Forfølgelsen av det tredje største partiet i Tyrkia har ingen grenser. 11. mai 2020 fikk vi denne meldingen fra Folkenes demokratiske parti, som vi har oversatt til norsk.

Det tyrkiske politiet kidnappet Hatice Büşra Kuyun, representantskapsmedlem av Folkenes demokratiske parti.

Siden det mislykka kuppet i juli 2016 har vi opplevd en ny type kriminalitet i Tyrkia: politiet som kidnapper politikere, aktivister eller vanlige borgere. I en uttalelse i desember 2019 sa Mustafa Yeneroglu, en tidligere tillitsvalgt i regjeringspartiet AKP og eks-medlem av Europarådets parlamentariske forsamling: «En fryktens republikk er blitt skapt [i Tyrkia] … I dette landet finnes tortur. Folk blir kidnappet.» Human Rights Watch har tidligere publisert rapporter om kidnappinger og tortur.

Kidnappinger som skjer i tyrkiske provinser kan få en viss oppmerksomhet, men kidnappingene i kurdiske provinser har gått helt upåaktet hen. Mange medlemmer og tillitsvalgte fra Folkenes demokratiske parti (HDP) er også blitt kidnappet. Det vanlige er at folk som presenterer seg som politiet kidnapper medlemmene våre «for å ha en samtale», uten en rettssak eller rettsavgjørelse. De kidnappede blir vanligvis bedt om å stoppe sine aktiviteter for partiet eller å jobbe for politiet som informanter. Senest den 4. mai 2020 ble HDP-partiets representantskapsmedlem Hatice Büşra Kuyun (bildet) kidnappet i sentrum av Van-provinsen (i det kurdisk-dominerte øst Tyrkia).

Bruk et par minutter på å lese vitneforklaringen hennes nedenfor for å forstå forholdene under hvilke våre medlemmer og tillitsvalgte utfører sine aktiviteter for det tredje største partiet i det tyrkiske parlamentet:

Jeg heter Hatice Büşra Kuyun. Jeg er medlem av Folkenes demokratiske parti (HDP), representantskapsmedlem og et medlem av arbeidsutvalget til HDPs ungdomsrepresentantskap. På HDP-kongressen i februar 2019 ble det vedtatt at jeg skal gjennomføre partiaktiviteter i Van og andre øst-anatoliske provinser. Etter at jeg ankom Van etter kongressen, har jeg blitt utsatt for fysisk overvåking av politiet mange ganger. Til slutt, i går [4. mai], ble jeg stoppet av en sivilkledd politimann mens jeg gikk ned Cumhuriyet aveny, en av de travleste gatene i Van. Han viste sitt ID-kort fra politiet og ba om å få se mitt. Jeg trakk fram ID-kortet mitt og presenterte for ham. Så, plutselig, tok en annen mann tak i armene mine bakfra, og de tvang meg inn i en hvit bil som sto hadde parkert på gaten. Jeg nektet og protesterte. Jeg fortalte dem at de måtte fremvise en varetekts-begjæring, at [ellers] dette var ulovlig. Men de klemte armene mine og tvang meg inn i bilen. I bilen ba jeg om varetekts-begjæringen. Det sa de det var ingen. Jeg spurte hvorfor de tvang meg inn i bilen hvis det ikke var noen begjæring. De sa at «Hvorvidt du er i varetekt eller ei er usikkert. Det er det vi som bestemmer. Akkurat nå vil vi ha en samtale med deg.” Og begynte å stille spørsmål. De sa: «Dere, medlemmer av partiets representantskap, er oppnevnt etter ordre [fra PKK] Vi vet veldig godt for hvem og for hva du jobber.»

De hevdet at jeg faktisk hadde vært involvert i ledelsen av mange [politiske] aksjoner utført i byen og at jeg underviste ungdom i hvordan å lage improviserte eksplosiver. Jeg fortalte dem at hvis jeg hadde vært involvert i noe slikt som de hevdet, måtte de igangsette en rettslig etterforskning mot meg. Jeg fortalte dem at jeg ikke ville snakke med dem under disse omstendighetene, at jeg ikke ønsket å snakke med dem, og jeg forholdt meg tyst. Politimannen som satt ved siden av meg bak i bilen plukket på en tatovering som jeg har på nakken, og kom med [støtende] kommentarer som at «bokstaven “A” i tatoveringen måtte symbolisere initialen til kjæresten min» eller at «jeg hadde rømt hjemmefra fordi min far hadde tvunget meg til å gifte meg med en sekstifemåring, og at jeg ble med i organisasjonen [PKK]» Og så lo de. Mens dette skjedde, holdt ikke politimannen ved siden av meg ikke ordentlig fysisk avstand og egla seg innpå på en trakasserende måte.

De kjørte ut av byen. Forbi bondemarkedet i Şabaniye-nabolaget, de kjørte veien mot Hakkari. På veien passerte vi fire eller fem sikkerhetskontrollposter. Ved hver kontrollpost viste disse menneskene som var med meg i bilen politiets ID-kort, og kjørte gjennom. Imidlertid fortalte disse menneskene meg at deres politi-ID-kort var falske, at de hadde mange slike falske ID-kort, og ville ha presentert gendarmerie-ID-er hadde vi kjørt gjennom en gendarmerie-kontrollpost. De fortalte meg at de ikke var vanlige karer, men høytstående, og at vi ikke kunne se dem, men de kunne se oss hvis de ville. De sa at de hadde visst om min ankomst til byen fra første dag og at jeg ble fulgt og at de visste alt om meg og alle mine bevegelser. De truet meg og sa: “Du skal holde deg hjemme fram til Eid [23.-25. mai], og deretter forlater du Van med en gang. Ellers får vi deg arrestert. Bare i dag har vi arrestert vi fem av vennene dine. Det finnes ingenting som er enklere enn å arrestere dere. Akkurat nå kan jeg åpne vesken din og legge en pistol i den. Vi kan fotografere deg her på denne veien, påstå at du forsøkte å myrde politiet eller soldatene, og vi kan fengsle deg i årevis. Hvis du ikke forlater Van etter Eid, vet vi hva vi skal gjøre mot deg og vennene dine i parlamentet. Du kjenner oss. I dag behandlet vi deg forsiktig. Du kjenner Van. Du kjenner oss. Du skal forlate denne byen for godt, slik at vi ikke ser deg igjen. Vi vil ikke behandle deg så forsiktig hvis vi noen gang møtes igjen. De fornærmet meg og sa ting som «dum» og «treg.»

