NATO blir brukt mot folkene i Tyrkia 

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd 

Det hevder Dr. Hayri Hazargol tilknyttet DEMs Imrali delegasjon, i en artikkel publisert på ANF 7. juli i forbindelse med åpningen av NATO-toppmøtet i Ankara denne dagen. Noen dager før kritiserte KCK-ledelsen i sin uttalelse lagt ut på Solkurds side 8. juli, tyrkiske myndigheter for å trenere Fred og Demokratiske Samfunn prosessen i Tyrkia, med ringvirkninger for hele regionen. KNK utfordret også NATOs medlemsland om å legge press på Tyrkia i forbindelse med NATO-toppmøtet. (Se her) Og i gatene i Tyrkia gikk Anti NATO demonstranter mens politiet sprayet dem med tåregass (Klassekampen 7. juli) 

Bilde: ANF

Hovedpunktene i Hazargols artikkel gjengis her, redigert av undertegnede. Originalteksten finnes i lenken her.

– Han hevder at Tyrkias fortsatte medlemskap og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter først og fremst er ment å sikre støtte for å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsinstrument mot folkene i Tyrkia. 

– Alliansen samles nå på et tidspunkt der konflikter og politiske kamper i Midtøsten har tilspisset seg. Å holde toppmøtet i Tyrkia under disse omstendighetene er bemerkelsesverdig. Tilhengere av den tyrkiske regjeringen ser på det som et tegn på Tyrkias strategiske viktighet. 

Han påpeker at Tyrkia ble med i Korea-krigen for å bli med i NATO. Ved å bli med i NATO, ble Tyrkia alliansens gendarmer både på Sovjetunionens sørlige flanke og i Midtøsten. Trusselen fra Sovjetunionen ble presentert som begrunnelsen for å bli med i NATO og ble brukt for å overbevise den tyrkiske befolkningen. 

Det mest grunnleggende for Tyrkias medlemskap var imidlertid å sikre vestlig støtte til sin politikk om folkemord mot kurderne. Av samme grunn ble Tyrkia det første landet i Midtøsten som anerkjente Israel. Gjennom forholdet til Israel søkte – og fikk – myndighetene støtte fra USA og Europa for sin politikk overfor kurderne. 

-Tyrkia vil bli tildelt en spesiell rolle på dette NATO-møtet. I Tyrkia handler diskusjonen alltid om hva landet vil tjene på det. Men det er ingen diskusjon om hva det må gi, eller på hvilke områder avhengigheten vil bli større. 

– En av de mest fremtredende egenskapene ved regjeringen er dens bedrag mot folket i Tyrkia. Offentligheten får aldri sannheten om noen sak. Samfunnet blir villedet gjennom media og alle tilgjengelige midler. På dette området fungerer også den tyrkiske staten som et apparat som driver spesiell krigføring mot sitt eget folk. 

– Han peker på at Tyrkias innflytelse er svekket etter Abrahams-avtalene. Siden den osmanske perioden har den tyrkiske staten fulgt en politikk basert på sin strategiske betydning i Midtøsten, og brukt den posisjonen til å samle militær, politisk og økonomisk makt. 

– Dets allianse med Israel økte den strategiske verdien enda mer. Men Abraham-avtalene traff Tyrkia på akilleshælen. Siden da, bekymret for sin fremtid, har Tyrkia forsøkt å styrke sin strategiske betydning ved å knytte seg tettere til USA. 

Tyrkia har tilpasset seg USAs politikk i Syria. Selv om det så ut til å være imot Israel under Israel-Iran-krigen, holdt det seg fortsatt på linje med USAs politikk overfor Iran. Ved å kritisere Israel høyt, prøvde de å skjule denne tilpasningen. Samtidig fortsatte det arbeidet med å komme til en avtale med Israel gjennom USA. Faktisk svarte USA på disse forsøkene med å si at de ikke ville tillate en konflikt mellom Israel og Tyrkia. 

– Tyrkias største bekymring har alltid vært kurderne. De siste femti årene har den kurdiske kampen gjort kurderne til en stadig mer betydningsfull politisk aktør i Tyrkia og andre land, noe som har alarmert den tyrkiske staten. Av den grunn søker de ekstern støtte for å holde kurderne under tradisjonelle dominanssystemer. Dette målet er den viktigste prioriteten i forholdet deres til USA og NATO. 

– Tyrkias fortsatte medlemskap i NATO og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter er først og fremst ment å få støtte til å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsredskap mot det tyrkiske folk. Begrunnelsen for NATO-medlemskap er annerledes for andre medlemsland, hvor det hovedsakelig handler om å beskytte nasjonal sikkerhet mot eksterne trusler, eller styrke utenrikspolitikken. 

– I Tyrkia derimot fungerer NATO først og fremst som et verktøy staten og regjeringen bruker for å undertrykke opposisjon, spesielt kurderne. Selvfølgelig er det også et mål å bevare Tyrkias politiske og militære betydning i Midtøsten, og dette henger tett sammen med å opprettholde sterk intern kontroll. 

– AKP-MHP-alliansen har som mål å utdype sine relasjoner og samarbeid med NATO for å sikre støtte mot kurdernes kamp for frihet. Beslutningen om å utsette diskusjonen om det foreslåtte rammeloven i parlamentet til etter NATOs toppmøte er også knyttet til dette målet. Regjeringens videre handlinger vil avhenge av nivået av støtte og samarbeid de får fra NATO.  Hvis det får den støtten det søker, kan det velge å starte en ny krig i stedet for å ta skritt mot å løse det kurdiske spørsmålet. Hvis det får støtte for sin undertrykking av kurdere, vil dette også bety økt undertrykkelse av prodemokrati-krefter ellers i Tyrkia. 

– I prosessen som er rettet mot Fred og et Demokratisk Samfunn, fører regjeringen for tiden en politikk som går ut på å utsette og kjøpe tid. Den prøver å villede offentligheten ved å skape inntrykk av at det finnes en avtale med Imralı, når en slik avtale ikke er fullbyrdet ennå. Den tyrkiske staten prøver å presse gjennom sitt eget utkast. Som DEM-partiet har uttalt, har ingen delegasjon besøkt Imralı de siste halvannen månedene.

