Frigjøringskamp i Midtøsten – PKK OG PLO I Libanon på 1980-tallet

Postet den av

Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.

I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!

De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.

Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit?
I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.

Fra sør i Bekaa dalen

Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).  

I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt?
Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.

Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen….
Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere.  De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke. 

I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…


Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.

Hvordan var oppholdet i leira?
Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.

Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira?
Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.

Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.  

Valget i Tyrkia – et skritt til høyre

Postet den av

Av Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

I skrivende stund er ikke presidentvalget i Tyrkia avgjort, da Erdogan ikke fikk over 50 % av stemmene. Andre valgomgang blir den 28. mai. Han fikk 49,5 % ved første valgomgang den 14. mai. Men den tredje kandidaten, Ogan, som kun fikk 5 % av stemmene ligger til høyre for Erdogan politisk sett. Alt tyder på at Erdogan vil fortsette som president i fem år til. 

Bildet er fra avslutningen av valgkampen
i Batman

Den 14. mai var det samtidig valg til parlamentet. Der gikk også ytre høyre fram. Den valgalliansen som Erdogans parti AKP er med i gikk samla sett tilbake fra 344 representanter til 323 representanter. AKP mista 23 plasser i parlamentet, men det høyre-ekstreme MHP gikk fram en ekstra plass. Pluss at det relativt nye høyre-islamistiske partiet YRP fikk 5 representanter. Det sosialdemokratiske CHP gikk fram til 169 representanter. For de progressive partiene ble valget komplisert. HDP, som stilte i 2018, var trua med å bli forbudt, og stilte derfor som en del av det venstregrønne YSP. TIP er et ganske nytt kommunistparti som i 2018 stilte på listene til
HDP, men i år stilte TIP egne lister. Samla sett gikk YSP og TIP tilbake fra 67 til 65 representanter

Det er 600 representanter i parlamentet, så de tre allierte partiene AKP, MHP og YRP har rent flertall i parlamentet.

At AKP går tilbake og Erdogan må inn i en andre valgomgang kan sees på som en ripe i lakken, men ytre høyre står sterkere nå enn før valget.

Valgobservatører fra Skandinavia


Undertegnede var valgobservatør, invitert av HDP. Noe særlige observasjoner fikk vi ikke til i min delegasjon, da vi ble trua med deportasjon av en representant for sikkerhetsmyndigheten i byen Batman, der det var meningen at vi skulle observere. Dette til tross for at de som leda valget i det aktuelle valglokalet var positive til at vi skulle observere. Politiet overkjørte altså den lokale valgledelsen.  Siden 2015 har Erdogans og AKPs stat trappa opp forfølgelsen av venstresida med fengslinger og sensur. Dette ser ut til å virke. Det blir harde tak framover i Tyrkia.

Representant for den autonome administrasjonen møtte flere norske partier i Oslo

Postet den av

Abdulkarim Omar, som i mange år var utenriksansvarlig for Selvstyret i Nord- og Øst Syria (AANES) hadde flere møter med ulike norske partier da han nylig var i Oslo. På Stortinget hadde han møter med representanter fra MDG, SV, Rødt og Ap. Han er i dag Europa-representant for AANES. Det siste møtet er omtalt i kurdiske medier.

Les mer om dette her:

https://anfenglish.com/news/autonomous-administration-representative-meets-norwegian-labour-party-in-oslo-66983

Kurderne er bekymret for at den tyrkiske regjeringen vil bruke samme valgtaktikk som i 2019 sørøst i landet

Postet den av

Valgresultatene i Şırnak i 2019 overrasket mange i Tyrkia, da det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AKP) vant provinsens ordførersete ved å motta 61,7 prosent av stemmene, mens det pro-kurdiske folkedemokratiske partiet (HDP) holdt seg på 35 prosent.

Den tyrkiske regjeringen kan vurdere å bruke tropper som velgere for å påvirke valgresultatet 14. mai, rapporterte Mezopotamya news.

