Den kurdiske floken – og Noreg

Leserinnlegg i Aftenposten 25. juni 2022 av Erling Folkvord.

Takk til kommentator Mina Hauge Nærland for presentasjonen av 100 år med kurdisk kamp for sjølvstende (Aftenposten 21. juni ). Eg vil berre legge til eit par punkt som er aktuelle framfor Nato-toppmøtet i Madrid 29. juni.

Ingen kurdiske parti arbeider i dag for å samle det firedelte Kurdistan i ein ny nasjonalstat. På ulike grunnlag arbeider dei for at kurdarane skal ha kulturelle, demokratiske og språklege rettar innanfor Tyrkia, Irak, Iran og Syria.

Erling Folkvord

Arbeidet har kome lengst i Syria. I den nordlege og austlege delen av landet har kurdarar i snart ti år gått i spissen for ei ny, tverrkulturell samfunnsordning. Alle folkegruppene har same rett og plikt til å delta i samfunnsstyringa. Leiarvervet skal delast mellom ei kvinne og ein mann, både i politiske og administrative organ. Dei skal helst vere frå ulike folkegrupper. Éin kurdar og éin arabar er vanleg. Det er omtrent like mange kurdarar som arabarar i området. Armenarar, turkmenarar, assyrarar og tsjerkessarar har óg slike verv. Dette er enno ikkje innført overalt.

Sjølvstyret som kontrollerer nær ein tredjedel av landarealet i Syria, ønskjer ei fredeleg, politisk løysing med regjeringa i Damaskus. Men sidan 2016 har Tyrkia gjennomført tre invasjonar. Tyrkia har starta utskifting av befolkninga i dei okkuperte områda: vekk med kurdarane. Syrarar frå andre landsdelar skal overta hus og jord.

På Nato-toppmøtet kan statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) seie nei til denne tyrkiske politikken eller gi stilltiande samtykke til Tyrkias utviding av dei okkuperte områda.

Erling Folkvord,

landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

Med Erdogan for meir okkupasjon?

Leserinnlegg i Klassekampen av Erling Folkvord,

ALLIERTE: Tyrkias president Erdogan har varsla utviding av områda landet okkuperer i Syria. Nato, og Norge, bør seie nei, skriv Erling Folkvord. FOTO: MURAT KULA/AFP/NTB

ALLIERTE: TYRKIAS PRESIDENT ERDOGAN HAR VARSLA UTVIDING AV OMRÅDA LANDET OKKUPERER I SYRIA. NATO, OG NORGE, BØR SEIE NEI, SKRIV ERLING FOLKVORD. FOTO: MURAT KULA/AFP/NTB

Akkurat no er statsminister Gahr Støre (Ap), utanriksminister Huitfeldt (Ap) og forsvarsminister Gram (Sp) på veg til Madrid. Dei skal møte Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan på Nato-toppmøte.

Han har varsla utviding av dei områda Tyrkia okkuperer i nabolandet Syria, og har bruk for eit ja frå Nato. Samtidig som han intensiverer erobringskrigen i Irak. Der har PKK-geriljaen lagt fram detaljerte eksempel på at Tyrkia bruker ulovlege kjemiske våpen.

Syrias Nasjonale hær (SNA) er ein del av Erdogans okkupasjonsstyrke i Syria. SNA er på papiret hæren til Syrias interimsregjering (SIG). Dette er regjeringa til Nasjonalkoalisjonen i Syria. Den norske regjeringa godkjende i 2012 «Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket.» Interimsregjeringa vart oppretta i 2013. Planen var at denne regjeringa skulle ta over Syria så snart president Assad var rydda av vegen.

Jens Stoltenberg (Ap) var raud-grøn statsminister da, med partifelle Espen Barth Eide som forsvarsminister.

I dag er SNA ei samling av meir enn 40 jihadist-grupper. Mange av soldatane har tidlegare vore med i IS og metodebruken er prega av det. SNA er i praksis underordna tyrkisk kommando.

Erdogan krev neppe vedtak frå Nato-toppmøtet om at utvida okkupasjon er bra. Stilltiande samtykke er sikkert godt nok, slik som under invasjonane i 2016, 2018 og 2019.

