En britisk delegasjon oppsøker organisasjonen som arbeider for forbud mot kjemiske våpen

I følge ANF reiser en delegasjon bestående av spesialister og politikere fra Stor Britannia til Haag der Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen har sitt hovedkvarter.

Steve Sweeney har brukt mer enn ett år på å samle bevis om Tyrkias bruk av kjemiske våpen i Irak.

De krever at OPCW går til aksjon mot Tyrkia. Hittil har ikke OPCW løfta en finger.

OPCW

USA avslutter sanksjonene mot Nord og Øst Syria (AANES)

USA fortsetter å sanksjonere områder kontrollerte av Assad-regjeringen, men løfter sanksjonene mot områder som ikke er under regjeringens kontroll. Denne lenka er til USAs utenriksdepartement.

Hva dette vil bety konkret er ikke lett å si da den syriske regjeringen blokkerer mye handel med AANES. Tyrkia angriper og sanksjonerer AANES og den kurdiske regionale regjeringen i nordre Irak blokkerer også mye handel og persontrafikk til og fra AANES.

Den tyrkiske invasjonen og okkupasjonen av deler av nordre Irak skjer i samarbeid med USA og EU. Tyrkia legger nå press på Nato for å få friere tøyler til å ta over større områder i Irak og Syria.

Vi kan likevel regne med at AANES å vil kunne eksportere egne varer via Irak. Samtidig vil det bli lettere å importere varer og dermed muliggjøre mer kontroll over prisstigningen.

Erling Folkvord med kronikk i Medya News

Erling Folkvord bidrar med artikler til Medya News. Her en nylig publisert artikkel på engelsk om Erdogans plan om en Stor Tyrkia.

Artikkelen på norsk:

President Erdoğan: «Det er krystallklart: Første verdenskrig er ikke over ennå»

For sitt heime-publikum har president Recep Tayyip Erdoğan holdt mange taler som ikke er nevnt i europeiske medier. Han har lovet sine velgere å skape Det større Tyrkia som Atatürk ikke klarte å oppnå. Når mediene er tause, er det lettere for andre statsledere å late som om de ikke vet at Erdoğans brudd på folkeretten er en del av en overordna strategi.

For å forstå hvor hen Erdoğan beveger seg med invasjonen av Nord-Irak, som startet 17. april, bør vi ta en titt 100 år tilbake i tid.

Det osmanske parlamentet vedtok Den nasjonale pakten – Misak-ı Millî – 28. januar 1920. Det ble senere ratifisert av det nyopprettede tyrkiske parlamentet. General Mustafa Kemal – som senere tok navnet Atatürk – hadde skrevet dokumentet.

I dag har Tyrkia sitt nye Tyrkias nye strategiske forskningssenter (Yeni Turkiye Stratejik Arastirmalar Merkezi). Navnet får meg til å tenke på The Project for the New American Century, en tenketank opprettet i Washington i 1997. Hensikten var «å fremme amerikansk globalt lederskap». Invasjonene i Afghanistan i 2001 og i Irak i 2003 var de første delprosjektene.

I 2017 publiserte Tyrkias nye strategiske forskningssenter en 1450-siders bok dedikert til Nasjonalavtalen – Misak-ı Millî.

«Det er krystallklart: andre verdenskrig er ikke over ennå»

Erdoğan skrev et forord til denne boken. Den har tittelen «Nøkkelen til parentesen som aldri ble lukket: Misak-ı Millî». Dette er et utdrag av forordet:

«Vårt land har en historisk fortid på mer enn 2.200 år. Det er mange fakta, eksempler på vår strålende fortid som vi skulle trekke lærdommer fra.

(…)

Da det osmanske riket gikk inn i krigen [i 1914] var territoriene 2,5 millioner kvadratkilometer. Da vi grunnla republikken vår [i 1923] hadde vi 780 000 kvadratkilometer igjen.

Det osmanske parlamentet erklærte Misak-ı Millî, kravet om minimum av territorier vi kunne akseptere. Nasjonalforsamlingen som ble innkalt etter grunnleggelsen av vår republikk, aksepterte fullt ut denne ‘nasjonalavtalen’ som tilføyde til våre eksisterende grenser Mosul, Kirkuk, Aleppo, Vest-Trakia, Batum, Kypros og noen få øyer.

