Store huller i rammeverket

Postet den 11 november, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Demonstrasjon for Abdullah Öcalan — Tidligere medleder i det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet HDP, Mithat Sancer, opplyser at PKK-lederen Abdullah Öcalan er flyttet til bedre soningsforhold på fangeøya Imrali hvor han har sittet i snart 28 år siden han ble kidnappet av tyrkisk etterretning MIT, CIA og Mossad i Nairobi i februar 1999. (Foto: Firat News)

Ennå ingen kurdiske garantier i Tyrkia

Det henger noe dystert over tyrkisk politikk. Opposisjonen er betydelig svekket i løpet av to år. Den er mer fragmentert og retningsløs og tilsynelatende mindre villig til å slutte rekkene med det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet DEM, ved å gi rammeavtalen som nasjonalforsamlinga i Ankara vedtok 10. august et mer solid politisk og juridisk innhold. Loven er det foreløpige resultatet av utspillet som Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), som har sittet fengslet på Imrali-øya i Marmarahavet i nesten 28 år, kom med 27. februar i fjor. Her oppfordret han PKK til å legge ned geriljaen, Folkets forsvarsstyrker (HPG), og gå inn for å oppløse partiet som en del av en videre politisk og juridisk prosessen for fred og demokratisering som blir grunnlovsfestet.

Prosessen inneholder tre løp: fullstendig avvæpning og oppløsning av PKKs væpnede strukturer, etableringa av en pålitelig mekanisme for tilbakevending og integrering av styrkene og politiske og juridiske reformer, noe som er eksistensielt sett fra et kurdisk perspektiv. Faktorenes orden er ikke likegyldig, men det er likevel her det butter: Kurderne krever garantier for at avvæpninga faktisk fører til bindende politiske og juridiske rettigheter.

Svakheten i avtalen og i politikken i Tyrkia er at den i større grad fokuserer på avvæpning enn på de politiske røttene til konflikten, et skille mellom «et stort skritt mot å avslutte krigen» og «å løse det kurdiske spørsmålet», ifølge Reuters. Etter 10. august har spørsmålet fått en annen betoning om hvorvidt den tyrkiske regjeringa er villig til å endre antiterrorlovene, gi politiske og kulturelle rettigheter for kurdere, reformere det lokale styringssystemet og å løse fangespørsmålet, inkludert å avklare Öcalans rolle i den videre prosessen.

Dette er vippepunktet – og det telles ned til 27. november. Da tar det mektige nasjonale sikkerhetsrådet (MGK) sin beslutning angående rammeavtalen.

Vedtaket i nasjonalforsamlinga ga prosessen et institusjonalisert rammeverk som fredsprosessen i 2013-15, som Öcalan initierte, ikke hadde. Det har ført til politiske forhandlinger på tvers av de politiske skillelinjene på ulike fronter – og med ringvirkninger til den politiske prosessen i det kurdiske Nord-Irak og forholdet mellom Ankara og Bagdad med hensyn til avvæpninga av PKK og Tyrkias okkupasjon av deler av grenseområdene på irakisk side.

En veteran venter

– Dialogen med staten går veldig langsom, konstaterer Zübeyir Aydar, den politiske veteranen som synes å ha en fot i nær sagt hele den kurdiske bokstavsalaten. Han sitter i eksekutivrådet for Kurdistans fellesskapsforeninger (KCK, Koma Civakên Kurdistanê).

Det gjør ham til de facto politisk leder for Kurdistans arbeiderparti (PKK, Partiya Karkerên Kurdistanê), mens partiets tidligere leder og ideolog, Abdullah “Apo” Öcalan, har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden februar 1999, i snart 28 år.

Öcalan var med å opprette PKK 27. november 1978, og datoen gjør at mange forventer nye utspill i “Demokrati- og fredsprosessen” som Öcalan dro i gang 27. februar ifjor. Det er det som nå opptar Aydar.

Han ble født i landsbyen Yanikses i Sirt-provinsen i venstre hjertekammer av Bakurê Kurdistanê, den tyrkiske delen av Kurdistan, en gang i 1961. Aydar ble valgt inn til nasjonalforsamlinga i Ankara i 1991 for det første kurdiske partiet i Türkiye, Folkets arbeiderparti (HEP, tyrkisk: Halkin Emek Partisi) og ble over i det nye Demokratisk parti (DEP, tyrkisk: Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Demokrasiyê), ledet av den profilerte politikeren Leyla Zana, i mai 1993 da HEP ble forbudt.

DEP ble forbudt i juni 1994. Da dro advokaten Aydar som hadde bakgrunn i menneskerettsforeninga IHD (İnsan Haklari Derneği), i sikkerhet til Belgia, mens Zana og tre andre DEP-ledere, Hatip Dicle, Selim Sadak og Orhan Dogan, ble arrestert i desember og dømt til femten års fengsel, anklaget for medlemskap i PKK og for å ha båret klær i de kurdiske fargene rødt, grønt og gult.

Tiltalen for forræderi ble derimot droppet, men rekka av forbudte kurdiske partier stoppet ikke der. I dag har det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes likestillings- og demokratiparti DEM (kurmanji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi) tatt over stafettpinnen og står i striden.

Den kurdiske partistafetten

* HEP - Folkets arbeiderparti (Halkin Emek Partisi), splittet ut fra Det sosialdemokratiske folkepartiet (Sosyaldemokrat Halkçi Parti, SHP): juni 1990-juli 1993, forbudt.

* Özdep - Frihet og demokratipartiet (Özgürlük ve Demokrasi Partisi): oktober 1992-november 1993, forbudt.

* DEP - Demokratipartiet (Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Demokrasiyê): mai 1993-juni 1994, forbudt.

* HADEP - Folkets demokratiske parti (Halkin Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Demokrasiya Gel): mars 1994-mars 2003, forbudt.

* DEHAP - Demokratisk folkeparti (Demokratik Halk Partisi, kurdisk: Partiya Gel a Demokratîk): oktober 1997-august 2005; oppløst og gikk inn i DTP.

* DTP - Demokratisk samfunnsparti (Demokratik Toplum Partisi; kurdisk: Partiya Civaka Demokratîk): august 2005-desember 2009, forbudt.

* BDP - Fred og demokrati-partiet (Barış ve Demokrasi Partisi; kurdisk: Partiya Aştî û Demokrasiyê): mai 2008-juli 2014.

* HDP - Folkenes demokratiske parti (Halklarin Demokratik Partisi; kurdisk: Partiya Demokratîk a Gelan): oktober 2012-oktober 2023, gikk inn i DEM.

* DEM - Folkenes likestilling og demokratiske parti (Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan): oktober 2023. Partiledere: Tülay Hatimoğulları Oruç (49, tyrkisk lingvist, kvinne) og Tuncer Bakirhan (56, mann, kurder, tidligere leder for Dehap).

Aydar har oppholdt seg i Brussel siden, med kjent adresse Rue Jourdan i den semifasjonable bydelen Louiza (Louise).

I det nyklassistiske huset hvor Kurdistans nasjonalkongress (KNK, Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê) har kontorer og et aktivt tilholdssted for valgte representanter og aktivister på hel- og deltid, er det høyt under taket, og dypt ned i lenestolene og sofaene i rommet.

Her treffer undertegnde Aydar for en samtale og blir nok en gang oppdatert om forholdene i Tyrkia etter den 20. internasjonale EUTCC-konferansen (EU Turkey Civic Commission) om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne i EU-parlamentet.

Aydar er fortsatt etterlyst i Tyrkia for å være «medlem av et ulovlig politisk parti», det vil si PKK, og havnet i oktober 2009 på lista over USAs liste over etterlyste for angivelig «narkotikahandel», sammen med Murat “Cemal” Karayilan, øverstkommanderende for den nedlagte PKK-geriljaen, Folkets forsvarsstyrker (HPG, Hêzên Parastina Gel),og Ali Riza Altun som ble drept i Qandil-fjellene (Çiyayên Qendîlê), PKKs hovedkvarter i Nord-Irak, i 2019.

Aydar har heller aldri vært trygg. I 2017 avslørte belgisk etterretning et plott for å likvidere Aydar og Ramzi Kartal (78), en annen eksilpolitiker som det er lett å få kontakt med gjennom flere tiår.

– Det har gått nesten to år siden Öcalans utspill, og det har ikke vært mye framskritt. Det skjer ingen framgang i kjernespørsmålene, bare på mindre områder. Men noe skjer, og det å hevde at det ikke skjer noe som helst, er ikke sant, konstaterer Aydar.

Ankara-avtale i august

Dragkampen står nå om å fylle rammeavtalen som ble vedtatt 10. august, med et innhold som er akseptabelt og reelt.

Rammeavtalen (tyrkisk: çerçeve anlaşma) for det kurdiske spørsmålet, med den offisielle tittelen «Loven om styrking av nasjonal solidaritet og sosial integrasjon», ble som nevnt over vedtatt av den tyrkiske nasjonalforsamlinga (Türkiye Büyük Millet Meclisi) i Ankara 10. august med overveldende flertall: 468 mot 88 stemmer og seks avholdende.

Flertallet inkluderer partiet til president Recep Tayyip Erdoğan, Rettferdighet og utviklingspartiet (AKP, Adalet ve Kalkinma Partisi) som sitter i koalisjon med det høyreekstreme Partiet for den nasjonalistiske bevegelsen MHP (Milliyetçi Hareket Partisi) som har fascistiske røtter.

Vedtaket ble umiddelbart presentert som et historisk skritt av DEM, men et skritt med betydelig gangsperre. Loven skal gi et rettslig rammeverk for freds- og demokratiseringsprosessen. Den bygger operasjonelt på en trinnvis gjennomføring hvor PKK oppløser sin militære fløy og trekker seg ut av grenseområdene i Qandil (Gara-fjellene) i Dohuk-provinsen i Nord-Irak. Parallelt skal den tyrkiske staten foreta juridiske endringer som skal rydde vei for en politisk prosess som forhåpentligvis vil føre til grunnlovsendringer.

Men her står svakhetene med hensyn til rammeavtalen i kø. De grunnleggende politiske spørsmålene som er knyttet til grunnlovsfestede rettigheter som omhandler nasjonal og religiøs identitet og språk, er overlatt til egne og atskilte beslutninger, ikke som del av rammeavtalen – eller i realiteten til det nasjonale sikkerhetsrådet MGK (Milli Güvenlik Kurulu) slik mange, også innafor den kurdiske bevegelsen, hevder.

Det andre store ankepunktet er at rammeavtalen ikke innebærer noe generelt amnesti, men i stedet mekanismer om begrenset soning og utsatt etterforskning. Det gjelder også profilerte politiske fanger som Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ , medledere i HDP (tyrkisk: Halkların Demokratik Partisi; kurdisk: Partiya Demokratîk a Gelan) fra 2014 til de begge ble fradømt sin parlamentariske representasjon i februar og ledervervene i mars 2017. HDP besto fra 2012 til DEM ble dannet i 2023.

