Norge må følge de humanitære forpliktelsene vi har anerkjent.

Leserinnlegg i Dagbladet 12.6.18

https://www.dagbladet.no/kultur/norge-ma-folge-de-humanitaere-forpliktelsene-vi-har-anerkjent/69889253

Ja eller nei til tyrkisk okkupasjon?

Det siste halvåret har norsk Tyrkia+-politikk flere ganger blitt tema i Stortinget. Representanter fra SV og Rødt har bidratt. Fra vår kontakt med politikere i andre partier vet vi at mange bryr seg. En rekke folkevalgte er skeptiske til den politiske linja regjeringen følger overfor de tyrkiske invasjonene i Syria i de siste to årene. I SolKurd er vi selvsagt glad for at stortingsrepresentanter engasjerer seg.

SolKurd har et videre perspektiv og arbeider opp mot kurdiske bevegelser i alle de fire delene av Kurdistan. Det vil si i Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Men morgendagens stortingsdebatt vil første og fremst gjelde Tyrkia og Nord-Syria.

Tyrkia, Norges NATO-allierte, invaderte i august 2016 et område i Syria som er like stort som Vestfold. I oktober 2017 rykka tyrkiske styrker inn lengst nord i Idlib-provinsen. I første omgang med observasjonsposter.

I januar i år angrep Tyrkia så Afrin-området i Syrias nordvestlige hjørne. De fleste som bodde der er kurdere. I tillegg til titusentalls flyktninger fra andre deler av Syria. I løpet av krigsårene hadde de søkt tilflukt i fredelige Afrin.

Tyrkia okkuperer nå et sammenhengende område i Syria og har mange observasjonsposter i Idlib. Den sørligste er 150 kilometer fra grensa.

Ta et tankeeksperiment som kan illustrerer Tyrkias opptreden overfor et naboland: Hva ville verden si om Sverige okkuperte Østfold og litt av Akershus og så oppretta militære observasjonsposter helt til Sundvollen, ikke langt fra Hønefoss? Kunne det ha blitt tema i FNs sikkerhetsråd?

Mer enn 100 000 Afrin-flyktninger lever nå under de forferdeligste forhold i det isolerte Sheba-området mellom Afrin og Aleppo. Kurdiske Røde halvmåne ber om nødhjelp – raskt.

SolKurd oppfordrer stortingsrepresentantene: Sørg for at Norge følger de humanitære forpliktelsene vi har anerkjent, og hjelper de som er fordrevet fra sine hjem i Afrin. Og vis at vi ikke godtar at respekten for folkeretten brytes ned, heller ikke av våre allierte.

Arbeidsutvalget i SolKurd

Hvem støtter Norge i Syria?

Innlegg i Aftenposten 10.06.18

Av Erling Folkvord, Sara Baban og Johan Petter Andresen

Takk til statssekretær Audun Halvorsen for svar på vår kronikk 29. mai.

Halvorsen gir inntrykk av at Norge gjør stor humanitær innsats i det han feilaktig beskriver som «de kurdiskkontrollerte områdene og i Raqqa-provinsen.»

Norge har deltatt militært, politisk og humanitært. Regjeringa sa i 2012 at: «Norge anser i dagens situasjon Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket». Den frie syriske hæren (FSA) var Koalisjonens militære del. Terroristgrupper som omfatter tidligere IS-krigere, er med i FSA, og er del av Tyrkias okkupasjonsmakt i Syria.

Derfor 5 spørsmål:

  1. Støtter regjeringa fortsatt FSA?
  2. Hvor mange humanitære millioner fra Norge gikk i 2016 til «de kurdiskkontrollerte områdene og Raqqa-provinsen»?
  3. Vil Norge samarbeide med Kurdiske Røde Halvmåne om hjelp til Afrin-flyktningene?
  4. Å støtte FSA styrker jihadistene. Gir Norge hjelp der FSA og deres underbruk avgjør hvem som får hjelp?
  5. I Stortinget sa daværende utenriksminister 2. mai: «Rundt én million mennesker i Syria har fått tilgang til vann- og sanitærfasiliteter.» Hvor bor disse menneskene?

