Teheran. Den islamske republikken har sannsynligvis forberedt seg på et slikt scenario i lys av den pågående krigen.
Utviklingen i Iran er uten tvil historisk og bidrar til å endre maktbalansen i Vest-Asia. For Kurdistan-regionen i Irak har dette store konsekvenser. Med økende spenning mellom USA og Israel på den ene siden og Iran på den andre, presses irakiske kurdere i økende grad til å velge side – noe som ytterligere trekker Irak inn i den regionale eskaleringen.
Tyrkia kan også komme til å intensivere militære operasjoner i Kurdistan-regionen, av frykt for økt aktivitet blant iransk-kurdiske grupper knyttet til PKKs ideologi eller tegn til økt kurdisk autonomi i Iran. Tyrkia har lenge betraktet ustabilitet og kurdisk selvstyre langs egne grenser som en sikkerhetstrussel og følger derfor nøye med på særlig PJAK.
Irakisk-kurdiske politikere balanserer derfor mellom å støtte kurdere i Iran og å beskytte stabiliteten de har oppnådd i egen region. Angrep fra eksterne aktører – inkludert Iran, Tyrkia og USA – synliggjør samtidig Bagdads begrensede kontroll over de kurdiske grenseområdene. Handlinger fra Kurdistan-regionen som utløser slike angrep kan styrke sentralmyndighetenes posisjon og øke spenningen mellom Erbil og Bagdad.
For iranske kurdere handler situasjonen om å finne riktig tidspunkt for å utfordre Teheran. Samtidig er det interne uenigheter om hvorvidt væpnet opprør er en realistisk strategi i lys av eskaleringen i mars. Selv ved en eventuell suksess vil uenighet om strategi, konkurranse om ressurser og langvarige rivaliseringer mellom partiene skape betydelige utfordringer for styringen av et fremtidig kurdisk område i Iran.
Dagens situasjon representerer derfor et avgjørende øyeblikk, der de kurdiske partiene vurderer sin rolle i et etterkrigs-Iran og hvilke betingelser som skal gjelde for samarbeid med eksterne aktører. For Irak og Kurdistan-regionen er hovedprioriteten å unngå å bli trukket inn i krigen mellom USA, Israel og Iran.
Forfatter: Desirée Custers Desirée Custers er prosjektleder og CARPOs representant i Brussel. Hun har flere års erfaring innen internasjonale relasjoner, inkludert såkalt Track 2- og 1,5-diplomati i Vest-Asia. Hun har tidligere arbeidet med Midtøsten- og Nord-Afrika-programmene (MENA) ved Stimson Center og EastWest Institute. I tillegg til sitt faglige engasjement for internasjonale relasjoner har hun en sterk interesse for kultur, særlig kunst og litteratur. Hun behersker nederlandsk, engelsk og arabisk flytende, og har gode kunnskaper i kurdisk (kurmanji) og persisk.
Kurdistan i en ny regional krigskontekst: Politiske utviklingstrekk, regionale konsekvenser og samfunnsperspektiver
Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) inviterer til et faglig seminar om den politiske utviklingen i Iran og konsekvensene for de kurdiske områdene, med særlig fokus på Rojhelat (Øst-Kurdistan – Den kurdiske regionen i Iran) og Bashur (Sør-Kurdistan – Den kurdiske regionen i Irak).
Seminaret vil belyse sentrale politiske, økonomiske og samfunnsmessige utviklingstrekk, og hvordan disse påvirker kurdiske samfunn i regionen. I tillegg vil det rettes særlig oppmerksomhet mot hvordan krig og konflikt påvirker sivilsamfunn, med vekt på barn og unges oppvekstvilkår og psykososiale situasjon.
