Et viktig steg i arbeidet med å samle Peshmerga-styrkene i Kurdistan-regionen i Irak er tatt. De to sentrale Peshmerga-strukturene som tidligere har vært underlagt henholdsvis Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK), er nå formelt lagt under Kurdistan-regionens Peshmerga-departement.
Det gjelder 70-enheten, som har vært knyttet til PUK, og 80-enheten, som har vært knyttet til KDP. De to enhetene er reorganisert som henholdsvis første og andre region under Peshmerga-departementet.
Langvarig arbeid for en samlet Peshmerga
Arbeidet med å samle Peshmerga-styrkene under en felles institusjonell struktur har pågått i flere år. Ifølge ANF startet den aktuelle reformprosessen i 2022, etter initiativ og oppfordring fra USA. Prosessen har imidlertid vært forsinket av politiske uenigheter mellom KDP og PUK.
Ved en seremoni 21. september ble det kunngjort at integreringen av 70- og 80-enhetene i Peshmerga-departementets struktur var gjennomført.
Kurdistan-regionens statsminister Masrour Barzani beskrev samlingen som et historisk steg og fremhevet at reformen har vært en prioritert del av regjeringens program. Visestatsminister Qubad Talabani omtalte også samlingen av de to enhetene som et historisk skritt og understreket betydningen av å etablere en profesjonell og institusjonalisert Peshmerga-styrke.
Skal være uavhengig av partipolitikk
Kurdistan-regionens president Nechirvan Barzani understreket at samlingen ikke innebærer at reformarbeidet er avsluttet, men markerer starten på en ny fase. Han fremhevet samtidig behovet for at Peshmerga-styrkene holdes utenfor politiske og partipolitiske konflikter.
Ifølge Barzani skal Peshmerga-styrkene etter samlingen være en samlet styrke for Kurdistan-regionen og dens ulike befolkningsgrupper. Han understreket også at Peshmerga skal inngå i det bredere irakiske forsvarssystemet og samarbeide med den irakiske hæren.
På seremonien ble det samtidig kunngjort at generalløytnant Najat Ali Saleh er utnevnt til leder for region 1, mens generalløytnant Omar Saleh Hassan er utnevnt til leder for region 2.
Samlingen av Peshmerga-styrkene har lenge vært et sentralt spørsmål for institusjonaliseringen og sikkerhetsstrukturen i Kurdistan-regionen. At styrker som tidligere har vært under direkte kontroll av KDP og PUK nå er samlet under Peshmerga-departementet, representerer derfor et nytt stadium i denne prosessen.
Kilde: ANF News, «KDP and PUK Peshmerga officially placed under joint ministry», 21. september 2026.
Arnljot Ask, medlem av LS og Arbeidsutvalget i Solkurd er ansvarlig for redigering og oversetting av meldingen på ANF 29. sep. – som du finner i originalversjon her.
I en melding til den internasjonale fredskonferansen i London i slutten av september 2026 beskrev Abdullah Öcalan demokratisk integrasjon som en vei mot varig fred. Han sa at juridiske garantier, lokalt demokrati og et organisert samfunn er nødvendig for fullføre prosessen.
Öcalan – Bilde: ANF – 29.09.26
Den to dager lange konferansen, som startet mandag 28.sept, fokuserer på internasjonale erfaringer fra fredsprosesser og deres betydning for en demokratisk og politisk løsning på Kurdistan-spørsmålet. I sin melding viser Öcalan tilbake til sin Oppfordring til fred og et demokratisk samfunn fra 27. februar 2025, og sier at det politiske perspektivet som ble åpnet da, nå må videreutvikles i praksis. Kjernen i Öcalans budskap er konseptet demokratisk integrasjon. Han forstår dette ikke som assimilering eller å gi opp sosial autonomi, men som frivillig deltagelse fra et demokratisk organisert samfunn i en demokratisk republikk basert på kollektive rettigheter. Varig fred, hevder han, krever langt mer enn bare slutten på væpnet konflikt: juridiske garantier, demokratisering av republikken, fri utvikling av språk og kultur, styrket lokalt selvstyre og sosial organisering.
Budskapet fra Öcalan lyder som følger: «Min oppfordring til fred og et demokratisk samfunn 27. februar 2025 åpnet døren til en ny fase. PKK-bevegelsen, demokratisk politikk, partiene representert i Tyrkias parlament, og mer generelt Tyrkias samfunn har omfavnet denne oppfordringen. Nå er det på tide å gå videre gjennom denne døren som har blitt åpnet. Sakene dere tar opp på denne konferansen handler nettopp om oppgavene som ligger foran oss på denne terskelen». -Ved å trekke på internasjonale erfaringer og kurdiske perspektiver, og diskutere hvordan en politisk åpning kan omformes til varig fred, gir du en praktisk form til denne oppfordringen. Fred kan ikke fullføres gjennom en enkelt avtale eller en enkelt lov. Å få våpnene til å tie er bare begynnelsen. Det som varer, er byggingen av et demokratisk samfunn. -Overgangen fra væpnet konflikt til varig fred krever en langsiktig politisk, juridisk, institusjonell og sosial transformasjon. Det egentlige målet med denne transformasjonen er å bygge et demokratisk samfunn. Etter min mening er ikke revolusjon en maktoverføring, men en transformasjon gjennom konstruksjon. En “frihet” oppnådd gjennom vold blir snart det motsatte av de verdiene kampen ble ført for. Uten en verdig fred kan verken demokrati eller frihet vare; heller kan ikke demokrati utvikle seg eller sosial fred ta rot i skyggen av våpen. -Kurdernes tusenårige forhold til tyrkere, persere og arabere er ikke basert på en gjensidig utelukkende antagonisme, men, til tross for alle oppturer og nedturer, på en gjensidig dialektikk. I dag er det mulig å fornye disse forholdene gjennom demokratisk integrering, uten assimilering og uten separasjon. -Separatistiske løsninger stemmer ikke overens med virkeligheten i dette området, hvor folk, kulturer og trosfellesskap lever tett sammen. Prinsippet om brorskap, derimot, er forankret i historiske og sosiologiske realiteter. Forholdet mellom kurderne og tyrkere, persere, arabere og de andre folkene i dette landet kan ikke løses ved å tegne grenser. Millioner av kurdere bor i de store byene i statene i denne regionen -En deling etter mønsteret «Kurderne i nord, tyrkerne i sør» for eksempel, tilsvarer verken det historisk utviklede felles grunnlaget eller den sosiale nærheten mellom disse samfunnene. Integrering er det motsatte av assimilering: assimilering oppløser og intensiverer fiendtlighet, mens integrering forener og skaper fred og brorskap. Denne integreringen betyr det frivillige engasjementet til et demokratisk samfunn i en demokratisk republikk innenfor rammen av kollektive rettigheter, samtidig som man bevarer sin egen særskilte eksistens. -PKK, som jeg grunnla, oppsto under sin tids forhold som en kamp for eksistens. Den viste kurdernes eksistens og brøt fornektelsens kjede. I 2025-verdenen er det kurdiske folket en historisk realitet som ikke lenger kan fornektes. Av denne grunn er den historiske oppgaven til vår bevegelse fullført. Som enhver revolusjonær struktur må den utvikle seg til en ny form når oppgaven er fullført. Oppløsning er verken en slutt eller en overgivelse, men en overgang til en ny historisk fase. Å insistere på å beholde den gamle formen vil skade alle, først og fremst kurderne. -Våpen må ikke lenger glorifiseres; nå må samfunnet bygges. Demokratisk politikk har erstattet strategien for nasjonal frigjøringskamp. Våre sterkere våpen er ordet, loven og organisert samfunn. Fullstendig demokratisk politikk er kun mulig under normale