I slutten av februar deltok representanter fra Den demokratiske autonome administrasjonens utenrikspolitiske avdeling i fornyede diplomatiske samtaler ved Ilham Ehmed og Rohilat Efrîn i Europaparlamentet i Brussel.
Ilham Ehmed, medsamordner for utenrikspolitikk for den autonome administrasjonen i Rojava (Nord-Øst-Syria), og Rohilat Efrîn, fra kvinnenes forsvarsstyrker (YPJ), hadde flere møter med representanter for Europaparlamentets utenrikskomité i Brussel for å styrke kontakten med europeiske beslutningstakere og diskutere veien videre i den politiske prosessen med den syriske overgangsregjeringen.
Under samtalene la delegasjonen vekt på behovet for en internasjonalt overvåket prosess som kan sikre en rettferdig integrasjon mellom kurdiske styrker og syriske myndigheter, og understreket betydningen av politiske og sivile rettigheter for alle parter.
Solkurd deltok også i samtalene og følger utviklingen tett. Vi er i ferd med å ferdigstille en egen rapport som analyserer resultatene og betydningen av disse møtene for kurdernes rettigheter og situasjonen i regionen. Rapporten vil publiseres på våre kanaler i løpet av kort tid.
I etterkant av Brussel-møtene var Ilham Ehmed også på et kort besøk i Oslo, hvor hun ble mottatt i Stortinget og hadde samtaler med norske politikere om situasjonen for kurdere og mulige videre tiltak for internasjonal støtte.
Utviklingen i Iran de siste dagene representerer et dramatisk skifte i både landets interne maktstruktur og den regionale sikkerhetssituasjonen. Drapet på Ali Khamenei, landets øverste leder siden 1989, markerer slutten på en epoke – men åpner samtidig for en ny og uforutsigbar fase preget av militær eskalering, politisk usikkerhet og økt risiko for sivile tap.
Den militære operasjonen som tok livet av Khamenei og flere høytstående iranske ledere har ytterligere forverret en allerede spent situasjon. Samtidig har gjengjeldelsesangrep og trusler om videre konfrontasjon økt faren for en bredere regional konflikt. Midt i dette står millioner av sivile – uten innflytelse over de strategiske beslutningene, men fullt eksponert for konsekvensene.
Et system under press
Det iranske politiske systemet har over tid vært preget av omfattende intern kritikk, økonomiske utfordringer og økende avstand mellom myndighetene og deler av befolkningen. Betydelige nasjonale ressurser har blitt brukt på militær kapasitet, regionale allianser og sikkerhetsapparat, samtidig som mange iranere har opplevd økonomisk usikkerhet, arbeidsledighet og begrenset politisk handlingsrom.
Dette bakteppet er avgjørende for å forstå dagens situasjon. Samtidig viser erfaring fra andre land at ytre militært press sjelden i seg selv skaper stabile og demokratiske overganger. Når maktstrukturer brytes brått ned uten en tydelig og bredt forankret politisk alternativ struktur, kan resultatet bli institusjonelt vakuum, rivalisering og ytterligere ustabilitet.
Usikker fremtid for regimespørsmålet
Spørsmålet om politisk endring i Iran er komplekst. Opposisjonen består av ulike miljøer med forskjellig ideologisk retning, og det finnes per i dag ingen samlet ledelse med bred legitimitet på tvers av landets etniske, politiske og sosiale skillelinjer.
En eventuell overgang vil derfor kreve mer enn et maktskifte på toppen. Den vil forutsette institusjonell reform, inkluderende politiske prosesser og garantier for rettigheter for alle befolkningsgrupper. Uten dette risikerer man at nye maktstrukturer reproduserer gamle konflikter.
Samtidig er det viktig å erkjenne at Iran – med betydelige naturressurser, strategisk beliggenhet og en høyt utdannet befolkning – på sikt kan utvikle seg til en betydelig regional aktør dersom landet oppnår stabilitet og politisk reform. Nettopp derfor vil utviklingen i Iran ha konsekvenser langt utover landets grenser.
Særlig sårbare minoriteter
I denne situasjonen er det grunn til å rette særskilt oppmerksomhet mot minoritetsområder, inkludert kurdiske regioner i vestlige Iran (Rojhelat). Uavhengige menneskerettighetsmiljøer har over tid dokumentert omfattende arrestasjoner, bruk av dødelig makt mot demonstranter og press mot sivilsamfunnsaktører i disse områdene.
