Stans fengslingene og forfølgelsen av den  politiske opposisjonen i Tyrkia.

Landsstyret i Solidaritet med Kurdistan (SolKurd) oppfordrer regjeringa og Stortinget  til å følge opp initiativet fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) som protesterer skarpt mot undertrykkingen av den politiske opposisjonen, som nå tiltar i opptakten til lokalvalgene i Tyrkia 31. mars neste år.

Forfølgelsene rammer først og fremst representanter for partier som ivaretar interessene til den kurdiske befolkningen, som lokalavdelingene til Demokratisk Regionsparti (DBP) og det nasjonale Folkenes Demokratiske Parti (HDP)

Allerede i mars var over 300 personer, inkludert et titalls ledere og forventede listekandidater for HDP og DBP fengslet eller holdt i varetekt, eller på annen måte forhindret i å drive sitt politiske arbeide. Kontorene i byer som Van, Batman og Mardin var raidet og lederne tatt i forvaring.  Nå kommer det daglig meldinger om nye aksjoner mot partikontorer og fengsling av ledere. Samtidig trappes militære maktdemonstrasjoner opp, som i provinsene Siirt og Diyarbakir, hvor Erdogans parti tapte posisjoner ved de nasjonale valgene i juni.

Forfølgelsene i de kurdiske kjerneområdene er ikke nye. De har vedvart helt fra krigshandlingene ble trappet opp etter president Erdogans valgnederlag i 2015. Vi har sett en ny opptrapping etter at unntakstilstanden ble opphevet tidligere i år.

OSSE protesterer overfor tyrkiske myndigheter, fordi undertrykkinga intensiveres i opptakten til en valgkamp, og rettsforfølgelsen av det sentrale lederskapet i HDP også forsterkes. I tillegg til at de opprinnelige partilederne Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag fortsatt holdes fengslet på ubestemt tid, er det tatt ut tiltale og krav om arrest også av nåværende medleder Pervin Buldak.

OSSE ber om at «massearrestasjonene og trakasseringen av den politiske opposisjonen i Tyrkia må ta slutt. Spesielt før lokalvalgene neste år, hvor det er svært viktig at partier og kandidater får komme fram med sine syn, uten press fra regjeringen».

De påtaler også at regjeringen har avsatt valgte ordførere i kommuner hvor DBP vant valget sist, og innsatt erstattere utpekt fra regjeringshold.  Nå har Erdogan også kommet med trusler om at det samme vil skje om de kurdervennlige partiene skulle vinne valgene neste år.

Den sterkt autoritære og udemokratiske opptakten til valgkampen provoserer også andre opposisjonspartier i Tyrkia. Det republikanske Folkepartiet (CHP) reagerer sterkt og frykter at tiltakene vil ramme også dem og andre opposisjonspartier.

Når Erdogan nå søker å bedre forholdet til europeiske land, som følge av økonomiske og sikkerhetspolitiske problemer, mener Landsstyret i SolKurd at Norge også må markere seg mot den faretruende utviklingen som Erdogans egen politikk fører Tyrkia inn i.

Vedtatt i landsstyrets møte 3. november 2018

For kommentarer:

Erling Folkvord, leder av Solidaritet med Kurdistan

Mobil 41 51 03 03

*******

Dette er pressemelding fra OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) 12. oktober 2018.

http://www.OSSEpa.org/news-a-media/press-releases/2923-OSSE-pa-human-rights-leaders-concerned-at-detentions-of-turkish-opposition-members

 

The assault on local democracy goes on: 259 Kurdish mukhtars suspended from duty!

Turkish government’s ongoing assault on local democracy has shifted to another field in the run up to the local elections scheduled for late March 2019. This time the target is “mukhtars” in Kurdish provinces (elected headmen of villages and neighborhoods). After President Erdoğan had pointed at them as the next target by saying, “There are mukhtars who yield to the threats of the PKK, we cannot forgive them,” the Ministry of Interior “launched an investigation” about mukhtars in Kurdish provinces.