Les artikkelen her: https://medyanews.net/kurds-wary-turkish-government-will-use-2019-election-tactics-in-southeast/

Fem personer er nominert til Shabana Rehmans minnepris:

Postet den av

Abida Raja, Ella Marie Hætta Isaksen, Cemal Knudsen Yucel, Fariba Rashidi, Arina Aamir

Stem på din favoritt her: https://www.nettavisen.no/nyheter/disse-fem-er-nominert-til-shabana-rehmans-minnepris/s/5-95-1072594

Solidaritet med Kurdistan oppfordrer sine medlemmer til å stemme på Fariba Rashidi som er en kurdisk kvinne fra Rojhelat (Iran).

Les mer om arrangementet og sikre deg plass på sidene til Litteraturhuset og på Facebook.

Innlegget Finner du i Nettavisen Nyheter.

Det har vært årsmøter i to lokalgrupper

Postet den av

Vestfold / Telemark Solidaritet med Kurdistan hadde årsmøte 25 mars.  Laget vedtok bl.a. sin egen lokale arbeidsplan for perioden, valgte styre og behandlet øvrige ordinære årsmøtesaker. Lasse Riise fra Sandefjord ble gjenvalgt som leder, 

Utdrag i fra arbeidsplanen:

  • Laget har intensjoner om å starte en vervekampanje (laget fikk sitt første nye medlem på Årsmøtet). 
  • Være representert på landsdekkende arrangementer, slik som konferanser. 
  • Starte en leserbrevkampanje i lokalpressa. 
  • Arrangere minimum et par stands i løpet av perioden. 
  • Gjennomføre minst ett medlemsmøte. 
  • Arrangere minst ett tema-møte. 
  • Invitere gjester til minst ett åpent møte. 
  • Opprette et samarbeid med velvillige lokalforeninger. 
  • Undersøke muligheten for bruk av sosiale medier

Under møtet holdt med-leder Truls Strand Offerdal en kort innledning. Han snakket om flere av de viktige politiske kampene i ulike deler av kurdistan, og om organisasjonens planer for det neste året.

Oslo Solidaritet med Kurdistan hadde årsmøte 18 april. Forslaget til arbeidsplan ble vedtatt. En person gikk ut av styret, men resten av «det gamle» styret fortsatte. Beth, Johan Petter og Turid fortalte fra turen de hadde til Bashur. 

Solidaritet med Kurdistan Oslo skal i løpet av neste periode dra i gang aktiviteter som i løpet av de siste periodene har ligget nede pga. pandemien og fokuset på Ukraina. Det tas sikte på å avholde både fysiske møter, seminarer og stands. Vi vil også delta ved demonstrasjoner og andre aktiviteter initiert av AU og landsstyret.

Styret har allerede planlagt å arrangere seminar i samarbeid med Kurdisk Demokratisk Samfunnssenter om Hilde Henriksen Vaages bok «Spillet om Syria», samt filmvisning for våre medlemmer om Kobanê.

I tillegg til dette tas det i lokallagets regi sikte på minst et medlemsmøte og et seminar før sommeren og minst et medlemsmøte og et seminar etter sommeren. Av aktuelle temaer som kan tenkes er kvinnefrigjøring (eventuelle ulike syn på jineologi blant kurdiske kvinneaktivister, kvinnefrigjøring i Norge og Kurdistan – hva er de konkrete forskjellene / likhetene? ) og det nasjonale spørsmålet ( hvorfor ikke en kurdisk nasjonalstat?) 

Det holdes minst en stand til våren og minst en stand til høsten.