KCK: -Verken leder Öcalan eller vår Frihetsbevegelse, vil godta en fullbyrdet handling

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd – 03.07.2026

Samarbeidsledelsen i Kurdistan Communities Union (KCK) kom med en uttalelse presentert på ANF, Behdinan 2. juli om den nåværende tilstanden til fredsprosessen som ble startet i Tyrkia etter at den kurdiske lederen Abdullah Öcalan lanserte sin “Oppfordring til fred og demokratisk samfunn” 27. februar 2025. Talsperson for DEM-partiet, Ayşegül Doğan, opplyste også 3. juli at kontakten med Abdullah Öcalan hadde vært brutt de siste 40 dagene.

Med bakgrunn i den tyrkiske regjeringens trenering av fredsprosessen, som også påvirker prosessen i andre deler av regionen og  globalt, uttalte de: 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold, bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. 

KCKs uttalelse lyder som følger -som dere i sin helhet kan finne på lenken her: https://english.anf-news.com/news/kck-neither-leader-Ocalan-nor-our-freedom-movement-will-accept-a-fait-accompli-86128

Bilde: ANF

– For en stund har en rammelov blitt diskutert i den tyrkiske pressen og offentligheten. Vurderinger som ikke stemmer overens med freds- og demokratiprosjektet som ledes av Leder Apo (Abdullah Öcalan), og til og med motsatte tolkninger, har blitt uttalt i pressen. Nylig har forslagene som Leder Apo la fram i İmralı den 24. mai, og møtene mellom DEM-partiets delegasjon og AKP-tjenestemenn, blitt fremstilt som om de var nye utviklinger. Men det har ikke vært holdt noe møte med Leder Apo siden 24. mai. Etter dette møtet skulle forslagene som Leder Apo la frem, vurderes av regjeringen. Disse vurderingene skulle videreformidles til Leder Apo, og resultatene skulle også kommuniseres til bevegelsen vår. 

– Men denne prosedyren har ikke fungert så langt. Derfor har det ikke vært noen kontakt eller utvikling å vurdere siden den dagen. Mens isolasjonen av leder Apo på en så historisk og viktig sak fortsetter, har heller ikke vår Frihetsbevegelse fått noen informasjon i løpet av denne perioden. 

– Vår frihetsbevegelse har stått ved prosessen ledet av Leder Apo og har gjort alle nødvendige anstrengelser. Mens vi har gjort mangesidige forsøk på en demokratisk politisk løsning på problemene, har vi også tatt viktige skritt. Vi har støttet forsøkene på å vedta frihetslover som ville muliggjøre fri demokratisk politikk. I denne sammenhengen anså vi rapporten utarbeidet av Freds-, Brorskap- og Demokratiske Kommisjon som positiv, selv om vi mener den er ufullstendig og utilstrekkelig. 

Enhver beslutning må tas og gjennomføres som en helhet 

– Fred- og demokratisksamfunns-prosessen angår oss direkte. For å ikke påvirke prosessen og dialogene med Leder Apo negativt, syntes vi det ikke var passende å uttale oss ofte på vegne av Bevegelsen. Men de nylige politikkene, sammen med uttalelsene og vurderingene som er gjort, har gjort det nødvendig for oss å komme med en uttalelse og presentere våre synspunkter for offentligheten. 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. Faktisk uttalte Numan Kurtulmuş (Parlamentets leder) at en lov vil bli vedtatt. De som vil komme, vil gjøre det, og hvis det er noen som ikke gjør det, vil de nødvendige tiltakene bli tatt mot dem. 

– Enhver beslutning angående denne organisasjonen må tas som en helhet og gjennomføres som en helhet. Vår frihetsbevegelse vurderer kun omfattende lover og omfattende tiltak. Ellers kan det ikke være en situasjon der noen deltar og andre ikke gjør det. Problemet er ikke bare at krigerne legger ned våpnene sine. Naturligvis må holdningen til krigerne og ledelsen i denne bevegelsen også være enhetlig. Å ta en annen tilnærming ville tilsvare å sabotere denne prosessen. 

Uten konkrete steg kan ingen sikre gjennomføringen av PKK-kongressens beslutninger 

– På kongressen hvor vi oppløste PKK, bestemte vi som Frihetsbevegelsen at oppløsnings- og nedrustningsprosessen bare kunne gjennomføres av leder Apo. Han kan bare gjennomføre denne prosessen under forhold hvor han er fri til å arbeide. Vårt folk og vår bevegelse har gjort det klart fra starten at de ikke vil akseptere noen politikk eller gjennomføring som ikke inkluderer leder Apos frihet og forhold der han kan leve og arbeide fritt. Uten å innta en positiv holdning til leder Apos status og ta konkrete skritt i denne retningen, kan ingen sikre gjennomføringen av beslutningene tatt på PKK-kongressen. 

– Dialogen med lederen og forholdet til oss er ment å etablere en omfattende politikk og holdning. Det kan ikke bare være et spørsmål om å vedta en lov og si at de som vil kan komme og andre ikke kan. Er det virkelig en løsning som søkes gjennom denne prosessen, eller er det ment å forvirre folk? Eller føres det en spesiell krig mot Frihetsbevegelsen? Hvis en lov lik Hjemvendingsloven vedtas uten å presentere en omfattende demokratisk løsning, vil verken folket vårt eller vår organisatoriske struktur godta det. Derfor, hvis målet er å løse et hundre år gammelt problem, femti år med konflikt og spørsmålene om separasjon, må en riktig forståelse og tilnærming legges frem. 

Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewler? 

– Det ser nå ut til at politikk som forbereder seg på krig igjen blir fulgt. MIT-sjef İbrahim Kalın er ikke bare leder for etterretningsorganisasjonen; han reiser rundt i Irak nesten som regjeringens statsminister. Lignende møter hadde tidligere blitt holdt under angrepene på Rojava. Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewlêr (Erbil)? Skal disse kreftene tildeles visse roller i en plan for å angripe og eliminere vår frihetsbevegelse? 