Du kan forstå vår interesse og vårt engasjement i det som skjer i Syria, Egypt, Irak, Libya, Balkan og Kaukasus ved å se tilbake på vår historiske fortid. Historien vil gi det beste svaret til de som sier ‘hvilken virksomhet har Tyrkia på disse stedene?’

– Det er krystallklart: Andre verdenskrig er ikke over ennå. Vi vil fortsette kampen og vår innsats med den styrke vi trekker fra vår historie og vår kultur, mot de som prøver å dekke over blodet med blod og barbari med barbari. Den viktigste betingelsen for vår kamp er ikke å glemme Misak-ı Millî.»

Denne programmatiske uttalelsen fra 2017 omtales ofte som Erdoğans manifest. Det bidrar til å forklare hvorfor president Erdoğan ønsker å hevne Atatürks ydmykende nederlag på Lausanne-konferansen i 1923. Seierherrene fra første verdenskrig avsluttet delingen av Midtøsten da de møttes i Lausanne. De avviste Atatürks «Stor-Tyrkia». Han måtte akseptere at de største imperialistiske statene på den tiden – England og Frankrike – kontrollerte de fruktbare og olje- og gassrike områdene i Nord-Syria og Nord-Irak. Atatürk måtte ta farvel med det Stor-Tyrkia han hadde beskrevet i Misak-ı Millî tre år tidligere.

Erdoğans nederlag i Mosul i 2016.

I oktober 2016 talte president Erdoğan på en internasjonal folkerettskonferanse i Istanbul. Det var samme dag som de USA-ledede koalisjonsstyrkene starta angrepet for å frigjøre Mosul fra IS (Islamsk stat). I god tid hadde Erdoğan sendt velutdannede soldater og stridsvogner til den tyrkiske Bashica-basen, som ligger like utenfor Mosul og omtrent 100 kilometer fra den tyrkiske grensen. Mesud Barzani, som da var både partileder og president i Den kurdiske regionen i Irak, hadde gitt sitt samtykke til disse troppebevegelsene gjennom den kurdiske regionen.

På denne konferansen forklarte Erdoğan hvorfor han ikke aksepterte at Tyrkia ble dyttet til side. Nettstedet New Arab skrev: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har ikke latt en dag gå uten å klage over at han ikke ble invitert til frigjøringsoperasjonen i  Mosul.»

New Arab gjenga utdrag fra talen hans under overskriften: «Erdoğan gir Irak en ‘historieleksjon’ om Mosul:

– Da han talte på den internasjonale folkeretts-konferansen i Istanbul mandag, påkalte han et dokument fra tidlig på 1900-tallet som hevdet at Mosul var på tyrkisk jord: – I Mosul ligger en historie for oss. Hvis herrene ønsker det, la dem lese Misak-i Milli (Den nasjonale pakt) og forstå hva stedet betyr for oss, erklærte Erdoğan.

Den tyrkiske presidenten refererte til en osmansk parlamentsvedtatt pakt fra 1920 som betegner Kirkuk og Mosul som deler av Tyrkia.»

New Arabs kommentar var kort: «Erdoğans historieleksjon vil sannsynligvis falle for døve ører igjen, spesielt nå har ‘selskapet’ har starta uten han.»

Dagen etter skrev den tyrkiske dagsavisen Sabah at Erdoğan forsikret at Tyrkia ville delta i både frigjøringen av Mosul og forhandlingene etterpå:

«Tyrkia vil delta i Mosul-operasjoner, og vi vil være ved bordet, sier Erdoğan. Den tyrkiske presidenten lovet at hans land ville slutte seg til både Mosul-operasjonen som begynte om morgenen og eventuelle samtaler om den irakiske byens skjebne i kjølvannet av erobringen fra IS.

(…)

–  De sier at Tyrkia ikke bør gå inn i Mosul. Kom igjen! Hvordan går jeg ikke inn? Jeg har en 350 kilometer lang grense mot Irak. Og jeg er truet fra den grensen, sa den tyrkiske presidenten. De ber oss trekke oss tilbake fra Bashiqa. Ingen bør forvente at vi skal gjøre det, la han til.»

