En allianse av kurdiske partier i Øst-Kurdistan (Rojhilat) ber om en umiddelbar internasjonal reaksjon på det de beskriver som vedvarende iranske angrep mot kurdiske mål i Kurdistan-regionen i Irak (KRI).
I en uttalelse publisert denne uken advarer alliansen om en alvorlig forverring av sikkerhetssituasjonen, og oppfordrer FN, enkeltstater og menneskerettighetsorganisasjoner til å gripe inn. Ifølge alliansen er angrepene en del av en systematisk strategi rettet mot kurdiske politiske miljøer og opposisjonsgrupper.
Bakgrunnen er en bølge av angrep som har funnet sted siden slutten av februar 2026. Disse inkluderer bruk av droner og raketter mot områder hvor kurdiske partier har baser og tilhold. Flere av områdene ligger i nærheten av sivile bosetninger.
Bilde: CPT
Tall fra en nylig publisert internasjonal rapport fra CPT viser at det i perioden 28. februar til 24. april ble registrert minst 123 ofre, hvorav 22 personer ble drept og 101 såret. Minst 24 av de rammede skal være sivile. I tillegg er det meldt om omfattende materielle skader på boliger, kjøretøy og annen sivil infrastruktur.
Alliansen mener angrepene utgjør brudd på både Iraks suverenitet og internasjonal rett, og advarer om at manglende internasjonal respons kan bidra til ytterligere destabilisering i regionen.
Samtidig peker de på at flere av de berørte områdene huser kurdiske politiske flyktninger fra Iran, noe som ifølge alliansen gjør angrepene særlig alvorlige.
Alliansen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte sivile og forhindre videre eskalering. De ber også om økt oppmerksomhet rundt situasjonen i kurdiske områder, som de mener i for liten grad har fått internasjonal dekning.
Uttalelsen kommer i en periode preget av økende spenning i regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringen for utviklingen i de kurdiske områdene.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Deres rundskriv for første mai kunngjør 11 beslutninger (se strekpunktene under i teksten her), og oppfordrer til felles kamp for arbeid, fred og demokrati.
Rundskrivet utstedt av Folkets Likhets- og Demokratiparti (DEM),presentert på ANF 14.april, uttalte at første mai markeres på et tidspunkt hvor imperialistisk aggresjon, kriger, den økologiske krisen og økonomisk utnyttelse forverres. Det understreket at det kapitalistiske systemet intensiverer presset spesielt på arbeidere, arbeidstakere, kvinner og unge.
Rundskrivet fremhevet at konflikter i Midtøsten fordriver befolkninger og gjør arbeidskraft stadig mer usikker, mens nåværende politikk ytterligere forverrer levekårene for arbeidsfolk.
Det trakk også oppmerksomhet til lavlønnspraksis, økende levekostnader og boligkrisen, og bemerket at millioner av mennesker sliter med å få endene til å møtes. Skatteurettferdighet, hindring av fagforeningsrettigheter og forbud mot streiker var blant de spørsmålene som ble kritisert i uttalelsen.
Erklæringen påpekte at rikdom i økende grad er konsentrert i hendene på en begrenset del av samfunnet og understreket at arbeidstakernes rett til å organisere seg i praksis blir begrenset.
Arbeid kan ikke være fritt uten fred
Rundskrivet refererte til Abdullah Öcalans oppfordring om «Fred og et demokratisk samfunn», og understreket at kampen for arbeid, likhet og frihet må tas sammen med fred og demokrati.
Uttalelsen understreket vurderingen av at «Arbeid kan ikke være fritt uten fred, og likhet kan ikke oppnås uten demokrati» og fremhevet at arbeid mot utnyttelse, fred mot krig og demokrati mot undertrykkelse utgjør en felles kamp.
Sirkulæret bemerket at første mai representerer en viktig dag for samling innenfor denne rammen. Det kunngjorde også at DEM-partiet ville begynne sitt feltarbeid for forberedelsene til første mai fra og med i dag. Beslutningene som ble vedtatt i sirkulæret, ble listet opp som følger:
Alle aktiviteter vil bli utført under slagordet «Første mai for brød, fred og rettferdighet».
