En ny rapport fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK) dokumenterer omfanget av de Iran-relaterte angrepene mot Kurdistan-regionen i Irak de siste månedene. Ifølge rapporten ble regionen utsatt for hele 751 angrep mellom 28. februar og 28. mai 2026. Angrepene har kostet minst 22 mennesker livet og skadet 112 personer.
Rapporten beskriver hvordan den pågående regionale konflikten har fått alvorlige konsekvenser for sivile, lokalsamfunn og politiske opposisjonsgrupper i Kurdistan-regionen. De registrerte angrepene omfatter blant annet selvmordsdroner, raketter, missiler og artilleribeskytning.
Kurdistan-regionen som konfliktarena
Ifølge CPT-IK ble angrepene gjennomført både av iranske styrker og Iran-støttede væpnede grupper i Irak. Over tre firedeler av alle angrepene fant sted i Erbil-guvernementet, mens Sulaymaniyah, Duhok og Halabja også ble rammet.
Rapporten viser at målene har variert gjennom perioden. Amerikanske diplomatiske og militære installasjoner har vært blant de mest angrepne målene, men også sivile områder, oljeanlegg, telekommunikasjonsinfrastruktur, peshmerga-relaterte installasjoner og iransk-kurdiske opposisjonsgrupper har blitt rammet.
Særlig alvorlig er det at sivile områder og ikke-stridende aktører gjentatte ganger har blitt utsatt for angrep, noe som har skapt betydelig usikkerhet for befolkningen i regionen.
Angrepene fortsatte etter våpenhvilen
Selv etter våpenhvilen som ble kunngjort 8. april 2026 fortsatte angrepene. CPT-IK registrerte ytterligere 104 angrep i perioden fram til 28. mai.
Rapporten peker på at angrepene etter våpenhvilen i stadig større grad ble rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper og deres leirer i Kurdistan-regionen. I denne perioden sto iranske styrker for nær 90 prosent av de dokumenterte angrepene.
Alle registrerte dødsfall og skader etter våpenhvilen rammet medlemmer av iransk-kurdiske opposisjonsgrupper.
Alvorlige konsekvenser for stabiliteten i regionen
Funnene i rapporten illustrerer hvordan Kurdistan-regionen i Irak fortsatt blir brukt som arena for regionale konflikter og maktkamper som i stor grad ligger utenfor regionens egen kontroll.
For kurdiske organisasjoner og sivilsamfunnet er utviklingen bekymringsfull. Gjentatte grenseoverskridende angrep utfordrer både Iraks suverenitet og sikkerheten til innbyggerne i Kurdistan-regionen. Samtidig rammes iransk-kurdiske opposisjonsmiljøer som i flere tiår har hatt tilhold i området.
Les hele rapporten
Vi oppfordrer våre lesere til å lese den fullstendige rapporten fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK), som inneholder detaljert dokumentasjon, statistikk, kartlegging av angrepene og anbefalinger til myndigheter og internasjonale aktører.
Solkurd følger utviklingen nøye og uttrykker solidaritet med alle sivile som rammes av den pågående militariseringen og de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen.
Rojhelat-alliansen (Øst-Kurdistan) slår alarm om en ny og alvorlig bølge av henrettelser i Iran. Ifølge alliansen forsøker det iranske regimet å bruke dødsstraff og økt undertrykking for å avlede oppmerksomheten fra sine stadig dypere politiske, økonomiske og sosiale kriser.
I en uttalelse fordømmer alliansen de siste henrettelsene av kurdiske og andre politiske fanger, og beskriver dem som en del av en bevisst strategi for å spre frykt i befolkningen. Organisasjonen mener at regimet forsøker å kompensere for manglende legitimitet gjennom økt vold og represjon.
Dødsstraff som politisk verktøy
Iran er blant landene i verden som gjennomfører flest henrettelser per innbygger. Menneskerettighetsorganisasjoner og FN har gjentatte ganger uttrykt bekymring for den omfattende bruken av dødsstraff, inkludert mot politiske dissidenter, etniske minoriteter og personer dømt etter rettsprosesser som ikke oppfyller grunnleggende krav til rettssikkerhet.
