Den 21. januar reiste Johan Petter Andresen til Tyrkia for Solurd. Han var en del av en internasjonal delegasjon som reiste ned for å være til stede under rettshøringene til den tidligere medlederen for HDP, Selahattin Demirtas og HDP-parlamentarikeren Leyla Guven. På det tidspunktet hadde Leyla Guven sultestreika i over 70 dager for kravet om at Abdullah Øcalan skal få treffe seine advokater og sin familie jevnlig, slik at fredsprosessen kan komme i gang igjen.
Nedenfor er tekster som ble lagd av Andresen i forbindelse med turen.
Reisebrev 21-01-2019
Solkurd sender, medlemmet Johan Petter Andresen til Tyrkia som skal følge med på rettsprosessene mot to ledende representanter for Folkenes demokratiske parti (HDP). Selahattin Demirtas er tidligere leder, parlamentsmedlem og presidentkandidat. Leyla Güven er tidligere borgermester og parlamentsmedlem.
På vei til en rettssak i Ankara
Demokratikampen, kampen for kvinnefrigjøring og den kurdiske frihetskampen i Tyrkia henger sammen. Partiet HDP (Folkenes demokratiske parti) er den fremste lovlige representanten for disse bevegelsene og får oppslutning også utenfor de kurdisk-dominerte områdene. Ved siste presidentvalg fikk HDPs fengslede partileder, Selahattin Demirtas over 8 prosent av stemmene, på tross av omfattende sensur og forfølgelse.
Demirtas har vært fengsla siden 2016. Den 23. januar i år begynner en farse av en rettssak der han er anklaga for å ha uttrykt støtte til terrorister. Påtalemyndigheten krever 142 års fengsel for uttalelser han har kommet med.
Jeg reiser ned til Ankara i solidaritet med demokratiforkjemperne. At det kommer utlendinger som støtter demokratikampen kan spille en positiv rolle. Det viser at HDP ikke kjemper aleine, at vi er med dem.
Tyrkia har aldri vært et vanlig demokrati. Det gjennomføres valg og en viss forsamlingsfrihet finnes men parallelt eksisterer en politistat. Statskupp og andre former for militær inngripen preger dets korte historie. Tyrkia ble stifta i 1923 som en ett-partistat, men åpna for flere partier etter hvert. Utover 1900-tallet har litt demokrati blitt avløst av enten militærkupp eller militær intervensjon som i 1960, 1971, 1980, 1993, 1997 og et mislykka kupp i 2016.
Tyrkia har alltid undertrykt den store kurdiske minoriteten. Intensiteten og metodene har veksla. Denne undertrykkinga har avla motstand. Den mest kjente motstanderen er Det kurdiske arbeiderpartiet, PKK. Partiet ble raskt illegalt og har drevet militær kamp for demokrati, kvinnefrigjøring og nasjonale rettigheter siden. Den kurdiske nasjonen som finnes i Irak, Iran, Syria og Tyrkia har hatt framgang. Først og fremst i Irak og Syria. Om enn kurderne er like splitta politisk som nordmenn.
Det har vært perioder med fredsforhandlinger imellom den tyrkiske staten og PKK, senest i perioden 2012 til 2015. Men disse ble avbrutt sommeren 2015. Deretter har den tyrkiske staten blitt mer og mer autoritær. I 2016 invaderte Tyrkia deler av nordre Syria (Al Bab og Jarablus) og sendte også tropper inn i nordre Irak. Der er de fortsatt. I 2018 invaderte Tyrkia nok et område i nordre Syria (Afrin) og har dessuten satt opp så-kalte «observasjonsposter» i den syriske provinsen Idlib. Sånn sett okkuperer nå Nato-landet Tyrkia store deler av Syria, uten hørbare protester, heller ikke fra Norge.
Samtidig øker staten undertrykkinga av den demokratiske opposisjonen. Hundrevis av journalister er arrestert og fengsla. Grunnloven er endra slik at presidenten får mye sterkere kontroll. Dette gjelder også kontrollen over rettsvesenet og dermed kan motstandere fengsles over en lav sko. Dessuten utnytta regjeringssjefen Erdogan det mislykka statskuppet i 2016 til å skifte ut store deler av dommerstanden. Det er mørke tider i det tyrkiske samfunn.
