KURDISK FRIGJØRINGSKAMP I SYRIA

Gjennom sommer og seinsommer har jeg fra øyekroken registrert at det pågår en viktig debatt om kurdisk frigjøringskamp i Syria. En debatt som jo har åpenbare konsekvenser for en mangeårig solidaritetsarbeider, som meg sjøl, og for solidaritetsarbeid generelt, ikke bare i Syria, men i heile Midt-Østen.

Av Svein Olsen, Bodø

Motsetninger
Utgangspunktet for denne epistel er fleire innlegg fra Steigan i Klassekampen. Det er nødvendig å utfordre hans ganske skråsikre konklusjon(er) og analyse(r). Kort oppsummert ser Steigans synspunkt, fra mitt ståsted, slik ut: Den offensive supermakta USA okkuperer i dag Syria, hovedmotsigelsen (den viktigste motsetninga, heretter kalt hovedmotsetninga) går derfor mellom okkupanten (USA) og den syriske stat representert ved Assad-regimet. Alt annet må underlegges denne kampen, heilt uavhengig av andre motsetninger, historie og regimets politikk overfor egen befolkning. Det er mulig jeg her gjør samme feilen som Steigan, forenkler og mister retninga? Da er jeg åpen for korreksjoner. Men jeg oppfatter altså Steigans analyse og konklusjon som skråsikker, mekanisk og statisk.

Etter fire tiårs erfaring fra solidaritetsarbeid og reiser i i Midt-Østen (Palestina og Kurdistan) er erfaringa mi at litt ydmykhet i konklusjoner og analyser (substantivenes rekkefølge er ikke tilfeldig!) er lurt. Motsetningene skifter heile tida, fra sted til sted og fra land til land. Det er dynamisk og dynamitt. Uten grundig kunnskap om den lange historia og dagens lokale forhold tryner en solidaritetsarbeider. For frigjøringsbevegelser er det et svært vanskelig landskap å manøvrere i, politisk og militært. Jeg finner imidlertid ikke mye ydmykhet hos Steigan, hverken forbehold, spørsmål eller åpning for alternativer. Tvert imot, på nettstedet steigan.no finner vi alt som trengs av kilder for å konkludere, ifølge han sjøl! Mon det?

Etter Steigans meining har USA styrka seg som supermakt og okkuperer store deler av Syria. Det første er det stor uenighet om i de fleste leire. Sjøl meiner jeg det meste tyder på det motsatte. Når USA ikke er inne i Syria med titusener bakkestyrker så er det et uttrykk for det (sml Irak). USAs økonomi tåler det ikke. USA tåler det heller ikke politisk. Trump er stor i kjeften, men sliter med oppfølginga. Samme årsak. Det andre, USA som en av okkupantene i dagens Syria, er det liten uenighet om, men det gjør ikke motsetninga mellom regimet til Assad og USA til hovedmotsetninga. Det er nå svært liten uenighet om at helvetet i Syria er en stedfortrederkrig på et annet lands territorium. Med mange aktører. Vår NATO-allierte Tyrkia er en av dem, og okkuperer nå deler av Syria. Steigan nevner ikke dette? Tyrkia (Erdogan) har åpenbare stormaktsambisjoner, som Saudi-Arabia, i området, og opererer uavhengig av USA. Begge disse regimene opererer nå i det politiske og militære rommet USAs relative tilbakegang har skapt. Det er mulig USA ser seg tjent med noen av aktørene, men åpenbart ikke alle, og de ser ikke engang ut til å kunne kontrollere «sine egne» (jfr dagens konflikter med Tyrkia). Steigan nevner heller ikke Russlands motiver for deltakelse, enn så lenge på Assads side, som invitert gjest. Hvorfor ikke? Kludrer det til analysen? Hva med Iran og Israel? Kontrollerer Trump Netanyahu, eller er det omvendt? Her er det mange motsetninger, og ikke helt greit å lande hovedmotsetninga.

Kurdiskleda frigjøringsbevegelse
Oppe i alt dette har den kurdiskleda frigjørings-alliansen i Syria (SDF) vanskelige kår, og manøvreringsrommet ser trangt ut. Ingen av de andre aktørene ser ut til å ville ha et uavhengig og demokratisk Syria! Heller ikke Assad vil overleve, som enehersker, om SDFs prosjekt (se nedenfor) virkeliggjøres.