forhold der ikke bare våpnene har stilnet, men også vold og gjensidig krigsfrykt er eliminert. Et Tyrkia der kurdere deltar med sin demokratiske bevissthet vil bli en ekte demokratisk republikk. I Tyrkia og Midtøsten bør målet ikke være separasjon, men felles bygging av et genuint demokrati. -Veien ut av krisen i Midtøsten ligger ikke i å søke nye nasjonalstater som vil bryte opp eksisterende grenser, men i å gjenopplive det folkene har til felles, med andre ord, gjennom en integrasjonsorientert forhandlingsprosess og bygging av lokale demokratiske nettverk. Kjære venner, å omdanne en politisk åpning til varig fred kan ikke oppnås gjennom avgjørelsen til bare én side. Integrasjon krever gjensidige skritt, gjensidig forståelse og anerkjennelse av lidelsen den andre siden har opplevd. -En prosess som ikke sikres gjennom juridiske avtaler, kan ikke utvikle seg utover en kortsiktig periode uten konflikt. Varig fred, derimot, krever at demokratisk politikk blir en del av hverdagen, i nabolag, byer og institusjoner. Samtidig må vårt følelsesliv og våre tankemåter endres i samsvar med de nye forholdene. -Uten lov kan ikke eksistens oppnå juridisk status, og den demokratiske kampen står uten grunnlag. De nødvendige garantiene består av anerkjennelse av et demokratisk samfunn, fri utvikling av språk og kultur, utvidede rettigheter til lokalt selvstyre, og en ramme der konstitusjonelt statsborgerskap og frie borgere utfyller hverandre. Så lenge den ensidige og sentralistiske rettsordningen i nasjonalstaten ikke omstruktureres gjennom grunnlovsmessige og lovgivende reformer, kan det ikke bygges tillit. Hvis republikken ikke blir demokratisert, kan heller ikke demokratisk integrasjon realiseres. -Personer som har vært involvert i den væpnede kampen må få muligheten til å vende tilbake til politisk og sivilt liv og ta ansvar innenfor demokratisk politikk. Når prosessen er fullført, vil disse vennene bli aktive deltakere i demokratisk debatt, det juridiske feltet og sivilt liv. Demokratisk integrering betyr å bli en del av samfunnet og en aktiv deltaker i en ubevæpnet, ikke-voldelig fase. Formene for deltakelse som vil støtte overgangen fra en konfliktbasert politikk til demokratisk politikk er ikke begrenset til parlamentarisk representasjon og valg. Nettverk for lokalt demokrati, nabolags- og byråd, kooperativer, politiske partier, sivilsamfunn og lokaladministrasjoner er livsnerven i denne overgangen. Demokratisk politikk omfatter alle former for organisering og handling som gjør samfunnet politisk styrket. Konstitusjonelle og institusjonelle ordninger må ta hensyn til politisk, regional, språklig og kulturelt mangfold, ikke gjennom et prosjekt for en homogen nasjon, men gjennom konseptet om en demokratisk nasjon.
Den demokratiske nasjonen er en politisk modell der ulike identiteter deler en felles rett til likhet, frihet og brorskap. Forskjeller i språk, tro, kultur og regional tilhørighet er en kilde til rikdom. Påtvunget ensartethet har skapt kriser i dette området; anerkjennelse av mangfold gir derimot det konstitusjonelle grunnlaget for en løsning. Siden eksistens tar konkret form gjennom språk og kultur, krever anerkjennelse av dette at barrierer for utdanning og kulturell utvikling fjernes. -I en bærekraftig løsning er lokale og regionale administrasjoner ikke bare organer som letter byrden for sentralmyndighetene, men lokale demokratiske administrasjoner som former samfunnslivet. Organiseringen av et demokratisk samfunn fungerer under samme politiske rammeverk som nasjonalstaten og gjennom direkte deltakelse fra samfunnet. Grunnlaget for løsningen ligger ikke i sentralt konsentrert makt, men i lokalt forankrede og dypere demokratiske rettigheter og samfunnsorganisering. Opprettelsen av råd innen utdanning, helse, kultur, økonomi og politikk skaper byggesteinene for et demokratisk samfunn. -Kvinner, minoriteter, sivilsamfunn og media er ikke fredsspørsmål som kan «løses senere», men aktive deltakere i denne prosessen i dag. Spørsmålet om kvinner er et av de grunnleggende problemene i et demokratisk samfunn. Kvinners frihet og økologiske bevissthet utgjør ryggraden i byggingen av et demokratisk samfunn. Ulike identiteter, trosfellesskap og sosiale grupper må være aktive deltakere i lokal styring. Uten deres effektive deltakelse kan verken juridiske reformer slå rot, eller sosial forsoning oppnås.
Kjære venner, Min oppfordring til folkene i Tyrkia og til denne konferansen er dette: målet er ikke separasjon, men det felles oppbyggingen av et ekte demokrati. Det kurdiske spørsmålet har lenge sluttet å være bare spørsmålet om ett folk; det er et spørsmål som angår Tyrkias og Midtøstens felles fremtid. Det som forventes av dere er å oversette denne overgangen og disse teoretiske innsiktene til praksis, og å knytte sammen og konkretisere internasjonale erfaringer med det historiske grunnlaget for brorskap i denne regionen. I et Midtøsten hvor det kurdiske spørsmålet fortsatt er uløst, er det ikke mulig å bygge en mer fredelig, trygg og levelig fremtid for alle. -Veien frem ligger i gjensidige skritt, juridiske garantier og demokratisk organisering som gjennomsyrer alle deler av samfunnet. På terskelen til en ny æra, er det ikke å ødelegge staten som teller, men å bygge et fritt samfunn. Denne prosessen er verken rettet mot noen del av samfunnet eller utelukkende adressert til en bestemt gruppe. Den er en utstrakt hånd til alle som står for en løsning, fred og demokratiske verdier, og en oppfordring til felles handling. Med mine varmeste hilsener og respekt, Abdullah Öcalan İmralı.
Duran Kalkan, medlem av Abdullah Öcalan Akademiet for Sosiale Vitenskaper og også en av grunnleggerne av PKK kom med viktige vurderinger om aktuelle saker knyttet til Fredsprosessen under et spesielt program sendt på Medya Haber TV nettopp. Der han også drøftet motforestillinger som er kommet mot prosessen fra ulike hold, også blant kurdere. Men snur dette til å utfordre de kreftene som trenerer og motarbeider Fredsprosessen. Du finner ANF oppslaget med han her.
Av: Arnljot Ask – medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Bevegelsen for å løse det kurdiske spørsmålet gjennom politiske forhandlinger, som skjøt fart etter utfordringen fra Abdullah Öcalan 27. februar 2025, utvikler seg skritt for skritt. Ikke bare i regionene hvor den første lederen av PKK har hatt størst støtte, Tyrkia og Syria, men også i Irak og Iran hvor KDP har stått sterkt.
Flere delmål nåes, men siden det er både globale og regionale stormakts aktører som deltar i prosessen, treneres inngåtte avtaler underveis og tilbakeslag vil fortsatt finne sted. Så lenge Trump, Erdogan, Netanyahu og desslike er på banen – som prestestyret i Teheran – vil ikke endelige seire kunne proklameres.
Vi har på Solkurds hjemmeside flere oppslag rundt det som har skjedd det siste året. Inkludert 17.august notater fra DEM om utviklingen i Tyrkia og Syria/Rojava og hva det innebærer for den videre kampen. Eks om hvordan gjennomføringen av avtalen om at opplæring på kurdisk skal finne sted på alle nivåer der et betydelig antall kurdere bor. Fordi det er avgjørende for å anerkjenne kurderes kulturelle og nasjonale rettigheter i Syria. Hver kurdiske region har sine nøkkel problemer å løse. Og det som skjer i en region vil påvirke utviklingen i de andre.
