Vi sakser fra dagens Klassekampen (29.01.21) om forfølgelsen av HDP.

SPERRES INNE: TYRKIAS MYNDIGHETER GJØR TILVÆRELSEN STADIG TRANGERE FOR PARTIET HDP OG DETS LEDERE OG MEDLEMMER. HER ER HDP-MEDLEMMER OMRINGET AV TYRKISK POLITI UNDER EN DEMONSTRASJON I 2019. FOTO: YASIN AKGUL, AFP/NTB

TRUSLER: Tyrkias regjering truer igjen med å forby det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet HDP.

Av Peter M. Johansen

Søndag slo tyrkiske sikkerhetsstyrker igjen til mot det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet HDP og raidet et partikontor i et distrikt i Istanbul.

Politiet la beslag på hva de betegner som «propagandamateriell», og arresterte to lokale HDP-politikere som, ifølge det statlige nyhetsbyrået Anadolu, vil bli anklaget for å være medlemmer av Kurdistans arbeiderparti (PKK) som Tyrkia, USA og EU stempler som terroristorganisasjon.

Fahrettin Altun, kommunikasjonsdirektøren til president Recep Tayyip Erdogan, har lagt fram en video fra raidet som viser bilder av PKK-lederen Abdullah Öcalan på veggene i kontoret.

Öcalan har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 1999.

Forbud i vente?

Umiddelbart etter raidet tok flere at Erdogans toppfolk og allierte til orde for å forby HDP. Partiet avviser anklagene om å ha forbindelse til terrorisme og ser i stedet de gjentatte anklagene som del av regjeringens plott for å forby HDP, som er det tredje største partiet i nasjonalforsamlingen i Ankara.

Kampanjen har pågått siden lokalvalget i mars 2019 da HDP gjennom taktisk stemmegivning hjalp det kemalistiske Republikansk folkeparti (CHP), det største opposisjonspartiet, med å vinne Istanbul, Ankara, Izmir og en rekke andre byer. Både valgresultatene og samarbeidet var alarmerende for Erdogan og Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP) med tanke på eventuelle kommende valg.

Ikke uventet rykket Devlet Bahçeli, leder for MHP, tirsdag ut med kravet om forbud. Det nasjonalfascistiske MHP er alliert med Erdogans AKP. Om ikke HDP blir forbudt, vil det være «å undergrave rettsvesenet og kampen mot terrorisme», mener Bahçeli.

Arrestasjonsbølge

Forbud mot HDP vil være det siste i en lang rekke forbud mot kurdiske partier som har forsøkt å skape parlamentarisk åpning mens PKK har drevet væpnet kamp siden 1984. Ingen har nådd så langt som HDP.

Det har utløst et nytt ras av arrestasjoner av valgte representanter, borgermestere, lokale politikere og medlemmer etter valget i 2019. 59 av HDPs ordførere er avsatt og byttet ut med folk utpekt av myndighetene.

Nå blir arrestasjonene systematisk brukt for å bygge opp under anklagene om sammensvergelse, advarer Pervin Buldan (53), medleder i HDP som har bakgrunn fra det kurdiske Demokratisk samfunnsparti (DSP).

– Regjeringsblokka som ikke klarer å møte oss politisk, har startet krig mot HDP ved hjelp av rettslige og sikkerhetsmessige mekanismer, sier hun til Reuters.

Hun mener raidet i Istanbul var en «provokasjon og fortsettelse av sammensvergelsen for å stenge oss ute fra demokratisk politikk».

Tiltale mot Demirtas

Buldan er medleder av HDP sammen med tyrkiske Mithat Sancar. Årsaken er at de to medlederne, kurderen Selahattin Demirtas og Figen Yüksedag, har sittet fengslet siden november 2016.

I slutten av desember begynte påtalemyndigheten å utarbeide en ny siktelse mot Demirtas og 108 andre. Tiltalene omfatter 37 tilfeller av drap og anklager om å splitte Tyrkias enhet og territoriale integritet. De kopler også Demirtas til PKK på bakgrunn av protester til støtte for YPG/YPJ-militsen i Syria i 2014, der flere mennesker ble drept.

Tiltalene går direkte imot en kjennelse i Den europeiske menneskerettsdomstolen som krever at Demirtas blir løslatt. Erdogan anklager domstolen i Strasbourg for å forsvare en «terrorist» med PKK-maske som han holder ansvarlig for drapene under protestene. Erdogan har alltid overhørt de bindende ECHR-kjennelsene siden han kom til makta i 2002.