Rojhelat-alliansen mener at den siste bølgen av henrettelser må ses i sammenheng med økende sosial uro, økonomisk krise og voksende misnøye blant befolkningen. I stedet for å møte krav om reformer og demokratiske rettigheter, svarer myndighetene med arrestasjoner, fengsling og dødsdommer.
Kurdere blant de hardest rammede
Kurdiske områder i Iran har i mange år vært utsatt for omfattende sikkerhetsoperasjoner, politisk forfølgelse og diskriminering. Kurdiske aktivister, journalister, menneskerettighetsforkjempere og politiske motstandere er overrepresentert blant dem som blir arrestert og dømt i saker knyttet til nasjonal sikkerhet.
Ifølge Rojhelat-alliansen rammer den nye undertrykkelsesbølgen særlig kurdere, balutsjere og andre minoritetsgrupper som lenge har vært utsatt for systematisk marginalisering.
Oppfordrer verdenssamfunnet til handling
Alliansen oppfordrer internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, FN, EU og demokratiske stater til å reagere tydelig mot henrettelsene og legge press på Iran for å stanse bruken av dødsstraff mot politiske fanger.
Videre krever organisasjonen:
Umiddelbar stans i alle politisk motiverte henrettelser
Løslatelse av politiske fanger og samvittighetsfanger
Internasjonal gransking av menneskerettighetsbrudd i Iran
Beskyttelse av etniske og religiøse minoriteters grunnleggende rettigheter
Frykt kan ikke løse regimets problemer
Rojhelat-alliansen understreker at henrettelser og undertrykking ikke kan løse de grunnleggende problemene Iran står overfor. Tvert imot mener organisasjonen at økt bruk av dødsstraff er et tegn på et regime som møter voksende motstand og som forsøker å bevare makten gjennom frykt. «Historien viser at ingen stat kan bygge varig stabilitet på henrettelser og undertrykking. Folkets krav om frihet, demokrati og rettferdighet kan ikke bringes til taushet gjennom galgen», heter det i uttalelsen.
Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) fordømmer på det sterkeste den pågående bølgen av henrettelser i Iran og uttrykker solidaritet med de politiske fangene, deres familier og alle som kjemper for demokrati, menneskerettigheter og selvbestemmelse i Kurdistan og Iran.
Av: Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Presidenten i KRI (den Kurdiske regionen i Irak), Nechirvan Barzani, hadde 26. mai samtaler med sjefskommandør for SDF, Mazloum Abdi, i i Hewler (Erbil). Om situasjonen i Syria, forholdene for kurderne i Syria og dialogen med den selvutnevnte regjeringen til Ahmed al -Sharaa i Damaskus. I følge KRI-presidentskontoret fant møtet sted tirsdag morgen 26.mai i Barzanis bolig. Ifølge den publiserte uttalelsen utvekslet begge parter synspunkter på den nåværende situasjonen i Syria, regional utvikling og spørsmål knyttet til stabilitet og sikkerhet. Trusler fra terrorgrupper og nødvendigheten av felles innsats for å opprettholde stabilitet i regionen ble også diskutert. Mazloum Abdi skal ha takket Barzani og den kurdiske regionale regjeringen for deres fortsatte støtte til kurdernes og andre samfunns rettigheter i Syria. Et annet nøkkeltema på møtet var politisk forståelse blant kurdiske styrker i Syria. Ifølge uttalelsen ble viktigheten av dialog og gjensidig forståelse mellom de kurdiske partiene understreket. Samtidig fremhevet begge parter nødvendigheten av å oppnå en forståelse med overgangsregjeringen i Damaskus.
Originalteksten presentert på ANF 26.mai finner du her.