 

Syria – demokratisk revolusjon i ei heksegryte

Denne kronikken sto i Klassekampen 9.6.18 under en annen tittel.

Av Erling Folkvord, Sara Baban og Johan Petter Andresen

Den revolusjonære bevegelsen rundt Det demokratiske enhetspartiet (PYD) grep makta i Nord-Syria for snart seks år siden. Det skjedde da Assad-regimet trappa ned sitt militære nærvær. Regimet trengte å konsentrere seg om å slåss mot de ulike opprørsgruppene og jihadistene som med vestlig hjelp, inkludert Norge, prøvde å ta makta. Men lenge før maktovertakelsen i 2012 hadde det revolusjonære PYD arbeidet under jorda. De agiterte og organiserte for å fremme sin politikk om demokrati nedenfra, kvinnefrigjøring, religionsfrihet og føderalisme innafor den syriske statens grenser. Assad-regimets undertrykking før 2011 rammet både PYD og annen opposisjon. Borgerkrigen i Syria oppsto i forbindelse med den såkalte arabiske våren i 2011. I disse seks årene har PYD prioritert krigen mot IS (Islamsk stat). Først fordi IS tidlig gikk til frontalangrep mot de frigjorte områdene. Og fra høsten 2014 i samarbeid med USA, for å nedkjempe IS. Dette har skjedd parallelt med at Assad-regimet har nedkjempet sine motstandere i andre deler av Syria med hjelp av Russland, Hezbollah og Iran.

Nå går kampen mot IS-kontrollerte områder inn i den siste fasen. Det er snakk om kort tid før IS ikke kontrollerer noe område nord og øst for Eufrat-elva. Men skjulte IS-celler vil fortsatt være der.

Å forene folkene

Hva slags samfunn kan vi se konturene av i Nord-Syria? I dette området bor det, i likhet med hele Midtøsten, mange ulike folkegrupper: Arabere, turkmenere, kurdere, assyrere, tsjerkessere m.fl. Disse folkene har ulike religioner. Det finnes flere varianter av islam, ulike kristne retninger, jezidisme og flere andre.

Despoter har i årtusener hersket gjennom militær makt, kvinneundertrykking og ved å sette ulike folkegrupper, stammer og religioner opp mot hverandre. Splitt og hersk (Dividendum et regium), som de romerske keiserne sa. På syttenhundretallet kom kolonimaktene Storbritannia, Frankrike og Russland. I Midtøsten fortsetter stormakter og lokale despoter nå med samme gift. Den demokratiske revolusjonen i Syria er ei motkraft.

180609YPJmedlemmer

I desember 2016 oppretta en bredt sammensatt kongress Den demokratiske nordsyriske føderasjonen. Føderasjonens politikk er nedfelt i det Sosiale Charteret som kongressen vedtok: Alle folkegrupper har samme rettigheter og plikter. Det er tre offisielle språk: arabisk, kurdisk og assyrisk. Barn har rett til undervisning på sitt morsmål opp til 4. klasse. Deretter kan de velge ett eller flere av de andre språkene, pluss for eksempel engelsk eller fransk. (Syria er en tidligere fransk koloni). Charteret slår fast livssynsfrihet. Myndighetene er sekulære. Skolene har et nøytralt livssynsfag hvor man lærer om andres religion og likheter mellom religionene. Kunst og kultur har også en stor rolle i oppbyggingen av det nye samfunnet. Alle folkegrupper har rett til forholdsmessig representasjon i styrende organer. Det ble gjennomført valg på laveste nivå i de tre tusen «kommunene» i fjor høst. Og deretter valg til ledelsen i kantonene, som er neste forvaltningsnivå. «Kommunene» er små, noen steder rundt 100 familier. Kantonene kan til en viss grad sammenliknes med fylkesbegrepet i Norge, men med atskillig større lokalmakt. Valget av et parlament for hele Den den demokratiske nord-syriske føderasjonen er utsatt. Vi antar at det blant annet er for å vise kompromissvilje overfor Assads regjering. Det langsiktige målet er en politisk løsning for et samlet Syria basert på demokratisk føderalisme.