Statsminister Gahr Støre kan sette eit synleg Norge på Nato-kartet viss han tar ordet og seier at Norge seier nei til okkupasjon, i Syria på same måte som i Ukraina.

erfolk@online.no

En britisk delegasjon oppsøker organisasjonen som arbeider for forbud mot kjemiske våpen

I følge ANF reiser en delegasjon bestående av spesialister og politikere fra Stor Britannia til Haag der Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen har sitt hovedkvarter.

Steve Sweeney har brukt mer enn ett år på å samle bevis om Tyrkias bruk av kjemiske våpen i Irak.

De krever at OPCW går til aksjon mot Tyrkia. Hittil har ikke OPCW løfta en finger.

OPCW

USA avslutter sanksjonene mot Nord og Øst Syria (AANES)

USA fortsetter å sanksjonere områder kontrollerte av Assad-regjeringen, men løfter sanksjonene mot områder som ikke er under regjeringens kontroll. Denne lenka er til USAs utenriksdepartement.

Hva dette vil bety konkret er ikke lett å si da den syriske regjeringen blokkerer mye handel med AANES. Tyrkia angriper og sanksjonerer AANES og den kurdiske regionale regjeringen i nordre Irak blokkerer også mye handel og persontrafikk til og fra AANES.

Den tyrkiske invasjonen og okkupasjonen av deler av nordre Irak skjer i samarbeid med USA og EU. Tyrkia legger nå press på Nato for å få friere tøyler til å ta over større områder i Irak og Syria.

Vi kan likevel regne med at AANES å vil kunne eksportere egne varer via Irak. Samtidig vil det bli lettere å importere varer og dermed muliggjøre mer kontroll over prisstigningen.

Erling Folkvord med kronikk i Medya News

Erling Folkvord bidrar med artikler til Medya News. Her en nylig publisert artikkel på engelsk om Erdogans plan om en Stor Tyrkia.

Artikkelen på norsk:

President Erdoğan: «Det er krystallklart: Første verdenskrig er ikke over ennå»

For sitt heime-publikum har president Recep Tayyip Erdoğan holdt mange taler som ikke er nevnt i europeiske medier. Han har lovet sine velgere å skape Det større Tyrkia som Atatürk ikke klarte å oppnå. Når mediene er tause, er det lettere for andre statsledere å late som om de ikke vet at Erdoğans brudd på folkeretten er en del av en overordna strategi.

For å forstå hvor hen Erdoğan beveger seg med invasjonen av Nord-Irak, som startet 17. april, bør vi ta en titt 100 år tilbake i tid.

Det osmanske parlamentet vedtok Den nasjonale pakten – Misak-ı Millî – 28. januar 1920. Det ble senere ratifisert av det nyopprettede tyrkiske parlamentet. General Mustafa Kemal – som senere tok navnet Atatürk – hadde skrevet dokumentet.

I dag har Tyrkia sitt nye Tyrkias nye strategiske forskningssenter (Yeni Turkiye Stratejik Arastirmalar Merkezi). Navnet får meg til å tenke på The Project for the New American Century, en tenketank opprettet i Washington i 1997. Hensikten var «å fremme amerikansk globalt lederskap». Invasjonene i Afghanistan i 2001 og i Irak i 2003 var de første delprosjektene.

I 2017 publiserte Tyrkias nye strategiske forskningssenter en 1450-siders bok dedikert til Nasjonalavtalen – Misak-ı Millî.

«Det er krystallklart: andre verdenskrig er ikke over ennå»

Erdoğan skrev et forord til denne boken. Den har tittelen «Nøkkelen til parentesen som aldri ble lukket: Misak-ı Millî». Dette er et utdrag av forordet:

«Vårt land har en historisk fortid på mer enn 2.200 år. Det er mange fakta, eksempler på vår strålende fortid som vi skulle trekke lærdommer fra.

(…)

Da det osmanske riket gikk inn i krigen [i 1914] var territoriene 2,5 millioner kvadratkilometer. Da vi grunnla republikken vår [i 1923] hadde vi 780 000 kvadratkilometer igjen.