Begge ble fratatt parlamentarisk immunitet i mai 2016. Det banet vei for at de ble arrestert 3. og 4. november 2016, for ti år siden i disse dager. I mai 2024 ble Yüksekdağ dømt til tretti års fengsel; Demirtaş fikk førti år.

– Staten vil at bevegelsen legger ned våpnene. Punktum. Og deretter skal vi snakke om kurderspørsmålet. Men vi kan ikke akseptere den rekkefølgen. Vi må komme i gang med å diskutere kjernespørsmålene. Vi kommer heller ikke til å overlate våpnene til Tyrkia; de vil bli overlevert til kurdere i andre steder av Kurdistan. Tyrkia trenger ikke disse våpnene, sier Aydar og snakker om PKK og Folkets forsvarsstyrker (HPG) på vegne av KNK som han representerer.

Öcalan ble, naturligvis, hørt i sin oppfordring om å nedlegge PKK uten noen endelig sluttdato. HPG foretok en symbolsk og seremoniell brenning av et knippe våpen i Qandil, og PKK oppdaterte informasjon som organisasjonen tidligere har holdt hemmelig, blant annet med hensyn til sensitive dødsfall.

– Dette er en rammeavtale med mange brister og som gir staten overtaket. Vi tror ikke på måten dette gjøres på. Det er ikke streket opp noen annen vei enn å legge ned PKK og overgi våpnene til HPG, fastslår Aydar.

– Vi krever nye lover og ny grunnlov, slik at våre politikere og representanter kan jobbe politisk.

Fanget i teksten

Det rammer også Aydar selv. Han kan ikke vende tilbake til Sirt, eller til Tyrkia for den saks skyld, for å gjenoppta den politiske virksomheten han drev fram til 1994. Det er ikke mulig i dag.

Om rammeavtalen blir stående slik den nå er utformet, betyr det at hele lederskapet, inkludert de i Qandil i Nord-Irak, ikke kan vende hjem. Det dreier seg om om lag åtte tusen.

Rundt fire tusen politiske fanger vil slippe ut; vel tre hundre vil bli sittende i henhold til avtalen. De med livstidsdommer blir ikke løslatt. Det er fare for at mange som blir satt fri, eller som vender tilbake, blir arrestert igjen.

– Det fins ingen garantier. Derfor trenger vi lover for våre kamerater som gjør at vi ikke havner i samme situasjon som mange palestinere havner i. Om vi ikke får stadfestet et reelt partnerskap for å være med å styre gjennom rammeavtalen, kommer vi ikke videre.

«Styrking av sosialt samhold og nasjonal solidaritet» som rammeloven har som tittel, er fattig på sosialt samhold og nasjonal solidaritet. Oppsida er fortsatt at dette er første gang det foreligger et konkret rettslig rammeverk. Den Öcalan-initierte prosessen fra 2013 til 2015 etterlot ingen “dokumenterte” spor da Erdoğan slo kontra og nok en gang forsøkte å knuse PKK og den omkringliggende kurdiske bevegelsen etter å ha sikret seg et maktkonsentrert presidentstyre à la USA, Russland og Frankrike.

Det blir lagt vekt på at rammeavtalen innebærer slutten på den væpnede konflikten. Det er en fortegnet situasjonsbeskrivelse. I praksis la PKK ned den væpnede kampen i forbindelse med det forrige fredsinitiativet fra Öcalan. HPG trakk ut sine kampenheter fra Tyrkia og opp i Qandil-fjellene. Alle offensive militæroperasjoner ble innstilt. Men ankepunktet som nå brukes, er at HPG fortsatt er bevæpnet. Dette bruker regjeringa og opposisjonspartiene som kamuflasje for ikke å ville gå inn i de reelle politiske spørsmålene.

I stedet flyttes fokus over på de politiske fangene og ikke minst løslatelsen av Öcalan. Dette har stor politisk og følelsesmessig verdi for mange erfarne og politisk aktive kurdere. De føler forpliktelser overfor kamerater som har sittet inne i mer enn ti år, eller i snart 28 år som i Öcalans tilfelle. Han ble kidnappet av den tyrkiske nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihrat Teşkilati), i ledtog med CIA og Mossad, på vei til flyplassen i Nairobi 15. februar 1999.

Enkelte dømte PKK-fanger vil bli gjort betinget; andre vil få etterforskning og rettssaker satt på vent i fem til ti år, for så å bli frafalt om de ikke begår “forbrytelser” i tidsrommet.

Personer dømt til livsvarig fengsel blir ikke omfattet av disse bestemmelsene, fastslår justisminister Akin Gürlik. Og det gjelder absolutt ikke Öcalan, stadfestet hans forgjenger, Yılmaz Tunç, flere ganger før han forlot posten i februar.

Öcalan ble dømt til døden 29. juni 1999, men dødsstraffen ble omgjort til livsvarig fengsel i august 2002 da Tyrkia avskaffet dødsstraffen etter sterkt påtrykk fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) i Strasbourg.

Benådning gjelder ikke folk som har fått omgjort en dødsstraff, understreket Tunç.

En kurdiske etterretningskilde i Brussel antydet, naturligvis dulgt, overfor undertegnede at Öcalan kunne bli løslatt i en prosess, men eventuelt i Suleimania (kurdisk: Slemani) i det kurdiske Nord-Irak, Başûrê Kurdistanê, ikke i Tyrkia og med politiske håndjern og fotlenke.

Det er vanskelig å stadfeste hvor mye hold det er i “tipset” eller hvorvidt det i det hele talt befinner seg noe under bordet.

Uansett, om en ser bort ifra Öcalan som nå ser ut til å få bedre soningsforhold på fengselsøya Imrali i Marmarahavet på Middelhavet-sida av det trange Bosporos-stredet, står det nå om juridiske rettigheter opp mot avvæpning og slutt på væpnet virksomhet.

Men tilnærminga er diamentralt motsatt, nærmest antagonistisk: Gjennomgangstonen i Ankara og fra Erdoğan er å gjøre “Tyrkia fritt for terrorisme”, mens DEM og den kurdiske bevegelsen insisterer på at det kurdiske spørsmålet blir frikoblet fra det tyrkiske sikkerhetsspørsmålet som Ankara hele tida viser til, og overført til det politiske og juridiske feltet, eller fra “vold til politikk” som DEM-representanten Darya Arslan sier til Havarnews (11. august).

Viktig dørterskel

Öcalans utspill 27. februar i fjor var viktig fordi det løftet fram det kurdiske spørsmålet som et regionalt problem og gjorde det til et fredsspørsmål som også berører Europa. 10. august var “en viktig dørterskel,” mener Pervin Buldan, som har gått gjennom rekka av forbudte kurdiske partier, fra Folkets demokratiske parti (Hadep, Halkın Demokrasi Partisi, 1994-2003) og ble valgt inn i parlamentet i 2007 for Demokratisk samfunnsparti (DTP, Demokratik Toplum Partisi, kurdisk: Partiya Civaka Demokratîk) for valgkretsen Iğdir på grensa til Iransk Kurdistan (Rojhilatê Kurdistanê).

Hun var med på å opprette Solidaritet og støtte for familier til forsvunne (Yakay-Der, Yakınlarını Kaybeden Ailelerle Yardimlaşma ve Dayanişma Derneği) i 2001, sju år etter at hennes mann, forretningsmannen Savaş Buldan, som ble arrestert av sikkerhetsstyrkene, anklaget for å samarbeide med PKK. Han ble funnet drept i juni 1994.

Buldan, som i dag representerer Van, var medleder i HDP sammen med Mithat Sancer og leder den såkalte Imrali-delegasjonen som nå og da får besøke Öcalan på Imrali og leder DEMs forhandlinger med de øvrige partiene i parlamentet og sivile masseorganisasjoner.

– Avvæpning betyr ikke fred eller demokrati. Det er tid for å utvide rammeavtalen og gjøre den til et redskap for folk. Öcalans ord er vårt sterkeste våpen som koordinater for fred og stabilitet. Det innebærer at han må løslates og være i stand til å møte det sivile samfunnet i sikkerhet, sier Buldan.

– Derfor er det helt avgjørende med strukturelle skritt og å innføre, uten hindringer, ECHRs krav selv under de rådende forholdene. De to kampene henger sammen, opposisjonen mot regjeringa i parlamentet og opposisjonen fra arbeiderklassen utafor.

-Vi har mistet et tiår, sier Buldan og viser til den feilslåtte fredsprosessen (2013-15). Den største framgangen nå er at ingen blir drept, ingen forsvinner lenger, og at det pågår samtaler. Jeg tror ikke at det er noen vei tilbake fordi Öcalan er hundre prosent for prosessen, og vi står helt og holdent bak Öcalan, understreker hun uten å underslå hvor vanskelig veien framover er.

Fangen på fortet

Rammeavtalen er langt fra noen helhetlig avtale.

– Om mentaliteten og systemet ikke endrer seg, om lovene ikke blir endret, kan vi ikke snakke om fred eller en troverdig fredsprosess, istemmer Aydar.

– Dette et spørsmål om kurdernes eksistens. Vi krever av den tyrkiske staten at de må akseptere oss som folk, som kultur med vår historie. Vi snakker ikke i hemmelighet; alt vi sier er åpent. Vi føler oss trygge i det. Vi har tatt skrittene som trengs for å vise vår vilje. Det har ikke staten gjort.

Lista er lang: Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) har krevd at de politiske fangene blir satt fri. Det har ikke skjedd, men det henger en forhåpning i lufta i desember.

Borgermestere og ordførere, kurdiske representanter i kommunestyrene som ble stemt inn under lokalvalget i mars 2024, ble fjernet og erstattet av folk som ble utpekt i Ankara. De har ennå ikke fått tilbake sine stillinger og verv.

– Vi trenger ingen lovendringer for dette, bare vilje til å endre politikk og følge loven, sier “terroristen” Aydar. Viljen knytter seg i høy grad til hva som skjer med Öcalan og hans rolle etter at PKK i mai ifjor vedtok å oppløse seg – uten fastsatt dato.

Det er nå bygd et hus i Imrali-fengslet hvor Öcalans nevø kan bo sammen med tre personer og andre slektninger kan komme på besøk. Åtte kamerater besøkte ham i oktober, og det er lagt opp til regelmessige besøk. Navnene er rapportert inn til myndighetene og har blitt akseptert. Journalister skal få slippe til på Imrali, opplyser Aydar og understreker at dette er løfter.