Det er nødvendig å handle seriøst og ansvarlig 

– Vi ønsker å understreke tydelig at verken Leder Apo eller vår Frihetsbevegelse vil akseptere et fait accompli. Å følge en spesiell krigsføringspolitikk ved å si, «Vi har vedtatt loven, men de godtar den ikke», ville være en irrasjonell tilnærming. Det ville bety å fortsette politikken som har mislyktes i hundre år og som har ført til brudd mellom det kurdiske folket og Tyrkia. Derfor er det nødvendig å handle med alvor og ansvar både i tilnærmingen til Leder Apo og vår Frihetsbevegelse. 

– Som Frihetsbevegelsen har vi viljen og besluttsomheten til å gjennomføre en politisk tilnærming som vil oppnå demokratisk integrasjon med Tyrkia på grunnlag av en demokratisk politisk løsning som eliminerer den konflikt- og separasjonsatmosfæren som har vedvart i et århundre. Det er også et historisk ansvar for den tyrkiske staten å oppfylle sin del ved å vedta politikk og ta grep som muliggjør gjennomføringen av vår vilje og besluttsomhet og muliggjør demokratisk integrasjon. 

– Den demokratiske offentligheten og våre folk bør forbli årvåkne mot tilnærminger som kan sabotere freds- og demokratisamfunnsprosessen. Ved å føre en mer effektiv kamp mot isolasjonen som opprettholdes i İmralı, bør de oppfylle sine ansvar for å sikre suksessen til freds- og demokratisamfunnsprosessen. 

Når historien advarer – lærdommer fra Angola og utfordringene i Rojhelat

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

De siste dagene har nye væpnede sammenstøt mellom kurdiske styrker og den iranske revolusjonsgarden i Øst-Kurdistan (Rojhelat) kostet flere mennesker livet. Både medlemmer av PJAK og PDKI har blitt drept i kampene mot regimets styrker. I en tid der presset mot den kurdiske befolkningen er stort, aktualiseres også spørsmålet om politisk og militær samling på tvers av partier og ideologiske retninger.

Historien viser at nasjonale frigjøringsbevegelser kan stå overfor krevende valg når interne motsetninger overskygger felles mål. Angola er ett av flere eksempler som kan gi grunnlag for refleksjon.

Angola og trepartskrigen – en historisk eksempel

Da Portugal trakk seg ut av Angola i 1975, fikk landet muligheten til å etablere en selvstendig stat. Samtidig konkurrerte tre væpnede frigjøringsbevegelser om makten:

  • MPLA, som bygget på en marxist-leninistisk ideologi og fikk støtte fra Sovjetunionen og Cuba.
  • UNITA, som opprinnelig var inspirert av maoistiske ideer, men senere utviklet seg til en antikommunistisk bevegelse med støtte fra blant annet USA og Sør-Afrika.
  • FNLA, en nasjonalistisk bevegelse som mottok støtte fra blant annet Zaire og USA.

Motsetningene mellom bevegelsene handlet ikke bare om ideologi, men også om politisk makt, regionale interesser og omfattende utenlandsk innblanding under den kalde krigen. Resultatet ble en lang og ødeleggende borgerkrig som varte fra 1975 til 2002. Krigen kostet hundretusener av mennesker livet og gjorde Angola til en sentral arena for stormaktenes rivalisering.

Angolas historie viser hvor store konsekvenser interne splittelser kan få når et folk står overfor avgjørende historiske veivalg.

En aktuell refleksjon for Øst-Kurdistan

De siste hendelsene i Øst-Kurdistan reiser naturlig spørsmål om den kurdiske bevegelsens evne til samling.

Hva er det i dag – utover ideologiske forskjeller, organisatoriske tradisjoner og politisk rivalisering – som hindrer en sterkere koordinering mellom de kurdiske styrkene? Hvilken betydning har samarbeidet mellom de politiske partiene i iransk Kurdistan dersom det ikke fører til større enhet eller styrker håpet blant befolkningen?

Det finnes ingen enkle svar. Samtidig viser historien at nasjonale bevegelser ofte står sterkere når de klarer å forene ulike politiske retninger om felles mål.

Derfor står to spørsmål igjen:

  • Det håpefulle spørsmålet: Kan den felles nasjonale identiteten bli sterkere enn de ideologiske forskjellene og legge grunnlaget for større samhold i møte med det iranske regimet?
  • Det bekymringsfulle spørsmålet: Kan vedvarende politiske og ideologiske motsetninger utvikle seg til interne konflikter som svekker den kurdiske saken, slik historien har vist i andre deler av verden?

Jan Bojer Vindheim anbefaler ny bok om PKK

Postet den av

Vi vil gjøre oppmerksom på en bokomtale publisert av Jan Bojer Vindheim, landsstyremedlem i Solkurd, med tittelen «Grundig og viktig bok om PKK».

I omtalen presenteres en gjennomgang av en ny bok om PKK, Resurgence and Revolution: The PKK and the Kurdish Fight in Turkey and Syria av Aliza Marcus, hvor forfatteren drøfter organisasjonens historie, ideologiske utvikling og politiske betydning. Artikkelen setter også boken inn i en bredere historisk og samfunnspolitisk sammenheng, og kan være av interesse for alle som ønsker økt kunnskap om den kurdiske saken og utviklingen i regionen.

Boken kan bestilles gjennom internasjonale bokhandlere og direkte fra forlaget. Den finnes både som innbundet, paperback og e-bok.

KCK: Fredsprosessen står ikke stille, men møter alvorlige hindringer

Postet den av

Basert på intervju med Sabri Ok i Avvenire, gjengitt av ANF 15. juni 2026. Sammendrag ved Arnljot Ask, medlem av landstyret og arbeidsutvalget i Solkurd.

I et intervju med den italienske avisen Avvenire 15. juni vurderer Sabri Ok, medlem av eksekutivrådet i KCK (Kurdistan Communities Union), utviklingen i den pågående freds- og demokratiprosessen mellom den kurdiske bevegelsen og Tyrkia.