Når nasjonal sikkerhet prioriteres i krisesituasjoner, er det ofte perifere regioner og minoritetsbefolkninger som først opplever skjerpet kontroll og kollektiv mistenkeliggjøring. Risikoen for vilkårlige inngrep øker ytterligere i perioder med krig og politisk overgang.
Beskyttelse av sivile må være ufravikelig
Uavhengig av politiske posisjoner og geopolitiske interesser finnes det én grunnleggende norm som ikke kan fravikes: Beskyttelse av sivile liv. Internasjonal humanitær rett er tydelig på at sivile ikke skal være mål eller indirekte ofre for militære strategier.
Det internasjonale samfunnet står overfor et avgjørende ansvar. Eventuelle videre handlinger – enten militære, diplomatiske eller økonomiske – må vurderes ut fra hvilke konsekvenser de får for befolkningen. Langsiktig stabilitet i regionen kan ikke bygges gjennom eskalering alene, men krever politiske løsninger som ivaretar rettigheter, representasjon og institusjonell bærekraft.
En skjør overgang
Iran befinner seg nå i en historisk overgangsfase. Utfallet er uvisst. Det som imidlertid er sikkert, er at en bærekraftig fremtid for landet ikke kan konstrueres gjennom maktvakuum, hevnspiraler eller kollektiv avstraffelse.
En varig løsning forutsetter ansvarlighet, politisk inkludering og respekt for grunnleggende rettigheter – for alle deler av befolkningen.
For kurderne i Rojhelat er denne overgangsfasen særlig avgjørende, fordi deres rettigheter, sikkerhet og politiske anerkjennelse historisk har vært blant de første områdene som ofres i perioder med nasjonal krise og maktomveltning. Samtidig kan denne historiske situasjonen også representere en betydelig mulighet for Rojhelat, der flere kurdiske politiske partier nå har samlet seg i en samarbeidskoalisjon som kan danne grunnlag for sterkere politisk organisering og krav om en form for selvstyre innenfor en framtidig ny struktur i Iran.
Basert på rapportering fra blant annet BBC Persian, Reuters, AP, Aftenposten og andre åpne kilder.
I dag gikk USA og Israel til omfattende, koordinerte militære angrep mot Iran, en dramatisk eskalering av den allerede langvarige konflikten i Midtøsten. Angrepene har truffet flere iranske byer, inkludert Teheran, og markerer starten på det Pentagon omtaler som «major combat operations».
Ifølge amerikanske og israelske myndigheter var operasjonen planlagt i månedsvis, med mål om å ramme Irans militære infrastruktur, atom- og missilkapasiteter – og etter alt å dømme også enkelte ledende regjeringsmål. President Donald Trump uttalte at angrepene skal forhindre at Iran utvikler atomvåpen og bidra til å endre regimet, samtidig som han oppfordret det iranske folket til å reise seg mot sin egen ledelse.
Iran svarer med raketter og droner
Iran svarte umiddelbart med omfattende missil- og droneangrep mot både amerikanske og israelske militærinstallasjoner i regionen, blant annet nær en amerikansk marinebase i Bahrain. Internettilgang i store deler av Iran har falt dramatisk, og landets Revolusjonsgarde meldte om angrep mot israelske mål som svar på de vestlige luftangrepene.
Sivile rammes – panikk i gatene
Eksplosjoner i Teheran, Isfahan og Tabriz har utløst massiv panikk blant sivile, med lange køer ved bensinstasjoner, stengte skoler og et bredt strømbrudd. Mange prøver å forlate de største byene i frykt for ytterligere angrep. Samtidig rapporteres det om sivile dødsfall, blant annet ved et angrep på en skole i Minab.
Internasjonale reaksjoner: frykt og fordømmelser
Verdenssamfunnet reagerer med både fordømmelse og bekymring. FN og EU har oppfordret til umiddelbar de-eskalering og uttrykt frykt for en humanitær katastrofe. Russland har karakterisert angrepene som uprovosert aggresjon, og europeiske ledere advarer om at konflikten kan involvere flere land i regionen.
Flere land har også gitt råd om evakuering eller innstramminger for egne borgere i Midtøsten-området.
Diplomati i skyggen av krig
Bare dager før angrepene var Irans utenriksminister i Genève for nye runder med atomforhandlinger med USA. Selv om samtalene var preget av motstridende syn på Irans rett til atomteknologi, var det et forsøk på diplomati. Iran hadde tidligere advart om «knusende respons» mot ethvert angrep.