– Om dette skjer, kan vi si at det har skjedd en viss bevegelser, sier Aydar som fortsatt er “rødlistet” i Ankara, og Öcalans juridiske status er fortsatt fastlåst selv om det nå er et rammeverk rundt spørsmålet om avvæpninga og oppløsninga av PKK og HPG, hvilket det ikke var i 2013-15.

Svekket opposisjon

Tyrkias politikk befinner seg i ulendt terreng. Det politiske landskapet i Tyrkia, og den langvarige økonomiske krisa har ikke sluppet taket. Arrestasjonen av Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu i mars i fjor markerte en topp i den pågående arrestasjonsbølgen, men ingen kulminasjon.

Imamoğlu ble ansett som politikeren som kunne utfordre Erdoğan i valg gjennom sin kamp for å beholde sitt borgermesterkjede. Det gir et godt bilde av klimaet i tyrkisk politikk at Imamoğlu fra det kemalistiske republikanske folkepartiet CHP (Cumhuriyet Halk Partisi) ble anklaget for å støtte PKK.

Bare fire dager etter arrestasjonen nominerte 1,6-1,7 millioner CHP-medlemmer Imamoğlu som partiets presidentkandidat. Dermed materialiserte splittelsen i CHP seg i det nye partiet, Nytt parti (Yeni Parti).

Det ble opprettet av Özgür Özel i juli i år, bare en måned etter at han ble fjernet av den regionale domstolen i Ankara som CHPs partileder. Domstolen gjeninnsatte dermed CHPs tidligere partileder (2010-23) og presidentkandidat Kemal Kiliçdaroğlu.

Det betyr at opposisjonen mot Erdoğan og Folkealliansen (Cumhur Ittifaki) mellom AKP og MHP er betydelig svekket.

CHP og Yeni Parti var representert på EUTCC-konferansen i Brussel med sine parlamentarikere Oğuz Kaan Salici og Okan Konuralp sammen med Mehmet Emim Ekmen fra Demokrati og framskritt (Deva, Demokrasi ve Atılım Partisi), det nyliberalistiske og liberal-konservative partiet til Ali Babacan, som bekledde ulike ministerposter fra 2002 til august 2015, inkludert økonomiminister (2002-07), utenriksminister (2007-09) og visestatsminister (2009-15).

Det var ingen oppløftende seanse med tanke på hvilken drahjelp DEM kan få med hensyn til å flytte politiske steiner. Gjennomgangstonen i alle innleggene var vekt på avvæpning av PKK og løskrutt med hensyn til politiske krav for “å fjerne røttene til konflikten”. De har ikke løsrevet seg fra den tyrkiske nasjonalismen som har preget den tradisjonelle kemalismen etter Kemal Mustafa Atatürk (1881-1938) og den relativt moderate muslimske brorskap-linja til AKP under Erdoğan.

Erdoğan og tyrkisk nasjonalisme

Det er lett å undervurdere hvor sterkt den tyrkiske nasjonalismen står i befolkninga og hvor befengt deler av opposisjonen er av den. Det har blitt Erdoğans sterkeste politiske kort. Han er en aktør på den internasjonale arenaen og setter Tyrkia på kartet.

Den nye, utadrettede tyrkiske nasjonalismen ble utarbeidet av Ahmet Davutoğlu, utenriksminister under  Erdoğan (2009-14), som tegnet opp den nyosmanske politikken, som Erdoğan har fulgt siden, i bøkene “Stratejik derinlik: Türkiye'nin uluslararası konumu” (Strategisk dybde. Tyrkias internasjonale posisjon) fra 2001 og “Osmanlı Medeniyeti: Siyaset İktisat Sanat” (Den osmanske sivilisasjonen: politikk, økonomi, kunst) fra 2005. De gamle kartene til det osmanske riket fra forhandlingene etter 1. verdenskrig er hentet fram igjen.

Det gir stemmer i potten og sikrer lojalitet i væpnede rekker og i byråkratiet som Erdoğan og AKP fikk hjelp av Fethullah Gülen-bevegelsen til å renske ut statsapparatet for tradisjonelle kemalister og erstatte dem med AKPere.

Fram til det mislykte kuppforsøket 15. juli 2016.

Kuppet ble tilskrevet Gülen-bevegelsen som et opprør mot de korrupsjonsanklagene som hang over Erdoğan, hans familie og nærmeste krets. Kuppet ble fulgt av massearrestasjoner av gülenister som ble erstattet av nye kull av AKPere som bidro til å sikre kontrollen over statsapparatet. Predikanten Fethuallah Gülen døde i eksil i Pennsylvania i USA i oktober 2024, 83 år gammel.

At MHP-lederen Devlet Bahçeli som ble fører for partiet etter fascisten Alparslan Türkeş i 1997, var raskt ute med å reagere positivt på Öcalans utspill, er ikke uttrykk for at Folkealliansen har lempet på den tyrkiske nasjonalsjåvinismen. Det avslører det rettslige rammeverket hvor avvæpninga av PKK blir vektlagt framfor omfattende politiske reformer.

Det viser ikke minst overhøvlinga av opposisjonen som virker mer retningsløs enn på lenge, i motsetning til Erdoğan som igjen har styrket sin posisjon.

Tyrkia har inngått en militæravtale med en gammel rival i Midtøsten, Saudi-Arabia, og Pakistan, bygd på en variant av Natos artikkel 5-klausul. Ankara har bedret forholdet til Egypt og har markert seg med sine verbale slag mot Israel.

Erdoğan, som lenge lå i strid med Washington, har blitt tatt inn i varmen i Det hvite hus. Han har fortsatt et godt forhold til president Vladimir Putin selv om Tyrkia selger Bayraktar TB2-droner til Ukraina og er involvert i produksjonen i landet. Erdoğan pleier gode forbindelser til Beijing og vurderer medlemskap i både Shanghai Cooperation Organization (SCO) og Brics+.

Han anser heller ikke EU som noen utfordring fordi Brussel gir så klart uttrykk for at Europa er bastet og bundet av avtalene som gjelder tilsiget av flyktninger fra Vest-Asia, slik det kom fram på EUTCC-konferansen. Dermed kommer kravene fra ECHR glatt i andre rekke – sammen med kravene fra DEM og PKK til ytterligere endringer i rammeverket for fredsprosessen. Det er ikke nok at parlamentet i Ankara vedtar rammeloven til å gjennomføre den når staten fortsatt er Erdoğan.

EUTCC-konferansen i Brussel: 20 krav for fred og demokrati i Tyrkia og Kurdistan

Postet den 31 oktober, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Arnljot Ask, medlem i landsstyre og arbeidsutvalget i Solurd

Den 14. og 15. oktober deltok Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) på den 20. internasjonale EUTCC-konferansen i Brussel. Konferansen markerte 20 år med arbeid for demokrati, menneskerettigheter og en fredelig politisk løsning på det kurdiske spørsmålet. Under oppholdet møtte Solkurd også representanter for DEM, KNK og DAANES for å drøfte den politiske utviklingen og videre solidaritetsarbeid.

EUTCC (EU Turkey Civic Commission) arrangerte konferansen i samarbeid med politiske grupper i Europaparlamentet. Årets konferanse fant sted i en avgjørende periode for den politiske utviklingen i Tyrkia og Syria, med nye muligheter for en fredelig løsning på konfliktene, men også betydelige utfordringer knyttet til demokrati, menneskerettigheter og kurdernes politiske rettigheter.

20 krav for fred og demokrati

I sin slutterklæring presenterer EUTCC 20 krav til EU, medlemslandene, Europarådet og tyrkiske myndigheter. Kravene tar sikte på å gjøre den pågående fredsprosessen til grunnlag for varig fred og demokratisk utvikling.

Blant de sentrale kravene er:

En fredsprosess basert på politisk dialog: Prosessen må videreføres på et demokratisk og rettslig grunnlag, med nødvendige juridiske og politiske tiltak for å sikre en varig løsning.
Abdullah Öcalans rettigheter og deltakelse: Isolasjonen på İmralı må opphøre. Öcalan må få sine grunnleggende politiske, juridiske og kommunikative rettigheter, slik at han kan delta reelt i fredsprosessen.
Gjennomføring av menneskerettighetsdommer: Tyrkia må etterleve dommene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, inkludert prinsippet om «Right to Hope».
Løslatelse av politiske fanger: Personer som er fengslet på grunn av politisk virksomhet, journalistikk eller menneskerettighetsarbeid, må løslates.
Demokratiske rettigheter og lokalt selvstyre: Folkevalgte representanter må kunne utøve sine verv uten å bli erstattet av myndighetsutpekte forvaltere. Kurdernes språk, identitet og kultur må anerkjennes og beskyttes.
En demokratisk løsning for Syria: EU må støtte en politisk prosess som sikrer pluralisme og deltakelse for alle befolkningsgrupper, og anerkjenne kurderne og deres politiske representanter som legitime aktører i arbeidet for fred og stabilitet.

EUTCC understreker samtidig at europeiske myndigheter ikke må la strategiske interesser knyttet til migrasjon, handel, sikkerhet og energi gå foran demokrati og menneskerettigheter.

Hele slutterklæringen med samtlige 20 krav er tilgjengelig på EUTCCs nettsider.

Fredsprosessen i Tyrkia krever konkrete handlinger

I forbindelse med konferansen møtte Solkurd representanter for DEM, det prokurdiske politiske partiet i Tyrkia, og KNK, Kurdistan National Congress.

Samtalene dreide seg blant annet om utviklingen i fredsprosessen, situasjonen for kurdiske politikere og andre politiske fanger, og behovet for at myndighetene følger opp de politiske initiativene med konkrete tiltak.

Det er fortsatt store hindringer for en demokratisk utvikling. Kurdiske politikere sitter fengslet, folkevalgte representanter er blitt fjernet fra sine verv, og politisk virksomhet møter betydelige begrensninger. En varig fredsprosess forutsetter derfor mer enn politiske erklæringer: Den må følges opp med rettssikkerhet, demokratiske reformer og respekt for grunnleggende rettigheter.

Et sentralt spørsmål er Abdullah Öcalans mulighet til å delta i prosessen. EUTCC fremhever at gjennomføringen av prinsippet «Right to Hope» og opphør av isolasjonen på İmralı er avgjørende for at fredsprosessen skal kunne utvikle seg videre.

For Solkurd er det viktig å opprettholde kontakten med kurdiske organisasjoner og bidra til at norske og europeiske politiske miljøer følger utviklingen tett.

Rojava: Demokratisk selvbestemmelse og en fredelig løsning for Syria

Solkurd møtte også representanter for DAANES, den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria. Samtalene handlet om utviklingen i Syria, integreringen av de militære og administrative strukturene og framtiden for det demokratiske selvstyret i regionen.