Frigjøringskamp i Midtøsten  – PKK og PLO i Libanon på 1980-tallet

Postet den av
Svein Olsen

Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre

Nasjonale rettigheter for kurderne
1960 og -70-tallet var også i Tyrkia prega av at folkelige bevegelser for demokrati, sosialisme, kommunisme (og maoisme) vokste fram. Et mangfold av organisasjoner blei danna i byer, på universiteter og arbeidsplasser. Noen av dem revolusjonære. I Tyrkia var så godt som ingen av disse gruppene/bevegelsene opptatt av nasjonale rettigheter for den store kurdiske minoriteten – 20 % av befolkninga. Arbeiderklassens opprør hadde både første og andre prioritet. Motsetninga mellom kapital og arbeid var dominerende. Det Kurdiske Spørsmålet blei sett på som ei avsporing av kampen mot fascisme, kapital og borgerskap. Den kemalistiske (Kemal Atatyrk var Tyrkias grunnlegger og ideolog) statsideologien: «I Tyrkia finnes bare tyrkere!» sto sterkt også på venstresida. Andre nasjonaliteter, som den kurdiske, fantes ikke! Men undertrykkinga av kurderne var blitt utålelig, og kampen for nasjonale demokratiske rettigheter var blitt et brennende spørsmål. Mange kurdere deltok i partiene og organisasjonene på venstresida, men fant ikke rom for en kurdisk identitet. Det resulterte i 1978 i opprettinga av Det Kurdiske Arbeiderpartiet – PKK. 

PKK tok fra starten av mål av seg til å organisere vanlige kurdere for frigjøring av den kurdiske nasjonen, intet mindre. De så for seg et sosialistisk og fritt Kurdistan. Og i resten av verden vokste samtidig sterke nasjonale frigjøringsbevegelser sammen med mangfoldige bevegelser for sosialisme og kommunisme.

Supermakts-rivalisering og statskupp
Rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet var tetna til, og Midtøsten med Palestina var blitt «balansepunktet» i denne kampen – med kontroll over oljeressursene som hovedspørsmål. Den sionistiske staten Israel, oppretta på okkupert palestinsk land i 1948 og NATO-medlemskap for Tyrkia, blei viktige redskaper for USA og Vesten. Sovjet satsa på de nye nasjonalstatene på den arabiske halvøya, spesielt Syria, Egypt og Irak – og på PLO – Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Det er verdt her å nevne at Sovjet hadde støtta opprettelsen av sionist-staten Israel.
I 1980 gjorde «den dype staten», fascistene i Tyrkia, militærkupp. De følte seg trua av en voksende arbeiderklasse og de mange demokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelsene som fikk stadig større oppslutning. Hele den tyrkiske statens voldsapparat blei satt inn for å knuse disse bevegelsene. Mange av dem var revolusjonære, og noen organisert som geriljaorganisasjoner, men de var uerfarne, splitta og hadde ingen felles plan. Flertallet var studenter, fra byene, og uten erfaring med våpenbruk. Alt dette sto nå i fare for å bli knust. De måtte nå gå under jorda. Det ramma også PKK, som kanskje blei sett på som den farligste trusselen.

Frigjøringskamp og internasjonal solidaritet
I nabolanda Libanon og Syria opererte derimot PLO, Den Palestinske Frigjørings-bevegelsen, relativt fritt. Den var nå en erfaren geriljaorganisasjon etter to tiårs væpna motstandskamp mot staten Israels etniske rensing og fordriving av den palestinske befolkninga. Store og små palestinske flyktningeleirer i Palestinas naboland blei rekrutteringsarena og folkelige baser.  Palestinerne utnytta en svak libanesisk stat og et syrisk regime knytta til Sovjet, som begge så det som formålstjenlig å gi rom for palestinerne, for å styrke egne interesser, regionalt og globalt.