Ifølge Ok er prosessen ikke fastlåst, men den møter betydelige utfordringer. Han mener at den tyrkiske staten fortsatt ikke anerkjenner det kurdiske spørsmålet som et politisk problem som krever en demokratisk løsning. Mens den kurdiske bevegelsen omtaler prosessen som en vei mot «fred og et demokratisk samfunn», beskriver tyrkiske myndigheter den fortsatt primært som en kamp mot terrorisme.

Sabri OK – bilde: ANF

Ok peker på at det gjennom flere tiår har vært gjentatte forsøk på våpenhviler og politiske løsninger, men at motstand både innenfor den tyrkiske staten og blant internasjonale aktører har gjort framgang vanskelig. Samtidig understreker han at den nåværende prosessen skiller seg fra tidligere initiativer og fortsatt har potensial til å føre til reelle endringer.

Et sentralt spørsmål er situasjonen til Abdullah Öcalan. Ok mener at Öcalan må kunne delta aktivt som hovedforhandler dersom prosessen skal lykkes. Han viser også til debatten om «retten til håp», som Europarådet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har pålagt Tyrkia å følge opp.

Når det gjelder en framtidig løsning, framhever Ok behovet for demokratiske reformer, juridiske garantier og anerkjennelse av kurdernes rettigheter og identitet innenfor Tyrkias eksisterende grenser. Han understreker at fred ikke kan oppnås uten demokratisering.

I intervjuet kommenterer Ok også utviklingen i Syria (Rojava) og Iran (Rojhelat). Han uttrykker bekymring for kurdernes situasjon i begge områdene, men mener samtidig at kurdiske politiske krefter står bedre organisert enn tidligere og vil fortsette å arbeide for demokratiske løsninger.

Til slutt understreker Ok at Abdullah Öcalans beslutning om å avslutte den væpnede strategien markerer et historisk skifte. Målet er nå å føre kampen gjennom demokratiske og politiske virkemidler. Samtidig fastholder han at kurderne fortsatt vil hevde sin rett til selvforsvar dersom de skulle bli utsatt for alvorlige angrep eller eksistensielle trusler.

Originalintervjuet kan leses hos ANF:

https://english.anf-news.com/interview/sabri-ok-the-process-is-not-at-a-deadlock-but-it-is-facing-serious-obstacles-85857

Uttalelser fra landsstyret i Solidaritet med Kurdistan – 14.06.2026

Postet den av

Støtt den kurdiske språkkampen

Kurdisk språk blir undertrykt i Tyrkia, Syria og Iran. Men demokratikampen har ført til innrømmelser. I Tyrkia, der halvparten av kurderne holder til, finnes det lover som tillater at man kan studere kurdisk. Men all skoleundervisning i de offentlige skolene foregår på Tyrkisk. En stadig mindre andel av kurderne snakker og skriver kurdisk. En sentral del av fredsforhandlingene mellom kurderne og den tyrkiske staten handler om rettighetene til kurderne også når det gjelder språkrettigheter.
I Syria har det nye regimets leder utferdiget et dekret som anerkjenner kurdisk som et nasjonalt språk ved siden av arabisk og som åpner for at skoler kan undervise i kurdisk. Men likevel har ikke regimet anerkjent Rojava Universitet og skolesystemene i Rojava, eller godkjent at alle skoler som har kurdiske elever skal åpne for kurdisk som undervisningsspråk. Det har vært større demonstrasjoner i mai 2026 med krav om reelle reformer for kurdisk språkundervisning.
For etniske og språklige rettigheter sier grunnloven i Iran at regionale og stammespråk kan brukes i presse og medier, og at litteraturen deres kan undervises i skolen. Den slår også fast likhet og ikke-diskriminering på grunnlag av etnisitet, rase, språk og hudfarge. Men realiteten er at kurdiske morsmålslærere blir forfulgt og fengsla. All undervisning i skolen foregår på persisk. Arabisk er mindre undertrykt da den trengs for å lese koranlesing.
Norge kan spille en positiv rolle. Universiteter kan inngå samarbeid med Rojava Universitet og Kobane Universitet. Stortingspartier kan invitere representanter fra Den demokratisk autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria til Norge for å informere om hvordan de kan støtte språkkampen og stille krav til norske myndigheter om å utvikle kontakten med Den demokratisk autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria.

Rojhelat er fortsatt en sentral del av kampen for demokrati i Iran

Verdens oppmerksomhet er i dag rettet mot kriger, konflikter og geopolitiske spenninger i mange deler av verden. Samtidig fortsetter kampen for demokrati, menneskerettigheter, likeverd og nasjonale rettigheter i Iran – en kamp hvor kurdere i Rojhelat fortsatt spiller en viktig rolle.
Kurdere har i flere tiår vært utsatt for diskriminering, politisk undertrykking og begrensninger i sine kulturelle og demokratiske rettigheter. Til tross for dette fortsetter mange å arbeide fredelig for frihet, likestilling, demokrati og retten til å bevare sitt språk og sin kultur. Kurdiske kvinner, ungdommer, kulturarbeidere, journalister og menneskerettighetsforkjempere har vært blant de viktigste stemmene for demokratiske endringer i Iran.
Solkurd er bekymret for den fortsatte undertrykkelsen av kurdere og andre minoriteter i Iran. Politiske aktivister, journalister og menneskerettighetsforkjempere risikerer arrestasjoner, fengsling og i enkelte tilfeller dødsstraff. Dette skaper frykt og usikkerhet for mange familier og lokalsamfunn, både i Rojhelat og blant kurdere i diasporaen.
Vi er også bekymret for situasjonen til iransk-kurdiske sivile og opposisjonelle som oppholder seg i Kurdistan-regionen i Irak. Gjentatte militære angrep mot områder hvor disse oppholder seg bidrar til økt utrygghet og setter sivile liv i fare. Ingen mennesker skal måtte leve med frykt for vold, rakettangrep eller tvungen fordrivelse.
Samtidig vil vi minne om at kampen for demokrati i Iran ikke bare handler om politiske endringer på nasjonalt nivå. Den handler også om anerkjennelse av landets mangfold og respekt for rettighetene til alle folk og minoriteter. Et framtidig demokratisk Iran må bygge på menneskerettigheter, likestilling, rettsstatlige prinsipper og reell politisk deltakelse for alle landets innbyggere.
Solkurd oppfordrer norske myndigheter, politiske partier, medier og sivilsamfunnsorganisasjoner til fortsatt å rette oppmerksomhet mot menneskerettighetssituasjonen i Iran og Rojhelat. Når verdens oppmerksomhet flyttes til andre konflikter, er det viktigere enn noen gang å stå sammen med dem som fredelig kjemper for frihet, demokrati og menneskeverd.