Siden Ӧcalan har vært den sentrale personen for å dra i gang denne Fredsprosessen, og flertallet av kurderne bor i Tyrkia og Syria, hvor Öcalans ideologi har stor påvirkningskraft, vil utviklingen der ha spesiell stor betydning. Det er derfor viktig at kurderne både i Bashur og Rojhelat har støttet opp om prosessen og utviklet kampene hos seg på et enhetlig vis ut i fra sine særegne vilkår. Og at «enhetsorganisasjonen» Kurdistan Nasjonalkongress har lagt vekt på at samhold mellom frihetsbevegelsene i alle deler av Kurdistan er avgjørende.
En Rudaw News redaktør tok kontakt med Solkurd for å høre hvordan vi så på avtalen mellom SDF og al Sharaa-regjeringen i Damaskus om militær og politisk integrering, da de også sto oppe i lignende avveielser i Bashur. De ville bl.a vite om vi stolte på al Sharaa. Jeg svarte at det gjorde jeg jo ikke, men at det her dreide seg om å komme videre i en forhandlingsprosess som kunne erstatte militær kamp med politiske avtaler som ivaretok rettighetene til alle parter. Hos dem gjaldt det nå rettighetene til Yesidiene i Sinjar, om deres væpna avdelinger skulle integreres i den irakiske hæren og hvordan.
Ilham Ahmed , utenrikspolitisk ansvarlig i DAANES ble 7.september spurt av Midtøsten tidsskriftet The Amargi om hennes vurdering av at SDF og DAANES ledere nå samarbeidet både på det militære og politiske planet for å skape et Syria hvor både arabere, kurdere, drusere og andre nasjonale og religiøse grupper kunne delta på like vilkår.
Som følge av integreringen også på det politiske og administrative planet skal hun bli knyttet til den syriske utenrikstjenesten som kurdisk representant der og inngå i Syrias Nasjonalforsamling knytta til Utenriks og. Konstitusjonskomiteen når den nye Nasjonalforsamlingen blir valgt. (I følge artikkel i Syrian Observer) og har også på planen å besøke både Ankara og Imrali i egenskap av sin nye rolle, som nevnt i The Amargi intervjuet ovenfor.
Hun deltok også på møte i Kobane 11. sept med politisjefen i byen og vise-guvernør for Aleppo provinsen for følge opp urolighetene i fengslet der og drøfte sikkerhetssituasjonen i byen, samt og videreutviklingen i den administrative strukturen.
Sjefskommandanten for SDF Mazloum Abdi er utnevnt som rådgiver for President al Sharaa etter integrasjonen av SDF i den sentrale Syriske Hæren, og opptrer allerede på flere møter i egenskap av dette. Som med representanter for de kurdiske partiene i Kobane sammen med Kobanes regionale direktør.
Siden Rojava og utviklingen av den Demokratiske Autonome Admnistrasjonen i Nord Øst Syria (DAANES) har spilt en avgjørende rolle for samfunnsorganiseringen som er utviklet fram til Freds og Demokratiske Samfunn prosessen har spredd seg til alle de kurdiske regionene, gjengir vi her en oversiktsartikkel som ble publisert av ANF 19. Aug 2026.
Et nytt liv i Rojava: Opprettelsen av kommunene
Kommunene som ble etablert i Rojava under krigsforholdene etter 2012 utviklet en ny modell for sosial organisering basert på selvstyre gjennom lokale råd, kvinneorganisasjoner og kooperativer.
Hvor vellykket har erfaringen med kommuner i Rojava vært? Svaret ligger i en prosess som strekker seg fra 2012 til i dag. Midt i krigens ødeleggelse og alvorlige humanitære forhold utviklet kurderne en styringsmodell basert på militær, politisk og sosial organisering. Fra starten av ble denne erfaringen formet på grunnlag av Öcalans paradigme om et demokratisk samfunn og den demokratiske nasjonen.
I Rojava ble kommunene definert som den minste enheten av sosial organisering. Den var organisert som en sosial struktur der folk som bodde i nabolag, landsbyer eller boligområder kunne komme sammen direkte for å diskutere behovene sine, ta beslutninger og følge opp gjennomføringen.
En modell formet midt i krigen Borgerkrigen som begynte i Syria i 2011 førte ikke bare til usikkerhet, men også et vakuum av styring i Rojava. I 2012, da den syriske hæren trakk seg ut fra mange områder med overveiende kurdisk befolkning, begynte folk å organisere sine egne liv. I denne prosessen ble det etablert kommuner i nabolag og landsbyer, sammen med råd og ulike sosiale institusjoner knyttet til dem.
Denne modellen dukket imidlertid ikke opp som en midlertidig struktur som erstattet institusjonene til Ba’ath-regimet, men som en ny form for organisering basert på at samfunnet styrte seg selv. Målet var derfor at beslutningsprosesser skulle begynne på nivået til de minste bosetningene, med kommuner som utvidet systemet med demokratisk autonomi gjennom hele samfunnet.
Det ble holdt regelmessige møter i kommunene for å diskutere saker som påvirket hverdagen i nabolagene, inkludert sikkerhet, infrastruktur, utdanning, helsevesen, økonomi og sosial solidaritet. Representanter valgt for å gjennomføre beslutninger var ikke beslutningstakere, men hadde som oppgave å sette folkets kollektive vilje ut i praksis.
Etter hvert begynte representanter valgt fra kommunene å sitte i nabolags-, distrikts- og byråd, og denne strukturen utviklet seg til et organisasjonsnettverk som strakte seg til høyere styringsnivåer. Målet var derfor ikke å overføre beslutninger fra sentrum til lokalt nivå, men å bringe viljen som ble dannet lokalt inn i høyere styringsmekanismer.
Fra kommuner til råd Kommuner utgjorde det første leddet i modellen for demokratisk autonomi som ble utviklet i Rojava. Opprinnelig ble det forventet at representanter som tjenestegjorde i nabolag, distrikter og bysentra også skulle organiseres innen styringsmekanismer på kanton-nivå. Den grunnleggende tilnærmingen i systemet var derfor å «bære den viljen som ble dannet lokalt til de høyere styringsnivåene». På denne måten ble mange saker som ble diskutert og avgjort i kommunene, vurdert på et bredere nivå gjennom rådene, og det ble gjort forsøk på å sette dem ut i praksis.
Kommunene ble sentre der hverdagslivet ble organisert gjennom kommisjoner opprettet innen ulike felt, fra utdanning og helsevesen til økonomi og sosialt fellesskap. Mens innbyggerne kunne uttrykke behovene sine direkte, jobbet kommisjonene som ble opprettet med å ta hånd om dem.
Kvinner var hovedorganisatorene Et av de mest fremtredende aspektene ved modellen som ble utviklet i Rojava, var måten kvinnene organiserte seg på. Kvinners frihet gikk lenger enn bare retorikk og ble forstått som skapelsen av autonome former for organisering i alle deler av samfunnslivet. For å oppnå dette ble det utviklet egne kvinneorganisasjoner innen nabolag og landsbykommuner. Mens kvinnene diskuterte sosiale problemer i sine egne kommuner, søkte de løsninger på spørsmål som vold, tvangsekteskap, økonomisk uavhengighet og ulike aspekter av samfunnslivet.
Kongra Star, som ble grunnlagt i 2005, ble en av de viktigste paraplystrukturene for kvinne organisering. Kvinneråd, utdanningsakademier, kooperativer og sosiale solidaritetsinitiativer ble gjennomført under denne paraplyen, samtidig som Mala Jin (Kvinnehus) ble etablert i 2011 for å gi kvinner juridisk og sosial støtte. Det ble også utviklet prosjekter for å fremme kvinners økonomiske selvstendighet innen sektorer som jordbruk, tekstil, matproduksjon og håndverk.
