Det har de siste dagene vært flere viktige politiske og humanitære utviklinger i Nord- og Øst-Syria. Blant annet har de første kurdiske familiene kunnet vende tilbake til Afrin etter flere år i eksil, samtidig som en fangeutveksling er gjennomført og en sentral militær leder er utnevnt til en ny rolle i den syriske staten.
Første familier vender tilbake til Afrin etter åtte år
For første gang siden den tyrkiske militæroffensiven i 2018 har rundt 400 kurdiske familier returnert til Afrin. Returen skjedde som en organisert konvoi fra Hesekê-regionen, eskortert av interne sikkerhetsstyrker.
Konvoien bestod av flere hundre kjøretøy og busser, og reiste gjennom byene Raqqa, Tabqa og Aleppo før den nådde Afrin. De tilbakevendte familiene ble møtt av store folkemengder som ønsket dem velkommen hjem etter åtte år med fordrivelse.
Ifølge myndighetene i Nord- og Øst-Syria er dette et første steg i arbeidet med å legge til rette for at flere internt fordrevne skal kunne vende tilbake til sine hjemområder. Returprosessen er knyttet til en avtale inngått 29. januar mellom de syriske demokratiske styrkene (SDF) og den syriske overgangsregjeringen.
Ilham Ehmed ønsker velkommen tilbakekomsten av den første gruppen kurdiske familier til Afrin – Bilde: ANF
Medleder for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen, Ilham Ehmed, beskrev hjemkomsten som et viktig og følelsesladet øyeblikk for familiene som i årevis har levd i eksil.
Ny forsvarsrolle for kurdisk militærleder
Samtidig er den erfarne militære lederen Sipan Hamo (Sîpan Hemo) utnevnt til viseforsvarsminister for den østlige regionen i den syriske hæren.
Ifølge en uttalelse fra SDF er utnevnelsen et resultat av samarbeidet mellom de kurdiskledede styrkene og myndighetene i Damaskus. Målet er å styrke sikkerhet, stabilitet og koordinering på nasjonalt nivå, samt håndtere sikkerhetsutfordringer og bidra til gjenoppbygging i landet.
Hamo har i mange år vært en sentral kommandant i SDF og tidligere øverstkommanderende for YPG-styrkene.
100 fanger løslatt
I tillegg er 100 fanger blitt løslatt som del av en avtale mellom partene i konflikten. Løslatelsen har blitt ønsket velkommen av familiene til de løslatte, som lenge har ventet på deres frigivelse.
Fangeutvekslinger og løslatelser ses som et viktig tiltak for å redusere spenninger og bygge tillit mellom ulike aktører i Syria.
Del av en bredere politisk prosess
Utviklingene skjer i en periode der det pågår en gradvis politisk og militær tilnærming mellom myndighetene i Damaskus og den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria.
Tiltak som retur av internt fordrevne, integrasjon av militære strukturer og fangeutvekslinger blir sett på som viktige elementer i arbeidet med stabilisering etter mer enn et tiår med konflikt.
Av: Ali-Asghar Faridi, publisert på arenanews.net – oversatt til norsk av Jila Hassanpour, medleder i Solkurd
Logoen til koalisjonen av politiske partier i Rojhelat
Diskusjonen om kurdiske styrkers rolle i mulige overgangsscenarier etter Den islamske republikken har utviklet seg fra å være en ren militær debatt til å bli et spørsmål om regional sikkerhet og geopolitikk. Tilhengere av en slik rolle viser til historisk erfaring, organisatorisk struktur og den operative kapasiteten til peshmerga- og geriljastyrkene. De mener at å utelukke disse aktørene innebærer å ignorere realitetene i Iran. Kritikere advarer derimot om mulige sikkerhetsmessige konsekvenser, reaksjoner fra regionale aktører og faren for å utdype splittelsen i opposisjonen. Debatten berører dermed både muligheten for samarbeid mellom opposisjonskrefter og fremtiden til den politiske orden i Iran.
Samtidig som diskusjonen om Irans politiske fremtid og mulige scenarier for en overgang bort fra Den islamske republikken intensiveres, har rollen til kurdiske styrker – særlig peshmerga- og geriljastyrker – blitt et av de mest omstridte temaene blant regimets motstandere.
Kritikere av kurdisk militær deltakelse i en mulig politisk omveltning i Iran peker på politiske og sikkerhetsmessige konsekvenser av en slik tilstedeværelse. Samtidig mener mange analytikere at det å overse kurdernes historiske erfaring og militære og politiske kapasitet i praksis innebærer å lukke øynene for realitetene på bakken i Iran.
Et spørsmål til kritikerne
I denne sammenhengen stiller Shahin Modarres, ekspert på internasjonale relasjoner og analytiker innen sikkerhetsstudier, et direkte spørsmål til kritikerne av peshmerga- og geriljastyrkenes rolle i et intervju med Arena.
Han sier at dersom enkelte motstandere av regimet ikke tror på rollen til kurdiske peshmerga- og geriljastyrker, må de forklare hvem som i så fall skal tre frem og handle i det avgjørende øyeblikket.