HDPs motoffensiv

På nettmøtet til EU Turkey Civic Commission (EUTCC) tirsdag understreket HDPs internasjonale talsperson Hizyar Özsoy at et forbud mot HDP ikke løser Erdogans problemer, fordi det umiddelbart vil føre til at et nytt parti blir opprettet, slik det har skjedd sju ganger tidligere. Erdogan og AKP arbeider i stedet for å opprette et alliert kurderparti som skal splitte de kurdiske stemmene. Özsoy peker på at HDP fortsatt har 30.000 aktivister etter at om lag 10.000 er blitt fengslet eller venter på dommer.

Tida er på vår side, mener Özsoy. Han opplyser at HDP har varslet motoffensiv i februar fram til juni på fire områder, hvor kjennelsen fra ECHR er en av dem. Det nye kampprogrammet vil bli lansert 8. februar av Buldan og Sancar. Ifølge Sancar har HDP hatt møter med ambassadørene fra Tyskland og Frankrike om ECHR-dommen. Dette beviser at «vår rett hele tida blir stadfestet på ulike nivå», mener Sancar.

peterm@klassekampen.no

FAKTA

• Folkenes demokratiske parti (HDP) ble opprettet 15. oktober 2012 som det siste i rekka av kurdiske partier i Tyrkia.

• Forløperen var det kurdiske Fred og demokratipartiet (BDP). Demokratisk regionsparti (DBP) er HDPs kurdiske søsterparti.

• HDP praktiserer medleder-systemet med to sidestilte ledere: kvinne/mann og kurder/tyrker.

• HDPs første medledere var Selahattin Demirtas (kurder/mann) og Figen Yüksedag (tyrker/kvinne) som ble fengslet 3. november 2016. Nye ledere er Pervin Buldan (kurder/kvinne) og Mithat Sancar (tyrker/mann).

I dagens Aftenposten (28. januar 2021) har kunsteren Gelawesh Waledkhani et tilsvar til den tyrkiske ambassadørens angrep. Hun har lagd det flotte kunstverket som henger i Rosenkrantsgate i Oslo.

Kunstverket er et budskap til alle kvinner: Det nytter å kjempe for sine rettigheter

Gelawesh Waledkhani billedkunstner

Tyrkias ambassadør Fazli Corman demoniserer kurdere og kaller et kunstverk for terroristpropaganda. Han kommer med drøye beskyldninger mot meg og mitt kunstverk. Da anser jeg det som min plikt å svare på disse beskyldningene med fakta som er fraværende i ambassadørens debattinnlegg.

Som kunstner bruker jeg min ytringsfrihet for å fremme kvinnekamp og vise solidaritet med undertrykte folkegrupper. Kunstverket mitt, som det tyrkiske statsapparatet vil fjerne, er ment som et budskap til alle verdens kvinner om at det nytter å kjempe for sine rettigheter.

Terrorstempling som brekkstang

Om terrorstemplingen fra ambassadøren: Norske motstandsmenn ble under andre verdenskrig kalt for terrorister av den nazistiske okkupasjonsmakten. Nelson Mandela ble tidlig stemplet som terrorist. Et kjennetegn som går igjen i frigjøringshistorier, er at det alltid er okkupanten som bestemmer hvem som er terrorist.

Oslo-samtalene i 2012 mellom kurdiske PKK og Tyrkia er kjent for de fleste. Tyrkiske myndigheter forhandlet med Abdullah Öcalan, som representant for det kurdiske folket, for å finne en løsning på det kurdiske spørsmålet. Öcalan var arkitekten bak fredsprosessen. Hvordan kan ambassadøren da kalle Öcalan for en terrorist?

Tyrkiske myndigheter bruker terrorstempling som en brekkstang mot alle kritiske stemmer. Ikke bare mot kurdere, men også tyrkiske kritikere. Det er den samme anklagen som brukes når journalister fengsles, aviser stenges, kunstnere arresteres og folkevalgte parlamentarikere avsettes.

Grov undertrykkelse

«If you really want to know about the Turkish government, be a Kurd for one hour», sa Nelson Mandela.

Millioner av kurdere i Tyrkia er nektet undervisning på sitt morsmål. De er også nektet å bruke og fremheve sin kultur og identitet i det offentlige rom. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan benekter at det finnes et kurdisk spørsmål i Tyrkia.