Kommentarer fra undertegnede: Fredsprosessen ellers i Syria kjennetegnes også her av at implementeringen av avtalene som er inngått mellom DAANES og al-Sharaa regjeringen treneres både av Damaskus-regjeringen og av de regionale krigene i regionen. 21 organisasjoner i Syria, både kurdiske og fra andre minoritetsnasjonaliteter, protesterte nettopp mot valgprosessen som Damaskus-regjeringen presser fram, kontrollert av sentralregjeringen. Erdogan-regjeringen i Tyrkia bremser også opp, i tillegg til at de trenerer prosessen i Tyrkia. De satser også på at de regionale krigene skal gi de muligheter til å fortsette sine intervensjoner i Syria, som tidligere internasjonal talsperson for HDP (DEM sin forgjenger), MP fra Bingøl, uttrykte via ANF 31.mai: «Ankara er motvillig til å ta avgjørende skritt framover før det regionale bildet blir klarere». Desto viktigere blir det da for solidaritetsbevegelsen i Europa og andre land å engasjere seg. Å følge opp i tråd med det som Italias konsul i Hewler gjorde 27. mai. Han hadde da møte i Hewler med SDFs Abdi og forsikret om at Italia støttet opp om de pågående fredsprosessene (se ANF).
Av: Arnljot Ask, medlem Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
I anledning sin 27. årsdag fornyet Kurdistans Nasjonalkongress (KNC) sin oppfordring fra stiftelsen i Amsterdam i mai 1999, da representanter fra kurdiske partier, organisasjoner og institusjoner og enkeltpersoner fra ulike deler av Kurdistan kom samen for første gang i en felles nasjonal forsamling.
«Stiftelseskongressen i 1999 var en historisk dag. Møtet nå 23. mai slo fast at dette var et historisk skritt i arbeidet mot nasjonal enhet».
Nasjonal enhet er en historisk oppgave I uttalelsen refererer KNK til den lange historien av kurdiske aspirasjoner om enhet, og understrekte at begjæret for felles nasjonal handling allerede hadde nådd en viktig plass i virksomheten til personligheter som Ehmedê Xanî og Hacî Qadir.
Mange politiske ledere hadde forsøkt å bygge opp en nasjonal enhet for Kurdistan, men mislyktes: «Stiftelsen av KNK fullførte deres anstrengelser og realiserte deres vilje og drømmer».
Videre poengterte KNK at de har jobbet for å skape «en stor nasjonal allianse» av alle Kurdiske krefter siden stiftelsen: «I de siste 27 årene er viktige skritt tatt for å styrke nasjonal bevissthet, kollektivt minne, og intra-Kurdisk dialog, og betydelige skritt er tatt både med hensyn til internt og eksternt diplomati».
Kurdisk Språkdag og nasjonal strategi Som følge av KNK er langsiktige politiske og kulturelle initiativer også oppnådd. Med erklæringen av kurdisk språkdag, ble det sagt, oppsto en tradisjon som nå er mye observert over hele Kurdistan og i diasporaen. I tillegg uttalte KNK at de gjennom strategiske politiske dokumenter hadde formulert politiske, juridiske og moralske prinsipper som styrer forholdene mellom de ulike kreftene og dynamikkene i Kurdistan. Kommentar fra undertegnede: Se oppslagene på Solkurds nettside 22. februarom 6 partiallliansen i Rojhelat – og 4. april om det nasjonale prosjektet i Bashur.
KNK promoterer felles organisering Selv etter mer enn et kvart århundre, framhever KNK at de de forblir forpliktet til å utvide nasjonal enhet og styrke koordineringen blant kurdiske styrker: «KNK vil fortsette sine anstrengelser for å samle og styrke alle Kurdistans forsvarsstyrker under en felles koordinering». Videre kunngjorde KNK at de ville fortsette sine anstrengelser for suksessen til den kurdiske frihetskampen i alle de fire delene av Kurdistan. Det nåværende fokuset er på forberedelser til en nasjonal konferanse som involverer alle kurdiske partier, organisasjoner, institusjoner, uavhengige personer og sosiale krefter, la de til. Avslutningsvis oppfordret KNK alle til å delta i kongressen uavhengig av politisk ståsted, religiøs tilhørighet eller sosial bakgrunn: «Under KNKs tak er det plass for alle kurdere». KNK minnet også sine avdøde medlemmer og falne personer, inkludert Ismet Şerif Vanlı, Îbrahîm Ehmed og Deniz Bülbün. Originalteksten kan leses her.
