På årets Newroz- markering holdt Ingunn Gjerstad fra arbeidsutvalget appell på vegne av Solidaritet med Kurdistan. Den kan du se i videoen over.

Markeringa ble arrangert av UngKurd Norge i samarbeid med Solidaritet med Kurdistan, og til tross for litt dårlig vær møtte mange opp. Vi gikk i fakkeltog fra Jernbanetorget til Universitetsplassen, der det var bål, dans og appeller. I tillegg til Ingunn Gjerstad holdt også Andam Aso Aziz (UngKurd), Benjamin Endre Larsen (SV), Refik Gefur (Kurdistan Nasjonal Kongress) og Stian Bragtvedt (Rødt) appell.

Vil du se flere videoklipp kan du gå til Sterk TV sin Facebook- side for flere.

Årets fakkeltog arrangeres 20. mars og starter kl. 18 fra Trafikanten. Vi avslutter på Universitetsplassen.
Newroz er en del av Kurdistans historie og identitet. Høytiden Newroz fungerer også som nasjonaldag og et symbolsk samlingspunkt mot undertrykkelse.
Bli med på fakkeltog og vis solidaritet med kurdernes kamp for frihet.

Det har skjedd mye i Kurdistan den siste tiden. Mange har sikkert hørt om Kobane og den heltemodige motstanden mot IS. I går var det 27 år siden gassangrepet på byen Halabja der over 5000 mennesker ble drept på noen få minutter. Det er med andre ord mange grunner til å støtte kurderne og vi inviterer dere til å stå sammen med kurderne på Newroz.

Vil du bidra litt mer enn bare å komme selv? Vi blir glade om du tar deg litt tid til å invitere flere til Facebook- eventen! I tillegg har vi også laget løpesedler som du kan laste ned og skrive ut.

Facebook – event: https://www.facebook.com/events/1429305397362247/
Vil du laste ned løpeseddel for å skrive ut? Trykk på linken under:
kurdistan3

Arrangementet er et samarbeid mellom UngKurd og Solidaritet med Kurdistan.

Lørdag 14. mars ble det avholdt seminar om folkemord på Furuset bibliotek i Oslo. Arrangør var CHAK i samarbeid med Midtøsten- gruppen på Alna og Solidaritet med Kurdistan.

Møtet ble innledet med ett minutts stillhet i respekt og medfølelse med alle som har mistet sitt liv som følge av folkemord. Chro Burhan fra Solidaritet med Kurdistan og Refik Gefur fra KNK presenterte programmet og panelet. Under følger innledningene som hver paneldeltaker holdt der de delte sine erfaringer, før det ble åpnet for debatt.

Astor Larsen var i 1988 journalist i Klassekampen og ble fløyet inn Halabja av det iranske militæret dagen etter det kjemiske angrepet den 16. mars 1988. Av alle de sterke minnene han har fra Halabja er det to ting som har festet seg. Det første var stillheten. Selv om Halabja var en ganske stor by var det ikke en lyd å høre da de gikk inn i gatene i byen. Det andre er alle likene. Selv om iranerne hadde fjernet mange lik, lå det mennesker overalt, og spesielt i hovedgatene. Kvinner, menn, barn, husdyr – alt levende var dødt. Et underlig oppdrag for en journalist, det var ingen han kunne snakke med, spørre hva som hadde skjedd. Det kjemiske angrepet i Halabja er det mest omfattende kjemisk våpenangrep mot sivile som noen gang er utført. Hendelsen har senere blitt offentlig anerkjent og definert som folkemord mot det kurdiske folket i Irak. Angrepet på Halabja var en del av Saddam Husseins offensive krigføring mot kurdere spesielt, men også andre etniske minoriteter i Nord- Irak. Ali Hassan al-Majid (kjemiske Ali) hadde en sentral rolle i felttogene mot de kurdiske regioner i Nord- Irak. Felttogene og krigshandlingene hadde kodenavn Anfal (krigsbytte) og det var han som beordret gassangrepet på byen Halabja. Kjemiske Ali ble i 2003 pågrepet av amerikanske styrker i Irak. Etter fire dødsdommer ble han til slutt hengt i 2010.