Rojhelat må ikke glemmes.

USA og Israels folkerettsstridige angrepskriger, i samarbeid med regionale stater, undergraver den kurdiske kampen for nasjonal sjølråderett, demokrati og likestilling.

Siden slutten av februar 2026, da USA og Israel gikk til et folkerettsstridig angrep på Iran, har denne krigen dominert Vest-Asia. Angrepet satte tilbake den folkelige mobiliseringen for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter i Iran, der sjiktet som kontrollerer staten nå mobiliserer sine støttespillere for å overleve.
Den kurdiske regionen i Irak har samtidig blitt utsatt for hundrevis av angrep fra Iran. Noen av disse angrepene har vært rettet mot USAs militære baser og konsulat, men de fleste har vært rettet mot baser og oppholdssteder for iransk-kurdiske organisasjoner som er tvunget i eksil. Angrepene har også rammet sivile områder og bidratt til økt utrygghet for befolkningen i regionen.
I Tyrkia har freds- og demokratiprosjektet gått i stå, og anti-demokratiske krefter undergraver prosessen i ly av at de demokratiske kreftene i regionen svekkes.
I Syria hindrer regimet og dets støttespillere en videre demokratiseringsprosess, samtidig som det styrker sine forbindelser med USA og er i ferd med å normalisere Syrias forhold til Israel, som utvider sin okkupasjon i landet. Det meldes at regimet har inngått en avtale om sikkerhetssamarbeid med Israel.
Solidaritet med Kurdistan krever av regjeringen at den åpent fordømmer det folkerettsstridige angrepet og utvikler kontakt med Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria som et ledd i å støtte freds- og demokratiprosessen.

KNK: Åpent brev til stats- og regjeringssjefene i NATOs medlemsland

Postet den av

I forkant av NATO-toppmøtet i Ankara, Tyrkia, 7.–8. juli 2026

Deres eksellenser,

På vegne av Kurdistans Nasjonalkongress (KNK) skriver vi i forkant av det kommende NATO-toppmøtet i Ankara for å rette deres oppmerksomhet mot den pågående dialogprosessen mellom Abdullah Öcalan, den kurdiske bevegelsen og den tyrkiske staten, med sikte på å oppnå en rettferdig og varig fred. Som et strategisk viktig medlem av NATO har utviklingen i Tyrkia konsekvenser langt utover landets grenser. En demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet vil styrke stabiliteten i Tyrkia og bidra til sikkerhet i hele regionen.

På et tidspunkt hvor Syria, Irak og Iran alle står overfor dyp usikkerhet og konflikt, representerer dialogprosessen i Tyrkia en sjelden mulighet. Dersom den får utvikle seg på en meningsfull måte, kan den bidra til et mer stabilt og demokratisk Tyrkia og hjelpe til med å redusere spenningene i regionen som helhet, særlig når det gjelder Rojava i Syria og Kurdistan-regionen i Irak. Det uløste kurdiske spørsmålet ligger i kjernen av mange av de politiske og sikkerhetsmessige utfordringene som preger regionen.

Den kurdiske siden har gjentatte ganger vist sitt engasjement for en politisk og forhandlet løsning. Abdullah Öcalans oppfordring av 27. februar 2025 om at Kurdistans Arbeiderparti (PKK) skulle legge ned våpnene og oppløse seg selv, åpnet en historisk mulighet for fred og ble fulgt opp med konkrete tiltak, inkludert en ensidig våpenhvile og en beslutning om å avslutte den væpnede kampen. Akseptert av millioner av kurdere som deres legitime representant, og etter å ha spilt en sentral rolle i fredsforhandlingene i 2013–2015, forblir Öcalan den viktigste samtalepartneren for en verdig og effektiv fred. For at forhandlingene skal lykkes, må imidlertid også den kurdiske siden kunne delta på rettferdige vilkår. Den fortsatte begrensningen av tilgang til Öcalan og opprettholdelsen av hans isolasjon er uforenlig med en troverdig fredsprosess.

En rettferdig og varig fred i Tyrkia vil ikke bare styrke landet internt, men også tjene de bredere sikkerhetsinteressene til andre NATO-medlemsland. Den vil redusere risikoen for fornyet konflikt og fordrivelse, minske presset fra flyktningbevegelser mot Europa og bidra til å dempe den bredere radikaliseringen som næres av pågående krig og ustabilitet langt utover regionen.

Vi oppfordrer derfor NATOs medlemsland, mens de forbereder seg til toppmøtet i Ankara, til å støtte de nødvendige betingelsene for en seriøs og vellykket fredsprosess. Vi oppfordrer særlig lederne i NATOs medlemsland til å støtte:

  • observasjon og videreføring av dialogprosessen mellom den tyrkiske staten og den kurdiske bevegelsen;
  • opphevelse av Abdullah Öcalans isolasjon og etablering av juridiske rammer som gjør det mulig for ham å delta fritt og effektivt i dialog med tyrkiske myndigheter;
  • et demokratisk og lovmessig rammeverk for anerkjennelse av det kurdiske folkets grunnleggende kollektive rettigheter i Tyrkia; og
  • en politisk tilnærming som ser fred og demokrati i Tyrkia som et bidrag til bredere regional fred og stabilitet.