Sentralmøter vil bli organisert i Diyarbakır (Amed) og Van (Wan) i Kurdistan; det vil ikke være deltakelse fra omkringliggende provinser, og hver provins vil organisere sine egne aktiviteter med sine interne ressurser.
Sterke og entusiastiske folkemøter vil bli organisert i samarbeid med arbeids- og demokratiske krefter både i de vestlige regionene og Kurdistan.
Aktivitetene vil bli gjennomført fra nabolag til nabolag, gate for gate, og dør til dør.
Bannere vil bli hengt på provins- og distrikts partibygg, samt på gater, bussholdeplasser og offentlige torg.
Stand vil bli satt opp i fabrikker, organiserte industrisoner, landbruksområder, tekstilverksteder, byggeplasser, gruver, turistsektorer og markeder; brosjyrer vil bli delt ut, og arbeidermøter og mobiliseringsmarsjer vil bli organisert.
Felles aktiviteter vil bli gjennomført med Kvinneforsamlingen for å gjøre kvinners arbeid og husarbeid mer synlig.
Spesielle møter vil bli organisert med unge arbeidere, barnearbeidere og arbeidsledige.
Solidaritet vil bli uttrykt med lokale arbeidermotstand og streiker.
Forbindelser vil bli etablert med økologiske kamper, og en stemme vil bli hevet mot miljøødeleggelser.
Sosiale medier og presseaktiviteter vil bli brukt effektivt.
Situasjonen i Kurdistan er alvorlig. Angrep, undertrykking og okkupasjonspolitikk rammer sivile og truer grunnleggende rettigheter.
Vi har laget en ny løpeseddel for å spre informasjon og mobilisere til solidaritet. Den kan brukes på stand, i demonstrasjoner eller deles videre digitalt.
mai er en dag for internasjonal solidaritet. I årets markering kan løpeseddelen brukes til å løfte situasjonen i Kurdistan:
Del den ut langs toget eller på stand
Ta den med i paroler og synliggjør budskapet
Bruk QR-koden for å gi folk enkel tilgang til mer informasjon på vår nettside, og bli medlem i Solkurd
Å løfte Kurdistan 1. mai er en konkret måte å knytte kampen for arbeid, frihet og demokrati sammen – på tvers av grenser.
Bli med og vis solidaritet. Din stemme betyr noe. Sammen kan vi bidra til å sette fokus på situasjonen og støtte det kurdiske folkets kamp for frihet og demokratiske samfunn.
Del gjerne innlegget – og tag oss hvis du bruker løpeseddelen!
Et slående paradoks i den iranske propagandakrigen i 2026 er hvordan regimet forsøker å iscenesette kvinnen som en lojal, estetisert deltaker i statens militariserte prosjekt, samtidig som det i praksis retter dødelig makt mot nettopp kvinner som representerer en alternativ, radikal form for væpnet og politisk subjektivitet.
I løpet av april 2026 er flere kvinnelige kurdiske peshmerga- og geriljasoldater drept i iranske drone- og rakettangrep mot baser i Sør-Kurdistan (Nord-Irak). Blant de drepte er unge kvinner tilknyttet partier som Komala og KDPI, inkludert Neda Miri og Samira Allahyari og Ghazal Mowlan, som døde etter skader og manglende medisinsk behandling i etterkant av et iransk droneangrep.
Neda Miri og Samira Allahyari, peshmergaer i KDPI som mistet livet etter iranske angrep 17. april 26.Ghazal Mowlan, peshmerga i Komala som mistet livet etter iranske angrep 15. april 26.
Disse hendelsene er ikke isolerte. De inngår i en bredere militær kampanje hvor den islamske revolusjonsgarden systematisk angriper kurdiske opposisjonsmiljøer i regionen, selv i perioder med formell våpenhvile. Kurdiske områder har blitt utsatt for hundrevis av drone- og missilangrep siden krigens start.
Mens iranske myndigheter fremstiller kvinner i hijab som smilende symboler på statlig styrke i en ny ‘rosa’ propaganda, fortsetter iranske angrep å ramme kurdiske kvinnelige krigere i grenseregionene. Bildet illustrerer spennet mellom iscenesatt lojalitet og reell motstand. Bilde: åpne kilder
I denne konteksten får regimets «kawaii»-estetikk en dypere politisk betydning.