Trude Falch er seniorrådgiver i utenlandsavdelingen i Norsk Folkehjelp. Hun åpner med å henvise til boken Cruilty and Silence (grusomhet og stillhet) som utkom i 1993. Boken beskriver Saddam Husseins grusomheter mot den kurdiske befolkningen. Iran ville at verden skulle få vite om angrepet på Halabja, men ikke Anfal. Angrepene som pågikk i 1988 var en rekke militære angrep mot den kurdiske landsbygda i nordlige deler av Irak. Minst 100 000 kurdere og et stort antall andre etniske minoriteter ble drept. Saddam Hussein iverksatte Anfal- kampanjen som hevn for kurderens samarbeid med Iran under krigen mot Irak. De offensive krigshandlingene begynte rundt Kirkuk der PUK hadde kontrollen og senere fulgte flere angrep mot PUK dominerte områder. Badinan distriktet som var dominert av KDP ble også angrepet. Gass, stridsvogner, artilleri, helikopter m. m ble brukt for å utrydde den kurdiske befolkningen. Etter angrepene ble landsbyene ofte jevnet med jorden av bulldosere. Stillheten som Trude Falch viser til i sin fortelling om Anfal- angrepene er en annen stillhet enn den Astor Larsen opplevde i Halabja. I forkant av angrepene stengte Saddam Hussein av områdene som ble angrepet og erklærte det som forbudt område. Verden fikk ikke vite om Anfal og militsen kunne utføre sitt arbeid i fred og ro, uten nærgående oppmerksomhet og spørsmål fra andre. Trude Falch var selv i Anfal område i 1991, da var det mange kurdere som ikke kjente til angrep i andre landsbyer. Menneskerettsorganisasjoner arbeidet da med å beskrive hendelsen og tallfeste ofre etter Anfal. Det ble også sendt en delegasjon til Washington med oppfordring om å anerkjenne og støtte regionen som hadde vært utsatt for folkemord. Delegasjonen ble ikke trodd, fordi «de manglet bevis». I 1993 kom Human Right Watch ut med en omfattende dokumentasjon om hendelsen som viste at over 180 000 mennesker var enten drept eller bortført. Ikke bare kurdere, men også; Irakiske tyrkere, yezidier, shabaker, assyrere og armenere. Angrepet mot Halabja ble anerkjent som folkemord i 2005 og Anfal i 2007. Historien viser at det ikke er noen selvfølge at folkemord blir kjent, det kan foregå i stillhet. Trude Falch avsluttet å fortelle om hvordan hun opplevde situasjonen for noen kvinner etter Anfal angrepene. Menn og unge gutter ble enten drept eller satt under militær overvåkning. Mange kvinner mistet sine ektemenn, barn, familie og nettverk under angrepene. Overlevende kvinner ble stuet inn i et falleferdig hotell. Istedenfor å ta vare på kvinnen ble de stigmatisert og uthengt som seksuelt promiskuøse. Trude Falch avslutter med å spørre; hvorfor tok ikke kurderne bedre vare på disse kvinnen?

Sjur Cappelen Papazian er en fredsaktivist som er opptatt av det armenske spørsmålet. Han åpnet med å si at noen er opptatt av geopolitikk og lignende, men det kunne være nok å si at noen er slemme. Folkemord kan forstås på mange måter, også folkemordet mot armenere. Armenere er en av de eldste folkegruppene og regnes som verdens eldste land, deres historie strekker seg tilbake til 10 000 år f.kr. Mange ulike forhold har påvirket deres historie som ekspansjonen av Islam, erobringer av områder av andre land, perioden med oppbygging av det Ottomanske riket, dannelse av nasjonalstater og den tyrkiske planen som ble iverksatt i overgangen fra det Ottomanske rike til dagen Tyrkia. Planen var å utslette, fjerne Armenia  og ble iverksatt i 1915 og pågikk frem til 1920. Anslagene på døde er usikkert, men rundt 1.5 millioner Armenere ble drept, deporter, fengslet eller sultet til døde. I etterkant av oppløsningen av tidligere Sovjetunionen ble 300 000 Armenere drept i en konflikt med Aserbajan i 1994. Den 24. april 2015 er det 100 års markering for drapene på armenere og forsøket på å utslette dem, deres historie og kultur. Tyrkia har til dags dato ikke erkjent folkemordet. Sjur Cappelen Papazian avsluttet med å fortelle at dette gir andre land makt over Tyrkia. Hvis Tyrkia ikke er samarbeidsvillig med land som for eksempel Storbritannia blir de minnet på hva de har gjort. Det blir gitt hentydninger om at hvis de ikke samarbeider så blir det mer snakk om hva de gjorde mot armenere, og da samarbeider tyrkerne. ”Hvorfor vil ikke tyrkerne innrømme det?” spør han- ”for hvis de gjør det kan vi komme videre med en forsoningsprosess”.

Erling Folkvords tale i Den kurdiske foreningen i Ringerike på 8. mars 2015.

I dag er det 100 år siden Den internasjonale kvinnedagen ble markert for første gang i Norge. Alexandra Kollontay (1872 – 1952), holdt talen for dagen på Youngstorget i Oslo. Hun var en av lederne i den revolusjonære kvinnebevegelsen i Russland. Hennes kamerater kjempet mot den russiske tsarens regime. Mot en av de mest despotiske herskerne i verden. For de som laget 8.mars i 1915, var det helt naturlig at akkurat Alexandra Kollontay ble den første som markerte den internasjonale kvinnedagen i Norge.

8. mars var – og er – en internasjonal dag. Det handler om kvinners kamp mot undertrykking og for frigjøring over alt i verden. – I dag er Yadira Minero fra Honduras og kurdiske Seher Aydar, lederen av Solidaritet Med Kurdistan, to av de som holder appell i Oslo, byen der Alexandra Kollontay holdt sin tale for 100 år siden.

Før vi møttes her på Hønefoss i kveld, samla tusener av kvinner fra Nord-Kurdistan og Tyrkia seg til 8. mars-demonstrasjon i landsbyen Mehser, like ved grensa mot Kobanê. De kjemper for kvinners frigjøring i alle deler av Tyrkia og viser sin støtte både til YPG og YPJ, Kvinnenes forsvarsenheter, som har befridd Kobanê fra terroristbandene i DAESH (IS / ISIL).

Parolene i denne demonstrasjonen peker framover, også for kvinner og menn i andre deler av verden:

• La oss organisere oss og frigjøre våre liv, sammen med kvinnene som kjemper i Kobanê!
• Frihet fra Kobanê til İmrali.
• Ikke noe folk er fritt viss kvinnene ikke er frie.

De godtar ikke at kvinnefrigjøringa skal vente til etter at nasjonen er fri. Kampen for kvinners frihet er en del av kampen for frihet for nasjonen.

På fredag kom nyheta om at forsvarsenhetene har befridd byen Şêxler ved Firat (Eufrat). DAESH flykta over elva. Den vestlige delen av Kobanê kanton, helt fram til Firat, er nå renset for DAESH. YPG og YPJ fortsetter framrykkinga sør og øst for Kobanê. Mens DAESH angriper på nytt fra byene Hasakeh og Raqqa lenger sør.