Da, mens de kjørte gjennom en landsby i Van-distriktet, de stoppet bilen, åpnet døra og jeg gikk ut. Jeg gikk mot landsbyen. Stedet hvor jeg gikk ut av bilen var nær en militær kontrollpost. Det var mange sivile politibiler som patruljerte området. Derfor gikk jeg inn i landsbyen og ringte til vennene mine. Senere, kom mine venner og hentet meg. Da jeg forlot politibilen, kunne jeg se dets skiltnummer. Det var en hvit bil med skiltnummer 65 AAT 923. Senere kontaktet jeg min advokat og fortalte ham hva som skjedde. Advokaten min vil sende inn en klage til aktoratet i morgen.

Feleknas Uca & Hişyar Özsoy
HDPs med talspersoner for utenrikssaker.
11. mai 2020

Innlegg i Klassekampen lørdag 9. mai av Stina Bergsten og Truls Strand Offerdal, medledere i Solidaritet med Kurdistan.

Natos nest største militærstyrke fortsetter sine angrep på kurderne – på tross av FNs bønn om å sette konflikter på pause under koronaepidemien. 15. april bombet tyrkiske krigsfly Makhmur flyktningleir, som i hovedsak består av kurdere som har flyktet fra Tyrkia. Tre kvinner ble drept og mange flere ble såret. Flyktningleiren som ligger i Sør-Kurdistan (kjent som Nord-Irak) har vært underlagt en blokade i 9 måneder. Det føyer seg i rekka av dødelige angrep på sivile.

I fjor invaderte Tyrkia Rojava, den kurdisk-ledete autonome regionen i Nord- og Øst-Syria. Sammen med sine allierte ekstremistmilitser begikk de krigsforbrytelser. Som et resultat av invasjonen ble 300.000 sivile fordrevet fra sine hjem. Sivile ble drept og viktig infrastruktur ble ødelagt i lokalsamfunn som hadde stått i front for å nedkjempe IS. Lokalsamfunnene som mot alle odds har bygget et progressivt demokratisk system midt i Syrias krig.

Midt i koronakrisa har Tyrkia begynt å ødelegge vannforsyningene i de kurdiske områdene i Syria. Hvis det ikke fikses snarest, risikerer man liv og helse for rundt 460.000 mennesker, advarer Human Rights Watch og FN. Administrasjonen i Rojava har foretatt flere grep for å forhindre spredning av koronaviruset – dette i en region med unntakstilstand. Det finnes lite testutstyr og kun 40 respiratorer i denne regionen – for en befolkning på flere millioner. I tillegg har ikke sykehusene tilstrekkelig beskyttelsesutstyr for ansatte, melder hjelpeorganisasjonen Kurdisk Røde Halvmåne.

En delegasjon fra sjølstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria besøkte Norge i februar. De hadde samtaler med blant andre Utenriksdepartementet og fikk lovnader om norsk humanitær støtte og bistand til straffeforfølgelse av IS-fangene de var overlatt ansvaret for.

To måneder senere etterlyste Ilham Ehmed humanitær hjelp fra det internasjonale samfunnet, hjelp de enda ikke har fått. Behovene er nå ytterligere forsterket av koronapandemien og Tyrkias angrep, i en uholdbar og inhuman situasjon. Vi oppfordrer regjeringen, Stortinget og humanitære organisasjoner til igjen å kontakte sjølstyremyndighetene og følge opp lovnadene de kom med. Vi må kreve en umiddelbar stopp på denne aggresjonen.

God 1.mai fra Solidaritet med Kurdistan, her er en appell for dagen fra medledere Stina Bergsten og Truls Strand Offerdal

I Tyrkia sitter titusenvis av akademikere, journalister, aktivister og politikere fengslet for sitt politiske engasjement, selv når fengslene tømmes som et resultat av pandemien holdes de politiske fangene i fengsel. Vi krever frihet for de politiske fangene nå!

Den selvstendige administrasjonen i Nord og Øst Syria har bygd et demokratisk og feministisk styringssystem under den pågående borgerkrigen. Nå trues området både av koronapandemien, invasjon og humanitær nød.
Norge må forplikte seg til å støtte gjenoppbygningen av Nord og Øst Syria!

I Rojhelat, de kurdiske områdene i Iran, jobber mange kurdere med å transportere varer gjennom bratte fjellområder. Disse arbeiderne angripes og drepes kontinuerlig av det Iranske regimet. Vi krever en stans i angrepene!
Les mer: Kolbar – Irans ukjente arbeiderklasse

I Sør-Kurdistan, den selvstyrte kurdiske delen av Irak, har man de siste månedene sett en økning i den militære aggresjonen fra Tyrkiske styrker.
Kurdiske sivile dør som resultat av de Tyrkiske bombene, stopp angrepene nå!