Reisebrev 22.01.2019
Problemene hoper seg opp for Erdogan
Tyrkia er kjent for å arrestere journalister i mengder. Siden juli 2016 har minst 231 journalister blitt arrestert. (Wikipedia). Men myndighetene prøver også å stoppe kjeften på annen opposisjon. Hardest går det ut over Folkenes demokratiske parti (HDP). På tross av forfølgelse, drap, og fengslinger av medlemmer over en lav sko fikk HDP nesten 12 prosent av stemmene ved siste parlamentsvalg i 2018.
Selahattin Demirtaş sitter fengsla i Tyrkia. Det har han gjort siden 4. november 2016. Den 7. september 2018 ble han dømt til 4 år og 8 måneders fengsel på grunn av en tale han holdt i 2013. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har krevd at han skal frigis fra varetekt. Det har tyrkiske myndigheter sett bort fra, til tross for at de formelt sett er bundet av domstolens vedtak. Som leder for Tyrkias viktigste demokratiske opposisjonsparti, HDP har Demirtas holdt flere taler. Og myndighetene liker ikke det han sier. For eksempel gikk han hardt ut mot den tyrkiske invasjonen av nordre Syria. Demirtas risikerer nå opp til 142 år i fengsel for sine taler og pressemeldinger.
Den 23. til den 25. januar skal han i retten. For demokrater er det viktig at han får støtte. Derfor reiser flere utlendinger til Ankara for å være til stede under rettsforhandlingene. Presset mot de tyrkiske myndighetene må økes. Nato-landet Tyrkia slipper alt for billig unna sine brudd på menneskerettighetene.
Tyrkias økonomi går ikke bra lengre. Det siste året har den økonomiske veksten avtatt mens inflasjonen, rentene og arbeidsløsheten har økt. Industriproduksjonen er lavere i november 2018 enn et år tidligere. Med økende indre problemer bruker de ledende partiene den velkjente avledningsmanøveren – å mobilisere mot en ytre fiende – PKK og PYD.
«Kampen mot terrorisme» er overskriften som skal prege tida nå fram til valget den 31. mars 2019. En del av denne mobiliseringa er å gjøre alt som er mulig for å knekke det lovlige partiet HDP som er kjent for å forsvare kurdiske rettigheter og andre minoriteters rettigheter og som dessuten er en sentral kraft mot Tyrkias ulovlige okkupasjon av Afrin, Al Bab og Jarablus i Nord Syria. HDP er også kjent som et liberalt demokratisk parti som har kvinnefrigjøring, fagbevegelse og økologi som sentrale kampsaker.
Før kuppforsøket i juli 2016, mellom 2009 og 2014 ble nærmere 10 000 personer arrestert og varetekstfengslet, anklaget for å være tilknyttet eller å gi støtte til PKK.
Etter kuppforsøket og innføringen av unntakslovene sommeren 2016, har 150 000 personer vært i politiets varetekt anklaget for terrorisme, medlemskap i en væpnet organisasjon eller delaktighet i kuppforsøket (Freedom House 2018, s. 8; HRW 2017, s. 10).
Regjeringspartiet, AKP, har også presidenten som kan styre gjennom å lage egne lover utenom parlamentet (dekreter). AKP har fjerna 92 borgermestere tilhørende HDPs lokale samarbeidsparti DBP. Disse var mot kuppforsøket og hadde ikke noe med det å gjøre. Begrunnelsen som for det meste blir gitt for å fjerne de demokratisk valgte representantene er at de «støtter PKK-terroristene». Dekretene kan ikke ankes eller på annen måte overprøves. Rettssystemet er ikke lenger uavhengig, men har blitt «politisert» og dommerne tenderer til å følge AKP-ledelsens overordna politikk. Etter endringer i grunnloven i 2017 har President Erdogans parti AKP fått muligheten til å utnevne over halvparten av medlemmene av komiteen som kontrollerer utnevnelsen av statsadvokater og dommere. Venezia-kommisjonen til Europarådet har kritisert ordningen.
Etter kuppforsøket i 2016, som HDP tok sterk avstand fra, har over 100 000 offentlig ansatte blitt sparka, hvorav over 4000 dommere (en fjerdedel av dommerstanden) og Erdogan-lojale fyller rekkene.
Denne voldsomme sentraliseringa av makta kombinert med militære ekspedisjoner inn i Syria og Irak, mens landet opplever en økonomisk nedtur, er en eksplosiv blanding.
Reisebrev 23.01.2019
Hvem er Selahattin Demirtas?
Hvem er denne mannen som nå risikerer å bli dømt til 142 års fengsel for ord han har uttalt? Hva har han gjort?