Mens staten viser frem kvinner i hijab som smilende symboler på lojalitet, plassert ved siden av rosa droner og raketter, forsøker den samtidig å usynliggjøre eller delegitimere en annen type kvinnelig figur: den væpnede kurdiske kvinnen som aktivt utfordrer staten. Disse kvinnene representerer en videreføring av det samme opprøret som «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen artikulerte—men i en mer radikal, organisert og væpnet form.
Det er nettopp her den visuelle og ideologiske konflikten blir tydelig: Regimets kvinne: estetisert, kontrollert, avpolitiserende og integrert i statens narrativ. Den kurdiske kvinnelige krigeren: politisert, autonom, og eksplisitt i opposisjon til staten.
Der «Rosa propaganda» forsøker å temme og «rebrande» kvinnelig styrke som noe ufarlig og harmonisk, viser bildene av kurdiske kvinnelige krigere det motsatte: kvinner som ikke bare krever frihet, men som organiserer seg militært for å oppnå den.
Dette gjør også regimets strategi mer forståelig som et svar på frykt. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en sosial kraft som i stor grad ble drevet frem av kurdiske områder og erfaringer. Når de samme områdene nå produserer væpnede kvinnelige aktører, representerer det en kontinuitet av motstand som staten forsøker å bryte, både fysisk gjennom angrep, og symbolsk gjennom propaganda.
På denne måten blir de rosa militærbildene ikke bare et forsøk på å nå Gen Z, men også et forsøk på å overskrive et konkurrerende visuelt arkiv: bildene av kvinner med våpen i fjellene, kvinner som ikke smiler for staten, men kjemper mot den.
Konsekvensen er at gatebildet, både i Iran og i den bredere regionen, nå rommer to uforenlige visjoner av kvinnelighet. Den ene søker å absorbere og nøytralisere opprør. Den andre insisterer på å fortsette det.
Kvinnelige styrker i Komala – Rojhelat 1980 – Les tilknyttet artikkel her i Solkurd
Oversatt av: Arnljot Ask, Medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalgeti Solkurd
Det 32. møtet i Den felles Diplomatiske Komiteen i Kurdistan Nasjonalkongress (KNK), holdt i Brussel 11-12. april, fokuserte på viktigheten av kurdisk nasjonalt samarbeid. Representanter fra flere kurdiske partier og institusjoner deltok og startet med ett minutts stillhet til ære for de som har mistet livet i kampen for kurdisk frihet.
Medlem i KNCs eksekutiv råd, Nilufer Koç holdt åpningstalen, hvor hun pekte på formålet med møtet: at det er nødvendig å bygge en nasjonal enhet for å følge opp det som er oppnådd i Rojava og for å kunne stå i mot USA og Israels angrep på Iran nå.
Med dette som mål har det vært organisert møter i mange steder og land. (Merknad fra oversetter: Som initiativet «Nasjonalt enhetsprosjekt for det kurdiske folket»i Sør Kurdistan – se Solkurds nettside 4. april)
På KNK møtet nå deltok representanter fra alle de fire delene av Kurdistan og fra Europa. Etter at kommisjonen ble valgt holdt representanter fra hver av de kurdiske hilsener.
KCK Executive Committee medlem Zübeyir Aydar sa: “Prosessen initiert av leder Apo (Abdullah Öcalan) har nådd et viktig stadiim; den må nå få et legalt rammeverk. Selv om den ikke har nådd fram dit ennå, har mange ting blitt oppnådd så langt. Mye arbeid på ulike områder har åpnet for organisering av folk. Vårt mål er å peke ut en klar vei videre og ta steg for steg mot vår frie identitet. Som kurdere forbereder vi oss på enhver situasjon. Vårt mål er å bygge fred. Vår agenda og plikt her er å bringe kurderne sammen og etablere en struktur som omfavner alle fire deler av Kurdistan. Mulighetene og utfordringene er store. Iran er betydelig svekket, og vi må forberede oss godt. Vi må forsvare de kurdiske rettighetene.
KNKs medleder Ehmed Karamus fastslo: “Det er påkrevet å skape et nasjonalt rammeverk for Kurderne.Ingen eksterne makter kan skape en løsning for kurderne. Dette årets Newroz i Bakur (Nord Kurdistan) sendte en svært sterk melding. Tyrkisk politikk er basert på fiendtlighet; den representerer en stats politikk som konstant produserer negativitet, men situasjonen kan endres når som helst.