Regionen på kanten av storkrig
Konsekvensene av denne opptrappingen kan bli vidtrekkende. Eksperter peker på risikoen for spredning av kampene gjennom allianser og proxy-grupper i hele Midtøsten. Samtidig har globale markeder reagert kraftig med uro i olje- og finansmarkeder, ettersom Hormuz-stredet står sentralt for verdens energiforsyning.
Konsekvenser for kurdiske områder
Krigen har allerede fått direkte følger for den føderale Kurdistan Region i Irak. I dag ble områder i og rundt Erbil International Airport – hvor amerikanske styrker er til stede – rammet av iranske angrep, og amerikansk luftforsvar skal ha svart. Dette understreker hvor sårbar regionen er i en konflikt mellom større makter.
En videre eskalering kan føre til økt militær tilstedeværelse, press fra Iran-allierte militsgrupper og større sikkerhetsrisiko for sivile. Også i de kurdisk-befolkede områdene i Rojhelat (Vest-Iran) kan krigen føre til strengere sikkerhetstiltak, økt overvåking og press mot politiske og sivile aktører. Kurdisk-befolkede områder risikerer dermed å bli indirekte – eller direkte – berørt av en konflikt de selv ikke kontrollerer.
Av: Arnljot Ask – medlem av Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Uttalelsen kom onsdag 18.februar, hvor Syrian Democratic Council (MSD) uttrykker dyp bekymring over utviklingen i økonomien og leveforholdene i hele Syria.
De adresserer folks umiddelbare levevilkår som det sentrale grunnlaget for en levedyktig politisk framtid, og utfordrer Interimsregjeringen og alle utøvende organer om øyeblikkelig å sette klare økonomisk redningsplaner ut i livet.
Denne utviklingen har skapt utbredt og berettiget offentlig frustrasjon, ettersom innbyggerne daglig sliter med å dekke sine mest grunnleggende behov. Følgelig hevder MSD at det å sikre mat- og helsesikkerhet, og å garantere tilgang til grunnleggende livsopphold, nå må behandles som en presserende nasjonal prioritet som ikke kan overses eller utsettes og videre inkluderte følgende:
«Den humanitære situasjonen over hele Syria, ikke bare i Nordøst, men også inkludert hovedstaden Damaskus, fungerer nå som en klar refleksjon av landets dype økonomiske kollaps. Denne krisen truer direkte både nasjonal enhet og sosial stabilitet, samtidig som den forverrer de daglige utfordringene innbyggerne møter. Skyhøye priser, en kollapset valuta og forsvinningen av arbeidsmuligheter har drevet arbeidsledighet, nød og fattigdom til nivåer som er uten sidestykke i syrisk historie».
Myndighetspolitikken som begrenser økonomisk aktivitet og opprettholder blokader i visse områder har lammet lokale markeder påpeker de. Denne situasjonen forverres av fraværet av nødhjelpsplaner, mangel på prisovervåking og ukontrollerte monopolpraksiser. Den nylige økningen i prisene på brød, strøm og drivstoff har lagt en uutholdelig byrde på innbyggerne, noe som øker den offentlige frustrasjonen mot farlige nivåer av fortvilelse.
MSD understreker videre at det å ta tak i disse legitime klagene krever en tilnærming basert på nasjonalt ansvar. Dette krever gjennomføring av rettferdige og inkluderende økonomiske politikk som respekterer regionale særtrekk og garanterer ikke-diskriminering i fordelingen av ressurser og tjenester, og dermed lindrer krisens alvor og gjenoppbygger offentlig tillit til statlige institusjoner.
MSD peker på at å oppnå en ekte løsning på bosituasjonskrisen krever bredt nasjonalt samarbeid og ekte politisk vilje. Slike tiltak må prioritere borgernes velferd fremfor alt annet, og arbeide for å beskytte deres verdighet og ivareta deres grunnleggende rett til et trygt og anstendig liv.
I denne sammenhengen fornyer MSD sin appell til alle nasjonale og sosiale aktører om å stå sammen for å overvinne denne kritiske fasen og styrke prinsippene om solidaritet og kollektivt ansvar: «Denne oppfordringen er forankret i vår faste overbevisning om at å takle folks umiddelbare livsforhold er det essensielle grunnlaget for enhver levedyktig politisk fremtid – en fremtid viet til å bygge et fritt, stabilt og rettferdig Syria som sikrer et verdig liv for alle dets innbyggere».
Sammendraget her står for undertegnedes regning. Hele uttalelsen finner du her.
