DEMs Hişyar Özsoy: Den virkelige debatten handler ikke om nedrustning, men om det politiske rammeverket

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I denne artikkelen utdyper Hisyar Özsoy, tidligere internasjonalt ansvarlig for HDP (forgjengerpartiet til DEM) og parlamentsmedlem fra Bingøl, hvorfor vedtak av en rammelov som forplikter Tyrkia til å implementere Freds- og Demokratiprosesessen som startet opp med uttalelsen til Ӧcalan 27.februar 2025, er helt avgjørende.
Han påpeker også hvordan Tyrkia spiller en nøkkelrolle for at det kurdiske spørsmålet finner en løsning for hele regionen, og de globale stormaktenes ansvar for en framtidig fredelig politisk løsning.
Den fulle teksten finnes på lenken her. [Oversettelse og redigering står for undertegnedes regning. Viser ellers til oppslaget på Solkurdsiden 19. juli fra DEM og Imrali-delagasjonens prosess med å få til oppfølgingsmøte med Ӧcalan på Imrali. Dette møtet ble nå gjennomført 2. august og uttalelsen til Ӧcalan er referert på ANF 3. august].

Hisyar Özsoy – Bilde: ANF

Ӧcalan poengterer her også at det ikke er noen grunn til å innta en negativ holdning til prosessen. Det som betyr noe nå er at «dette skrittet i prosessen blir forstått riktig og at alle tar ansvar for å sikre at prosessen blir vellykket gjennomført». Mens han igjen utfordrer Parlamentet til å ta skrittet med å vedta rammeloven.

Hişyar Özsoys utdyping av det politiske innholdet i rammeloven gjengis punktvis her:

Han poengterer først at den foreslåtte rammeloven vil avgjøre om prosessen for fred og et demokratisk samfunn fører til en ekte løsning, eller forblir fanget i en sikkerhetsbasert tilnærming mellom kurderne og myndighetene i statene hvor kurderne lever. .
Han hevder at det som betyr noe, ikke bare er om en lov blir vedtatt, men hva slags juridisk og politisk ramme den skaper for fremtiden til det kurdiske spørsmålet. Den virkelige debatten handler derfor ikke om å legge ned våpnene, men om vilkårene for hvordan konflikten kan tas opp gjennom demokratiske og politiske midler i fremtiden.

Innhold viktigere enn timing
Özsoy påpeker at den kurdiske siden har nærmet seg prosessen med strategisk tålmodighet til tross for gjentatte forsinkelser. Av den grunn mener han at det nå er avgjørende at loven reflekterer prosessens politiske natur i stedet for å redusere den til et rent sikkerhetsrelatert tiltak.

Ikke en ydmykelseslov
Ifølge Özsoy vil innholdet i loven avgjøre om den nåværende retningen bygger tillit eller skaper nye spenninger. En rammelov, sier han, må ikke følge en logikk med vinnere og tapere eller inneholde bestemmelser som krenker verdigheten til de involverte. «Hvis loven er snevert formulert og inneholder ydmykende elementer som anger-erklæringer, er det lite sannsynlig at den kurdiske bevegelsen vil fortsette den politiske fleksibiliteten den har vist så langt». En forhandlingsprosess, hevder han, kan bare vare hvis ingen av partene blir tvunget til å gi opp sin politiske identitet eller sine bredere politiske ambisjoner.

Demokratisk politikk bør bli mulig
Özsoy hevder at prosessen handler om mye mer enn bare at væpnede aktører vender tilbake til sivilt liv. Like viktig er det om de faktisk vil få en reell mulighet til å delta i demokratisk politikk over tid. Alle som ønsker å permanent avslutte en væpnet konflikt, sier han, må også skape politiske rom der sosiale konflikter kan løses uten vold. Ellers risikerer de underliggende årsakene til konflikten å fortsette i en annen form.
«Hvis folk forventes å permanent gi opp væpnet kamp, må de også få muligheten til å engasjere seg i demokratisk og sivil politisk liv». Tidspunktet for slike tiltak kan forhandles om, sier han, men det som betyr noe er at demokratisk deltakelse gjøres mulig i prinsippet.

Mer enn en nedrustningslov
For Özsoy er det alt for enkelt å se på det foreslåtte lovverket bare som et juridisk grunnlag for PKKs nedrustning. I stedet representerer det overgangen til en ny politisk fase i fredsprosessen. Hvis det lykkes, kan det åpne veien for at de viktigste politiske spørsmålene i kurderspørsmålet blir diskutert under demokratiske forhold, inkludert språkrettigheter, lokal selvstyre og spørsmål om demokratisk statsborgerskap.

Rammeverket vil forme fremtiden
Rammeverket må muliggjøre overgangen fra en militær-sentrert tilnærming til konfliktløsning gjennom en demokratisk politisk prosess. «Det virkelige problemet er ikke nedrustning. Denne loven vil bestemme den politiske rammen som det kurdiske spørsmålet kan diskuteres innenfor i fremtiden.»
Ifølge han er dette nettopp den historiske betydningen av den foreslåtte lovgivningen: den er ment ikke bare å avslutte en væpnet fase, men å åpne et nytt politisk kapittel hvor det kurdiske spørsmålet kan tas opp gjennom demokratiske midler på en varig måte.

Kurderne forblir en viktig faktor i Midtøsten
Når det gjelder utviklingen i Midtøsten, sier Özsoy at skiftende politiske og militære balanseforhold i grunnleggende grad omformer den regionale orden. NATO-toppmøtet, konflikten som involverer USA, Israel og Iran, omstruktureringen av Syria, og Tyrkias voksende betydning for regional sikkerhet gjenspeiler alle en bredere geopolitisk transformasjon. For kurderne skaper dette nye risikoer, men bekrefter også at de fortsatt er en viktig politisk aktør i hele Kurdistan.

En sikkerhetsbasert tilnærming får fotfeste
Özsoy mener at de nåværende regionale konfliktene har styrket Tyrkias geopolitiske posisjon. Krigen i Ukraina, spenningene i Svartehavet, utviklingen i Sør-Kaukasus, og situasjonene i Syria, Irak og Iran har alle økt Ankaras strategiske betydning innenfor NATO og Europas sikkerhetsarkitektur. Dette har gitt den tyrkiske regjeringen større handlingsrom i utenrikspolitikken, samtidig som det har forsterket et sikkerhetsorientert perspektiv som, ifølge Özsoy, i økende grad kan forme innenrikspolitikken og kurderspørsmålet. Tyrkia sier til sine vestlige partnere: «Dere har sikkerhetsbekymringer, men det har jeg også» Som et resultat får landets sikkerhetspolitikk økende internasjonal støtte.