Frigjøringen av Mosul ble nok et nederlag for president Erdoğan. USA støttet den irakiske regjeringen, som nektet å tillate tyrkiske styrker å delta. Erdoğans stridsvogner og velutdannede soldater kunne ikke bevege seg utenfor Bashica-basen.

Kurdistan 24 skrev også, og dette er sant, at «kartet fra ‘Nasjonal-pakten’ inkluderte øyene i det nordlige Egeerhavet og Dodekanesene, vestlige Trakia og Makedonia opp til Thessaloniki, Kypros, Antioch, Aleppo, Jarablus, Der al-Zor, Mosul, Kirkuk og Sulaymaniyah.»

Tre invasjoner etter nederlaget i Mosul

Etter at regjeringene i Bagdad og USA hadde nektet å tillate president Erdoğan å delta i frigjøringen av Mosul, har han gjennomført både tre invasjoner i Syria og mange «mindre» angrep i nabolandene. Regjeringene i Syria og Irak har protestert. De har også krevd at Sikkerhetsrådet i FN reagerer på tyrkiske brudd på folkeretten. Men de har ikke blitt hørt. Sikkerhetsrådet ser ut til å ha vedtatt en uformell regel der president Erdoğan er unntatt fra å følge sentrale elementer i FNs-pakten.

Både USA og Russland har så langt godkjent på forhånd eller stilltiende akseptert de tyrkiske invasjonene av Syria og Irak. Dette gjelder også den siste invasjonen av Irak, som startet 17.

«Se på Hitlers Tyskland» sa Erdoğan i 2016

Alle statsoverhoder har historiske figurer de ser opp til. Og Mustafa Kemal Atatürk er ikke Erdoğans eneste forbilde. I 2016 fikk han mange spørsmål før folkeavstemningen om å endre grunnloven og gjøre presidenten til praktisk talt  enehersker.

På en pressekonferanse 1. januar 2016 svarte president Erdoğan nok en gang på kritiske spørsmål om hvorfor han ønsket å endre grunnloven. Trodde han at en slik endring ville fungere bra i det tyrkiske samfunnet? Erdoğan svarte kortfattet:

«Det er allerede noen eksempler i verden i dag, og også noen fra fortiden. Du ser det når du ser på Hitler-Tyskland.»

På denne måten fokuserte Erdoğan selv på en mulig likhet mellom sine egne metoder og metodene som  Adolf Hitler brukte etter at han hadde blitt diktator.

Så det er fornuftig å se etter likheter mellom Hitler og Erdoğan når det gjelder å erobre nye landområder. I 1938 krevde Hitler innlemmelse av deler av Tsjekkoslovakia i Tyskland. Statsoverhodene i England, Frankrike og Italia aksepterte dette. 30. september 1938 undertegnet de München-avtalen, som ga deler av Tsjekkoslovakia til Hitler. Regjeringen i Tsjekkoslovakia fikk ikke tillatelse til å delta i forhandlingene. Hitler garanterte at han ikke ville kreve ytterligere tyske utvidelser.

Chamberlain, Storbritannias statsminister, erklærte at avtalen ville sikre «fred for vår tid».

Seks måneder senere okkuperte Tyskland resten av Tsjekkoslovakia. I dag vet alle at dette var begynnelsen på andre verdenskrig.

Hvem kan stoppe Erdoğan?

I mai 2022 er det bare PKK-geriljaen i Nord-Irak og SDF (Syrias demokratiske styrker) i Syria som motsetter seg president Erdoğans erobringskampanje, med NATOs nest største hær. Militært er det en kamp mellom en militærgigant og en liten dverg. Likevel har Tyrkia mislyktes hver gang de har erklært at den neste invasjonen vil «utrydde de aller siste PKK-terroristene».

Høsten 2021 erklærte president Erdoğan at 100-årsjubileet for Lausanne i 2023 vil være «den største milepælen på veien mot å bygge et stort og sterkt Tyrkia». Statsoverhoder som ikke setter foten ned nå, vil i fremtiden bli sammenlignet med de lederne som i 1938 møtte Adolf Hitler med appeasement (ettergivenhet).

NATO er i krig – i Kurdistan

Av Svein Olsen og Erling Folkvord, medlemmar i Raudt.