Ifølge ham er det problematisk å avvise kurdiske styrkers rolle samtidig som mange opposisjonsgrupper mot Den islamske republikken mangler en effektiv militær struktur.
Han mener at dersom det ikke finnes en slagkraftig styrke til å konfrontere regimet, og kurdernes rolle samtidig avvises, vil en slik posisjon i praksis komme Den islamske republikken til gode.
En erfaring som overses
I samme kontekst understreker den iranske forfatteren og intellektuelle Faraj Sarkohi den lange historien med kurdisk motstand mot Den islamske republikken.
Han minner om at kurdiske politiske bevegelser har vært i konflikt med regimet siden de første årene etter revolusjonen i 1979. Av den grunn har de opparbeidet seg en dyp forståelse av Irans politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kompleksitet.
Sarkohi peker også på erfaringen og den internasjonale posisjonen til enkelte kurdiske ledere. Han fremhever at personer som Abdulrahman Ghassemlou ikke bare var lokale ledere, men også aktører av internasjonal betydning. Ifølge Sarkohi førte politikere som Willy Brandt og François Mitterrand samtaler og konsultasjoner med Ghassemlou – ikke bare om regionale spørsmål, men også om globale problemstillinger.
For Sarkohi viser denne historien at kurdiske politiske bevegelser er fullt klar over de regionale sensitivitetene og konsekvensene av enhver politisk omveltning i Iran.
En visjon for Irans fremtid
Også på offisielt nivå understreker ledere i kurdiske partier at deres mål er å etablere en demokratisk struktur i Iran.
Khaled Azizi, talsperson for Kurdistans demokratiske parti i Iran, uttalte i et intervju med Voice of America at partiets mål er å bidra til et demokratisk Iran basert på deltakelse fra alle landets grupper og mangfold.
Ifølge ham må alle politiske, etniske, nasjonale og religiøse mangfold være representert i maktstrukturen i det Iran partiet ser for seg.
Han understreker at dette er et langsiktig prosjekt, og at dersom demokrati etableres i Iran, vil risikoen for en tilbakevending til diktatur bli betydelig redusert.
Regionale hensyn
Samtidig er kurdiske styrkers rolle i eventuelle politiske omveltninger i Iran ikke bare et internt spørsmål; det kan også få regionale konsekvenser.
I et intervju med Fox News kommenterte Bafel Talabani, leder for Patriotisk Union i Kurdistan, flere forhold knyttet til utviklingen i Iran.
Han bekreftet at han på et tidspunkt hadde hatt en samtale med Donald Trump, som han beskrev som rolig og vennlig. Samtidig fortalte han at Irans utenriksminister Abbas Araghchi fremstod svært nedstemt under en telefonsamtale mellom dem.
Talabani avviste også rapporter om at kurdiske styrker skulle ha krysset grensen inn i Iran. Ifølge ham befinner de fleste effektive kampstyrkene seg utenfor Iran, i grenseområdene. Noen observatører har knyttet dette til aktivitetene til PJAK.
Samtidig advarte Talabani mot å overdrive scenariet om et regimeskifte i Iran. Han påpekte at det for øyeblikket ikke finnes tegn til et omfattende opprør inne i landet, og at et slikt scenario derfor ikke fremstår sannsynlig på kort sikt.
Talabani understreket også at en omfattende innmarsj av kurdiske styrker i Iran kan skape betydelige sikkerhetsbekymringer i Tyrkia. I et slikt scenario kan Ankara reagere militært mot kurdiske styrker.
Spørsmålet om bakkestyrker i enhver politisk omveltning
I denne sammenhengen fremhever journalisten og politiske analytikeren Adnan Hassanpour et sentralt poeng i et intervju med Arena News.
Han understreker at ingen regjering faller utelukkende som følge av eksternt press – med mindre det finnes en styrke på bakken som kan omsette dette presset til reell politisk endring.
Ifølge ham viser historiske erfaringer at et regime først faller når en organisert styrke på bakken er i stand til å konfrontere og presse tilbake regimets undertrykkelsesapparat. Dette gjelder særlig i stater med omfattende sikkerhets- og kontrollstrukturer.
Hassanpour fremhever også den psykologiske og sosiale dimensjonen ved slike prosesser. I situasjoner preget av krig eller sikkerhetskrise kan man ikke forvente at befolkningen alene skal gjennomføre en revolusjon. Han mener:
Samfunnet begynner først å bevege seg når det oppstår tegn på en reell og troverdig styrke – en aktør som, når regimets undertrykkelsesapparat svekkes, kan bli et samlingspunkt for avhoppere og misfornøyde krefter.
Han påpeker at det tidligere har blitt fremmet påstander om at regimets styrker er i ferd med å smuldre opp, men at dette i praksis ikke har skjedd.
Årsaken er, ifølge Hassanpour, åpenbar: Dersom personer innenfor maktstrukturen ønsker å bryte ut, må de ha et sted å gå. Uten en organisert struktur og et trygt geografisk område er en slik avskalling i praksis umulig.