Dette er også en utfordring til solidaritetsbevegelsen her i Norge, og verden for øvrig. Om også å styrke nødhjelp og humanitær hjelp gjennom våre nasjonale hjelpeorganisasjoner, samt statlig bistand og politisk anerkjennelse av DAANES, som i tillegg utsettes for press og angrep fra Interimsregjeringen i Damaskus og nye angrep fra de tusener av IS fangene som HTS har sluppet fri parallelt med at USA trekker tilbake sine soldater fra leirområdene.
Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist – oversatt til norsk av Solkurd
Dannelsen av Koalisjonen av politiske krefter i iransk Kurdistan representerer en kvalitativ ny fase i den politiske utviklingen i Rojhelat (Øst-Kurdistan – Iran). Etter en periode med strukturert dialog og politisk samhandling innenfor rammen av Dialogsenteret for samarbeid, har fem sentrale politiske organisasjoner offentliggjort etableringen av en felles plattform for koordinert politisk og organisatorisk virksomhet.
Koalisjonen begrunner sitt initiativ med den nåværende politiske situasjonen i Iran, der den islamske republikken beskrives som uten politisk legitimitet, men fortsatt opprettholdt som følge av opposisjonens fragmentering. Samlingen av de kurdiske politiske kreftene framstilles derfor som et svar på behovet for å redefinere egen rolle og styrke Kurdistans posisjon i en fase der maktforholdene i Iran er i endring.
Fra fragmentering til institusjonalisert enhet
I erklæringen framheves det at den kurdiske nasjonale og politiske bevegelsen i flere tiår har ført en kontinuerlig og organisert kamp for nasjonale og demokratiske rettigheter, og at Kurdistan siden 1979-revolusjonen har vært et av de viktigste sentrene for motstand mot den islamske republikken. De omfattende menneskelige og materielle kostnadene – krig, henrettelser, politiske attentater, fengsling og en vedvarende militarisering av regionen – danner det historiske bakteppet for behovet for en ny fase preget av politisk samordning.
Koalisjonen søker å gjøre «nasjonal enhet» til en institusjonell realitet gjennom felles politisk og praktisk kamp.
Politiske mål og normativt grunnlag
De sentrale fellesmålene som formuleres i erklæringen er:
Kamp for å avvikle Den islamske republikken i Iran.
Realisering av det kurdiske folkets rett til selvbestemmelse.
Etablering av en nasjonal og demokratisk institusjon basert på det kurdiske folkets politiske vilje i Rojhelat.
Samtidig plasseres den kurdiske kampen i en bredere iransk kontekst. Koalisjonen uttrykker støtte til de landsomfattende protestene mot regimet og understreker nødvendigheten av koordinert politisk og praktisk samarbeid mellom kurdiske aktører og demokratiske krefter i andre deler av landet.
Som grunnlag for fremtidige allianser fastsettes tre prinsipielle forutsetninger:
Anerkjennelse av nasjonenes rettigheter
Forpliktelse til demokrati
Avvisning av enhver form for diktatur
Koalisjonen forankrer videre sitt politiske prosjekt i sentrale demokratiske og samfunnsmessige prinsipper, herunder:
Likestilling mellom kvinner og menn
Sosial rettferdighet
Vern av miljøet
Frie og institusjonaliserte valg
Sikring av rettighetene til alle nasjonale og religiøse grupper i Kurdistan
Etablering av et sekulært og demokratisk politisk system i Iran
Strategiske scenarier og politisk rasjonalitet
Koalisjonens langsiktige betydning vil imidlertid avhenge av dens evne til å utvikle en strategi som tar høyde for flere mulige transformasjonsbaner for den iranske staten.
En betydelig del av den politiske forestillingsverdenen i eksilopposisjonen har vært basert på et kollapsscenario, der en ekstern konflikt utløser en total oppløsning av statsapparatet – med paralleller til utviklingen i Sør-Kurdistan etter 1991. Et slikt scenario vil kunne åpne et maktvakuum der territorielle og institusjonelle realiteter kan omformes raskt.
Et alternativt – og på mange måter mer systemimmanent – scenario er en intern maktforskyvning der statens ideologiske kjerne svekkes til fordel for mer pragmatiske og teknokratiske maktstrukturer. En slik transformasjon vil kunne innebære en begrenset politisk liberalisering uten at statens territorielle integritet settes i spill.
I et slikt perspektiv blir det avgjørende strategiske spørsmålet ikke hvorvidt staten kollapser, men hvordan kurdiske politiske aktører posisjonerer seg i møte med en gradvis og kontrollert transformasjon.
Koalisjonen erklærer samtidig at den er åpen for samarbeid med alle politiske strømninger utenfor alliansen og oppfordrer befolkningen i Kurdistan til å slutte opp om prosjektet.