Det osmanske parlamentet erklærte Misak-ı Millî, kravet om minimum av territorier vi kunne akseptere. Nasjonalforsamlingen som ble innkalt etter grunnleggelsen av vår republikk, aksepterte fullt ut denne ‘nasjonalavtalen’ som tilføyde til våre eksisterende grenser Mosul, Kirkuk, Aleppo, Vest-Trakia, Batum, Kypros og noen få øyer.

Du kan forstå vår interesse og vårt engasjement i det som skjer i Syria, Egypt, Irak, Libya, Balkan og Kaukasus ved å se tilbake på vår historiske fortid. Historien vil gi det beste svaret til de som sier ‘hvilken virksomhet har Tyrkia på disse stedene?’

– Det er krystallklart: Andre verdenskrig er ikke over ennå. Vi vil fortsette kampen og vår innsats med den styrke vi trekker fra vår historie og vår kultur, mot de som prøver å dekke over blodet med blod og barbari med barbari. Den viktigste betingelsen for vår kamp er ikke å glemme Misak-ı Millî.»

Denne programmatiske uttalelsen fra 2017 omtales ofte som Erdoğans manifest. Det bidrar til å forklare hvorfor president Erdoğan ønsker å hevne Atatürks ydmykende nederlag på Lausanne-konferansen i 1923. Seierherrene fra første verdenskrig avsluttet delingen av Midtøsten da de møttes i Lausanne. De avviste Atatürks «Stor-Tyrkia». Han måtte akseptere at de største imperialistiske statene på den tiden – England og Frankrike – kontrollerte de fruktbare og olje- og gassrike områdene i Nord-Syria og Nord-Irak. Atatürk måtte ta farvel med det Stor-Tyrkia han hadde beskrevet i Misak-ı Millî tre år tidligere.

Erdoğans nederlag i Mosul i 2016.

I oktober 2016 talte president Erdoğan på en internasjonal folkerettskonferanse i Istanbul. Det var samme dag som de USA-ledede koalisjonsstyrkene starta angrepet for å frigjøre Mosul fra IS (Islamsk stat). I god tid hadde Erdoğan sendt velutdannede soldater og stridsvogner til den tyrkiske Bashica-basen, som ligger like utenfor Mosul og omtrent 100 kilometer fra den tyrkiske grensen. Mesud Barzani, som da var både partileder og president i Den kurdiske regionen i Irak, hadde gitt sitt samtykke til disse troppebevegelsene gjennom den kurdiske regionen.

På denne konferansen forklarte Erdoğan hvorfor han ikke aksepterte at Tyrkia ble dyttet til side. Nettstedet New Arab skrev: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har ikke latt en dag gå uten å klage over at han ikke ble invitert til frigjøringsoperasjonen i  Mosul.»

New Arab gjenga utdrag fra talen hans under overskriften: «Erdoğan gir Irak en ‘historieleksjon’ om Mosul:

– Da han talte på den internasjonale folkeretts-konferansen i Istanbul mandag, påkalte han et dokument fra tidlig på 1900-tallet som hevdet at Mosul var på tyrkisk jord: – I Mosul ligger en historie for oss. Hvis herrene ønsker det, la dem lese Misak-i Milli (Den nasjonale pakt) og forstå hva stedet betyr for oss, erklærte Erdoğan.

Den tyrkiske presidenten refererte til en osmansk parlamentsvedtatt pakt fra 1920 som betegner Kirkuk og Mosul som deler av Tyrkia.»

New Arabs kommentar var kort: «Erdoğans historieleksjon vil sannsynligvis falle for døve ører igjen, spesielt nå har ‘selskapet’ har starta uten han.»

Dagen etter skrev den tyrkiske dagsavisen Sabah at Erdoğan forsikret at Tyrkia ville delta i både frigjøringen av Mosul og forhandlingene etterpå:

«Tyrkia vil delta i Mosul-operasjoner, og vi vil være ved bordet, sier Erdoğan. Den tyrkiske presidenten lovet at hans land ville slutte seg til både Mosul-operasjonen som begynte om morgenen og eventuelle samtaler om den irakiske byens skjebne i kjølvannet av erobringen fra IS.

(…)

–  De sier at Tyrkia ikke bør gå inn i Mosul. Kom igjen! Hvordan går jeg ikke inn? Jeg har en 350 kilometer lang grense mot Irak. Og jeg er truet fra den grensen, sa den tyrkiske presidenten. De ber oss trekke oss tilbake fra Bashiqa. Ingen bør forvente at vi skal gjøre det, la han til.»