For fem måneder siden var jeg og Svein Olsen fra Partiet Rødt ved Kobanê. Vi møtte tre av kvinnene i Kobanê-regjeringa. De fortalte om hvordan kvinnene har kjempet for å få makt i det nye styringssystemet. Sammen med sine søstre slåss de mot den tradisjonelle mannsdominansen i det kurdiske samfunnet. Deler av denne mannstradisjonen er brutal. Kvinnedrap og sjølmord blant kvinner er noen av de verste utslaga. Mange kurdiske menn vil fortsette å kontrollere kvinnene og deres liv. De tre kvinnene fra Kobanê-regjeringa sa til oss at kampen for kvinnefrigjøring og for frigjøring for folkene i Kurdistan er to sider av samme sak. Begge sider er nødvendig.

De fortalte oss om hvordan DAESH behandler kvinner. Få dager før vi møtte dem, hadde DAESH tatt en av deres venninner til fange. 19 år gamle Shirin var soldat i YPJ, Kvinnenes forsvarsenheter. De tre regjeringsmedlemmene viste oss bilder av dem selv sammen med en smilende Shirin. DAESH halshoggde Shirin og la ut bilder av den lemlesta kroppen på sosiale medier. Det var vondt for dem å fortelle oss om Shirins skjebne. Det var vondt for oss å lytte. Men en av dem sa til slutt:

«DAESH tror de skal skape frykt blant kurdiske kvinner. Men de oppnår det motsatte.»

De tre viste et mot og en besluttsomhet som er vanskelig å fatte. Men da vi snakka med dem, forstod jeg hvorfor DAESH er aller mest redde for de kvinnelige frihetskjemperne i YPJ.

Kampen er ikke slutt. Den blir langvarig. Både kampen mot DAESH og kampen for kvinnefrigjøring.

Menn har alltid fordel av at kvinner ikke har like mye makt som menn. Det gjelder menn i Norge. Og det gjelder menn i Kurdistan. – Kvinnene i Kobanê går i spissen og er et eksempel for andre.

Mizgin Ciwan, en av frihetskjemperne i Kobanê sa det slik i et intervju i går:

Kvinner har måttet tåle store smerter for å komme til det punktet vi er i dag. De måtte arbeide og slite og ble alltid oversett og ble ikke tatt hensyn til. Kvinner må organisere seg mot mannsmentaliteten, ganske enkelt fordi uorganiserte kvinner ikke kan oppnå noen resultater. Når vi er her vi er i dag, er det fordi vi stod opp mot dominansen. Vi kjemper her som soldater mot de som sier at “kvinner kan ikke oppnå noen ting.

I Norge er situasjonen annerledes. Men 100 år etter den første markeringa av Den internasjonale kvinnedagen, er det fortsatt langt igjen til kvinner i Norge er likestilt med menn.

Så lenge kapitalismen består, må de arbeiderne som har en jobb, slite for at kapitalistene skal bli rike. Det gjelder både kvinner og menn. Men kvinnene kommer dårligst ut. Det er fortsatt slik at kvinner i Norge har lavere inntekt enn menn. Og ofte de tyngste jobbene.

Og kvinner kommer enda dårligere ut, fordi menn ikke tar sin del av det helt nødvendige arbeidet i hjemmet, med hushold og mat, med omsorg for barn og gamle.

På toppen av dette blir personer med minoritetsbakgrunn systematisk diskriminert i norsk arbeidsliv. Sosial dumping forekommer oftere og oftere. Innvandrere og barn av innvandrere får ofte de tyngste jobbene og de laveste lønningene. Det gjelder selvsagt ikke alle, men svært mange. Og igjen kommer kvinnene aller nederst. Enda lavere lønninger, enda utryggere ansettelsesforhold, og ofte de mest slitsomme arbeidsoppgavene.

Heldigvis arbeider mange fagforeninger for at kvinner og menn, vi helnorske og arbeidskamerater med minoritetsbakgrunn skal organisere seg sammen mot denne diskrimineringa og uretten.