Mot en ny politisk fase
Koalisjonen representerer ikke slutten på de strukturelle utfordringene i Rojhelat, men etablerer et nytt institusjonelt og strategisk utgangspunkt. Dens historiske betydning vil avhenge av:
evnen til å konsolidere en reell og varig politisk enhet
utviklingen av en felles strategi for Kurdistans rolle i Irans politiske transformasjon
etableringen av likeverdige allianser med andre demokratiske og flernasjonale aktører
I denne forstand er koalisjonen ikke bare et organisatorisk tiltak, men et forsøk på å omforme kurdisk politikk i Iran fra en fragmentert opposisjonsposisjon til en samlet og strukturerende politisk kraft.
Den parlamentariske kommisjonens endelige rapport er vedtatt med flertallsstemme. I forkant av avstemningen rettet DEM-partiet kritikk mot både innholdet og begrepsbruken i rapportutkastet, og varslet at de ikke kunne stille seg bak teksten i sin daværende form.
Kommisjonen ble opprettet for å arbeide med spørsmål knyttet til demokratisering og løsning av den kurdiske problemstillingen. I utkastet til sluttrapport reagerte DEM-partiet særlig på formuleringer og konsepter som etter deres vurdering ikke reflekterte kommisjonens mandat og de diskusjonene som hadde funnet sted i løpet av arbeidet.
Partiets representanter opplyste at de hadde fremmet en rekke endringsforslag til teksten. De mente blant annet at enkelte begreper og definisjoner var problematiske, og at rapporten ikke i tilstrekkelig grad tok opp sentrale temaer som demokratiske rettigheter, politisk representasjon, språk og juridiske rammer. De ga også uttrykk for at deler av teksten var formulert i et sikkerhetspolitisk språk som de ikke kunne slutte seg til.
Da den endelige rapporten ble lagt frem for parlamentet, ble den vedtatt med stemmene fra flertallet i kommisjonen. DEM-partiet stemte imot og viste til sine tidligere innvendinger. Ifølge partiets representanter inneholdt den vedtatte teksten fortsatt formuleringer og vurderinger de ikke kunne støtte.
Vedtaket markerer avslutningen på kommisjonens arbeid i denne omgang. Rapporten oversendes nå til videre politisk behandling og offentlig debatt.
Hovedpunkter i den vedtatte kommisjonsrapporten
Den endelige rapporten fra den parlamentariske kommisjonen inneholder en rekke forslag og vurderinger knyttet til en demokratisk løsning av det kurdiske spørsmålet. Blant punktene som løftes frem er:
Det foreslås en ny juridisk ramme for en mulig nedrustningsprosess, inkludert lovregulering og parlamentarisk tilsyn.
Det understrekes behov for rettslige garantier for personer som legger ned våpnene og vender tilbake til sivilt liv.
Spørsmålet om soningsforhold og retten til håp (“right to hope”) omtales som en del av en bredere juridisk diskusjon.
Det vises til behov for endringer i lovverk knyttet til blant annet straffelov, terrorlovgivning og politiske partier.
Demokratiske rettigheter, ytringsfrihet og politisk deltakelse trekkes frem som sentrale temaer.
Lokaldemokrati og praksisen med statlige forvaltere (kayyım) omtales i sammenheng med demokratiske standarder.
Rapporten legger vekt på at en løsning forutsetter en parlamentarisk og juridisk forankret prosess.
Rapporten er vedtatt med flertall i kommisjonen og oversendt til videre politisk behandling.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Sollkurd Annonsert i ANF 12. feb.
Prosessene for Fred og Demokratisk Samfunn, som Abdullah Ӧcalans Call initierte 27. feb. 2025 påvirker hverandre i de ulike delene med kurdisk befolkning i statene Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Den dominerende globale supermakten USA påvirker alle steder. Tyrkia er en nøkkelaktør ikke bare i hjemlandet, men også i prosessen i Syria som motstander av Rojava-eksemplet.
I rapporten her refererer Pervin Buldan og Mithat Sancar fra DEMs Imrali delegasjon fra deres nylig møte med president Erdogan.
Her kommer først mitt sammendrag og kommentar til hva som skjer videre i prosessen i Tyrkia.
De poengterer først den felles viljen om å fortsette prosessen, mens de påpekte at for å komme videre ville det være nødvendig at Nasjonalforsamlingen, relevante ministre og offentlige institusjoner måtte intensivere sitt arbeid.
