Spørsmål til Utenriksministeren

Ingrid Fiskaa (Sosialistisk Venstreparti) har stilt følgende betimelige spørsmål til Utenriksministeren.

Spørsmål

Ingrid Fiskaa (SV): NATOs generalsekretær seier at Tyrkia har rett til å forsvara seg mot terrorhandlingar.
Er utanriksministeren einig med Jens Stoltenberg i at bombinga av Aleppo og Kobani i Syria nyleg var sjølvforsvar, eller meiner ministeren at det er eit brot med folkeretten å angripa tettbebygde strøk i naboland?

Les mer om bakgrunnen her.

Ingrid Fiskaa

Gjør som Lise Klaveness! 

Av Erling Folkvord. Første gang på trykk i Dagsavisen 24.11.2022

Hvordan reagerer Norge når ei stormakt bryter folkeretten og sender titalls bombefly inn over et naboland. Minst 11 sivile ble drept i løpet av natta til lørdag 19. november. Hele angrepet er brudd på FN-pakta. Drap av sivile og noen av angrepene på boliger, sykehus og matlager kan bli karakterisert som krigsforbrytelser. Før dette bomberaidet har angriperen i flere år okkupert deler av nabolandet. 

Angriperen var ikke Russland og president Putin. Denne gangen var det vår NATO-allierte Tyrkia og president Erdogan. Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) har vært taus. Norge har verken tatt opp saken i NATOs faste råd eller i FNs sikkerhetsråd.

Slik passivitet er i praksis en støtte til angriperstaten. Utenriksminister Huitfeldt plasserer Norge i samme bås som Kina og andre stater som ikke fordømmer Russlands angrep på Ukraina.

Tirsdag 29. november møter Huitfeldt sin tyrkiske kollega i Romania. Alle NATOs utenriksministre samles. Russlands invasjon og krigsforbrytelser i Ukraina blir et tema. Tyrkias vedvarende kriger i Irak og Syria skal ikke nevnes.

Lise Klaveness. Foto: NFF

En annen norsk leder satte nylig Norge på verdenskartet: Fotballpresident Lise Klaveness. I Qatar tok hun bladet fra  munnen og sa det millioner av fotballentusiaster mener. FIFAs styreleder Gianni Infantino  og Qatars sjeik Khalid ibn Khalifa ibn Abdul Aziz Al Thani fikk så hatten passet.

Kan Norge en dag få en utenriksminister som har mot og ryggrad som Klaveness?

Erling Folkvord, medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan

Skal ikke feminisme være ubetinget?


Saman V. Darbandi saman.v.darbandi@gmail.com
Musiker og tekstforfatter

Sairaan Marofi
Lærer og student
seiran_marofi@hotmail.com

SI NAVNET HENNES: JINA AMINI FIKK IKKE LOV TIL Å BRUKE SITT KURDISKE FORNAVN I IRAN – EN PRAKSIS SOM VIDEREFØRES I PROTESTENE, SKRIVER FORFATTERNE. HER FRA BYEN QAMISHLO I NORD-SYRIA, DER DE FLESTE INNBYGGERE ER KURDISKE.

Jina Amini


Som mange vet, startet revolusjonen vi nå ser i Iran i Jina Aminis hjemby (Saqeez) og har spredt seg som ild i tørt gress til resten av Kurdistan og Iran. For kurdiske kvinner handler ikke feminismen kun om påtvunget hijab eller kvinners rettigheter. Det handler også om å frigjøre Kurdistan. Regime etter regime har utført brutalitet mot kurdere og deres motstandskamp. Kvinner blir utsatt for vold og voldtekt, kvinner mister sine barn, kvinner har fått sitt språk forbudt, også lenge før det nåværende iranske regimet. I det siste har det kommet kritikk mot «hvit» feminisme i Norge, som har likheter med den iranske feminismen i Iran og i vesten.

Feminisme skal være solidarisk, universell og mot undertrykkelse i alle former og bekledninger. Ikke alle kvinner møter de samme utfordringene. Kjønn, klasse, etnisitet med mer avgjør hva du blir utsatt for. Ignorerer vi dette, kan vi bidra til å reprodusere undertrykkelse. Spørsmålet blir: Hva er feminismen god for hvis den ikke støtter de underprivilegerte? Hvordan kan frigjøring av kvinner i Iran bidra til at kvinner i Kurdistan får et bedre liv, om den samtidig er med på å reprodusere giftig nasjonalisme og undertrykking av kurderne? Her har iranske kvinner et stort ansvar for å ikke gå opptråkkede fotspor.

Den iranske nasjonalismen definerer seg som nøytral, universell og fellesskapsskapende, mens andre lands nasjonalisme blir sett på som splittende. Eksempler er språket, flaggene og bruket av navnet Mahsa Amini, heller enn hennes forbudte, kurdiske navn, Jina. Men ingen nasjonalisme er noen gang nøytral.

Den feministiske bevegelsen i Kurdistan vil ha makt og innflytelse, den vil foreta radikale endringer i samfunnet, som er unikt for Midtøsten. Et godt eksempel er deres kamp i Rojava og hvordan kvinner er representerte i offentligheten og styreorganer der. Kurdiske feminister krever å bli inkludert i kampen for et selvstendig Kurdistan og står i fronten i motstandsbevegelsen.