Kommunetestet i Kobanê og krigen Kobanê, hjertet av Rojava-revolusjonen, ble et av de mest synlige eksemplene på kommunal organisering. Organisert gjennom nabolagskommuner og lokale råd fra 2012 og videre, kom byen under en alvorlig beleiring etter DAESH-angrepet i 2014. Gjennom hele beleiringen spilte lokale organisasjoner også en viktig rolle i å dekke befolkningens grunnleggende behov, etablere solidaritetsnettverk og sikre at bylivet fortsatte. Arbeidet som ble gjort gjennom kommunene, var sentralt i innsatsen for å opprettholde sosialt liv under krigsforhold. Den samme organisatoriske modellen fortsatte under gjenoppbyggingsprosessen som begynte etter at Kobanê ble frigjort fra DAESH-gjengene. Mange aktiviteter, inkludert å identifisere nabolagsbehov, gjenoppbygge infrastruktur og organisere utdanning og helsetjenester, ble gjennomført gjennom lokale råd og kommuner.
En institusjonalisert struktur i Cizîr-regionen Cizîr-regionen var et av de områdene hvor kommune- og rådsystemet ble implementert mest omfattende. Etter erklæringen om den demokratiske autonomimodellen, ble lokale råd, kommuner og ulike sosiale institusjoner etablert i mange byer, spesielt Qamişlo, Hesekê og Dêrik. Regionens fleretniske og fler-religiøse karakter ble også reflektert i styringsmodellen. Felles beslutningsmekanismer ble etablert i råd som representerte kurdere så vel som arabere, assyrere, armenere og andre samfunn.
Samtidig var ikke kommunene bare steder der administrative beslutninger ble tatt. Kommisjoner ble opprettet for å jobbe innen ulike områder, inkludert utdanning, kultur, kvinneanliggender og økonomi. I Cizîr, hvor landbruksproduksjon var utbredt, ble det særlig gjennom samarbeidsforeninger lagt innsats for å opprettholde produksjonen og dekke lokale behov.
Kooperativer i Afrin Afrin (Efrîn) var et av sentrene der den kollektive modellen ble viktig innen landbruksproduksjon. I regionen, kjent for sin rikelige olivendyrking, ble det etablert kooperativer for å organisere produsentene basert på solidaritet. Lokale råd jobbet med utdanning, helsevesen og sosiale tjenester. Å styrke lokal produksjon, særlig jordbruk og olivendyrking, kan sees på som et uttrykk for regionens kollektive økonomi. Men etter at den tyrkiske staten okkuperte Efrîn i 2018 sammen med sine allierte gjenger, kollapset dette systemet.
Økonomisk deltakelse gjennom kvinnekooperativer Kvinnekooperativer kom også i fokus under denne prosessen. Innenfor dette rammeverket ble det etablert kvinnekooperativer i mange sentre, spesielt i Qamişlo, Hesekê og Dêrik. Gjennom disse kooperativene, som opererte innen jordbruk, tekstiler, matproduksjon og håndverk, var målet å styrke kvinners økonomiske uavhengighet. Noen av produktene som ble laget, ble brukt for å dekke sosiale behov, mens andre ga inntektskilder for kvinnene som jobbet i kooperativene.
En flerspråklig utdanningsmodell Utdanningssystemet ga en mulighet for omfattende sosial transformasjon. I skoler under autonom administrasjon inkluderte utdanningspolitikken fag som lokal historie, kultur, flerspråklighet, kjønn og konseptet med et demokratisk samfunn. Det ble gitt muligheter for de ulike folkene som bodde i regionen til å få undervisning på sitt morsmål, spesielt kurdisk. Undervisning ble gitt på kurdisk, arabisk, syrisk og armensk. I tillegg gjennomførte akademier etablert for sosial og politisk utdanning studier i fag som historie, økonomi, kvinners frihet, økologi og sosial organisering.
Samfunnsbasert organisasjon innen helsevesenet Å opprettholde helsetjenester under krigsforhold var svært viktig. Under det nye systemet var helsetjenester ikke begrenset til sykehus. Forebyggende helsearbeid, folkehelsetiltak og å ivareta behovene til mennesker som var på flukt på grunn av krigen, var også blant hovedfokusområdene. Lokale helsesentre, sykehus og helsekomiteer jobbet med å behandle sårede, bekjempe epidemier og opprettholde grunnleggende helsetjenester.
Hva forteller kommunene sin erfaring i Rojava oss? Den kommunale erfaringen i Rojava skiller seg ut som et alternativt søk etter styring der folk kan bestemme sine egne behov, styrke lokale beslutningsmekanismer og bygge et felles liv på tvers av ulike identiteter. Gjennom årene, til tross for alle utfordringene skapt av krig og regionale konflikter, har kommunene i Rojava fortsatt å spille en viktig rolle i å organisere sosialt liv. Begynnende på nabolagsnivå, representerer denne strukturen, sammen med råd, kvinneorganisasjoner, kooperativer og lokale institusjoner, et av de mest fremtredende eksemplene på samfunnets søken etter selvstyre.
I dag er Rojava-opplevelsen både en særegen modell for sosial organisering som oppsto under krigsforhold, og en viktig del av pågående debatter om forholdet mellom stat og samfunn, lokal demokrati og søken etter sameksistens mellom ulike folk.
Et internasjonalt opprop forsvarer retten til utdanning på kurdisk og andre minoritetsspråk i Rojava, og oppfordrer lærere, akademikere, fagforeninger, organisasjoner og solidaritetsmiljøer verden over til å støtte kampen for morsmålsundervisning.
Bilde: Rojava 2026 – Åpne kilder
I Rojava protesterer lærere, elever, foreldre og lokalsamfunn mot nye ordninger fra Syrias overgangsregjering som i praksis innebærer at kurdisk undervisning erstattes av en arabisk-språklig læreplan. Kurdisk reduseres samtidig til noen få timer språkundervisning i uken som et valgfritt fag.
Et nytt internasjonalt opprop, «In Defence of Mother-Tongue Education in Rojava», slår fast at dette ikke bare handler om læreplaner, men om barns grunnleggende rett til å få utdanning på sitt eget morsmål og om samfunns rett til å bevare og videreføre sine språk og sin kulturelle identitet.
En historisk oppnådd rett
I flere tiår ble kurdere og andre ikke-arabiske grupper i Syria utsatt for politikk som begrenset deres språklige og kulturelle rettigheter. Etableringen av morsmålsbasert utdanning i Rojava var derfor et historisk gjennombrudd, oppnådd gjennom mange års kamp og kollektiv innsats.
En hel generasjon barn har siden fått mulighet til å gå på skole og utvikle seg gjennom utdanning på sitt eget morsmål. Oppropet advarer mot at denne utviklingen nå reverseres.
Å lære arabisk kan ikke innebære at kurdisk – eller andre morsmål – fjernes fra klasserommene. Dersom hoveddelen av undervisningen foregår på arabisk, mens kurdisk begrenses til noen få timer som språkfag, er dette ikke reell morsmålsundervisning.
Oppropet understreker samtidig at saken gjelder mer enn den kurdiske befolkningen. Alle samfunn i Syria som har et annet morsmål enn arabisk, må ha rett til å bevare og utvikle sine språk. Et demokratisk og pluralistisk Syria kan ikke bygges gjennom språklig homogenisering.
Solidaritet med lærere, elever og foreldre
Lærere, elever, foreldre, fagforeningsrepresentanter og lokalsamfunn i Rojava har tatt til gatene for å forsvare morsmålsundervisningen. Særlig tydelig er stemmen til barn og unge som selv har vokst opp med undervisning på sitt morsmål, og som nå protesterer mot å miste denne retten.