I ly av Ukraina-krigen starta Tyrkias president sin eigen militære «spesialoperasjon». Målet er eit ny-osmansk sultanat

FAKTA


  • Stor-tyrkisk offensiv:
  • I påska sette Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan i verk åtak på den kurdiske delen av Irak.
  • I denne teksten ser Erling Folkvord og Svein Olsen åtaket som et ledd i Erdogans draum om å realisere eit Stor-Tyrkia, slik det vart teikna opp av Tyrkias grunnleggar Atatürk i «Den nasjonale pakten» frå 1920.
  • I denne pakta inkluderte Atatürk mellom anna område i Kurdisan som no ligg under Irak og Syria. Dette territoriet vart den gongen ikkje godkjent av Frankrike og England, som ikkje ville gje frå seg kontrollen over dei petroleumsrike områda.
  • Forfattarane har nettopp kome heim frå ein lengre tur i området.

Har verda forandra seg? I nokre tiår har vi reist i Midtøsten: I dei fire delane av Kurdistan (Tyrkia, Syria, Iran og Irak), i Jordan og i Palestina. Da vi i mars var på rundtur i den kurdiske delen av Irak (Sør-Kurdistan), hadde krigsreportasjane frå Ukraina endra synet vårt på verdssituasjonen. I by og bygd snakka vi med arabarar og kurdarar. Ikkje ein av dei sa: No har verda forandra seg!

I dei fleste av desse statane har vi sett menneske på flukt og andre resultat av invasjonar, krigsbrotsverk og etnisk fordriving. Dei eldste flyktningleirane er 75 år gamle. Regionale leiarar med maktambisjonar og stormakter på jakt etter jordas ressursar, har skapt krigshelvete og  statsterror. I tillegg driv IS (Den islamske staten) framleis meiningslaus terror i ruinane etter nokre av  krigane.

Men mest av alt har vi i desse åra møtt menneske som har tatt opp kampen for sitt eige menneskeverd, for kvinnefrigjering og folkestyre. Nokre av dei er no døde. Mange er lemlesta eller sit i fengsel. Dei har betalt ein høg pris. Men dei held fast på håpet om ei betre verd. Dei gir ikkje opp.

Kurdarane er eitt folk og har ei årtusenlang felles historie. Eit tema gjekk igjen i samtalane vi hadde på siste rundturen: «Kan Kurdistan no bli eit ‘Ukraina’ i Midtausten?» Mange er redde for nye krigar i skyggen av krigen i Europa. Kan gass, olje og andre naturressursar frå Kurdistan bli «løysinga» for eit energifattig Europa viss dei russiske olje- og gasskranene blir stengt? Eller kanskje statsleiarane i Tyrkia, Iran, Irak, Israel og Syria no grip sjansen, og utvidar krigføringa si? I eigne land og i nabolanda.

Palestina har vori okkupert i 75 år. No utnyttar Israel situasjonen på sitt vis. Statsterroren mot palestinarane hardnar til. Kvar dag i dei siste to vekene har settlarar og den israelske okkupanthæren tatt livet av palestinarar på Vestbredden og i Jerusalem. 14 år gamle palestinske ungar med ein stein i handa må rekne med å bli skotne, fordi dei i følgje okkupanten er «terroristar» og ein trussel mot ei av verdas største militærmakter. Israel drit i internasjonal lov. Okkupasjonen av Palestina og dei illegale busettingane er gong på gong dømt illegale og i strid med folkeretten. Og Norge følgjer ikkje opp med sanksjonar. Er det fordi Israel er «vår» okkupant?

Mens vi var i Sør-Kurdistan – eller Nord-Irak – sende Iran rakettar mot regionhovedstaden Hewler (Erbil på arabisk). Iran hevda at dei var retta mot eit «israelsk strategisk senter» i byen. Da hadde president Erdoğan alt gjort seg verdskjend som fredsmeklar mellom Ukraina og Russland. Han samarbeidde med Israels statsminister Naftali Bennett som reiste til Kreml og møtte president Putin. Jerusalem Post slo fast at «Israel kan bli sikkerhetsgarantist for Ukraina». Erdoğan samla så dei stridande partane i det sagnomsuste Dolmabahche-palasset, hovudkvarteret til dei siste osmanske sultanane.