Et sentralt tema var hvordan en politisk løsning kan sikre kurdernes rettigheter og samtidig legge grunnlaget for fredelig sameksistens mellom kurdere, arabere og andre befolkningsgrupper.

DAANES har vært en viktig aktør i arbeidet for et pluralistisk og demokratisk samfunn i Nord- og Øst-Syria. Samtidig gjenstår betydelige utfordringer, blant annet knyttet til sikkerhet, tilbakevending for internt fordrevne og anerkjennelse av kurdiske politiske og kulturelle rettigheter.

Solkurd er særlig opptatt av at avtaler om kurdisk språkopplæring og utdanning følges opp, og at det legges til rette for utvikling av kurdiske utdanningsinstitusjoner og universiteter i regionen.

Under møtet drøftet partene også hvordan norske politiske partier og myndigheter kan bidra til å styrke dialogen med DAANES. Solkurd vil arbeide for å fremme slike kontakter og bidra til at utviklingen i Nord- og Øst-Syria får større oppmerksomhet i Norge.

Behov for sterkere norsk og europeisk solidaritet

Møtene i Brussel bekreftet betydningen av å kombinere internasjonale konferanser med direkte dialog med de kurdiske organisasjonene. Slike møter gir mulighet til å utdype situasjonsbildet, drøfte konkrete utfordringer og identifisere områder der solidaritetsarbeidet kan bidra til politisk handling.

Solkurd vil fortsette arbeidet for å mobilisere norske politiske partier og andre solidaritetsaktører til støtte for demokrati, menneskerettigheter og en fredelig løsning på det kurdiske spørsmålet.

I en tid der utviklingen i Tyrkia, Syria og resten av regionen påvirker hverandre, er det avgjørende at kurdernes rettigheter og politiske representasjon ikke blir skjøvet til side i internasjonale forhandlinger.

Fred krever dialog. Demokrati krever frihet. Dette er også hovedbudskapet fra EUTCCs 20. konferanse.

Dette er også hovedbudskapet fra EUTCCs 20. konferanse.

Les mer:

EUTCC: 20 Years of EUTCC Conferences – 20 Demands for Peace and Democracy

Rojhelat etter krigen – fire år etter Jina-bevegelsen

Postet den 26 oktober, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Seminar og panelsamtale om den politiske utviklingen i Rojhelat/Kurdistan i Iran

Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) inviterer til et seminar om den politiske utviklingen i Rojhelat og Iran. Hvordan har den siste krigen påvirket situasjonen, og hvilke politiske muligheter og utfordringer står den kurdiske bevegelsen overfor?

Fire år etter Jina-bevegelsen – Jin, Jiyan, Azadi (Kvinne, liv, frihet) – ser vi nærmere på utviklingen siden bevegelsen satte sitt preg på Iran og verden. Hva er status for samarbeidet og alliansen mellom de politiske partiene fra Rojhelat? Hvilke utfordringer står de overfor, og hvilke muligheter finnes for å styrke den politiske samordningen og arbeidet for en demokratisk framtid?

Seminaret vil også løfte fram spørsmål om politisk selvbestemmelse og hvordan en demokratisk framtid kan bidra til bedre økonomiske og sosiale levekår for befolkningen.

Vi får innledninger fra Abdollah Hejab, statsviter, og Barham Azadi, leder av Østfold SV. Innledningene etterfølges av en panelsamtale der vi går nærmere inn på den politiske situasjonen, utviklingen i den kurdiske bevegelsen og veien videre. Panelsamtalen modereres av Jila Hassanpour fra Solkurd.

Praktisk informasjon

Tid: Lørdag 7. november 2026, kl. 13.00–16.00
Sted: Melahuset, 2. etasje, Oslo

Velkommen til en viktig samtale om Rojhelat, Kurdistan og den politiske utviklingen i Iran!

Arrangør: Solidaritet med Kurdistan (Solkurd)

KDP- og PUK-styrkene samlet under Kurdistans regionale Peshmerga-departement

Postet den 1 oktober, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Et viktig steg i arbeidet med å samle Peshmerga-styrkene i Kurdistan-regionen i Irak er tatt. De to sentrale Peshmerga-strukturene som tidligere har vært underlagt henholdsvis Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK), er nå formelt lagt under Kurdistan-regionens Peshmerga-departement.

Det gjelder 70-enheten, som har vært knyttet til PUK, og 80-enheten, som har vært knyttet til KDP. De to enhetene er reorganisert som henholdsvis første og andre region under Peshmerga-departementet.

Langvarig arbeid for en samlet Peshmerga

Arbeidet med å samle Peshmerga-styrkene under en felles institusjonell struktur har pågått i flere år. Ifølge ANF startet den aktuelle reformprosessen i 2022, etter initiativ og oppfordring fra USA. Prosessen har imidlertid vært forsinket av politiske uenigheter mellom KDP og PUK.

Ved en seremoni 21. september ble det kunngjort at integreringen av 70- og 80-enhetene i Peshmerga-departementets struktur var gjennomført.

Kurdistan-regionens statsminister Masrour Barzani beskrev samlingen som et historisk steg og fremhevet at reformen har vært en prioritert del av regjeringens program. Visestatsminister Qubad Talabani omtalte også samlingen av de to enhetene som et historisk skritt og understreket betydningen av å etablere en profesjonell og institusjonalisert Peshmerga-styrke.

Skal være uavhengig av partipolitikk

Kurdistan-regionens president Nechirvan Barzani understreket at samlingen ikke innebærer at reformarbeidet er avsluttet, men markerer starten på en ny fase. Han fremhevet samtidig behovet for at Peshmerga-styrkene holdes utenfor politiske og partipolitiske konflikter.

Ifølge Barzani skal Peshmerga-styrkene etter samlingen være en samlet styrke for Kurdistan-regionen og dens ulike befolkningsgrupper. Han understreket også at Peshmerga skal inngå i det bredere irakiske forsvarssystemet og samarbeide med den irakiske hæren.

På seremonien ble det samtidig kunngjort at generalløytnant Najat Ali Saleh er utnevnt til leder for region 1, mens generalløytnant Omar Saleh Hassan er utnevnt til leder for region 2.

Samlingen av Peshmerga-styrkene har lenge vært et sentralt spørsmål for institusjonaliseringen og sikkerhetsstrukturen i Kurdistan-regionen. At styrker som tidligere har vært under direkte kontroll av KDP og PUK nå er samlet under Peshmerga-departementet, representerer derfor et nytt stadium i denne prosessen.

Kilde: ANF News, «KDP and PUK Peshmerga officially placed under joint ministry», 21. september 2026.

Les hele saken hos ANF News

Öcalan: Det egentlige målet med denne omformingen er å bygge et demokratisk samfunn

Postet den 1 oktober, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Arnljot Ask, medlem av LS og Arbeidsutvalget i Solkurd er ansvarlig for redigering og oversetting av meldingen på ANF 29. sep. – som du finner i originalversjon her.

I en melding til den internasjonale fredskonferansen i London i slutten av september 2026 beskrev Abdullah Öcalan demokratisk integrasjon som en vei mot varig fred. Han sa at juridiske garantier, lokalt demokrati og et organisert samfunn er nødvendig for fullføre prosessen.

Den to dager lange konferansen, som startet mandag 28.sept, fokuserer på internasjonale erfaringer fra fredsprosesser og deres betydning for en demokratisk og politisk løsning på Kurdistan-spørsmålet. I sin melding viser Öcalan tilbake til sin Oppfordring til fred og et demokratisk samfunn fra 27. februar 2025, og sier at det politiske perspektivet som ble åpnet da, nå må videreutvikles i praksis.
Kjernen i Öcalans budskap er konseptet demokratisk integrasjon. Han forstår dette ikke som assimilering eller å gi opp sosial autonomi, men som frivillig deltagelse fra et demokratisk organisert samfunn i en demokratisk republikk basert på kollektive rettigheter. Varig fred, hevder han, krever langt mer enn bare slutten på væpnet konflikt: juridiske garantier, demokratisering av republikken, fri utvikling av språk og kultur, styrket lokalt selvstyre og sosial organisering.

