Reisebrev fra Syria våren 2018

I april og mai 2018 reiste Erling Folkvord, Sara Baban og Johan Petter Andresen i nord Syria. De lagde nesten daglige reisebrev som ble lagt ut på Solidaritet med Kurdistans Facebook-side. Vi samler reisebrevene her og legger til billedtekster til bildene etter hvert. Har du lyst til å reise på en studietur til Syria? Ta kontakt med solidaritetmedkurdistan@gmail.com .

Qamishlo den 26.04.18

Etter noen timers kjøring kom vi til grensa mellom den Kurdiske Regionen i Irak og Den Demokratiske Føderasjonen  Nord-Syria. Etter en del spørsmål og papirarbeid kom vi oss på ferga med all pikkpakk og tok farvel med vår hjelpsomme taxisjåfør. På syrisk side ble vi møtt av vår tolk og sjåfør og etter litt papirarbeid og spørsmål der bar det av gårde til Jazeera-kantonens kontor for utenlandsforbindelser og lederen der.

På veien fortalte vår tolk Abdulselam om en av de mange metodene som det syriske regimet har brukt for å undertrykke kurderne. Han fortalte om noe som er kjent som det arabiske beltet som blant annet består av 53 landsbyer som ble satt opp av myndighetene på 60-tallet i forbindelse med oppdemminga av Assaddammen. En del av de som fikk sine hjem oversvømt av den nye kunstige innsjøen, ble tvangsflytta til det frodige området mot grensa til Tyrkia. Det var rundt 10 familier i hver av de 53 landsbyene, og kurderne som bodde på den grunnen ble kasta ut. De fikk ingen erstatning og ble jordløse. Noen av disse kurderne ble boende som fattige jordløse i området, andre har søkt et utkomme i andre områder i Syria (Aleppo, Homs osv).

I kveld overleverte vi medisiner og morsmelkerstatning til kurdiske Røde Halvmåne, som vi hadde kjøpt inn i Hewler i Irak. Vi fikk en kort prat med dem om hvordan de jobber nå i forhold til både internt fordrevne og hvordan de samarbeider med FN og utenlandske NGO-er. De samarbeider med Den internasjonale Røde Kors-komiteen, og har også en viss koordinering med Syrias Røde halvmåne med å hjelpe internt fordrevne i området nord for Aleppo. Dette er folk som rømte fra den tyrkiske invasjonen av Afrin i nordvestre Syria.

På bildet er Erling i samtale med utenriksansvarlig i Jazeerakantonen om våre ønsker og planer.

P1050211
Fra venstre: Tolken Abdulselam, Sara Baban, Erling Folkvord og
Abdulkarim Omar

 

27.04.18 Kobanê

Reisebrev fra Erling, Sara og Johan Petter.

Slaget mellom de kurdiske revolusjonære styrkene og IS om Kobane i 2014-2015 var vendepunktet i kampen mot IS i Syria. For IS innebar det begynnelsen på slutten og IS har vært på defensiven siden. Seieren mot IS i Kobane ødela rundt 85 prosent av byen. Mesteparten av beboerne måtte flykte. Sjølstyremyndighetene har en formidabel oppgave i å gjenoppbygge byen, uten særlig støtte fra omverden, samtidig som de må ta imot nye internt fordrevne fra Raqqa og Afrin. Bystyret i Kobane har bestemt at omtrent fire – fem kvartaler av ødelagte bygninger skal være et museum. Vi besøkte området i dag. Her kan man se de enorme ødeleggelsene. Vi så resultatet av en IS bilbombe og restene av bilen. Vi så en kanon som IS hadde tatt fra Assad-regimet som ble brukt og vi så bombekratere etter amerikanske bomber. Det ligger hylser og granatrester i området. I hvert kvartal er det satt opp skilt med navn på de martyrene som falt der og det er lagd et større portrett av hærsjefen som falt i gatekamp midt under slaget. Det er et museum som gjør inntrykk, også på vårt syriske vertskap.

30822218_1524071041036802_8697957264993631428_o

Rester av en ødelagt tanks i ruinene som utgjør museet i Kobanê

31396653_1524072107703362_4849104673253962160_n

Ruiner i museet

31404260_1524071497703423_2239789133832196110_n.jpg

Forrest forvridde rester av en bil som frakta en bilbombe inn i Kobanê

 

28.4.18 Kobanê

Reisebrev fra Erling, Sara og Johan Petter.
Muren som Israel har bygd i Palestina er kjent. Men færre kjenner til muren som Tyrkia har bygd mot Syria. Den går på syrisk side langs grensa i over 700 kilometer. Den er fire meter høy og oppå muren er det nok en meter med piggtråd. Grensa mellom Syria og Tyrkia går tvers gjennom kurdisk område. Kurdiske byer og landsbyer er delt i to. Det er stormaktene som tegna grensene etter første verdenskrig og grensa har altså ingenting medden typen grense som Norge har med Sverige, Finland og Russland som er et resultat av nasjonal kamp og klassekamp over flere hundre år i landa sjøl. Det er koloniherrer fra utsida som har diktert grensene. De regimene som finnes mellom statene som er oppretta som et resultat av diktatet er på denne måten kunstige stater og stater som ledes av overklasser som i sterk grad knytter seg opp til stormakter for å overleve. Stormaktene rivaliserer seg imellom om å ha disse postkoloniale statene som sine «klienter». Muren er et uttrykk for at Tyrkia og Syria er stater med uløste nasjonale problemer. Og det største nasjonale problemet er den statsløse kurdiske nasjonen. Muren skaper store problemer for kurderne som da er atskilt fra hverandre og der familie og slekt hindres fra å besøke hverandre.
Kobane er grenseby til Tyrkia. Da Tyrkia bygde grensemuren mange titalls meter inne på syrisk side i 2016, protesterte innbyggerne som hadde jorder inntil grensa og andre beboere i solidaritet. De tyrkiske soldatene drepte to av demonstrantene som var uvæpna og såra flere andre. Men protestene førte faktisk til at muren ble trukket litt tilbake. Vi møtte en av bondefamilene som var ute og arbeida på sin åkerlapp. Vi ble også fortalt at tyrkiske soldater har skutt på folk flere ganger og en bonde har blitt
drept.

Familien som mista deler av sin lille åkerlapp til den tyrkiske muren

 

 

 

 

30171498_1524951254282114_2667995296650143631_o

Tyrkisk vaktpost på syrisk territorium som kan finne på å skyte sivile på syrisk side.

29.04.18 Kobanê

Reisebrev fra Kobane fra Erling, Sara og Johan Petter

Etter et besøk hos byledere på lørdag formiddag, gikk vi tilfeldigvis forbi et bakeri. Det viste seg å være det vi kan kalle sentralbakeriet. Folk spiser brød til frokost, lunsj, middag og kvelds. Det spiller altså en mer sentral rolle enn poteten i Norge. Ingrediensene er hvetemjøl, salt, gjær og vann. Brødet er som ei tjukk pannekake og kalles nan. Fabrikken var noe av det første som sjølstyremyndighetene tok tak i etter frigjøringa. Det daglige brød er jo avgjørende for hele befolkninga. Etter hvert er den offentlig eide og offentlig drevne fabrikken blitt byens største arbeidsplass. Aziz som var en av driftslederne, fortalte meg stolt at de 140 mannlige arbeiderne produserer 35 tonn brød på tre-skift hver dag. Dette er nok for 100 000 mennesker. En pakke med 10 brød selges for cirka 2 kroner. Den koster 4 kroner å produsere. Så brødet er sterkt subsidiert. I distriktet finnes det for øvrig seks mindre bakerier drevet i lokale landsbyer.
Seinere på dagen møtte vi ledelsen for det vi kan kalle teknisk etat for Kobani. De fortalte oss at over 90 prosent av avløpssystemet og strømnettet nå er reparert. For å sikre strømforsyninga til alle, begrenser man størrelsen på sikringene til den enkelte husholdning. Det vanlige er 10 amperes sikring. Strømmen er basert på vannkraft fra verket ved Tisrindammen. Turbinene var blitt ødelagt under kampene, men den ene av tre er reparert. Den kan gi nok strøm til området.
Men Tyrkia avleder vannet i Eufrat til vanning. Tyrkia har ikke skrevet under på den internasjonale konvensjonen om hvordan land skal regulere elver som krysser grenser. Dette skyldes at Tyrkia ligger oppstrøms når det gjelder Eufrat, Tigris og andre viktige elver og driter i konsekvensene for nabolanda som er nedstrøms. Den lave vannføringa fører til at det er mangel på strøm. Rett som det er hører vi aggregater som går på diesel som supplerer strømmen.
Vannforsyninga er også reparert og de har fått i gang et renseverk og har tilgang på klor for rensing. Vannet kommer fra elva Eufrat. Myndighetene er nå i gang med å flytte produksjon ut av bykjernen. De er nå i ferd med å ferdigstille bilreparasjonshaller. Disse hallene skal leies ut til private av bymyndighetene. I forbindelse med veireparasjoner har de reparert og fått i drift et grustak som er offentlig eid og drevet. Fra før av eier en entrepenør en asfalteringsmaskin. Denne leier han til myndighetene. Myndighetene får også en liten inntekt av å selge grus.
De har lagd en ny hovedgate i byen som er 48 meter brei med breie fortauer. Den er to kilometer lang. Kobanes Karl Johan. Myndighetene bygger også matbutikker. Disse skal leies ut. Alt dette arbeidet gjøres mens Den demokratiske føderasjonen i Nord-Syria føderasjonen er kringsatt av fiender. Alt som kommer inn må komme inn uformelt og til en høyere pris enn normalt i markedet. I nord og vest er de tyrkiske myndighetene hindringen. I øst er det de tyrkiskvennlige halvføydale, klansstyrte myndighetene i Den kurdiske regionen i Irak som er hindringen. I sør er det Assad-regimet som er hindringen. Hindringer er til for å overkommes og krigens gang i både Syria og Irak styrer hva som er mulig å få til. Det er krigen som bestemmer det meste av folks dagligliv, dessverre.