On 15 October 2018, Turkish Minister of Interior suspended from duty 103 village and 156 neighborhood mukhtars with the allegation of “being a member of” or “having ties with a terrorist organization.”As expressed in the Ministry’s statement, this decision was taken without finalizing any administrative or judicial proceedings about the mukhtars. The Ministry refers to the laws No 442 and No 4541 regulating the administration of villages and districts to justify suspensions. However, these laws do not give any such authority to the Ministry of Interior. According to Article 41 of the Law No 442 and Article 18 of the Law No 4541, a mukhtar can be suspended or dismissed by the governor or district governor, if he/she does not perform the village affairs and other duties assigned by law. These suspensions are totally unlawful.

As the recent detentions of HDP’s administrators and members, the suspension of mukhtars is clearly another preparation step for the governing AKP’s campaign for local elections. The AKP government has already wiped out most of the structures and institutions of local democracy in Kurdish provinces by replacing 98elected Kurdish mayors with appointed trustees and arresting the majority of them. The suspension of mukhtars is another step in the same direction – another gross violation of the right to vote and to be elected.

The AKP government will increase unlawful pressures on the opposition, as we get closer to the local elections. That will not surprise us. Manipulating people through fear and intimidation and paralyzing the HDP and other forces of the democratic opposition with detentions, arrests, dismissals or suspensions from duty before the elections seems to be the only means in the hands of the government to achieve its goals. The aggression of the AKP, however, is not a sign of strength, but one of fear, weakness, and fragility. As in the previous elections, the democratic will of our peoples will surely survive such unlawful repressive policies of the government.

Hişyar Ozsoy
Deputy Co-chair of HDP Responsible for Foreign Affairs MP for Diyarbakir
20.10.2018

a5d1a0e_o

KURDISK FRIGJØRINGSKAMP I SYRIA

Gjennom sommer og seinsommer har jeg fra øyekroken registrert at det pågår en viktig debatt om kurdisk frigjøringskamp i Syria. En debatt som jo har åpenbare konsekvenser for en mangeårig solidaritetsarbeider, som meg sjøl, og for solidaritetsarbeid generelt, ikke bare i Syria, men i heile Midt-Østen.

Av Svein Olsen, Bodø

Motsetninger
Utgangspunktet for denne epistel er fleire innlegg fra Steigan i Klassekampen. Det er nødvendig å utfordre hans ganske skråsikre konklusjon(er) og analyse(r). Kort oppsummert ser Steigans synspunkt, fra mitt ståsted, slik ut: Den offensive supermakta USA okkuperer i dag Syria, hovedmotsigelsen (den viktigste motsetninga, heretter kalt hovedmotsetninga) går derfor mellom okkupanten (USA) og den syriske stat representert ved Assad-regimet. Alt annet må underlegges denne kampen, heilt uavhengig av andre motsetninger, historie og regimets politikk overfor egen befolkning. Det er mulig jeg her gjør samme feilen som Steigan, forenkler og mister retninga? Da er jeg åpen for korreksjoner. Men jeg oppfatter altså Steigans analyse og konklusjon som skråsikker, mekanisk og statisk.

Etter fire tiårs erfaring fra solidaritetsarbeid og reiser i i Midt-Østen (Palestina og Kurdistan) er erfaringa mi at litt ydmykhet i konklusjoner og analyser (substantivenes rekkefølge er ikke tilfeldig!) er lurt. Motsetningene skifter heile tida, fra sted til sted og fra land til land. Det er dynamisk og dynamitt. Uten grundig kunnskap om den lange historia og dagens lokale forhold tryner en solidaritetsarbeider. For frigjøringsbevegelser er det et svært vanskelig landskap å manøvrere i, politisk og militært. Jeg finner imidlertid ikke mye ydmykhet hos Steigan, hverken forbehold, spørsmål eller åpning for alternativer. Tvert imot, på nettstedet steigan.no finner vi alt som trengs av kilder for å konkludere, ifølge han sjøl! Mon det?