Nye rapporter fra Kurdistan Human Rights Network (KHRN) viser en dramatisk forverring av menneskerettighetssituasjonen for kurdere i Iran. Organisasjonen dokumenterer hemmelige henrettelser, nye dødsdommer, vilkårlige arrestasjoner og økende militær undertrykking rettet mot kurdiske sivile og politiske aktivister.
Blant de mest alvorlige sakene er den hemmelige henrettelsen av de kurdiske politiske fangene Nasser Bakerzadeh og Mehrab Abdollahzadeh i Orumiyeh fengsel tidligere denne måneden. Ifølge KHRN ble henrettelsene gjennomført uten forvarsel til familiene eller deres advokater – i strid med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper og internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Samtidig er flere nye dødsdommer avsagt mot kurdiske fanger. Den 20 år gamle Mohsen Eslamkhah, arrestert i forbindelse med «Kvinne, liv, frihet»-protestene, er dømt til døden anklaget for «moharebeh» («fiendskap mot Gud»), en bestemmelse iranske myndigheter ofte bruker mot politiske dissidenter.
KHRN rapporterer også om en bølge av arrestasjoner i de kurdiske områdene i Vest-Aserbajdsjan, Kurdistan og Ilam, der mange holdes uten kontakt med familie eller advokat. Flere av de arresterte er lærere, kvinnerettighetsaktivister og sivile uten kjent politisk aktivitet.
I tillegg dokumenterer organisasjonen militære angrep fra den iranske revolusjonsgarden mot kurdiske mål i Sør-Kurdistan (Bashur – irakisk Kurdistan), der flere medlemmer av kurdiske opposisjonspartier ble drept. Angrepene viser at den iranske statens undertrykking av kurdere ikke begrenser seg til landets egne grenser.
Den samlede dokumentasjonen tegner et dystert bilde av en systematisk og intensiverende undertrykking av kurdere i Iran. Det internasjonale samfunnet må reagere tydeligere på utviklingen og stille iranske myndigheter til ansvar for de alvorlige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter.
Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.
Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.
Strategisk uklarhet som maktmiddel
I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.
I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.
Forsøk på å flytte ansvar
En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.
I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:
De representerer ingen samlet statlig aktør
Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå
Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.
Normalisering av den kurdiske faktoren
Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.
Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.
Signal til Tyrkia
Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.
Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.
Pressmiddel mot Iran
Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.
Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.
Indirekte budskap til kurdiske aktører
Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.
Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.
Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?
Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.
En del av en ny regional virkelighet
Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:
Flytte ansvar for tidligere nederlag
Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner
Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.
Oversatt og «sydd sammen» av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
– For å få tatt konkrete legale skritt mot en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
I en tale for sin parlamentsgruppe i Ankara 5. mai beskriver Medleder i DEM, Tuncer Bakırhan det som en «historisk mulighet for fred”, samtidig som han også kritiserte manglende politiske tiltak fra myndighetene.
Bakırhan gjorde det klart at en bærekraftig løsning ikke lenger kan utsettes. Utspillet må også sees på bakgrunn av pressekonferansen på årsdagen for PKKs oppløsningskongress som ledelsen for Apoistbevegelsen holdt nettopp i Medya Defence sonen i Sør Kurdistan (se bildet nederst her).
På pressekonferanse uttalte ledelsen for Apoist-bevegelsen at juridiske skritt må tas så snart som mulig, og at Abdullah Öcalans status må klargjøres. (NB: Det pågår nå en signaturkampanje på brev til Europarådets leder som peker på fristen som Tyrkia har fått for å følge opp deres krav).
«Løsningen ligger i en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet», understreket DEM medlederen, og avviste en politikk med å vente på utfallet av pågående regionale konflikter.
Fred, argumenterte han, oppstår «ikke gjennom tvil eller nøling, men gjennom mot». Sentral i dette er etableringen av en klar juridisk ramme, sa han, og bemerket at den nåværende fastlåste situasjonen først og fremst er en refleksjon av politisk passivitet. «Hvis denne prosessen tas på alvor, må den plasseres på et juridisk grunnlag. Lov er en forutsetning for å bygge tillit og sikre varigheten av enhver potensiell fredsprosess», uttalte Bakırhan.