30.04.18 Kobanê

Reisebrev fra Kobane fra Erling, Sara og Johan Petter

-Alle barn, uansett hvem de er, kan begynne i våre skoler dersom de har vært her mer enn en måned, forteller Deldar, en av de ansvarlige i skolesystemet. Dette har betydning under krigen der titusenvis av internt fordrevne kommer og går i takt med krigens gang. Nå senest måtte 150 000 mennesker evakuere fra Afrin i Nordvestre Syria da Tyrkia invaderte området med hjelp av jihadistmilitser. Det er også folk fra Raqqa lengre sør og fra Deir ez Zour som flykter. Ikke alle kommer til Kobane, men noen.
Deldar forteller videre at i Eufrat regionen hadde de 42 000 elever i fjor, i år er det 115 000 og de planlegger å kunne undervise 150 000 neste år. I hovedsak skyldes det økte antallet at folk nå vender tilbake til området etter at IS har blitt beseira, men det kommer også internt fordrevne barn.
De har lagd nye skolebøker som behandler alle folkeslag og alle religioner likt. Regimets skolebøker var sjåvinistiske og fremma araberne foran de andre folkeslagene. Tidligere foregikk all undervisning på arabisk. Nå foregår undervisninga basert på morsmålet til elevene. Det er tre offisielle språk i Den Nord-syriske demokratiske føderasjonen: arabisk, kurdisk og asyrisk. Fram til fjerde klasse har elevene undervisning kun i sitt eget morsmål. Fra fjerde klasse lærer de også et annet av de offisielle språkene. I praksis her i Kobane betyr det at alle elvene etter hvert mestrer både kurdisk og arabisk.
Men på grunn av krigen er ikke de seks tusen skolene i Rojava mye å skryte av rent standardmessig og de mangler det meste utover stoler, pulter, skolebøker, blyanter og tavle. De har ikke utstyr som prosjektorer, kart, ting for å kunne undervise i fysikk og kjemi osv.
I Eufrat regionen ble over 60 skoler ødelagt. De må derfor finne midlertidige og veldig trange lokaler til elevene som gjerne er opp til 50 i hver klasse.
Deldar forteller likevel stolt at Rojava er det eneste området i Midt-østen der skolen er helt gratis. De vet at skoler i andre områder tar penger enten for bøker eller for reparasjoner og vedlikehold av skolene osv. De trenger egentlig i hvert fall 1000 flere skoler i Rojava, men de gjør det beste ut av det de har.
Vi spør om det finnes private skoler. Svaret er at de er mot privatskoler. De forteller at hvis det blir privatskoler så vil de som har råd, kunne utnytte dette mens de som er fattige vil ikke ha mulighet. Men de finnes noen få kristne skoler som er private.
De er opptatt av at skolene skal forene alle de ulike etniske og religiøse gruppene og at disse skal lære seg å respektere hverandre og være glade i hverandre. Det gamle systemet fungerte splittende, dette er det helt sentrale å motarbeide.
Vi prøvde å samarbeide med FN gjennom UNICEF. Men det gikk ikke. Unicef krevde at vi måtte bruke regimets pensum. Vi kutta derfor kontakten. Vi har dårlig erfaring med forsøk på samarbeid med NGO-er. Vårt inntrykk er at de først og fremst melker systemet for å tjene seg sjøl. Det finnes noen få hederlige unntak, men det er små organisasjoner som hjelper oss med en og en skole.
Deldar avslutter med å be oss oppfordre den norske staten til å støtte gjenoppbygginga. Vi gir ham små forhåpninger.

30.04.18 Kobanê

Reisebrev fra Kobanê fra Erling, Sara og Johan Petter

Krigen er over alt. Du kan ikke snu deg uten å minnes den. Ødelagte bygninger, portretter av falne sivile og soldater som alle blir omtalt som martyrer, kontrollposter, sikkerhetspoliti, krigsinvalide, forsvarsverk, innholdet i sanger og innholdet i samtaler. Før en kinoforestilling eller en forballkamp er det alltid ett minutts stillhet for å hedre de døde. På grunn av blokadene, er det knapphet på alt som man ikke kan produsere sjøl. Forsvaret prioriteres ressursmessig.
Den tyrkiske statens trussel om en invasjon av Kobanê kan plutselig bli virkelighet. Tyrkiske vakttårn som rager over muren, er synlige fra hvor enn du er i byen.
På den videregående skolen som vi besøkte, hadde elevene over tre dager hatt en tegnekonkurranse. Mange av tegningene hadde motiver knytta til krigen. Et av motivene var en kvinne som tok av seg en smilende maske. Ansiktet hennes var trist. Eleven sa at kvinnen går rundt og smiler, men inne i seg er hun trist.
Man ønsker ikke krig, men det er ikke noe man kan velge. Nå har man muligheter for frigjøring fra årtuseners undertrykking av nasjonen, av kvinnene, av vanlige folk. Den muligheten griper man og de ulike fiendene gjør det som er i deres makt for å opprettholde utbyttersamfunnet. De menneskelige omkostningene er enorme.
Den politiske ledelsen legger vekt på å hedre martyrene i alle sammenhenger. Her i Kobane har de en egen martyrgravplass, med plass til flere. Hver måned har de en tilstelning på kvelden der de spiller musikk som hedrer martyrene som falt den måneden, hvilket år det skjedde. Det holdes taler og tennes lys. Mange etterlatte er til stede. De fleste fødselsdatoene på gravstøttene er fra 1980- og 90-tallet. Vi blir bevega alle tre.
Portrettet av «landsfaderen» er også over alt. Abdullah Öcalan er den fengslede lederen for Kurdistans Kommunistparti. Han ble tatt til fange og fengsla i 1999. De tre siste årene har han ikke fått ha besøk av andre enn sine fangevoktere.
På bygninger og langs veiene er det portretter av byens martyrer. Midt i den ene av de to rundkjøringene er en kvinnelig soldat omringa av to tanks. Alle kjenner historien om den dødelig såra kvinnelige soldaten som ble igjen for å ta så mange IS soldater som mulig med seg i døden. Kvinnenes frigjøring skjer med de unge kvinnenes eget blod.
Martyrene skal aldri glemmes. De ofret sine unge liv for frigjøringa.
God 1. mai!

 

Kobanê 30.04.18

Reisebrev fra Kobane fra Erling, Sara og Johan Petter

Kobane var nesten helt ødelagt etter kampen mot IS som ble krona med seier januar 2015. Etter 2015 har gjenoppbygging vært prioritet nummer to. Krigen mot IS og forsvaret mot andre er prioritet nummer én. Erling har besøkt byen flere ganger etter forsvarskampen. Det har skjedd veldig mye.
Et prosjekt som lokale myndigheter trekker fram er de 163 leilighetene som nå er i ferd med å ferdigstilles. Disse er for noen av martyrenkene. Martyrer kalles både de militære og de sivile som blir drept.
Vi drar til komplekset og vakta viser oss rundt. Vi blir med inn i en leilighet. Vi spør hvor stor den er. – cirka 100 kvadrat meter. Det er bad med atskilt do, tre soverom, hvorav et med balkong, stue og kjøkken. Det er tre meter til taket. Alle leilighetene er like i størrelse.
Vi spør tolken om hvor mange han tror kommer til å bo i leiligheten. Han sier at det normale for en familie er tre, fire barn. Det er fire-etasjes murgårder og god plass mellom gårdene. Det er nok atskillig flere enn 163 enker. I Kobane by er det over 1200 martyrfamilier. Tallet stiger da soldater fra Kobane er med i kamper andre steder. Dessuten får vi opplyst at det er oppretta hemmelige grupper som kommer over grensa fra Tyrkia som har i oppgave å likvidere ledere. Videre fikk vi ikke spurt om hvordan man velger hvem som prioriteres til å bo i disse leilighetene. Det er byen sjøl som finansierer prosjektet.
Mens arbeidene med komplekset gjøres ferdig er det mange tegn som tyder på at Tyrkia vil angripe Kobane, kanskje i løpet av måneder. Dette vet myndighetene. Likevel, bygger de byen for framtida. Tankene går da til hvordan de revolusjonære styrkene trakk seg ut av den kurdisk-dominerte byen Afrin da Tyrkia invaderte området for noen måneder siden. Da byen var i ferd med å bli helt omringa av de overlegne styrkene og det tyrkiske flyvåpenet var klar til massiv bombing av byen, valgte man å evakuere over 150 00 mennesker sørover og oppgi byen for å unngå massedrap og at den ble ødelagt.
Kobane gjenreises, den kan tydeligvis tapes midlertidig dersom Tyrkia angriper, men den store innsatsen vil ikke nødvendigvis gå tapt.

1.05.18 Sere Kaniye

Reisebrev fra Sere Kaniye fra Erling, Sara og Johan Petter

Vi er på vei fra Kobane mot Sere Kaniye (Ras al Ayn på arabisk). Det er 1. mai. Vi stopper i to minutter mens tolken forteller oss om den lille landsbyen Seran, som tolken oversetter til De to løvenes by. Han forteller at under utgravinger fant man to eldgamle løvestatuer. Originalene tok regimet til Damaskus. Landsbyen fikk et par kopier. Når IS inntok byen, ødela de løvene. Etter frigjøringa fra IS har man satt opp to løvestatuer ved inngangen til landsbyen.
Vi kjører videre. Når vi kjører gjennom Gire Spi (Tall Abyad på arabisk), stopper vi midt i storgata. Tolken tar oss ut og peker på et bur som står midt i et kryss. IS satte fanger i buret og satte på dem en plakat. Så måtte de sitte der til de ble sluppet ut eller drept. På buret er det hengt opp plakater over kjente martyrer fra frigjøringskampen.
I Sere Kaniye er det en offisiell 1. mai feiring i en park. Folk flest pleier ikke å feire første mai, som er fridag. Familiene bruker gjerne dagen til en pikniktur ut i det grønne.
Sjølve feiringa besto av taler, musikk, en teaterkomedie og dans, men begynte, slik alle offentlige arrangementer gjør, med ett minutts stillhet for å minnes de falne. Det er mange folkegrupper i Syria. I Sere Kaniye er arabere og kurdere de to dominerende gruppene. Til tilstelningen var kommet et stort flertall arabere. Stolene var arrangert slik at menn satt til høyre og kvinner til venstre. Tolken sa at for kort tid siden kunne ikke en arabisk kvinne delta i en slik offentlig festlighet, men nå er det stadig flere som kommer. De kurdiske kvinnene har ikke hatt denne typen begrensning.
Talerne var slik man kan forvente på arbeidernes internasjonale kampdag. En kvinne og tre menn holdt taler. En av talerne hadde dekka til ansiktet. Han kom fra et tyrkisk kommunisparti som har forkortelsen, MLKP, som antakelig betyr Marxist-leninistisk kommunistparti. Han snakka kurdisk. Og så ble talen hans gjentatt på arabisk.
Tolken vår prøvde seg på å oversette hovedtaleren. Hovedpunktene, får vi tro var: 1. mai er arbeiderklassens dag. Arbeiderklassen er den revolusjonære klassen. Den må ikke godta å være mindreverdig. Vi skal gjøre vår plikt og kreve vår rett. Vi minnes våre martyrers ofre. Vi har ansvaret for å forsvare vårt samfunn. Vi følger politikken til Abdullah Øcalan og kjemper for å nå hans mål om den demokratiske nasjonen. Leve Afrins motstandskamp. Martyrer dør aldri.
Folketeateret fikk smilet fram. Deretter spilte en musikkgruppe kurdisk dansemusikk og da gikk hele det offisielle preget i oppløsning og det ble danna den ene danseringen etter den andre der det tidligere var sirlig oppstilte stolrader.

 

1.05.18 Sere Kaniye

Reisebrev fra sjukehuset i Sere Kaniye

Fra Erling, Sara og Johan Petter

Erling besøkte grensebyen Sere Kaniye i mars 2013, sammen med Unni Kjærnes, Toril Bråten og Svein Olsen fra Rødt.
I november 2012 måtte sjukehuset evakueres etter flybombing fra Assad-regimet. Bombene traff tett inntil sjukehuset. Kort tid etterpå prøvde FSA (Den frie syriske hæren) og noen jihadistgrupper å overta byen. FSA rykka inn fra Tyrkia.
Angriperne tok kontroll over sjukehuset og omgjorde det nærmest til en militærbase. YPG/YPJ som er de revolusjonære militsene som domineres av kurdere, forsvarte byen. De tok tilbake bydelen der sjukehuset er. Men det var et sørgelig syn som møtte dem. Opprørerne hadde tømt sjukehuset for alt og frakta det over grensa til Tyrkia. Det som de ikke kunne ta med seg, hadde de ødelagt.
For å unngå unødig død inngikk YPG/YPJ i februar 2013 en slags våpenhvileavtale med FSA og de andre angriperne. Avtalen delte byen i to innflytelsessfærer.
Samtidig angrep Assad-regimet noen av FSAs stillinger i utkanten av byen. Men YPG/YPJ deltok ikke i den kampen. De ville ikke ta side av den enkle grunnen at verken Assad, FSA eller jihadistgruppene representerte noe positivt for demokratiet.
Etter seks måneder ble sjefsforhandleren for YPG/YPJ skutt under en forhandling. Da bestemte YPG/YPJ seg for å presse opprørerne helt ut av Sere Kaniye, og greide det.
På bildene kan man se sjukehuset i 2013 og nå, når hele sjukehuset er gjenoppbygd. En ny avdeling utdanner leger. Sjukehuset har også en militær avdeling. De fleste som kommer dit, har blitt skada i forsvarskampen i Afrin.