Budskapet fra Öcalan lyder som følger:
«Min oppfordring til fred og et demokratisk samfunn 27. februar 2025 åpnet døren til en ny fase. PKK-bevegelsen, demokratisk politikk, partiene representert i Tyrkias parlament, og mer generelt Tyrkias samfunn har omfavnet denne oppfordringen. Nå er det på tide å gå videre gjennom denne døren som har blitt åpnet. Sakene dere tar opp på denne konferansen handler nettopp om oppgavene som ligger foran oss på denne terskelen».
-Ved å trekke på internasjonale erfaringer og kurdiske perspektiver, og diskutere hvordan en politisk åpning kan omformes til varig fred, gir du en praktisk form til denne oppfordringen. Fred kan ikke fullføres gjennom en enkelt avtale eller en enkelt lov. Å få våpnene til å tie er bare begynnelsen. Det som varer, er byggingen av et demokratisk samfunn.
-Overgangen fra væpnet konflikt til varig fred krever en langsiktig politisk, juridisk, institusjonell og sosial transformasjon. Det egentlige målet med denne transformasjonen er å bygge et demokratisk samfunn. Etter min mening er ikke revolusjon en maktoverføring, men en transformasjon gjennom konstruksjon. En “frihet” oppnådd gjennom vold blir snart det motsatte av de verdiene kampen ble ført for. Uten en verdig fred kan verken demokrati eller frihet vare; heller kan ikke demokrati utvikle seg eller sosial fred ta rot i skyggen av våpen.
-Kurdernes tusenårige forhold til tyrkere, persere og arabere er ikke basert på en gjensidig utelukkende antagonisme, men, til tross for alle oppturer og nedturer, på en gjensidig dialektikk. I dag er det mulig å fornye disse forholdene gjennom demokratisk integrering, uten assimilering og uten separasjon.
-Separatistiske løsninger stemmer ikke overens med virkeligheten i dette området, hvor folk, kulturer og trosfellesskap lever tett sammen. Prinsippet om brorskap, derimot, er forankret i historiske og sosiologiske realiteter. Forholdet mellom kurderne og tyrkere, persere, arabere og de andre folkene i dette landet kan ikke løses ved å tegne grenser. Millioner av kurdere bor i de store byene i statene i denne regionen
-En deling etter mønsteret «Kurderne i nord, tyrkerne i sør» for eksempel, tilsvarer verken det historisk utviklede felles grunnlaget eller den sosiale nærheten mellom disse samfunnene. Integrering er det motsatte av assimilering: assimilering oppløser og intensiverer fiendtlighet, mens integrering forener og skaper fred og brorskap. Denne integreringen betyr det frivillige engasjementet til et demokratisk samfunn i en demokratisk republikk innenfor rammen av kollektive rettigheter, samtidig som man bevarer sin egen særskilte eksistens.
-PKK, som jeg grunnla, oppsto under sin tids forhold som en kamp for eksistens. Den viste kurdernes eksistens og brøt fornektelsens kjede. I 2025-verdenen er det kurdiske folket en historisk realitet som ikke lenger kan fornektes. Av denne grunn er den historiske oppgaven til vår bevegelse fullført. Som enhver revolusjonær struktur må den utvikle seg til en ny form når oppgaven er fullført. Oppløsning er verken en slutt eller en overgivelse, men en overgang til en ny historisk fase. Å insistere på å beholde den gamle formen vil skade alle, først og fremst kurderne.
-Våpen må ikke lenger glorifiseres; nå må samfunnet bygges. Demokratisk politikk har erstattet strategien for nasjonal frigjøringskamp. Våre sterkere våpen er ordet, loven og organisert samfunn. Fullstendig demokratisk politikk er kun mulig under normale forhold der ikke bare våpnene har stilnet, men også vold og gjensidig krigsfrykt er eliminert.
Et Tyrkia der kurdere deltar med sin demokratiske bevissthet vil bli en ekte demokratisk republikk. I Tyrkia og Midtøsten bør målet ikke være separasjon, men felles bygging av et genuint demokrati.
-Veien ut av krisen i Midtøsten ligger ikke i å søke nye nasjonalstater som vil bryte opp eksisterende grenser, men i å gjenopplive det folkene har til felles, med andre ord, gjennom en integrasjonsorientert forhandlingsprosess og bygging av lokale demokratiske nettverk. Kjære venner, å omdanne en politisk åpning til varig fred kan ikke oppnås gjennom avgjørelsen til bare én side. Integrasjon krever gjensidige skritt, gjensidig forståelse og anerkjennelse av lidelsen den andre siden har opplevd.
-En prosess som ikke sikres gjennom juridiske avtaler, kan ikke utvikle seg utover en kortsiktig periode uten konflikt. Varig fred, derimot, krever at demokratisk politikk blir en del av hverdagen, i nabolag, byer og institusjoner. Samtidig må vårt følelsesliv og våre tankemåter endres i samsvar med de nye forholdene.
-Uten lov kan ikke eksistens oppnå juridisk status, og den demokratiske kampen står uten grunnlag. De nødvendige garantiene består av anerkjennelse av et demokratisk samfunn, fri utvikling av språk og kultur, utvidede rettigheter til lokalt selvstyre, og en ramme der konstitusjonelt statsborgerskap og frie borgere utfyller hverandre. Så lenge den ensidige og sentralistiske rettsordningen i nasjonalstaten ikke omstruktureres gjennom grunnlovsmessige og lovgivende reformer, kan det ikke bygges tillit. Hvis republikken ikke blir demokratisert, kan heller ikke demokratisk integrasjon realiseres.
-Personer som har vært involvert i den væpnede kampen må få muligheten til å vende tilbake til politisk og sivilt liv og ta ansvar innenfor demokratisk politikk. Når prosessen er fullført, vil disse vennene bli aktive deltakere i demokratisk debatt, det juridiske feltet og sivilt liv. Demokratisk integrering betyr å bli en del av samfunnet og en aktiv deltaker i en ubevæpnet, ikke-voldelig fase.
Formene for deltakelse som vil støtte overgangen fra en konfliktbasert politikk til demokratisk politikk er ikke begrenset til parlamentarisk representasjon og valg. Nettverk for lokalt demokrati, nabolags- og byråd, kooperativer, politiske partier, sivilsamfunn og lokaladministrasjoner er livsnerven i denne overgangen. Demokratisk politikk omfatter alle former for organisering og handling som gjør samfunnet politisk styrket. Konstitusjonelle og institusjonelle ordninger må ta hensyn til politisk, regional, språklig og kulturelt mangfold, ikke gjennom et prosjekt for en homogen nasjon, men gjennom konseptet om en demokratisk nasjon.

Den demokratiske nasjonen er en politisk modell der ulike identiteter deler en felles rett til likhet, frihet og brorskap. Forskjeller i språk, tro, kultur og regional tilhørighet er en kilde til rikdom. Påtvunget ensartethet har skapt kriser i dette området; anerkjennelse av mangfold gir derimot det konstitusjonelle grunnlaget for en løsning. Siden eksistens tar konkret form gjennom språk og kultur, krever anerkjennelse av dette at barrierer for utdanning og kulturell utvikling fjernes.
-I en bærekraftig løsning er lokale og regionale administrasjoner ikke bare organer som letter byrden for sentralmyndighetene, men lokale demokratiske administrasjoner som former samfunnslivet. Organiseringen av et demokratisk samfunn fungerer under samme politiske rammeverk som nasjonalstaten og gjennom direkte deltakelse fra samfunnet. Grunnlaget for løsningen ligger ikke i sentralt konsentrert makt, men i lokalt forankrede og dypere demokratiske rettigheter og samfunnsorganisering. Opprettelsen av råd innen utdanning, helse, kultur, økonomi og politikk skaper byggesteinene for et demokratisk samfunn.
-Kvinner, minoriteter, sivilsamfunn og media er ikke fredsspørsmål som kan «løses senere», men aktive deltakere i denne prosessen i dag. Spørsmålet om kvinner er et av de grunnleggende problemene i et demokratisk samfunn. Kvinners frihet og økologiske bevissthet utgjør ryggraden i byggingen av et demokratisk samfunn. Ulike identiteter, trosfellesskap og sosiale grupper må være aktive deltakere i lokal styring. Uten deres effektive deltakelse kan verken juridiske reformer slå rot, eller sosial forsoning oppnås.

Kjære venner,
Min oppfordring til folkene i Tyrkia og til denne konferansen er dette: målet er ikke separasjon, men det felles oppbyggingen av et ekte demokrati. Det kurdiske spørsmålet har lenge sluttet å være bare spørsmålet om ett folk; det er et spørsmål som angår Tyrkias og Midtøstens felles fremtid. Det som forventes av dere er å oversette denne overgangen og disse teoretiske innsiktene til praksis, og å knytte sammen og konkretisere internasjonale erfaringer med det historiske grunnlaget for brorskap i denne regionen.
I et Midtøsten hvor det kurdiske spørsmålet fortsatt er uløst, er det ikke mulig å bygge en mer fredelig, trygg og levelig fremtid for alle.
-Veien frem ligger i gjensidige skritt, juridiske garantier og demokratisk organisering som gjennomsyrer alle deler av samfunnet. På terskelen til en ny æra, er det ikke å ødelegge staten som teller, men å bygge et fritt samfunn.
Denne prosessen er verken rettet mot noen del av samfunnet eller utelukkende adressert til en bestemt gruppe. Den er en utstrakt hånd til alle som står for en løsning, fred og demokratiske verdier, og en oppfordring til felles handling.
Med mine varmeste hilsener og respekt,
Abdullah Öcalan
İmralı.

Duran Kalkan, medlem av Abdullah Öcalan Akademiet for Sosiale Vitenskaper og også en av grunnleggerne av PKK kom med viktige vurderinger om aktuelle saker knyttet til Fredsprosessen under et spesielt program sendt på Medya Haber TV nettopp.
Der han også drøftet motforestillinger som er kommet mot prosessen fra ulike hold, også blant kurdere. Men snur dette til å utfordre de kreftene som trenerer og motarbeider Fredsprosessen. Du finner ANF oppslaget med han her.

Fred og Demokratisk Samfunn prosessen

Postet den 18 september, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Arnljot Ask – medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Bevegelsen for å løse det kurdiske spørsmålet gjennom politiske forhandlinger, som skjøt fart etter utfordringen fra Abdullah Öcalan 27. februar 2025, utvikler seg skritt for skritt. Ikke bare i regionene hvor den første lederen av PKK har hatt størst støtte, Tyrkia og Syria, men også i Irak og Iran hvor KDP har stått sterkt.

Flere delmål nåes, men siden det er både globale og regionale stormakts aktører som deltar i prosessen, treneres inngåtte avtaler underveis og tilbakeslag vil fortsatt finne sted. Så lenge Trump, Erdogan, Netanyahu og desslike er på banen – som prestestyret i Teheran – vil ikke endelige seire kunne proklameres.

Vi har på Solkurds hjemmeside flere oppslag rundt det som har skjedd det siste året. Inkludert 17.august notater fra DEM om utviklingen i Tyrkia og Syria/Rojava og hva det innebærer for den videre kampen. Eks om hvordan gjennomføringen av avtalen om at opplæring på kurdisk skal finne sted på alle nivåer der et betydelig antall kurdere bor. Fordi det er avgjørende for å anerkjenne kurderes kulturelle og nasjonale rettigheter i Syria. Hver kurdiske region har sine nøkkel problemer å løse. Og det som skjer i en region vil påvirke utviklingen i de andre.

Siden Ӧcalan har vært den sentrale personen for å dra i gang denne Fredsprosessen, og flertallet av kurderne bor i Tyrkia og Syria, hvor Öcalans ideologi har stor påvirkningskraft, vil utviklingen der ha spesiell stor betydning. Det er derfor viktig at kurderne både i Bashur og Rojhelat har støttet opp om prosessen og utviklet kampene hos seg på et enhetlig vis ut i fra sine særegne vilkår. Og at «enhetsorganisasjonen» Kurdistan Nasjonalkongress har lagt vekt på at samhold mellom frihetsbevegelsene i alle deler av Kurdistan er avgjørende.

En Rudaw News redaktør tok kontakt med Solkurd for å høre hvordan vi så på avtalen mellom SDF og al Sharaa-regjeringen i Damaskus om militær og politisk integrering, da de også sto oppe i lignende avveielser i Bashur. De ville bl.a vite om vi stolte på al Sharaa. Jeg svarte at det gjorde jeg jo ikke, men at det her dreide seg om å komme videre i en forhandlingsprosess som kunne erstatte militær kamp med politiske avtaler som ivaretok rettighetene til alle parter. Hos dem gjaldt det nå rettighetene til Yesidiene i Sinjar, om deres væpna avdelinger skulle integreres i den irakiske hæren og hvordan.

Ilham Ahmed , utenrikspolitisk ansvarlig i DAANES ble 7.september spurt av Midtøsten tidsskriftet The Amargi om hennes vurdering av at SDF og DAANES ledere nå samarbeidet både på det militære og politiske planet for å skape et Syria hvor både arabere, kurdere, drusere og andre nasjonale og religiøse grupper kunne delta på like vilkår.

Som følge av integreringen også på det politiske og administrative planet skal hun bli knyttet til den syriske utenrikstjenesten som kurdisk representant der og inngå i Syrias Nasjonalforsamling knytta til Utenriks og. Konstitusjonskomiteen når den nye Nasjonalforsamlingen blir valgt. (I følge artikkel i Syrian Observer) og har også på planen å besøke både Ankara og Imrali i egenskap av sin nye rolle, som nevnt i The Amargi intervjuet ovenfor.