De etterlyste behovet for at et legalt rammeverk snarest måtte komme på plass og erkjennes av et bredt flertall (Jf. at den opprinnelige fristen som var satt til i løpet av januar er brutt – min kommentar)
De gjentok sin tro på at dette møtet, som ble holdt i en tid med betydelige hendelser både globalt og regionalt, ville bidra til en fredelig sameksistens mellom folkene i Tyrkia og regionen, og takket president for møtet.
Hele rapporten slik den presenteres i ANF 12.februar finnes i linken her.
Pervin Buldan og Mithat Sancar fra DEMs Imrali delegasjonen – Bilde: ANF
Tilleggskommentar for oversettes regning: I følge ANF er det endelige utkastet til Parlaments Kommisjonen som skal behandles i Nasjonalforsamlinga i Tyrkia om en demokratisk løsning for det kurdiske spørsmålet nå oversendt til de politiske partiene som er representert i Kommisjonen. Ifølge informasjonen lagt fram10.02.26 skal denne versjonen til endelig utkast nå foreligge til eventuell endringsforslag fra medlemmene. Men det er fortsatt uklart når den endelige versjonen kan sluttbehandles. Mens denne treneringen av prosessen pågår i Tyrkia, har Tyrkia forsterket sin militære aktivitet i Rojava mot SDF sine posisjoner og den kurdiske befolkningen der. Støtten til fredsprosessen forsterkes imidlertid i Europa, fra parlamentarikere og fagbevegelser i flere land. EU parlamentet har også kommet med protester mot utviklingen i Tyrkia, også om at påbudet fra ECHR ikke følges opp. Konferansen som EUTCC skal ha i EU-parlamentet 25. februar, vil derfor bli ekstra viktig. Solkurd vil være representert der og også norske partier som Rødt og muligens flere. Også for samtaler på kontorene til DEM, DAANES og KNK i Brussel.
Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Basert på åpne kilder og internasjonal mediedekning
Under den 62. utgaven av Munich Security Conference (MSC), som finner sted i München fra 13. til 15. februar 2026, er både Kurdistan-regionen i Irak (KRG) og de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria representert på høyt nivå. Den parallelle deltakelsen beskrives av flere observatører som en tydelig markering av økt kurdisk synlighet og politisk betydning på den internasjonale sikkerhetspolitiske arenaen.
Barzani representerer Kurdistan-regionen i Irak
President i KRG, Nechirvan Barzani, deltar på konferansen for å drøfte den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i Irak, utviklingen i Kurdistan-regionen og de bredere regionale spenningene i Midtøsten.
Barzani har i en årrekke vært fast deltaker på München-konferansen, som regnes som en av verdens viktigste møteplasser for statsledere, forsvarsministre, sikkerhetspolitiske rådgivere og internasjonale eksperter. For Kurdistan-regionen har konferansen fungert som en sentral plattform for å styrke diplomatiske forbindelser med vestlige land og forankre regionens rolle som en stabiliserende aktør i Irak.
Nechirvan Barzani diskuterer gjenopptakelse av oljeproduksjon med USAs rådgiver i Verdens helseorganisasjon – Bilde: shafaq.com
Ifølge tilgjengelig informasjon har Barzani under årets konferanse gjennomført en rekke bilaterale møter, blant annet med Storbritannias nasjonale sikkerhetsrådgiver Jonathan Powell og Libanons statsminister Nawaf Salam. Samtalene har blant annet omhandlet regional sikkerhet, politisk dialog i Irak, økonomisk samarbeid og håndteringen av økende spenninger i regionen.
Barzanis deltakelse reflekterer en kontinuitet i Kurdistan-regionens utenrikspolitiske linje, hvor München-konferansen har vært en viktig arena for å formidle regionens perspektiver direkte til vestlige beslutningstakere.
Første gang med høytstående representasjon fra Rojava
Årets konferanse markerer samtidig et gjennombrudd for representanter fra de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria (Rojava). For første gang deltar øverstkommanderende for Syrian Democratic Forces (SDF), Mazloum Abdi, sammen med medformann for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen, Ilham Ahmed.
USAs utenriksminister Marco Rubio (C), SDF-kommandør Mazloum Abdi (H), Ilham Ahmed, medleder for utenriksrelasjonsavdelingen i DAANES (V). (Grafikk: Kurdistan24) – Bilde: kurdistan24.net
Deltakelsen fra Rojava anses som betydningsfull i lys av regionens rolle i kampen mot terrororganisasjonen Den islamske staten (ISIS), samt den pågående usikkerheten rundt fremtidige sikkerhetsarrangementer i Syria. SDF har vært en sentral partner for den USA-ledede koalisjonen i kampen mot ISIS, og kontrollerer i dag områder hvor tusenvis av tidligere IS-krigere og deres familier fortsatt befinner seg i interneringsleirer.