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

2.05.18 Qamishlo

Reisebrev fra Erling, Sara og Johan Petter fra hovedkvarteret til Kvinnenes forsvarsstyrker (YPJ)

Vi møter Nisrin Abdollah som er talskvinne og utenriksansvarlig i YPJ. Den revolusjonære bevegelsen i Syria som har sin opprinnelse i de kurdiske områdene, har kvinnefrigjøring som det sentrale spørsmålet i sin politikk. Dette preger hvordan de er organisert, hvordan de kjemper og hva de prioriterer.
Vi spør – Hvordan skiller denne feministiske revolusjonen seg fra andre revolusjoner? Nisrin gir oss et langt svar. Hun sier blant annet at kurderne har hatt 28 revolusjoner. Kvinnene deltok også i disse. Men disse førte ikke til seier fordi de ikke var godt organiserte. Men nå i vår revolusjon organiserer kvinnene seg sjøl og vi har en ideologi og politikk for kvinnefrigjøring.
YPJs kamp er en del av den internasjonale kampen for kvinnefrigjøring. Når kvinnene får seire andre steder, ser vi på dem som våre seire og likeledes er våre seire alle kvinners seire.
Vi arbeider nå for å danne et internasjonalt kvinneforum for alle verdens kvinner. I forumet kan kvinner møtes og diskutere og løse felles utfordringer.
I verden er det stor krise. Det er krig i mange land. De fremste ofrene er kvinner og barn. Mannen er fanga i det patriarkalske systemet. Det er kvinnene som er best egna til å løse krisa. De prinsippene som vi bygger på, er et rettferdig økologisk samfunn for hele verden.
YPJ er ikke bare for kurdere. Kvinner fra alle nasjoner og land kan bli med. Vi har også kvinner fra Europa.
Helt fra da vi danna YPJ har vi lært av historia. Derfor etablerte vi sjølstendige kvinneorganisasjoner. I Shengal opplevde jezidi-kvinnene i 2014 at ingen kunne beskytte seg da IS angrep i 2015. Kvinnene hadde fram til da stolt på at mennene skulle forsvare dem. Men mennene greide det ikke. Tusenvis av kvinner ble slaver og fanger av IS og tusenvis ble drept. Kvinnene som ikke ble drept av IS, var takknemlige og så på IS-mennene som snille av den grunn. De følte seg alltid prisgitt en mann. Mange kvinner så IS-menn som sine brødre. Vi har måttet føre mange diskusjoner med disse kvinnene om dette. Kvinner må ta ansvaret for sin egen sikkerhet og trygghet. De kan ikke overlate dette til mannen, da vil hun aldri bli fri. Så sentralt i vår revolusjon er det at kvinner lærer at de kan stole på kvinner og seg sjøl og ikke bare være avhengig av mannen.
YPJ er ikke bare en militær organisasjon, vi er også en ideologisk og politisk kraft. Vi sikter mot et nytt samfunn med en ny moral. Vi bryter med ideen om at kvinner er bare til for å jobbe på kjøkkenet og føde barn.
Vi spør hva som skjer med menn som ikke liker at kvinner blir sjølstendige. Nisrin sier at de må være tålmodige. Syria er et land med mange ulike tradisjoner. Araberne har et strengt samfunn som er sterkt religiøst og der kvinner gis lite spillerom. I begynnelsen når arabiske kvinner ble med i YPJ, fikk vi henvendelser fra deres familier om at vi måtte utlevere dem. Vi sa nei. De risikerte å bli drept av sin familie. Nå er situasjonen en annen. Nå har vi mange arabiske kvinner og nå er familiene deres stolte av sine døtre.
I Manbij som er en by med arabisk flertall, prøvde IS i flere år å påtvinge kvinnene sitt strenge regime.
Nå er Manbij frigjort og styrer seg sjøl. Der har de oppretta et eget kvinnepoliti.
Også når det gjelder krigføring, vil de mannlige krigerne nå gjerne samarbeide med YPJ. De har sett at kvinnene er like gode til å kjempe som dem, at de blir sterkere sammen med kvinnene og dessuten er det lettere for en kvinne å være en leder for menn. Kvinnene er omsorgsfulle som ledere og mennene har et varmere forhold til dem enn til mannlige ledere da de har blitt oppfostra av sine mødre og søstre.
Det har altså skjedd store positive endringer. Menn som ikke vil ha endring, blir stående aleine.
YPJ har bare frivillige. De er ikke med for å tjene penger. De er ideologisk motiverte. Vi legger vekt på politisk skolering. Vi har titalls akademier for både kvinner og menn og akademier for bare kvinner. Vi har to prinsipper i opplæringen: lær å kjenne deg sjøl og lær å forsvare deg sjøl. Hvis du ikke forstår din egen personlighet, vil du ikke evne å forsvare deg sjøl. Vi har et sterkt kameratskap. Så vi er ikke lik andre hærer.
Nisrin avslutter med å fortelle om kampanjen for å drive IS ut av deres sjølerklærte hovedstad, Raqqa. YPJ krevde kvinner skulle lede den militære kampen og at kvinnene skulle være en stor andel av styrkene og ta ledelsen i kampen. Dette fordi de ville hevne hva IS gjorde mot Yezidi-kvinnene i Shengal og hevne IS sin brutale undertrykking av kvinnene. Nisrin forteller at IS ble overaska over dette og at de fikk problemer med sine soldaters moral. Derfor sa de til sine krigere at en kriger som blir drept av en kvinne, ikke vil komme til himmelen. Og for å ta litt ekstra i, sa de også at en IS-kriger som blir drept av en kvinne ikke vil bli gravlagt i signa jord. Det hjalp ikke. Kvinnene fikk sin hevn og dreiv IS ut av Raqqa og frigjorde mange tusen kvinner.

 

2.05.18 Qamishlo

Reisebrev fra Qamishlo fra Erling, Sara og Johan Petter.

Tolken sier at vi skal til byen Sere Kaniye. Vi blar opp kartet kjøpt i Oslo. På kartet står det Ras al Ayn. Byen har også et tredje navn. Den tyrkiske grensa går tvers gjennom byen og på tyrkisk side heter byen Ceylanpinar. Vær så god bli gæern.

Etter 1963 gikk Syria over til å hete Den syriske arabiske republikk. Arabisering av alle folkeslagene i Syria ble sterkere. Et av resultatene er at de kurdisk-dominerte byene har arabiske navn. Det skaper problemer når vi er sammen med kurdere og skal finne fram på et kart.

Syria er et resultat av første verdenskrigen og er ikke en nasjonalstat i den forstand at det finnes en syrisk nasjon, et syrisk språk, en syrisk kultur og et lokalt basert økonomi. England og Frankrike konstruerte staten Syria etter første verdenskrig. Storparten av det gamle syriske området ble en fransk koloni fram til noen år etter andre verdenskrig.

Etter diverse militærkupp og et kortvarig forsøk på å lage en felles stat med Egypt på slutten av 1950-tallet, har Syria vært et diktatur styrt av Assad-klanen som tilhører den religiøse minoriteten Alawitene som er knytta til Shia Islam og dermed Iran.

Hele Midtøsten er et lappeteppe av klaner, etniske grupper, store og små nasjoner, religiøse minoriteter og majoriteter. Dette er noe av bakgrunnen for at de revolusjonære kurderne har gått helt vekk fra tanken om å kjempe for en kurdisk stat.

De har altså en helt annen historisk, geografisk og nasjonal situasjon enn Norge hadde i 1814 og 1905. I Norge var det én dominerende nasjon som kjempa for nasjonal sjølråderett. Den samiske nasjonen ble lidende under at den skulle fornorskes og viskes ut av historien på 1000 forskjellige vis. Fortsatt er samene en undertrykt nasjon, men heldigvis har de evna å kjempe til seg visse rettigheter etter flere opprør og kamp helt opp til vår tid. De rettighetene samene har, kan minoriteter se langt etter i Midtøsten.

I Midtøsten var det ingen nasjonalstater før kolonimaktene nedkjempa Det osmanske imperiet, delte opp området i kolonier og lagde grenser i tråd med sine interesser. Det osmanske imperiet hadde styrt fra Istanbul i mange hundre år. De ulike områdene som var underlagt imperiet hadde stor grad av sjølstyre. De lokale klanlederne og fyrstene måtte betale skatt, følge ulike dekreter fra sentralmakta og stille krigere når det trengtes. Imperiet ble holdt sammen gjennom militær makt, felles religion og et byråkrati som holdt oversikten over «verdistrømmen» og sikra inntekter til overklassen fra produksjon og handel.

Det osmanske imperiet var på Tysklands side under første verdenskrig. Dette ble dets bane. Men oppdelinga av Midtøsten i ulike nasjonalstater har ikke ført til fred og framgang. Det har oppstått ulike bevegelser mot den kunstige oppdelinga og for å lage stater som har grenser som ikke er diktert av kolonimaktene. Slik oppsto den pan-arabiske bevegelsen som blant annet førte til det kortvarige forsøket på å slå sammen Egypt og Syria til en felles stat.

Sovjetsamveldets sammenbrudd skapte muligheter for USA og vesten til å rykke fram i områder som tidligere var dominert av Sovjet. Nå er landa i Baltikum, Polen, Ungarn osv under amerikansk, tysk, fransk og britisk innflytelse. I Vest-Asia/Midtøsten har USA prøvd å få kontroll over Afghanistan og Irak uten å lykkes. Det samme med Libya.

Samtidig som stormaktene kjemper militært og økonomisk om innflytelse er det stadig klassekamp i regionen. Bakgrunnen for den arabiske våren i 2011 var nettopp vanlige folks misnøye med tingenes tilstand. Men slik det er med de fleste opprør, greier stormaktene eller andre å utnytte disse til egne interesser eller knuse dem.

For Syria førte den arabiske våren til en blodig borgerkrig som gikk over til å bli en stedfortrederkrig der ulike regionale og utenforstående stormakter satser på ulike hester. I blant på samme hest og iblant på motstridende hester. På et av kartene kan man få et inntrykk av hvem som kontrollerer hva i Syria.

Den revolusjonære og demokratiske revolusjonen som IKKE deltok i borgerkrigen, men som har kjempa mot IS, har endt opp i et samarbeid med USA og Frankrike. Fellesinteressen er å nedkjempe IS og begrense Assads makt. Men USA/Frankrike vil ikke samarbeide med de revolusjonære kreftene politisk. Dette kom til uttrykk i klartekst når USA/Frankrike lot Natolandet Tyrkia invadere Afrin som hadde greid å holde seg ute av borgerkrigen helt fram til den tyrkiske invasjonen i januar i år.