Ankara ønsker større handlingsrom i Vesten
Ifølge Özsoy bruker Ankara sin økte betydning innenfor den vestlige alliansen til å lette spenningene med NATO-partnerne sine. Dette inkluderer forsøk på å få fjernet de gjenværende amerikanske sanksjonene under CAATSA-lovgivningen og å løse tvisten om Tyrkias ekskludering fra F-35-jagerflyprogrammet. Mens noen europeiske land allerede har lettet på visse restriksjoner, er Washingtons posisjon fortsatt tett knyttet til fremtiden for Tyrkias russiskproduserte S-400 luftforsvarssystem.

En ny balanse mellom Russland og Vesten
Fallet til Syrias Baath-regime har også endret Tyrkias utenrikspolitiske posisjon, hevder Özsoy. Ankara er nå mye mindre avhengig av Russland enn det var de siste årene. Samarbeidet med Moskva gjennom Astana-prosessen hadde først og fremst tjent Tyrkias interesser i Syria og Rojava. Med Russland opptatt av krigen i Ukraina, og Iran fokusert på konfrontasjonen med Israel og USA, har Tyrkia beveget seg tilbake mot tettere tilknytning til den vestlige alliansen. Özsoy forventer at denne trenden vil fortsette, og ytterligere styrke sikkerhetssamarbeidet mellom Tyrkia og NATO-land.

Rojava er fortsatt under press
Når det gjelder Syria, forventer Özsoy at dagens politikk overfor Nord- og Øst-Syria vil fortsette. Han tror at Tyrkia støtter Damaskus sine forsøk på å sentralisere statsmakten, en posisjon som USA også ser ut til å akseptere, i det minste indirekte. Som et resultat kommer de politiske og administrative prestasjonene til den Demokratiske Autonome Administrasjonen under økende press. Özsoy forventer at Damaskus ønsker å gjennomføre integreringsavtalen som er nådd med det nordøstlige Syria (SDF /DANES) på en gradvis måte som jevnt reduserer Rojavas politiske og institusjonelle autonomi. Samtidig understreker han at kurderne vil forbli en uunnværlig del av Syrias fremtidige politiske orden. (Min kommentar: flere av punktene i avtalen er ennå ikke implementert. Eks reetableringen av de fordrevne fra Serekanyie er ennå bare i startfasen, med 647 familier som nettopp har fått melding om at de kan vende tilbake. Og flere av de som er vendt tilbake til Afrin har ennå ikke fått tilbake husene sine osv.)

Sør-Kurdistan står også overfor nye utfordringer
Özsoy beskriver Kurdistan-regionen i Irak som spesielt sårbar. Selv om den regionale regjeringen har forsøkt å holde seg utenfor konflikten mellom Iran, Israel og USA, har de nylige angrepene vist hvor utsatt regionen fortsatt er, til tross for internasjonale forbindelser. Han peker også på økende diplomatiske kontakter mellom Tyrkia og Patriotic Union of Kurdistan (PUK). De siste besøkene av høytstående tyrkiske tjenestemenn til Sulaymaniyah, sier han, gjenspeiler forsøk på å redusere iransk innflytelse samtidig som man stabiliserer forholdet mellom PUK og Kurdistan Democratic Party (KDP).
Ӧzsoy går ikke nærmere inn på situasjonen i Øst Kurdistan/Rojhelat -utenom at USA/Israels krig sjølsagt spiller en sentral rolle for utviklingen her og i hele regionen.

Nasjonal enhet blir stadig viktigere
Gitt de pågående krisene i Syria, Irak og Iran, mener Özsoy at sterkere politisk koordinering blant kurdiske politiske krefter er mer presserende enn noen gang. (Noe som også KNC stadig har påpekt) Regionen er fortsatt i en periode med dyp forvandling, og fremtiden er vanskelig å forutsi. Sør-Kurdistan må derfor forberede seg politisk og institusjonelt på nye utfordringer, inkludert tettere samarbeid mellom kurdiske partier og sterkere regionale og internasjonale relasjoner.

Kurderne vil forbli en regional makt
Til tross for all usikkerhet, ser Özsoy kurderne som en av Midtøstens sentrale politiske aktører på lang sikt. «Verken i Syria, Irak eller Iran kan den fremtidige regionale orden formes uten dem».
Selv om dagens konflikter endrer den regionale maktbalansen og begrenser noen eksisterende muligheter, viser de også at det kurdiske spørsmålet fortsatt er tett knyttet til de bredere politiske utviklingene i Midtøsten, og vil fortsette å spille en nøkkelrolle i fremtidige endringer i regional makt.

Kurdistan i stormaktenes skygge

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

Når Midtøsten igjen står ved et veiskille

Hva skjer med Kurdistan når verdens oppmerksomhet rettes mot stormaktenes konflikt? Den siste tidens økte spenning mellom Iran og USA, kombinert med den pågående konflikten mellom Iran og Israel og den stadig mer ustabile sikkerhetssituasjonen i Irak og Syria, har igjen satt Midtøsten på randen av en ny regional eskalering. Selv om verdens oppmerksomhet i stor grad rettes mot forholdet mellom statene, er det ofte befolkningene i grenseregionene som betaler den høyeste prisen. Blant dem står kurderne i en særlig utsatt posisjon.

Kurdistan ligger i skjæringspunktet mellom fire stater – Iran, Irak, Tyrkia og Syria – som alle har egne sikkerhetspolitiske interesser og ulike tilnærminger til det kurdiske spørsmålet. Når spenningen mellom regionale og internasjonale aktører øker, blir de kurdiske områdene ofte omgjort til strategiske soner hvor militære operasjoner, etterretning, politisk press og maktdemonstrasjoner finner sted. Dette er ikke et nytt fenomen, men utviklingen de siste månedene viser at mønsteret fortsatt består.

Rojhilat – økt press mot kurderne i Iran

I den østlige delen av Kurdistan, under iransk kontroll, har myndighetene i flere år skjerpet presset mot kurdiske sivilsamfunnsaktører, journalister, kvinnerettighetsaktivister og politiske miljøer. Etter protestene som fulgte drapet på Jina (Mahsa) Amini i 2022, har de kurdiske områdene vært blant de hardest rammede av arrestasjoner, rettsforfølgelser og henrettelser.