For å illustrere dette viser han til erfaringen fra Irak etter 2003. Da fungerte Kurdistan-regionen som et tilfluktssted for motstandere av Saddam Husseins regime.
Den irakiske opposisjonen kunne samle seg der og, under krigsforhold, planlegge regimets fall. I dette tilfellet spilte eksistensen av et sikkert område med organiserte politiske og militære strukturer en avgjørende rolle i prosessen som førte til politisk endring.
Hassanpour mener at Kurdistan – med sin lange historie med politisk organisering, aktive partier og væpnede styrker som peshmerga- og geriljastyrker – kan få en lignende rolle i fremtidige scenarier.
Han understreker at dette ikke nødvendigvis betyr avhengighet av utenlandsk intervensjon. Snarere handler det om å utvikle en kapasitet som gjør det mulig for opposisjonskrefter selv å drive frem politiske endringer, i stedet for å vente på handling fra eksterne makter.
Kritikk av «demonisering» av Kurdistan
Samtidig kritiserer Hassanpour det han beskriver som en «demonisering av Kurdistan». Han mener at enkelte politiske miljøer har en ekskluderende holdning som forsøker å fremstille Kurdistan-bevegelsen som illegitim eller upålitelig. Ifølge ham kan spredningen av slike narrativer – særlig dersom de fører til en form for «avhumanisering» av aktivister i Kurdistan-bevegelsen – skape dypere splittelser blant motstanderne av regimet.
Hassanpour sier imidlertid at erfaringer fra kommunikasjon med folk inne i Iran, før de omfattende internettnedstengningene, tyder på at slike holdninger i større grad finnes i eksilmiljøer.
Ifølge ham er synet på Kurdistan-bevegelsen blant en betydelig del av befolkningen i Iran ikke negativt. Tvert imot finnes det i mange tilfeller både sympati og en positiv holdning.
Et spørsmål som går utover militær strategi
Diskusjonen om rollen til peshmerga- og geriljastyrker i Irans fremtidige utvikling handler til syvende og sist ikke bare om militære spørsmål. Temaet befinner seg i skjæringspunktet mellom tre sentrale dimensjoner: iransk innenrikspolitikk, regionale maktforhold og spørsmålet om hvordan en ny politisk orden kan etableres i et flernasjonalt land.
I en slik situasjon er kanskje ikke hovedspørsmålet om kurdiske styrker kan spille en rolle i Irans fremtidige utvikling. Det avgjørende spørsmålet er snarere om opposisjonelle politiske krefter vil være i stand til å utvikle en samarbeidsmodell som både tar hensyn til realitetene på bakken og samtidig hindrer at en politisk omveltning utvikler seg til en bredere regional krise.
Siden begynnelsen av krigen mellom USA/Israel og Iran 28. februar 2026 har iran‑støttede styrker inklusive Irans revolusjonsgarde (IRGC) og tilknyttede militsgrupper intensifisert angrepene mot Kurdistan‑regionen i Irak (KRI). Ifølge en fersk rapport fra menneskerettsorganisasjonen Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT‑IK)er det registrert 196 separate drone‑, rakett‑ og missilangrep mot mål i regionen fra 28. februar til 8. mars 2026.
Rapporten viser at en overveiende andel av angrepene – over 80 % – har funnet sted i Erbil‑guvernementet, med ytterligere angrep i Sulaymaniyah, Duhok og Halabja. Målene har inkludert:
Hovedkvarterene til iransk‑kurdisk opposisjon basert i Irak (Rojhelat sine politiske partier)
Utenriksstasjonen til USA i Erbil og tilknyttede militære baser
Erbil internasjonale flyplass, hoteller og andre sivilinfrastrukturer
Boligområder, oljeinstallasjoner, telekommunikasjonstårn og Peshmerga‑stillinger
Samlet har disse angrepene resultert i 23 bekreftede skadde og drepte, hvorav fire personer mistet livet og 19 ble såret. Blant ofrene er både medlemmer av iransk‑kurdisk opposisjon, sikkerhetsstyrker med ingen direkte tilknytning til krigen, og sivile.
Organisasjonen bak rapporten uttrykker alvorlig bekymring for sivilbefolkningens sikkerhet og fordømmer både de militære angrepene og de stadig mer intense hostilitetene som rammer sivile mål og kritisk infrastruktur i den autonome regionen.
CPT‑IK oppfordrer alle parter i konflikten til å ta umiddelbare skritt mot de‑eskalering og beskyttelse av sivile, og sier de vil fortsette å overvåke og dokumentere utviklingen i området.
I dag markerer vi Den internasjonale kvinnedagen, en dag som synliggjør kvinners kamp for frihet, rettigheter og likestilling over hele verden.
Illustrasjonsbilde
I Kurdistan og i andre deler av Midtøsten har kvinner i mange år stått i front for kampen for demokrati, rettferdighet og verdighet. Slagordet Jin, Jiyan, Azadî – kvinne, liv, frihet har blitt et kraftfullt symbol på denne kampen og på kvinners motstand mot undertrykkelse.