Hun deltok også på møte i Kobane 11. sept med politisjefen i byen og vise-guvernør for Aleppo provinsen for følge opp urolighetene i fengslet der og drøfte sikkerhetssituasjonen i byen, samt og videreutviklingen i den administrative strukturen.

Sjefskommandanten for SDF Mazloum Abdi er utnevnt som rådgiver for President al Sharaa etter integrasjonen av SDF i den sentrale Syriske Hæren, og opptrer allerede på flere møter i egenskap av dette. Som med representanter for de kurdiske partiene i Kobane sammen med Kobanes regionale direktør.

Siden Rojava og utviklingen av den Demokratiske Autonome Admnistrasjonen i Nord Øst Syria (DAANES) har spilt en avgjørende rolle for samfunnsorganiseringen som er utviklet fram til Freds og Demokratiske Samfunn prosessen har spredd seg til alle de kurdiske regionene, gjengir vi her en oversiktsartikkel som ble publisert av ANF 19. Aug 2026.

Et nytt liv i Rojava: Opprettelsen av kommunene

Kommunene som ble etablert i Rojava under krigsforholdene etter 2012 utviklet en ny modell for sosial organisering basert på selvstyre gjennom lokale råd, kvinneorganisasjoner og kooperativer.

Hvor vellykket har erfaringen med kommuner i Rojava vært? Svaret ligger i en prosess som strekker seg fra 2012 til i dag. Midt i krigens ødeleggelse og alvorlige humanitære forhold utviklet kurderne en styringsmodell basert på militær, politisk og sosial organisering. Fra starten av ble denne erfaringen formet på grunnlag av Öcalans paradigme om et demokratisk samfunn og den demokratiske nasjonen.

I Rojava ble kommunene definert som den minste enheten av sosial organisering. Den var organisert som en sosial struktur der folk som bodde i nabolag, landsbyer eller boligområder kunne komme sammen direkte for å diskutere behovene sine, ta beslutninger og følge opp gjennomføringen.

En modell formet midt i krigen
Borgerkrigen som begynte i Syria i 2011 førte ikke bare til usikkerhet, men også et vakuum av styring i Rojava. I 2012, da den syriske hæren trakk seg ut fra mange områder med overveiende kurdisk befolkning, begynte folk å organisere sine egne liv. I denne prosessen ble det etablert kommuner i nabolag og landsbyer, sammen med råd og ulike sosiale institusjoner knyttet til dem.

Denne modellen dukket imidlertid ikke opp som en midlertidig struktur som erstattet institusjonene til Ba’ath-regimet, men som en ny form for organisering basert på at samfunnet styrte seg selv. Målet var derfor at beslutningsprosesser skulle begynne på nivået til de minste bosetningene, med kommuner som utvidet systemet med demokratisk autonomi gjennom hele samfunnet.

Det ble holdt regelmessige møter i kommunene for å diskutere saker som påvirket hverdagen i nabolagene, inkludert sikkerhet, infrastruktur, utdanning, helsevesen, økonomi og sosial solidaritet. Representanter valgt for å gjennomføre beslutninger var ikke beslutningstakere, men hadde som oppgave å sette folkets kollektive vilje ut i praksis.

Etter hvert begynte representanter valgt fra kommunene å sitte i nabolags-, distrikts- og byråd, og denne strukturen utviklet seg til et organisasjonsnettverk som strakte seg til høyere styringsnivåer. Målet var derfor ikke å overføre beslutninger fra sentrum til lokalt nivå, men å bringe viljen som ble dannet lokalt inn i høyere styringsmekanismer.

Fra kommuner til råd
Kommuner utgjorde det første leddet i modellen for demokratisk autonomi som ble utviklet i Rojava. Opprinnelig ble det forventet at representanter som tjenestegjorde i nabolag, distrikter og bysentra også skulle organiseres innen styringsmekanismer på kanton-nivå. Den grunnleggende tilnærmingen i systemet var derfor å «bære den viljen som ble dannet lokalt til de høyere styringsnivåene». På denne måten ble mange saker som ble diskutert og avgjort i kommunene, vurdert på et bredere nivå gjennom rådene, og det ble gjort forsøk på å sette dem ut i praksis.

Kommunene ble sentre der hverdagslivet ble organisert gjennom kommisjoner opprettet innen ulike felt, fra utdanning og helsevesen til økonomi og sosialt fellesskap. Mens innbyggerne kunne uttrykke behovene sine direkte, jobbet kommisjonene som ble opprettet med å ta hånd om dem.

Kvinner var hovedorganisatorene
Et av de mest fremtredende aspektene ved modellen som ble utviklet i Rojava, var måten kvinnene organiserte seg på. Kvinners frihet gikk lenger enn bare retorikk og ble forstått som skapelsen av autonome former for organisering i alle deler av samfunnslivet. For å oppnå dette ble det utviklet egne kvinneorganisasjoner innen nabolag og landsbykommuner. Mens kvinnene diskuterte sosiale problemer i sine egne kommuner, søkte de løsninger på spørsmål som vold, tvangsekteskap, økonomisk uavhengighet og ulike aspekter av samfunnslivet.

Kongra Star, som ble grunnlagt i 2005, ble en av de viktigste paraplystrukturene for kvinne organisering. Kvinneråd, utdanningsakademier, kooperativer og sosiale solidaritetsinitiativer ble gjennomført under denne paraplyen, samtidig som Mala Jin (Kvinnehus) ble etablert i 2011 for å gi kvinner juridisk og sosial støtte. Det ble også utviklet prosjekter for å fremme kvinners økonomiske selvstendighet innen sektorer som jordbruk, tekstil, matproduksjon og håndverk.

Kommunetestet i Kobanê og krigen
Kobanê, hjertet av Rojava-revolusjonen, ble et av de mest synlige eksemplene på kommunal organisering. Organisert gjennom nabolagskommuner og lokale råd fra 2012 og videre, kom byen under en alvorlig beleiring etter DAESH-angrepet i 2014.
Gjennom hele beleiringen spilte lokale organisasjoner også en viktig rolle i å dekke befolkningens grunnleggende behov, etablere solidaritetsnettverk og sikre at bylivet fortsatte. Arbeidet som ble gjort gjennom kommunene, var sentralt i innsatsen for å opprettholde sosialt liv under krigsforhold.
Den samme organisatoriske modellen fortsatte under gjenoppbyggingsprosessen som begynte etter at Kobanê ble frigjort fra DAESH-gjengene. Mange aktiviteter, inkludert å identifisere nabolagsbehov, gjenoppbygge infrastruktur og organisere utdanning og helsetjenester, ble gjennomført gjennom lokale råd og kommuner.

En institusjonalisert struktur i Cizîr-regionen
Cizîr-regionen var et av de områdene hvor kommune- og rådsystemet ble implementert mest omfattende. Etter erklæringen om den demokratiske autonomimodellen, ble lokale råd, kommuner og ulike sosiale institusjoner etablert i mange byer, spesielt Qamişlo, Hesekê og Dêrik.
Regionens fleretniske og fler-religiøse karakter ble også reflektert i styringsmodellen. Felles beslutningsmekanismer ble etablert i råd som representerte kurdere så vel som arabere, assyrere, armenere og andre samfunn.

Samtidig var ikke kommunene bare steder der administrative beslutninger ble tatt. Kommisjoner ble opprettet for å jobbe innen ulike områder, inkludert utdanning, kultur, kvinneanliggender og økonomi. I Cizîr, hvor landbruksproduksjon var utbredt, ble det særlig gjennom samarbeidsforeninger lagt innsats for å opprettholde produksjonen og dekke lokale behov.

Kooperativer i Afrin
Afrin (Efrîn) var et av sentrene der den kollektive modellen ble viktig innen landbruksproduksjon. I regionen, kjent for sin rikelige olivendyrking, ble det etablert kooperativer for å organisere produsentene basert på solidaritet.
Lokale råd jobbet med utdanning, helsevesen og sosiale tjenester. Å styrke lokal produksjon, særlig jordbruk og olivendyrking, kan sees på som et uttrykk for regionens kollektive økonomi. Men etter at den tyrkiske staten okkuperte Efrîn i 2018 sammen med sine allierte gjenger, kollapset dette systemet.

Økonomisk deltakelse gjennom kvinnekooperativer
Kvinnekooperativer kom også i fokus under denne prosessen. Innenfor dette rammeverket ble det etablert kvinnekooperativer i mange sentre, spesielt i Qamişlo, Hesekê og Dêrik. Gjennom disse kooperativene, som opererte innen jordbruk, tekstiler, matproduksjon og håndverk, var målet å styrke kvinners økonomiske uavhengighet. Noen av produktene som ble laget, ble brukt for å dekke sosiale behov, mens andre ga inntektskilder for kvinnene som jobbet i kooperativene.

En flerspråklig utdanningsmodell
Utdanningssystemet ga en mulighet for omfattende sosial transformasjon. I skoler under autonom administrasjon inkluderte utdanningspolitikken fag som lokal historie, kultur, flerspråklighet, kjønn og konseptet med et demokratisk samfunn.
Det ble gitt muligheter for de ulike folkene som bodde i regionen til å få undervisning på sitt morsmål, spesielt kurdisk. Undervisning ble gitt på kurdisk, arabisk, syrisk og armensk. I tillegg gjennomførte akademier etablert for sosial og politisk utdanning studier i fag som historie, økonomi, kvinners frihet, økologi og sosial organisering.

Samfunnsbasert organisasjon innen helsevesenet
Å opprettholde helsetjenester under krigsforhold var svært viktig. Under det nye systemet var helsetjenester ikke begrenset til sykehus. Forebyggende helsearbeid, folkehelsetiltak og å ivareta behovene til mennesker som var på flukt på grunn av krigen, var også blant hovedfokusområdene. Lokale helsesentre, sykehus og helsekomiteer jobbet med å behandle sårede, bekjempe epidemier og opprettholde grunnleggende helsetjenester.

Hva forteller kommunene sin erfaring i Rojava oss?
Den kommunale erfaringen i Rojava skiller seg ut som et alternativt søk etter styring der folk kan bestemme sine egne behov, styrke lokale beslutningsmekanismer og bygge et felles liv på tvers av ulike identiteter.
Gjennom årene, til tross for alle utfordringene skapt av krig og regionale konflikter, har kommunene i Rojava fortsatt å spille en viktig rolle i å organisere sosialt liv. Begynnende på nabolagsnivå, representerer denne strukturen, sammen med råd, kvinneorganisasjoner, kooperativer og lokale institusjoner, et av de mest fremtredende eksemplene på samfunnets søken etter selvstyre.