Iranske myndigheter har samtidig fortsatt å fremstille kurdiske opposisjonsgrupper som en sikkerhetstrussel. Dette har blitt brukt til å legitimere både militære operasjoner og omfattende sikkerhetstiltak. I perioder med økt regional spenning har Teheran også rettet angrep mot baser til iransk-kurdiske opposisjonspartier i den kurdiske regionen i Irak. Dermed flyttes konflikten over landegrensene, samtidig som sivile lokalsamfunn lever med risikoen for nye angrep.

Başûr – mellom Washington, Teheran og Bagdad

Den autonome kurdiske regionen i Irak befinner seg i en stadig vanskeligere geopolitisk situasjon. Regionen har i flere tiår hatt nære forbindelser til USA og vestlige land, samtidig som den er økonomisk og geografisk avhengig av både Bagdad, Tyrkia og Iran.

Dette gjør regionen sårbar når konfliktnivået mellom Iran og USA øker. Amerikanske militære installasjoner i Irak, iranskstøttede militser og gjentatte iranske angrep mot kurdiske områder bidrar til en sikkerhetssituasjon preget av usikkerhet. Samtidig skaper langvarige politiske konflikter mellom Bagdad og Erbil utfordringer knyttet til oljeinntekter, statsbudsjett og offentlig økonomi.

For vanlige innbyggere betyr dette økende økonomisk usikkerhet, høy arbeidsledighet og en vedvarende frykt for at regionen igjen skal bli en slagmark for andres konflikter.

Rojava – mellom selvstyre og usikkerhet

Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria har siden kampen mot IS utviklet seg til et av de mest betydningsfulle kurdiske politiske prosjektene i nyere tid. Likevel er framtiden fortsatt usikker. USA opprettholder en begrenset militær tilstedeværelse i området, først og fremst for å forhindre en ny styrking av IS. Samtidig ønsker Tyrkia å begrense den kurdiske selvadministrasjonens politiske og militære innflytelse. Dersom den regionale konflikten eskalerer ytterligere, kan internasjonal oppmerksomhet flyttes bort fra Syria. Det vil kunne skape et større handlingsrom for aktører som ønsker å svekke den autonome administrasjonen.

For befolkningen i Rojava betyr dette fortsatt usikkerhet omkring sikkerhet, gjenoppbygging og framtidige politiske løsninger.

Bakur – den glemte delen av den regionale utviklingen

Den nordlige delen av Kurdistan, innenfor Tyrkias grenser, omtales ofte mindre når Midtøsten analyseres. Likevel påvirkes også situasjonen der av den regionale utviklingen.

Tyrkia har lenge begrunnet militære operasjoner i både Irak og Syria med nasjonal sikkerhet. Samtidig har kurdiske politiske partier, folkevalgte og sivilsamfunnsorganisasjoner opplevd betydelig press gjennom rettsprosesser, arrestasjoner og politiske begrensninger.

Selv om det de siste månedene har vært tegn til nye politiske initiativ og forsiktige signaler om dialog, er det fortsatt uklart om dette vil føre til varige endringer. Erfaringene fra tidligere fredsprosesser viser at slike muligheter raskt kan bli satt til side dersom den regionale sikkerhetssituasjonen forverres.

Kurdistan som geopolitisk brikke

En gjennomgående utfordring for kurderne er at de ofte blir vurdert ut fra stormaktenes skiftende interesser, snarere enn ut fra egne demokratiske og menneskerettslige krav. USA har gjennom flere tiår samarbeidet med ulike kurdiske aktører når dette har tjent amerikanske strategiske interesser, særlig i kampen mot IS. Samtidig har støtten vist seg å være begrenset når den har kommet i konflikt med forholdet til Tyrkia eller andre regionale allierte.

Iran ser på kurdiske opposisjonsmiljøer som en potensiell trussel mot statens territorielle integritet. Tyrkia betrakter deler av den organiserte kurdiske bevegelsen gjennom et sikkerhetspolitisk perspektiv. Irak forsøker å balansere mellom ulike regionale makter, mens Syria fortsatt står uten en varig politisk løsning. Resultatet er at kurdiske samfunn ofte blir stående uten reelle garantier fra noen av de statene eller internasjonale aktørene som samtidig hevder å arbeide for stabilitet i regionen.

En fred som også må omfatte kurderne

Den regionale utviklingen viser at varig stabilitet i Midtøsten vanskelig kan oppnås uten at det kurdiske spørsmålet behandles som et politisk og demokratisk spørsmål – ikke bare som et sikkerhetsproblem.

Kurderne utgjør en av verdens største folkegrupper uten en egen stat og lever med ulike former for politisk, kulturell og sikkerhetsmessig press i alle de fire delene av Kurdistan. Samtidig har de gjennom flere tiår vist en betydelig evne til å bygge sivilsamfunn, lokale demokratiske institusjoner og politiske alternativer under svært krevende forhold.

Når verdenssamfunnet diskuterer sikkerhet, atomprogrammer, regionale allianser og militær avskrekking, risikerer disse spørsmålene igjen å havne i bakgrunnen. Erfaringene viser imidlertid at varig fred ikke kan bygges gjennom militær makt alene. Den krever også respekt for menneskerettigheter, politisk deltakelse og anerkjennelse av befolkningers legitime krav.

Den pågående regionale maktkampen handler ikke bare om Iran, USA, Israel eller de arabiske statene. Den handler også om millioner av mennesker som lever i grenselandet mellom disse konfliktene. For kurderne innebærer dette en vedvarende usikkerhet der stormaktenes strategiske interesser ofte veier tyngre enn hensynet til sivile liv og demokratiske rettigheter.

Historien viser at hver gang Midtøsten går inn i en ny fase med økt spenning, blir Kurdistan igjen en del av slagmarken – enten militært, politisk eller økonomisk. Dersom regionen skal bevege seg mot en mer stabil framtid, må det internasjonale samfunnet i større grad erkjenne at kurdernes rettigheter og sikkerhet ikke er et sidespor i Midtøstens konflikter, men en sentral del av enhver varig løsning.

Krigen mot Iran rammer Kurdistan hardt

Postet den av

Av: Jila Hassanpour, leder i Solkurd

Mens krigen mellom USA, Israel og Iran eskalerer, blir Kurdistan-regionen i Irak (Bashur) stadig hardere rammet av iranske missil- og droneangrep. De siste månedene har hundrevis av angrep rammet regionen. Natt til 17. juli ble ni medlemmer av Komalas peshmergastyrker drept i et iransk missilangrep.