Den revolusjonære og demokratiske bevegelsen i Nord-Syria har ikke fått plass ved FNs forhandlingsbord. De legger stor vekt på at de ikke vil ha krig med Assad-regimet. De vil delta i å utvikle Syria til et føderalt demokrati der kvinner har samme rett til makt som menn. De ulike folkeslagene som utgjør lappeteppet Syria, skal ha like plikter og rettigheter. Og staten skal behandle dem likeverdig. Akkurat nå ser det ut til å være lang vei dit.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

4.05.18 Qamishlo

Reisebrev fra Erling, Sara og Johan Petter
Krigen rammer fattig og rik ulikt. Vi får høre at da borgerkrigen ble utløst og livet ble stadig mer utrygt, begynte folk å reiste til andre land. Det var de som hadde verdier som en bedrift, et fint hus og så videre som kunne reise. De solgte det de hadde, og reiste på jakt etter et liv i trygghet, gjerne i Europa. De fattige hadde ikke råd til dette og ble igjen.
Vi trengte en mus til en av pc-ene våre og stakk innom en av de mangebittesmå én-manns butikkene og var heldige og traff på en engelsktalende butikkeier. Han fortalte at krigen var en økonomisk katastrofe, at tida før krigen var som himmelrik i forhold til nå. Nå er alt 10 ganger dyrere og livet går ut på å overleve fra dag til dag.
Som 26 åring har han en bachelor i engelsk fra universitetet i Damaskus. Han forteller åpenhjertig at han har greid å unngå militærtjenesten som ble innført for et par år siden. Militærtjenesten er 14 måneder og er i prinsippet obligatorisk for menn, men frivillig for kvinner. At han fortsatt er oppført som studerende ser ut til å være måten han unngår tjenesten på.
De vernepliktige deltar ikke ved fronten. Der deltar de frivillige soldatene i Folkets forsvarsstyrker (YPG), Kvinnenes forsvarsstyrker (YPJ) og i militsene som utgjør Syrias demokratiske styrker (SDF). SDF er en blanding av styrkene til YPG og YPJ pluss ulike militser som i stor grad er tilknytta ulike klaner, gjerne arabiske. De vernepliktige har først og fremst ansvar for de mange kontrollpostene i og rundt alle byer og landsbyer og langs veiene mellom tettstedene.
Flere mer velstående familier sendte ut sine sønner og døtre fra Nord Syria til andre land, inklusive Europa i 2011 og framover. Handel mellom Nord Syria og resten av Syria har blitt lettere etter at Assad-regimet nedkjempa opposisjonen helt fram til området under kontroll av SDF i 2017. Det samme gjelder handelen mellom Nord Syria og Nord Irak. Blokaden er ikke så streng som den var. Vi så kilometervis med tankbiler fulle av olje på vei fra Nord Syria til det store, statseide raffineriet i Homs.
Livet har derfor blitt lettere for de som har penger i Nord Syria. Noen av de som har hatt råd til å reise ut av landet kommer tilbake. Men de unge mennene som risikerer militærtjeneste holder seg unna. Det er gjerne døtrene som kommer tilbake.
At de mer velstående har flykta preger også den revolusjonære bevegelsen som rekrutterer lettere blant de fattige. Det er også mye større oppslutning om kampen for demokratiet fra de fattige.
I samtale med politiske ledere ble vi også fortalt i forbifarten at det var vanskelig å få teknokrater og andre å stille på valglister under lokalvalgene i fjor høst. Mange hadde forlatt Nord Syria og mange ville ikke blandes inn i det nye systemet som er en konkurrent til Assad-regimet.
Som i de fleste (alle?) kriger er det de fattige som blir mest utsatt på alle måter, også som falne i krigen.

5.05.18 Flyktningeleiren Al Hol

Reisebrev fra Al Hol i den syriske ørken fra Erling, Sara og Johan Petter

Vi besøker Hol leir som er to timers kjøring fra Qamishlo. Den delen av Syria vi kjører gjennom er flatt som en pannekake. Hol ligger sørover i retning Deir Ez Sour. I Deir Ez Sour fortsetter kampen mot IS. For omtrent to år siden var området vi skal til under kontroll av IS. Her hadde IS et av sine sentre. Det finnes så-kalte sovende celler både her og der med IS-medlemmer som kan slå til.
Det er kontrollposter langs veien, da må vi naturligvis stoppe. Vår sjåfør er over snittet god og over snittet rask. Dette innebærer mange forbikjøringer i god fart. Gjerne et godt stykke over 100 der veien tillater. De første dagene av turen savna vi setebeltene. De var på forskjellig vis gjort ubrukelige. Ingen i området bruker setebelter og forkjørsretten er basert på prinsippet om den frekkestes rett. På veien passerer vi motorsykler med gjerne tre, fire opp til seks hjelmløse mennesker på veien. En av dem kjørte i ytterkanten og på feil side. Det er helt sikkert atskillig flere ulykker her enn i Norge. Da er vi takknemlige at vi har en så dyktig sjåfør. Han har lang erfaring fra trailertrafikk mellom Damaskus og Aleppo.
Husklyngene som vi kjører forbi, er ofte bygd på tradisjonelt vis av leire. De er lave og én-etasjes.
Hol leir er en veldig kjent leir som ble oppretta allerede på 80-tallet, da den tok imot flyktninger fra Irak. På det meste er det 25 000 i leiren. Antallet varierer med kamphandlingenes gang. Nå er det flyktninger fra både Irak og Syria. I leiren er det også tidligere kvinnelige IS-medlemmer i en egen avdeling. Det er ikke anledning å ta bilder i leiren. De flyktninger som har slekt, kan få tak i mat, penger osv. De som ikke har, er bønnfalt det som leiren kan skrape sammen. Det er en del NGO-er som bidrar til å finansiere leiren. Når området flyktningene kommer fra er trygt for dem, drar de tilbake.
På kvelden var vi invitert på uformell middag hos Nisrin Abdullah, talsperson for Kvinnenes forsvarsstyrker (YPJ). Til stede var også lederen for utenriksavdelinga, Abdulkarim Omar og talspersonen for Folkets forsvarsstyrker (YPG) Nuri Mehmud. Sjåføren og tolken var også med. Det er en trivelig atmosfære der praten går lett. Sjåføren deltar også i ordvekslinga av og til, men overlater naturlig nok det meste av praten til oss og de vi skal treffe. Tenk en scene der noen utenlands-besøkende kommer til Oslo og har en uformell middag med forsvarsledelse og utenriksdepartementet der sjåføren er med som likemann på det hele.
Nå er det morran og vi er på vei til Shaddadi der de fleste er arabere. Den ble mye ødelagt da den ble frigjort fra IS i februar 2016. Fortsettelse følger.

Vi skrev ikke om at vi dro til Al Hol for å besøke et norsk IS medlem. Når vi kom hjem til Norge overleverte vi brevet fra IS-medlemmet til UD. Samtidig var en Aftenposten journalist i nord Syria og fikk informasjon om at vi hadde møtt et norsk IS medlem. Saken ble umiddelbart en mediesak. Her er noen lenker.

https://www.nrk.no/urix/norsk-syriafarer-vil-hjem-til-norge-1.14057801

https://www.nrk.no/urix/ud-om-norsk-syriafarer_-_-har-ikke-rettslig-krav-pa-bistand-1.14058394

http://www.klassekampen.no/article/20180528/ARTICLE/180529977

https://www.dagsavisen.no/innenriks/norge-er-forpliktet-til-a-straffeforfolge-norske-fremmedkrigere-1.1150158

https://www.dagsavisen.no/innenriks/norsk-syriafarer-vil-hjem-til-norge-frp-skeptisk-1.1149803#cxrecs_s

https://www.aftenposten.no/verden/i/a2xLvA/Norske-Aisha-Shezadi-skrot-av-livet-i-IS-staten–na-kan-hun-bli-returnert-til-Norge

https://www.ta.no/nyheter/skien/syria/var-gift-med-is-topp-fra-skien-na-vil-hun-ha-hjelp-til-a-komme-tilbake-til-norge/s/5-50-546558

https://www.dagbladet.no/nyheter/norsk-syriafarer-vil-hjem-til-norge/69844580

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/e14R9y/norsk-syriafarer-vil-hjem-til-norgewww.nettavisen.no/nyheter/norsk-syriafarer-vil…/3423493101.html

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/hvem-er-ekstremister-1.1150345

6.05.18 Qamishlo

Reisebrev fra Qamishlo fra Erling, Sara og Johan Petter

Tolken tar oss med til en gravplass som ligger kort vei fra den fire meter høye muren som Tyrkia satte opp på syrisk territorium i 2017. Han ber oss følge ham og late som om vi er der for å besøke gravene. Han er litt nervøs for at det kan komme et skudd fra tyrkisk side. Hver uke blir folk skutt på fra tyrkisk side. Han sier at i det siste er det ikke blitt skutt mot gravfølger, som om det er en trøst. Han viser oss statuen av en steinkastende gutt. Men vil ikke at vi skal gå nær den.
Slik er hans historie: Qamishlo er en delt by. Muren går tvers i gjennom. På tyrkisk side heter byen Nusaybin. Da IS i 2014 angrep Kobane som ligger mange mil lenger vest for Qamishlo, ytte Folkets forsvarsstyrker og Kvinnenes forsvarsstyrker stor motstand. Men de trengte hjelp. Tyrkia tillot ikke at folk som vil støtte Kobane å reise dit. Derimot lot de såra IS soldater få behandling på tyrkisk side, mens såra soldater fra forsvarstyrkene ble nekta behandling på tyrkisk side, eller holdt så pass lenge tilbake at de blødde i hjel ved grensebommen. Dette kan Erling bevitne som var på tyrkisk side da.
Over hele Tyrkia og i Nord-Syria ble det arrangert demonstrasjoner mot IS-angrepet i Kobane og mot Tyrkias tette samarbeid med IS. I Qamishlo gikk lokalbefolkningen som bodde nær gravplassen, til grensa og demonstrerte den 9. oktober 2014. Noen ungdommer kasta stein. Da skjøt tyrkiske grensevakter med skarpt mot den uvæpna folkemengden. Den 13 år gamle Besir ble drept. Statuen er av ham og gravplassen har nå fått hans navn.
I 2016 var det et opprør i Nusaybin i forbindelse med at de tyrkiske myndighetene avsatte lokale myndigheter og fengsla opposisjonelle i den kurdiske delen av Tyrkia. Opprøret ble slått hardt ned med militære styrker og tanks mot sivile. Etterpå ble deler av gamlebyen i Nusaybin nesten jevna med jorda, fordi det var vanskelig å ha kontroll over befolkninga der. Litt seinere brukte den tyrkiske staten bulldosere for å fjerne det som var igjen av bygningsrester. Nå bygges nye boligblokker i breie gater, og myndighetene kan si at det var «terroristenes» skyld. Og staten sørger for at folket nå får nye leiligheter (som de ikke har bedt om). Vi ser leilighetskomplekset lett fra der vi står på vår side av muren.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

7.05.18 Qamishlo

Kampen om informasjon – Ronahî mot Goliat.

Reisebrev fra Qamishlo fra Erling, Sara og Johan Petter.

Ofte får vi info som vi vil sjekke eller lese mer om. For eksempel, hvor gammel er Yezidi religionen? Vi slår opp i Wikipedia. Men der slipper vi ikke til. Tilgangen til Wikipedia er stengt av tyrkiske myndigheter som kontrollerer vår tilgang til internett her i Nord Syria. Vi vil lese det som kommer på internett fra nyhetskanalen Firat News. Heller ikke der slipper vi til. Og slik er det med Nato-landet og EU-søkerlandet Tyrkia. Sensur over en lav sko.

Vi besøker TV kanalen Ronahî som ligger i Qamishlo og snakker med programlederen Zîwer Sêxo som er medlem av De Grønne her i Nord Syria. Ronahî ble satt i gang i 2011. Den var forbudt i dette området de første åra da Assad-regimet hadde full kontroll over eteren. Da lagde journalistene filmer med sine mobiler og sendte til et senter i Europa som sto for kringkastingen.

Ronahî fungerte og fungerer fortsatt som talerør for den så-kalte tredje linjen. Den tredje linjen går ut på at man ikke støtter Assad og man støtter heller ikke opprørerne, men følger en tredje vei. De vil forene folket i Syria på tvers av etnisitet, religion osv. Og i motsetning til regimet som sender på arabisk, sender Ronahî på tre språk: Arabisk, Kurdisk og Assyrisk.

Tyrkia jobber kontinuerlig med å prøve å få stengt tilgangen til Ronahî. I Europa prøver de, via trusler og rettens vei å få stengt signalene fra satelitten som er eid av et fransk selskap.