Frigjøringen av Mosul ble nok et nederlag for president Erdoğan. USA støttet den irakiske regjeringen, som nektet å tillate tyrkiske styrker å delta. Erdoğans stridsvogner og velutdannede soldater kunne ikke bevege seg utenfor Bashica-basen.

Kurdistan 24 skrev også, og dette er sant, at «kartet fra ‘Nasjonal-pakten’ inkluderte øyene i det nordlige Egeerhavet og Dodekanesene, vestlige Trakia og Makedonia opp til Thessaloniki, Kypros, Antioch, Aleppo, Jarablus, Der al-Zor, Mosul, Kirkuk og Sulaymaniyah.»

Tre invasjoner etter nederlaget i Mosul

Etter at regjeringene i Bagdad og USA hadde nektet å tillate president Erdoğan å delta i frigjøringen av Mosul, har han gjennomført både tre invasjoner i Syria og mange «mindre» angrep i nabolandene. Regjeringene i Syria og Irak har protestert. De har også krevd at Sikkerhetsrådet i FN reagerer på tyrkiske brudd på folkeretten. Men de har ikke blitt hørt. Sikkerhetsrådet ser ut til å ha vedtatt en uformell regel der president Erdoğan er unntatt fra å følge sentrale elementer i FNs-pakten.

Både USA og Russland har så langt godkjent på forhånd eller stilltiende akseptert de tyrkiske invasjonene av Syria og Irak. Dette gjelder også den siste invasjonen av Irak, som startet 17.

«Se på Hitlers Tyskland» sa Erdoğan i 2016

Alle statsoverhoder har historiske figurer de ser opp til. Og Mustafa Kemal Atatürk er ikke Erdoğans eneste forbilde. I 2016 fikk han mange spørsmål før folkeavstemningen om å endre grunnloven og gjøre presidenten til praktisk talt  enehersker.

På en pressekonferanse 1. januar 2016 svarte president Erdoğan nok en gang på kritiske spørsmål om hvorfor han ønsket å endre grunnloven. Trodde han at en slik endring ville fungere bra i det tyrkiske samfunnet? Erdoğan svarte kortfattet:

«Det er allerede noen eksempler i verden i dag, og også noen fra fortiden. Du ser det når du ser på Hitler-Tyskland.»

På denne måten fokuserte Erdoğan selv på en mulig likhet mellom sine egne metoder og metodene som  Adolf Hitler brukte etter at han hadde blitt diktator.

Så det er fornuftig å se etter likheter mellom Hitler og Erdoğan når det gjelder å erobre nye landområder. I 1938 krevde Hitler innlemmelse av deler av Tsjekkoslovakia i Tyskland. Statsoverhodene i England, Frankrike og Italia aksepterte dette. 30. september 1938 undertegnet de München-avtalen, som ga deler av Tsjekkoslovakia til Hitler. Regjeringen i Tsjekkoslovakia fikk ikke tillatelse til å delta i forhandlingene. Hitler garanterte at han ikke ville kreve ytterligere tyske utvidelser.

Chamberlain, Storbritannias statsminister, erklærte at avtalen ville sikre «fred for vår tid».

Seks måneder senere okkuperte Tyskland resten av Tsjekkoslovakia. I dag vet alle at dette var begynnelsen på andre verdenskrig.

Hvem kan stoppe Erdoğan?

I mai 2022 er det bare PKK-geriljaen i Nord-Irak og SDF (Syrias demokratiske styrker) i Syria som motsetter seg president Erdoğans erobringskampanje, med NATOs nest største hær. Militært er det en kamp mellom en militærgigant og en liten dverg. Likevel har Tyrkia mislyktes hver gang de har erklært at den neste invasjonen vil «utrydde de aller siste PKK-terroristene».

Høsten 2021 erklærte president Erdoğan at 100-årsjubileet for Lausanne i 2023 vil være «den største milepælen på veien mot å bygge et stort og sterkt Tyrkia». Statsoverhoder som ikke setter foten ned nå, vil i fremtiden bli sammenlignet med de lederne som i 1938 møtte Adolf Hitler med appeasement (ettergivenhet).