En rettferdig og varig fred mellom den tyrkiske staten og det kurdiske folket vil styrke Tyrkia, redusere spenningene i Midtøsten, minske risikoen for fordrivelse og radikalisering og bidra til alliansens langsiktige sikkerhetsinteresser.

Vi takker for deres oppmerksomhet og omtanke.

Med vennlig hilsen,

Eksekutivrådet i Kurdistans Nasjonalkongress (KNK)

…………….

Brevet er sendt til Solkurd for publisering. Les originalen på engelsk her.

Allianser dannes mot framskrittene som Rojava har oppnådd

Postet den av

Arnljot Ask, Medlem i Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd

Dr. Abdulkerîm Omer, medlem av den Demokratiske Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria, med ansvar for Europakontoret i Brussel, sa i en uttalelse annonsert på ANF 15. juni at nylige regionale hendelser har som mål å undergrave kurdiske gevinster.

Han advarte om at Rojavas prestasjoner fortsatt er truet og at de nylige utviklingene i Rojava bør sees i sammenheng med bredere regionale og internasjonale påtrykk.

Omer – Bilde: ANF

Han sa at diplomatiske kontakter både på regionalt og internasjonalt nivå har hatt en direkte innvirkning på de gevinstene som det kurdiske folket har oppnådd. At de siste utviklingene bør vurderes som helhet, og pekte på samtalene som ble holdt i Paris, innsatsen til USAs spesialutsending, diplomatiske initiativer med Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan, og avtalene som ble inngått mellom Damaskus og Israel.

De ønsket å gjøre kurderne til ofre for regionalt forhandling
Omer sa at regionale stormakter har utviklet en felles tilnærming som har som mål å rulle tilbake de politiske gevinstene kurderne har oppnådd. Han sa: «Angrepene som startet i Aleppo var også et resultat av denne prosessen og denne alliansen». Abdulkerîm Omer sa at utviklingen var en fortsettelse av lignende forsøk som kurderne har møtt gjennom historien. Han la til: «Historien har igjen gjentatt seg. De ønsket å gjøre kurderne til ofre for regionale forhandlinger nok en gang.

Vi må også snakke om våre egne mangler
Omer understreket at kurdisk politikk også må konfrontere sine egne svakheter og trekke lærdom fra de siste utviklingene. Han sa: «Vi må også ha mot til å spørre hvor vi gjorde feil. Vi trenger å diskutere våre mangler seriøst og trekke konklusjoner. Til tross for alt dette, har vi styrke til å fortsette kampen, og kampen vår fortsetter».

Kampen er ikke bare for kurderne, men for Syria
Omer sa at det kurdiske folket må fortsette å styrke sin politiske, kulturelle og sosiale tilstedeværelse. Han understreket at kampen i Rojava ikke bare handler om å beskytte kurdernes rettigheter, men også er en kamp for demokratisering av hele Syria.
Han sa at et nytt Syria bør bygges på grunnlag av en demokratisk grunnlov og demokratiske lover. Omer sa også: «Vår kamp er ikke bare en kamp for å beskytte de kurdiske folks gevinster; det er også en kamp for demokratisering av Syria».

Folkene i Rojava er fast bestemte på å forsvare det de har oppnådd
Omer sa at folket i Rojava fortsatt er fast bestemt på å beskytte de prestasjonene de har oppnådd. Han påpekte at Rojava-modellen, utviklet med kvinner i ledende roller, har fått internasjonal anerkjennelse, og at kampen mot ISIS har blitt mye lagt merke til over hele verden.
Omer sa: «Den demokratiske modellen der kvinner har en ledende rolle er nå kjent over hele verden. Rojava-opplevelsen har blitt en anerkjent modell i alle de fire delene av Kurdistan og internasjonalt. Under angrepene på Rojava viste kurdere solidaritet på tvers av alle de fire delene av Kurdistan».

Integreringsprosessen går sakte
Omer refererte også til integreringsprosessen som ble startet 29. januar, og sa at diskusjonene om integrering av militære, administrative og institusjonelle strukturer i det syriske statssystemet fortsatt pågår.
Han bemerket at det har vært noen positive utviklinger når det gjelder kurdisk språk og identitet. Han beskrev anerkjennelsen av Newroz som en offisiell høytid og anerkjennelsen av kurdisk identitet som viktige steg, samtidig som han understreket at de fortsatt er utilstrekkelige. Han sa: «Disse stegene er viktige for de grunnleggende rettighetene til det kurdiske folket, men de er ikke nok. Kampen for å sikre alle kurdiske rettigheter under konstitusjonelle garantier fortsetter».
Abdulkerîm Omer kritiserte også tilnærmingen til overgangsregjeringen i Damaskus, og sa at integrasjonsprosessen går sakte. Han mente at sentralmyndighetene prøver å vinne tid på mange saker, samtidig som han understreket at det kurdiske folket fortsatt er fast bestemt på å fortsette sin politiske og diplomatiske kamp.

To timer kurdisk i uken er uakseptabelt
Omer trakk særlig fram uenigheter innen utdanningsfeltet, og sa at Damaskus-administrasjonens forslag om to timer med undervisning på kurdisk per uke er uakseptabelt. Han påpekte at regionens utdanningssystem har fungert på grunnlag av undervisning på kurdisk i mer enn et tiår, og at tusenvis av studenter har fullført utdanningen sin innenfor det systemet. Han sa: «I dag fungerer vårt utdanningssystem på kurdisk. Det er umulig for oss å akseptere å redusere det til et to-timers ukentlig kurs».
Omer sa at diskusjonene mellom den autonome administrasjonens utdanningskommisjon og utdanningstjenestemenn fra Damaskus fortsatt pågår. Han la til at ulike modeller blir diskutert, inkludert alternativer som lar elever velge enten arabisk- eller kurdisk-språklig utdanning, men understreket at innsatsen for å finne en løsning ikke vil gå på bekostning av det kurdiske folkets rett til utdanning.