At PKK fører geriljakrig, er ingen hemmelighet. Men bakgrunnen er den grove undertrykkelsen som Tyrkias største etniske minoritet utsettes for.

Kurdere har opplevd Dersim- og Zilan-massakrene, hvor titusener av kurdere ble drept og tusenvis av landsbyer ble jevnet med jorden. Alt dette er hendelser som fant sted lenge før PKK ble grunnlagt. Det er historiske fakta som ambassadøren ikke har tatt med i sin kronikk.

Tyrkia bryter folkeretten ved å angripe kurdere i Syria og Irak. Internasjonale menneskerettsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch sier at Tyrkia har begått krigsforbrytelser mot kurderne i Afrin og andre byer i Nord-Syria. Den europeiske menneskerettsdomstolen har vedtatt at Tyrkia må løslate politikeren Selahattin Demirtas og forfatteren Osman Kavala. Dette er Tyrkia juridisk bundet til, men staten nekter å lytte til den høyeste menneskerettsdomstolen i Europa.

Burde finne fredelig løsning

Tyrkia er et av de mest udemokratiske og autoritære landene i verden. Landet er stadig i konflikter med sine naboer og allierte. Ambassadørens og Tyrkias angrep på dette kunstverket er ikke annet enn et angrep på ytringsfrihet i et demokratisk samfunn.

Tyrkias hovedproblem er mangelen på grunnleggende menneskerettigheter og den pågående undertrykkelsen av den kurdiske befolkningen. Istedenfor dette forsøket på å kneble kurdere, burde Tyrkia sette søkelys på å finne en fredelig løsning på det kurdiske spørsmålet.

I følge det kurdiske medieselskapet Rudaw, basert i Nord-Irak har Ankara forbudt 109 bøker som omhandler kurdere, medregna 31 skrevne på kurdisk bare siden 2016. 

Sist i rekka er en bok om en soldat som ofra liver i forbindelse med å uskedliggjøre bomber lagt ut av jihadist-organisasjonen Islamsk Stat.

«The Istanbul Press Prosecutor opened a case on January 4 against Selim Curukkaya for allegedly praising the PKK and “targeting Turkish security forces” in his book “Dr. Seid: When we lost the key to mountains,” written about his brother, who died during the fight against the Islamic State (ISIS).

Dr. Seid Curukkaya, was injured in Bashiqa, Nineveh province while defusing an improvised explosive device laid by ISIS on October 26, 2016.  He died four days later in a hospital in Germany.»

Deutsche Welle har lagd denne dokumentaren på litt over 7 minutter som en kort introduksjon på engelsk om Kurdistan. Filmen er produsert i 2019.

Stortingsrepresentant Karin Andersen fra SV stilte 5. januar justisministeren spørsmål om hva Norge har gjort og hva som gjøres for å rette opp Norges brudd på de europeiske menneskerettighetene (EMK) artikkel 3. Her ligger både spørsmål fra K. Andersen og svaret fra justisministeren: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=82742

Ministeren svarer ingenting om hva Norge vil eller kan gjøre og overlater Gülizer Tastemir til seg sjøl. Gülizer har utreiseforbud fra Tyrkia, da hjelper det lite at justisministeren henviser til at hun kan ta kontakt med ambassaden dersom hun ønsker å søke om innreise til Norge. Er det sånn ministeren mener at man skal gjøre opp for seg når er dømt i retten. 

Justisministeren viser en total ansvarsfraskrivelse og har ingen planer for å hjelpe en de har sendt til Tyrkia. Et land som den rettskraftige dommen fra Oslo tingrett i 2018 sier at det er påvist vesentlige grunner for å tro at utsendelse til Tyrkia ville medføre en reell risiko for mishandling i strid med EMK artikkel 3. Nå har Gülizer sittet fengslet i tre og et halvt år uten at norske myndigheter har vært i kontakt med den henne eller med advokaten hennes. Betyr ikke de europeiske menneskerettighetene noe for norske myndigheter?

Ministeren mener at Norge har begrensede muligheter til å bistå Gülizer fordi hun ikke er norsk statsborger, men hun har fått 3 års beskyttelse i Norge. 

Vi kan forstå at Norge ikke kan gripe inn i andre lands rettsprosesser. Norge har før brukt millioner på diplomatisk påvirkning for å hente en dømt norsk leiesoldat i en kriminalsak fra et land og tilbake til Norge. Gülizer Tastemir er dømt for å ha en annen politisk mening enn myndighetene i Tyrkia. Nå må Norge ta ansvar for dem de lover å beskytte.