Vi var knapt heimkomne frå Kurdistan før Erdoğan var tilbake i den vanlege rolla si: 17. april starta han eit nytt felttog. Tyrkisk presse skriv at dette er den hittil største invasjonen i Irak. Dei fleste ofra er sivile og blir – akkurat som i Palestina – jaga frå landsbyane sine.

Kva er Midtausten? England og Frankrike delte opp Midtausten for 100 år sia. Fire statar – Tyrkia, Irak, Iran og Syria – «fekk» kvar sin del av Kurdistan. Statsgrensene vart tilpassa stormaktenes ønskjer om kontroll over koloniar og ressursar, ikkje folka sine nasjonale demokratiske rettar. Midtausten er rikt på olje og gass. Det gjeld óg Kurdistan, jamstort med Spania. Og i Palestina vart «jødenes nasjonalhjem» etablert. Europas «jødeproblem» var løyst.

I desse hundre åra har kolonikrigar ridd Midtausten som ei mare, og dei siste 40 åra har vori katastrofale. Det eine «Ukraina» har avløyst det andre. Vi har sjølv vandra rundt i ruinbyar lik dei vi no ser i Ukraina. Flyktningestraumane er dei same, berre litt mørkare i huda. Frigjeringsrørsler har og avløyst kvarandre. Dei kjempar framleis med større og mindre hell.

Desse frigjeringsrørslene som representerer folkas håp om ei betre framtid og eit verdig liv, kan grovt sett delast i to. Ein del med utgangspunkt i dei gamle religiøse og føydale overklassane, og ein del med eit folkeleg og sekulært grunnlag. Slik er det i  Kurdistan, i Palestina, i Jemen osv. Alle kjempar dei ein ulikeverdig kamp, terrorstempla og aldri beskytta av internasjonal lov og rett. Unntaka frå dette er  berre dei få som tener stormaktsinteresser eller regionale herrar. Dette er ikkje vanskeleg å få auge på: Sør-Kurdistan har dei siste 20 åra hatt varierande grad av autonomi innafor Irak.

NATOs Tyrkia bombar og invaderer no både i Irak og Syria, med godkjenning frå USA og Russland. Israel gjer det same. Nord-Irak er i dag styrt av to parti med bakgrunn i gamle klanar/familiar. Dei har delt området mellom seg. For å halde på makta si har dei gjort seg økonomisk avhengige av nabostatane, særleg Tyrkia. Korrupsjonen i «stats»-leiinga er altomfattande. Befolkninga lir og er rasande. Mange  vi snakka med, frykta at Erdogans truslar om full invasjon i 2023 er alvorlig meint, og at Russlands krig i Ukraina vil gjere dette lettere.

Klan- og partileiarane Jelal Talebani og Mesud Barzani i Sør-Kurdistan utnytta situasjonen da USA okkuperte Irak i 2003. Dei støtta okkupasjonsmakta og skjerpa konfliktane mellom arabarar og kurdarar. Ein småbrukar vi møtte i 1998, sa det slik: Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk,

Rojava er den kurdiske delen av Syria. Her starta opprøret mot Assad-regimet allereie i 2004, lenge før det arabiske opprøret i 2011.  I 2012 vart Assad jaga ut av mesteparten av Rojava. Kurdisk, som hadde vori forbode, vart undervisningsspråk. Kvinnefrigjering og eit nytt folkestyre nedafrå var hovudsaker. Dette er ei av dei folkelege og sekulære rørslene. I løpet av 10 år har opprørane utvikla dette til den tverrkulturelle Autonome Administrasjonen av Nord og Aust-Syria (AANES). Ei kurdisk kvinne og ein arabisk mann er i dag likestilte med-leiarar i AANES. Alle har – uavhengig av nasjonalitet – same rett og plikt til å delta i det desentraliserte folkestyret. Tre offisielle språk er likestilt: Assyrisk, arabisk og kurdisk. Alt dette er noko nytt i Midtausten. Dette forsøket på å bygge demokrati nedanfrå er eit oppgjer med patriarkalsk undertrykking av kvinner. Og samtidig ein trussel mot Assads regime, mot stormaktsambisjonane til Erdogan og mot USAs og Russlands interesser. Leiarane i Rojava har samtidig fått kritikk fordi dei i 2014 oppretta ein taktisk allianse med USA mot IS (Islamsk stat). Alternativet var å bli knust og fordrivi av IS. .