Å styrke alliansen mellom kurderne i Rojhelat er svært viktig. Dene enheten er avgjørende for alle fire deler av Kurdistan, og må ekspandere. Da Rojava ble angrepet, opplevde vi at det kurdiske folket virkelig ble forenet. Denne enheten må transformeres til en institusjonell struktur”.
KNKs diplomatiske komite omfatter nå totalt 32 partier og institusjoner fra alle de fire delene av Kurdistan, mens representanter fra 23 partier og institusjoner deltok på dette møtet. I de fleste talene skilte følgende markering seg ut: “En nasjonal konferanse er viktig. Siden første verdenskrig har dette skrittet hatt stor betydning for kurderne. I dag er kurderne anerkjent verden over, men har ikke noen offisiell status». Representanter fra partier og grupper fra alle fire deler av Kurdistan tok ordet. Hovedbudskapet kan sammenfattes slik:
«Kampen til det kurdiske folket i den østlige delen er ikke forbundet med krigen mellom USA, Israel og Iran. Kurderne har båret fram sin egen kamp i årtier. Om det nåværende regimet består eller ikke, vil denne kampen fortsette inntil deres rettigheter er sikret. Beskyttelsen av Bashur (Sør Kurdistan) er svært viktig for Rojhelat (Øst Kurdistan). Det har hatt stor betydning for hele den kurdiske regionen. Denne alliansen mellom kurderne har spesiell betydning for Rojhelat og skaper tilfredshet og stolthet mellom folk. I denne perioden må fellesskapet pekes på og bli løftet høyt».
Ved slutten av møtet ble denne politiske vurderingen lagt fram av ledelsen i KNK og lest opp i begge dialektene: Kurmanji og Sorani.
Kommentar fra oversetter:
Dette budskapet fra KNKs møte står ikke i motsetning til erfaringene fra Rojava/Vest Kurdistan og avtalen mellom SDF og Damaskus-regjeringen om like rettigheter for alle etniske og religiøse grupperinger innenfor statsgrensene.Snarere understreker den enheten mellom fulle rettigheter for kurdere som for andre nasjonaliteter i hele Midtøsten – som også uttrykt i merknaden fra KCK Executive Committee medlem Zübeyir Aydar.
Utviklingen i Syria og Iran peker i samme retning: en økende konflikt mellom sentraliserte maktstrukturer og krav om demokrati, føderalisme og anerkjennelse av mangfold. Den kurdiske opposisjonen står midt i denne spenningen – og retter nå blikket mot Europa.
En region i politisk omforming
Midtøsten er inne i en fase der gamle maktstrukturer utfordres, men uten at nye, stabile systemer ennå har tatt form. I Syria utspiller det seg en «stille maktkamp» mellom ideologiske aktører og nye maktsentre etter Assad-perioden. Samtidig utspiller det seg en lignende, men mer eksplisitt konflikt i Iran.
Felles for begge landene er spørsmålet om statens natur: Skal den være sentralisert og ideologisk styrt – eller pluralistisk og desentralisert?
Iran: Føderalisme som alternativ til autoritær stat
Under møter ved EU-parlamentet i Brussel den 15.04.26 og i intervjuer med bl.a. Rudaw har Mustafa Hijri (leder for Kurdistans demokratiske parti i Iran – KDPI) og andre kurdiske opposisjonsledere tydeliggjort sitt syn: Iran står overfor en grunnleggende strukturell krise.
Hijri beskriver staten som ikke-sivil og monopolistisk, og mener løsningen ligger i en demokratisk, føderal og sekulær modell. Dette samsvarer med vurderingene fra Abdullah Mohtadi (leder og generalsekretær for Komala-partiet i iransk Kurdistan), som understreker at Iran – med sitt etniske og kulturelle mangfold – er særlig egnet for føderalisme. Ifølge Mohtadi vil en slik modell kunne:
Skape intern stabilitet
Redusere konfliktnivået
Og bidra til bedre relasjoner med naboland
Dette står i skarp kontrast til dagens system, som ifølge Hijri er bygget på ideologisk kontroll, kriseskaping og regional intervensjon.