Vi sender også våre tanker og vår solidaritet til kvinner som i dag står midt i undertrykkelse, konflikt og motstand – i Afghanistan, i Iran og i mange andre steder rundt om i verden. Til tross for voldelige reaksjoner fra myndigheter og alvorlige menneskerettighetsbrudd, har kvinner spilt en sentral rolle i protester og i kampen for frihet og demokratiske rettigheter.
På denne dagen hedrer vi alle kvinner som kjemper for frihet, demokrati og et mer rettferdig samfunn.
Vi minnes også den irakiske feministen og menneskerettighetsforkjemperen Yanar Mohammed, som ble drept i et væpnet angrep utenfor sitt hjem i Bagdad 2. mars 2026. Hun viet sitt liv til kampen for kvinners rettigheter og grunnla organisasjonen Organization of Women’s Freedom in Iraq, som blant annet etablerte krisesentre for kvinner som flyktet fra vold og såkalte æresdrap.
Samtidig oppfordrer vi våre medlemmer og støttespillere til å delta i markeringene og arrangementene som finner sted rundt om i Norge i forbindelse med 8. mars. Ved å delta viser vi solidaritet med kvinners kamp – både lokalt og globalt.
8. mars, den internasjonale kvinnedagen, markeres over hele verden som en dag for å løfte fram kvinners kamp for rettigheter, frihet og likestilling. Samtidig minner dagen oss om at kampen for grunnleggende rettigheter fortsatt pågår i mange deler av verden. I Midtøsten har særlig den kurdiske kvinnebevegelsen de siste tiårene blitt en viktig kraft i arbeidet for demokrati, sosial rettferdighet og kvinners frigjøring.
I de kurdiske områdene i Midtøsten – samlet omtalt som Kurdistan – har kvinner i økende grad stått i front for politiske og sosiale mobiliseringer. Gjennom organisering i sivilsamfunn, politiske bevegelser og lokale initiativer har de bidratt til å utfordre både patriarkalske strukturer og autoritære styresett.
En bevegelse som har vokst frem over flere tiår
Den kurdiske kvinnebevegelsen har utviklet seg gradvis siden 1990-tallet. Kvinner har organisert seg i egne nettverk og organisasjoner med mål om å styrke kvinners politiske deltakelse, sosiale rettigheter og muligheter til å påvirke utviklingen i sine lokalsamfunn.
I enkelte områder har dette også ført til konkrete politiske eksperimenter. I den selvstyrte regionen i det nordøstlige Syria, kjent som Den autonome administrasjonen i Nord-Øst-Syria (DAANES), har prinsipper om lik representasjon mellom kvinner og menn blitt forsøkt integrert i politiske institusjoner. Slike modeller trekkes ofte frem som forsøk på å gjøre likestilling til en grunnleggende del av politiske strukturer.
Samtidig har kvinner i andre deler av Kurdistan spilt en sentral rolle i sosiale bevegelser og protester, ofte under betydelig politisk press og vanskelige forhold.
«Kvinne, liv, frihet»
Et uttrykk som i økende grad forbindes med denne utviklingen er slagordet Jin, Jiyan, Azadî – «kvinne, liv, frihet». Slagordet har sitt opphav i den kurdiske kvinnebevegelsen, men har i løpet av de siste årene fått global betydning.
Etter dødsfallet til Jina (Mahsa) Amini i 2022 utviklet dette slagordet seg til et samlende uttrykk for omfattende protester i Iran. Demonstrasjonene illustrerte hvordan krav om kvinners rettigheter ofte er tett knyttet til bredere krav om politisk frihet, rettssikkerhet og demokratiske reformer.
For mange har derfor «kvinne, liv, frihet» blitt et symbol på motstand mot autoritære strukturer og sosial undertrykking – langt utover de kurdiske områdene.
Kvinners motstand i en konfliktfylt region
Midtøsten er samtidig preget av langvarige konflikter, maktpolitiske rivaliseringer og autoritære styresett. I slike kontekster blir sivilsamfunnets handlingsrom ofte begrenset, og politisk organisering kan innebære betydelig risiko.
Likevel har kvinner i flere deler av regionen utviklet sterke nettverk og organisasjoner som arbeider for rettigheter, likestilling og demokratiske reformer.
I en nylig uttalelse fremhever den kurdiske kvinneorganisasjonen KJAR (Fellesskapet av frie kvinner i Rojhelat) at verden i dag opplever en historisk bølge av kvinnelig motstand. Ifølge organisasjonen viser utviklingen i regionen at kvinner i stadig større grad står i front for kampen mot undertrykking og for demokratiske rettigheter.
Organisasjonen peker blant annet på hvordan kvinner i økende grad organiserer seg på tvers av sosiale og politiske skillelinjer, og hvordan kvinneledede bevegelser har fått en mer synlig rolle i kampen mot både patriarkalske strukturer og autoritære regimer. Samtidig retter uttalelsen kritikk mot krigspolitikk og stormaktenes rivalisering i regionen, som ifølge organisasjonen ofte bidrar til ytterligere ustabilitet og lidelse for sivilbefolkningen.Les hele uttalelsen her.