Nå i dag ligger kringkastingen i Qamishlo og Ronahî har over 100 ansatte. Fra sitt vindu kan Zîwer se den tyrkiske muren. Fienden er tett innpå.

De ansatte er stort sett amatører og får kun en liten lønn. Alle får samme lønna og over halvparten er kvinner. Det er noen få ansatte som har utdanning. Men ofte viser det seg at de uten utdanning, med flere års erfaring, er flinkere enn de utdanna, sier Zîwer. Men nå har de starta et lite akademi der det skal gis litt opplæring. Livet som journalist er farlig. Flere har blitt drept og såra.

Tolken vår forteller at Ronahî har måttet avslutte sine ukentlige times-bulletiner på engelsk og fransk i mangel av noen som vil gjøre jobben. Den lave lønna gjør at de stadig mister ansatte til media som vil betale mange ganger så høy lønn. Tolken vår sier at han sjøl ikke har råd til å jobbe for en så lav lønn og at dette i grunnen gjelder hele den revolusjonære administrasjonen som alle kun får en lønn som er knapt nok til å leve av.

I begynnelsen sendte Ronahî 3 timer per dag og all innsats var helt uten betaling. Men nå er det sending 20 timer i døgnet på tre språk. Nyheter er en sentral del, men de legger vekt på å framstille dagliglivet til de ulike samfunnsgruppene og har regelmessige programmer av og for kvinner. Ronahî konkurrerer med hundrevis av kanaler i eteren. En liten stemme. De har ikke muligheter til å måle seerantallet, men vet at de gjør en viktig jobb. Andre må ta hensyn til at Ronahî finnes og at de er på bakken.

Vi blir introdusert til Sharif Ahmed som var leder for Ronahîs avdeling i Afrin som Tyrkia invaderte tidligere i år. Deres kontor i Afrin by ble bomba og ødelagt av fly tidlig under angrepet. De tretti ansatte kunne telle 72 fly i lufta. Det var dramatisk. De holdt seg innendørs de første 30 minuttene, men kom seg deretter ut av bygget og flykta til et skogholt. Fra under trærne fortsatte de å filme i fire timer. Deretter rømte alle unntatt en kameramann som blei igjen for å fortsette å filme. En ble skadd under angrepet, men overlevde. Skaden førte til at han mista en nyre. Til sammen har tre av deres journalister blitt drept i Afrin i løpet av krigen.

Sharif har skrevet tre bøker om Afrin og tilhører Yezidi – minoriteten. Nå er hele lokalredaksjonen fra Afrin i Qamishlo.

Vi blir tatt på omvisning. De er stolte av det de får til – mot alle odds.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

Solidaritet med Kurdistan sitt bilde.

 

 

Shingal – Kvinnene reiser seg etter den 75te massakren.

Reisebrev fra Shingal fra Erling, Sara og Johan Petter

Den 3. august 2014 angrep IS Shingal (også kalt Sinjar) i vestre Irak. Shingal er hjemlandet til Yezidi-minoriteten. Før krigen regner man med at rundt 500 000 bodde i området. (En advarsel til den flittige leseren som vil slå opp i diverse leksika om yezidiene. Der er det mye omstridte «fakta».)

IS sitt angrep var innledningen på den 75te massakren. Slik holder yezidiene oversikt over sin historie. Yezidiene sier at deres religion går tilbake mange tusen år. Noen hevder så langt tilbake som 6000 år. Ei vanlig oppfatning er at alle kurdere opprinnelig var jezidier. Yezidienes religion likner på religionen etter Zarathustra, som også er flere tusen år gammel.

Yezidi-religionen er kvinneundertrykkende som andre religioner. Den har alle de tradisjonelle kvinneundertrykkende reglene og historiene som ellers i denne delen av verden.
Fra 700-tallet ble de fleste kurderne etter hvert tvangsomvendte til islam. Men yezidiene holdt noenlunde stand. Gjennom tidene har de ofte blitt utsatt for massakre. Og i blant prøvde de å slå tilbake.

En av de absolutt verste massakrene begynte altså den 3. august 2014. Shingal var da under beskyttelse av militære styrker – peshmerge – fra regjeringen i Den kurdiske regionen i Irak. Her sier folk bare Barzani-peshmerge. Den sterke mannen der var og er klan- og partilederen Mesud Barzani. Han som i dag er leder for Yezidienes forsvarsstyrker var med oss hele tida under vårt besøk. Han sier at det var mellom 8 000 og 10 000 peshmerge i Shingal den 2. august 2014.

Da det bla klart at IS nærma seg, begynte Barzani-peshmerge å trekke seg ut av Shingal. De forsvant i små grupper for ikke å vekke oppmerksomhet i lokalbefolkningen. De ba folket om å bli. Da IS angrep to landsbyer klokka 02.00 på natta den 3. august 2014, var det bare lokale sivile som prøvde å gjøre motstand med sine lette våpen. De hadde ikke sjans. IS betrakter yezidiene som undermennesker. Det var klart hva som ventet.

Den politiske ledelsen i Nord Syria og i PKK bestemte seg for å gripe inn da yezidiene ble forrådt. Den samme dagen som IS angrep, reiste derfor soldater fra YPG/YPJ i Nord Syria inn i Irak, motsatt vei av flyktningestrømmen. Samtidig reiste geriljasoldater fra PKKs ned fra Kandil-fjellene i Nord Irak for å komme til unnsetning i en vågal redningsaksjon. De gikk mot IS og skapte en korridor mot Nord Syria, slik at 150 000 til 200 000 kunne flykte den veien. Samtidig gikk PKK styrkene inn i Shingal fjellene og stoppet IS sin forfølgelse av de som hadde rømt til fjells.

De hundre tusener som gikk til fots i mange dager uten mat og drikke gikk gjennom utrolige lidelser. Flere fortvilte og desperate mødre drepte sine egne barn for å hindre at de ble tatt av IS. Folk sultet i hjel. Ingen kunne forlates fordi å bli fanget av IS var en skjebne verre enn døden.

De fleste av de tusener av Peshmergene flykta samme vei som de sivile, først til Nord Syria og deretter tilbake til Irak lengre nord. Yezidiene vi møter i byen Xanesore, antar at det var avtalt spill.

Vårt vertskap sier at de ennå ikke vet hvor mange titusener som ble drept. Men de forteller at cirka 7000 jenter og kvinner ble tatt til fange og ble brukt som slaver for IS. IS solgte også noen av disse «på markedet» til blant annet Tyrkia og Saudi Arabia, sa Ferida, lederen for kvinnekomiteen i byen vi besøkte. Fram til nå har 500 av disse jentene og kvinnene blitt befridde. Deres historier er nedtegna. Hvor de andre 6 500 befinner seg og hvor mange som er i live vet man ikke.

IS ble etter hvert slått tilbake og det meste av Shingal er nå fri for IS. Yezidienes egne forsvarsstyrker kontrollerer rundt 30 prosent av området. Resten kontrolleres av Barzanis peshmerge og regjeringen i Bagdad.

I Xanesore traff vi ledelsen for sjølstyremyndighetene i Shingal. De hadde mye på hjertet. For mye for denne reiseskildringen, som sikkert blir for lang. Vi vil skrive en lengre sak for nettsida til Solidaritet med Kurdistan om en stund. Men her er noen høydepunkter:

Da de revolusjonære kom og redda oss, introduserte de oss også til deres politikk og ideologi. Vi ble overbevist om at vi måtte organisere vårt eget forsvar og ikke stole på at andre ville forsvare oss. Også kvinnene må lære å forsvare seg sjøl, fordi mennene ikke evner å forsvare dem. Kvinnene må også få samme plikter og rettigheter som menn for å styrke samfunnet. Derfor stifta har vi stifta Shingals motstandsenheter (YBᶊ) og Shingals kvinnelige motstandsenheter (YJᶊ). For å hevne våre kvinner sendte vi soldater fra YJS til Raqqa i 2017 for å delta i nedkjempinga av IS sin hovedstad og hjelpe til å befri tilfangetatte yezidier. I dag består de to hærene av 3000 krigere, hvorav cirka 300 er kvinner.

I Xanesore, som huser noe under tusen familier, har de etablert en kvinnekomite med fem medlemmer under sjølstyrerådet. Ferida, lederen for kvinnekomiteen tok oss rundt i byen og viste oss stolt kvinnehuset. Der traff vi et titalls kvinner som møtes en gang i uka for å oppsummere og lage nye planer for arbeidet med kvinnespørsmål. En viktig sak er at de hjelper kvinner som kommer tilbake til Shingal. Situasjonen er faktisk slik at rundt 150 000 har kommer tilbake til Shingal, mens resten, rundt 400 000, er på flukt i blant annet i flyktningeleire i Syria og Nord Irak.

Kvinnekomiteen har etablert to produksjonsenheter: et bakeri og en systue. Dessuten er de i gang med å lage en park og de har åpna en butikk der kvinner kan selge ting de har laga, eller ting som kvinnekomiteen har fått tak i.

Det er fortsatt Barzaniklanens organisasjoner, hvorav de to viktigste er Kurdistans demokratisk parti (KDP) og peshmerge som kontrollerer det meste av Shingal. Før massakren var det Barzaniklanen som folk flest forholdt seg til med tanke på handel og som viktigste arbeidsgiver. Derfor havna de fleste på flukt i Barzani-kontrollert område, på tross av sviket. Det er også Barzani som kontrollerer det meste av den informasjonen som vesten får om situasjonen.

Området som de revolusjonære kontrollerer er isolert. Skal de for eksempel få medisinsk hjelp, er nærmeste vei til den Barzani-kontrollerte storbyen Hewler. Men de som ikke tar avstand fra de revolusjonære, får ikke hjelp der. Familier som støtter de revolusjonære får beskjed om å forlate Barzani-kontrollert område.

I og med at Barzani-klanen er anerkjent gjennom at den kontrollerer den regionale regjeringa i Nord Irak og kontrollerer det meste av økonomien, blir all internasjonal hjelp fra diverse NGO-er kanalisert til områder den kontrollerer og hjelpen blir tatt imot på deres premisser. Yezidiene vi møter, gir oss eksempler på at slik hjelp deles ut med beskjed om at dette kommer fra Barzani. Nå som IS er slått tilbake, får de demokratiske sjølstyremyndighetene nesten ingen hjelp fra andre enn Nord Syria.

Den irakiske regjeringshæren har også kommet inn i Shingal fra sør. De demokratiske sjølstyremyndighete samarbeider med regjeringshæren og understreker at de vil være en del av Irak. På uniformen til de revolusjonære soldatene er det YBᶊ eller YJᶊ emblemet på det ene skjorteermet og det irakiske flagget på det andre for å markere dette.

Noe støtte kommer fra de irakiske sentralmyndighetene. Men dette forholdet er ustabilt. Det er konservative krefter som kontrollerer Irak. Vårt vertskap forteller oss at parlamentet i Irak nettopp har vedtatt at jenter helt nede i ni års alder kan giftes bort. Dette vil ikke sjølstyremyndighetene i Shingal godta.

Det er valg i Irak den 12. mai og vi ser tre store pansrede personell kjøretøy i den lille byen. Vi blir fortalt at det er regjeringshæren som har kommet for å kontrollere gjennomføringa av valget. Vi ser reklameplakater på et par vegger med oppfordring om å stemme på PADE partiet, som vi antar er partiet som sjølstyremyndighetene støtter.

Vår korte reise til byen Xanesore (som betyr røde hus) går mot slutten. Vi reiste fra Qamishlo 07.30 og ankom klokka 11.00 etter å ha forsert kontrollposter, oversvømte veier og grusstier den siste biten. Vi fikk fem timer før vi måtte vende snuta hjem.