På vegner av Tyrkia har Erdogan ambisjonar. Han vil bli større enn general Mustafa Kemal Atatyrk som i 1923 grunnla staten Tyrkia. Det året gjekk Atatyrk på eit audmjukande nederlag på Lausanne-konferansen. Der avslutta sigerherrane frå den første verdskrigen oppdelinga av Midt-Austen. Atatyrk fekk ikkje det Stor-Tyrkia som han tre år tidlegare hadde skrivi inn i Den nasjonale pakta. (Sjå kartet.) England og Frankrike ga ikkje frå seg kontrollen over dei olje- og gassrike områda i Nord-Syria og Nord-Irak. Erdoğans ønskje om revansj er no ein viktig årsak til invasjonane i Syria og Irak.

Barzani-styret i Sør-Kurdistan er i praksis alliert med Tyrkia. På den tredje krigsdagen møtte Erdogan i parlamentet og retta ein takk til Barzani for støtte til invasjonen.[1]

Tyrkia har NATOs nest største hær. Tyrkiske aviser skriv at dei no brukar nesten alt dei har: Kommandosoldatar og andre bakkestyrkar, dronar, jagarfly, helikopter, rakettar og tungt artilleri. Alt, unntatt marinen, er på krigsfot i Sør-Kurdistan.

Etter åtaket på Ukraina, gjentar europeiske politikarar at invasjon i ein annan stat er brot på folkeretten. Daily Sabah skriv at forsvarsminister Akar forsikrar at Tyrkia «tar omsyn til Iraks territoriale integritet». Operasjonen «er berre retta mot terrorister.» Samtidig vart den tyrkiske ambassadøren i Irak innkalla til utanriksdepartement for å motta ein sterk protest.

Om vi hadde eit av dei nyaste satelittfotoa over krigsområdet framfor oss, ville vi sett at dette er krig for å utvide dei områda i Irak som Tyrkia lenge har okkupert. Dette må til viss Erdoğan skal bli større enn Atatyrk. Han må og utradere geriljaen til PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet), dei einaste som slær tilbake mot invasjonshæren.

Revansje for Atatyrks nederlag? For fem år sia sa Erdoğan at han vil «fortsette å arbeide dag og natt» for målet som er å gjere Tyrkia større. Han lovar å realisere Den nasjonale pakta frå 1920. Dei tre invasjonane i Syria dei siste fem åra er og ein del dette prosjektet. I ein tale i fjor haust lova han at 100-årsdagen for Lausanne skal bli «den største milepælen på vegen mot å bygge eit stort og sterkt Tyrkia.» 100-årsdagen er 23. juli 2023.

Er det fellestrekk mellom Putins kamp for eit nytt Tsar-Russland og Erdogans kamp for eit ny-osmansk sultanat? Mykje kan tyde på at det russiske åtaket på Ukraina gir Erdogan ei  uventa åpning for prosjektet hans. Bekymringa er stor både i Nord og Aust-Syria og i Nord-Irak. Kva vil Iran og Israel gjere? Spørsmåla er mange og svara få.

Vil USA/NATO og Europa no ta i bruk folkerett og sanksjonar mot okkupantane i Midtausten, slik dei gjer i Ukraina? Eller skal dobbeltmoralen fortsette å skjerme «våre» okkupantar og krigsherrar?


[1] I talen i parlamentet sa Erdogan: «Eg takkar den sentrale regjeringa i Irak og den regionale administrasjonen for deira støtte til vår kamp mot terror»


Artikkelen ble publisert første gang i Klassekampen 23.04.2022

Demonstrasjon mot Tyrkias invasjon av Sør Kurdistan

I Oslo i dag demonstrerte over 50 utenfor den tyrkiske ambassaden i Oslo. Blant appellantene var representanter for Rød Ungdom, MDG, Rødt og Kurdisk demokratisk samfunn.

Appellen til Mari Rise Knutsen Rødt Oslo:

Kjære kamerater, kjære kurdiske venner!

Takk for at jeg får si noen ord på vegne av Rødt Oslo.