Han er født i april 1973 av kurdiske foreldre. Familien tilhører en minoritet blant kurderne som snakker språket Zaza. Fødebyen, Elazig, ligger 150 kilometer nord for Diyarbakir. Han ble politisk aktiv i 1994 da han ble vitne til overgrep i forbindelse med begravelsen til Vedat Aydin, en drept politiker.
Han tok utdanning innenfor jus og tok opp advokatpraksis. Han ble med i ledelsen og etter hvert lederen for Menneskerettighetsorganisasjonen i Diyarbakir.
I 2007 ble han med i HDPs forløper, DTP og ble valgt inn i parlamentet som 34-åring. Demirtas ble valgt til medleder i en annen av HDPs forløpere, BDP i 2010 og ble valgt inn i parlamentet igjen fra valgkretsen Hakkari. HDP ble stifta i 2012, og Demirtas ble medleder i 2014.
Ved presidentvalget i 2014 fikk han 9,77 % av stemmene. Ved parlamentsvalget i 2015 fikk HDP 13,12 % og 80 av de 550 plassene i parlamentet. Ved presidentvalget i 2018 fikk han 8,4 % av stemmene.
I november 2015 overlevde han et attentatforsøk.
Den 4. november 2016 ble Demirtas arrestert, sammen med den andre medlederen, kvinnen Figen Yuksekdag og andre parlamentsmedlemmer fra HDP. De ble anklaga for å ha spredt propaganda til fordel for statsfiender. Han uttalte at han hverken er leder for, medlem, talsperson for eller sympatisør med PKK.
Den 18. januar 2018 erklærte altså tyrkiske statsadvokater at de krever 142 års fengsel. Demirtas har altså ikke gjort noe annet enn å kjempe for menneskerettigheter og demokrati i hele sitt voksne liv. Han har ikke deltatt i militær kamp eller i gatekamp. Han har kjempa med ord. Han er et av mange offer for den tiltakende fascismen.
Reisebrev fra Ankara 23.01.19
En selsom opplevelse utafor Sincan F Type Prison Campus
I dag foregår dag en av en av rettsprosessene mot Selahattin Demirtas som risikerer 142 års fengsel dersom statsadvokaten får viljen sin.
I strid med internasjonal lov om at rettssaler skal være åpne for tilhørere uansett nasjonalitet, har den tyrkiske staten bestemt at utlendinger må søke om lov til å være til stede.
En utenlandsk delegasjon bestående av en representant fra den svenske ambassaden, en representant for den danske ambassaden, en svensk parlamentariker, to danske parlamentarikere, en baskisk politiker og meg stilte opp utenfor fengslet som har en rettssal tilknyttet seg klokka 9.30. Den norske ambassaden har ikke søkt om å få være til stede.
Der ble vi møtt av politi som ba om å få alle navn. Etter en stund fikk representanten fra svenske ambassaden, den baskiske politikeren og den svenske politikeren slippe forbi politisperringen. Vi andre måtte vente på nærmere beskjed.
Etter en stund fikk vårt vertskap fra Tyrkia beskjed om at dommeren hatt gitt grønt lys for at vi andre også kunne slippe inn. Men dette likte tydeligvis ikke de som styrer politiet som kontrollerer inngangen til fengslet fordi den ansvarlige fra politiet sa at han ikke hadde fått endelig klarering. Fram hvem andre han skulle få beskjed fikk vi ikke vite. Så klokka 11.45 ga vi oss og dro tilbake til Ankara sentrum.
Det finnes hverken lov eller logikk bak det som vi har blitt utsatt for. Men det finnes interesser. Den tyrkiske staten ønsker ikke at det skal bli oppmerksomhet om forfølgelsen av demokratiforkjemperne og legger hindringer i veien.
I morra tidlig stiller vi opp foran fengselet igjen.
På det ene bildet sees delegasjonen mens den venter ved politisperringa. På det andre bildet sees fengselet som huser 20 000 fanger.
Reisebrev 24.01.2019
Hvem er Leyla Güven?
Den 7. november 2018 erklærte Leyla Güven at hun vil sultestreike i protest mot isolasjonen av Abdullah Öcalan som har vært fengslet og holdes isolert på fengselsøya Imrali siden 1999. Hun er sjøl i fengsel.
Güven er født i 1964 i Konya som ligger 250 kilometer sør for Ankara. Hun er minstebarnet i en søskenflokk på sju og ble gifta bort i et arrangert ekteskap der hun fikk to barn. Hun bodde i Tyskland i fem år før hun returnerte til Tyrkia i 1985. Hun leda stiftinga av Konya-avdelinga til HDP-forløperen HADEP i 1994 og var aktiv i kvinnepolitikken. Hun har blitt arrestert en rekke ganger i forbindelse med sin politiske aktivitet.