Ingen enighet har blitt oppnådd om YPJ
Omer sa at ikke alle spørsmål er løst på det militære området. Selv om man har blitt enige om integreringen av fire brigader, påpekte han at det fortsatt er uenighet når det gjelder Kvinnenes Beskyttelsesstyrker (YPJ). Ifølge Omer aksepterer ikke Damaskus-administrasjonen YPJ i sin nåværende form og vil at styrken skal legges under Innenriksdepartementet. Han sa at det ennå ikke er nådd noen enighet i saken.

Vi vil fortsette vår kamp
Dr. Abdulkerîm Omer sa at det fortsatt er uenigheter om en rekke politiske og militære spørsmål, men understreket at de fortsatt er forpliktet til å fortsette den demokratiske og politiske kampen. Omer sa: «Til tross for alle vanskeligheter, fortsetter vi vår kamp. Vi gir folket vårt vårt løfte: vi vil fortsette vår politiske kamp og vår motstand til slutten. Vi tror disse spørsmålene kan løses».
Originalteksten finner du her.

Tilleggskommentarer fra undertegnede:

Presidenten i KRI (den Kurdiske regionen i Irak), Nechirvan Barzani, hadde tidligere, 26. mai, samtaler med sjefskommandør for SDF, Mazloum Abdi, i i Hewler (Erbil). Om situasjonen i Syria, forholdene for kurderne i Syria og dialogen med den selvutnevnte regjeringen til Ahmed al -Sharaa i Damaskus. (Se oppslag på nettsiden til Solkurd 1. juni)

Mazloum Abdi hadde så på nytt et møte med KRI-presidenten 16. juni, i Hewler, nå sammen med USAs spesialutsending i regionen Tom Barrach (det ryktes uoffisielt at Barrach vil skifte embete fra «spesialutsending» til påtroppende USA-ambassadør i Damaskus. Noe som illustrerer USAs nære forhold til al Sharaa-regjeringen der).
Offisielt referat fra dette møtet foreligger ikke ennå, uten at det dreide seg om sikkerhetssituasjonen i Syria og forholdet mellom kurderne og den midlertidige regjeringen i Damaskus.

Etter dette møtet i Hewler (Erbil) dro Abdi, sammen med utenriks talsperson for DAANES, Ilham Ehmed, på Europa-turne for å følge opp turneen Ehmed hadde i slutten av februar etter EUTCC-møtet, der både leder i Solkurd og undertegnende traff henne. Hun var også en snartur innom Oslo da og traff utviklingsminister Aukrust og representanter fra både AP, Rødt, SV og MDG .

De to møtte nå Frankrikes utenriksminister m.fl. i Paris 18. juni (se referat på ANF), etter at Abdi først hadde vært i Italia for samtaler med myndighetspersoner der.
Det meldes at de to skal videre til samtaler i Nederland og Belgia etter Frankrike-møtene. Forhåpentligvis har partiene som har kontakt med DAANES/SDF i Norge gjort avtaler om oppfølgende samtaler her.

Kampsport bygger framtid i Rojava

Postet den av

Til tross for krig, økonomiske utfordringer og begrensede ressurser har kampsport utviklet seg til en viktig arena for helse, fellesskap, likestilling og personlig utvikling blant unge i Nord- og Øst-Syria.

Av: Jiyar Ketabi, Verdensmester i Kung Fu Wushu, trener og internasjonal dommer

De siste årene har kampsport fått en stadig sterkere posisjon i de kurdiske områdene i Nord- og Øst-Syria (Rojava). I en situasjon der samfunnet står overfor betydelige sosiale, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer, har idretten vist seg å være en viktig bro mellom fysisk helse, personlig utvikling og sosialt fellesskap.

Kampsporter som karate, taekwondo, kung fu, kickboksing, boksing og MMA har i dag stor oppslutning blant unge mennesker i byer som Qamishlo, Kobanê, Hesekê og Raqqa. Disse idrettene bidrar ikke bare til å styrke den fysiske formen, men fremmer også disiplin, ansvarsfølelse, selvtillit og respekt for andre.

Bilde: Jinhaagency.com

Blant barn og unge i Rojava er kampsport særlig populært. Idrettene handler ikke bare om selvforsvar, men også om å utvikle verdier som respekt, selvkontroll, ro og evnen til å strukturere hverdagen. Gjennom trening lærer utøverne å håndtere både utfordringer og ansvar på en konstruktiv måte.

Til tross for begrensede ressurser og mangel på moderne utstyr, arbeider mange lokale idrettsklubber og treningssentre i byer som Kobanê, Qamishlo og Hesekê målrettet for å utvikle kampsportmiljøene. Tusenvis av unge trener med håp om å kunne representere regionen i asiatiske og internasjonale mesterskap.

Kampsportens rolle i å styrke ungdom

Kampsport er langt mer enn fysisk aktivitet. Den fungerer også som et viktig redskap for sosial utvikling og styrking av unge mennesker. Gjennom trening får ungdom mulighet til å:

  • utvikle større selvtillit,
  • holde seg unna vold og andre sosiale risikofaktorer,
  • lære samarbeid og gjensidig respekt,
  • forbedre sin fysiske og psykiske helse,
  • tilegne seg ferdigheter innen selvforsvar.

Kvinners og jenters deltakelse – et skritt mot likestilling

En av de mest betydningsfulle utviklingene de siste årene er den økende deltakelsen fra jenter og kvinner innen kampsport. Kvinners aktive tilstedeværelse i idretter som karate, taekwondo og kung fu viser hvordan sport kan bidra til å styrke kvinners samfunnsrolle og øke deres tro på egne evner.

Bilde: Jinhaagency.com

Samtidig møter idrettsutøvere i Rojava fortsatt en rekke utfordringer, blant annet mangel på standardisert utstyr, begrensede økonomiske ressurser, vanskeligheter med å delta i internasjonale konkurranser og konsekvensene av den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i regionen.

Et av de mest synlige samfunnsmessige trekkene i dagens Rojava er den økte deltakelsen fra kvinner på stadig flere samfunnsområder, ikke minst innen idrett. Tidligere hadde kvinner begrensede muligheter til å drive organisert idrett som følge av sosiale, kulturelle og økonomiske hindringer. De siste årene har dette bildet endret seg betydelig.