Allerede før militærkuppet i Tyrkia i 1980 hadde ledelsen i PKK oppretta kontakt 

med PLO i Syria og Libanon (Damaskus og Beirut). Øcalan måtte forlate Tyrkia, og dro til kurdiske venner i Syria i 1979. Både kurdere og palestinere så at de hadde felles motstandere og interesser, og var en del av en verdensomspennende kamp mot imperialisme og for nasjonale rettigheter, frihet og demokrati. Internasjonal solidaritet var på 1970-tallet ikke et slagord, men over heile verden praktisk politikk og felles kamp for ei bedre fremtid i en avkolonisert verden. Mange tyrkere fra revolusjonære organisasjoner dro til Libanon i andre halvdel av 70-tallet. Det samme gjorde kurdere fra Syria og Irak, blant andre Jalal Talabani.

De fleste av palestinernes organisasjoner var inspirert og sprunget ut av pan-arabiske nasjonale bevegelser på 1950- og -60-tallet, blant anna med Egypts president Gamal Abdel Nasser (død 1970) i spissen. På 70-tallet innså palestinerne at frigjøring forutsatte uavhengighet fra andre arabiske ledere. Men de hadde mange medlemmer fra andre arabiske land. Den palestinske revolusjonen var en del av en større arabisk revolusjon. Også mange kurdere og tyrkere deltok i den palestinske frigjøringskampen. På denne tida var væpna organisering og geriljakamp den viktigste kamp-metoden over heile verden. Samarbeidet var også verdensomspennende. I Libanon hadde PLO åpna sine treningsleirer for revolusjonære og frigjøringsbevegelser fra andre deler av verden. Også fra Tyrkia.

PKK drar til palestinerne/PLO i Libanon
Kontakten mellom PKK og PLO resulterte i at PKK fikk tilgang til sikre baser i Libanon; først og fremst i Bekaa-dalen og fjella rundt. De reiste også «fritt» til og fra gjennom Syria. Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 reiste mange kurdere fra PKK til disse basene. Her fikk de trening i geriljakrigføring av erfarne fedai – palestinske geriljafightere, opphold, mat, våpen mm. De fleste hadde tilhold i palestinernes egne leire, i mindre grupper først og fremst hos PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) og DFLP (Den Demokratiske ……), og noen også hos Fatah. Men PKK fikk også opprette sin egen leir – Akademiet i Bekaa, der de styrte og utvikla seg på egne premisser. I Akademiet kunne det være et par hundre under opptrening og skolering i noen måneder av gangen. PKKs målsetting var å bygge opp en politisk skolert og væpna geriljaorganisasjon for å kunne ta opp kampen mot den fascistiske staten og undertrykkinga hjemme i Tyrkia. De skulle hjem igjen etter endt utdanning i Akademiet. Det samla antallet som blei utdanna her er usikkert; kanskje meir enn ett tusen. Sjøl om det på denne tida var kvinner med i PKK, også på stiftelseskongressen, var det svært få, om noen, kvinner i disse leirene i Libanon.

Palestinsk nederlag og kurdisk oppvåkning
Oppholdet og treninga sammen med PLO varte heilt til PLOs geriljahær led nederlag etter Israels invasjon i Libanon i juni 1982/-83. Først i Beirut i september 1982 og seinere i Tripoli i 1983. De måtte forlate Libanon. Det skulle vise seg å bli katastrofalt for PLO. Geriljaen måtte dra fra Libanon og mista sine baseområder. Lederne havna i Algerie og Tunis.
For PKK fikk PLOs nederlag i Libanon motsatt effekt. Det blei starten på «veien hjem», hjem til frigjøringskamp i Tyrkia. Samarbeidet med og oppholdet hos palestinerne i Libanon og Syria skulle vise seg å bli heilt avgjørende for framtida til PKK. De var den eneste av 1970-tallets organisasjoner fra Tyrkia som overlevde militærkuppet i 1980, og oppholdet i Libanon. De kom styrka ut, både organisatorisk, politisk og militært. De etablerte etterhvert nye baseområder, blant anna i Kandil i Bashur/Irak.                                                                       

                                                           
1984 gjennomførte PKK for første gang militære operasjoner inne i Tyrkia. 