Kurdiske kvinner i Iran kjemper flere kamper parallelt. De kjemper mot koloniseringen av sitt land, kultur, språk og identitet, samt mot en systematisk undertrykkelse av kvinner. Men i Iran blir de sett på som andregradsborgere fordi de er kurdiske. Kurdiske kvinners kamp blir ofte neglisjert og redusert av iranske feminister som ikke vil gi dem anerkjennelse verken for å ha startet denne revolusjonen, eller for at de kjemper mot mer urett enn sine medsøstre.

Et eksempel er når iranere konsekvent kaller Jina for Mahsa. Et annet eksempel er Zara Mohammedi, en kurdisk morsmålslærer som ble dømt til fem års fengsel i februar for å ha undervist på kurdisk. Hvor var iranske feminister da?

Blant demonstrantene på Sanandaj-universitetet roper kvinnelige studenter aller høyest med slagordet «Så lenge Kurdistan ikke har suverenitet, vil vi aldri få det bedre». Iran vil aldri være fritt så lenge kurdere og andre nasjonaliteter som frivillig eller ufrivillig befinner seg i landet, blir undertrykt. Regimeskifte vil ikke garantere kurdiske kvinner en bedre hverdag. Et fritt Kurdistan vil derimot forbedre kvinnenes situasjon i langt større grad. I et fritt Kurdistan vil kvinner bli frigjort.

Kvinner i Kurdistan og Iran kan kjempe mot regimet sammen uten å ha samme mål for Iran. En trenger ikke å befinne seg i samme land for å kjempe samme kamp, eller for å være hjerte-søstre. Vi vet at kurdiske kvinner fra hele verden og alle deler av Kurdistan støtter iranske kvinners kamp mot undertrykkelse, og norsk-iranske feminister burde være tabubrytere og stå fremst i rekka for å støtte denne kampen.

Vi ønsker at norske «hvite» feminister engasjerer seg. Samtidig håper vi at både iranske og norske feminister tar kompleksiteten i betraktning i sin støtte for den pågående feministiske revolusjonen.

Artikkelen sto først i Klassekampen 23.11.2022

Vil Iran invadere Nord-Irak?

Av Jan B Vindheim, Landsstyremedlem i Solkurd

Jan B Vindheim – foto – Wikipedia

Opprøret i Iran fortsetter på tredje måned. Regimet beskylder kurdiske eksilgrupper for å stå bak misnøyen og truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak.

En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og krevd at de må avvæpne de iranske eksil-partiene – ellers vil revolusjonsgarden rykke inn for å utføre oppgaven.

Store folkemengder kjemper mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske byer, men opptøyene etter drapet på kurdiske Jina Mahsa Amini er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. Flere steder er politistasjoner satt i brann. Mange politifolk og sikkerhetsstyrker er blitt drept, skjønt regimet har drept langt flere demonstranter.

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opprøret er organisert utenfra. Når anklagene retts mot de kurdiske partiene innebærer det også den, ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene.

De største iranske kurderpartiene, som KDPI, Komala, PJAK og PAK, holder alle til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. De har alle vel utstyrte militser. I dagens situasjon har disse konkurrerende partiene gått sammen i en allianse, og avviser alle kategorisk at de står bak opptøyene. Noen av dem har nok væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er foreløpig ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kampene der. Vi må derimot anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på.

Irans trusler må ses i sammenheng med Tyrkias krigføring lenger nordvest. Grenseområdene mellom Tyrkia og den kurdiske regionen i Irak utsettes stadig for tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK, som jo driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet på irakisk side, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper PKK, som de anser som en farlig konkurrent. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon.

Geografien tilsier at kurderne i Nord-Irak må holde seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år. De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen der ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Nabolandet ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Iran har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften, men under den pågående opprørsbølgen har angrepene  blitt trappet opp.  Basene til kurdiske eksil-partier har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner. Mange sivile er drept og såret og det er store materielle ødeleggelser. Nå krever altså  Iran  at de lokale makthaverne skal gripe inn mot de iranske kurderne.

Truslene fra Iran kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres allierte, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Med alle sine feil er KRI likevel et reellt eksisterende Kurdistan som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. Det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne iranske kurderpartier. Det betyr ikke at de vil forsvare dem militært. Dersom Iran gjør alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det tvilsomt om PUKs peshmerga-styrker vil yte motstand. Sannsynligvis vil de gjøre som KDPs styrker gjør i møte med tyrkiske invasjoner, nemlig ingenting.

Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle. Iranske bakkestyrker står få mil fra byen Koya der de fleste iranske kurderpartiene holder til. Iran kontrollerer også elementer av Folkets Mobiliseringsstyrker. Dette er sjiadominerte militser i Irak, som ble opprettet for å nedkjempe IS. I 2017 var de med å jage både KDP og PUK ut av de såkalte omstridte områdene, som blant annet omfatter oljebyen Kirkuk samt Niniveslettene og Sinjar. KRI, som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.

Artikkelen sto først på trykk i https://www.transitmag.no/

Ikke invitér Iran til fredsprisutdelingen

Siavavash Mobasheri og flere andre reiser kravet til Noblekomiteen om ikke å invitere Iran til fredsprisutdelingen. Se Avisa Oslo

Den svenske nobelstiftelsen har bestemt at Irans ambassadør ikke får være til stede når årets nobelpriser skal deles ut i Stockholm. De begrunner dette med den urolige situasjonen i Iran hvor mange demonstranter er blitt drept. Mobasheri ber Nobelkomiteen i Norge om å følge opp.

Siavash Mobasheri