Det som i dag måtte være igjen av et rettferdig, demokratisk fundert opprør (2011) mot Assad-regimet er for det meste usynlig, men når de sekteriske kamphandlingene innimellom tar en pause, kommer det igjen ut på gatene. Og: mellom 1/3 og 1/4 av landet er kontrollert av SDF-alliansen med kurdiske PYD som drivkraft. Drivkraft militært, og ikke minst politisk. Med et program for et fremtidig Syria der alle etniske, religiøse og kulturelle grupper skal ha de samme rettigheter. Disse rettighetene skal også gjelde kvinnfolka, og de er i dag sentrale i ledelsen, både politisk og militært. Det kan faktisk se ut til at kvinnfolka er hoveddrivkrafta i dette frigjøringsprosjektet, og svært mange av denne halvdelen av befolkninga har skjønt akkurat det. Det Steigan ser ut til å ikke ha fått med seg er at PYD/PKK har jobba, blant vanlige kvinnfolk og mannfolk, for dette politiske prosjektet i tiår. Med ei utålelig undertrykking av kvinner og kurdisk (og andre minoriteters) identitet, i alle landa i området, som utgangspunkt. Politisk er dette prosjektet i prinsippet det samme som ei enstatsløsning i dagens Palestina, med like rettigheter for alle innbyggere; jøder, kristne, muslimer, drusere, samaritaner, sekulære + + +. Et system som etter mi meining vil være ei nødvendig forutsetning for fred i Midt-Østen. Alternativet er enorme folkeforflyttinger for å skape etnisk og religiøst reine stater, med ufattelige lidelser for menneskene som resultat.

Da regimet til Assad måtte trekke seg ut av de kurdiske områdene i 2012, var det politiske grunnlaget allerede lagt for den maktovertakinga som kurdiske PYD, i allianse med andre minoriteter, kunne gjennomføre. Det ville, etter mi meining, vært å svikte befolkninga å ikke gjøre det! På dette tidspunktet var ikke IS en realitet i Syria, sjøl om det fantes andre terrorgrupper. Det var nok av kriminelle og sekteriske grupper med våpen som ville rykka inn. Og Tyrkias hær sto allerede da klar på grensa. Da IS blei sterke nok til å gå inn i Syria og også angreip PYD, var det sjølsagt at det frigjorte området (Rojava) måtte forsvares. Eller har Steigan et anna standpunkt? At USA så seg nødt til å støtte forsvarskampen mot IS kan vel vanskelig være et argument mot dette.

Allianser med stormakter
Jeg sto sjøl uttafor byen Kobane i oktober 2014, da det meste tyda på at IS skulle avslutte dette demokratiske prosjektet i Rojava, ved å erobre den. Jeg var motstander av USAs bombing i Midt-Østen. Jeg så den første bomba treffe ei av IS sine tank-stillinger, og kunne de følgende dagene se hvordan forsvarerne, kvinner (YPJ) og menn (YPG) kunne etablere effektiv motstand, og Kobane blei etterhvert IS` Stalingrad. Jeg skifta meining om bombing, bombing i frontlinja! I åra etterpå er IS så godt som nedkjempa, militært. Uten alliansen mellom SDF/PYD/YPG/YPJ og USA ville dette sannsynligvis(?) ikke vært mulig. Jeg oppfatta at dette var en taktisk nødvendig allianse i 2014. Jeg ser ikke at alliansen i åra etterpå har skifta karakter. Den kan sjølsagt gjøre det, det finnes ingen garantier her, men den er uttrykk for svært vanskelige levekår for det politiske prosjektet i nord-Syria. Et prosjekt som ikke har en kurdisk stat som mål, og som har tilhengere i de fleste av folkegruppene i området. Alliansen er også et uttrykk for de store utfordringene frigjøringskamp i dagens Midt-Østen står i (sml Palestina).

Framtidshåp
Jeg ser på dette politiske prosjektets fortsatte eksistens, i dag utvida til det meste av Syria nord for Eufrat, som det eineste vettuge utgangspunkt for å stable på beina et fredelig Syria uavhengig av USA, Russland og regionale regimer med stormakts-ambisjoner. Her fins ingen quick-fix, men skal det bli en realitet trenger det vår solidaritet. Og skal den taktiske alliansen forbli taktisk trenger prosjektet vår solidaritet. De har de fleste odds mot seg! Steigan er kanskje ikke viktig i dette perspektivet, men hans standpunkt kan få stor negativ betydning for solidaritets- og fredsarbeidet i Norge. Dette håpefulle eksperimentet, midt i et krigshelvete, er etter mi meining også nødvendig som et synlig, virkeliggjort forsøk på demokrati, i kontrast til IS og andre fascistiske terrorgruppers opptreden og praksis. Ikke minst gjelder dette synet og praksisen knytta til kvinnfolkas rolle. Kvinnene har parallelle organisasjoner på nesten alle nivå. Det er opplagt ikke fullkomment. Men det er synlig spesielt for befolkninga i Syria. Ei anna fremtid trer frem på arenaen. Det er derfor å håpe at det står sterkt nok til at forhandlinger med regimet fører frem, og sterkt nok til at enhetsfronten mot okkupantene blir prega av dette og ikke av Assad.