Under ledelse av tyrkiske foreninger i Norge pågår det en kampanje mot et
utendørs kunstverk i Oslo. Kunstverket, skapt av Gelawesh Waledkhani viser
kvinnelige kurdiske geriljakjempere, sammen med et sitatet «A society can
never be free without women’s liberation” av den fengslede kurdiske
folkelederen Abdullah Öcalan. De hevder sitatet støtter terror.

Vi i Solidaritet med Kurdistan vil peke på at selv om kampanjen har fått
marginale 200 underskrifter, og neppe vil føre til noen konkrete
konsekvenser, peker den på en urovekkende tendens befolkningen i Norge bør
være klar over. Internt i Tyrkia brukes anklager om støtte til terror,  som en
universell brekkstang mot alle kritiske stemmer. Det er den samme anklagen
som brukes når journalister fengsles, aviser stenges, kunstnere arresteres
og folkevalgte parlamentarikere avsettes. Når marginale stemmer fra tyrkiske miljøer i
Norge forsøker å importere den samme argumentasjonen i et forsøk på å
undertrykke kunstnerisk frihet i Norge er det et forsøk på å snike inn denne
autoritære politikken under dekke av et universelt språk om kamp mot terror
og ekstremisme.

I redsel for å miste Tyrkia som strategisk militær alliert har vestlige
land, inkludert Norge, så langt møtt den stadig mer autoritære,
folkerettsfiendtlige og diktatoriske tyrkiske regimet med regelrett feighet.
Man har sett en annen vei mens menneskerettigheter og demokratiet i Tyrkia hules ut.
Man har fortsatt å selge regimet våpen og vist en moralsk fleksibilitet som er regelrett
skammelig. Når regimetro tyrkiske miljøer nå forsøker å
importere sine autoritære virkemidler til Norge er dette et symptom på den
norske uviljen til å aktivt motsette seg Erdogans regime. Det har fått mange
fingre og forventer nå hele hånden.

Som nevnt innledningsvis vil neppe angrepet på dette konkrete kunstverket
lede til noe som helst. Allikevel vil Solidaritet med Kurdistan oppfordre
befolkningen i Norge til å huske denne saken neste gang man hører at Tyrkia
omtaler noen som terrorister, du vil neppe måtte vente lenge.

Lørdag 9. januar gjennomførte Det kurdiske kvinnenettverket i Oslo en demonstrasjon mot kvinnedrap.

Lida Werts holdt følgende appell:

Tale lørdag 9. januar 2021

For 8 år siden skjedde et brutalt attentat i Paris.  Den tyrkiske staten vendte seg mot kurdiske kvinner i kampen for kurdisk eksistens, mot kurdisk folkemord og kvinnens frigjøringsbevegelse. 

Sakine Cansız (Sara), en av grunnleggerne av den kurdiske frihetskampen og av den kurdiske kvinnebevegelsen,

Fidan Doğan (Rojbin), som representerte kurderne innen eksilenes diplomati,

 og Leyla Şaylemez (Ronahi), et medlem av ungdomsbevegelsen, ble myrdet av den tyrkiske staten.

Som den europeiske kurdiske kvinnebevegelsen, på 8-årsjubileet for massakren, vi minnes Sara-Rojbin-Ronahi med respekt og takknemlighet;

Vi fordømmer dette dårlige angrepet med hat og sier at vi er mer målbevisste enn noen gang i kampen for å gjøre gjerningsmennene til ansvar.

Mordet på 3 kurdiske kvinnelige revolusjonærer ble gjennomført som en del av det fascistiske Turkiske Erdogan-regimets helhetlige krigskonsept.  Kreftene som gjennomførte massakren, er klare.  Som en fortsettelse av den internasjonale konspirasjonen mot det kurdiske folks leder Abdullah Öcalan ble dette politiske drapet begått med støtte og partnerskap fra internasjonale makter og på Erdogans instruksjoner.  Tyrkisk secret service, MİT, var planlegger, Ömer Güney er hit mannen.