Oppropet uttrykker solidaritet med deres kamp og oppfordrer lærernes fagforeninger, pedagoger, akademikere, sivilsamfunnsorganisasjoner, kurdiske miljøer og menneskerettighetsforkjempere verden over til å støtte protestene.
Det rettes også en oppfordring til den kurdiskledede administrasjonen i Rojava om å avvise enhver ordning som avskaffer kurdisk som undervisningsspråk, og om å beskytte utdanningsinstitusjonene som er bygget opp gjennom det siste tiåret.
Morsmål er ikke et privilegium. Det er en grunnleggende rett.
Solidaritet med Kurdistan støtter oppropet og oppfordrer våre medlemmer, samarbeidspartnere og andre som støtter retten til språklig og kulturelt mangfold, til å slutte seg til.
Signer oppropet
Oppropet kan signeres av enkeltpersoner, akademikere, lærere, journalister, fagforeningsrepresentanter, organisasjoner og andre som ønsker å uttrykke sin støtte:
Rojava-modellen er ikke nødvendigvis historie, selv om den militære og administrative strukturen i Nord- og Øst-Syria nå går inn i en ny fase. Samtidig gjør den økende rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel situasjonen i Syria stadig mer uforutsigbar.
Utviklingen i Syria innebærer store endringer for det kurdiske folket og for det demokratiske selvstyret som gjennom mer enn et tiår har blitt utviklet i Nord- og Øst-Syria. Integreringen av Syrias demokratiske styrker (SDF) i den syriske regjeringshæren markerer slutten på en viktig militær fase. Men den politiske kampen for kurdiske rettigheter, demokratisk deltakelse og en pluralistisk syrisk stat fortsetter.
Dette er utgangspunktet for to aktuelle analyser av journalist og forfatter Peter M. Johansen, som ser nærmere på både Rojava-modellens framtid og de geopolitiske kreftene som påvirker utviklingen i Syria.
Rojava-modellen går inn i en ny fase
I artikkelen «Rojava-modellen er ikke død – Den politiske kampen om rettigheter fortsetter» skriver Johansen om den nye situasjonen etter at SDF er integrert i den syriske regjeringshæren.
Ifølge analysen innebærer ikke integreringen nødvendigvis at erfaringene og strukturene som er utviklet gjennom Rojava-prosjektet forsvinner. Tvert imot kan den videre kampen i større grad bli politisk: spørsmålet blir hvordan prinsipper om mangfold, lokal selvforvaltning, kvinners deltakelse og rettighetene til kurdere og andre folkegrupper kan sikres gjennom Syrias nye politiske og konstitusjonelle rammeverk.
Johansen trekker blant annet fram utviklingen når det gjelder kurdisk statsborgerskap og undervisning på kurdisk. Samtidig understrekes det at formell anerkjennelse ikke er det samme som en fullverdig politisk løsning. Det avgjørende spørsmålet blir derfor hvordan kurdiske politiske, kulturelle og nasjonale rettigheter faktisk blir nedfelt i Syrias nye grunnlov.
Artikkelen ser også nærmere på hva som kan gjenstå av selve Rojava-modellen – med lokale råd, kvinneorganisering, kooperativer og en form for demokratisk autonomi – etter at den tidligere autonome administrasjonen går inn i en ny politisk virkelighet.
Johansen beskriver dermed Rojava som en modell som går inn i ukjent terreng, men ikke nødvendigvis som et prosjekt som er avsluttet.
Syria som arena for regional rivalisering
I den andre artikkelen, «Israel konfronterer Tyrkia i Syria – Begge okkuperer syrisk territorium», løfter Johansen blikket og analyserer de regionale maktkampene som nå utspiller seg i Syria.
Israel har utvidet sin militære tilstedeværelse på syrisk territorium etter Assad-regimets fall, samtidig som Tyrkia har sterke interesser og betydelig innflytelse i Nord-Syria. Rivaliseringen mellom Ankara og Tel Aviv får dermed direkte betydning for Syrias framtid.
Johansen peker på at Syria risikerer å bli et sentralt konfliktområde mellom Israels regionale strategi og Tyrkias ambisjoner om økt innflytelse. Samtidig forsøker den nye syriske ledelsen å navigere mellom ulike regionale og internasjonale aktører, mens USA forsøker å hindre at rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel utvikler seg til en direkte konfrontasjon.
Denne utviklingen får også konsekvenser for Nord- og Øst-Syria. Avtalene mellom Damaskus og SDF må forstås i en regional sammenheng der Tyrkia, Israel, USA og andre aktører har ulike interesser og mål. Situasjonen gjør at framtiden til de politiske løsningene i Rojava fortsatt er tett knyttet til de større geopolitiske utviklingene i Syria.
Kampen om Syrias framtid fortsetter
De to analysene viser på hver sin måte hvor sammensatt situasjonen i Syria er.
For kurderne handler den nye fasen ikke bare om hvilken militær struktur som skal kontrollere territoriet. Det handler også om hvorvidt de politiske og samfunnsmessige erfaringene fra Rojava kan videreføres innenfor et nytt Syria – og om kurdiske rettigheter og prinsippet om et pluralistisk og demokratisk samfunn faktisk blir sikret.
Samtidig foregår denne politiske prosessen i en region preget av konkurrerende stormaktsinteresser, militære intervensjoner og rivalisering mellom regionale aktører.
Rojava står derfor ved et veiskille. Den militære epoken har endret seg, men kampen om politiske rettigheter, demokratisk deltakelse og anerkjennelse av Syrias mangfold er langt fra over.
Solidaritet med Kurdistan deler disse analysene som et bidrag til debatten om utviklingen i Syria, Rojava og den kurdiske befolkningens politiske framtid.
DEM Party publiserte 11. august et informasjonsnotat om den pågående kurdisk-tyrkiske fredsprosessen og den nye lovgivningen som ble vedtatt av Tyrkias nasjonalforsamling 10. august. Notatet redegjør for lovens innhold og DEM Partys vurdering av mulighetene og begrensningene den innebærer for den videre freds- og demokratiseringsprosessen.
EU Turkey Civic Commission: EU må støtte den kurdisk-tyrkiske fredsprosessen
EU Turkey Civic Commission har uttalt seg om den nye lovgivningen i Tyrkia og den videre kurdisk-tyrkiske fredsprosessen. Kommisjonen beskriver loven som et viktig steg, men understreker samtidig behovet for videre demokratiske og menneskerettslige reformer. Den oppfordrer EU til å ta et mer aktivt politisk ansvar for å støtte en demokratisk og inkluderende fredsprosess.
Les hele uttalelsen fra EU Turkey Civic Commission nedenfor:
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
I denne artikkelen utdyper Hisyar Özsoy, tidligere internasjonalt ansvarlig for HDP (forgjengerpartiet til DEM) og parlamentsmedlem fra Bingøl, hvorfor vedtak av en rammelov som forplikter Tyrkia til å implementere Freds- og Demokratiprosesessen som startet opp med uttalelsen til Ӧcalan 27.februar 2025, er helt avgjørende. Han påpeker også hvordan Tyrkia spiller en nøkkelrolle for at det kurdiske spørsmålet finner en løsning for hele regionen, og de globale stormaktenes ansvar for en framtidig fredelig politisk løsning. Den fulle teksten finnes på lenken her. [Oversettelse og redigering står for undertegnedes regning. Viser ellers til oppslaget på Solkurdsiden 19. juli fra DEM og Imrali-delagasjonens prosess med å få til oppfølgingsmøte med Ӧcalan på Imrali. Dette møtet ble nå gjennomført 2. august og uttalelsen til Ӧcalan er referert på ANF 3. august].