En stat i konflikt – med egne borgere og omverdenen
Både Hijri og Mohtadi peker på et sentralt poeng: Konflikten i Iran er ikke bare geopolitisk – den er intern. Hijri understreker at regimet har en «lang historie med konflikt både med sitt eget folk og det internasjonale samfunnet», og uttrykker liten tro på at forhandlinger alene vil føre til varig fred. Samtidig fremhever han at den kurdiske opposisjonen bevisst har valgt å stå utenfor den nylige krigen mellom Iran på den ene siden og USA/Israel på den andre. Kampen deres er langsiktig og uavhengig, ikke styrt av eksterne aktører.
Dette markerer en viktig posisjonering: Den kurdiske opposisjonen forsøker å fremstå som en intern demokratisk kraft – ikke et geopolitisk verktøy.
Mustafa Hijri og Abdullah Mohtadi i Brussel 15. april 26 – Bilde: Honia Azarbar
Parallellen til Syria: Den samme grunnkonflikten
Det som nå skjer i Iran, speiler i stor grad utviklingen i Syria. I Syria ser vi hvordan aktører som Det muslimske brorskap forsøker å posisjonere seg i et nytt politisk landskap, samtidig som de opprettholder en grunnleggende skepsis til føderalisme og desentralisering. Resultatet er en «myk maktkamp» om statens struktur og identitet. Den samme konflikten finnes i Iran:
Syria
Iran
Kamp om post-Assad statens struktur
Kamp om post-regime statens fremtid
Skepsis til føderalisme blant sentrale aktører
Føderalisme fremmet av opposisjonen
Kurdiske rettigheter som test på demokrati
Kurdiske rettigheter som systemkritikk
Ideologisk vs pluralistisk stat
Sentralstat vs føderal stat
I begge tilfeller blir kurderspørsmålet en lakmustest: Ikke bare for minoritetsrettigheter – men for hvorvidt en ny stat faktisk blir demokratisk.
Kurdisk strategi: Mellom realpolitikk og prinsipper
Den kurdiske opposisjonen i Iran fører en todelt strategi:
1. Intern legitimitet – Kamp for språk, identitet og politiske rettigheter – Avvisning av ekstern kontroll eller militær instrumentalisering
2. Internasjonal mobilisering – Aktiv dialog med europeiske aktører – Forsøk på å bygge bred opposisjonsallianse
Hijri har samtidig vært tydelig på at Europa må spille en mer aktiv rolle – ikke bare gjennom støtte til menneskerettigheter, men ved å bidra til reell politisk endring.
Europa som nøkkelaktør
I både Syria og Iran rettes forventningene i økende grad mot Europa. I Iran-sammenheng etterlyser opposisjonen:
Tydeligere politisk støtte
Koordinering av opposisjonskrefter
Og en mer konsekvent linje overfor regimet
Samtidig viser europeiske aktører – som belgiske sosialdemokrater – økende interesse for dialog, men konkrete tiltak lar fortsatt vente på seg.
Konklusjon: Én region – én grunnleggende konflikt
Utviklingen i Syria og Iran peker mot en felles realitet: Konflikten i Midtøsten handler ikke lenger bare om regimer – men om statens natur.
Sentralisert vs føderal
Ideologisk vs pluralistisk
Kontroll vs deltakelse
I dette bildet fremstår kurderspørsmålet som avgjørende. Ikke fordi det er perifert – men fordi det avslører kjernen i konflikten. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer etter dagens regimer. Spørsmålet er om nye systemer faktisk vil bryte med de gamle. Og nettopp der – mellom kontinuitet og reell endring – avgjøres fremtiden for både Syria og Iran.
Verdens manglende evne og vilje til å stanse Israels folkemord i Gaza, Tyrkias krigsforbrytelser i Syria og USA og Israels folkerettsstridige angrep i Iran, Libanon og Syria er en katastrofal utvikling internasjonalt. Straff-friheten dette nå blir møtt med, for krigsforbrytelser og kollektiv avstraffelse av befolkninga i hele Midtøsten, Iran og Tyrkia, har bidratt til en situasjon som kan føre hele regionen inn i en storkrig. USA og Israels folkerettsstridige angrep mot Iran, Libanon og Syria, bryter med de mest grunnleggende prinsippene om en felles rettsorden. USAs og Israels angrepskrig svekker kampen for demokrati, nasjonale rettigheter og likestilling i regionen.