Angrepet mot en Komala-base i Kurdistan-regionen var det siste i en lang rekke iranske angrep mot mål i Bashur. Flere personer ble også såret.

Komala-styrker som mistet livet i angrepet 17. juli – Bilde: KHRN

Ifølge dokumentasjon fra Kurdistan Human Rights Network har Kurdistan-regionen siden begynnelsen av den pågående krigen blitt rammet av et stort antall iranske missil-, drone- og rakettangrep. Angrepene har blant annet rammet baser og leirer tilhørende iranske kurdiske opposisjonspartier, peshmergastyrker og områder der familier og sivile bor.

I en tidligere oversikt dokumenterte organisasjonen 809 iranske angrep mot Kurdistan-regionen i løpet av krigens første uker. Minst 20 mennesker ble drept og 123 såret. Boliger, arbeidsplasser og andre sivile og offentlige fasiliteter ble også skadet (se også dette innlegget fra 3. juni på vår nettside).

Tallene illustrerer en utvikling som ikke kan forstås som en rekke isolerte hendelser. Kurdistan-regionen er i ferd med å bli trukket stadig dypere inn i en regional krig som den selv ikke er part i.

Et gammelt mønster

For kurderne er Irans angrep mot Bashur samtidig del av et langt større og eldre mønster. Den islamske republikken har i flere tiår forsøkt å bekjempe kurdiske politiske og militære organisasjoner også utenfor Irans egne grenser. Siden 2017 har Iran gjennomført en rekke missil- og droneangrep mot baser og leirer tilhørende kurdiske opposisjonspartier i Kurdistan-regionen.

Angrepene har blitt begrunnet med at de kurdiske organisasjonene utgjør en sikkerhetstrussel mot Iran. Samtidig har angrepene gjentatte ganger rammet områder der sivile, familier og barn oppholder seg.

Det siste angrepet mot Komala viser at denne politikken fortsetter. Ni peshmergaer mistet livet i angrepet 17. juli. For de kurdiske organisasjonene i Bashur er dette derfor ikke bare en konsekvens av den nåværende krigen. Det er også en videreføring av Irans langvarige transnasjonale undertrykkelse av kurdiske politiske aktører.

En region mellom flere fronter

Den pågående krigen har samtidig ført til en kraftig regional eskalering. USA og Israel har gjennomført omfattende angrep mot Iran, mens Iran har svart med angrep mot amerikanske mål og installasjoner i flere land i regionen. Irak, Kuwait, Bahrain, Qatar og andre land har blitt direkte berørt av konflikten.

Kurdistan-regionen befinner seg dermed i en særlig utsatt posisjon. Regionen har ikke ønsket å bli en del av krigen, men er geografisk og politisk plassert midt i en av dens viktigste konfliktlinjer. På den ene siden finnes amerikanske militære installasjoner. På den andre siden har iranske kurdiske opposisjonspartier sine baser og leirer i Kurdistan-regionen.

Resultatet er at Bashur i økende grad blir behandlet som en slagmark av aktører som fører krig mot hverandre. Det er en utvikling som bør vekke alvorlig bekymring.

Kurdistan kan ikke være en slagmark

Den internasjonale oppmerksomheten er i stor grad rettet mot angrepene mot Iran, Hormuzstredet og den mulige utvidelsen av krigen til flere land i Midtøsten. Samtidig får de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen langt mindre oppmerksomhet. Det er uholdbart.

Befolkningen i Kurdistan-regionen skal ikke måtte betale prisen for en regional krig de ikke har startet og ikke ønsker å være en del av. Irans missil- og droneangrep mot kurdiske mål i Bashur må ses i sammenheng med den islamske republikkens langvarige politikk overfor kurdiske politiske organisasjoner. Samtidig må alle aktører som bidrar til den regionale eskaleringen, holdes ansvarlige for konsekvensene av sine handlinger. Angrep mot militære mål er allerede alvorlige. Når angrepene også rammer sivile områder, boliger og samfunnets grunnleggende infrastruktur, blir konsekvensene enda mer omfattende.

Den internasjonale stillheten rundt de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen må ta slutt. Kurdistan kan ikke gjøres til en slagmark for regionale og globale maktkamper.

İmralı-delegasjonen: Samtaler med AKP og MHP fokuserte på rask gjennomføring av et lovverk

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsdutvalget i Solkurd

DEM partiets İmralı-delegasjonen kunngjorde 17.juli at de diskuterte den nåværende fasen av prosessen og etableringen av et juridisk rammeverk med en AKP-delegasjon og MHP-leder Devlet Bahçeli.

Bilde: ANF

De kunngjorde at de hadde separate møter med en AKP-delegasjon og MHP-leder Devlet Bahçeli for å diskutere den nåværende fasen av Freds og Demokratiprosessen,

med særlig vekt på å etablere et juridisk rammeverk så snart som mulig.

– I en skriftlig uttalelse sa delegasjonen at møtene fokuserte på den nåværende fasen av prosessen og behovet for å implementere et juridisk rammeverk som effektivt kan ta tak i eksisterende behov.

Uttalelsen lød:

«Som DEM-partiets İmralı-delegasjon holdt vi møter med AK-partiets delegasjon 15. juli og med Mr. Devlet Bahçeli 16. juli for å vurdere sakene som for tiden er på agendaen angående Freds- og Demokratiprosessen. Under disse møtene utvekslet vi synspunkter på den nåværende fasen av prosessen, rask implementering av det juridiske rammeverket, og sikre at det er i stand til å møte eksisterende behov. Våre konsultasjoner i denne retningen vil fortsette. Etter disse samtalene har vi som mål å holde et møte med Mr. Abdullah Öcalan på İmralı-øya så snart som mulig».

Originalteksten finnes her.

NATO blir brukt mot folkene i Tyrkia 

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd 

Det hevder Dr. Hayri Hazargol tilknyttet DEMs Imrali delegasjon, i en artikkel publisert på ANF 7. juli i forbindelse med åpningen av NATO-toppmøtet i Ankara denne dagen. Noen dager før kritiserte KCK-ledelsen i sin uttalelse lagt ut på Solkurds side 8. juli, tyrkiske myndigheter for å trenere Fred og Demokratiske Samfunn prosessen i Tyrkia, med ringvirkninger for hele regionen. KNK utfordret også NATOs medlemsland om å legge press på Tyrkia i forbindelse med NATO-toppmøtet. (Se her) Og i gatene i Tyrkia gikk Anti NATO demonstranter mens politiet sprayet dem med tåregass (Klassekampen 7. juli) 

Bilde: ANF

Hovedpunktene i Hazargols artikkel gjengis her, redigert av undertegnede. Originalteksten finnes i lenken her.