Ӧcalan poengterer her også at det ikke er noen grunn til å innta en negativ holdning til prosessen. Det som betyr noe nå er at «dette skrittet i prosessen blir forstått riktig og at alle tar ansvar for å sikre at prosessen blir vellykket gjennomført». Mens han igjen utfordrer Parlamentet til å ta skrittet med å vedta rammeloven.
Hişyar Özsoys utdyping av det politiske innholdet i rammeloven gjengis punktvis her:
Han poengterer først at den foreslåtte rammeloven vil avgjøre om prosessen for fred og et demokratisk samfunn fører til en ekte løsning, eller forblir fanget i en sikkerhetsbasert tilnærming mellom kurderne og myndighetene i statene hvor kurderne lever. . Han hevder at det som betyr noe, ikke bare er om en lov blir vedtatt, men hva slags juridisk og politisk ramme den skaper for fremtiden til det kurdiske spørsmålet. Den virkelige debatten handler derfor ikke om å legge ned våpnene, men om vilkårene for hvordan konflikten kan tas opp gjennom demokratiske og politiske midler i fremtiden.
Innhold viktigere enn timing Özsoy påpeker at den kurdiske siden har nærmet seg prosessen med strategisk tålmodighet til tross for gjentatte forsinkelser. Av den grunn mener han at det nå er avgjørende at loven reflekterer prosessens politiske natur i stedet for å redusere den til et rent sikkerhetsrelatert tiltak.
Ikke en ydmykelseslov Ifølge Özsoy vil innholdet i loven avgjøre om den nåværende retningen bygger tillit eller skaper nye spenninger. En rammelov, sier han, må ikke følge en logikk med vinnere og tapere eller inneholde bestemmelser som krenker verdigheten til de involverte. «Hvis loven er snevert formulert og inneholder ydmykende elementer som anger-erklæringer, er det lite sannsynlig at den kurdiske bevegelsen vil fortsette den politiske fleksibiliteten den har vist så langt». En forhandlingsprosess, hevder han, kan bare vare hvis ingen av partene blir tvunget til å gi opp sin politiske identitet eller sine bredere politiske ambisjoner.
Demokratisk politikk bør bli mulig Özsoy hevder at prosessen handler om mye mer enn bare at væpnede aktører vender tilbake til sivilt liv. Like viktig er det om de faktisk vil få en reell mulighet til å delta i demokratisk politikk over tid. Alle som ønsker å permanent avslutte en væpnet konflikt, sier han, må også skape politiske rom der sosiale konflikter kan løses uten vold. Ellers risikerer de underliggende årsakene til konflikten å fortsette i en annen form. «Hvis folk forventes å permanent gi opp væpnet kamp, må de også få muligheten til å engasjere seg i demokratisk og sivil politisk liv». Tidspunktet for slike tiltak kan forhandles om, sier han, men det som betyr noe er at demokratisk deltakelse gjøres mulig i prinsippet.
Mer enn en nedrustningslov For Özsoy er det alt for enkelt å se på det foreslåtte lovverket bare som et juridisk grunnlag for PKKs nedrustning. I stedet representerer det overgangen til en ny politisk fase i fredsprosessen. Hvis det lykkes, kan det åpne veien for at de viktigste politiske spørsmålene i kurderspørsmålet blir diskutert under demokratiske forhold, inkludert språkrettigheter, lokal selvstyre og spørsmål om demokratisk statsborgerskap.
Rammeverket vil forme fremtiden Rammeverket må muliggjøre overgangen fra en militær-sentrert tilnærming til konfliktløsning gjennom en demokratisk politisk prosess. «Det virkelige problemet er ikke nedrustning. Denne loven vil bestemme den politiske rammen som det kurdiske spørsmålet kan diskuteres innenfor i fremtiden.» Ifølge han er dette nettopp den historiske betydningen av den foreslåtte lovgivningen: den er ment ikke bare å avslutte en væpnet fase, men å åpne et nytt politisk kapittel hvor det kurdiske spørsmålet kan tas opp gjennom demokratiske midler på en varig måte.
Kurderne forblir en viktig faktor i Midtøsten Når det gjelder utviklingen i Midtøsten, sier Özsoy at skiftende politiske og militære balanseforhold i grunnleggende grad omformer den regionale orden. NATO-toppmøtet, konflikten som involverer USA, Israel og Iran, omstruktureringen av Syria, og Tyrkias voksende betydning for regional sikkerhet gjenspeiler alle en bredere geopolitisk transformasjon. For kurderne skaper dette nye risikoer, men bekrefter også at de fortsatt er en viktig politisk aktør i hele Kurdistan.
En sikkerhetsbasert tilnærming får fotfeste Özsoy mener at de nåværende regionale konfliktene har styrket Tyrkias geopolitiske posisjon. Krigen i Ukraina, spenningene i Svartehavet, utviklingen i Sør-Kaukasus, og situasjonene i Syria, Irak og Iran har alle økt Ankaras strategiske betydning innenfor NATO og Europas sikkerhetsarkitektur. Dette har gitt den tyrkiske regjeringen større handlingsrom i utenrikspolitikken, samtidig som det har forsterket et sikkerhetsorientert perspektiv som, ifølge Özsoy, i økende grad kan forme innenrikspolitikken og kurderspørsmålet. Tyrkia sier til sine vestlige partnere: «Dere har sikkerhetsbekymringer, men det har jeg også» Som et resultat får landets sikkerhetspolitikk økende internasjonal støtte.
Ankara ønsker større handlingsrom i Vesten Ifølge Özsoy bruker Ankara sin økte betydning innenfor den vestlige alliansen til å lette spenningene med NATO-partnerne sine. Dette inkluderer forsøk på å få fjernet de gjenværende amerikanske sanksjonene under CAATSA-lovgivningen og å løse tvisten om Tyrkias ekskludering fra F-35-jagerflyprogrammet. Mens noen europeiske land allerede har lettet på visse restriksjoner, er Washingtons posisjon fortsatt tett knyttet til fremtiden for Tyrkias russiskproduserte S-400 luftforsvarssystem.
En ny balanse mellom Russland og Vesten Fallet til Syrias Baath-regime har også endret Tyrkias utenrikspolitiske posisjon, hevder Özsoy. Ankara er nå mye mindre avhengig av Russland enn det var de siste årene. Samarbeidet med Moskva gjennom Astana-prosessen hadde først og fremst tjent Tyrkias interesser i Syria og Rojava. Med Russland opptatt av krigen i Ukraina, og Iran fokusert på konfrontasjonen med Israel og USA, har Tyrkia beveget seg tilbake mot tettere tilknytning til den vestlige alliansen. Özsoy forventer at denne trenden vil fortsette, og ytterligere styrke sikkerhetssamarbeidet mellom Tyrkia og NATO-land.
Rojava er fortsatt under press Når det gjelder Syria, forventer Özsoy at dagens politikk overfor Nord- og Øst-Syria vil fortsette. Han tror at Tyrkia støtter Damaskus sine forsøk på å sentralisere statsmakten, en posisjon som USA også ser ut til å akseptere, i det minste indirekte. Som et resultat kommer de politiske og administrative prestasjonene til den Demokratiske Autonome Administrasjonen under økende press. Özsoy forventer at Damaskus ønsker å gjennomføre integreringsavtalen som er nådd med det nordøstlige Syria (SDF /DANES) på en gradvis måte som jevnt reduserer Rojavas politiske og institusjonelle autonomi. Samtidig understreker han at kurderne vil forbli en uunnværlig del av Syrias fremtidige politiske orden. (Min kommentar: flere av punktene i avtalen er ennå ikke implementert. Eks reetableringen av de fordrevne fra Serekanyie er ennå bare i startfasen, med 647 familier som nettopp har fått melding om at de kan vende tilbake. Og flere av de som er vendt tilbake til Afrin har ennå ikke fått tilbake husene sine osv.)