Innledninger ved:
Avin Rostami, forfatter og klinisk spesialpedagog: Barn i konflikt: Psykologiske ettervirkninger og oppvekst i et kurdisk historisk perspektiv
Chalak Kaveh, førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Volda: Den evige proxy? Om kurdernes begrensede politiske handlingsrom under krig og fred
Hoger Karadaki, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold: Samfunnsmessige konsekvenser av krigen mellom Iran og USA for kurdere i Sør-Kurdistan
Arnljot Ask, landstyremedlem i Solkurd: Geopolitisk rammeverk og regionale implikasjoner
Ordstyrer: Truls Strand Offerdal, Postdoktor ved UiO og medleder i Solkurd
Seminaret består av faglige innlegg etterfulgt av en panelsamtale og spørsmål fra salen.
Arrangementet er gratis og åpent for alle, men krever påmelding grunnet begrenset kapasitet. Påmelding skjer via e-post til solidaritetmedkurdistan@gmail.com. Det vil også være mulig å følge arrangementet via streaming.
Merk: Denne teksten er basert på en analyse publisert i The Conversation og gjengir forfatterens vurderinger. Synspunktene tilhører forfatteren av analysen og reflekterer ikke nødvendigvis Solkurds standpunkter.
Den pågående konflikten rundt Iran kan få en uventet ny front: spenninger mellom USA og Tyrkia. Ifølge analysen kan neste fase av konflikten oppstå dersom amerikansk strategi for å svekke Iran bringer Washington på kollisjonskurs med Ankara.
Et av hovedpoengene i analysen er at USA kan bli fristet til å støtte kurdiske væpnede grupper i Irak og vestlige deler av Iran som et middel til å svekke det iranske regimet innenfra. En slik strategi vil imidlertid være svært problematisk for Tyrkia.
Tyrkiske myndigheter har i flere tiår betraktet væpnede kurdiske grupper i regionen som en sikkerhetstrussel, særlig dersom de har forbindelser til Kurdistans arbeiderparti (PKK). Ankara frykter at en styrking av kurdiske militante grupper i Iran kan inspirere eller styrke lignende bevegelser i Tyrkia selv.
Dette gjør at en amerikansk strategi som involverer kurdiske styrker kan føre til alvorlige politiske og sikkerhetsmessige spenninger mellom de to NATO-allierte.
Tyrkia i en vanskelig balanse
Tyrkia har så langt forsøkt å holde seg utenfor en direkte militær konfrontasjon og har samtidig forsøkt å fremstå som en mulig diplomatisk mellommann mellom USA og Iran. Landet befinner seg likevel i en komplisert strategisk situasjon.
Som NATO-medlem huser Tyrkia viktige militærbaser og radaranlegg som spiller en sentral rolle i alliansens forsvarssystemer. Samtidig har Ankara økonomiske og energimessige interesser knyttet til Iran, noe som gjør en større regional krig svært risikabel for tyrkiske myndigheter.
Fare for bredere regional konflikt
Analysen peker på at konflikten i regionen allerede har potensial til å spre seg. Dersom USA i tillegg skulle velge å støtte kurdiske styrker mot Iran, kan dette ikke bare eskalere konflikten ytterligere – men også føre til økte spenninger mellom Washington og Ankara.
Dermed kan en konflikt som i utgangspunktet handler om Iran, i neste fase utvikle seg til en strategisk og politisk konfrontasjon mellom to viktige NATO-allierte.
Av: Ali-Asghar Faridi, publisert på arenanews.net – oversatt til norsk av Jila Hassanpour, medleder i Solkurd
Logoen til koalisjonen av politiske partier i Rojhelat
Diskusjonen om kurdiske styrkers rolle i mulige overgangsscenarier etter Den islamske republikken har utviklet seg fra å være en ren militær debatt til å bli et spørsmål om regional sikkerhet og geopolitikk. Tilhengere av en slik rolle viser til historisk erfaring, organisatorisk struktur og den operative kapasiteten til peshmerga- og geriljastyrkene. De mener at å utelukke disse aktørene innebærer å ignorere realitetene i Iran. Kritikere advarer derimot om mulige sikkerhetsmessige konsekvenser, reaksjoner fra regionale aktører og faren for å utdype splittelsen i opposisjonen. Debatten berører dermed både muligheten for samarbeid mellom opposisjonskrefter og fremtiden til den politiske orden i Iran.