Stormakter, nabostater og Assad prøver å hindre gjennomføring av denne samlende politikken. De utnytter sterke reaksjonære tradisjoner knytta til fiendtlighet mellom de ulike folkegruppene. Tradisjoner som omfatter forfordeling av egne stammefrender og egen familie, snever religiøs sekterisme og årtusener med kvinneundertrykking.

De revolusjonære må inngå mange kompromisser. Det er langt i fra noen plankekjøring å sette en slik omveltende politikk ut i livet. Så er det samtidig tegn som tyder på at ledelsen i Føderasjonen ikke ser klassekampen innad i samfunnet, og at de heller ikke har en klar politikk for å sikre folkemakt i økonomien. Likevel, de sterke tiltakene som blir satt i verk for å etablere et reelt demokrati nedenfra med fokus på likestilling og kvinners rett til arbeid, lover godt.

Kvinnefrigjøring

Kvinnene hadde begynt å organisere seg lenge før revolusjonen kom til Nord-Syria. De samarbeidet på tvers av etniske skiller. En demokratisk-økologisk kvinnefrigjøring i opposisjon mot patriarkatet og undertrykkelsen av kvinner som preget Midtøsten. Denne bevegelsen baserer seg på refleksjon og kunnskap om egen historie, kultur, filosofi, sosial utvikling, likestilling og likeverd. Dette skjer både gjennom kommunikasjon kvinnene seg i mellom og sammen med mennene. Begge kjønnenes selvforsvar mot patriarkatet skal tilintetgjøre mannsdominans, sexisme og den oppfatninga at kvinnen er mannens eiendom. Med en slik plattform begynte kvinner å komme sammen og organisere seg.

Før den revolusjonære maktovertakelsen i 2012 var det klart at kvinnebevegelsen skulle ha en sentral rolle parallelt med revolusjonen ellers. Kvinnenes deltagelse og representasjon i alle ledd ville styrke revolusjonen og befolkningen. Medleder-ordninga betyr at alle lederverv deles mellom en mann og ei kvinne. I tillegg skal det på alle ledd være et folkevalgt organ av bare kvinner. Alle saker som handler om kvinner, skal behandles og løses av kvinner.

For å få til dette har de også lover som forsvarer kvinnenes rettigheter. Det finnes rene kvinnelige forsvarsstyrker, YPJ, i tillegg til at Syrias demokratiske styrker (SDF) har både mannlige og kvinnelige soldater.

Men det er langt igjen. Den tradisjonelle arbeidsdelingen i familien gir kvinnene dobbeltarbeid og mannen er fortsatt hovedforsørger. Det vil kreves mye kvinnekamp framover, men nå er det en situasjon der myndighetene og det formelle lovverket er på kvinnenes side.

Navigere i forhold til stormaktene

Fram til første verdenskrig fantes det ikke nasjonalstater i Midtøsten. De nåværende statene er i hovedsak et resultat av at Frankrike og Storbritannia delte opp området ut fra egne kolonimakt-interesser. Stikkordet er Sykes-Picot-avtalen. Splitt og hersk var et sentralt virkemiddel.

Dette var en viktig grunn til at kurderne ikke ble tildelt noe nasjonalstatsområde. De var flertallet i et område på størrelse med Spania. Slik er det fortsatt. Også andre folkegrupper forble uten «sin» nasjonalstat. De lokale herskerne i de nye kunstige statene har satsa på den samme splitt- og hersk-politikken. Kvinnene og minoritetene har fått lide. I Syria har Assad-regimet satsa på å gi arabiske stammer makt på bekostning av de andre folkegruppene. Fra 1970-tallet har dessuten Assad-regimet gitt privilegier og maktposisjoner til alawittene, en religiøs gruppe de selv tilhører. De siste årene har regimet knytta seg til Russland ved å tillate bygging av fly og flåtebaser i landet. I forbindelse med borgerkrigen har regimet blitt såpass svekka at det nå i realiteten er Russland som dikterer den overordna politikken i Syria, i samarbeid med Tyrkia og Iran. Bashar al-Assad har blitt en nikkedokke for stormaktsinteresser.