Nei til imperialisme og kolonialisme! Når stormakter tar seg til rette militært, i strid med anerkjent folkerett og humanitærrett, svekkes hele systemet som skal beskytte oss mot krig og aggresjon. Resultatet er en verden der makt trum(p)fer rett, og der sivile betaler den høyeste prisen. Solidaritet med Kurdistan står fast på prinsippet om at folk har rett til å gjøre motstand mot okkupasjon og undertrykkelse, også med våpen, innenfor rammene av folkeretten. Motstanden må være prinsipiell og universell. Den gjelder uansett hvem som står bak overgrepene. De israelske, tyrkiske, syriske og iranske regimene har i flere tiår stått bak alvorlige og systematiske brudd på menneskerettighetene. Samtidig kan ikke dette brukes som påskudd for militære angrep utenfra. Historien er full av eksempler på imperialistiske kriger, ført i frihetens og demokratiets navn, som bare har ført til mer lidelse, ødeleggelse og ustabilitet. Frihet kan ikke bombes frem. Demokrati må bygges nedenfra. Solidaritet med Kurdistan står i solidaritet med folkene i Iran, Libanon, Syria og Palestina som nå utsettes for folkerettsstridige angrep fra USA, Tyrkia og Israel. Solidaritet betyr å avvise dobbeltstandarder, stå opp for folkeretten og forsvare nasjonal selvråderett, verdighet og frihet. Trumps og Nethanyahu’s nye «folkerett» = den sterkestes rett, må ikke møtes med straffrihet, men bekjempes. Ingen er fri før alle er frie!
Søndag 12. april avholdt Solidaritet med Kurdistan (SolKurd) sitt landsmøte i Oslo. Her ble nytt styre og arbeidsutvalg valgt for kommende periode. Landsmøtet samlet medlemmer fra ulike deler av landet til diskusjon om organisasjonens arbeid og veien videre.
Dagen før landsmøtet arrangerte SolKurd et åpent seminar på Litteraturhuset med tittelen Kurdistan i krigstid, som samlet et bredt publikum og satte søkelys på den aktuelle politiske situasjonen i regionen. Seminaret belyste utviklingen i Iran og konsekvensene for kurdiske områder, med særlig fokus på Rojhelat og Bashur, samt hvordan krig og konflikt påvirker sivilsamfunn og levekår.
Innledninger ble holdt av Chalak Kaveh, Hoger Karadaki, Avin Rostami og Arnljot Ask, som tok opp både politiske, samfunnsmessige og menneskelige sider ved situasjonen. Seminaret ble ledet av Truls Strand Offerdal og ble avsluttet med panelsamtale og spørsmål fra salen.
Ny leder og kontinuitet i arbeidsutvalget
Jila Hassanpour ble valgt som leder for organisasjonen. Hun har vært medleder i forrige periode, og går nå inn i rollen som leder alene. Med seg får hun et arbeidsutvalg som kombinerer lang erfaring og nye krefter.
Flere medlemmer fortsetter fra forrige periode, samtidig som nye representanter er valgt inn:
Svein Olsen (Nordland) – Johan Petter Andresen (Oslo) – Ole Mikal Young Pedersen (Oslo) – Per Pedersen (Oslo) – Rune Persson (Oslo) – Jan B. Vindheim (Trøndelag) – Karim Allahweysi (Akershus) – Lasse Riise (Vestfold)
Nye medlemmer: Agnes Selvær (Oslo) – Aksel Hagen (Innlandet) – Aram Zaheri (Oslo) – Kristoffer Ursin (Oslo) – Nikos Tavridis-Hansen (Oslo) – Sara Baban (Oslo) – Varamedlemmer: Parwin Kemal (Trøndelag) – Jacob Ludvigsen (Bodø) – Revisor: Jo Ryste
Takk til avtroppende tillitsvalgte
SolKurd retter en særlig takk til Truls Strand Offerdal, som etter flere perioder som medleder nå går ut av ledelsen. Hans innsats har vært svært viktig for utviklingen av organisasjonen over tid. Det rettes også en stor takk til øvrige avtroppende styre- og AU-medlemmer for deres arbeid og engasjement i perioden.