– Han hevder at Tyrkias fortsatte medlemskap og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter først og fremst er ment å sikre støtte for å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsinstrument mot folkene i Tyrkia. 

– Alliansen samles nå på et tidspunkt der konflikter og politiske kamper i Midtøsten har tilspisset seg. Å holde toppmøtet i Tyrkia under disse omstendighetene er bemerkelsesverdig. Tilhengere av den tyrkiske regjeringen ser på det som et tegn på Tyrkias strategiske viktighet. 

Han påpeker at Tyrkia ble med i Korea-krigen for å bli med i NATO. Ved å bli med i NATO, ble Tyrkia alliansens gendarmer både på Sovjetunionens sørlige flanke og i Midtøsten. Trusselen fra Sovjetunionen ble presentert som begrunnelsen for å bli med i NATO og ble brukt for å overbevise den tyrkiske befolkningen. 

Det mest grunnleggende for Tyrkias medlemskap var imidlertid å sikre vestlig støtte til sin politikk om folkemord mot kurderne. Av samme grunn ble Tyrkia det første landet i Midtøsten som anerkjente Israel. Gjennom forholdet til Israel søkte – og fikk – myndighetene støtte fra USA og Europa for sin politikk overfor kurderne. 

-Tyrkia vil bli tildelt en spesiell rolle på dette NATO-møtet. I Tyrkia handler diskusjonen alltid om hva landet vil tjene på det. Men det er ingen diskusjon om hva det må gi, eller på hvilke områder avhengigheten vil bli større. 

– En av de mest fremtredende egenskapene ved regjeringen er dens bedrag mot folket i Tyrkia. Offentligheten får aldri sannheten om noen sak. Samfunnet blir villedet gjennom media og alle tilgjengelige midler. På dette området fungerer også den tyrkiske staten som et apparat som driver spesiell krigføring mot sitt eget folk. 

– Han peker på at Tyrkias innflytelse er svekket etter Abrahams-avtalene. Siden den osmanske perioden har den tyrkiske staten fulgt en politikk basert på sin strategiske betydning i Midtøsten, og brukt den posisjonen til å samle militær, politisk og økonomisk makt. 

– Dets allianse med Israel økte den strategiske verdien enda mer. Men Abraham-avtalene traff Tyrkia på akilleshælen. Siden da, bekymret for sin fremtid, har Tyrkia forsøkt å styrke sin strategiske betydning ved å knytte seg tettere til USA. 

Tyrkia har tilpasset seg USAs politikk i Syria. Selv om det så ut til å være imot Israel under Israel-Iran-krigen, holdt det seg fortsatt på linje med USAs politikk overfor Iran. Ved å kritisere Israel høyt, prøvde de å skjule denne tilpasningen. Samtidig fortsatte det arbeidet med å komme til en avtale med Israel gjennom USA. Faktisk svarte USA på disse forsøkene med å si at de ikke ville tillate en konflikt mellom Israel og Tyrkia. 

– Tyrkias største bekymring har alltid vært kurderne. De siste femti årene har den kurdiske kampen gjort kurderne til en stadig mer betydningsfull politisk aktør i Tyrkia og andre land, noe som har alarmert den tyrkiske staten. Av den grunn søker de ekstern støtte for å holde kurderne under tradisjonelle dominanssystemer. Dette målet er den viktigste prioriteten i forholdet deres til USA og NATO. 

– Tyrkias fortsatte medlemskap i NATO og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter er først og fremst ment å få støtte til å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsredskap mot det tyrkiske folk. Begrunnelsen for NATO-medlemskap er annerledes for andre medlemsland, hvor det hovedsakelig handler om å beskytte nasjonal sikkerhet mot eksterne trusler, eller styrke utenrikspolitikken. 

– I Tyrkia derimot fungerer NATO først og fremst som et verktøy staten og regjeringen bruker for å undertrykke opposisjon, spesielt kurderne. Selvfølgelig er det også et mål å bevare Tyrkias politiske og militære betydning i Midtøsten, og dette henger tett sammen med å opprettholde sterk intern kontroll. 

– AKP-MHP-alliansen har som mål å utdype sine relasjoner og samarbeid med NATO for å sikre støtte mot kurdernes kamp for frihet. Beslutningen om å utsette diskusjonen om det foreslåtte rammeloven i parlamentet til etter NATOs toppmøte er også knyttet til dette målet. Regjeringens videre handlinger vil avhenge av nivået av støtte og samarbeid de får fra NATO.  Hvis det får den støtten det søker, kan det velge å starte en ny krig i stedet for å ta skritt mot å løse det kurdiske spørsmålet. Hvis det får støtte for sin undertrykking av kurdere, vil dette også bety økt undertrykkelse av prodemokrati-krefter ellers i Tyrkia. 

– I prosessen som er rettet mot Fred og et Demokratisk Samfunn, fører regjeringen for tiden en politikk som går ut på å utsette og kjøpe tid. Den prøver å villede offentligheten ved å skape inntrykk av at det finnes en avtale med Imralı, når en slik avtale ikke er fullbyrdet ennå. Den tyrkiske staten prøver å presse gjennom sitt eget utkast. Som DEM-partiet har uttalt, har ingen delegasjon besøkt Imralı de siste halvannen månedene.

KCK: -Verken leder Öcalan eller vår Frihetsbevegelse, vil godta en fullbyrdet handling

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd – 03.07.2026

Samarbeidsledelsen i Kurdistan Communities Union (KCK) kom med en uttalelse presentert på ANF, Behdinan 2. juli om den nåværende tilstanden til fredsprosessen som ble startet i Tyrkia etter at den kurdiske lederen Abdullah Öcalan lanserte sin “Oppfordring til fred og demokratisk samfunn” 27. februar 2025. Talsperson for DEM-partiet, Ayşegül Doğan, opplyste også 3. juli at kontakten med Abdullah Öcalan hadde vært brutt de siste 40 dagene.

Med bakgrunn i den tyrkiske regjeringens trenering av fredsprosessen, som også påvirker prosessen i andre deler av regionen og  globalt, uttalte de: 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold, bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. 