Samtidig som diskusjonen om Irans politiske fremtid og mulige scenarier for en overgang bort fra Den islamske republikken intensiveres, har rollen til kurdiske styrker – særlig peshmerga- og geriljastyrker – blitt et av de mest omstridte temaene blant regimets motstandere.
Kritikere av kurdisk militær deltakelse i en mulig politisk omveltning i Iran peker på politiske og sikkerhetsmessige konsekvenser av en slik tilstedeværelse. Samtidig mener mange analytikere at det å overse kurdernes historiske erfaring og militære og politiske kapasitet i praksis innebærer å lukke øynene for realitetene på bakken i Iran.
Et spørsmål til kritikerne
I denne sammenhengen stiller Shahin Modarres, ekspert på internasjonale relasjoner og analytiker innen sikkerhetsstudier, et direkte spørsmål til kritikerne av peshmerga- og geriljastyrkenes rolle i et intervju med Arena.
Han sier at dersom enkelte motstandere av regimet ikke tror på rollen til kurdiske peshmerga- og geriljastyrker, må de forklare hvem som i så fall skal tre frem og handle i det avgjørende øyeblikket.
Ifølge ham er det problematisk å avvise kurdiske styrkers rolle samtidig som mange opposisjonsgrupper mot Den islamske republikken mangler en effektiv militær struktur.
Han mener at dersom det ikke finnes en slagkraftig styrke til å konfrontere regimet, og kurdernes rolle samtidig avvises, vil en slik posisjon i praksis komme Den islamske republikken til gode.
En erfaring som overses
I samme kontekst understreker den iranske forfatteren og intellektuelle Faraj Sarkohi den lange historien med kurdisk motstand mot Den islamske republikken.
Han minner om at kurdiske politiske bevegelser har vært i konflikt med regimet siden de første årene etter revolusjonen i 1979. Av den grunn har de opparbeidet seg en dyp forståelse av Irans politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kompleksitet.
Sarkohi peker også på erfaringen og den internasjonale posisjonen til enkelte kurdiske ledere. Han fremhever at personer som Abdulrahman Ghassemlou ikke bare var lokale ledere, men også aktører av internasjonal betydning. Ifølge Sarkohi førte politikere som Willy Brandt og François Mitterrand samtaler og konsultasjoner med Ghassemlou – ikke bare om regionale spørsmål, men også om globale problemstillinger.
For Sarkohi viser denne historien at kurdiske politiske bevegelser er fullt klar over de regionale sensitivitetene og konsekvensene av enhver politisk omveltning i Iran.
En visjon for Irans fremtid
Også på offisielt nivå understreker ledere i kurdiske partier at deres mål er å etablere en demokratisk struktur i Iran.
Khaled Azizi, talsperson for Kurdistans demokratiske parti i Iran, uttalte i et intervju med Voice of America at partiets mål er å bidra til et demokratisk Iran basert på deltakelse fra alle landets grupper og mangfold.
Ifølge ham må alle politiske, etniske, nasjonale og religiøse mangfold være representert i maktstrukturen i det Iran partiet ser for seg.
Han understreker at dette er et langsiktig prosjekt, og at dersom demokrati etableres i Iran, vil risikoen for en tilbakevending til diktatur bli betydelig redusert.
Regionale hensyn
Samtidig er kurdiske styrkers rolle i eventuelle politiske omveltninger i Iran ikke bare et internt spørsmål; det kan også få regionale konsekvenser.
I et intervju med Fox News kommenterte Bafel Talabani, leder for Patriotisk Union i Kurdistan, flere forhold knyttet til utviklingen i Iran.
Han bekreftet at han på et tidspunkt hadde hatt en samtale med Donald Trump, som han beskrev som rolig og vennlig. Samtidig fortalte han at Irans utenriksminister Abbas Araghchi fremstod svært nedstemt under en telefonsamtale mellom dem.