Norske politikere elsker å framstille Norge som en internasjonal forkjemper for fred, frihet og demokrati. Jeg mener dette skjuler at Norge deltar i krig og støtter undertrykking. Vi husker at Norge var aller ivrigst i bombinga som ødela Libya og at Norge i 13 år deltok i USAs krig i Afghanistan. Noen eksempler kan vise at støtte til undertrykking ofte er en del av norsk politikk.

• Saddam Hussein var Vestens og dermed Norges allierte i alle årene han førte krig mot Iran. Saddam var fortsatt Vestens allierte da han og Kjemiske Ali i 1988 ødela Halabja med gass og drepte tusener.
• Assads regime nektet hundretusener av kurderne i Syria statsborgerskap. Slik var det i tiår etter tiår. Assad brøt flere FN-konvensjoner. Norske regjeringer var passive og krevde aldri at FN skulle reagere mot Assad.
• I dag veit vi at DAESH i stor grad er finansiert fra Saudi Arabia. Med hundretalls millioner dollar, som USAs visepresident Joe Biden har sagt. Vi veit også at herskerne i Saudi Arabia og DAESH står for omtrent samme ideologi. Likevel har norske regjeringer lenge arbeidet intenst for at Norge skal få investere i Saudi Arabia. Det betyr at Norge ønsker et nærmere samarbeide med et regime der deler av herskersjiktet finansierer DAESH. Vår regjering arbeider for at norske kapitalister skal bli rike på å utnytte undertrykte og underbetalte arbeidere i Saudi-Arabia.
• I mer enn 20 år har Norge levert våpen til Tyrkia. Det betyr at norske våpenprodusenter har tjent millioner på å selge våpen til Tyrkias krig mot kurderne. Våpenprodusentene har full støtte fra norske regjeringer og fra Stortinget. Da Rødt tok opp saken i Stortinget i 1995, ble det en kortvarig stans i våpensalget. Og så fortsatte det som før. Ingen veit om kurdiske frihetskjempere er drept med norske våpen.
• Da Svein Olsen og jeg var ved Kobanê i oktober, fikk vi se Norges tidligere statsminister på TV. Jens Stoltenberg, NATOs nye generalsekretær besøkte Tyrkia. Han var i alle kanaler. Og særlig ett løfte fra Stoltenberg ble gjentatt og gjentatt: «NATO skal støtte Tyrkia i Tyrkias kamp mot IS», sa han. Dette sa Stoltenberg mens alle som fulgte med, visste at Tyrkia ikke førte noen som helst kamp MOT Tyrkia har tvert i mot vært en solid og allsidig støttespiller FOR DAESH. På samme måte som Tyrkia har støttet Den frie syriske hær og Jabath al Nusra. Tyrkia støtter dem fordi de fører krig og driver terror for å ødelegge det nye, demokratiske regimet i Rojava. Dvs. i Afrin, i Kobanê og i Cizire. NATOs generalsekretær Stoltenberg prøvde å skjule at Tyrkia støtter DAESH.
• Hittil har vi ikke sett noen politisk eller humanitær støtte fra den norske regjeringa verken til befolkninga i Kobanê eller til Afrin eller Cizire. Norge har heller ikke reist noe krav i NATO om at Tyrkia skal stanse alle former for støtte til DAESH og andre som driver terror mot Rojava.

Jeg nevner disse eksemplene for å vise at også den norske regjeringa både passivt og aktivt støtter de som undertrykker kurderne. Derfor trenger vi at kvinner og menn organiserer press mot den norske regjeringa. – Den slags press kan gi resultater. Ekstra mange kvinner deltok for ett år siden i demonstrasjonene på 8. mars fordi regjeringa ville begrense kvinners frie rett til abort. Dette presset mot regjeringa ga resultat.