I lokalvalgene i 2004 ble hun valgt til borgermester i Küçükdikili, en landsby i området Adana. I 2009 ble hun valgt til borgermester i Viranşehir som ligger 100 kilometer sør for Diyarbakir.
I mai 2009 ble hun medlem av Kongressen for lokale og regionale myndigheter som er en forsamling av representanter for lokale og regionale myndigheter i Europarådets 47 medlemsland.
Hun satt fengslet fra desember 2009 til juli 2014 dømt for å være medlem av PKK, noe hun benektet.
Den 22. januar 2018 ble hun arrestert for sin kritikk av den tyrkiske invasjonen av Afrin i nordre Syria. Hun ble valgt til parlamentet fra valgkretsen Hakkari i juni 2018.
Reisebrev 24.1.19
Leyla Guven i koma etter sultestreik i 78 dager
Selahattin Demirtas, lederen for et av Tyrkias største partier, HDP, står på tiltalebenken og risikerer 142 års fengsel. Hadde en partileder i Norge vært i en liknende situasjon ville det vært en topp mediasak. Men her i Tyrkia blir ikke saken omtalt i sentrale media. Den blir forbigått i stillhet. Dette hindrer at vanlige folk skal få kunnskap om det som skjer. Det finnes små pustehull av uavhengig media, men de er små og når få.
I dag dro vi atter en gang ut til fengselet der også rettssalen finnes. To av oss tre utlendinger slapp inn. Jeg trakk det korteste strået. I strid med internasjonal rett må utlendinger søke om å få være til stede under forhandlingene. Det er altså opp til myndighetene, ikke dommeren, å avgjøre hvem som kan være til stede.
Etter at fredsforhandlingene mellom staten og PKK ble brutt i 2015 har undertrykkinga av opposisjon økt dag for dag. Sommeren 2016 gjennomførte det som antas å være et samarbeid mellom noen krefter i militæret og den så-kalte Gulen-bevegelsen et mislykka statskupp. Dette har blitt utnytta av AKP-ledelsen til å slå ned all demokratisk opposisjon og til å undergrave grunnleggende demokratiske rettigheter.
Leyla Guven innleda en sultestreik som et forsøk på å bryte med denne tendensen. Hun har blitt fulgt av mange andre. Det finnes ikke en total oversikt over antallet som sultestreiker i fengslene, men 156 er bekrefta. Blant disse er det også to tidligere parlamentsmedlemmer som sultestreiker, Sebahat Tuncel og Selma Irmak. De påbegynte sin sultestreik for to uker siden.
Sultestreikene kan, sammen med andre initiativer utvikle et press som i sin tur kan tvinge fram en ny situasjon som kan åpne for forhandlinger igjen. Her spiller internasjonal oppmerksomhet og solidaritet med de demokratiske kreftene en viktig rolle.
Det blir sagt at Leyla Guven er i koma. Det innebærer at hun ikke lengre tar til seg væske. Jeg er redd at hun kun har få dager igjen. Hennes mot viser verden at kampen for demokrati fortsetter, og at fengslede frihetskjempere fortsetter kampen i visshet om at deres sjøloppofrelse ikke er forgjeves.
President Erdogan har sjøl utnevnt hvilket forbilde han har for de udemokratiske endringene han har fått gjennom, som det går fram av denne artikkelen i den engelske avisa The Telegraph.
(I etterkant viste det seg at Leyla Guven ikke var i koma. Dette var en påstand jeg fikk høre fra en baskisk representant i den internajsonale delegasjonen som hadde fått dette bekrefta fra Frankrike, men som viste seg å være feil.)
Reisebrev 24.01.2019
Hvorfor sultestreik?
Sultestreik som protest kjenner vi også fra Norge. Samene er en undertrykt nasjon som fortsatt kjemper for nasjonal sjølråderett og demokrati. I forbindelse med kampen mot utbyggingen av Alta kraftverk og for samiske rettigheter gjennomførte Niillas Aslaksen Somby, Jorunn Eikjok, Synnøve Persen, Mikkel Anders Gaup, Nils Gaup, Ante Gaup og Ingar Boine en sultestreik som varte en uke i 1979. De sultestreika foran Stortinget. Sultestreiken førte til at anleggsarbeidet ble midlertidig stansa og at regjeringa lovte å legge fram en ny melding for Stortinget. Statsministeren omtalte samme dag samenes «legitime rettigheter».