Arroganse
Til slutt en kommentar til Steigans analysemetode(r). Å vurdere frigjøringskamp i Midt-Østen i lys av nasjonalstats-situasjonen i dagens Vest-Europa fører galt av sted. Det finnes ikke en eneste etnisk, religiøs eller kulturell homogen statsenhet i dagens Midt-Østen (mulig unntak for Oman?), og de fleste grensene mellom landa er fastsatt med utgangspunkt i skiftende kolonimakters (=våre) interesser. Å forlange at undertrykte minoriteter (de to største er kurderne og palestinerne) skal vente med å slåss for verdige livsbetingelser til «uavhengige» nasjonalstater er etablert er faktisk ganske arrogant. Jeg oppfatter at det er det Steigan ber kurderne og andre minoriteter i Syria (og i resten av området) om.

Heilt til slutt(!) en kommentar med ståsted Nord-Norge. I sitt innlegg i Klassekampen 27. juli beskriver Steigan nazi-okkupasjonen av Norge som «en spasertur i parken sammenlikna med det USA og deres allierte har påført det syriske folket …». Det er ikke vanskelig å være enig om prisen folkene i Syria betaler. Men om Steigan hadde stilt opp i ruinene i Kirkenes eller Hammerfest i mai -45, foran de tusener av finnmarkinger som trossa tvangsevakueringa og overlevde en vinter i en nedbrent og utbomba landsdel, samtidig som de slåss mot okkupanten, med utsagnet: «- en tur i parken», hadde han omsorgsfullt blitt plassert i nærmeste snøskavl, som den arrogante og kunnskapslause personen han hadde fremstått som. I samme tradisjon som den offisielle norske krigshistoria. Med ei historiefortelling som usynliggjør lidelsene og motstandskampen til store deler av den nord-norske befolkninga (nordmenn, kvener og samer).

Svein Olsen har vært solidaritetsarbeider i Midt-Østen gjennom de fire siste tiåra, kommunestyrerepresentantSvein Olsen Portrett i Vågan og Bodø (RV og Rødt), landsstyremedlem i solidaritetsorganisasjonene «Palestinakomiteen» og «Solidaritet med Kurdistan».

(Innlegget er tidligere publisert i Radikal Portal: )

 

Vellykka demonstrasjon mot det iranske regimet, mandag 10. september.

Bildet kan inneholde: en eller flere personer, himmel, bil og utendørs

Foto, Abdulbaki Hussaini

Opp mot 200 frammøte holdt appeller og  ropte slagord retta mot presteregimet i Iran. Erling Folkvord, leder for Solkurd, var blant apellantene. Demonstrantene krevde at den norske regjeringa må reagere mot regimet – ikke bare diskutere med det.

De krevde at Norge fordømmer både det iranske angrepet mot to kurdiske partihovedkvarter ved byen Koya i den kurdiske delen av Irak og henrettinga av tre politisker aktivister.

 

 

Protestér mot drapet på Ramin mandag kl 14.00 utenfor den iranske ambassaden i Oslo

Ramin Hossein Penahi var en politisk aktivist fra den iranske delen av Kurdistan. For to år siden ble han arrestert og dømt til døden av presteregimet i Iran. Ramins sak fikk  oppmerksomhet verden over. Flere humanitære organisasjoner arbeidet hardt for å hindre presteregimet ftra å henrette ham. På tross av presset ble Ramin henrettet den 7.9.18. I tillegg har presteregimet startet bombing mot Kuridstans Demokratiske Parti-Iran i nord Irak. Hittil har 11 personer blitt drep og mer enn 40 personer skadet.

180908Ramein hussein

I denne forbindelsen har Komalah – Kurdistans organisasjon av det iranske kommunistpartiet, planlagt en demonstrasjon mot det iranske regimet i Oslo. Den skal avholdes på mandag kl 14.00 utenfor den iranske ambassaden. Vi oppfordrer alle til å delta i denne demostrasjonen.

http://www.rudaw.net/english/middleeast/iran/08092018

http://www.rudaw.net/english/kurdistan/06092018

https://anfenglishmobile.com/human-rights/iran-executed-three-kurdish-political-prisoners-29506

https://anfenglishmobile.com/human-rights/ramin-hossein-panahi-iranian-kurd-to-die-27544

 

 

 

 

 

På vei mot en løsning i Syria?

Den syriske regjeringen og representanter fra Det syriske demokratiske rådet (SDC) møttes for samtaler i Damaskus.

– Det er nødvendig å bli kjent med hverandre slik at hver side kan snakke om hva som er deres ønsker og krav. Men det vil ta tid. Vi har sagt hva som er vårt prosjekt: Et demokratisk og desentralisert Syri, sier  Salih Muslim til Klassekampen.  Her kan du lese resten av saken.