Vestens stormakter, så vel som Tyrkia, Israel, Saudi Arabia og andre Gulf-stater, utnytta den arabiske våren i 2011. De satsa i første omgang på å styrke sine posisjoner ved å støtte demokratifiendtlige krefter og jihadister som ville bekjempe Assad. Etter at Russland gikk aktivt inn i den militære konflikten ble disse drevet tilbake.

De demokratiske kreftene i Nord-Syria ble høsten 2014 utsatt for en voldsom offensiv fra Den Islamske Stat (IS). De holdt på å tape Kobanê. Det ville gitt IS kontroll over store deler av Nord-Syria og dermed grensa til Tyrkia. I den pressede situasjonen åpna de for samarbeid med USA for å få luftstøtte. Etter seieren ved Kobanê har de demokratiske kreftene fortsatt den militære kampen mot IS i samarbeid med USA. De prøver å unngå å komme i militær kamp mot Assad-regimet. USA utnytter samarbeidet til å etablere seg militært i Nordøst. Det er et tveegget sverd for de demokratiske myndighetene, ettersom USA arbeider for å styrke sine posisjoner slik at de kan diktere politikken deres. Vårt inntrykk er at USA ikke har lyktes hittil.

I og med at stormaktene Russland og USA begge er godt etablert i Syria, er det stor fare for at landet går mot en oppsplitting. Føderasjonen ønsker ikke det. Folkene i Syria er heller ikke tjent med det.

Tyrkia

Tyrkia har styrka sine posisjoner voldsomt ved å samarbeide med vestens stormakter gjennom Nato og samtidig ved å samarbeide med Russland og Iran. Russland har nå latt Tyrkia annektere store områder i Nord-Syria. Russland og Tyrkia gjennomfører nå demografiske endringer der titusener flyttes fra områder lengre sør til områder under tyrkisk kontroll. I Afrin har 130 000 kurdere flykta fra den tyrkiske invasjonen. Nå fylles husene deres av jihadister som kjempa mot Assad i Øst-Ghouta, utenfor Damaskus og i andre områder sør i Syria. Tyrkia truer med å utvide annekteringen ved å angripe nye områder under de demokratiske myndighetene.

Syrias indre problemer kan bare løses av befolkningen i Syria. Men nå er det stormaktene og de regionale maktene som kjemper om krigsbytte og kontroll. Når som helst kan for eksempel USA inngå en avtale med Tyrkia som innebærer at Tyrkia får anledning til å gå til enda en krig mot de demokratiske kreftene og på den måten utvide sin annektering. Kilder i Syria forteller at slike forhandlinger pågår.

Stormaktenes og de regionale maktenes kamp om Syria er en del av den verdensomspennende kampen mellom stormaktene. USA er på vikende front. Russland styrker seg. Ingen av dem forsvarer den syriske befolkningens interesser.

Denne stormaktskampen kan splitte opp Syria. Ei splitting som bare gavner stater som vil ta over kontrollen med land og naturressurser som tilhører befolkninga. Den demokratiske nord-syriske føderasjonen er nå ei sterk kraft mot ei slik oppdeling. Folk i Norge bør støtte de demokratiske kreftene i Syria. De viser vei for en framtidig løsning for hele Midtøsten. Det vil også folket i Norge være tjent med.

Stortingsdebatt 13. juni: Ja eller nei til tyrkisk okkupasjon?

Det siste halvåret har norsk Kurdistan-politikk flere ganger blitt tema i Stortinget. Representanter fra SV og Rødt har bidratt. Fra vår kontakt med politikere i andre partier vet vi at mange bryr seg. En rekke folkevalgte er skeptiske til den politiske linja regjeringen følger overfor de tyrkiske invasjonene i Syria i de siste to årene. I SolKurd er vi selvsagt glad for at stortingsrepresentanter engasjerer seg.

SolKurd har et videre perspektiv og arbeider i forhold til kurdiske bevegelser i alle de fire delene av Kurdistan. Det vil si i Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Men stortingsdebatten 13. juni vil første og fremst gjelde Tyrkia og Nord-Syria.