I dag er Rojava-opplevelsen både en særegen modell for sosial organisering som oppsto under krigsforhold, og en viktig del av pågående debatter om forholdet mellom stat og samfunn, lokal demokrati og søken etter sameksistens mellom ulike folk.

Her finner du originalteksten: https://english.anf-news.com/features/a-new-life-in-rojava-the-communes-establishment-86690

Undertegnede er ansvarlig for redigeringen.

Forsvar retten til morsmålsundervisning i Rojava

Postet den 10 september, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Et internasjonalt opprop forsvarer retten til utdanning på kurdisk og andre minoritetsspråk i Rojava, og oppfordrer lærere, akademikere, fagforeninger, organisasjoner og solidaritetsmiljøer verden over til å støtte kampen for morsmålsundervisning.

I Rojava protesterer lærere, elever, foreldre og lokalsamfunn mot nye ordninger fra Syrias overgangsregjering som i praksis innebærer at kurdisk undervisning erstattes av en arabisk-språklig læreplan. Kurdisk reduseres samtidig til noen få timer språkundervisning i uken som et valgfritt fag.

Et nytt internasjonalt opprop, «In Defence of Mother-Tongue Education in Rojava», slår fast at dette ikke bare handler om læreplaner, men om barns grunnleggende rett til å få utdanning på sitt eget morsmål og om samfunns rett til å bevare og videreføre sine språk og sin kulturelle identitet.

En historisk oppnådd rett

I flere tiår ble kurdere og andre ikke-arabiske grupper i Syria utsatt for politikk som begrenset deres språklige og kulturelle rettigheter. Etableringen av morsmålsbasert utdanning i Rojava var derfor et historisk gjennombrudd, oppnådd gjennom mange års kamp og kollektiv innsats.

En hel generasjon barn har siden fått mulighet til å gå på skole og utvikle seg gjennom utdanning på sitt eget morsmål. Oppropet advarer mot at denne utviklingen nå reverseres.

Å lære arabisk kan ikke innebære at kurdisk – eller andre morsmål – fjernes fra klasserommene. Dersom hoveddelen av undervisningen foregår på arabisk, mens kurdisk begrenses til noen få timer som språkfag, er dette ikke reell morsmålsundervisning.

Oppropet understreker samtidig at saken gjelder mer enn den kurdiske befolkningen. Alle samfunn i Syria som har et annet morsmål enn arabisk, må ha rett til å bevare og utvikle sine språk. Et demokratisk og pluralistisk Syria kan ikke bygges gjennom språklig homogenisering.

Solidaritet med lærere, elever og foreldre

Lærere, elever, foreldre, fagforeningsrepresentanter og lokalsamfunn i Rojava har tatt til gatene for å forsvare morsmålsundervisningen. Særlig tydelig er stemmen til barn og unge som selv har vokst opp med undervisning på sitt morsmål, og som nå protesterer mot å miste denne retten.

Oppropet uttrykker solidaritet med deres kamp og oppfordrer lærernes fagforeninger, pedagoger, akademikere, sivilsamfunnsorganisasjoner, kurdiske miljøer og menneskerettighetsforkjempere verden over til å støtte protestene.

Det rettes også en oppfordring til den kurdiskledede administrasjonen i Rojava om å avvise enhver ordning som avskaffer kurdisk som undervisningsspråk, og om å beskytte utdanningsinstitusjonene som er bygget opp gjennom det siste tiåret.

Morsmål er ikke et privilegium. Det er en grunnleggende rett.

Solidaritet med Kurdistan støtter oppropet og oppfordrer våre medlemmer, samarbeidspartnere og andre som støtter retten til språklig og kulturelt mangfold, til å slutte seg til.

Signer oppropet

Oppropet kan signeres av enkeltpersoner, akademikere, lærere, journalister, fagforeningsrepresentanter, organisasjoner og andre som ønsker å uttrykke sin støtte:

Signer oppropet «In Defence of Mother-Tongue Education in Rojava»

Oppropet finnes også på kurdisk (kurmanji og sorani) i skjemaet.

Rojava i en ny fase – mellom politisk kamp og geopolitisk rivalisering

Postet den 6 september, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Analyser av Peter M Johansen

Rojava-modellen er ikke nødvendigvis historie, selv om den militære og administrative strukturen i Nord- og Øst-Syria nå går inn i en ny fase. Samtidig gjør den økende rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel situasjonen i Syria stadig mer uforutsigbar.

Utviklingen i Syria innebærer store endringer for det kurdiske folket og for det demokratiske selvstyret som gjennom mer enn et tiår har blitt utviklet i Nord- og Øst-Syria. Integreringen av Syrias demokratiske styrker (SDF) i den syriske regjeringshæren markerer slutten på en viktig militær fase. Men den politiske kampen for kurdiske rettigheter, demokratisk deltakelse og en pluralistisk syrisk stat fortsetter.

Dette er utgangspunktet for to aktuelle analyser av journalist og forfatter Peter M. Johansen, som ser nærmere på både Rojava-modellens framtid og de geopolitiske kreftene som påvirker utviklingen i Syria.

Rojava-modellen går inn i en ny fase

I artikkelen «Rojava-modellen er ikke død – Den politiske kampen om rettigheter fortsetter» skriver Johansen om den nye situasjonen etter at SDF er integrert i den syriske regjeringshæren.

Ifølge analysen innebærer ikke integreringen nødvendigvis at erfaringene og strukturene som er utviklet gjennom Rojava-prosjektet forsvinner. Tvert imot kan den videre kampen i større grad bli politisk: spørsmålet blir hvordan prinsipper om mangfold, lokal selvforvaltning, kvinners deltakelse og rettighetene til kurdere og andre folkegrupper kan sikres gjennom Syrias nye politiske og konstitusjonelle rammeverk.

Johansen trekker blant annet fram utviklingen når det gjelder kurdisk statsborgerskap og undervisning på kurdisk. Samtidig understrekes det at formell anerkjennelse ikke er det samme som en fullverdig politisk løsning. Det avgjørende spørsmålet blir derfor hvordan kurdiske politiske, kulturelle og nasjonale rettigheter faktisk blir nedfelt i Syrias nye grunnlov.

Artikkelen ser også nærmere på hva som kan gjenstå av selve Rojava-modellen – med lokale råd, kvinneorganisering, kooperativer og en form for demokratisk autonomi – etter at den tidligere autonome administrasjonen går inn i en ny politisk virkelighet.

Johansen beskriver dermed Rojava som en modell som går inn i ukjent terreng, men ikke nødvendigvis som et prosjekt som er avsluttet.

Syria som arena for regional rivalisering

I den andre artikkelen, «Israel konfronterer Tyrkia i Syria – Begge okkuperer syrisk territorium», løfter Johansen blikket og analyserer de regionale maktkampene som nå utspiller seg i Syria.

Israel har utvidet sin militære tilstedeværelse på syrisk territorium etter Assad-regimets fall, samtidig som Tyrkia har sterke interesser og betydelig innflytelse i Nord-Syria. Rivaliseringen mellom Ankara og Tel Aviv får dermed direkte betydning for Syrias framtid.

Johansen peker på at Syria risikerer å bli et sentralt konfliktområde mellom Israels regionale strategi og Tyrkias ambisjoner om økt innflytelse. Samtidig forsøker den nye syriske ledelsen å navigere mellom ulike regionale og internasjonale aktører, mens USA forsøker å hindre at rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel utvikler seg til en direkte konfrontasjon.

Denne utviklingen får også konsekvenser for Nord- og Øst-Syria. Avtalene mellom Damaskus og SDF må forstås i en regional sammenheng der Tyrkia, Israel, USA og andre aktører har ulike interesser og mål. Situasjonen gjør at framtiden til de politiske løsningene i Rojava fortsatt er tett knyttet til de større geopolitiske utviklingene i Syria.

Kampen om Syrias framtid fortsetter

De to analysene viser på hver sin måte hvor sammensatt situasjonen i Syria er.

For kurderne handler den nye fasen ikke bare om hvilken militær struktur som skal kontrollere territoriet. Det handler også om hvorvidt de politiske og samfunnsmessige erfaringene fra Rojava kan videreføres innenfor et nytt Syria – og om kurdiske rettigheter og prinsippet om et pluralistisk og demokratisk samfunn faktisk blir sikret.

Samtidig foregår denne politiske prosessen i en region preget av konkurrerende stormaktsinteresser, militære intervensjoner og rivalisering mellom regionale aktører.

Rojava står derfor ved et veiskille. Den militære epoken har endret seg, men kampen om politiske rettigheter, demokratisk deltakelse og anerkjennelse av Syrias mangfold er langt fra over.

Les hele artikkelen på Peterm.no:

Rojava-modellen er ikke død – Den politiske kampen om rettigheter fortsetter

Israel konfronterer Tyrkia i Syria – Begge okkuperer syrisk territorium

Solidaritet med Kurdistan deler disse analysene som et bidrag til debatten om utviklingen i Syria, Rojava og den kurdiske befolkningens politiske framtid.

Den kurdisk-tyrkiske fredsprosessen – aktuelle uttalelser og informasjon

Postet den 17 august, 2026 av solidaritetmedkurdistan

DEM Party publiserte 11. august et informasjonsnotat om den pågående kurdisk-tyrkiske fredsprosessen og den nye lovgivningen som ble vedtatt av Tyrkias nasjonalforsamling 10. august. Notatet redegjør for lovens innhold og DEM Partys vurdering av mulighetene og begrensningene den innebærer for den videre freds- og demokratiseringsprosessen.

Les informasjonsnotatet fra DEM Party nedenfor:

Information Note on the Kurdish-Turkish Peace Process – 11.08.2026 Last ned

EU Turkey Civic Commission: EU må støtte den kurdisk-tyrkiske fredsprosessen

EU Turkey Civic Commission har uttalt seg om den nye lovgivningen i Tyrkia og den videre kurdisk-tyrkiske fredsprosessen. Kommisjonen beskriver loven som et viktig steg, men understreker samtidig behovet for videre demokratiske og menneskerettslige reformer. Den oppfordrer EU til å ta et mer aktivt politisk ansvar for å støtte en demokratisk og inkluderende fredsprosess.