Sultestreik er en måte å få oppmerksomhet om kampen mot overmakta. Denne ikke-voldelige metoden har blitt brukt flere ganger i Tyrkia for å legge press på myndighetene og vekke opinionen.
Det finnes ulike former for sultestreik. Noen er rullerende, der en organisasjon gjennomfører en sultestreik ved at dens medlemmer bytter på å sultestreike for en periode hver. Dette skjer nå flere steder i Europa som et ledd i kampen mot isolasjonen av Abdullah Öcalan. Kun broren har fått lov til et 15 minutters møte med Öcalan siden 11. september 2016.
En annen form for sultestreik er den som Leyla Güven i Diyarbakir, Nasir Yagiz i Strasbourg gjennomfører som ikke er tidsbegrensa. De er beredt på å sultestreike til de dør.
I et intervju sa Nasir Yagiz: «Det er mulig å slå tilbake fascismen dersom demokratiets krefter forenes på grasrota. Sultestreikene har i denne forstand en historisk misjon og åpner en mulighet. Så lenge som opinionen støtter dem og de samtidig får næring fra andre former for kamp» https://anfenglishmobile.com/…/hdp-council-member-yagiz-on-…
Leyla Güven sendte ut følgende melding den 15. januar 2019 der skrev hun blant annet:
«Jeg er på den 68. dagen av min sultestreik. Vår venn Nasir Yagiz er på sin 55. dag. Sultestreiken i Strasbourg er på dag 20, og den første gruppen blant de 226 vennene som sitter i fengsler har fullført 30 dager. Vår sultestreik som vi fortsetter med stor besluttsomhet og høy moral får sterk støtte av våre folk i alle landene der de bor. Dette gir oss ekstra motivasjon. Den fascistiske alliansen til AKP-MHP har satt i gang angrep for å hindre at vår sultestreik får oppslutning…
I 2016 gjennomførte 50 kurdiske politikere inkludert meg sjøl en sultestreik for å få slutt på isolasjonen (av Abdullah Öcalan). AKP sendte Mehmet Ocalan til Imrali for å møte Mr. Ocalan da, og vi avsluttet sultestreiken da vi mottok en melding fra ham. Men isolasjonen fortsatte. Nå prøver de en lignende metode.»
Hun og de andre sultestreikende krever at Öcalan skal få møte sin familie og sine advokater og at han blir gitt muligheter til å fortsette sin streben etter å finne en demokratisk løsning og en varig fred for Tyrkia.
Langvarig isolat i forbindelse med fengsling anses som tortur. De sultestreikendes kamp som retter seg mot isolasjonen av Öcalan er samtidig en kamp mot isolat som er utstrakt i bruk i tyrkiske fengsler.
Samtidig var Öcalan sentral under fredsforhandlingene. Å gi ham muligheter til å virke for å finne en fredelig politisk løsning ligger også i kravet om at Öcalans isolasjon må brytes.
https://anfenglishmobile.com/…/leyla-guven-don-t-expect-us-…
Det er altså bekrefta at minst 146 i fengslene sultestreiker, antakelig er det så høyt som 226.
Internasjonalt er det stultestreiker på ubestemt tid:
I Wales i Storbritannia har Imam SIS sultestreika i 40 dager.
I Strasbourg sultestreiker 15 mennesker på ubestemt tid.
Erbil (Hewler) i Irak har Nasir Yagiz sultestreika i 66 dager.
I Toronto har Yusuf IBA sultestreika i 12 dager.
Vi må hjelpe til at deres stemmer blir hørt.
Nasir Yagiz er en av de stiltestreikende
25. januar i Diyarbakir/Amed
Ved fengselet i Diyarbakir. Hundre politi er mobilisert i påvente av at Leyla Guyven skal fraktes ut.
I morges, utafor rettslokalet i Diyarbakir møtte ledende medlemer av HDP og utenlandske representanter fra ulike partier og organisasjoner. Dessuten møtte også datteren til Leyla Guven opp. Advokatene til Leyla Guven meldte at de ikke har tillit til retten. Rett etter dette kom beskjeden om at Leyla skal frigis. Men rettsprosessen mot henne fortsetter. Hun er i dårlig forfatning, men ikke i koma.
Leyla Guven kan nå bo hjemme. Men hun fortsetter sultestreiken inntil Øcalan kan få møte sine advokater og familie.
Pressekonferanse med deltakere fra den internajsonale delegasjonen.
Solidaritet med Kurdistan 