Sør-Kurdistan står også overfor nye utfordringer Özsoy beskriver Kurdistan-regionen i Irak som spesielt sårbar. Selv om den regionale regjeringen har forsøkt å holde seg utenfor konflikten mellom Iran, Israel og USA, har de nylige angrepene vist hvor utsatt regionen fortsatt er, til tross for internasjonale forbindelser. Han peker også på økende diplomatiske kontakter mellom Tyrkia og Patriotic Union of Kurdistan (PUK). De siste besøkene av høytstående tyrkiske tjenestemenn til Sulaymaniyah, sier han, gjenspeiler forsøk på å redusere iransk innflytelse samtidig som man stabiliserer forholdet mellom PUK og Kurdistan Democratic Party (KDP). Ӧzsoy går ikke nærmere inn på situasjonen i Øst Kurdistan/Rojhelat -utenom at USA/Israels krig sjølsagt spiller en sentral rolle for utviklingen her og i hele regionen.
Nasjonal enhet blir stadig viktigere Gitt de pågående krisene i Syria, Irak og Iran, mener Özsoy at sterkere politisk koordinering blant kurdiske politiske krefter er mer presserende enn noen gang. (Noe som også KNC stadig har påpekt) Regionen er fortsatt i en periode med dyp forvandling, og fremtiden er vanskelig å forutsi. Sør-Kurdistan må derfor forberede seg politisk og institusjonelt på nye utfordringer, inkludert tettere samarbeid mellom kurdiske partier og sterkere regionale og internasjonale relasjoner.
Kurderne vil forbli en regional makt Til tross for all usikkerhet, ser Özsoy kurderne som en av Midtøstens sentrale politiske aktører på lang sikt. «Verken i Syria, Irak eller Iran kan den fremtidige regionale orden formes uten dem». Selv om dagens konflikter endrer den regionale maktbalansen og begrenser noen eksisterende muligheter, viser de også at det kurdiske spørsmålet fortsatt er tett knyttet til de bredere politiske utviklingene i Midtøsten, og vil fortsette å spille en nøkkelrolle i fremtidige endringer i regional makt.
Hva skjer med Kurdistan når verdens oppmerksomhet rettes mot stormaktenes konflikt? Den siste tidens økte spenning mellom Iran og USA, kombinert med den pågående konflikten mellom Iran og Israel og den stadig mer ustabile sikkerhetssituasjonen i Irak og Syria, har igjen satt Midtøsten på randen av en ny regional eskalering. Selv om verdens oppmerksomhet i stor grad rettes mot forholdet mellom statene, er det ofte befolkningene i grenseregionene som betaler den høyeste prisen. Blant dem står kurderne i en særlig utsatt posisjon.
Kurdistan ligger i skjæringspunktet mellom fire stater – Iran, Irak, Tyrkia og Syria – som alle har egne sikkerhetspolitiske interesser og ulike tilnærminger til det kurdiske spørsmålet. Når spenningen mellom regionale og internasjonale aktører øker, blir de kurdiske områdene ofte omgjort til strategiske soner hvor militære operasjoner, etterretning, politisk press og maktdemonstrasjoner finner sted. Dette er ikke et nytt fenomen, men utviklingen de siste månedene viser at mønsteret fortsatt består.
Rojhilat – økt press mot kurderne i Iran
I den østlige delen av Kurdistan, under iransk kontroll, har myndighetene i flere år skjerpet presset mot kurdiske sivilsamfunnsaktører, journalister, kvinnerettighetsaktivister og politiske miljøer. Etter protestene som fulgte drapet på Jina (Mahsa) Amini i 2022, har de kurdiske områdene vært blant de hardest rammede av arrestasjoner, rettsforfølgelser og henrettelser.
Iranske myndigheter har samtidig fortsatt å fremstille kurdiske opposisjonsgrupper som en sikkerhetstrussel. Dette har blitt brukt til å legitimere både militære operasjoner og omfattende sikkerhetstiltak. I perioder med økt regional spenning har Teheran også rettet angrep mot baser til iransk-kurdiske opposisjonspartier i den kurdiske regionen i Irak. Dermed flyttes konflikten over landegrensene, samtidig som sivile lokalsamfunn lever med risikoen for nye angrep.
Başûr – mellom Washington, Teheran og Bagdad
Den autonome kurdiske regionen i Irak befinner seg i en stadig vanskeligere geopolitisk situasjon. Regionen har i flere tiår hatt nære forbindelser til USA og vestlige land, samtidig som den er økonomisk og geografisk avhengig av både Bagdad, Tyrkia og Iran.
Dette gjør regionen sårbar når konfliktnivået mellom Iran og USA øker. Amerikanske militære installasjoner i Irak, iranskstøttede militser og gjentatte iranske angrep mot kurdiske områder bidrar til en sikkerhetssituasjon preget av usikkerhet. Samtidig skaper langvarige politiske konflikter mellom Bagdad og Erbil utfordringer knyttet til oljeinntekter, statsbudsjett og offentlig økonomi.
For vanlige innbyggere betyr dette økende økonomisk usikkerhet, høy arbeidsledighet og en vedvarende frykt for at regionen igjen skal bli en slagmark for andres konflikter.
Rojava – mellom selvstyre og usikkerhet
Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria har siden kampen mot IS utviklet seg til et av de mest betydningsfulle kurdiske politiske prosjektene i nyere tid. Likevel er framtiden fortsatt usikker. USA opprettholder en begrenset militær tilstedeværelse i området, først og fremst for å forhindre en ny styrking av IS. Samtidig ønsker Tyrkia å begrense den kurdiske selvadministrasjonens politiske og militære innflytelse. Dersom den regionale konflikten eskalerer ytterligere, kan internasjonal oppmerksomhet flyttes bort fra Syria. Det vil kunne skape et større handlingsrom for aktører som ønsker å svekke den autonome administrasjonen.
For befolkningen i Rojava betyr dette fortsatt usikkerhet omkring sikkerhet, gjenoppbygging og framtidige politiske løsninger.
Bakur – den glemte delen av den regionale utviklingen
Den nordlige delen av Kurdistan, innenfor Tyrkias grenser, omtales ofte mindre når Midtøsten analyseres. Likevel påvirkes også situasjonen der av den regionale utviklingen.
Tyrkia har lenge begrunnet militære operasjoner i både Irak og Syria med nasjonal sikkerhet. Samtidig har kurdiske politiske partier, folkevalgte og sivilsamfunnsorganisasjoner opplevd betydelig press gjennom rettsprosesser, arrestasjoner og politiske begrensninger.
Selv om det de siste månedene har vært tegn til nye politiske initiativ og forsiktige signaler om dialog, er det fortsatt uklart om dette vil føre til varige endringer. Erfaringene fra tidligere fredsprosesser viser at slike muligheter raskt kan bli satt til side dersom den regionale sikkerhetssituasjonen forverres.
Kurdistan som geopolitisk brikke
En gjennomgående utfordring for kurderne er at de ofte blir vurdert ut fra stormaktenes skiftende interesser, snarere enn ut fra egne demokratiske og menneskerettslige krav. USA har gjennom flere tiår samarbeidet med ulike kurdiske aktører når dette har tjent amerikanske strategiske interesser, særlig i kampen mot IS. Samtidig har støtten vist seg å være begrenset når den har kommet i konflikt med forholdet til Tyrkia eller andre regionale allierte.
Iran ser på kurdiske opposisjonsmiljøer som en potensiell trussel mot statens territorielle integritet. Tyrkia betrakter deler av den organiserte kurdiske bevegelsen gjennom et sikkerhetspolitisk perspektiv. Irak forsøker å balansere mellom ulike regionale makter, mens Syria fortsatt står uten en varig politisk løsning. Resultatet er at kurdiske samfunn ofte blir stående uten reelle garantier fra noen av de statene eller internasjonale aktørene som samtidig hevder å arbeide for stabilitet i regionen.