KCKs uttalelse lyder som følger -som dere i sin helhet kan finne på lenken her: https://english.anf-news.com/news/kck-neither-leader-Ocalan-nor-our-freedom-movement-will-accept-a-fait-accompli-86128

Bilde: ANF

– For en stund har en rammelov blitt diskutert i den tyrkiske pressen og offentligheten. Vurderinger som ikke stemmer overens med freds- og demokratiprosjektet som ledes av Leder Apo (Abdullah Öcalan), og til og med motsatte tolkninger, har blitt uttalt i pressen. Nylig har forslagene som Leder Apo la fram i İmralı den 24. mai, og møtene mellom DEM-partiets delegasjon og AKP-tjenestemenn, blitt fremstilt som om de var nye utviklinger. Men det har ikke vært holdt noe møte med Leder Apo siden 24. mai. Etter dette møtet skulle forslagene som Leder Apo la frem, vurderes av regjeringen. Disse vurderingene skulle videreformidles til Leder Apo, og resultatene skulle også kommuniseres til bevegelsen vår. 

– Men denne prosedyren har ikke fungert så langt. Derfor har det ikke vært noen kontakt eller utvikling å vurdere siden den dagen. Mens isolasjonen av leder Apo på en så historisk og viktig sak fortsetter, har heller ikke vår Frihetsbevegelse fått noen informasjon i løpet av denne perioden. 

– Vår frihetsbevegelse har stått ved prosessen ledet av Leder Apo og har gjort alle nødvendige anstrengelser. Mens vi har gjort mangesidige forsøk på en demokratisk politisk løsning på problemene, har vi også tatt viktige skritt. Vi har støttet forsøkene på å vedta frihetslover som ville muliggjøre fri demokratisk politikk. I denne sammenhengen anså vi rapporten utarbeidet av Freds-, Brorskap- og Demokratiske Kommisjon som positiv, selv om vi mener den er ufullstendig og utilstrekkelig. 

Enhver beslutning må tas og gjennomføres som en helhet 

– Fred- og demokratisksamfunns-prosessen angår oss direkte. For å ikke påvirke prosessen og dialogene med Leder Apo negativt, syntes vi det ikke var passende å uttale oss ofte på vegne av Bevegelsen. Men de nylige politikkene, sammen med uttalelsene og vurderingene som er gjort, har gjort det nødvendig for oss å komme med en uttalelse og presentere våre synspunkter for offentligheten. 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. Faktisk uttalte Numan Kurtulmuş (Parlamentets leder) at en lov vil bli vedtatt. De som vil komme, vil gjøre det, og hvis det er noen som ikke gjør det, vil de nødvendige tiltakene bli tatt mot dem. 

– Enhver beslutning angående denne organisasjonen må tas som en helhet og gjennomføres som en helhet. Vår frihetsbevegelse vurderer kun omfattende lover og omfattende tiltak. Ellers kan det ikke være en situasjon der noen deltar og andre ikke gjør det. Problemet er ikke bare at krigerne legger ned våpnene sine. Naturligvis må holdningen til krigerne og ledelsen i denne bevegelsen også være enhetlig. Å ta en annen tilnærming ville tilsvare å sabotere denne prosessen. 

Uten konkrete steg kan ingen sikre gjennomføringen av PKK-kongressens beslutninger 

– På kongressen hvor vi oppløste PKK, bestemte vi som Frihetsbevegelsen at oppløsnings- og nedrustningsprosessen bare kunne gjennomføres av leder Apo. Han kan bare gjennomføre denne prosessen under forhold hvor han er fri til å arbeide. Vårt folk og vår bevegelse har gjort det klart fra starten at de ikke vil akseptere noen politikk eller gjennomføring som ikke inkluderer leder Apos frihet og forhold der han kan leve og arbeide fritt. Uten å innta en positiv holdning til leder Apos status og ta konkrete skritt i denne retningen, kan ingen sikre gjennomføringen av beslutningene tatt på PKK-kongressen. 

– Dialogen med lederen og forholdet til oss er ment å etablere en omfattende politikk og holdning. Det kan ikke bare være et spørsmål om å vedta en lov og si at de som vil kan komme og andre ikke kan. Er det virkelig en løsning som søkes gjennom denne prosessen, eller er det ment å forvirre folk? Eller føres det en spesiell krig mot Frihetsbevegelsen? Hvis en lov lik Hjemvendingsloven vedtas uten å presentere en omfattende demokratisk løsning, vil verken folket vårt eller vår organisatoriske struktur godta det. Derfor, hvis målet er å løse et hundre år gammelt problem, femti år med konflikt og spørsmålene om separasjon, må en riktig forståelse og tilnærming legges frem. 

Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewler? 

– Det ser nå ut til at politikk som forbereder seg på krig igjen blir fulgt. MIT-sjef İbrahim Kalın er ikke bare leder for etterretningsorganisasjonen; han reiser rundt i Irak nesten som regjeringens statsminister. Lignende møter hadde tidligere blitt holdt under angrepene på Rojava. Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewlêr (Erbil)? Skal disse kreftene tildeles visse roller i en plan for å angripe og eliminere vår frihetsbevegelse? 

Det er nødvendig å handle seriøst og ansvarlig 

– Vi ønsker å understreke tydelig at verken Leder Apo eller vår Frihetsbevegelse vil akseptere et fait accompli. Å følge en spesiell krigsføringspolitikk ved å si, «Vi har vedtatt loven, men de godtar den ikke», ville være en irrasjonell tilnærming. Det ville bety å fortsette politikken som har mislyktes i hundre år og som har ført til brudd mellom det kurdiske folket og Tyrkia. Derfor er det nødvendig å handle med alvor og ansvar både i tilnærmingen til Leder Apo og vår Frihetsbevegelse. 

– Som Frihetsbevegelsen har vi viljen og besluttsomheten til å gjennomføre en politisk tilnærming som vil oppnå demokratisk integrasjon med Tyrkia på grunnlag av en demokratisk politisk løsning som eliminerer den konflikt- og separasjonsatmosfæren som har vedvart i et århundre. Det er også et historisk ansvar for den tyrkiske staten å oppfylle sin del ved å vedta politikk og ta grep som muliggjør gjennomføringen av vår vilje og besluttsomhet og muliggjør demokratisk integrasjon. 

– Den demokratiske offentligheten og våre folk bør forbli årvåkne mot tilnærminger som kan sabotere freds- og demokratisamfunnsprosessen. Ved å føre en mer effektiv kamp mot isolasjonen som opprettholdes i İmralı, bør de oppfylle sine ansvar for å sikre suksessen til freds- og demokratisamfunnsprosessen. 