Veien videre
I den kommende landsmøteperioden vil SolKurd videreføre og styrke arbeidet med informasjon, solidaritetsarbeid og politisk påvirkning. Samarbeid med fagbevegelsen, kurdiske miljøer og andre solidaritetsorganisasjoner vil være sentralt for å bygge et bredere engasjement for kurdernes rettigheter.
Det har nå gått over 48 år siden det iranske regimet tok makten i 1979. Styret, ledet av religiøse ledere, har utviklet seg til et autoritært og undertrykkende system. Regimet har i mange år forsøkt å styrke sin makt i Midtøsten gjennom ulike metoder, blant annet ved å støtte væpnede grupper, blande seg inn i andre land og utvikle militær kapasitet som atomprogram og droner.
Siden revolusjonen i 1979, ledet av Ruhollah Khomeini, har mange grupper i Iran kjempet for demokrati og rettferdighet. Spesielt kurdere og andre etniske grupper motsatte seg det nye regimet fra starten. Dette førte til harde angrep mot blant annet kurdiske områder. Kurdere og andre minoriteter har fortsatt kampen på ulike måter: gjennom politisk arbeid, streiker, sivil-samfunnsorganisasjoner og internasjonalt diplomati i diasporaen. Mange har mistet livet i denne kampen, både sivile og væpnede styrker som peshmerga særlig i KDPI parti.
De siste 15 årene har mange iranere forsøkt å skape endring gjennom reformer og valg, men uten suksess. Valgdeltakelsen har sunket, og tilliten til systemet er svekket. I 2022 nådde motstanden et høydepunkt etter drapet på Jina Mahsa Amini. Dette utløste store protester som startet i Kurdistan og spredte seg til hele Iran og videre ut i verden. Protestene viste en sterk folkelig motstand, men førte ikke til regimeskifte.
Flere årsaker bidro til dette:
Regimets sterke og brutale undertrykkelse
Manglende samlet og tydelig alternativ ledelse i hele landet
Politiske splittelser i opposisjonen
Demonstrasjoner og protester har fortsatt i årene etter. Samtidig har regimet brukt makt for å slå ned motstand, noe som har ført til mange drepte og sårede. Situasjonen i regionen har også vært preget av konflikt og spenning. Iran har vært involvert i flere konflikter og blitt stadig mer isolert internasjonalt. Dette har ytterligere svekket regimets legitimitet både internt og eksternt. Til tross for dette fortsetter befolkningen i Iran å kjempe for endring. Mange ønsker et nytt politisk system basert på demokrati, rettferdighet og like rettigheter for alle etniske grupper, inkludert kurdere, balutsjere, arabere og andre.
Folk flest ønsker ikke krig i Iran. Samtidig mener mange at en svekkelse av staten og myndighetene kan være en fordel for befolkningen. Det er regimets egen politikk som i stor grad har ført til dagens situasjon. Et autoritært og ideologisk styrt presteregime har bidratt til økt konflikt, både internt og eksternt, og dermed også økt risiko for krig.
Det iranske folket ønsker ikke krig. Men mange ser at en svekkelse av regimet kan åpne for endring. Samtidig er det nettopp regimets autoritære styre og feilslåtte politikk som har ført landet inn i en farlig situasjon, der risikoen for en stor krig har økt. Mange mener at en svekkelse av staten og myndighetene kan være en fordel for befolkningen.
Det er regimets egen politikk som i stor grad har ført til dagens situasjon. Et autoritært og ideologisk styrt presteregime har bidratt til økt konflikt, både internt og eksternt, og dermed også økt risiko for krig. fremtiden for Iran avhenger av om det kan etableres et samlet alternativ og en felles retning for landet. Mange ser for seg en føderal modell som kan sikre rettigheter og representasjon for alle grupper i samfunnet.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget Solkurd
På et møte mandag 6.april diskuterte CHP of DEM den økonomiske krisen, undertrykkingen og den fastlåste fredsprosessen. Begge sider kritiserte regjeringen og pekte på et påtrengende behov for demokratiske reformer.