Etter etableringen av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria har idrettsinstitusjoner arbeidet for å sikre like muligheter for kvinner og menn i sportslige aktiviteter. Som en del av dette arbeidet er det opprettet egne kvinneavdelinger, klubber og lag innen flere ulike idretter.

I dag er kvinner aktive innen taekwondo, karate, kung fu, wushu, boksing, volleyball og fotball, og deltar jevnlig i lokale og regionale konkurranser.

For jentene i Rojava representerer kampsport langt mer enn fysisk trening. Den er også en vei til økt selvstendighet, selvtillit og evnen til å beskytte seg selv. Mange trenere mener at opplæring i kampsport har bidratt til å styrke jentenes tro på egne ferdigheter og gjort dem mer aktive deltakere i samfunnet.

I byer som Hesekê, Qamishlo, Dêrik og Kobanê har det blitt arrangert egne mesterskap og turneringer for kvinner, blant annet innen taekwondo. Den kontinuerlige gjennomføringen av slike arrangementer vitner om den stadig sterkere posisjonen kvinner har fått innen idretten.

Kampsportutøvere fra Nord- og Øst-Syria hevder seg internasjonalt. Eva Abdi tok sølvmedalje under det internasjonale åpne taekwondomesterskapet i Amman, Jordan, i august 2024. Bilde:Tigers Taekwondo School / Roj Taekwondo.

Til tross for de positive fremskrittene møter kvinnelige utøvere fortsatt utfordringer knyttet til utstyrsmangel, økonomiske begrensninger og enkelte tradisjonelle holdninger. Likevel har deres vilje og innsats gjort at kvinners tilstedeværelse på idrettsarenaene blir stadig mer synlig for hvert år som går.

Gjennom sin deltakelse i klubber og konkurranser har jentene i Rojava blitt viktige forbilder for en ny generasjon kurdiske kvinner.

Mer enn bare idrett

Kampsport i Kurdistan i Syria er i dag langt mer enn en sportsaktivitet. Den representerer et rom for personlig utvikling, fellesskap, identitetsbygging og framtidshåp. For mange unge mennesker er treningslokalet ikke bare et sted for fysisk aktivitet, men også en arena der de lærer verdier som disiplin, respekt, ansvar og utholdenhet.

I et samfunn preget av store utfordringer fortsetter kampsporten å spille en viktig rolle i arbeidet med å styrke ungdom, fremme likestilling og bygge et sunnere og mer inkluderende samfunn. De har blitt et viktig verktøy for å utvikle den unge generasjonen, bevare og styrke den kulturelle identiteten, samt fremme sosial helse og samhørighet.

Ny rapport: 751 Iran-relaterte angrep mot Kurdistan-regionen på tre måneder

Postet den av
Bilde: CPT-IK

En ny rapport fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK) dokumenterer omfanget av de Iran-relaterte angrepene mot Kurdistan-regionen i Irak de siste månedene. Ifølge rapporten ble regionen utsatt for hele 751 angrep mellom 28. februar og 28. mai 2026. Angrepene har kostet minst 22 mennesker livet og skadet 112 personer.

Rapporten beskriver hvordan den pågående regionale konflikten har fått alvorlige konsekvenser for sivile, lokalsamfunn og politiske opposisjonsgrupper i Kurdistan-regionen. De registrerte angrepene omfatter blant annet selvmordsdroner, raketter, missiler og artilleribeskytning.

Kurdistan-regionen som konfliktarena

Ifølge CPT-IK ble angrepene gjennomført både av iranske styrker og Iran-støttede væpnede grupper i Irak. Over tre firedeler av alle angrepene fant sted i Erbil-guvernementet, mens Sulaymaniyah, Duhok og Halabja også ble rammet.

Rapporten viser at målene har variert gjennom perioden. Amerikanske diplomatiske og militære installasjoner har vært blant de mest angrepne målene, men også sivile områder, oljeanlegg, telekommunikasjonsinfrastruktur, peshmerga-relaterte installasjoner og iransk-kurdiske opposisjonsgrupper har blitt rammet.

Særlig alvorlig er det at sivile områder og ikke-stridende aktører gjentatte ganger har blitt utsatt for angrep, noe som har skapt betydelig usikkerhet for befolkningen i regionen.

Angrepene fortsatte etter våpenhvilen

Selv etter våpenhvilen som ble kunngjort 8. april 2026 fortsatte angrepene. CPT-IK registrerte ytterligere 104 angrep i perioden fram til 28. mai.

Rapporten peker på at angrepene etter våpenhvilen i stadig større grad ble rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper og deres leirer i Kurdistan-regionen. I denne perioden sto iranske styrker for nær 90 prosent av de dokumenterte angrepene.

Alle registrerte dødsfall og skader etter våpenhvilen rammet medlemmer av iransk-kurdiske opposisjonsgrupper.

Alvorlige konsekvenser for stabiliteten i regionen

Funnene i rapporten illustrerer hvordan Kurdistan-regionen i Irak fortsatt blir brukt som arena for regionale konflikter og maktkamper som i stor grad ligger utenfor regionens egen kontroll.

For kurdiske organisasjoner og sivilsamfunnet er utviklingen bekymringsfull. Gjentatte grenseoverskridende angrep utfordrer både Iraks suverenitet og sikkerheten til innbyggerne i Kurdistan-regionen. Samtidig rammes iransk-kurdiske opposisjonsmiljøer som i flere tiår har hatt tilhold i området.

Les hele rapporten

Vi oppfordrer våre lesere til å lese den fullstendige rapporten fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK), som inneholder detaljert dokumentasjon, statistikk, kartlegging av angrepene og anbefalinger til myndigheter og internasjonale aktører.

Rapporten er tilgjengelig her:

https://cptik.org/reports-1/3-months-iranian-attacks-260530

Solkurd følger utviklingen nøye og uttrykker solidaritet med alle sivile som rammes av den pågående militariseringen og de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen.