Reisebrev
I dag var vi med valgbussen til Folkenes demokratiske parti (HDP) til flere byer og landsbyer i nord øst i Diyarbarkir provinsen. Alle de unge guttene og de mange jentene danser entusiastisk til musikken som tordner ut fra valgbussen. De er også engasjerte tilhørere når kandidatene fra HDP holder appeller fra busstaket. Applausen, tilropene og slagordene runger utover plassen. Unge og gamle flokker seg rundt kandidatene for å hilse på og ta bilder og selfier. Mange av dem hilser, ler og blunker til oss også. En eldre kar låner oss paraplyen under ei regnskur.
På tross av den vanskelige situasjonen for kurderne med yrkesforbud, arbeidsløshet og undertrykking fra fascistregimet til Erdogan vinker folk langs veien til bussen og smiler. I flere av byene/ landsbyene følges bussen av lange bilkortesjen med HPD flagg. Bilene tuter optimistisk når de kjører forbi bussen vår. Hver gang Leyla Güvens* navn blir nevnt er gjensvaret fra publikum enormt. Det samme er pipekonsertene når vi hører navnet  Erdogan.
Alle stedene vi stopper er sivilt og uniformert politi og militære tydelig tilstede med filmkamera, telelinser, panserbiler og maskingevær. Ubehagelig for oss og vi kan bare ane omfanget av trakasseringa og plaginga folk her blir utsatt for hver dag. «We started this young and will finish it young» sa en av vennene våre i HDP til oss. På dagens valgkamp-tur så vi en bevegelse som har oppløftende mange unge entusiastiske deltakere og tilhørere.
Astri, Beth, Eli og Per

*Leyla Güven er et parlamentsmedlem for HDP. Hun er tiltalt for terror støtte. Hun har sultestreika siden november 2018.

I dette reisebrevet fra Kurdistan vil vi fortelle litt om hvordan vi har blitt mottatt.

Allerede på flyplassen i Istanbul erfarte vi at det tyrkiske politiet ser på oss som fiender. To i reisefølget fikk ikke slippe inn i Tyrkia og måtte returnere til Norge neste morgen.

Vi ser bevæpnet politi, panservogner, såkalte Toma (Vehicle against Social Incidents), minibusser og sivile politibiler alle stedene vi har besøkt. Dette er antiterrorpoliti. Utenfor partikontorene til det progressive partiet Folkenes domkratiske parti (HDP) er denne tilstedeværelsen ekstra synlig.

Etter å ha deltatt i en minneseremoni for Zülküf Gezen måtte vi levere passene våre til tyrkisk politi på gata. Vi fikk ingen begrunnelse og etter å ha ventet ca 30 minutter, fikk vi passene tilbake uten forklaring.

I drosje på vei til Siirt ble vi stoppet i en av politiets kontrollstasjoner. Igjen samlet de inn passene våre. Passene ble fotografert før vi fikk dem tilbake etter ca. 15 minutter.

Når vi skriver dette sitter vi på HDPs kontor i Diyarbakir. På vei inn ble vi fotografert av tyrkisk politi. Utenfor kontoret er det ca. 100 politi og diverse pansrete kjøretøyer, to med vannkanoner.

I følge tolken vår har innenriksministeren uttalt at utenlandske besøkende er uønsket i kurdiske områder under valget. Siste uke har 9 av HDPs gjester blitt nektet innreise til Tyrkia. Vi kjenner oss uønsket av makthaverne i Tyrkia.

Likevel vil vi komme tilbake for å fortsette solidaritetsarbeidet med kurderne. Det er en glede å være HDPs gjester. De tar vare på oss ved å hente oss på flyplassen og kjører oss dit vi skal. De organiserer møter med ulike organisasjoner som gir oss god informasjon om dagens situasjon.

Til og med da vi tilfeldig kom til et lite lokalt HDPsenter ble vi mottatt med nytrukket te, smil og en prat om de lokale kandidatene. Før vi gikk fikk vi med oss både valgprogram og partiflagg.

På tross av makthavernes forsøk på å skape frykt, kommer vi gjerne tilbake til neste valg.

Beth og Astri

Tyrkiske kvinner har dei siste åra vorte oppfordra frå statleg hald til å få minst tre barn. No er oppfordringa auka til fem. Samtidig får kurdiske kvinner tilbod om gratis sterilisering, og dei blir sterkt oppfordra til å sterilisere seg.

Bakteppet er folketals-framskrivingar som seier at innan få år vil det vera like mange kurdarar som etniske tyrkarar, noko president Erdogan og partiet hans (AKP) oppfattar som ein trussel.

Det er sjølvvald abort i Tyrkia inntil tiande veke, etter lova. Men det er langt mellom teori og praksis. Helsearbeidar-forbundet SES, som vi møtte i Batman, fortalde om korleis røynda er: Sjukehusa får ikkje utføre abortar. Sjølv om legane skulle vera for sjølvvald abort, er truslane om sanksjonar såpass sterke at dei ikkje tør utføre det. Dermed blir det kun rike kvinner som får moglegheit til å ta abort, ved å oppsøke private klinikkar.

Samtidig som kvinner nektast sine reproduktive rettar, så er viktige kvinnekollektiv øydelagde. Stadar der kvinner kunne møtast, få råd, gi råd, tene pengar, byggje kampånd er i tur og orden lagt ned. Spedbarn-senter, bibliotek og helseteneste-senter var alle stadar der kvinner møttest i Siirt. Det var stort sett kvinner som jobba der, og kvinner som brukte det. No er alle desse lagt ned AKP sine menn.