Noen av PKKs fightere havna i juni 1982 midt i den Israelske invasjonsbølgen. De måtte velge mellom å sloss sammen med palestinerne eller dra seg ut. Noen titalls valgte å bli. 13 av dem falt i kampene de første dagene, ved Baufort castle Korsfarerborgen) like ved grensa til Israel. Og vel et titalls blei tatt til fange og havna, sammen med fleire tusen andre fanger, i israelske leirer inne i Israel.

I desember 2022 intervjua jeg en av disse kurderne. Det kan du lese i neste medlemsbrev.

Om Kurdistans arbeiderparti – Partîya Karkerên Kurdîstan (PKK)

Bilde

Andam Aziz


Kurdistans arbeiderparti eller Partîya Karkerên Kurdîstan (PKK) er en politisk, ideologisk og militær organisasjon med hovedfokus på kurdere i Tyrkia. Men partiet binder seg ikke til en del av Kurdistan, men jobber for alle de fire ulike delene. Partiets opprinnelige mål var å skape en uavhengig, sosialistisk kurdisk stat med navn Kurdistan.
Organisasjon: Ledes per 2020 av Abdullah Öcalan. Organisert som politisk organisasjon med to militære avdelinger, Hêzên Parastina Gel (HPG) og Yekîneyên Jinên Azad ên Star (YJA-STAR). YJA-STAR er en ren kvinnelig militæravdeling.

Partiet ble stiftet 27. november 1978. De operer i Tyrkia, Iran, Syria, Irak og Europa. 
PKK ble stiftet av en gruppe kurdiske studenter. Gruppen var aktive venstreradikale og ledet av Abdullah Öcalan. Organisasjonen ble opprettet som en følge av forfølgelse av kurdere i Tyrkia, hvor blant annet det å snakke kurdisk kunne føre til arrestasjon. På nittitallet var gruppen svært aktiv med å angripe den tyrkiske regjeringen og hadde vekket det kurdiske folket i Tyrkia som var i ferd med å bli assimilert bort.  

Pågripelsen av Öcalan 15. februar 1999 var et sjokk for PKK, men organisasjonen ble ikke lammet slik mange hadde spådd. Kurdere fra hele verden kom sammen og protesterte kidnappingen av Öcalan og den internasjonale sammensvergelsen mot den kurdiske bevegelsen. Etter å ha erklært ensidig våpenhvile i 1999, gjenopptok PKK sine militære aksjoner mot Tyrkia i 2004. 
PKKs leder Öcalan tilbrakte årene i fengsel produktivt og utviklet ideen om demokratisk konføderlisme. Som er et altarnativ system til kapitalismen. Det politiske konseptet er teoretisert og praktisert av PKK og i Rojava. 

Det er et system for demokratisk selvorganisering med funksjonene til en konføderasjon basert på prinsippene om autonomi, direkte demokrati, politisk økologi, kvinnefrigjøring, multikulturalisme, etikk, selvforsvar, selvstyre og elementer av en samarbeidsøkonomi. Påvirket av sosial økologi, frihetlig kommunalisme, Midtøstens historie og generell statsteori, presenterer Öcalan konseptet som en politisk løsning på kurdiske nasjonale ambisjoner, så vel som andre grunnleggende problemer i land i regionen dypt forankret i klassesamfunnet, og som en rute.  til frihet og demokratisering for mennesker over hele verden.

PKK er den mest organiserte og disiplinerte kurdiske organisasjonen med millioner av tilhengere i hele verden. Mange mener at det er PKK som kan avgjøre kurdernes skjebne og fremtid.

Bioterrorisme

Postet den av


Av Osman Kawkabishad


Drapet på den kurdiske jenta Jina (Mehsa) Amini i september 2022 ble startskudet for mange demonstrasjoner i Iran, og misnøyen mot regimet ble sterkere. Mange av de som viste misnøye, var skolejenter og studenter. Flere valgte å ta av hijaben, de ropte slagord mot regjeringen i skolegården og på gatene. Demonstrasjonene spredte seg verden over, og har utviklet seg til en kvinnerevolusjon – Jinas revolusjon.