Tyrkia, Norges NATO-allierte, invaderte i august 2016 et område i Syria som er like stort som Vestfold. I oktober 2017 rykka tyrkiske styrker inn lengst nord i Idlib-provinsen. I første omgang med observasjonsposter. I januar i år angrep Tyrkia så Afrin-området i Syrias nord-vestlige hjørne. De fleste som bodde der, er kurdere. I tillegg til titusentalls flyktninger fra andre deler av Syria. I løpet av krigsårene hadde de søkt tilflukt i fredelige Afrin. Tyrkia okkuperer nå et sammenhengende område i Syria og har mange observasjonsposter i Idlib. Den sørligste er 150 kilometer fra grensa.

Ta et tankeeksperiment som kan illustrere Tyrkias opptreden overfor et naboland: Hva ville verden si om Sverige okkuperte Østfold og litt av Akershus og så oppretta militære observasjonsposter helt til Sundvollen, ikke langt fra Hønefoss? Kunne det ha blitt tema i FNs sikkerhetsråd?

Mer enn 100 000 Afrin-flyktninger lever nå under de forferdeligste forhold i det isolerte Sheba-området mellom Afrin og Aleppo. Kurdiske Røde halvmåne ber om nødhjelp – raskt.

SolKurd oppfordrer stortingsrepresentantene: Sørg for at Norge følger de humanitære forpliktelsene vi har anerkjent og hjelper de som er fordrevet fra sine hjem i Afrin. Og vis at vi ikke godtar at respekten for folkeretten brytes ned, heller ikke av våre allierte.

                                                           Erling Folkvord,

                                                           på vegne av Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

 

Nedenfor er et forslag fra Bjørnar Moxnes

Og her er merknadene til partiene i utenriks- og forsvarskomiteen

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2017-2018/inns-201718-394s/?m=1

Er Norge på feil kurs i Syria?

Aftenposten 29. mai 2018.

Av Johan Petter Andresen, Sara Baban og Erling Folkvord

I Nord-Syria har vi i tre uker møtt arabiske og kurdiske ledere i byer og landsbyer som Syrias demokratiske styrker (SDF) har befridd fra Islamsk stat (IS). Dette ga ny kunnskap om kampen mot IS, gjenoppbyggingsarbeidet og utenlandske aktører.

Norges bidrag

Regjeringen sier at Norge har bidratt militært i kampen mot IS ved å sende norske soldater til en leir ved grensa mellom Syria og Jordan. Regjeringen har verken sagt noe om kostnadene eller om tiltakets effektivitet i kampen mot IS.

Vi antar at direkte hjelp til SDF ville hatt større virkning. De var lenge de eneste som tok opp kampen mot IS på bakken. Samtidig er de en sekulær og kvinnefrigjørende kraft. SDF har ønsket og ønsker fortsatt humanitær støtte fra Norge.

Nå er den norske styrken demobilisert. Kampen mot IS fortsetter. I Kobanê – en by på størrelse med Bodø – har mer enn 1 200 familier mistet en eller flere av sine i denne krigen. Ved IS tidligere hovedstad, Raqqa falt også mange. Vi så ødeleggelsene i begge byene like etter frigjøringen. Uten en løsning av den krigsskapte sosiale og økonomiske krisen, vil IS og liknende grupper få nytt rekrutteringsgrunnlag.

Ødeleggelser og gjenoppbygging

Syria er som en mosaikk, både religiøst og kulturelt. Byene vi besøkte, har bygd opp nye styringsorganer. Arabere, armenere, kurdere, turkmenere og andre deltar på like fot. I Raqqa hadde vi samtaler med Leyla Mustafa, den ene medlederen for Raqqas sivile råd. Vervet tilsvarer omtrent å være ordfører i Norge, med den forskjellen at det er delt mellom en kvinne og en mann. Vi møtte også Ibrahim Rasheed, nestleder i Gjenoppbyggingsetaten.

På frigjøringsmarkeringen i Raqqa i oktober 2017 så vi en ødelagt, minelagt og folketom by. I mai 2018 gjenstår fortsatt 30 prosent av mineryddingen. Likevel strømmer byens befolkning tilbake til de trygge områdene. De er i gang med gjenoppbyggingen av sine ødelagte hjem og virksomheter. Det finnes litt bygningsmaterialer, noen lastebiler og gravemaskiner, men det de har, er som dråper i opprørt hav.