Juridisk rammeverk som nøkkelen Med henvisning til den fastlåste debatten mellom staten og PKK, pekte Bakırhan på de gjensidige betingelsene som begge sider har satt. Han minnet om at mens statlige myndigheter i månedsvis har insistert på full avvæpning, krever den kurdiske siden juridiske garantier for en tilbakevending til demokratisk politikk. «Folk vender ikke tilbake til usikkerhet, men til trygghet», sa Bakırhan. De som krever en slutt på den væpnede kampen, må også definere de juridiske betingelsene der dette vil finne sted, krevet han.
DEM-partiet foreslår derfor at en tilsvarende lov vedtas i parlamentet på kort sikt. Grunnlaget kan være den allerede utarbeidede kommisjonsrapporten. “Politikken må åpne veien slik at landet kan puste”, sa Bakırhan. Han kunngjorde også at hans parti vil holde aktører ansvarlige: hvis juridiske betingelser skapes og fortsatt ingen tiltak blir tatt, vil dette bli tatt opp offentlig, lovet han.
Öcalans rolle i sentrum av prosessen Bakırhan tildelte den kurdiske lederen Abdullah Öcalan en sentral rolle i fredsprosessen, og bemerket at hans juridiske status og fengselsforhold må klarlegges for å muliggjøre en seriøs politisk løsning. Bakırhan kritiserte at til tross for hans nøkkelrolle, forblir Öcalan fengslet under svært restriktive forhold på fengselsøya Imrali. «Det er politisk uforståelig å holde en så sentral figur i en flere tiår lang konflikt i isolasjon, samtidig som man forventer at han skal bidra til en løsningsprosess», sa han.
Öcalan selv, bemerket Bakırhan, har gjort det klart at han ikke søker personlige privilegier, men muligheten til å arbeide og kommunisere under frie forhold. «Mitt eneste bekymring er å løse dette problemet», siterte Bakırhan den kurdiske lederen på å ha sagt. «Å skape de nødvendige kommunikasjons- og arbeidsforholdene er derfor ikke en individuell ettergivelse, men en politisk nødvendighet for å fortsette en mulig fredsprosess».
Bakırhan påpekte at en slik mekanisme kunne bidra til å fremskynde nødvendige skritt og skape delt politisk ansvar. «Den kunne også organisere dialog med akademia og sivilsamfunnet, og dermed sikre et bredere samfunnsmessig grunnlag for prosessen. Vi snakker om en vanskelig prosess som allerede har passert viktige terskler. Den symbolske nedleggelsen av våpen fra PKK og de første parlamentariske initiativene er utviklinger som må sikres og føres videre», sa Bakırhan.
Kritikk av regjeringen og tillitsforringelse Samtidig ga Bakırhan sterk kritikk av regjeringens politikk. Han understreket at tiltak som avsettelse av valgte ordførere av statlig utpekte forvaltere og rettslige handlinger mot opposisjonens lokalpolitikere undergraver tilliten til en seriøs politisk prosess. Som et eksempel viste han til saken om Mehmet Sıddık Akış, den avsatte ordføreren i Hakkari, som nylig ble dømt til nesten 20 års fengsel til tross for signaler i motsatt retning fra en anke-domstol. «Mangelen på å gjenopprette kommuner styrt av opposisjonen sender også et motsigende budskap. Slike tiltak fører til en svekkelse av tillit og legger en byrde på enhver politisk løsning. De som ønsker fred må bygge tillit, ikke underminere den», uttalte Bakırhan
Et kall for politisk ansvar Bakırhan oppfordret både regjeringen og opposisjonen til ikke å la eksisterende muligheter gå til spille. Han foreslo at kommisjonsrapporten som ble levert i februar, ikke må forbli uten konsekvenser som tidligere initiativer. «Historien til dette landet er full av rapporter som har forsvunnet på hyllene», sa han. «Det som er avgjørende nå, er å ta konkrete skritt og ikke sette prosessen i fare gjennom politisk passivitet. Den nåværende usikkerheten er en av de største hindringene for en fredelig løsning. Hvis prosessen forblir i limbo, vil frykten vokse på alle sider. Dette kan også styrke interne og eksterne krefter som er interessert i eskalering», advarte han.