Etter Steigans meining har USA styrka seg som supermakt og okkuperer store deler av Syria. Det første er det stor uenighet om i de fleste leire. Sjøl meiner jeg det meste tyder på det motsatte. Når USA ikke er inne i Syria med titusener bakkestyrker så er det et uttrykk for det (sml Irak). USAs økonomi tåler det ikke. USA tåler det heller ikke politisk. Trump er stor i kjeften, men sliter med oppfølginga. Samme årsak. Det andre, USA som en av okkupantene i dagens Syria, er det liten uenighet om, men det gjør ikke motsetninga mellom regimet til Assad og USA til hovedmotsetninga. Det er nå svært liten uenighet om at helvetet i Syria er en stedfortrederkrig på et annet lands territorium. Med mange aktører. Vår NATO-allierte Tyrkia er en av dem, og okkuperer nå deler av Syria. Steigan nevner ikke dette? Tyrkia (Erdogan) har åpenbare stormaktsambisjoner, som Saudi-Arabia, i området, og opererer uavhengig av USA. Begge disse regimene opererer nå i det politiske og militære rommet USAs relative tilbakegang har skapt. Det er mulig USA ser seg tjent med noen av aktørene, men åpenbart ikke alle, og de ser ikke engang ut til å kunne kontrollere «sine egne» (jfr dagens konflikter med Tyrkia). Steigan nevner heller ikke Russlands motiver for deltakelse, enn så lenge på Assads side, som invitert gjest. Hvorfor ikke? Kludrer det til analysen? Hva med Iran og Israel? Kontrollerer Trump Netanyahu, eller er det omvendt? Her er det mange motsetninger, og ikke helt greit å lande hovedmotsetninga.

Kurdiskleda frigjøringsbevegelse
Oppe i alt dette har den kurdiskleda frigjørings-alliansen i Syria (SDF) vanskelige kår, og manøvreringsrommet ser trangt ut. Ingen av de andre aktørene ser ut til å ville ha et uavhengig og demokratisk Syria! Heller ikke Assad vil overleve, som enehersker, om SDFs prosjekt (se nedenfor) virkeliggjøres.

Det som i dag måtte være igjen av et rettferdig, demokratisk fundert opprør (2011) mot Assad-regimet er for det meste usynlig, men når de sekteriske kamphandlingene innimellom tar en pause, kommer det igjen ut på gatene. Og: mellom 1/3 og 1/4 av landet er kontrollert av SDF-alliansen med kurdiske PYD som drivkraft. Drivkraft militært, og ikke minst politisk. Med et program for et fremtidig Syria der alle etniske, religiøse og kulturelle grupper skal ha de samme rettigheter. Disse rettighetene skal også gjelde kvinnfolka, og de er i dag sentrale i ledelsen, både politisk og militært. Det kan faktisk se ut til at kvinnfolka er hoveddrivkrafta i dette frigjøringsprosjektet, og svært mange av denne halvdelen av befolkninga har skjønt akkurat det. Det Steigan ser ut til å ikke ha fått med seg er at PYD/PKK har jobba, blant vanlige kvinnfolk og mannfolk, for dette politiske prosjektet i tiår. Med ei utålelig undertrykking av kvinner og kurdisk (og andre minoriteters) identitet, i alle landa i området, som utgangspunkt. Politisk er dette prosjektet i prinsippet det samme som ei enstatsløsning i dagens Palestina, med like rettigheter for alle innbyggere; jøder, kristne, muslimer, drusere, samaritaner, sekulære + + +. Et system som etter mi meining vil være ei nødvendig forutsetning for fred i Midt-Østen. Alternativet er enorme folkeforflyttinger for å skape etnisk og religiøst reine stater, med ufattelige lidelser for menneskene som resultat.

Da regimet til Assad måtte trekke seg ut av de kurdiske områdene i 2012, var det politiske grunnlaget allerede lagt for den maktovertakinga som kurdiske PYD, i allianse med andre minoriteter, kunne gjennomføre. Det ville, etter mi meining, vært å svikte befolkninga å ikke gjøre det! På dette tidspunktet var ikke IS en realitet i Syria, sjøl om det fantes andre terrorgrupper. Det var nok av kriminelle og sekteriske grupper med våpen som ville rykka inn. Og Tyrkias hær sto allerede da klar på grensa. Da IS blei sterke nok til å gå inn i Syria og også angreip PYD, var det sjølsagt at det frigjorte området (Rojava) måtte forsvares. Eller har Steigan et anna standpunkt? At USA så seg nødt til å støtte forsvarskampen mot IS kan vel vanskelig være et argument mot dette.