Slike perspektiver reflekterer et syn som deles av flere aktører i regionen: at kvinner i økende grad spiller en sentral rolle i politiske og sosiale endringsprosesser. Samtidig er det viktig å understreke at den kurdiske kvinnebevegelsen ikke er enhetlig. Den består av ulike organisasjoner, politiske tradisjoner og strategier, og utviklingen må derfor forstås som en bred og mangfoldig sosial og politisk bevegelse.
Kvinnedagen og internasjonal solidaritet
For organisasjoner som Solidaritet med Kurdistan er den internasjonale kvinnedagen en anledning til å rette oppmerksomheten mot kvinner som kjemper for frihet og rettigheter under krevende politiske forhold.
Erfaringene fra den kurdiske kvinnebevegelsen viser hvordan kampen for likestilling ofte er nært knyttet til kampen for demokrati, fred og sosial rettferdighet. Samtidig illustrerer de hvordan kvinneorganisering kan bli en viktig drivkraft for bredere samfunnsendringer.
Å synliggjøre disse erfaringene er en del av et bredere arbeid for internasjonal solidaritet og for å støtte universelle prinsipper om menneskerettigheter, demokrati og likestilling.
I slutten av februar deltok representanter fra Den demokratiske autonome administrasjonens utenrikspolitiske avdeling i fornyede diplomatiske samtaler ved Ilham Ehmed og Rohilat Efrîn i Europaparlamentet i Brussel.
Ilham Ehmed, medsamordner for utenrikspolitikk for den autonome administrasjonen i Rojava (Nord-Øst-Syria), og Rohilat Efrîn, fra kvinnenes forsvarsstyrker (YPJ), hadde flere møter med representanter for Europaparlamentets utenrikskomité i Brussel for å styrke kontakten med europeiske beslutningstakere og diskutere veien videre i den politiske prosessen med den syriske overgangsregjeringen.
Under samtalene la delegasjonen vekt på behovet for en internasjonalt overvåket prosess som kan sikre en rettferdig integrasjon mellom kurdiske styrker og syriske myndigheter, og understreket betydningen av politiske og sivile rettigheter for alle parter.
Solkurd deltok også i samtalene og følger utviklingen tett. Vi er i ferd med å ferdigstille en egen rapport som analyserer resultatene og betydningen av disse møtene for kurdernes rettigheter og situasjonen i regionen. Rapporten vil publiseres på våre kanaler i løpet av kort tid.
I etterkant av Brussel-møtene var Ilham Ehmed også på et kort besøk i Oslo, hvor hun ble mottatt i Stortinget og hadde samtaler med norske politikere om situasjonen for kurdere og mulige videre tiltak for internasjonal støtte.
Utviklingen i Iran de siste dagene representerer et dramatisk skifte i både landets interne maktstruktur og den regionale sikkerhetssituasjonen. Drapet på Ali Khamenei, landets øverste leder siden 1989, markerer slutten på en epoke – men åpner samtidig for en ny og uforutsigbar fase preget av militær eskalering, politisk usikkerhet og økt risiko for sivile tap.
Den militære operasjonen som tok livet av Khamenei og flere høytstående iranske ledere har ytterligere forverret en allerede spent situasjon. Samtidig har gjengjeldelsesangrep og trusler om videre konfrontasjon økt faren for en bredere regional konflikt. Midt i dette står millioner av sivile – uten innflytelse over de strategiske beslutningene, men fullt eksponert for konsekvensene.
Et system under press
Det iranske politiske systemet har over tid vært preget av omfattende intern kritikk, økonomiske utfordringer og økende avstand mellom myndighetene og deler av befolkningen. Betydelige nasjonale ressurser har blitt brukt på militær kapasitet, regionale allianser og sikkerhetsapparat, samtidig som mange iranere har opplevd økonomisk usikkerhet, arbeidsledighet og begrenset politisk handlingsrom.
Dette bakteppet er avgjørende for å forstå dagens situasjon. Samtidig viser erfaring fra andre land at ytre militært press sjelden i seg selv skaper stabile og demokratiske overganger. Når maktstrukturer brytes brått ned uten en tydelig og bredt forankret politisk alternativ struktur, kan resultatet bli institusjonelt vakuum, rivalisering og ytterligere ustabilitet.
Usikker fremtid for regimespørsmålet
Spørsmålet om politisk endring i Iran er komplekst. Opposisjonen består av ulike miljøer med forskjellig ideologisk retning, og det finnes per i dag ingen samlet ledelse med bred legitimitet på tvers av landets etniske, politiske og sosiale skillelinjer.
En eventuell overgang vil derfor kreve mer enn et maktskifte på toppen. Den vil forutsette institusjonell reform, inkluderende politiske prosesser og garantier for rettigheter for alle befolkningsgrupper. Uten dette risikerer man at nye maktstrukturer reproduserer gamle konflikter.