Fred som en samfunnsmessig nødvendighet Avslutningsvis understreket Bakırhan at den aktuelle prosessen ikke bare handler om politiske forhandlinger, men om et fundamentalt samfunnsperspektiv. Han sa at Tyrkia står overfor behovet for å igangsette en omfattende demokratisk og juridisk omstrukturering. Dette, bemerket han, inkluderer reformer i rettssystemet, en slutt på altfor lange varetekts arrestasjoner før rettssak, og gjennomføring av avgjørelser fra internasjonale og nasjonale domstoler. “Tyrkia trenger en samfunnsmessig fred. Dette kan kun oppnås på grunnlag av rettferdighet, likhet og demokratiske rettigheter. Muligheten for en slik utvikling eksisterer; det som nå er avgjørende, er om politiske aktører er villige til å ta ansvar og iverksette de nødvendige skrittene”, sa Bakırhan.
Av: Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Syria møter voksende økonomiske problemer når Al-Sharaas HTS- administrasjon i Damaskus åpner kystområdene og energisektoren for Emiratene, Frankrike, Saudi Arabia, Tyrkia og Qatar. Dette bakteppet forsterkes kraftig gjennom den krigen som USA og Israel nå fører mot Iran, og forklarer hvorfor fredsprosessene som ble initiert gjennom Ӧcalans 29. mars utspill i fjor blir trenert også i Tyrkia og Syria, som ikke er direkte berørt av denne krigen. Regional og global imperialisme er en del av den samme døende verdensorden som rammer alle, også kampen for Fred og Demokratiske samfunn.
Før jeg belyser dette destruktive bakteppet nærmere, er det på sin plass å påpeke at de progressive elementene som kurdernes frihetskamp fremmer fortsatt er livskraftige og viser en vei i mørket og fortjener forsterket solidaritet fra vår side.
To dager tidligere, 26.4, hadde ANF et oppslag fra møtet mellom Ilham Ehmed, medleder og internasjonal talsperson i DAANES, Mazloum Abdi, SDF kommandant, og Ahmed al-Sharaa, leder i Syrias overgangsregjering i Damaskus, om problemene med å iverksette integreringsprosessen som ble avtalt 29. januar (se bildet nedenfor).
Bilde: ANF 16.4.2026
De ble på nytt enige om å påskynde sentrale avtaler som: – Iverksette tiltaket om å sikre utdanning på kurdisk på grunnskoleplanet og helt opp til universitetsnivået. – Kvinnedeltakelsen på bred front, inkludert oppretting av en Kvinnebrigade som ivaretar anerkjennelsen av YPJ. – Grunnlovsendringer, som også ivaretar retten til statsborgerskap for kurdere.
– Og ikke minst reintegreringen av fordrevne kurdere fra områder som Tyrkia okkuperte i 2018-19 i Afrin, Serekaniye og Giré Spi., hvor hundretusener ble drept, såret eller fordrevet, mens tyrkisk-vennlige jihadister fra Homs, Øst Ghouta, Deir ez-Zor mm. flyttet inn og overtok hjemmene deres. Dette siste ble påbegynt i mars, hvor 600 folk fikk flytte tilbake til Afrin i 2 puljer. 800 familier står nå for tur til å vende tilbake, men ennå gjenstår rundt 5000 familier. Og siden hjemmene deres har vært okkupert av de Tyrkia-vennlige, mange medlemmer av al-Sharaas tidligere Nusra front, gjenstår ennå mye for å få gjennomført reintegreringen. Tilbakevendingen til Serekaniye er ennå ikke kommet i gang.
Kommentar fra undertegnede: Norge kan være med på å få fortgang i disse tiltakene. Partier som støtter kurderne her kan bidra til at DAANES får treffe den norske utdanningsministeren, når Ilham Ehmed, eller andre kommer til Norge neste gang, for å realisere norsk støtte til utdanningsprosjektet. Og også reise denne saken i Stortinget på forhånd!