Når historien advarer – lærdommer fra Angola og utfordringene i Rojhelat

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

De siste dagene har nye væpnede sammenstøt mellom kurdiske styrker og den iranske revolusjonsgarden i Øst-Kurdistan (Rojhelat) kostet flere mennesker livet. Både medlemmer av PJAK og PDKI har blitt drept i kampene mot regimets styrker. I en tid der presset mot den kurdiske befolkningen er stort, aktualiseres også spørsmålet om politisk og militær samling på tvers av partier og ideologiske retninger.

Historien viser at nasjonale frigjøringsbevegelser kan stå overfor krevende valg når interne motsetninger overskygger felles mål. Angola er ett av flere eksempler som kan gi grunnlag for refleksjon.

Angola og trepartskrigen – en historisk eksempel

Da Portugal trakk seg ut av Angola i 1975, fikk landet muligheten til å etablere en selvstendig stat. Samtidig konkurrerte tre væpnede frigjøringsbevegelser om makten:

  • MPLA, som bygget på en marxist-leninistisk ideologi og fikk støtte fra Sovjetunionen og Cuba.
  • UNITA, som opprinnelig var inspirert av maoistiske ideer, men senere utviklet seg til en antikommunistisk bevegelse med støtte fra blant annet USA og Sør-Afrika.
  • FNLA, en nasjonalistisk bevegelse som mottok støtte fra blant annet Zaire og USA.

Motsetningene mellom bevegelsene handlet ikke bare om ideologi, men også om politisk makt, regionale interesser og omfattende utenlandsk innblanding under den kalde krigen. Resultatet ble en lang og ødeleggende borgerkrig som varte fra 1975 til 2002. Krigen kostet hundretusener av mennesker livet og gjorde Angola til en sentral arena for stormaktenes rivalisering.

Angolas historie viser hvor store konsekvenser interne splittelser kan få når et folk står overfor avgjørende historiske veivalg.

En aktuell refleksjon for Øst-Kurdistan

De siste hendelsene i Øst-Kurdistan reiser naturlig spørsmål om den kurdiske bevegelsens evne til samling.

Hva er det i dag – utover ideologiske forskjeller, organisatoriske tradisjoner og politisk rivalisering – som hindrer en sterkere koordinering mellom de kurdiske styrkene? Hvilken betydning har samarbeidet mellom de politiske partiene i iransk Kurdistan dersom det ikke fører til større enhet eller styrker håpet blant befolkningen?

Det finnes ingen enkle svar. Samtidig viser historien at nasjonale bevegelser ofte står sterkere når de klarer å forene ulike politiske retninger om felles mål.

Derfor står to spørsmål igjen:

  • Det håpefulle spørsmålet: Kan den felles nasjonale identiteten bli sterkere enn de ideologiske forskjellene og legge grunnlaget for større samhold i møte med det iranske regimet?
  • Det bekymringsfulle spørsmålet: Kan vedvarende politiske og ideologiske motsetninger utvikle seg til interne konflikter som svekker den kurdiske saken, slik historien har vist i andre deler av verden?

Jan Bojer Vindheim anbefaler ny bok om PKK

Postet den av

Vi vil gjøre oppmerksom på en bokomtale publisert av Jan Bojer Vindheim, landsstyremedlem i Solkurd, med tittelen «Grundig og viktig bok om PKK».

I omtalen presenteres en gjennomgang av en ny bok om PKK, Resurgence and Revolution: The PKK and the Kurdish Fight in Turkey and Syria av Aliza Marcus, hvor forfatteren drøfter organisasjonens historie, ideologiske utvikling og politiske betydning. Artikkelen setter også boken inn i en bredere historisk og samfunnspolitisk sammenheng, og kan være av interesse for alle som ønsker økt kunnskap om den kurdiske saken og utviklingen i regionen.

Boken kan bestilles gjennom internasjonale bokhandlere og direkte fra forlaget. Den finnes både som innbundet, paperback og e-bok.

KCK: Fredsprosessen står ikke stille, men møter alvorlige hindringer

Postet den av

Basert på intervju med Sabri Ok i Avvenire, gjengitt av ANF 15. juni 2026. Sammendrag ved Arnljot Ask, medlem av landstyret og arbeidsutvalget i Solkurd.

I et intervju med den italienske avisen Avvenire 15. juni vurderer Sabri Ok, medlem av eksekutivrådet i KCK (Kurdistan Communities Union), utviklingen i den pågående freds- og demokratiprosessen mellom den kurdiske bevegelsen og Tyrkia.

Ifølge Ok er prosessen ikke fastlåst, men den møter betydelige utfordringer. Han mener at den tyrkiske staten fortsatt ikke anerkjenner det kurdiske spørsmålet som et politisk problem som krever en demokratisk løsning. Mens den kurdiske bevegelsen omtaler prosessen som en vei mot «fred og et demokratisk samfunn», beskriver tyrkiske myndigheter den fortsatt primært som en kamp mot terrorisme.

Sabri OK – bilde: ANF

Ok peker på at det gjennom flere tiår har vært gjentatte forsøk på våpenhviler og politiske løsninger, men at motstand både innenfor den tyrkiske staten og blant internasjonale aktører har gjort framgang vanskelig. Samtidig understreker han at den nåværende prosessen skiller seg fra tidligere initiativer og fortsatt har potensial til å føre til reelle endringer.

Et sentralt spørsmål er situasjonen til Abdullah Öcalan. Ok mener at Öcalan må kunne delta aktivt som hovedforhandler dersom prosessen skal lykkes. Han viser også til debatten om «retten til håp», som Europarådet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har pålagt Tyrkia å følge opp.

Når det gjelder en framtidig løsning, framhever Ok behovet for demokratiske reformer, juridiske garantier og anerkjennelse av kurdernes rettigheter og identitet innenfor Tyrkias eksisterende grenser. Han understreker at fred ikke kan oppnås uten demokratisering.

I intervjuet kommenterer Ok også utviklingen i Syria (Rojava) og Iran (Rojhelat). Han uttrykker bekymring for kurdernes situasjon i begge områdene, men mener samtidig at kurdiske politiske krefter står bedre organisert enn tidligere og vil fortsette å arbeide for demokratiske løsninger.

Til slutt understreker Ok at Abdullah Öcalans beslutning om å avslutte den væpnede strategien markerer et historisk skifte. Målet er nå å føre kampen gjennom demokratiske og politiske virkemidler. Samtidig fastholder han at kurderne fortsatt vil hevde sin rett til selvforsvar dersom de skulle bli utsatt for alvorlige angrep eller eksistensielle trusler.

