Stortingsrepresentant Karin Andersen fra SV stilte 5. januar justisministeren spørsmål om hva Norge har gjort og hva som gjøres for å rette opp Norges brudd på de europeiske menneskerettighetene (EMK) artikkel 3. Her ligger både spørsmål fra K. Andersen og svaret fra justisministeren: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=82742

Ministeren svarer ingenting om hva Norge vil eller kan gjøre og overlater Gülizer Tastemir til seg sjøl. Gülizer har utreiseforbud fra Tyrkia, da hjelper det lite at justisministeren henviser til at hun kan ta kontakt med ambassaden dersom hun ønsker å søke om innreise til Norge. Er det sånn ministeren mener at man skal gjøre opp for seg når er dømt i retten. 

Justisministeren viser en total ansvarsfraskrivelse og har ingen planer for å hjelpe en de har sendt til Tyrkia. Et land som den rettskraftige dommen fra Oslo tingrett i 2018 sier at det er påvist vesentlige grunner for å tro at utsendelse til Tyrkia ville medføre en reell risiko for mishandling i strid med EMK artikkel 3. Nå har Gülizer sittet fengslet i tre og et halvt år uten at norske myndigheter har vært i kontakt med den henne eller med advokaten hennes. Betyr ikke de europeiske menneskerettighetene noe for norske myndigheter?

Ministeren mener at Norge har begrensede muligheter til å bistå Gülizer fordi hun ikke er norsk statsborger, men hun har fått 3 års beskyttelse i Norge. 

Vi kan forstå at Norge ikke kan gripe inn i andre lands rettsprosesser. Norge har før brukt millioner på diplomatisk påvirkning for å hente en dømt norsk leiesoldat i en kriminalsak fra et land og tilbake til Norge. Gülizer Tastemir er dømt for å ha en annen politisk mening enn myndighetene i Tyrkia. Nå må Norge ta ansvar for dem de lover å beskytte.