Så tilbake til hovedoppslaget i denne artikkelen: HTS administration har signert dusinvis av avtaler med Tyrkia, Gulfstatene og vestlige stater det siste halvannet året, som effektivt har åpnet Syria for utenlands kapital – fra flyplasser, havner og oljefelt, energi og infrastruktur. Gjennom dette har al-Sharaa (al-Jolani) prioritert å legitimere sin administrasjon, sikret internasjonal støtte og konsolidert sin makt, mens den syriske befolkningen fortsetter å slåss mot økonomisk krise, korrupsjon, sikkerhetsproblemer og ustabilitet. Tyrkia har utviklet seg til en partner for å oppnå legitimitet både regionalt og internasjonalt. Qatar, som var en av hovedsponsorene for Tyrkias okkupasjon av Afrin i 2018-19, spilte en betydelig rolle for å skape demografiske endringer og omforme det vestlige Rojava området til et «Arabisk belte» i samarbeid med Tyrkia. Både under dekke av humanitært arbeid og utbygging av energiprosjekter i regionen – disse i stor grad finansiert av Qatar. Mens Syrisk olje ble overlevert til Saudi Arabia, som ble et av landene med størst «investeringer» etter at al-Jolani tok over administrasjonen og USA opphevet Caesar Act sanksjonene i desember 2025. (Ytterligere informasjon, også for utviklingen av flyplasser og telekommunikasjonsprosjekter mm. finnes i originalteksten nederst).
Middelhavskysten ble i hovedsak overlevert til Emiratene og Frankrike- mens Assads alawitter ble massakrert. Al-Jolani har også, fra da han tok over styret i Damaskus, undertegnet omfattende militære, økonomiske infrastruktur og energi avtaler med Tyrkia, som også involverer områder i Idlib opp mot Tyrkia-grensen. Da det vil sprenge rammen for dette nettsideinnlegget å gå konkret inn på flere omfattende samarbeidsavtaler mellom Tyrkia og HTS-regjeringen, henviser jeg til lenken under her som viser originalteksten. Jeg avslutter her med å nevne at tyrkiske selskaper også kontrollerer strukturen på den internasjonale flyplassen i Damaskus. Under det siste året med al-Jolani administrasjon har investeringer og handelsavtaler mellom Tyrkia og Syria overskredet 15 billioner US dollars. Dette illustrerer at fredsprosessene i Syria og Tyrkia er nært knyttet til hverandre gjennom det kurdiske spørsmålet. https://english.anf-news.com/features/syria-becomes-a-playground-for-foreign-economic-interests-84893
Av: Negar Enayati, Master i sosialt arbeid, kvinneaktivist, og medlem av Rødt og KJAR-Norge
Midtøsten er i dag preget av en stadig mer kompleks og alvorlig situasjon, der globale og regionale maktinteresser spiller en avgjørende rolle. USA, Russland og Kina er blant aktørene som på ulike måter søker innflytelse i regionen. Dette skjer ikke bare gjennom direkte politikk, men også gjennom støtte til ulike parter og konflikter. Resultatet er en utvikling der sivile rammes hardt, og hvor grunnleggende prinsipper om folkerett og menneskerettigheter settes under press.
De siste årene har voldsnivået i regionen vært svært høyt. Titusenvis av palestinere har mistet livet, og mange lever under ekstremt vanskelige forhold. Flere av handlingene som er gjennomført har av internasjonale aktører blitt omtalt som alvorlige brudd på folkeretten. Samtidig ser vi at også kurdiske områder, både i Vest og Øst Kurdistan samt i Iran, preges av militære angrep, politisk undertrykkelse og begrensninger på grunnleggende rettigheter.
Det er viktig å forstå denne utviklingen som en del av en bredere maktpolitisk dynamikk, der ulike stater og aktører handler ut fra egne strategiske interesser. Dette gjelder ikke bare én side. Samtidig viser erfaringen at sivile konsekvenser ofte blir nedprioritert når geopolitiske hensyn veier tyngst.