Jeg vil starte med å si tre navn:
Ronahî Kobanê, Ranya Henan, Cihan Nidal Elî

Dette er navna på tre kurdiske kvinner som var aktive i selvforsvarsstyrkene. De ble drept da NATO-landet Tyrkia bomba Kobane nå nylig. Flere sivile ble såra. Ronahi Kobane kjempa i forsvaret for Kobane mot den Islamske Stat (IS). Hun kjempa under befrielsen af Raqqa.

I ly av Putins brutale angrepskrig mot Ukraina, i en krig hvor Erdogan forsøker å framstå som fredsmekler, angriper Tyrkia kurderne i det nordøstlige Syria og Nord-Irak. Dette er klare brudd på international lov og folkerett!

Rødt vil alltid støtte kurdernes frihetskamp. Vi vil styrke kampen for sjølråderett, demokrati, kvinnefrigjøring og likeverd. I Rødts arbeidsprogram slår vi fast at vi vil utvikle vårt samarbeid med Kurdistan, fremme tiltak mot okkupasjon og undertrykking og støtte kampen for selvstyre og demokratiske rettigheter.

Rødt er et antiimperialistisk og antifascistisk parti med respekt for folkerett og sjølråderett. Rødt arbeider for nedrustning, fredsmekling og langsiktig støtte til gjenoppbygging etter konflikter, vi vil ivareta og forsvare folkeretten og nasjonenes rett til selvbestemmelse.

Jeg ber den norske regjeringa få øynene opp for at det pågår mer enn én folkerettsstridig invasjon i disse dager.

Jeg fordømmer på det sterkeste Tyrkias invasjon av kurdiske områder – det er det minste vi kan gjøre etter at kurderne kjempa og døde for andres frihet i kampen mot den Islamske Stat.
Rødt står i solidaritet med det kurdiske folk!✌🏽

Bente Knagenhjelm, MDG

Appellen til Bente Knagenhjelm, MDG

Takk,  Rozerin – og takk til alle, for at jeg kan holde en appell i dag, på vegne av Oslo MDG; Miljøpartiet De Grønne.

Hvorfor MDG, her?

MDG er et fredsparti.  Samtidig erkjenner vi at fred er mer enn fravær av krig.  Når regimer (her det tyrkiske) utsetter et folk for folkemord og tilsvarende forbrytelser mot menneskeheten, har verdenssamfunnet rett OG plikt til å gripe inn, og MDG må si fra.

Norge har et moralsk ansvar for å støtte ikke-voldelige og pro-demokratiske bevegelser, rettet mot autoritære regimer.

Når Tyrkia tømmer og ødelegger landsbyer, brenner ned skog og frukttrær og destruerer bikuber, samt ødelegger vannforsyninger i den kurdiske regionen i Irak, MÅ det fordømmes.

MDG sier klart NEI til slike overgrep, slik vold, slik Tyrkia tar seg til rette, i et ANNET land. 

Med hvilken rett?

For MDG er respekt for mennesker, for naturen og dens mangfold og dens mange gaver til menneskene, essensielt.

For MDG er solidaritet et nøkkelord; solidaritet NÅ, med det kurdiske folk, et folk som slåss for sin eksistens, sin frihet, for samhold, for LIVET.

Norge som land, og som NATO medlem, må fordømme Tyrkia.  Fordømme Tyrkia og det leder, som land og som NATO medlem. 

Så ønsker jeg å avslutte med et dikt av en av mine favorittpoeter,  Sherko Bekas:

Separation

If from my poems

You wrench away the flower

From the four seasons of my poetry

One of my seasons will die

If you exclude love

Two of my seasons will die

If you exclude bread

Three of my seasons will die

And if you take away my freedom

All four seasons – and I – will die.

Takk!

Tyrkisk krig i skuggen av Ukraina

Kronikk i Dag og Tid. 22.04.2022 av Erling Folkvord

Ein månad etter den russiske innmarsjen i Ukraina vart Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan verdskjend som fredsmeklar. Han samla dei stridande partane i det sagnomsuste Dolmabahche-palasset, hovudkvarteret til dei siste osmanske sultanane.