At Abdi og Ahmed deltar på MSC 2026, tolkes som et uttrykk for at den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria i økende grad søker internasjonal dialog om regionens politiske fremtid, sikkerhetsgarantier og forholdet til Damaskus.
Fokus på regional stabilitet og risiko for storkrig
Hovedtemaene for årets konferanse er preget av økende geopolitiske spenninger, inkludert risikoen for en bredere regional konflikt i Midtøsten. For de kurdiske delegasjonene står særlig følgende spørsmål sentralt:
Regional stabilitet og maktbalanse
Fremtidig håndtering av trusselen fra ISIS
Situasjonen i Irak og Syria
Risikoen for eskalering mellom regionale og internasjonale aktører
Det er også rapportert at Mazloum Abdi under konferansen kan ha hatt kontakt med representanter med tilknytning til myndighetene i Damaskus, noe som i så fall vil være del av en bredere, men fortsatt skjør, dialog om Rojavas fremtidige status innenfor den syriske staten.
Økt kurdisk synlighet i München
Deltakelsen i 2026 viderefører en utvikling der kurdiske ledere – særlig fra Kurdistan-regionen i Irak – har fått en stadig mer fremtredende rolle på den internasjonale sikkerhetspolitiske scenen i München. At både Erbil og Rojava nå er representert samtidig, gir en ny dimensjon til denne tilstedeværelsen.
Mens Kurdistan-regionen i Irak deltar som en føderal region innenfor den irakiske staten med etablert diplomati og internasjonale forbindelser, representerer delegasjonen fra Nord- og Øst-Syria en ikke-statlig, selvstyrt administrasjon uten formell internasjonal anerkjennelse. Likevel viser deres tilstedeværelse at aktører i det internasjonale sikkerhetsmiljøet i økende grad anerkjenner deres rolle i kampen mot ekstremisme og i håndteringen av ustabile grenseområder.
Samlet sett fremstår MSC 2026 som en arena hvor kurdiske politiske og militære ledere ikke bare deltar som observatører, men som aktører i sentrale diskusjoner om Midtøstens fremtidige sikkerhetsarkitektur. Dobbeltrepresentasjonen fra både Irak og Nordøst-Syria markerer dermed et tydelig signal om kurdisk politisk tyngde i en tid preget av økende regional usikkerhet.
Nechirvan Barzani og Mazloum Abdi – Bilde: channel8.com
Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Basert på rapportering fra KHRN
KHRN: 240 kurdere drept i masseprotestene i desember 2025 og januar 2026 – omfattende dokumentasjon av dødelig maktbruk og overgrep
En ny spesialrapport fra Kurdistan Human Rights Network (KHRN) dokumenterer at minst 240 kurdiske borgere mistet livet under de landsomfattende masseprotestene i desember 2025 og januar 2026. Rapporten beskriver en av de mest omfattende og blodige bølgene av gateprotester i Den islamske republikkens historie – og en brutal statlig respons preget av systematisk og dødelig maktbruk.
En av de mest omfattende protestbølgene på to tiår
Protestene, som fant sted i slutten av desember 2025 og begynnelsen av januar 2026, utviklet seg til en av de mest utbredte og intense protestbølgene mot regimet i Iran de siste tjue årene. Ifølge tilgjengelige rapporter ble tusenvis av mennesker drept av militære og sikkerhetsstyrker. Voldsnivået nådde et toppunkt 8. og 9. januar 2026, da sikkerhetsstyrkene gjennomførte det som beskrives som massedrap. Hendelsene avdekket, ifølge rapporten, i særlig tydelig form det undertrykkende og menneskerettighetsfiendtlige systemet i Iran.
Total nedstengning av internett
Samtidig med massedrapene stengte myndighetene internett fullstendig i minst to uker og lammet telefonlinjer. Formålet var å hindre kommunikasjon mellom innbyggere og stoppe spredningen av nyheter, bilder og dokumentasjon til utlandet.
Selv om denne informasjonsblokaden skapte store hindringer for dokumentasjon av overgrepene, har omfanget av hendelsene gradvis blitt kjent etter at internettforbindelsen delvis ble gjenopprettet og omgåelsesverktøy tatt i bruk.