Allianser med stormakter
Jeg sto sjøl uttafor byen Kobane i oktober 2014, da det meste tyda på at IS skulle avslutte dette demokratiske prosjektet i Rojava, ved å erobre den. Jeg var motstander av USAs bombing i Midt-Østen. Jeg så den første bomba treffe ei av IS sine tank-stillinger, og kunne de følgende dagene se hvordan forsvarerne, kvinner (YPJ) og menn (YPG) kunne etablere effektiv motstand, og Kobane blei etterhvert IS` Stalingrad. Jeg skifta meining om bombing, bombing i frontlinja! I åra etterpå er IS så godt som nedkjempa, militært. Uten alliansen mellom SDF/PYD/YPG/YPJ og USA ville dette sannsynligvis(?) ikke vært mulig. Jeg oppfatta at dette var en taktisk nødvendig allianse i 2014. Jeg ser ikke at alliansen i åra etterpå har skifta karakter. Den kan sjølsagt gjøre det, det finnes ingen garantier her, men den er uttrykk for svært vanskelige levekår for det politiske prosjektet i nord-Syria. Et prosjekt som ikke har en kurdisk stat som mål, og som har tilhengere i de fleste av folkegruppene i området. Alliansen er også et uttrykk for de store utfordringene frigjøringskamp i dagens Midt-Østen står i (sml Palestina).

Framtidshåp
Jeg ser på dette politiske prosjektets fortsatte eksistens, i dag utvida til det meste av Syria nord for Eufrat, som det eineste vettuge utgangspunkt for å stable på beina et fredelig Syria uavhengig av USA, Russland og regionale regimer med stormakts-ambisjoner. Her fins ingen quick-fix, men skal det bli en realitet trenger det vår solidaritet. Og skal den taktiske alliansen forbli taktisk trenger prosjektet vår solidaritet. De har de fleste odds mot seg! Steigan er kanskje ikke viktig i dette perspektivet, men hans standpunkt kan få stor negativ betydning for solidaritets- og fredsarbeidet i Norge. Dette håpefulle eksperimentet, midt i et krigshelvete, er etter mi meining også nødvendig som et synlig, virkeliggjort forsøk på demokrati, i kontrast til IS og andre fascistiske terrorgruppers opptreden og praksis. Ikke minst gjelder dette synet og praksisen knytta til kvinnfolkas rolle. Kvinnene har parallelle organisasjoner på nesten alle nivå. Det er opplagt ikke fullkomment. Men det er synlig spesielt for befolkninga i Syria. Ei anna fremtid trer frem på arenaen. Det er derfor å håpe at det står sterkt nok til at forhandlinger med regimet fører frem, og sterkt nok til at enhetsfronten mot okkupantene blir prega av dette og ikke av Assad.

Arroganse
Til slutt en kommentar til Steigans analysemetode(r). Å vurdere frigjøringskamp i Midt-Østen i lys av nasjonalstats-situasjonen i dagens Vest-Europa fører galt av sted. Det finnes ikke en eneste etnisk, religiøs eller kulturell homogen statsenhet i dagens Midt-Østen (mulig unntak for Oman?), og de fleste grensene mellom landa er fastsatt med utgangspunkt i skiftende kolonimakters (=våre) interesser. Å forlange at undertrykte minoriteter (de to største er kurderne og palestinerne) skal vente med å slåss for verdige livsbetingelser til «uavhengige» nasjonalstater er etablert er faktisk ganske arrogant. Jeg oppfatter at det er det Steigan ber kurderne og andre minoriteter i Syria (og i resten av området) om.