Samtidig er det viktig å erkjenne at Iran – med betydelige naturressurser, strategisk beliggenhet og en høyt utdannet befolkning – på sikt kan utvikle seg til en betydelig regional aktør dersom landet oppnår stabilitet og politisk reform. Nettopp derfor vil utviklingen i Iran ha konsekvenser langt utover landets grenser.
Særlig sårbare minoriteter
I denne situasjonen er det grunn til å rette særskilt oppmerksomhet mot minoritetsområder, inkludert kurdiske regioner i vestlige Iran (Rojhelat). Uavhengige menneskerettighetsmiljøer har over tid dokumentert omfattende arrestasjoner, bruk av dødelig makt mot demonstranter og press mot sivilsamfunnsaktører i disse områdene.
Når nasjonal sikkerhet prioriteres i krisesituasjoner, er det ofte perifere regioner og minoritetsbefolkninger som først opplever skjerpet kontroll og kollektiv mistenkeliggjøring. Risikoen for vilkårlige inngrep øker ytterligere i perioder med krig og politisk overgang.
Beskyttelse av sivile må være ufravikelig
Uavhengig av politiske posisjoner og geopolitiske interesser finnes det én grunnleggende norm som ikke kan fravikes: Beskyttelse av sivile liv. Internasjonal humanitær rett er tydelig på at sivile ikke skal være mål eller indirekte ofre for militære strategier.
Det internasjonale samfunnet står overfor et avgjørende ansvar. Eventuelle videre handlinger – enten militære, diplomatiske eller økonomiske – må vurderes ut fra hvilke konsekvenser de får for befolkningen. Langsiktig stabilitet i regionen kan ikke bygges gjennom eskalering alene, men krever politiske løsninger som ivaretar rettigheter, representasjon og institusjonell bærekraft.
En skjør overgang
Iran befinner seg nå i en historisk overgangsfase. Utfallet er uvisst. Det som imidlertid er sikkert, er at en bærekraftig fremtid for landet ikke kan konstrueres gjennom maktvakuum, hevnspiraler eller kollektiv avstraffelse.
En varig løsning forutsetter ansvarlighet, politisk inkludering og respekt for grunnleggende rettigheter – for alle deler av befolkningen.
For kurderne i Rojhelat er denne overgangsfasen særlig avgjørende, fordi deres rettigheter, sikkerhet og politiske anerkjennelse historisk har vært blant de første områdene som ofres i perioder med nasjonal krise og maktomveltning. Samtidig kan denne historiske situasjonen også representere en betydelig mulighet for Rojhelat, der flere kurdiske politiske partier nå har samlet seg i en samarbeidskoalisjon som kan danne grunnlag for sterkere politisk organisering og krav om en form for selvstyre innenfor en framtidig ny struktur i Iran.
Basert på rapportering fra blant annet BBC Persian, Reuters, AP, Aftenposten og andre åpne kilder.
I dag gikk USA og Israel til omfattende, koordinerte militære angrep mot Iran, en dramatisk eskalering av den allerede langvarige konflikten i Midtøsten. Angrepene har truffet flere iranske byer, inkludert Teheran, og markerer starten på det Pentagon omtaler som «major combat operations».
Ifølge amerikanske og israelske myndigheter var operasjonen planlagt i månedsvis, med mål om å ramme Irans militære infrastruktur, atom- og missilkapasiteter – og etter alt å dømme også enkelte ledende regjeringsmål. President Donald Trump uttalte at angrepene skal forhindre at Iran utvikler atomvåpen og bidra til å endre regimet, samtidig som han oppfordret det iranske folket til å reise seg mot sin egen ledelse.
Iran svarer med raketter og droner
Iran svarte umiddelbart med omfattende missil- og droneangrep mot både amerikanske og israelske militærinstallasjoner i regionen, blant annet nær en amerikansk marinebase i Bahrain. Internettilgang i store deler av Iran har falt dramatisk, og landets Revolusjonsgarde meldte om angrep mot israelske mål som svar på de vestlige luftangrepene.
Sivile rammes – panikk i gatene
Eksplosjoner i Teheran, Isfahan og Tabriz har utløst massiv panikk blant sivile, med lange køer ved bensinstasjoner, stengte skoler og et bredt strømbrudd. Mange prøver å forlate de største byene i frykt for ytterligere angrep. Samtidig rapporteres det om sivile dødsfall, blant annet ved et angrep på en skole i Minab.
Internasjonale reaksjoner: frykt og fordømmelser
Verdenssamfunnet reagerer med både fordømmelse og bekymring. FN og EU har oppfordret til umiddelbar de-eskalering og uttrykt frykt for en humanitær katastrofe. Russland har karakterisert angrepene som uprovosert aggresjon, og europeiske ledere advarer om at konflikten kan involvere flere land i regionen.
Flere land har også gitt råd om evakuering eller innstramminger for egne borgere i Midtøsten-området.
Diplomati i skyggen av krig
Bare dager før angrepene var Irans utenriksminister i Genève for nye runder med atomforhandlinger med USA. Selv om samtalene var preget av motstridende syn på Irans rett til atomteknologi, var det et forsøk på diplomati. Iran hadde tidligere advart om «knusende respons» mot ethvert angrep.