 Det kurdiske folket og deres venner har ført og opplyst kampen for å opplyse massakren fra den aller første dagen.  For kurderne er gjerningsmannen klar; Bevisene ble presentert for samvittigheten, til både det franske rettsvesenet og den demokratiske offentligheten, for de som er juridisk ansvarlig.  Problemet er imidlertid det internasjonale konseptet og medvirkning bak massakren.  Dessverre har den franske staten ikke vært i stand til å handle utenfor dette konseptet på 8 år, og har ikke klart å kvitte seg med stillingen i slagordet » Taushet sier mer enn 1000 ord «.  Derfor forblir massakren i Paris fortsatt som en svart flekk, juridisk, politisk, samvittighetsfullt og moralsk.

  Til tross for at massakren i Paris ble opplyst av det kurdiske folket og deres venner, har straffriheten invitert til nye massakrer de siste 8 årene; Den tyrkiske staten har lagt til nye forbrytelser mot menneskeheten i Rojava, Afrin, Bakur, Bashur og Media Defense Areas.  Mentaliteten som etterlot massakren i Paris ustraffet, satte blinde øye for alle disse invasjonene og folkemordangrepene og ble en partner.  Siden den dagen tilhører enhver forbrytelse, mot menneskeheten i Kurdistan og Midtøsten, til samtalestyrker som har posisjonert seg på siden av den tyrkiske staten.  De er stille, og de er partnere. 

Hvis massakren i Paris ikke hadde blitt ustraffet, ville den tyrkiske staten ikke ha vært i stand til å okkupere Kobanê, Afrin og Serekaniye. Shengal og Mexmur ville ikke ha vært under samme trussel i dag, den tyrkiske staten sendte, gjengene sine fra Armenia til Libya, til hele geografien i Midtøsten.  Hvis den tyrkiske staten og Erdogan ble håndtert som gjerningsmennene til tre kurdiske revolusjonære kvinner under denne rettssaken, hundrevis av andre kvinner og barn ville ikke bli drept.

Derfor krever vi på 8-årsjubileet at republikken Tyrkia blir dømt for alle forbrytelser mot menneskeheten og kvinnemassakren i Paris-massakren. Vår oppfordring til alle internasjonale institusjoner, spesielt den franske staten, er at disse forbrytelsene skal dømmes og drapet på kvinner skal anerkjennes som en forbrytelse mot menneskeheten.

Beth Hartmann fra Solidaritet med Kurdistan holdt følgende appell.

akk for at jeg får stå her og hedre tre revolusjonære kvinner som brutalt ble henretta for 8 år sida i Paris. Alle disse tre kvinnene kjempa for likestilling og kvinners rettigheter i et fritt samfunn.
Sakine Cansiz var med å stifta PKK, der hun tidlig jobba for å bedre kvinners situasjon. FIdan Dogan var kjent gjennom sitt arbeid for menneskerettigheter og  Leyla Säylemez deltok i ungdomsorganisasjonen til PKK for et fritt samfunn for alle.
Erdogan og AK-partiet følte seg trua av kvinneaktivister og kanskje spesielt disse tre kvinnene. To agenter fra MIT, det øverste militære etterretningsbyrået i Tyrkia har bekrefta at etter ordre fra Erdogan deltok de i avrettinga i Paris. De to agentene sitter nå fengslet i PKKs fengsel i Sør Kurdistan.

Det franske rettsvesenet avslutt aldri saken etter at en tiltalt døde av sjukdom i fengselet før saken starta. Nå vil jeg si noe om solidaritet – Solidaritet beskrives som en følelse av samhørighet og samhold mellom individer og grupper, person til person, folk til folk, land til land. Denne likvideringen handler ikke om et lands indre anliggende. Det var et angrep på alle feminister. 
PKK sine krav blei kjempa i gjennom og imot patriarkatet til en bedret situasjon for kvinner. I 2014 var jeg i Amed der AK-partiet  ikke hadde politisk makt da. Vi fikk oppleve kvinnekollektiver på forskjellige områder og måter. Kvinnene utforma sjøl hva som var best for dem utfra deres erfaringer.
Dette er nå knust. Sist jeg var i Kurdistan, i 2018 var de gode kvinnekollektivene borte. Tyrkiske og kurdiske kvinner ble behandlet forskjellig. I redsel for at det skal bli like mange eller flere kurdere enn tyrkere oppfordra myndighetene kvinnene ( de tyrkiske altså) til å få minst 3 barn, mens de kurdiske kvinnene ble sterkt oppfordra til å sterilisere seg.
Det er lovbestemt sjølbestemt abort inntil 10.uke i Tyrkia, men loven er ikke lik for alle. i 2018 fortalte helsearbeidere i forbundet SES i Batman oss at sykehusene i de kurdiske områdene ikke fikk utført aborter. Helsearbeiderne ble trua med tøffe sanksjoner så de tør ikke utføre inngrepene. 
Sakine, Fidan og Leyla trodde på dette utsagnet; Kvinne – livet – frihet. 
Så bli med: 
Jin Jiyan – Asadi

Det kurdisk kvinnenettverket arrangerte demonstrasjon i Oslo i går. Der leste kvinneaktivister opp navnene på 100 kvinner som har blitt drept og en appellant oppfordra til å støtte underskriftskampanja mot kvinnedrap.