Natt til måndag var Erdoğan igjen seg sjølv. Han sende NATOs nest største hær inn i nabolandet Irak. Turkish Daily News skriv at Tyrkia lenge har gjennomført grensekryssande operasjoner: Operasjon Ørne-klo, Operasjon Tiger-klo, osv. Tyrkiske generalar har sansen for konstruerte ord. Avisa slær fast at «den noverande Operasjon klo-lås [!] er den største i denne serien.» Avisa rapporterte frå ein pressekonferanse der forsvarsminister Hulusi Akar sa i frå at operasjonen skal vare «til den siste terroristen er nøytralisert.» Desse orda har frå 1997 vori målet for alle tyrkiske invasjonar i Irak.

No brukar Tyrkia nesten alt dei har: Kommandosoldatar og andre bakkestyrkar, dronar, jagarfly, helikopter, rakettar og tungt artilleri. Alt, unntatt marinen, er på krigsfot.

Etter åtaket på Ukraina, gjentar europeiske politikarar at invasjon i ein annan stat er brot på folkeretten. Daily Sabah skriv i forsvarsminister Akar understreka at Tyrkia «tar omsyn til Iraks territoriale integritet». Operasjonen «er berre retta mot terrorister.»

President Barhem Salih i Irak ser det ikkje slik. I ei fråsegn skriv han at Irak lenge, og heilt til fånyttes har prøvd å få Tyrkia til å stanse slike operasjonar i Irak: «Vi avviser og godtar ikkie fortsettinga av åtaka frå den tyrkiske staten. Vi forventar respekt for dei suverene rettane våre.»

Kva slags krig er det?

Eit  satelittfoto over krigsområdet vil vise at dette er krig for å utvide dei områda i Irak som Tyrkia lenge har okkupert. For Erdoğan må dette til for å utradere geriljaen til PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet). Geriljaen har hatt tilhald i desse fjellbygdene heilt sia leiinga i PKK tidleg på 1990-talet gjorde ein avtale med klan- og partileiar Mesud Barzani. Han var i 12 år president i Den kurdiske regionen, og er framleis leiar i KDP (Kurdistans demokratiske parti) som dominerer den regionale regjeringa.

Heilt sia 1990-talet har Tyrkia øydelagt landsbyar og brent ned skog, frukttre og bikubar i Den kurdiske regionen. Ingen veit kor mange småbrukarfamilier som har vorti flyktningar i sitt eige land. Eg har møtt mange av dei. Seinast i fjor sommar var eg i landsbyar som var heilt eller delvis tømt for folk.

I samråd med vennar og allierte

På pressekonferansen la forsvarsministeren vekt på at Tyrkia gjennomfører Operasjon klo-lås i samråd med Tyrkias «vennar og allierte». Men han sa ikkje rett ut at NATO hadde gitt klarsignal. I tillegg hadde president Erdoğan kurdisk besøk to dagar før han starta invasjonen. Statsminister Masrour Barzani i den regionale regjeringa sa etter møtet at han ser fram til å «utvide samarbeidet [med Tyrkia] for å fremje tryggleik og stabilitet» i regionen. Klan- og partileiar Mesud Barzani er far til statsministeren.

Det er snart 100 år sia Lausanne-konferansen. Sigerherrane frå den første verdskrigen avslutta da oppdelinga av Midt-Austen. General Mustafa Kemal Atatyrk, som grunnla den nye staten Tyrkia, måtte bite i graset og godta at England og Frankrike skulle kontrollere dei fruktbare og olje- og gassrike områda i Nord-Syria og Nord-Irak. Han måtte ta farvel med Stor-Tyrkia som han tre år tidlegare hadde skrivi inn i Den nasjonale pakta, på tyrkisk: Misak-ı Millî. Pakta, som sigerherrane avviste, seier at Nord-Syria og Nord-Irak er ein del av Tyrkia.

Revansje for Atatyrks nederlag?

Det statseigde nyhendebyrået Anadolu slo for eit par år sia fast at Den nasjonale pakta gir Tyrkia «rett til å styre eit territorium frå Syrias Aleppo til Iraks Kirkuk som tyrkisk jord». For fem år sia sa Erdoğan at han vil «fortsette å arbeide dag og natt» for målet som er å gjere Tyrkia større. I en tale i fjor haust lova han at 100-årsdagen for Lausanne skal bli «den største milepælen på vegen mot å bygge eit stort og sterkt Tyrkia».

100-årsdagen for Lausanne-traktaten er 23. juli 2023. Tida kan bli knapp for fredsmeklaren i Dolmabahche-palasset.