Talabani avviste også rapporter om at kurdiske styrker skulle ha krysset grensen inn i Iran. Ifølge ham befinner de fleste effektive kampstyrkene seg utenfor Iran, i grenseområdene. Noen observatører har knyttet dette til aktivitetene til PJAK.
Samtidig advarte Talabani mot å overdrive scenariet om et regimeskifte i Iran. Han påpekte at det for øyeblikket ikke finnes tegn til et omfattende opprør inne i landet, og at et slikt scenario derfor ikke fremstår sannsynlig på kort sikt.
Talabani understreket også at en omfattende innmarsj av kurdiske styrker i Iran kan skape betydelige sikkerhetsbekymringer i Tyrkia. I et slikt scenario kan Ankara reagere militært mot kurdiske styrker.
Spørsmålet om bakkestyrker i enhver politisk omveltning
I denne sammenhengen fremhever journalisten og politiske analytikeren Adnan Hassanpour et sentralt poeng i et intervju med Arena News.
Han understreker at ingen regjering faller utelukkende som følge av eksternt press – med mindre det finnes en styrke på bakken som kan omsette dette presset til reell politisk endring.
Ifølge ham viser historiske erfaringer at et regime først faller når en organisert styrke på bakken er i stand til å konfrontere og presse tilbake regimets undertrykkelsesapparat. Dette gjelder særlig i stater med omfattende sikkerhets- og kontrollstrukturer.
Hassanpour fremhever også den psykologiske og sosiale dimensjonen ved slike prosesser. I situasjoner preget av krig eller sikkerhetskrise kan man ikke forvente at befolkningen alene skal gjennomføre en revolusjon. Han mener:
Samfunnet begynner først å bevege seg når det oppstår tegn på en reell og troverdig styrke – en aktør som, når regimets undertrykkelsesapparat svekkes, kan bli et samlingspunkt for avhoppere og misfornøyde krefter.
Han påpeker at det tidligere har blitt fremmet påstander om at regimets styrker er i ferd med å smuldre opp, men at dette i praksis ikke har skjedd.
Årsaken er, ifølge Hassanpour, åpenbar: Dersom personer innenfor maktstrukturen ønsker å bryte ut, må de ha et sted å gå. Uten en organisert struktur og et trygt geografisk område er en slik avskalling i praksis umulig.
For å illustrere dette viser han til erfaringen fra Irak etter 2003. Da fungerte Kurdistan-regionen som et tilfluktssted for motstandere av Saddam Husseins regime.
Den irakiske opposisjonen kunne samle seg der og, under krigsforhold, planlegge regimets fall. I dette tilfellet spilte eksistensen av et sikkert område med organiserte politiske og militære strukturer en avgjørende rolle i prosessen som førte til politisk endring.
Hassanpour mener at Kurdistan – med sin lange historie med politisk organisering, aktive partier og væpnede styrker som peshmerga- og geriljastyrker – kan få en lignende rolle i fremtidige scenarier.
Han understreker at dette ikke nødvendigvis betyr avhengighet av utenlandsk intervensjon. Snarere handler det om å utvikle en kapasitet som gjør det mulig for opposisjonskrefter selv å drive frem politiske endringer, i stedet for å vente på handling fra eksterne makter.
Kritikk av «demonisering» av Kurdistan
Samtidig kritiserer Hassanpour det han beskriver som en «demonisering av Kurdistan». Han mener at enkelte politiske miljøer har en ekskluderende holdning som forsøker å fremstille Kurdistan-bevegelsen som illegitim eller upålitelig. Ifølge ham kan spredningen av slike narrativer – særlig dersom de fører til en form for «avhumanisering» av aktivister i Kurdistan-bevegelsen – skape dypere splittelser blant motstanderne av regimet.
Hassanpour sier imidlertid at erfaringer fra kommunikasjon med folk inne i Iran, før de omfattende internettnedstengningene, tyder på at slike holdninger i større grad finnes i eksilmiljøer.