Heilt til slutt(!) en kommentar med ståsted Nord-Norge. I sitt innlegg i Klassekampen 27. juli beskriver Steigan nazi-okkupasjonen av Norge som «en spasertur i parken sammenlikna med det USA og deres allierte har påført det syriske folket …». Det er ikke vanskelig å være enig om prisen folkene i Syria betaler. Men om Steigan hadde stilt opp i ruinene i Kirkenes eller Hammerfest i mai -45, foran de tusener av finnmarkinger som trossa tvangsevakueringa og overlevde en vinter i en nedbrent og utbomba landsdel, samtidig som de slåss mot okkupanten, med utsagnet: «- en tur i parken», hadde han omsorgsfullt blitt plassert i nærmeste snøskavl, som den arrogante og kunnskapslause personen han hadde fremstått som. I samme tradisjon som den offisielle norske krigshistoria. Med ei historiefortelling som usynliggjør lidelsene og motstandskampen til store deler av den nord-norske befolkninga (nordmenn, kvener og samer).

Svein Olsen har vært solidaritetsarbeider i Midt-Østen gjennom de fire siste tiåra, kommunestyrerepresentantSvein Olsen Portrett i Vågan og Bodø (RV og Rødt), landsstyremedlem i solidaritetsorganisasjonene «Palestinakomiteen» og «Solidaritet med Kurdistan».

(Innlegget er tidligere publisert i Radikal Portal: )

 

Vellykka demonstrasjon mot det iranske regimet, mandag 10. september.

Bildet kan inneholde: en eller flere personer, himmel, bil og utendørs

Foto, Abdulbaki Hussaini

Opp mot 200 frammøte holdt appeller og  ropte slagord retta mot presteregimet i Iran. Erling Folkvord, leder for Solkurd, var blant apellantene. Demonstrantene krevde at den norske regjeringa må reagere mot regimet – ikke bare diskutere med det.

De krevde at Norge fordømmer både det iranske angrepet mot to kurdiske partihovedkvarter ved byen Koya i den kurdiske delen av Irak og henrettinga av tre politisker aktivister.

 

 

Protestér mot drapet på Ramin mandag kl 14.00 utenfor den iranske ambassaden i Oslo

Ramin Hossein Penahi var en politisk aktivist fra den iranske delen av Kurdistan. For to år siden ble han arrestert og dømt til døden av presteregimet i Iran. Ramins sak fikk  oppmerksomhet verden over. Flere humanitære organisasjoner arbeidet hardt for å hindre presteregimet ftra å henrette ham. På tross av presset ble Ramin henrettet den 7.9.18. I tillegg har presteregimet startet bombing mot Kuridstans Demokratiske Parti-Iran i nord Irak. Hittil har 11 personer blitt drep og mer enn 40 personer skadet.

180908Ramein hussein

I denne forbindelsen har Komalah – Kurdistans organisasjon av det iranske kommunistpartiet, planlagt en demonstrasjon mot det iranske regimet i Oslo. Den skal avholdes på mandag kl 14.00 utenfor den iranske ambassaden. Vi oppfordrer alle til å delta i denne demostrasjonen.

http://www.rudaw.net/english/middleeast/iran/08092018

http://www.rudaw.net/english/kurdistan/06092018

https://anfenglishmobile.com/human-rights/iran-executed-three-kurdish-political-prisoners-29506

https://anfenglishmobile.com/human-rights/ramin-hossein-panahi-iranian-kurd-to-die-27544

 

 

 

 

 

På vei mot en løsning i Syria?

Den syriske regjeringen og representanter fra Det syriske demokratiske rådet (SDC) møttes for samtaler i Damaskus.

– Det er nødvendig å bli kjent med hverandre slik at hver side kan snakke om hva som er deres ønsker og krav. Men det vil ta tid. Vi har sagt hva som er vårt prosjekt: Et demokratisk og desentralisert Syri, sier  Salih Muslim til Klassekampen.  Her kan du lese resten av saken.

Samtidig fortsetter krigene. Her er kart over frontlinjene i Syria per 17. august 2018 her. (legger inn link). Tyrkia okkuperer et område nord-vest i Syria. Tyrkia har også egne styrker i Idlib-området (grønt på kartet) og sanarbeider tett med ulike jihadistgrupper  som har kontrollen der.

Dette kartet oppdateres daglig på https://syria.liveuamap.com/