Samtidig fortsetter krigene. Her er kart over frontlinjene i Syria per 17. august 2018 her. (legger inn link). Tyrkia okkuperer et område nord-vest i Syria. Tyrkia har også egne styrker i Idlib-området (grønt på kartet) og sanarbeider tett med ulike jihadistgrupper  som har kontrollen der.

Dette kartet oppdateres daglig på https://syria.liveuamap.com/

 

Regjeringa må kreve: Gülizer Tastemir tilbake til Norge.

180706Gulizerbilde

Utlendingsnemnda (UNE) vedtok å tvangssende Gülizer Tastemir til Tyrkia. Utlendingsnemndas leder har gjort en grov feil.  Solidaritetskomiteen for Kurdistan mener at det er regjeringas ansvar å rette opp feilen og kreve Gülizer Tastemir utlevert til Norge.

Gülizer Tastemir er kurder og tyrkisk statsborger.  I 2015 søkte hun asyl i Norge og beskyttelse mot tyrkisk forfølgelse. Tyrkisk politi har hatt en sak mot henne siden 2013.

UNE vedtok 4. juli 2018 å tvangssende Gülizer til Tyrkia. For regimet som president Erdogan leder er hun en terrorist. For alle andre er Gülizer en frihetskjemper.

To norske politifolk fulgte henne til Istanbul. På flyplassen utleverte de henne til tyrkiske kolleger. De arresterte Gülizer. Erdogan-lojale medier feiret utleveringen med store oppslag.

Saksdokumentene hos UNE viser at nemndsleder Charlotte Visdal Benneche, som fattet vedtaket, visste at Gülizer i mange år har arbeidet for PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet).  I Tyrkia betyr det lang fengselsstraff og risiko for tortur.

Norges offisielle politikk er å ikke returnere  asylsøkere til land der de risikerer forfølgelse eller tortur.

UNEs nemndsleder har dermed gjort en feil.  Solidaritetskomiteen for Kurdistan mener det er regjeringas ansvar å rette opp feilen og krever at Gülizer Tastemir blir utlevert til Norge.

Mer info: https://www.aftenposten.no/verden/i/xRvkw8/Norge-avslo-hennes-asylsoknad-og-sendte-henne-hjem-Der-ble-hun-stemplet-som-terrorist-og-sendt-rett-i-fengsel

og

https://www.nrk.no/urix/advokaten-frykter-gulizar-tasdemir-skal-do-i-fengselet-1.14115099

og

https://framtida.no/2018/07/06/gulizer-tasdemir

Si din mening til:

Utlendingdingsnemnda: postmottak@une.no  Telefon:  21 08 50 00

Utenriksminister  Ine Eriksen Søreide:  post@mfa.no

Justisminister Tor Mikkel Wara: postmottak@jd.dep.no

Send gjerne kopi  til: solidaritetmedkurdistan@gmail.com


 


 

The governmment must demand that Gülizer Rastemir be returned to Norway

180706Gulizerbildeutentekst

The Norwegian Immigration Appeals Board decided to extradite Gülizer Tastemir with force to Turkey. The Director of the Immigration Service has made a serious mistake. The Norwegian Solidarity Committee for Kurdistan believes that it is the government’s responsibility to rectify the error and demand that Gülizer Tastemir be returned to Norway.

Gülizer Tastemir is Kurdish and a Turkish citizen. She applied for asylum in Norway and for protection from Turkish persecution in 2015. The Turkish police have had an arrest warrant for her since 2013.

UNE (The Norwegian Immigration Appeals Board) decided, on the fourth of July 2018, to extradite Gülizer with force to Turkey. In the eyes of the regime led by President Erdogan Gülizer is a terrorist. For everyone else, Gülizer is a freedom fighter.

Two Norwegian police officers escorted Gülizer to Istanbul. They handed Gülizer over to Turkish colleagues at the airport, whom arrested her. Regime-loyal media celebrated the extradition with huge headlines.

The case documents belonging to The Norwegian Immigration Appeals Board, show that its chairman, Charlotte Visdal Benneche, who made the decision, knew that Gülizer has been working for the PKK (Kurdistan’s Workers’ Party) for many years. In Turkey, membership in PKK means long imprisonment and the risk of torture.

Norway’s official policy is to not return asylum seekers back to countries where they risk persecution or torture.

The leader of The Norwegian Immigration Appeals Board has thus made a mistake. The Solidarity Committee for Kurdistan believes that it is the government’s responsibility to correct the error and demands that Gülizer Tastemir must be returned back to Norway.

Make your voice heard, contact:

Foreign Affairs Commission: postmottak@une.no Phone: 21 08 50 00

Foreign Minister Ine Eriksen Søreide: post@mfa.no

Minister of Justice Tor Mikkel Wara: postmottak@jd.dep.no

Please send a copy to: solidaritetmedkurdistan@gmail.com