Jeg er med i den nye organisasjonen SOLIDARITET MED KURDISTAN. Vi vil bygge opp press mot den norske regjeringa for at Norge skal støtte det kurdiske folkets kamp for demokratiske, sosiale og nasjonale rettigheter. Solidaritet med Kurdistan er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon. Oppgaven er blant anna å påvirke norske myndigheter til å støtte kurderne mot diskriminering og direkte forfølgelser fra myndighetene i de statene hvor kurdern bur. Vi vil ha medlemmer og aktive grupper over hele landet.

En gruppe fra partiet Rødt besøkte for to år siden Cizire kanton i Rojava. På nært hold fikk vi se hvordan det nye sjølstyresystemet virker i praksis. Rojava er omgitt av fiender og ble i 2013 utsatt for terror og angrep fra både Den frie Syriske hæren, fra islamistiske bander og fra Tyrkia. Nabostatene og de ulike partene i den syriske borgerkrigen gjennomførte en effektiv blokade. Bare regjeringa i Sør-Kurdistan tillot av og til LITT varetransport over grensa. Myndighetene og befolkninga i Cizire måtte samtidig sørge for hjelp til titusener flyktninger fra de krigsherjede områdene i Syria.

Mange ville sagt at situasjonen var håpløs. Men befolkninga i Rojava så det ikke slik. Fra 2012 har de bygd opp et nytt styringssystem. Styringsrådene er ikke knyttet til noen religion. Alle religioner er likestilte. Ingen blir diskriminert på grunn av språk eller kultur. Kurderne er i flertall, men arabere, assyrere, armenere, jezidier og andre har samme rettigheter.

I dette systemet har kvinnene makt. Dette er kanskje det viktigste nye i Rojava. Alle styringsorganer har et delt lederskap. Ei kvinne og en mann deler oppgavene som leder. De er co-chairs, for å bruke det engelske uttrykket. Kvinnene i Rojava har tatt en del av den makta som før var bare for menn. Og frigjøring handler om dette, om å ta makt. Dette gjelder både frigjøring av et folk og frigjøring for kvinnene. Viss ikke en del av makta blir flytta fra kvinner til menn, hjelper det lite med festtaler og vakre ord.

I dag er det store demonstrasjoner i alle deler av Kurdistan. I går møttes kvinner fra mange deler av verden i den delte grensebyen som heter Nuseybin på tyrkisk side og Qamishlo på den syriske sida av grensa. I formiddag marsjerte de til grensa for å vise sin støtte til kvinnene som kjemper i Rojava. To av slagordene de ropte var:

• Kvinner er på vei helt til vi alle er frie
• Vi bygger et fritt liv sammen med motstandskvinnene i Kobanê.

Kvinner i Cizire-provinsen var samla i Qamishlo på den andre sida av grensa og svarte med liknende slagord. Tyrkiske soldater med tanks og tunge våpen hindra at kvinnene kunne møtes, men de kunne ikke hindre at kvinnenes slagord i dag gjorde grensa til en meningsløs strek.

I sin uttalelse på den internasjonale kvinnedagen understreker ledelsen i YPJ, Kvinnenes forsvarsenheter, den linja for forsvarskamp som kurdiske, arabiske og assyriske fightere har vist i Kobanê. Deres kampvilje har blitt et mareritt for fiendene deres:

Vår kamp har blitt det beste svaret mot alle tendenser til mannsherredømme over kvinner, mot kvinnedrap, vold, voldtekt og seksuell misbruk, sier ledelsen i YPJ.

Du kan lese mer om YPJs uttalelse her: http://anfenglish.com/women/ypj-there-can-be-no-revolution-and-freedom-without-women

Jeg vil for min del si: YPJ og kvinnene som har tatt makt over styringa i Kobanê og resten av Rojava, er et oppmuntrende eksempel for resten av verden, ikke bare for kvinner, men også for menn som støtter kvinners kamp for frigjøring.

Gratulerer med 8. mars – den internasjonale kvinnedagen!

Her kan du lese mer om 8. mars i Nord-Kurdistan:
http://anfenglish.com/women/8-march-celebrated-across-north-kurdistan