Leyla Güven er på sin 138. dag med sultestreik. I dag tok den fjerde sultestreikande politiske fangen sitt eiget liv. Situasjonen er kritisk og desperat for veldig mange politiske fangar her i Kurdistan.

Sultestreikane har isolasjonen av Abdullah Öcalan som tema. Han har ikkje fått møtt verken advokatar eller familie på mange år, med kun éitt kort unntak.

Totalt er det 7000 politiske fangar i tyrkiske fengsel som sultestreikar. I fengselet i Batman har dei rullerande sultestreik, der fem fangar av gongen sultestreikar i ti dagar.

Vi har møtt familiane til to av dei som sultestreikar, i byen Siirt i Kurdistan. Det var krevjande, men givende møte – for kva seier ein til familiar i ein sånn situasjon? Dei var imidlertid tydelege på at dette ikkje handlar om dei, men om alle dei sultestreikande. I den eine familien fortalde dei oss at sønnen vart fengsla under ein demonstrasjon om situasjonen i Kobane, og har no sete i fengsel i fleire år utan å ha fått ein endeleg dom. Han sitt i fengsel mange hundre kilometer unna, utan at verken han eller familien har fått ei forklaring på korfor han ikkje kunne sitte i det lokale fengselet.

– Astri, Beth, Mads og Marie

https://www.facebook.com/plugins/video.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fsolidaritetmedkurdistan%2Fvideos%2F659623824467745%2F&show_text=0&width=560

Stopp isolasjonen av Öcalan, lyd det vi oppfatta som hovudbodskapen på Newroz-feiringa i Amed i 2019.

På Leyla Güven sin 134. dag i sultestreik, som ho starta for å få brutt isolasjonen av Ôcalan, gjekk årets Newroz-feiring av stabelen. Ein sultestreik som naturleg nok prega årets feiring, der vi var til stades.

Ei feiring som imponerte oss. På den eine sida vart vi imponerte over kor engasjerte mange unge folk var, og på den andre sida over kor tolmodige dei som har levd ei stund er. Deira kamp for fridom har gått i mange år no, men er stadig like iherdig.

Det var fint å sjå det fargerike folkehavet, og musikk, dans og glede i time etter time. Vi vart imponerte av det musikalske mangfaldet, og over kor sterkt engasjementet var frå start til slutt. Det skada heller ikkje at sola skein over Amed under heile Newroz-feiringa.

Jamt over har vi fått veldig mange inntrykk. Vi har møtt organisasjonen TJA (Free women’s movement), ein organisasjon for kvinnene i Kurdistan. Dei la vekt på at kurdiske kvinner har mange felles interesser, og trekte fram at samfunnet ikkje kan vera fritt før kvinner er frie.

Alle vi møtte var veldig opptekne av isolasjonen av dei politiske fangene og forholda for dei som sultestreikar.

Vi deltok på minnestund for Zülküf Gezen, som var sultestreikende politisk fange som døydde i fengsel. Vi helste frå Solidaritet med Kurdistan, og delte våre kondolansar.

Vi møtte dei tre sultestreikende parlamentarikarane Dersim Dağ, Tayip Temel og Murat Sarısaç, og overbrakte dei våre helsingar og vår støtte.

HDP har tatt veldig godt imot oss, og lagt imponerande godt til rette for oss. Det er tydeleg viktig for dei at vi som utlendingar er her, og kan bidra til å gjera situasjonen deira betre kjent. Det styrkar deira kamp at dei har støtte internasjonalt.

– Astri, Beth, Mads og Marie

Solkurd Tromsø lagde denne flotte løpeseddelen til sin markering i mars 2019.

I dag er det 31 år siden det grusomme gassangrepet i Halabja. I den anledning har SolKurd sendt brev til tre partier i Bashur (Nord Irak). Det tre partiene er Gorran, PUK og KDP.

2019.03.15 Hilsen til KDP Norge
2019.03.15 Hilsen til Gorran Norge
2019.03.15 Hilsen til PUK – Norge

Da de tre brevene er like i innhold, gjengis det ene nedenfor.

Solidaritet med Kurdistan sender en hilsen til Gorrans representant her i Norge og partifellene i Bashur i anledning av at det når er 31 år siden Saddam Husseins gassangrep som drepte tusener av sivile i Halabja. Etter vårt syn har europeiske stater og USA et medansvar. Vi husker jo at Saddam var Vestens nære allierte og at han i 1988 drev utryddelseskrig mot kurderne med våpen levert fra Europa og USA.

Vi glemmer aldri Halabja og vil delta i arbeidet for at Norge skal bli en av statene som anerkjenner at Anfal var et folkemord mot den kurdiske befolkningen.

En delegasjon fra SolKurd besøkte Bashur i november 2018. Mange møter med partier, andre organisasjoner og enkeltpersoner ga mye ny kunnskap som vil komme til nytte i solidaritetsarbeidet i Norge.

SolKurd støtter alt arbeid for å forsvare Den kurdiske regionen og det grunnlovfestede selvstyret mot fiendtlige trusler og angrep, enten de kommer fra Bagdad eller fra nabostater. SolKurd fordømmer både rakettangrepet mot KDPIs hovedkvarter i Koya og Tyrkias grensekrenkelser og stadige angrep mot landsbyer i grenseområdene.

Vi ønsker dere lykke til i det viktige og vanskelige arbeidet for å utvikle kurdisk samarbeid og enhet på tvers av de kunstige og stormaktsdikterte statsgrensene.

Vennlig hilsen
Solidaritet med Kurdistan

Erling Folkvord, leder

Det er tid for betaling av medlemskontingent for 2019.

Har du ikke betalt ennå?

Det er enkelt å gjøre.