Regionen på kanten av storkrig
Konsekvensene av denne opptrappingen kan bli vidtrekkende. Eksperter peker på risikoen for spredning av kampene gjennom allianser og proxy-grupper i hele Midtøsten. Samtidig har globale markeder reagert kraftig med uro i olje- og finansmarkeder, ettersom Hormuz-stredet står sentralt for verdens energiforsyning.
Konsekvenser for kurdiske områder
Krigen har allerede fått direkte følger for den føderale Kurdistan Region i Irak. I dag ble områder i og rundt Erbil International Airport – hvor amerikanske styrker er til stede – rammet av iranske angrep, og amerikansk luftforsvar skal ha svart. Dette understreker hvor sårbar regionen er i en konflikt mellom større makter.
En videre eskalering kan føre til økt militær tilstedeværelse, press fra Iran-allierte militsgrupper og større sikkerhetsrisiko for sivile. Også i de kurdisk-befolkede områdene i Rojhelat (Vest-Iran) kan krigen føre til strengere sikkerhetstiltak, økt overvåking og press mot politiske og sivile aktører. Kurdisk-befolkede områder risikerer dermed å bli indirekte – eller direkte – berørt av en konflikt de selv ikke kontrollerer.
Av: Arnljot Ask – medlem av Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Uttalelsen kom onsdag 18.februar, hvor Syrian Democratic Council (MSD) uttrykker dyp bekymring over utviklingen i økonomien og leveforholdene i hele Syria.
De adresserer folks umiddelbare levevilkår som det sentrale grunnlaget for en levedyktig politisk framtid, og utfordrer Interimsregjeringen og alle utøvende organer om øyeblikkelig å sette klare økonomisk redningsplaner ut i livet.
Denne utviklingen har skapt utbredt og berettiget offentlig frustrasjon, ettersom innbyggerne daglig sliter med å dekke sine mest grunnleggende behov. Følgelig hevder MSD at det å sikre mat- og helsesikkerhet, og å garantere tilgang til grunnleggende livsopphold, nå må behandles som en presserende nasjonal prioritet som ikke kan overses eller utsettes og videre inkluderte følgende:
«Den humanitære situasjonen over hele Syria, ikke bare i Nordøst, men også inkludert hovedstaden Damaskus, fungerer nå som en klar refleksjon av landets dype økonomiske kollaps. Denne krisen truer direkte både nasjonal enhet og sosial stabilitet, samtidig som den forverrer de daglige utfordringene innbyggerne møter. Skyhøye priser, en kollapset valuta og forsvinningen av arbeidsmuligheter har drevet arbeidsledighet, nød og fattigdom til nivåer som er uten sidestykke i syrisk historie».
Myndighetspolitikken som begrenser økonomisk aktivitet og opprettholder blokader i visse områder har lammet lokale markeder påpeker de. Denne situasjonen forverres av fraværet av nødhjelpsplaner, mangel på prisovervåking og ukontrollerte monopolpraksiser. Den nylige økningen i prisene på brød, strøm og drivstoff har lagt en uutholdelig byrde på innbyggerne, noe som øker den offentlige frustrasjonen mot farlige nivåer av fortvilelse.
MSD understreker videre at det å ta tak i disse legitime klagene krever en tilnærming basert på nasjonalt ansvar. Dette krever gjennomføring av rettferdige og inkluderende økonomiske politikk som respekterer regionale særtrekk og garanterer ikke-diskriminering i fordelingen av ressurser og tjenester, og dermed lindrer krisens alvor og gjenoppbygger offentlig tillit til statlige institusjoner.
MSD peker på at å oppnå en ekte løsning på bosituasjonskrisen krever bredt nasjonalt samarbeid og ekte politisk vilje. Slike tiltak må prioritere borgernes velferd fremfor alt annet, og arbeide for å beskytte deres verdighet og ivareta deres grunnleggende rett til et trygt og anstendig liv.
I denne sammenhengen fornyer MSD sin appell til alle nasjonale og sosiale aktører om å stå sammen for å overvinne denne kritiske fasen og styrke prinsippene om solidaritet og kollektivt ansvar: «Denne oppfordringen er forankret i vår faste overbevisning om at å takle folks umiddelbare livsforhold er det essensielle grunnlaget for enhver levedyktig politisk fremtid – en fremtid viet til å bygge et fritt, stabilt og rettferdig Syria som sikrer et verdig liv for alle dets innbyggere».
Sammendraget her står for undertegnedes regning. Hele uttalelsen finner du her.
Dette er også en utfordring til solidaritetsbevegelsen her i Norge, og verden for øvrig. Om også å styrke nødhjelp og humanitær hjelp gjennom våre nasjonale hjelpeorganisasjoner, samt statlig bistand og politisk anerkjennelse av DAANES, som i tillegg utsettes for press og angrep fra Interimsregjeringen i Damaskus og nye angrep fra de tusener av IS fangene som HTS har sluppet fri parallelt med at USA trekker tilbake sine soldater fra leirområdene.
Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist – oversatt til norsk av Solkurd
Dannelsen av Koalisjonen av politiske krefter i iransk Kurdistan representerer en kvalitativ ny fase i den politiske utviklingen i Rojhelat (Øst-Kurdistan – Iran). Etter en periode med strukturert dialog og politisk samhandling innenfor rammen av Dialogsenteret for samarbeid, har fem sentrale politiske organisasjoner offentliggjort etableringen av en felles plattform for koordinert politisk og organisatorisk virksomhet.
Koalisjonen begrunner sitt initiativ med den nåværende politiske situasjonen i Iran, der den islamske republikken beskrives som uten politisk legitimitet, men fortsatt opprettholdt som følge av opposisjonens fragmentering. Samlingen av de kurdiske politiske kreftene framstilles derfor som et svar på behovet for å redefinere egen rolle og styrke Kurdistans posisjon i en fase der maktforholdene i Iran er i endring.
Fra fragmentering til institusjonalisert enhet
I erklæringen framheves det at den kurdiske nasjonale og politiske bevegelsen i flere tiår har ført en kontinuerlig og organisert kamp for nasjonale og demokratiske rettigheter, og at Kurdistan siden 1979-revolusjonen har vært et av de viktigste sentrene for motstand mot den islamske republikken. De omfattende menneskelige og materielle kostnadene – krig, henrettelser, politiske attentater, fengsling og en vedvarende militarisering av regionen – danner det historiske bakteppet for behovet for en ny fase preget av politisk samordning.
Koalisjonen søker å gjøre «nasjonal enhet» til en institusjonell realitet gjennom felles politisk og praktisk kamp.
Politiske mål og normativt grunnlag
De sentrale fellesmålene som formuleres i erklæringen er:
Kamp for å avvikle Den islamske republikken i Iran.
Realisering av det kurdiske folkets rett til selvbestemmelse.
Etablering av en nasjonal og demokratisk institusjon basert på det kurdiske folkets politiske vilje i Rojhelat.
Samtidig plasseres den kurdiske kampen i en bredere iransk kontekst. Koalisjonen uttrykker støtte til de landsomfattende protestene mot regimet og understreker nødvendigheten av koordinert politisk og praktisk samarbeid mellom kurdiske aktører og demokratiske krefter i andre deler av landet.
Som grunnlag for fremtidige allianser fastsettes tre prinsipielle forutsetninger:
Anerkjennelse av nasjonenes rettigheter
Forpliktelse til demokrati
Avvisning av enhver form for diktatur
Koalisjonen forankrer videre sitt politiske prosjekt i sentrale demokratiske og samfunnsmessige prinsipper, herunder:
Likestilling mellom kvinner og menn
Sosial rettferdighet
Vern av miljøet
Frie og institusjonaliserte valg
Sikring av rettighetene til alle nasjonale og religiøse grupper i Kurdistan
Etablering av et sekulært og demokratisk politisk system i Iran
Strategiske scenarier og politisk rasjonalitet
Koalisjonens langsiktige betydning vil imidlertid avhenge av dens evne til å utvikle en strategi som tar høyde for flere mulige transformasjonsbaner for den iranske staten.
En betydelig del av den politiske forestillingsverdenen i eksilopposisjonen har vært basert på et kollapsscenario, der en ekstern konflikt utløser en total oppløsning av statsapparatet – med paralleller til utviklingen i Sør-Kurdistan etter 1991. Et slikt scenario vil kunne åpne et maktvakuum der territorielle og institusjonelle realiteter kan omformes raskt.
Et alternativt – og på mange måter mer systemimmanent – scenario er en intern maktforskyvning der statens ideologiske kjerne svekkes til fordel for mer pragmatiske og teknokratiske maktstrukturer. En slik transformasjon vil kunne innebære en begrenset politisk liberalisering uten at statens territorielle integritet settes i spill.
I et slikt perspektiv blir det avgjørende strategiske spørsmålet ikke hvorvidt staten kollapser, men hvordan kurdiske politiske aktører posisjonerer seg i møte med en gradvis og kontrollert transformasjon.
Koalisjonen erklærer samtidig at den er åpen for samarbeid med alle politiske strømninger utenfor alliansen og oppfordrer befolkningen i Kurdistan til å slutte opp om prosjektet.
Mot en ny politisk fase
Koalisjonen representerer ikke slutten på de strukturelle utfordringene i Rojhelat, men etablerer et nytt institusjonelt og strategisk utgangspunkt. Dens historiske betydning vil avhenge av:
evnen til å konsolidere en reell og varig politisk enhet
utviklingen av en felles strategi for Kurdistans rolle i Irans politiske transformasjon
etableringen av likeverdige allianser med andre demokratiske og flernasjonale aktører
I denne forstand er koalisjonen ikke bare et organisatorisk tiltak, men et forsøk på å omforme kurdisk politikk i Iran fra en fragmentert opposisjonsposisjon til en samlet og strukturerende politisk kraft.
Solidaritet med Kurdistan 