Gjennom de siste fire månedene har iranske skolejenter blitt utsatt for organiserte gassangrep på skolene. Angrepene startet i den religiøse byen Qom og har spredd seg til over hele landet. Mange folk anklager iranske myndigheter for selv å stå bak, som en slags straff. Det kurdiske slagordet «kvinne, liv og frihet» er tungt for regimet for å fordøye. 

Hvor mange som er blitt skadet under angrepene, er noe usikkert. Avisene i og utenfor Iran opererer med ulike tall. Det skal være mellom 1500 og 1700 skolejenter, hundrevis innlagt på sykehusene for ulike symptomer, som kvalme, pusteproblemer, noen med lammelse.

Folk er blitt enda mer rasende på myndighetene og demonstrerer nå for å vise misnøye med regjeingens håndtering av dette. Foreldre og lærere har samlet seg i flere iranske byer under slagord som «død over den barnedrepende regjeringen». De blir møtt med arrestasjoner og tåregass.

Regjeringen har lovet flere ganger at de skal ta de ansvarlige, men det er bare ord. Regimet holder befolkningen i et stadig strammere jerngrep. Dødsstraff er regimets fremste måte å vise sin makt på. Iran er det landet i verden som henretter flest kvinner og barn, i strid med FNs konvensjon om barnets rettigheter som Iran ratifiserte i 1994.

Nå på søndag var det mange demonstrasjoner og streik mot bioterrorisme over hele Øst-Kurdistan, vest i Iran. Folk krever at myndighetene må finne ut hvem som står bak gassangrepene som rammer uskyldige skolejenter. Jeg ber at verdenssamfunnet og norske myndigheter fordømmer bioterrorisme mot skolejenter i Iran.

Innlegget sto første gang i Klassekampen 19. april 2023

Valget i Tyrkia 14.mai er et veivalg.

Postet den av
Solidaritet med Kurdistan gir med dette vår fulle støtte til Folkets demokratiske Parti (HDP) og andre progressive krefter som stiller til valg i Tyrkia. Vi gir vår støtte til HDPs forsvar for organisasjonsfriheten, og deres kamp mot forsøkene som nå pågår for å bannlyse og stenge ned partiet. HDPs første ledere, Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag har nå sittet fengslet i 6 år med anklager som kan innebære flere livstidsdommer, og  Erdogan ønsker å få  den tyrkiske Konstitusjonsdomstolen til å stenge ned HDP. Siden 1993 har tyrkiske  myndigheter  stengt 6 andre partier som har arbeidet for kurdernes og andre undertryktes rettigheter. 
Valget i Tyrkia 14.mai er et veivalg. Det er et valg mellom om landet skal gi avkall på de siste restene av demokratiske rettigheter til fordel for et enmannsstyre, eller åpne for en demokratisering som både ivaretar formelle menneskerettigheter og utvikler Tyrkia som et land for alle innbyggerne i pakt med framtidens behov. Det siste alternativet innebærer også at Tyrkia kan avslutte den folkerettsstridige krigspolitikken som Erdogan-regimet fører overfor nabolandene 
Erdogans regjeringsparti og deres samarbeidsparti, det ekstreme Nasjonale Aksjonspartiet (MHP) er garantistene for dagens krigspolitikk og for angrepene på minoriteters rettigheter. De har stått i spissen på undergravelsen av rettssystemet, utmeldelsen av Istanbullkonvensjonen mot vold mot kvinner, og fengslingen av journalister, akademikere og opposisjonelle. De er også hovedhinderet for å kunne ta opp igjen fredsforhandlingene som kan gi kurderne og andre undertrykte nasjonaliteter deres rettigheter som likeverdige borgere i Tyrkia.
Landsstyret 16.4-2023