Originalintervjuet kan leses hos ANF:

https://english.anf-news.com/interview/sabri-ok-the-process-is-not-at-a-deadlock-but-it-is-facing-serious-obstacles-85857

Uttalelser fra landsstyret i Solidaritet med Kurdistan – 14.06.2026

Postet den av

Støtt den kurdiske språkkampen

Kurdisk språk blir undertrykt i Tyrkia, Syria og Iran. Men demokratikampen har ført til innrømmelser. I Tyrkia, der halvparten av kurderne holder til, finnes det lover som tillater at man kan studere kurdisk. Men all skoleundervisning i de offentlige skolene foregår på Tyrkisk. En stadig mindre andel av kurderne snakker og skriver kurdisk. En sentral del av fredsforhandlingene mellom kurderne og den tyrkiske staten handler om rettighetene til kurderne også når det gjelder språkrettigheter.
I Syria har det nye regimets leder utferdiget et dekret som anerkjenner kurdisk som et nasjonalt språk ved siden av arabisk og som åpner for at skoler kan undervise i kurdisk. Men likevel har ikke regimet anerkjent Rojava Universitet og skolesystemene i Rojava, eller godkjent at alle skoler som har kurdiske elever skal åpne for kurdisk som undervisningsspråk. Det har vært større demonstrasjoner i mai 2026 med krav om reelle reformer for kurdisk språkundervisning.
For etniske og språklige rettigheter sier grunnloven i Iran at regionale og stammespråk kan brukes i presse og medier, og at litteraturen deres kan undervises i skolen. Den slår også fast likhet og ikke-diskriminering på grunnlag av etnisitet, rase, språk og hudfarge. Men realiteten er at kurdiske morsmålslærere blir forfulgt og fengsla. All undervisning i skolen foregår på persisk. Arabisk er mindre undertrykt da den trengs for å lese koranlesing.
Norge kan spille en positiv rolle. Universiteter kan inngå samarbeid med Rojava Universitet og Kobane Universitet. Stortingspartier kan invitere representanter fra Den demokratisk autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria til Norge for å informere om hvordan de kan støtte språkkampen og stille krav til norske myndigheter om å utvikle kontakten med Den demokratisk autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria.

Rojhelat er fortsatt en sentral del av kampen for demokrati i Iran

Verdens oppmerksomhet er i dag rettet mot kriger, konflikter og geopolitiske spenninger i mange deler av verden. Samtidig fortsetter kampen for demokrati, menneskerettigheter, likeverd og nasjonale rettigheter i Iran – en kamp hvor kurdere i Rojhelat fortsatt spiller en viktig rolle.
Kurdere har i flere tiår vært utsatt for diskriminering, politisk undertrykking og begrensninger i sine kulturelle og demokratiske rettigheter. Til tross for dette fortsetter mange å arbeide fredelig for frihet, likestilling, demokrati og retten til å bevare sitt språk og sin kultur. Kurdiske kvinner, ungdommer, kulturarbeidere, journalister og menneskerettighetsforkjempere har vært blant de viktigste stemmene for demokratiske endringer i Iran.
Solkurd er bekymret for den fortsatte undertrykkelsen av kurdere og andre minoriteter i Iran. Politiske aktivister, journalister og menneskerettighetsforkjempere risikerer arrestasjoner, fengsling og i enkelte tilfeller dødsstraff. Dette skaper frykt og usikkerhet for mange familier og lokalsamfunn, både i Rojhelat og blant kurdere i diasporaen.
Vi er også bekymret for situasjonen til iransk-kurdiske sivile og opposisjonelle som oppholder seg i Kurdistan-regionen i Irak. Gjentatte militære angrep mot områder hvor disse oppholder seg bidrar til økt utrygghet og setter sivile liv i fare. Ingen mennesker skal måtte leve med frykt for vold, rakettangrep eller tvungen fordrivelse.
Samtidig vil vi minne om at kampen for demokrati i Iran ikke bare handler om politiske endringer på nasjonalt nivå. Den handler også om anerkjennelse av landets mangfold og respekt for rettighetene til alle folk og minoriteter. Et framtidig demokratisk Iran må bygge på menneskerettigheter, likestilling, rettsstatlige prinsipper og reell politisk deltakelse for alle landets innbyggere.
Solkurd oppfordrer norske myndigheter, politiske partier, medier og sivilsamfunnsorganisasjoner til fortsatt å rette oppmerksomhet mot menneskerettighetssituasjonen i Iran og Rojhelat. Når verdens oppmerksomhet flyttes til andre konflikter, er det viktigere enn noen gang å stå sammen med dem som fredelig kjemper for frihet, demokrati og menneskeverd.

Rojhelat må ikke glemmes.

USA og Israels folkerettsstridige angrepskriger, i samarbeid med regionale stater, undergraver den kurdiske kampen for nasjonal sjølråderett, demokrati og likestilling.

Siden slutten av februar 2026, da USA og Israel gikk til et folkerettsstridig angrep på Iran, har denne krigen dominert Vest-Asia. Angrepet satte tilbake den folkelige mobiliseringen for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter i Iran, der sjiktet som kontrollerer staten nå mobiliserer sine støttespillere for å overleve.
Den kurdiske regionen i Irak har samtidig blitt utsatt for hundrevis av angrep fra Iran. Noen av disse angrepene har vært rettet mot USAs militære baser og konsulat, men de fleste har vært rettet mot baser og oppholdssteder for iransk-kurdiske organisasjoner som er tvunget i eksil. Angrepene har også rammet sivile områder og bidratt til økt utrygghet for befolkningen i regionen.
I Tyrkia har freds- og demokratiprosjektet gått i stå, og anti-demokratiske krefter undergraver prosessen i ly av at de demokratiske kreftene i regionen svekkes.
I Syria hindrer regimet og dets støttespillere en videre demokratiseringsprosess, samtidig som det styrker sine forbindelser med USA og er i ferd med å normalisere Syrias forhold til Israel, som utvider sin okkupasjon i landet. Det meldes at regimet har inngått en avtale om sikkerhetssamarbeid med Israel.
Solidaritet med Kurdistan krever av regjeringen at den åpent fordømmer det folkerettsstridige angrepet og utvikler kontakt med Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria som et ledd i å støtte freds- og demokratiprosessen.