Møtet mellom ledelsene i CHP (Det republikanske Folkepartiet) og DEM (Folkenes Likhets og Demokratiske Parti) finner sted midt oppe i voksende økonomisk og politiske problemer i Tyrkia. Samtalene mellom CHP leder, Ӧzgur Ӧzel og DEMs medledere, Tulay Hatimoğullari og Tüncer Bakirhan fokuserte på hovedsakene i den aktuelle situasjonen i landet, så vel som mulige politiske perspektiver. Etter møtet på DEMs hovedkontor i Ankara, la begge parter vekt på at Tyrkia står ovenfor en flerdimensjonal krise, markert av økonomiske problemer, regionale kriger og voksende demokratiske problemer.
De utdypet dette punktvis slik:
Kriser, krig og sosiale bakgrunnen Özel pekte på de økonomiske følgene av USA-Israels krig mot Iran, som har pågått siden slutten av februar, og advarte mot ytterligere forverring av de sosiale forholdene. Han poengterte at økte priser og nye byrder allerede er forutsigbare, at krigen fungerer som en akselerator for en krise som allerede hadde begynt hjemme. Hatimoğulları delte denne vurderingen, men gikk lenger og beskrev den økonomiske situasjonen som eksistensiell. Hun uttalte at millioner lever under fattigdomsgrensen, og både pensjonister og minstelønnsmottakere strever med å dekke grunnleggende behov. Krigen i regionen forverrer ytterligere disse forholdene, la hun til. Hatimoğulları fremhevet også de bredere dynamikkene i konfliktene i Midtøsten, og bemerket at utviklingen i Iran, Israel og Libanon er en del av et omfattende regionalt krigsrammeverk.
Demokratikrise og press på opposisjonen Et annet sentralt tema på møtet var økende press på opposisjonen. Özel snakket om målrettede rettslige inngrep i politikken og refererte til pågående saker og tiltak mot CHP. Hatimoğulları innrammet denne utviklingen bredere, og hevdet at rettsvesenet blir brukt som et politisk instrument for å svekke opposisjonskrefter og splitte samfunnet. Hun sa at pågående rettsprosesser mot valgte representanter gjenspeiler en dypere demokrati-krise. DEM-partiets medleder oppfordret til løslatelse av fengslede politikere, inkludert den avsatte Istanbuls-ordføreren Ekrem İmamoğlu og TIP-parlamentsmedlemmet Can Atalay. Hun beskrev Atalays fortsatt fengsling til tross for avgjørelser fra høyesterett som et «brudd på grunnloven» og en ignorering av velgernes vilje. Hun krevde også en slutt på praksisen med å utnevne forvaltere til kurdiske kommuner og gjeninnsettelse av valgte borgermestre, med å påstå at slike intervensjoner er en del av en bredere strategi for å kontrollere politiske prosesser.
Stanset prosess og etterspørsel etter en politisk ramme Med spesiell oppmerksomhet på «prosessen for fred og demokratisk samfunn», initiert av Abdullah Öcalans oppfordring i februar i fjor om å finne en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet. Hatimoğulları kritiserte mangelen på reell fremgang i denne prosessen. Selv om en parlamentarisk komité er opprettet, har konkrete politiske og juridiske skritt ikke fulgt, sa hun, og bemerket at prosessen blir «bremset, om ikke blokkert».
I sentrum for DEM-partiets krav står en omfattende rammelov som skal tjene som grunnlag for videre skritt. Denne loven, understreket hun, må være så inkluderende som mulig og bør ikke selektivt inkludere eller ekskludere bestemte grupper. Hun advarte om at en smal eller fragmentert tilnærming ville hindre fremgang. Hun understreket også at dette ikke er en bilateral prosess mellom AKP og DEM-partiet, men en som må involvere samfunnet som helhet: «Dette er ikke en prosess mellom to partier, men en prosess for demokratiseringen av 86 millioner mennesker».
CHP-leder Özgür Özel kunngjorde at viktige saker, inkludert juridiske reformer og parlamentariske prosedyrer, også vil bli diskutert med parlamentspresident Numan Kurtulmuş. Han tok også opp muligheten for suppleringsvalg og gjorde det klart at hans parti er klare til å øke politisk press.
Solidaritet med Kurdistan 