240 kurdere identifisert og verifisertså langt
Til tross for betydelige hindringer, sikkerhetspress og trusler mot familier, har KHRN så langt identifisert og verifisert navn og opplysninger om 240 kurdiske borgere som ble drept i forbindelse med undertrykkelsen av protestene i ulike byer i Kurdistan og andre deler av Iran. Organisasjonen opplyser at den også har mottatt informasjon om flere andre mulige ofre, men at arbeidet med å verifisere disse fortsatt pågår.
Geografisk fordeling
Ifølge de bekreftede opplysningene fordelte de 240 drepte seg slik:
81 personer i Kermanshah-provinsen (63 i Kermanshah by, 16 i Shahabad, én i Harsin og én i Kangavar)
11 personer i Ilam-provinsen
75 personer i Teheran-provinsen
28 personer i Alborz (Karaj)
13 personer i Razavi Khorasan
12 personer i Nord-Khorasan (Esfarayen)
6 personer i Gilan
4 personer i Qazvin
2 personer i Lorestan
2 personer i Isfahan
2 personer i Markazi
1 person i Bijar (Kurdistan-provinsen)
1 person i Abadan (Khuzestan)
1 person i Chalus (Mazandaran)
1 person i Qeshm (Hormozgan)
Barn, arbeidere og medlemmer av Yarsan-samfunnet
Blant de drepte var 20 barn under 18 år. Flere av disse arbeidet for å bidra økonomisk til familiene sine på grunn av vanskelige levekår.
En betydelig andel av de drepte var unge og middelaldrende personer fra arbeiderklassen. Rapporten viser også at 31 av de drepte tilhørte Yarsan-samfunnet, en religiøs minoritet som allerede er utsatt for diskriminering i Iran. Flere av ofrene var forlovet, nygift eller ventet barn.
Direkte skyting mot demonstranter
KHRN har intervjuet minst 100 familiemedlemmer til ofrene. Ifølge disse vitnesbyrdene brukte sikkerhetsstyrkene omfattende krigsvåpen og skjøt direkte mot demonstranter.
Flere familier forteller at deres kjære ble skutt av motorsykkelenheter eller av Basij- og Revolusjonsgarden-styrker som opererte fra sivile kjøretøy, ofte på kloss hold eller bakfra. Dokumentasjon og videomateriale mottatt av KHRN viser at sikkerhetsstyrker brukte private biler for å nærme seg demonstranter i områder der protestene foregikk spredt.
I Kermanshah og Shahabad skal snikskyttere fra Revolusjonsgarden ha vært plassert på takene av bygninger natt til 8. og 9. januar og ha skutt målrettet mot demonstranter.
Minst to øyenvitner som oppsøkte rettsmedisinsk institutt i Kermanshah for å lete etter savnede barn, forteller at de så hundrevis av lik der. Ifølge dem lå identifiserte og uidentifiserte kropper i separate haller, mange plassert direkte på gulvet. Korridorene skal ha vært fulle av blod, og de fleste ofrene de så var under 30 år.
Press, tvang og økonomisk utpressing
Rapporten dokumenterer også at familier i flere tilfeller måtte betale store summer for å få utlevert likene.
Noen ble tvunget til å signere dødsattester der dødsårsaken ble oppgitt som «fall fra høyde» eller «hjerteinfarkt» – i stedet for skuddskader. Andre familier ble presset til å erklære at den avdøde var medlem av Basij og at ansvaret for dødsfallet lå hos demonstrantene.
Myndighetene skal i enkelte tilfeller ha nektet å gi tillatelse til begravelse i hjemstedets gravlund eller å overføre liket til fødebyen. Dette førte til at familier måtte begrave sine kjære i andre byer eller landsbyer.
I frykt for at myndighetene skulle konfiskere likene, valgte noen familier å bringe dem direkte fra gaten til private hjem. Flere begravelser ble gjennomført i hemmelighet om natten, uten offentlig kunngjøring eller tradisjonelle seremonier.
Ifølge rapporten har også slektninger bosatt i utlandet blitt truet etter å ha snakket med internasjonale medier eller menneskerettighetsorganisasjoner. En person fortalte KHRN at både han selv og familiemedlemmer i Iran ble truet med drap etter et medieintervju om et familiemedlems død.
Navneliste og detaljer
I den fullstendige rapporten publiserer KHRN navn og detaljer om de 240 kurdiske ofrene, ordnet etter provins og by. På grunn av omfanget gjengis ikke denne oversikten her.
Hele rapporten, inkludert en detaljert navneliste og dokumentasjon, kan leses her:
Solidaritet med Kurdistan 