Én episode som kan trekkes fram var da den mannlige med-lederen (de har innført to-ledersystemet der all ledelse består av én kvinne og én mann) hadde brukt tjue minutter non-stopp på å fortelle om situasjonen. Han hadde gitt oss en omfattende innføring i situasjonen der og da. Han avslutta med at han nå var ferdig med beskrivelsen og lurte på om vi hadde noen oppfølgingsspørsmål. Det hadde vi naturligvis.
Men vi rakk ikke å åpne munnen før den kvinnelige med-lederen grep inn og sa: – Men først må vi fortelle om kvinnene.

Da tok de to kvinnene fra vårt vertskap som var i rommet, over. Vi fikk høre om mye av det som er skrevet over. Og etter mat tok Ferida, lederen for kvinnekomiteen oss med rundt i byen. Det er ingen vei tilbake til den gamle orden der kvinner tier i forsamlingen, holder seg på kjøkkenet og lar seg diktere av mannen.

Ei ny tid er i emning i Shingal.

 

10.05.18 Ayn Al Khadra

Sehîd Sozdar brigaden: En annerledes revolusjon

Reisebrev ikke langt fra grensa mellom Syria og Irak, fra Erling, Sara og Johan Petter

At kvinnene spiller en særlig rolle i denne revolusjonen og at kvinnespørsmålet står øverst på agendaen blir vi fortalt over alt. Vi har bedt om å få besøke en leir for soldater i Kvinnenes forsvarsstyrker (YPJ). Den leiren som vi besøker, ligger noen kilometer vest for grensa til Irak og er oppkalt etter Sehid Sozdar. Hun falt i Raqqa. Hun var blant de første som ble med i YPJ og har deltatt i mange kamper siden revolusjonens begynnelse.

Når vi kommer inn i storstua ser vi henne på en kjempeplakat. Vår lille delegasjon på tre pluss tolk og sjåfør setter seg. Vi møter ikke bare brigadelederen som har gitt seg sjøl navnet Kurdistan som er hennes krigsnavn. Alle jentene i leiren som ikke hadde permisjon eller var ute på ærende, blei med.
Det var lite militært over atmosfæren i rommet. Lederen «Kurdistan» var den vi naturlig henvendte oss til, men andre jenter grep også ordet når det var noe de syntes burde legges til i vår samtale som nødvendigvis gikk sakte når alt skulle oversettes, både spørsmål og svar.

I leiren er de rundt 30 jenter. De fleste er kurdere men noen er også arabere. For å bli med må hun være over 18 og kan ikke være stridende etter fylte 35. Da venter andre oppgaver bak fronten.

Vi spør om noen av dem har deltatt i kampen om IS sin hovedstad, Raqqa. Jenta lengst til venstre nikker. Hun er sjenert til å begynne med men tør opp etter hvert som praten går. Hennes krigsnavn er «Azadi» (Azadi betyr frihet). Hun er 20 år gammel fra byen Derik og er araber. Hun forteller at hun deltok tidlig i kampene om Raqqa i omtrent 20 dager. Vi spør hvorfor hun ble med i YPJ. – Jeg likte godt det jeg så. Jeg var imponert over dem og ville bli som dem, svarer hun via oversetteren som kanskje ikke fikk med seg alt (Noe som er normalt under simultanoversetting. Man må regne med at halvparten av innholdet blir borte begge veier).

Azadi forteller videre – I Raqqa var vi fire i min gruppe som var en blanding av kurdere og arabere. Vi samarbeider med mennene. De har lært å respektere oss. De føler seg sterkere sammen med oss. De ser at vi har mindre frykt enn dem i kampens hete.

Nazlican griper ordet. Hun er 24 år gammel og virker erfaren og skolert. Ettersom ingen bærer vinkler eller stjerner på uniformen kan vi ikke vite om hun har rang eller er en menig. Hun sitter midt blant jentene og skiller seg ikke ut, unntatt ved at hun virker veldig sjølsikker. Det viser seg etter hvert at hun er en gruppeleder. En gruppe har cirka 5 medlemmer. – Revolusjonen begynte som en vanlig revolusjon men nå har den blitt en kvinnerevolusjon. Det er derfor kvinnene blir med. Tidligere har menn sagt at kvinner er mindreverdige og kvinnene ble underlagt en arbeidsdeling. Nå har vi brutt med kvinnerollen. Det viktigste i denne revolusjonen er at det er kvinnene som tar sine rettigheter sjøl, de får dem ikke tildelt. Når vi har YPJ, vet kvinnene at de har en organisasjon i ryggen, dette gir dem pågangsmot.

-Kvinnene beviser for hele verden at de kan gjøre alt både i politikken, i militæret og samfunnet for øvrig. Vi er veldig glade for den oppmerksomheten som verden har gitt oss. De som fortsatt ser ned på kvinnene er gammeldagse.

– Det andre som er viktig er at kvinner kjemper for kvinner, i kvinnenes navn. Kvinnene administrerer og organiserer seg sjøl uansett hva det gjelder. Vi kan si at kvinner leder kvinner.

– Før jeg ble med i YPJ lurte jeg på hvorfor kvinner ikke var likestilte med menn. Etter hvert så jeg at det ikke var mulig med likestilling innafor systemet. Derfor ble jeg med. Jeg er sikker på at vi vil oppnå våre mål gjennom denne revolusjonen.

Nazlican slutta seg til YPJ i 2014. En veteran på 24 år etter fire år. Vi spør om hun har barn. Hun svarer med et smil at hun har fire barn her i leiren og peker på sine venninner.
Vi spør hvordan de velger ledere. Kurdistan sier at ledelsen foreslår ledere på de ulike nivåene og så må den gruppa som skal ledes ta stilling for eller imot forslaget. Kriteriene er at de velger de modigste og de mest erfarne.

Sjansen for å falle i krig er ikke liten i denne krigen. Vi spør hvordan det går med rekrutteringen. Kurdistan svarer at det går i bølger, men at de er flere nå og vokser.

– Nå er det særlig arabiske kvinner som begynner å våkne. Kurdistan som er 25 år fortsetter å fortelle:
– Når andre hærer mister sine ledere, blir de oppskaka. Vi derimot bruker deres offer til å lære av deres eksempel og blir sterkere. Deres ofre bærer vi videre på våre skuldre. Også vårt nære kameratskap gjør oss sterke. Her har vi ikke mødre som vi kan henvende oss til med våre problemer. Her har vi hverandre.

– Vi ønsker jo ikke å krige, men vi har ikke noe valg. Vi må kunne forsvare oss når vi blir angrepet. Og hun fortsetter. – Det er noe ved vår revolusjon som er annerledes enn andre revolusjoner. Det er noe ved den som gjør den mektigere og kraftigere. Dette er en grunnleggende menneskelig revolusjon. Vi er ikke som andre hærer med hierarki og store levekårsforskjeller mellom topp og bånn. Her trengs det ikke å gis ordre for at ting skal bli gjort. Den enkelte tar ansvar og ser sjøl hva som må gjøres. Når vi er ved fronten, venter vi ikke passivt på ordre fra oven.

– Selv før revolusjonen hadde mange av oss hørt om Öcalans tanker fra våre familier. Han er ikke bare en leder for kurderne, men for menneskenes frihet.

– Vår kamp er en del av alle kvinners kamp. Vi gleder oss hver gang kvinner gjør framskritt i andre land og stiller gjerne opp sammen med dem hvis det trengs.

-I dette området sloss vi mot jihadistene i Al-Nusra i 2014. Terrenget er flatt og vi hadde mindre erfaring enn nå. Det var krevende kamper og det ble rundt fem falne for hver frigjorte landsby som normalt har 20 til 30 familier i dette området. Men vi drepte hundrevis av dem. De hadde overlegne våpen, men var elendige krigere. De gikk gjerne på dop og angrep i store formasjoner på rundt 20 menn. Vi hadde mindre grupper som var mye mer fleksible. Al-Nusra lot sine drepte ligge igjen på slagmarken. Vi tok bryet med å begrave dem. Vi behandler ikke fienden slik den behandler oss. Vi har en menneskelig moral.

Hun gir oss et eksempel som viser forskjellen: – Al-Nusra viste sin egen moral når de klarte å ta med seg noen av våre falne. De parterte de døde kroppene og bar kroppsdeler hjem til familien. Der sa de: «Se hva terroristene i YPJ har gjort med datteren deres.»

Flere enn 40 av våre falt for å frigjøre dette området, avslutter Kurdistan med innadvendt blikk. Med sine 25 år har hun nok gjort og sett mye. En kjempe på rundt 150 centimeter fra sokkelesten.

Hun tar oss med opp på taket slik at vi kan se hele området. Alle jentene følger med. Den kurdiske dialekten Sorani er Saras morsmål. Sorani snakkes av de fleste i de kurdiske delene av Irak og Iran, men ikke i Syria. Selv om dialektforskjellene er store, kan Sara samtale med en gjeng aleine, mens Erling fortsetter samtalen med Kurdistan. Tolken jobber heltemodig og sjåføren vår, Kamiran, koser seg og følger med på alle samtalene på en gang.

Det er etter hvert tid for oppbrudd. Sara har fått gjentatte tilbud om å bli igjen og bli medlem av YPJ. De påpeker at det er flere utlendinger som har kommet og falt for friheten.

Kurdistan mener at YPG sikkert har bruk for de to gamle mennene fra Norge, om ikke i første linje, og kan ikke forstå hvorfor vi ikke blir med her der det skjer. Vi takker høfligst for tilbudene og sklir unna et klart svar. Kurdistan sier at de kommer gjerne til oss og slåss hvis vi trenger hjelp. Vi takker også for dét tilbudet. En slik frisk pust kunne godt trenges både her og der i verden.

 

12.05.18 Manbij

Manbij – et brennpunkt i kampen om Syria.

Reise brev fra Manbij fra Erling og Johan Petter.

Vi har tatt turen vestover fra Qamishlo, forbi Kobane (Ayn al Arab på arabisk) til Manbij som ligger rett vest for elva Eufrat. I løpet av borgerkrigen har Manbij blitt erobra av ulike militser. I 2013 tok IS kontroll med byen og området rundt og holdt det i tre og et halvt år.

Etter frigjøringa av Kobanê fra IS i januar 2016 kom de revolusjonære kurdiske styrkene på offensiven. De rykka forsiktig vestover mot Manbij. Ulike krefter fra Manbij var allerede organisert militært i Manbij militære råd. De hadde deltatt i kampen mot IS i Kobanê og flere andre byer. Ettersom Manbij har 70 % arabere var det viktig for det kurdisk dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) at flest mulig arabere, helst fra området, deltok i frigjøringa.

Etter langvarige kamper ble Manbij befridd fra IS høsten 2016. Det er ikke langt fra Manbij til Afrin og styrkene rykka videre i den retningen. Dersom de hadde nådd Afrin, ville frigjøringsstyrkene fått kontroll over et sammenhengende område fra lengst øst til lengst vest i Nord Syria. Tyrkia grep inn og invaderte Syria ved byen Jarablus og rykka sørover til Al Bab. I denne første invasjonen tok Tyrkia et område som er på størrelse med Vestfold. Tyrkia står der ennå.

Afrin, lengst vest var fortsatt en isolert enklave. Dette utnytta Tyrkia og gikk til angrep på Afrin i januar 2018, etter avtale med Russland og Iran og i realiteten med amerikansk godkjenning. Hva Assad mener er uinteressant, da hans militære styrke er omtrent null uten Russland og Iran. –Han har blitt Russlands og Irans marionett, sa talspersonen for Manbij militære råd. Tyrkia okkuperer nå et større område av nordvest Syria. Og har kontroll over en del av Idlib-provinsen som ligger rett sør for Afrin.