En fred som også må omfatte kurderne
Den regionale utviklingen viser at varig stabilitet i Midtøsten vanskelig kan oppnås uten at det kurdiske spørsmålet behandles som et politisk og demokratisk spørsmål – ikke bare som et sikkerhetsproblem.
Kurderne utgjør en av verdens største folkegrupper uten en egen stat og lever med ulike former for politisk, kulturell og sikkerhetsmessig press i alle de fire delene av Kurdistan. Samtidig har de gjennom flere tiår vist en betydelig evne til å bygge sivilsamfunn, lokale demokratiske institusjoner og politiske alternativer under svært krevende forhold.
Når verdenssamfunnet diskuterer sikkerhet, atomprogrammer, regionale allianser og militær avskrekking, risikerer disse spørsmålene igjen å havne i bakgrunnen. Erfaringene viser imidlertid at varig fred ikke kan bygges gjennom militær makt alene. Den krever også respekt for menneskerettigheter, politisk deltakelse og anerkjennelse av befolkningers legitime krav.
Den pågående regionale maktkampen handler ikke bare om Iran, USA, Israel eller de arabiske statene. Den handler også om millioner av mennesker som lever i grenselandet mellom disse konfliktene. For kurderne innebærer dette en vedvarende usikkerhet der stormaktenes strategiske interesser ofte veier tyngre enn hensynet til sivile liv og demokratiske rettigheter.
Historien viser at hver gang Midtøsten går inn i en ny fase med økt spenning, blir Kurdistan igjen en del av slagmarken – enten militært, politisk eller økonomisk. Dersom regionen skal bevege seg mot en mer stabil framtid, må det internasjonale samfunnet i større grad erkjenne at kurdernes rettigheter og sikkerhet ikke er et sidespor i Midtøstens konflikter, men en sentral del av enhver varig løsning.
Mens krigen mellom USA, Israel og Iran eskalerer, blir Kurdistan-regionen i Irak (Bashur) stadig hardere rammet av iranske missil- og droneangrep. De siste månedene har hundrevis av angrep rammet regionen. Natt til 17. juli ble ni medlemmer av Komalas peshmergastyrker drept i et iransk missilangrep.
Angrepet mot en Komala-base i Kurdistan-regionen var det siste i en lang rekke iranske angrep mot mål i Bashur. Flere personer ble også såret.
Komala-styrker som mistet livet i angrepet 17. juli – Bilde: KHRN
Ifølge dokumentasjon fra Kurdistan Human Rights Network har Kurdistan-regionen siden begynnelsen av den pågående krigen blitt rammet av et stort antall iranske missil-, drone- og rakettangrep. Angrepene har blant annet rammet baser og leirer tilhørende iranske kurdiske opposisjonspartier, peshmergastyrker og områder der familier og sivile bor.
I en tidligere oversikt dokumenterte organisasjonen 809 iranske angrep mot Kurdistan-regionen i løpet av krigens første uker. Minst 20 mennesker ble drept og 123 såret. Boliger, arbeidsplasser og andre sivile og offentlige fasiliteter ble også skadet (se også dette innlegget fra 3. juni på vår nettside).
Tallene illustrerer en utvikling som ikke kan forstås som en rekke isolerte hendelser. Kurdistan-regionen er i ferd med å bli trukket stadig dypere inn i en regional krig som den selv ikke er part i.
Et gammelt mønster
For kurderne er Irans angrep mot Bashur samtidig del av et langt større og eldre mønster. Den islamske republikken har i flere tiår forsøkt å bekjempe kurdiske politiske og militære organisasjoner også utenfor Irans egne grenser. Siden 2017 har Iran gjennomført en rekke missil- og droneangrep mot baser og leirer tilhørende kurdiske opposisjonspartier i Kurdistan-regionen.
Angrepene har blitt begrunnet med at de kurdiske organisasjonene utgjør en sikkerhetstrussel mot Iran. Samtidig har angrepene gjentatte ganger rammet områder der sivile, familier og barn oppholder seg.
Det siste angrepet mot Komala viser at denne politikken fortsetter. Ni peshmergaer mistet livet i angrepet 17. juli. For de kurdiske organisasjonene i Bashur er dette derfor ikke bare en konsekvens av den nåværende krigen. Det er også en videreføring av Irans langvarige transnasjonale undertrykkelse av kurdiske politiske aktører.
En region mellom flere fronter
Den pågående krigen har samtidig ført til en kraftig regional eskalering. USA og Israel har gjennomført omfattende angrep mot Iran, mens Iran har svart med angrep mot amerikanske mål og installasjoner i flere land i regionen. Irak, Kuwait, Bahrain, Qatar og andre land har blitt direkte berørt av konflikten.
Kurdistan-regionen befinner seg dermed i en særlig utsatt posisjon. Regionen har ikke ønsket å bli en del av krigen, men er geografisk og politisk plassert midt i en av dens viktigste konfliktlinjer. På den ene siden finnes amerikanske militære installasjoner. På den andre siden har iranske kurdiske opposisjonspartier sine baser og leirer i Kurdistan-regionen.
Resultatet er at Bashur i økende grad blir behandlet som en slagmark av aktører som fører krig mot hverandre. Det er en utvikling som bør vekke alvorlig bekymring.
Kurdistan kan ikke være en slagmark
Den internasjonale oppmerksomheten er i stor grad rettet mot angrepene mot Iran, Hormuzstredet og den mulige utvidelsen av krigen til flere land i Midtøsten. Samtidig får de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen langt mindre oppmerksomhet. Det er uholdbart.
Befolkningen i Kurdistan-regionen skal ikke måtte betale prisen for en regional krig de ikke har startet og ikke ønsker å være en del av. Irans missil- og droneangrep mot kurdiske mål i Bashur må ses i sammenheng med den islamske republikkens langvarige politikk overfor kurdiske politiske organisasjoner. Samtidig må alle aktører som bidrar til den regionale eskaleringen, holdes ansvarlige for konsekvensene av sine handlinger. Angrep mot militære mål er allerede alvorlige. Når angrepene også rammer sivile områder, boliger og samfunnets grunnleggende infrastruktur, blir konsekvensene enda mer omfattende.
Den internasjonale stillheten rundt de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen må ta slutt. Kurdistan kan ikke gjøres til en slagmark for regionale og globale maktkamper.
Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsdutvalget i Solkurd
DEM partiets İmralı-delegasjonen kunngjorde 17.juli at de diskuterte den nåværende fasen av prosessen og etableringen av et juridisk rammeverk med en AKP-delegasjon og MHP-leder Devlet Bahçeli.
De kunngjorde at de hadde separate møter med en AKP-delegasjon og MHP-leder Devlet Bahçeli for å diskutere den nåværende fasen av Freds og Demokratiprosessen,
med særlig vekt på å etablere et juridisk rammeverk så snart som mulig.
– I en skriftlig uttalelse sa delegasjonen at møtene fokuserte på den nåværende fasen av prosessen og behovet for å implementere et juridisk rammeverk som effektivt kan ta tak i eksisterende behov.
Uttalelsen lød:
«Som DEM-partiets İmralı-delegasjon holdt vi møter med AK-partiets delegasjon 15. juli og med Mr. Devlet Bahçeli 16. juli for å vurdere sakene som for tiden er på agendaen angående Freds- og Demokratiprosessen. Under disse møtene utvekslet vi synspunkter på den nåværende fasen av prosessen, rask implementering av det juridiske rammeverket, og sikre at det er i stand til å møte eksisterende behov. Våre konsultasjoner i denne retningen vil fortsette. Etter disse samtalene har vi som mål å holde et møte med Mr. Abdullah Öcalan på İmralı-øya så snart som mulig».