Ifølge ham er synet på Kurdistan-bevegelsen blant en betydelig del av befolkningen i Iran ikke negativt. Tvert imot finnes det i mange tilfeller både sympati og en positiv holdning.
Et spørsmål som går utover militær strategi
Diskusjonen om rollen til peshmerga- og geriljastyrker i Irans fremtidige utvikling handler til syvende og sist ikke bare om militære spørsmål. Temaet befinner seg i skjæringspunktet mellom tre sentrale dimensjoner: iransk innenrikspolitikk, regionale maktforhold og spørsmålet om hvordan en ny politisk orden kan etableres i et flernasjonalt land.
I en slik situasjon er kanskje ikke hovedspørsmålet om kurdiske styrker kan spille en rolle i Irans fremtidige utvikling. Det avgjørende spørsmålet er snarere om opposisjonelle politiske krefter vil være i stand til å utvikle en samarbeidsmodell som både tar hensyn til realitetene på bakken og samtidig hindrer at en politisk omveltning utvikler seg til en bredere regional krise.
Siden begynnelsen av krigen mellom USA/Israel og Iran 28. februar 2026 har iran‑støttede styrker inklusive Irans revolusjonsgarde (IRGC) og tilknyttede militsgrupper intensifisert angrepene mot Kurdistan‑regionen i Irak (KRI). Ifølge en fersk rapport fra menneskerettsorganisasjonen Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT‑IK)er det registrert 196 separate drone‑, rakett‑ og missilangrep mot mål i regionen fra 28. februar til 8. mars 2026.
Rapporten viser at en overveiende andel av angrepene – over 80 % – har funnet sted i Erbil‑guvernementet, med ytterligere angrep i Sulaymaniyah, Duhok og Halabja. Målene har inkludert:
Hovedkvarterene til iransk‑kurdisk opposisjon basert i Irak (Rojhelat sine politiske partier)
Utenriksstasjonen til USA i Erbil og tilknyttede militære baser
Erbil internasjonale flyplass, hoteller og andre sivilinfrastrukturer
Boligområder, oljeinstallasjoner, telekommunikasjonstårn og Peshmerga‑stillinger
Samlet har disse angrepene resultert i 23 bekreftede skadde og drepte, hvorav fire personer mistet livet og 19 ble såret. Blant ofrene er både medlemmer av iransk‑kurdisk opposisjon, sikkerhetsstyrker med ingen direkte tilknytning til krigen, og sivile.
Organisasjonen bak rapporten uttrykker alvorlig bekymring for sivilbefolkningens sikkerhet og fordømmer både de militære angrepene og de stadig mer intense hostilitetene som rammer sivile mål og kritisk infrastruktur i den autonome regionen.
CPT‑IK oppfordrer alle parter i konflikten til å ta umiddelbare skritt mot de‑eskalering og beskyttelse av sivile, og sier de vil fortsette å overvåke og dokumentere utviklingen i området.
Utviklingen i Iran de siste dagene representerer et dramatisk skifte i både landets interne maktstruktur og den regionale sikkerhetssituasjonen. Drapet på Ali Khamenei, landets øverste leder siden 1989, markerer slutten på en epoke – men åpner samtidig for en ny og uforutsigbar fase preget av militær eskalering, politisk usikkerhet og økt risiko for sivile tap.
Den militære operasjonen som tok livet av Khamenei og flere høytstående iranske ledere har ytterligere forverret en allerede spent situasjon. Samtidig har gjengjeldelsesangrep og trusler om videre konfrontasjon økt faren for en bredere regional konflikt. Midt i dette står millioner av sivile – uten innflytelse over de strategiske beslutningene, men fullt eksponert for konsekvensene.
Et system under press
Det iranske politiske systemet har over tid vært preget av omfattende intern kritikk, økonomiske utfordringer og økende avstand mellom myndighetene og deler av befolkningen. Betydelige nasjonale ressurser har blitt brukt på militær kapasitet, regionale allianser og sikkerhetsapparat, samtidig som mange iranere har opplevd økonomisk usikkerhet, arbeidsledighet og begrenset politisk handlingsrom.