DU KAN BIDRA ved å skrive under og dele denne lenka med din omgangskrets: https://100-reasons.org/petition/

Denne appellen ble holdt om underskriftskampanja.

Som den kurdiske kvinnebevegelsen har vi kjempet med kampanjer, handlinger og motstand mot feminism i Kurdistan.

Med vår nye kampanje «100 grunner til å dømme Diktatoren», vil vi stå opp mot den viktigste gjerningsmann for disse forbrytelsene, Recep Tayyip Erdoğan. Uten tvil i hans 18 år i makt, Erdoğan har ikke begått 100, men hundrevis av forbrytelser.

Vi vil ikke si: Antall hendelser og dødsfall er umulig å telle. Som kvinner, skal vi ikke bare fordømme disse forbrytelsene som statistikk.

Vi fordømmer dem også med vårt vesen, vår samvittighet, vårt hjerte og vårt sinn.

Vi vil ikke at Erdoğan skal være som de andre som blir kalt ‘statsledere ‘, og bare kalles «diktatorer» etter deres krigsforbrytelser har blitt avslørt, eller de hadde dødd.

Vi vil at han skal bli tiltalt nå!

Vår liste over Erdoğans forbrytelser er lang nok, og det gjør at vi ikke vil at den skal bli enda lengre.

Som den kurdiske kvinnebevegelsen i Europa (TJK- E) ønsker vi å samle 100.000 signaturer av 100 grunner til å motsette seg diktatoren og hans leiesoldater med sin lovbruk, militære og voldspoliti og urettferdighet.

Vi deler en «grunn» 100 dager lang, ved å dele historiene om kvinner som ble myrdet av staten.

Med dette vil vi fortelle deg om kvinnene som er blitt myrdet. Vi vil at de skal gå inn på sidene til historiene og våre minner.

Signaturene som vi samler, vil utgjøre det første trinnet i vår søken etter å straffeforfølge diktator.

I andre fase vil vi ta våre signaturer, hendelsene vi har registrert, og alle bevisene vi har samlet til FN og andre relevante institusjoner. Gjennom handlinger og juridiske og sosiale kampanjer vil vi kreve begynnelsen på prosessen med å anerkjenne kvinnedrap som en forbrytelse på lik linje med folkemord.

Hver signatur vi samler inn tar oss ett skritt nærmere å tiltale diktatoren. Du kan gi strøm til vår kraft, stemmen din til stemmen vår for å fjerne diktator fra livet vårt ved å registrere deg i denne kampanjen. Hvis vi klarer det, kan vi stoppe diktatorer over hele verden fra å misbruke og drepe kvinnelige aktivister.

Vær så snill og signer. Du kan signere her, i slutten av demonstrasjonen. Snakk om det, del på sosiale media, støtt vår kampanjen!

Det er over 35 000 flyktninger og asylsøkere fra Iran i Tyrkia. Blant disse finnes journalister. De kan bli utsatt for forfølgelse, både av tyrkiske myndigheter og av iranske myndigheter som gjennomfører likvideringer av politiske motstandere i Tyrkia.

I følge organisasjonen Journalister uten grenser har FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) endra rutinene slik at en flyktning som kommer til Tyrkia først må registrere seg hos tyrkiske myndigheter, og bli godkjent av dem, før hen kan registrere seg hos UNHCRs kontor i landet. Hele prosessen med å bli godkjent som flyktning og bli videresendt til tredjeland har stoppa opp. I mellomtida trappes forfølgelsen opp.

Solidaritetsorganisasjonen The Solidarity Council of Iranian Refugees in Turkey har sendt et brev til UNHCR. I brevet viser de til at tyrkiske myndigheter har arrestert medlemmer av en iransk likvideringsgruppe og viser til UNHCRs passivitet. De krever fortgang og at UNHCR oppfyller sine forpliktelser.