I forbindelse med frigjøringa av Kobane fra IS, innleda YPG/YPJ et militært samarbeid med den så-kalte koalisjonen som ledes av USA (Der også norske styrker dessverre inngikk.). Tyrkia har reist krav om at YPG/YPJ må forlate Manbij. YPG har trukket seg ut og det er Manbij militære råd som forsvarer området. Disse styrkene er 75 % arabiske. Men det er også kurdere, tjerkessere og turkmenere med.

Manbij styres av Manbij sivile råd som består av de fire folkegruppene som er nevnt over. Man passer på at alle folkegrupper er representert etter andel av befolkninga og at det er minst 40 % kvinner. Dette er helt nytt i Syria. De har også innført med-leder systemet med en ledelse bestående av en kvinne og en mann.

Manbij er ikke med i Den nord-syriske demokratiske føderasjonen. Vi spurte ledelsen for administrasjonsrådet om hvorfor. De svarte at de områdene som ble befridde etter Kobanê og som har et flertall arabere, som Manbij, Raqqa, Tabqa osv, er med i Syrias demokratiske råd. Den nord-syriske demokratiske føderasjonen er også med der. Syrias demokratiske råd arbeider for at hele Syria skal bli et føderalt demokrati.

Etter frigjøringa av Manbij, Tyrkias invasjon av ovennevnte områder og Assad-regimets framrykking nordover i Aleppo står nå følgende styrker oppmarsjert rundt eller i Manbij:
o Manbij militære råd,
o USA med to baser,
o Frankrike med én base,
o Russland i en buffer sone vest for Manbij,
o Assads hær, med sterke innslag av iranske militser og Hezbollah fra Libanon
o Tyrkias okkupasjonsstyrke på nordsida og vestsida av byen. Et stort antall jihadistgrupper opererer sammen med Tyrkia, under fellesbetegnelsen FSA (Den frie syriske hæren.)

Tyrkias leder, Erdogan kommer stadig med trusler om å angripe Manbij. Det er et ledd i et felttog for å knuse terroristene (det vil si de demokratiske områdene i Nord-Syria). Det som holder NATOs nest-største hær fra å angripe, er tilstedeværelsen av USA og Frankrike. Tyrkia mangler også en avtale med Russland og Iran om at en slik offensiv er OK.

De russiske styrkene som var stasjonert i Afrin, trakk seg ut før Tyrkias angrep. Vi antar at det første tegnet på at stormaktene har blitt enige om å gi Tyrkia litt mer av Syria, er at Koalisjonen trekker sine styrker ut. Da vil Tyrkias massive overlegenhet i form av luftvåpen antakelig sikre en videre ekspansjon av Tyrkisk herredømme. – I tråd med intensjonen om å gjenopprette det Osmanske riket, ifølge Sharvan Darwish.

Sharvan Darwish som er talsperson for Manbij militære råd, ble utsatt for et attentat for et par måneder siden. Han kom fra det i live. Han forteller oss at Tyrkia finansierer og væpner hemmelige celler som har til oppgave å likvidere ledere i Syria. Vi blir også fortalt at Tyrkia nå er svært aktiv på sosiale medier med å spre frykt i befolkningen for et angrep. Tyrkia forsøker også å så splid mellom de ulike befolkningsgruppene.

I Manbij-området er det over én million som bor. Inkludert i tallet er 150 000 internt fordrevne fra områder lengre sør i Syria.

Stormaktene kjemper om herredømme og de ulike lokale kreftene i Syria må manøvrere så godt de kan. De demokratiske kreftene som nå er i en allianse med USA, vet ikke hvor lenge USA vil se seg tjent med en slik allianse. Som i et sjakkspill kan USA foreta et bondeoffer og ofre Manbij for å oppnå noe annet i det store spillet om Midtøsten.

Etter møtene i Manbij dro vi til borgen Qal at Najm. Borgen er fra Romertiden og har vært med i mange kriger. Blant annet har Saladdin brukt den i krigen mot korsfarerne. Sist borgen var i bruk var da IS brukte den mot SDF (Syrias demokratiske styrker). Opplever denne borgen nok en krig i en endeløs rekke? Eller er det noe annerledes denne gangen? Er vi virkelig vitne til noe nytt? Tiden vil vise.

Bildene viser Administrasjonsrådet (byrådet), Det militære rådet, en del av markedet i byens sentrum og borgen.

PS. Sara har blitt igjen i Qamishlo og viderefører sitt prosjekt der. Vi må dessverre greie oss videre uten henne.

 

12.05.18 Tishrin

Arabiske kvinner kan alt!
Reisebrev fra Tishrin fra Erling og Johan Petter

Vi er vest for Eufrat. Og reiser noen mil sør for Manbij. Vi stopper like ved Tishrin-dammen. Kraftverket her gir strøm til større områder i nord. Vi skal møte det som vi er ganske sikre på er Syrias eneste militære enhet som består av bare arabiske kvinner.

Enheten er en tabor. Den har tretti soldater. Etter frigjøringa av Manbij fra IS ville en del arabiske kvinner bli med i den militære kampen. Vi antar at de så de kvinnelige soldatene som kom som befriere til byen.

Kvinnetaboren er en avdeling under Manbij militære råd og ble grunnlagt for et år siden. Vi får snakke med deres talskvinne. Hun heter Zeen Manbij og er bare 20 år gammel.

Vi spør hvorfor hun ble soldat. Hun svarer ikke personlig, men ideologisk – Som arabiske kvinner ble vi kontrollert og undertrykt av menn. Våre liv ble begrensa. Vi vil nå bevise at kvinner kan gjøre alt. Under IS ble kvinnene helt usynliggjort og måtte gå i svart kjortel og til og med bruke svarte hansker.
De måtte heller ikke snakke normalt, men måtte snakke med lav stemme når de fikk lov å snakke. Mange av oss som er med i taboren har levd under IS-velde.

Kampen for å frigjøre Raqqa skjedde etter Manbij. Vi spør derfor om noen fra Taboren var med i den kampen. –Ja, sier Zeen, flere av oss. Vi spør om også hun var med. Ja, svarer hun, uten å utbrodere. Så sier hun at fire fra taboren falt i kampen om Raqqa.

Vi spør hva familien synes om at de har blitt soldater. – I begynnelsen hadde vi problemer med familiene våre. Men etter hvert ser de at vi faktisk er med og forsvarer Manbij og de har endra holdning og godtar stort sett det vi er med på.
Hva slags trening får dere? – Vi får opplæring i å kjenne våre rettigheter og hva vi kan gjøre i samfunnet. Vi lærer også å bli kjent med oss sjøl. Dette gir oss sjøltillit. Treningen foregår som gruppesamtaler stort sett uten studiemateriell. Vi får også opplæring i militær kamp.

Vi spør om hva hennes venner i Manbij synes om at hun har blitt soldat. Hva tolken oversatte dette til er vi usikre på. Men svaret var i hvert fall at hun har mange venner i Manbij. Noen er for gamle til å bli med i taboren og noen er for unge, inntil videre. De må ha fylt 18 for å få bli med. Det er ikke lenge til at vi kan ha nok en kvinnetabor, sier hun.

Til slutt spør vi om hvem den viktigste fienden er – IS og Tyrkia, svarer Zeen kontant.

Zeen har tøffe tider i vente. De er hun forberedt på.

 

 

14.04.18 Shaddadi

Shaddadi – en arabisk by to år etter frigjøringa

Reisebrev fra Johan Petter og Erling.

Vi har besøkt den arabiske byen Shaddadi. Det er en liten by på størrelse med Mandal med 15 000 innbyggere før krigene starta. Når vi regner med alle landsbyene i et stort område rundt byen, er det snakk om 75 000.

Syrias demokratiske styrker (SDF) befridde Shaddadi i februar 2016. Erling var her noen uker etterpå. Da var byen nesten folketom. Noen få familier hadde kommet tilbake. De var glade for å være kvitt IS, men de klaga blant annet over mangel på mat. – Ungene mine går sultne til sengs hver kveld, sa en av fedrene.

På veien til Shaddadi kjørte vi forbi landsbyer med mer eller mindre ødelagte hus. En IS-tekst på en av husveggene var skrevet på den kurdiske dialekten sorani: «Vi har kommet for å halshogge». Sorani snakkes i de kurdiske delene av Iran og Irak. «Den som skrev det, var sikkert en kurder fra Halabja-området», sa tolken vår. Halabja ligger i den kurdiske delen av Irak. Det er velkjent at en del ungdommer derfra slutta seg til IS for noen år siden. IS er ikke bare arabere og tilreisende fremmedkrigere.

Nå er det store forandringer i Shaddadi. Gatelivet er vel omtrent slik en kan forvente i en småby. Butikker av alle slag. Biler og motorsykler. Og for mye eksos i lufta. Bensinen har fortsatt for dårlig kvalitet.

I dag er det mange lyspunkter i byen i, og fortsatt svært store problemer:

*Der IS hadde hovedkvarteret sitt, er nå en park nesten ferdigbygd. Ved inngangen til parken har de beholdt korsene som IS brukte til å korsfeste de som ikke fulgte ordrene fra IS.

*Nå er to bakerier i drift. Vi besøkte det ene. De har toskiftsordning og 40 arbeidere produserer 50 000 brød i døgnet. Men det er likevel fortsatt brødmangel.

*Et helsesenter ble åpna for en måned siden. Sykepleierne som viste oss rundt, fortalte om mangelen på medisiner og utstyr. Bygningen er stor. De planlegger et lite sykehus her. Men igjen er det mangelen på utstyr som står i veien. Nå tar de også i mot pasienter fra Deir ez-Zor som ligger lengre sør.
Der er det fortsatt harde kamper mellom SDF og IS.

*Ungene var i praksis uten skolegang fra 2011-2016. Undervisninga var noe av det første de fikk i gang i 2016. Pensumet er i stor grad det samme som før 2011, men noe er forandra. Hyllest til Baath-regimet og Assad er ikke lenger pensum. Likeledes har de fjerna alt som framhever én nasjonalitet (den arabiske) og alt som kan skape splid mellom folkegruppene.

Selvstyreadministrasjonen ledes av et råd. Vi ville sagt bystyre. Her er alle folkegruppene i byen representert. Araberne er i flertall, men de andre er også med.
Inndelinga av administrasjonen ligner på etatsoppdelinga i en norsk kommune: Utdanningsetat, mattilsyn, tildeling av byggetillatelser osv.

I Shaddadi ble IS nedkjempa militært for to år siden. Men å overvinne dem ideologisk er noe helt anna. I den sørlige delen av byen og i landsbyene utenfor er det fortsatt små, hemmelige grupper av IS-tilhengere.

Etter opprøret starta i 2011, var byen kontrollert av FSA (Den frie syriske hæren) deretter Al Qaida tilslutta Al Nusra og til slutt IS.

Hemza Sultan er nå medleder i klanenes samordningsråd. Han fortalte at IS fengsla ham og sønnene hans. Så ble de dømt til døden. Vi spurte hvorfor. – Fordi vi nektet å slutte oss til IS, svarte han. Han sa til IS: «Jeg har bedt i moskeen i Kobanê. Jeg er muslim. Og jeg er fortsatt troende.»
Han var heldig. De ble befridd av SDF før IS rakk å gjennomføre dødsdommene.

Flere framhever kvinnenes nye rolle når vi spør om endringer siden Assads regime, som tok slutt i 2011. Da kunne menn ha inntil fire koner, selv om det ikke var vanlig. Nå sier paragraf 13 i kvinneloven at det ikke er lov å ha mer enn en kone. Nå deltar også arabiske kvinner i den militære kampen for å nedkjempe IS.

Vi får også høre at mange menn ikke er enig i likestillinga mellom menn og kvinner. – Kampen for likestilling blir lang, sier Hediya Iliyas som er en av de fem kvinnene som deltar på møtet vårt med 12 medlemmer av selvstyrerådet.