P1060586

Flyktningene vender tilbake

Før krigen var folketallet anslått til 300 000. Leyla Mustafa anslo i midten av mai at det da var 150 000 til 155 000. Nye tusener kommer hver uke. Hun svarte diplomatisk da vi spurte om byen får god hjelp fra utlandet. De får noe hjelp, men svært lite om en ser det i forhold til behovet eller summene USA-koalisjonen brukte på å bombe byen.

Raqqa har gitt 43 ikke-statlige hjelpeorganisasjoner lisens til å virke i byen. I samtalen med den ansvarlige for samordningen, spurte vi etter norske aktører. Han kom ikke på noen.

USA har opprettet sin egen Reconstruction committee i Raqqa. De som jobber der, tjener det tredobbelte av de som gjør samme jobb for kommunen. Dermed mister kommunen  gode fagfolk. Her bør ikke Norge følge USAs eksempel.

Norge bidro med soldater noen mil unna Raqqa. Der ble det svidd av millioner som kunne ha blitt brukt til flyktninger «der de er». Den norske staten og norske bedrifter har store inntekter fra våpensalg til krigførende stater i Midtøsten.

Enkel transport til Raqqa

Det har vært argumentert med at det er vanskelig å få inn hjelp til Nord-Syria. Dette har alltid vært mulig, om enn med begrensninger. I Manbij fikk vi beskrevet varehandelen med Tyrkia via Jarablus. Handelen er enda større mellom Nord-Syria og Assads landsdel. Vi så kilometervis med tankbiler, fulle av råolje nordfra og med raffinerte produkter på returen.

Transport fra Nord-Irak til Nord-Syria er nå aller enklest. Vi så trailerlass etter trailerlass passere bruene over Tigris. En grensefunksjonær på syrisk side, sa at det nå er tilnærmet fri ferdsel for varetransport over grensa.

Det trengs bare at regjeringen vår bestemmer seg for å hjelpe Raqqa og det øvrige Nord-Syria. Og så gjør avtaler med myndighetene på begge sider av grensa. De er lett tilgjengelige.

Regjeringen påstår at den prioriterer å hjelpe flyktningene «der de er» i stedet for å ta dem til Norge. Da er det merkelig at Norge ikke hjelper hjemvendte flyktninger i det frigjorte, men krigsødelagte Raqqa.

Norges daværende regjering vedtok i 2012 at Syrias Nasjonalråd er de rette representanter for den syriske befolkningen. Den frie syriske hæren (FSA) ble da betraktet som Nasjonalrådets militære styrker. Norges standpunkt var og er politisk støtte til grupper som kjemper mot Assad.

Syrias demokratiske styrker, som frigjorde Raqqa, har derimot ikke deltatt i borgerkrigen. De har hverken støttet Assad, jihadistene eller andre tyrkisk-støttete opprørere. Tyrkia bruker nå jihadister som okkupasjonsstyrker i Afrin, men under navnet Den frie syriske hæren (FSA). Sivile som har opplevd disse gruppene på nært hold, understreket at det ikke er klare skiller mellom dem. – De skifter uniform og er Al Nusra den ene dagen og IS eller FSA den neste. Slik oppsummerte en assyrisk kvinne i Shaddadi.

Okkupasjon og nasjonal suverenitet

Nato-landet Tyrkia okkuperte i august 2016 en del av Syria som er på størrelse med Vestfold. USA ga flystøtte mens Russland og Iran ga stille aksept. I oktober 2017, og etter avtale med Russland og Iran, plasserte Tyrkia egne styrker lengst nord i Idlib-provinsen. I januar 2018 invaderte Tyrkia Afrin, et område som ikke hadde deltatt i borgerkrigen. Russland ga Tyrkia lov til å sende bombefly inn i syrisk luftrom.

Russland bidrar nå til demografiske endringer som Tyrkia ønsker. Dette «ordnes» ved å transportere titusenvis av jihadister og deres familier fra blant annet Øst-Ghouta til Idlib og til områder som Tyrkia okkuperer.