I møte med dette har lokal organisering og sivilsamfunn spilt en viktig rolle. I kurdiske områder har det vokst frem former for selvorganisering og politisk mobilisering med vekt på demokrati, likestilling og lokalt styre. Denne typen organisering har i perioder bidratt til stabilitet og til å beskytte sivile liv i en ellers uforutsigbar situasjon.
Samtidig gir utviklingen i Iran grunn til alvorlig bekymring. Økende undertrykkelse, arrestasjoner og bruk av dødsstraff rapporteres av flere menneskerettighetsorganisasjoner. Økonomiske sanksjoner og press har i tillegg ført til forverrede levekår for store deler av befolkningen, og det er ofte kvinner og barn som rammes hardest. Vold mot kvinner og innskrenkninger i deres rettigheter er en særlig alvorlig del av denne utviklingen.
Internasjonalt har reaksjonene i mange tilfeller vært begrensede eller selektive. Dette reiser spørsmål om hvordan menneskerettigheter praktiseres i global politikk, og i hvilken grad de brukes konsekvent. Dersom prinsipper om folkerett og beskyttelse av sivile skal ha reell betydning, må de gjelde uavhengig av politiske og strategiske interesser.
For Norge og europeiske land innebærer dette et ansvar. Som del av det internasjonale samfunnet og som forkjempere for menneskerettigheter bør man arbeide for en politikk som setter siviles beskyttelse i sentrum, støtter diplomatiske løsninger og bidrar til å dempe konfliktnivået.
I denne sammenhengen er også intern enhet og samarbeid viktig for utsatte grupper, inkludert kurdere. Samtidig er det avgjørende å kombinere dette med bredere solidaritet på tvers av folkegrupper og nasjonale grenser. Varige løsninger i regionen forutsetter ikke bare politisk enighet internt, men også internasjonal støtte til demokratiske prosesser, rettigheter og fredelige løsninger.
Midtøsten står ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan makt fordeles, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtiden. Her har også Norge et valg mellom å være en passiv tilskuer eller en tydelig stemme for folkerett, rettferdighet og solidaritet.
En allianse av kurdiske partier i Øst-Kurdistan (Rojhilat) ber om en umiddelbar internasjonal reaksjon på det de beskriver som vedvarende iranske angrep mot kurdiske mål i Kurdistan-regionen i Irak (KRI).
I en uttalelse publisert denne uken advarer alliansen om en alvorlig forverring av sikkerhetssituasjonen, og oppfordrer FN, enkeltstater og menneskerettighetsorganisasjoner til å gripe inn. Ifølge alliansen er angrepene en del av en systematisk strategi rettet mot kurdiske politiske miljøer og opposisjonsgrupper.
Bakgrunnen er en bølge av angrep som har funnet sted siden slutten av februar 2026. Disse inkluderer bruk av droner og raketter mot områder hvor kurdiske partier har baser og tilhold. Flere av områdene ligger i nærheten av sivile bosetninger.
Bilde: CPT
Tall fra en nylig publisert internasjonal rapport fra CPT viser at det i perioden 28. februar til 24. april ble registrert minst 123 ofre, hvorav 22 personer ble drept og 101 såret. Minst 24 av de rammede skal være sivile. I tillegg er det meldt om omfattende materielle skader på boliger, kjøretøy og annen sivil infrastruktur.
Alliansen mener angrepene utgjør brudd på både Iraks suverenitet og internasjonal rett, og advarer om at manglende internasjonal respons kan bidra til ytterligere destabilisering i regionen.
Samtidig peker de på at flere av de berørte områdene huser kurdiske politiske flyktninger fra Iran, noe som ifølge alliansen gjør angrepene særlig alvorlige.
Alliansen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte sivile og forhindre videre eskalering. De ber også om økt oppmerksomhet rundt situasjonen i kurdiske områder, som de mener i for liten grad har fått internasjonal dekning.
Uttalelsen kommer i en periode preget av økende spenning i regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringen for utviklingen i de kurdiske områdene.
Solidaritet med Kurdistan 