Les hele uttalelsen fra EU Turkey Civic Commission nedenfor:

Press release 11.08.2026 Last ned

DEMs Hişyar Özsoy: Den virkelige debatten handler ikke om nedrustning, men om det politiske rammeverket

Postet den 5 august, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I denne artikkelen utdyper Hisyar Özsoy, tidligere internasjonalt ansvarlig for HDP (forgjengerpartiet til DEM) og parlamentsmedlem fra Bingøl, hvorfor vedtak av en rammelov som forplikter Tyrkia til å implementere Freds- og Demokratiprosesessen som startet opp med uttalelsen til Ӧcalan 27.februar 2025, er helt avgjørende.
Han påpeker også hvordan Tyrkia spiller en nøkkelrolle for at det kurdiske spørsmålet finner en løsning for hele regionen, og de globale stormaktenes ansvar for en framtidig fredelig politisk løsning.
Den fulle teksten finnes på lenken her. [Oversettelse og redigering står for undertegnedes regning. Viser ellers til oppslaget på Solkurdsiden 19. juli fra DEM og Imrali-delagasjonens prosess med å få til oppfølgingsmøte med Ӧcalan på Imrali. Dette møtet ble nå gjennomført 2. august og uttalelsen til Ӧcalan er referert på ANF 3. august].

Ӧcalan poengterer her også at det ikke er noen grunn til å innta en negativ holdning til prosessen. Det som betyr noe nå er at «dette skrittet i prosessen blir forstått riktig og at alle tar ansvar for å sikre at prosessen blir vellykket gjennomført». Mens han igjen utfordrer Parlamentet til å ta skrittet med å vedta rammeloven.

Hişyar Özsoys utdyping av det politiske innholdet i rammeloven gjengis punktvis her:

Han poengterer først at den foreslåtte rammeloven vil avgjøre om prosessen for fred og et demokratisk samfunn fører til en ekte løsning, eller forblir fanget i en sikkerhetsbasert tilnærming mellom kurderne og myndighetene i statene hvor kurderne lever. .
Han hevder at det som betyr noe, ikke bare er om en lov blir vedtatt, men hva slags juridisk og politisk ramme den skaper for fremtiden til det kurdiske spørsmålet. Den virkelige debatten handler derfor ikke om å legge ned våpnene, men om vilkårene for hvordan konflikten kan tas opp gjennom demokratiske og politiske midler i fremtiden.

Innhold viktigere enn timing
Özsoy påpeker at den kurdiske siden har nærmet seg prosessen med strategisk tålmodighet til tross for gjentatte forsinkelser. Av den grunn mener han at det nå er avgjørende at loven reflekterer prosessens politiske natur i stedet for å redusere den til et rent sikkerhetsrelatert tiltak.

Ikke en ydmykelseslov
Ifølge Özsoy vil innholdet i loven avgjøre om den nåværende retningen bygger tillit eller skaper nye spenninger. En rammelov, sier han, må ikke følge en logikk med vinnere og tapere eller inneholde bestemmelser som krenker verdigheten til de involverte. «Hvis loven er snevert formulert og inneholder ydmykende elementer som anger-erklæringer, er det lite sannsynlig at den kurdiske bevegelsen vil fortsette den politiske fleksibiliteten den har vist så langt». En forhandlingsprosess, hevder han, kan bare vare hvis ingen av partene blir tvunget til å gi opp sin politiske identitet eller sine bredere politiske ambisjoner.

Demokratisk politikk bør bli mulig
Özsoy hevder at prosessen handler om mye mer enn bare at væpnede aktører vender tilbake til sivilt liv. Like viktig er det om de faktisk vil få en reell mulighet til å delta i demokratisk politikk over tid. Alle som ønsker å permanent avslutte en væpnet konflikt, sier han, må også skape politiske rom der sosiale konflikter kan løses uten vold. Ellers risikerer de underliggende årsakene til konflikten å fortsette i en annen form.
«Hvis folk forventes å permanent gi opp væpnet kamp, må de også få muligheten til å engasjere seg i demokratisk og sivil politisk liv». Tidspunktet for slike tiltak kan forhandles om, sier han, men det som betyr noe er at demokratisk deltakelse gjøres mulig i prinsippet.

Mer enn en nedrustningslov
For Özsoy er det alt for enkelt å se på det foreslåtte lovverket bare som et juridisk grunnlag for PKKs nedrustning. I stedet representerer det overgangen til en ny politisk fase i fredsprosessen. Hvis det lykkes, kan det åpne veien for at de viktigste politiske spørsmålene i kurderspørsmålet blir diskutert under demokratiske forhold, inkludert språkrettigheter, lokal selvstyre og spørsmål om demokratisk statsborgerskap.

Rammeverket vil forme fremtiden
Rammeverket må muliggjøre overgangen fra en militær-sentrert tilnærming til konfliktløsning gjennom en demokratisk politisk prosess. «Det virkelige problemet er ikke nedrustning. Denne loven vil bestemme den politiske rammen som det kurdiske spørsmålet kan diskuteres innenfor i fremtiden.»
Ifølge han er dette nettopp den historiske betydningen av den foreslåtte lovgivningen: den er ment ikke bare å avslutte en væpnet fase, men å åpne et nytt politisk kapittel hvor det kurdiske spørsmålet kan tas opp gjennom demokratiske midler på en varig måte.

Kurderne forblir en viktig faktor i Midtøsten
Når det gjelder utviklingen i Midtøsten, sier Özsoy at skiftende politiske og militære balanseforhold i grunnleggende grad omformer den regionale orden. NATO-toppmøtet, konflikten som involverer USA, Israel og Iran, omstruktureringen av Syria, og Tyrkias voksende betydning for regional sikkerhet gjenspeiler alle en bredere geopolitisk transformasjon. For kurderne skaper dette nye risikoer, men bekrefter også at de fortsatt er en viktig politisk aktør i hele Kurdistan.

En sikkerhetsbasert tilnærming får fotfeste
Özsoy mener at de nåværende regionale konfliktene har styrket Tyrkias geopolitiske posisjon. Krigen i Ukraina, spenningene i Svartehavet, utviklingen i Sør-Kaukasus, og situasjonene i Syria, Irak og Iran har alle økt Ankaras strategiske betydning innenfor NATO og Europas sikkerhetsarkitektur. Dette har gitt den tyrkiske regjeringen større handlingsrom i utenrikspolitikken, samtidig som det har forsterket et sikkerhetsorientert perspektiv som, ifølge Özsoy, i økende grad kan forme innenrikspolitikken og kurderspørsmålet. Tyrkia sier til sine vestlige partnere: «Dere har sikkerhetsbekymringer, men det har jeg også» Som et resultat får landets sikkerhetspolitikk økende internasjonal støtte.

Ankara ønsker større handlingsrom i Vesten
Ifølge Özsoy bruker Ankara sin økte betydning innenfor den vestlige alliansen til å lette spenningene med NATO-partnerne sine. Dette inkluderer forsøk på å få fjernet de gjenværende amerikanske sanksjonene under CAATSA-lovgivningen og å løse tvisten om Tyrkias ekskludering fra F-35-jagerflyprogrammet. Mens noen europeiske land allerede har lettet på visse restriksjoner, er Washingtons posisjon fortsatt tett knyttet til fremtiden for Tyrkias russiskproduserte S-400 luftforsvarssystem.

En ny balanse mellom Russland og Vesten
Fallet til Syrias Baath-regime har også endret Tyrkias utenrikspolitiske posisjon, hevder Özsoy. Ankara er nå mye mindre avhengig av Russland enn det var de siste årene. Samarbeidet med Moskva gjennom Astana-prosessen hadde først og fremst tjent Tyrkias interesser i Syria og Rojava. Med Russland opptatt av krigen i Ukraina, og Iran fokusert på konfrontasjonen med Israel og USA, har Tyrkia beveget seg tilbake mot tettere tilknytning til den vestlige alliansen. Özsoy forventer at denne trenden vil fortsette, og ytterligere styrke sikkerhetssamarbeidet mellom Tyrkia og NATO-land.

Rojava er fortsatt under press
Når det gjelder Syria, forventer Özsoy at dagens politikk overfor Nord- og Øst-Syria vil fortsette. Han tror at Tyrkia støtter Damaskus sine forsøk på å sentralisere statsmakten, en posisjon som USA også ser ut til å akseptere, i det minste indirekte. Som et resultat kommer de politiske og administrative prestasjonene til den Demokratiske Autonome Administrasjonen under økende press. Özsoy forventer at Damaskus ønsker å gjennomføre integreringsavtalen som er nådd med det nordøstlige Syria (SDF /DANES) på en gradvis måte som jevnt reduserer Rojavas politiske og institusjonelle autonomi. Samtidig understreker han at kurderne vil forbli en uunnværlig del av Syrias fremtidige politiske orden. (Min kommentar: flere av punktene i avtalen er ennå ikke implementert. Eks reetableringen av de fordrevne fra Serekanyie er ennå bare i startfasen, med 647 familier som nettopp har fått melding om at de kan vende tilbake. Og flere av de som er vendt tilbake til Afrin har ennå ikke fått tilbake husene sine osv.)

Sør-Kurdistan står også overfor nye utfordringer
Özsoy beskriver Kurdistan-regionen i Irak som spesielt sårbar. Selv om den regionale regjeringen har forsøkt å holde seg utenfor konflikten mellom Iran, Israel og USA, har de nylige angrepene vist hvor utsatt regionen fortsatt er, til tross for internasjonale forbindelser. Han peker også på økende diplomatiske kontakter mellom Tyrkia og Patriotic Union of Kurdistan (PUK). De siste besøkene av høytstående tyrkiske tjenestemenn til Sulaymaniyah, sier han, gjenspeiler forsøk på å redusere iransk innflytelse samtidig som man stabiliserer forholdet mellom PUK og Kurdistan Democratic Party (KDP).
Ӧzsoy går ikke nærmere inn på situasjonen i Øst Kurdistan/Rojhelat -utenom at USA/Israels krig sjølsagt spiller en sentral rolle for utviklingen her og i hele regionen.

Nasjonal enhet blir stadig viktigere
Gitt de pågående krisene i Syria, Irak og Iran, mener Özsoy at sterkere politisk koordinering blant kurdiske politiske krefter er mer presserende enn noen gang. (Noe som også KNC stadig har påpekt) Regionen er fortsatt i en periode med dyp forvandling, og fremtiden er vanskelig å forutsi. Sør-Kurdistan må derfor forberede seg politisk og institusjonelt på nye utfordringer, inkludert tettere samarbeid mellom kurdiske partier og sterkere regionale og internasjonale relasjoner.

Kurderne vil forbli en regional makt
Til tross for all usikkerhet, ser Özsoy kurderne som en av Midtøstens sentrale politiske aktører på lang sikt. «Verken i Syria, Irak eller Iran kan den fremtidige regionale orden formes uten dem».
Selv om dagens konflikter endrer den regionale maktbalansen og begrenser noen eksisterende muligheter, viser de også at det kurdiske spørsmålet fortsatt er tett knyttet til de bredere politiske utviklingene i Midtøsten, og vil fortsette å spille en nøkkelrolle i fremtidige endringer i regional makt.