Prinsippet om nasjonal suverenitet er viktig for et lite land som Norge. Hvordan kan Norge fordømme Russlands annektering av Krim, men tie når Tyrkia okkuperer deler av Syria?

Kort oppsummert: Norges innsats og Norges unnlatelser i Syria har gjort stor skade for landets befolkning. Dette har svekket kampen mot IS. Regjeringen kan nå sikre en seriøs norsk innsats i gjenoppbyggingen. Å samarbeide med Raqqas sivile råd er enkelt. USA gjør det allerede. Rask gjenoppbygging vil svekke rekrutteringsmulighetene for IS og andre jihadister, noe Norge selv er tjent med.

Hvis regjeringen vil hjelpe flyktningene «der de er».

 

Hjelp flyktningene der de er, Solberg!

Av Erling Folkvord og Johan Petter Andresen

IMAG0998

VG 4. jumi 2018

Regjeringa sier at den prioriterer å hjelpe flyktninger «der de er» framfor å bringe dem til Norge. Vi har nettopp besøkt Raqqa i nordlige Syria. Der møtte vi flyktninger som har vendt heim, men som mangler det meste.

Raqqa er den tidligere «hovedstaden» til jihadist-organisasjonen Den Islamske Stat. Syrias demokratiske styrker frigjorde byen i oktober 2017. Etter frigjøringen har byen vært ledet av Raqqa sivile råd. Det er bredt sammensatt av lokale krefter. I kampen for å frigjøre byen fra IS ble 60 til 70 prosent av bebyggelsen ødelagt. Naturligvis måtte så å si alle sivile flykte.

Med-leder Leyla Mustafa i Raqqa sivile råd, holdt en optimistisk og offensiv tale under den offisielle frigjøringsmarkeringa i oktober 2017. Hennes optimisme midt i krigsødeleggelsene ga håp.

«Koalisjonen» er navnet til den USA-styrte militære innsatsen. Den hjalp til i frigjøringskampen. Norge er med i denne Koalisjonen og har hatt flere titalls soldater i en leir rundt 30 mil fra Raqqa. Hvilken rolle den norske styrken har hatt, er ikke offentliggjort. Men det er ikke billig å ha antatte 60 soldater stasjonert i utlandet, sammen med våpen og alt materiell som nødvendigvis følger med.

Etter frigjøringen har de lokale myndighetene i Raqqatatt fatt på det omfattende gjenoppbyggingsarbidet. Nå, over et halvt år etter frigjøringen, er fortsatt rundt 30 prosent av byen minelagt. Likevel, byens befolkning som hadde flyktet nordover, vender tilbake i strie strømmer. I samtaler med byens ledelse fikk vi informasjon om at 150 000 til 155 000 nå har kommet heim igjen. Vi så at de er i full sving med å ta tilbake sin ødelagte by.

Men hjelpen de får utenfra i dette arbeidet, er for smuler å regne i forhold til behovene og i forhold ressursene som gikk med i Koalisjonens militære innsats.

I vår samtale med med-lederen for Raqqas sivile råd, Leyla Mustafa får vi høre at 43 ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) er gitt lisens til å virke i Raqqa. Vi spør den ansvarlige for kontakten med NGO-ene om det er noen norske som «hjelper flyktninger der de er» her i Raqqa. Han tenker seg om, men kommer ikke på noen. Vi spør etter konkrete navn, i tilfelle det skulle hjelpe. Men nei, her er ingen norsk hjelp å få.

Norge bidrar altså gjerne med soldater noen mil unna og har sikkert svidd av flere hundre millioner til det. Norge stenger samtidig døra for syriske flyktninger.

Det vil gjøre en forskjell for både barn og voksne i Raqqa om statsminister Erna Solbergs regjering bevilger noen hundre millioner til gjenoppbygningen av byen. Det vil ikke monne mye, med tanke på de omfattende ødeleggelsene, men vi er sikre på at de vil bli tatt vel imot av den krigstrøtte befolkningen. Det er fullt mulig å frakte inn hjelp over grensa fra Irak, slik USA og andre allerede gjør. Vi så den omfattende godstransporten over Tigris. Vår utfordring til Solberg er: Gjør det! Ikke bare si det. Hjelp dem nå, der de er!