Til slutt må vi nevne at Shaddadi er en av de få byene i Nord-Syria som har fått hjelp fra FNs utviklingsprogram (UNDP): 40 søppeldunker forteller at FN ikke har glemt byen som mangler det meste etter IS-ødeleggelsene.

 

Solidaritet med Kurdistan

Publisert av Johan Petter Andresen · 17. mai kl. 17:40 · 

Raqqa – titusener vender tilbake

Siste reisebrev fra Raqqa fra Erling og Johan Petter

Vi ankommer Raqqa i ti-tida og skal reise nordover igjen rundt fire-tida. Det er ikke overnattingsmuligheter for «turister» ennå. En tredjedel av bysentrum er fortsatt ikke klarert for miner.

Raqqainnbyggere opprettet Raqqa sivile råd for et drøyt år siden. Rådet, som først hadde kontorer i nabobyen Ayn Issa, overtok ansvaret for byen kort tid etter frigjøringa i fjor høst. Rådet kan, med store forbehold, sammenlignes med et bystyre. Nå har rådet og den foreløpige byadministrasjonen kontorer i en reahabilitert bygning. Før krigen var postkontoret her.

Mineryddingen har foregått fra utkanten og innover mot gamlebyen som ligger i bykjerna. I forrige uke, sendte internasjonale medier ut en melding om at en bilbombe hadde gått av i Raqqa. Et ukjent antall sivile var drept og myndighetene var på jakt etter flere bilbomber. I løpet av vår samtale med Ibrahim Rasheed, nestleder i det vi kan kalle gjenoppbyggingsmyndigheten, nevnte vi dette i forbifarten som en av sikkerhetsproblemene. Litt lengre ut i samtalen sa han, – forresten jeg kan korrigere den informasjonen dere har om bilbomben; det var ingen. Det som skjedde var at noen lokale folk ikke fulgte våre retningslinjer og satte i gang å rydde et hus som ikke var klarert. De hadde leid en lastebil i forbindelse med opprenskningsarbeidet. De kom bort i en udetonert bombe og den gikk av.

Sannheten er krigens første offer. Rashid mente at slike feilaktige historier spres for å gi inntrykk av at det ikke er trygt i Raqqa, at IS fortsatt er sterk og at de nye myndighetene blir motarbeida.

En annen slik «nøytral opplysning» som NTB videreformidla til norsk offentlighet for noen uker siden, var at det kun var noen hundre som har vendt tilbake til Raqqa. Leyla Mustafa, som er medleder i Raqqa sivile råd, fortalte i en seinere samtale at 150 000 til 155 000 har kommet hjem. Dette et helt annet bilde enn det NTB-meldingen prøver å gi. Og vi kan garantere at de fire timene vi kunne kjøre og vandre gjennom byen sammen med tolk og sjåfør, viste mye folk som ivrig bygger opp byen sin. Vi gikk og kjørte hvor vi ville, uten vakthold. Eneste begrensning var at vi skulle unngå området som ikke er rydda for miner.

Det sies at Raqqa var en usedvanlig vakker by. Rasheed sa, – Raqqa var som en vakker mosaikk som hadde alle de ulike komponentene. Så kom en svart hånd og la seg over byen. IS gjorde Raqqa til sin hovedstad. Kvinnene ble pålagt å gå helsvart kledde med svarte hansker og slik at kun øynene kunne sees.

Rasheed klaga over at «våre venner» bomba unødvendig store områder under krigen om Raqqa og så vidt vi forsto ikke i tråd med avtalene. Han anslo at rundt 60 til 70 prosent av byen ble ødelagt. – Nå gjenoppbygger vi byen i ekstremfart, sa han. Og når vi tenker på at Raqqa ble befridd i oktober 2017, for litt over et halvår siden, lar vi oss imponere. Rasheed understreka at det er folket sjøl som gjør brorparten av jobben, ikke de statsfinansierte så-kalte humanitære organisasjonene som kalles NGO-er (Non-governmental organisation). Og dette gjør folk flest med lite midler.

Rasheed la ut for oss om hvor lite maskiner han disponerer i gjenoppbygginga. Et sårt punkt var forholdet til den amerikansk kontrollerte gjenoppbyggingskomiteen. USA hadde insistert på å etablere en komite ( US Reconstruction Committee) som riktignok har lokalt ansatte, men der USA i realiteten har kontrollen, ettersom de kontrollerer penga.

Rasheed beskrev forholdet som krevende. Han leder for eksempel gjenoppbygninga av vannforsyninga i byen.
– Og så skal den andre gjenoppbygningskomiteen sette i gang med en egen vannforsyning, sier han og sperrer opp øya. – Det går jo ikke å ha to parallelle vannrørsystemer! Han forteller at det ble «diskusjoner» og at man fikk en løsning.
Det er altså kamp om hvem som skal kontrollere byen økonomisk. Vi øyner at USA vil ha privat (les USA-kontrollert) vannforsyning.

Den amerikansk-dominerte gjenoppbyggingskomiteen blir tvunget til å samarbeide med byens egne gjenoppbyggingsmyndigheter . Det er tydeligvis en ustabil allianse. Rasheed viser til at de nylig har inngått en avtale som gir gjenoppbyggingsmyndigheten tilgang til flere lastebiler og gravemaskiner.

Men det er en ujamn kamp. Offentlige myndigheter kan betale 150 USD måneden til Rasheed og sine ansatte, mens den USA-kontrollerte komiteen betaler 450 USD måneden. USAs gjenoppbyggingskomite har minst ti-gangeren når det gjelder maskiner og utstyr.

I vår samtale med Leyla Mustafa får vi høre at den USA-dominerte gjenoppbyggingskomiteen formelt ligger under ledelsen av Raqqas sivile råd, som er byens høyeste myndighet. Leyla er medleder i Rådet. Vi får høre at 43 ulike NGO-er er gitt lisens til å virke i Raqqa. Men mange av NGO-ene gjør lite reelt arbeid. Vi spør den ansvarlige for kontakten med NGO-ene om det er noen norske NGO-er som «hjelper flyktinger der de er» her i Raqqa. Han tenker seg om, men kommer ikke på noen. Vi spør etter konkrete navn, i tilfelle det skulle hjelpe, men nei, her er ingen norsk hjelp å få. Norge bidrar gjerne med soldater noen få mil unna og har svidd av mange titalls millioner til det. Norge stenger døra for syriske flyktninger og prioriterer tydeligvis ikke Raqqas krigstrøtte folk.

Også tidligere på turen fikk vi høre klager om NGO-ene. De betaler minst det dobbelte og gjerne det flerdobbelte i lønn og trekker spesialister ut av de lokale myndighetenes administrasjoner. De bruker mye av de midlene som de får på egen administrasjon og prøver å diktere løsninger. Det krigsherja landet kan ikke si nei til den lille hjelpen det får. Men de betingelsene som hjelpen blir gitt under, svir og kan føre til større problemer på sikt.

Vi forteller Rasheed at vi har lest meldinger om at Saudi Arabia er i ferd med å hjelpe Raqqas gjenoppbygging. Han smiler lurt og sier: – Det har jeg også lest. Men mer enn luftige ord finnes ikke. Lenger ut i samtalen sier han at det er krefter som bruker religion til å fremme egne interesser.

En liten digresjon: Rasheeds arbeidsplass er i første etasje i bygningen. Døra til det romslige kontoret sto åpen hele tida mens vi var der. Ustanselig kom folk inn og vår samtale ble avbrutt. Det var, så vidt vi kunne se, vanlige Raqqa-innbyggere, i blant aleine, men for det meste sammen med en av Rasheeds underordna. Et problem måtte løses der og da. Han imponerte med sin sinnsro i sin «multitasking».

I den posisjonen hun har, kan Leyla Mustafa naturligvis ikke kritisere hvor lite støtte som kommer utenfra. Men støtten er minimal i forhold til hvor store ressurser som utlandet har pøst inn i krigføringa og ødelegginga.

I Raqqa er de aller fleste arabere og i forbindelse med frigjøringa ble det lagt vekt på at flest mulig lokale skulle delta både i den militære kampen og i de politiske forberedelsene for den frigjorte byen. Leyla understreker at de er mange ulike politiske grupper og stammer som samarbeider. Raqqas sivile råd tok formelt over ansvaret for byen kort tid etter at byen ble frigjort av Syrias demokratiske styrker (SDF) i samarbeid med «Koalisjonen».

Vi spør om Leyla ser noen snare politiske løsninger for Syria nå når kampen mot IS går mot slutten. Hun svarer at det er bare syrerne som kan løse syrernes problemer. Og nå, etter sju år med krig der store internasjonale interesser deltar direkte og indirekte i krigen, er det ikke mulig å se noen strategisk eller politisk løsning på kort sikt. Syria har vært et sted der de ytre maktene har kunnet utprøve sine våpen og der nesten «alle er med». -Hvis det ikke blir noen løsning i Syria, vil heller ikke den internasjonale krisa som stadig forsterkes, finne en løsning. -Det er jo ikke det syriske folket som bestemmer i Syria lengre, fortsetter hun. Bare se på hvem som forhandlet om Ghouta, se på Afrin.

Disse henvisngene er til at Tyrkia invaderte Afrin i januar 2018, at det var Russland som forhandlet med opprørerne i Ghouta om våpenhvile og transport ut av Ghouta til Idlib og andre deler av Nord Syria som er under tyrkisk kontroll.

-Vi ser tre sider som bestemmer: USA, Russland og Tyrkia. Dersom syrerne hadde fått bestemme i eget land, ville IS aldri ha fått fotfeste, fortsetter hun. – Fram til nå har ingen av de ytre statene vist vilje til å inngå et kompromiss, alle vil ha mer. Utenlandske stater kontrollerer spillet, så hverken vi eller Assad har en avgjørende stemme i løsningene. Men kanskje vi i framtida vil komme i en slik posisjon.
-Som syrer ser jeg at hvis utviklinga får fortsette i den retninga som vi ser nå, vil Syria splittes. FN er satt ut av spill på grunn av vetoretten til stormaktene, slik at én stat kan styre vedtakene i Sikkerhetsrådet. De demografiske endringene som skjer i forbindelse med krigen, viser at det gjøres forsøk på å endre Syria. Løsningen kan bare finnes når alle de ulike delene av befolkningen i Syria kan ha reelle forhandlinger om sin egen framtid.

Vi spør Leyla konkret om USAs støtte. Leyla svarer diplomatisk at USA spiller en viktig politisk rolle i å stabilisere de frigjorte områdene. USA gir ikke direkte økonomisk støtte, men gjennom ulike NGO-er. Det sivile rådet forholder seg til USAs forsvarsdepartements representant som samarbeider direkte. -Under ødeleggelsen av Raqqa ble vi lova mye støtte, men den har vi ikke sett mye til. De ytre statene må ta ansvar. Det var IS-krigere fra mange land som kom hit og ødela. Nå må disse landa ta ansvar. Vi må vite hvorfor og hvem som skapte IS. Hvem står bak og manipulerer, bygger opp og utnytter en slik kraft i egne interesser? Spør Leyla Mustafa retorisk.

Sjølstyremyndighetene lever i en svært så komplisert verden der deres avgjørende kraft er at de evner å forene sitt eget folk på tvers av mange skillelinjer. De forener seg med sitt eget folk. Og det trengs, for motstanderne er mektige, for å si det mildt.

Etter samtalen med Leyla dro vi ut i byen for å se Raqqa by.

Vi skriver dette fra Irak. Vår tur nærmer seg slutten. Vi takker leserne for følget. Fortsett å følg på Facebook og nettsida https://solidaritetmedkurdistan.no/ Det vil komme flere artikler, bilder med tekster og forsøk på analyser utover sommeren og høsten.

God 17. mai!