Dette bakteppet er avgjørende for å forstå dagens situasjon. Samtidig viser erfaring fra andre land at ytre militært press sjelden i seg selv skaper stabile og demokratiske overganger. Når maktstrukturer brytes brått ned uten en tydelig og bredt forankret politisk alternativ struktur, kan resultatet bli institusjonelt vakuum, rivalisering og ytterligere ustabilitet.
Usikker fremtid for regimespørsmålet
Spørsmålet om politisk endring i Iran er komplekst. Opposisjonen består av ulike miljøer med forskjellig ideologisk retning, og det finnes per i dag ingen samlet ledelse med bred legitimitet på tvers av landets etniske, politiske og sosiale skillelinjer.
En eventuell overgang vil derfor kreve mer enn et maktskifte på toppen. Den vil forutsette institusjonell reform, inkluderende politiske prosesser og garantier for rettigheter for alle befolkningsgrupper. Uten dette risikerer man at nye maktstrukturer reproduserer gamle konflikter.
Samtidig er det viktig å erkjenne at Iran – med betydelige naturressurser, strategisk beliggenhet og en høyt utdannet befolkning – på sikt kan utvikle seg til en betydelig regional aktør dersom landet oppnår stabilitet og politisk reform. Nettopp derfor vil utviklingen i Iran ha konsekvenser langt utover landets grenser.
Særlig sårbare minoriteter
I denne situasjonen er det grunn til å rette særskilt oppmerksomhet mot minoritetsområder, inkludert kurdiske regioner i vestlige Iran (Rojhelat). Uavhengige menneskerettighetsmiljøer har over tid dokumentert omfattende arrestasjoner, bruk av dødelig makt mot demonstranter og press mot sivilsamfunnsaktører i disse områdene.
Når nasjonal sikkerhet prioriteres i krisesituasjoner, er det ofte perifere regioner og minoritetsbefolkninger som først opplever skjerpet kontroll og kollektiv mistenkeliggjøring. Risikoen for vilkårlige inngrep øker ytterligere i perioder med krig og politisk overgang.
Beskyttelse av sivile må være ufravikelig
Uavhengig av politiske posisjoner og geopolitiske interesser finnes det én grunnleggende norm som ikke kan fravikes: Beskyttelse av sivile liv. Internasjonal humanitær rett er tydelig på at sivile ikke skal være mål eller indirekte ofre for militære strategier.
Det internasjonale samfunnet står overfor et avgjørende ansvar. Eventuelle videre handlinger – enten militære, diplomatiske eller økonomiske – må vurderes ut fra hvilke konsekvenser de får for befolkningen. Langsiktig stabilitet i regionen kan ikke bygges gjennom eskalering alene, men krever politiske løsninger som ivaretar rettigheter, representasjon og institusjonell bærekraft.
En skjør overgang
Iran befinner seg nå i en historisk overgangsfase. Utfallet er uvisst. Det som imidlertid er sikkert, er at en bærekraftig fremtid for landet ikke kan konstrueres gjennom maktvakuum, hevnspiraler eller kollektiv avstraffelse.
En varig løsning forutsetter ansvarlighet, politisk inkludering og respekt for grunnleggende rettigheter – for alle deler av befolkningen.
For kurderne i Rojhelat er denne overgangsfasen særlig avgjørende, fordi deres rettigheter, sikkerhet og politiske anerkjennelse historisk har vært blant de første områdene som ofres i perioder med nasjonal krise og maktomveltning. Samtidig kan denne historiske situasjonen også representere en betydelig mulighet for Rojhelat, der flere kurdiske politiske partier nå har samlet seg i en samarbeidskoalisjon som kan danne grunnlag for sterkere politisk organisering og krav om en form for selvstyre innenfor en framtidig ny struktur i Iran.
Solidaritet med Kurdistan 