En allianse av kurdiske partier i Øst-Kurdistan (Rojhilat) ber om en umiddelbar internasjonal reaksjon på det de beskriver som vedvarende iranske angrep mot kurdiske mål i Kurdistan-regionen i Irak (KRI).
I en uttalelse publisert denne uken advarer alliansen om en alvorlig forverring av sikkerhetssituasjonen, og oppfordrer FN, enkeltstater og menneskerettighetsorganisasjoner til å gripe inn. Ifølge alliansen er angrepene en del av en systematisk strategi rettet mot kurdiske politiske miljøer og opposisjonsgrupper.
Bakgrunnen er en bølge av angrep som har funnet sted siden slutten av februar 2026. Disse inkluderer bruk av droner og raketter mot områder hvor kurdiske partier har baser og tilhold. Flere av områdene ligger i nærheten av sivile bosetninger.
Bilde: CPT
Tall fra en nylig publisert internasjonal rapport fra CPT viser at det i perioden 28. februar til 24. april ble registrert minst 123 ofre, hvorav 22 personer ble drept og 101 såret. Minst 24 av de rammede skal være sivile. I tillegg er det meldt om omfattende materielle skader på boliger, kjøretøy og annen sivil infrastruktur.
Alliansen mener angrepene utgjør brudd på både Iraks suverenitet og internasjonal rett, og advarer om at manglende internasjonal respons kan bidra til ytterligere destabilisering i regionen.
Samtidig peker de på at flere av de berørte områdene huser kurdiske politiske flyktninger fra Iran, noe som ifølge alliansen gjør angrepene særlig alvorlige.
Alliansen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte sivile og forhindre videre eskalering. De ber også om økt oppmerksomhet rundt situasjonen i kurdiske områder, som de mener i for liten grad har fått internasjonal dekning.
Uttalelsen kommer i en periode preget av økende spenning i regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringen for utviklingen i de kurdiske områdene.
Utviklingen i Syria og Iran peker i samme retning: en økende konflikt mellom sentraliserte maktstrukturer og krav om demokrati, føderalisme og anerkjennelse av mangfold. Den kurdiske opposisjonen står midt i denne spenningen – og retter nå blikket mot Europa.
En region i politisk omforming
Midtøsten er inne i en fase der gamle maktstrukturer utfordres, men uten at nye, stabile systemer ennå har tatt form. I Syria utspiller det seg en «stille maktkamp» mellom ideologiske aktører og nye maktsentre etter Assad-perioden. Samtidig utspiller det seg en lignende, men mer eksplisitt konflikt i Iran.
Felles for begge landene er spørsmålet om statens natur: Skal den være sentralisert og ideologisk styrt – eller pluralistisk og desentralisert?
Iran: Føderalisme som alternativ til autoritær stat
Under møter ved EU-parlamentet i Brussel den 15.04.26 og i intervjuer med bl.a. Rudaw har Mustafa Hijri (leder for Kurdistans demokratiske parti i Iran – KDPI) og andre kurdiske opposisjonsledere tydeliggjort sitt syn: Iran står overfor en grunnleggende strukturell krise.
Hijri beskriver staten som ikke-sivil og monopolistisk, og mener løsningen ligger i en demokratisk, føderal og sekulær modell. Dette samsvarer med vurderingene fra Abdullah Mohtadi (leder og generalsekretær for Komala-partiet i iransk Kurdistan), som understreker at Iran – med sitt etniske og kulturelle mangfold – er særlig egnet for føderalisme. Ifølge Mohtadi vil en slik modell kunne:
Skape intern stabilitet
Redusere konfliktnivået
Og bidra til bedre relasjoner med naboland
Dette står i skarp kontrast til dagens system, som ifølge Hijri er bygget på ideologisk kontroll, kriseskaping og regional intervensjon.
En stat i konflikt – med egne borgere og omverdenen
Både Hijri og Mohtadi peker på et sentralt poeng: Konflikten i Iran er ikke bare geopolitisk – den er intern. Hijri understreker at regimet har en «lang historie med konflikt både med sitt eget folk og det internasjonale samfunnet», og uttrykker liten tro på at forhandlinger alene vil føre til varig fred. Samtidig fremhever han at den kurdiske opposisjonen bevisst har valgt å stå utenfor den nylige krigen mellom Iran på den ene siden og USA/Israel på den andre. Kampen deres er langsiktig og uavhengig, ikke styrt av eksterne aktører.
Dette markerer en viktig posisjonering: Den kurdiske opposisjonen forsøker å fremstå som en intern demokratisk kraft – ikke et geopolitisk verktøy.
Mustafa Hijri og Abdullah Mohtadi i Brussel 15. april 26 – Bilde: Honia Azarbar
Parallellen til Syria: Den samme grunnkonflikten
Det som nå skjer i Iran, speiler i stor grad utviklingen i Syria. I Syria ser vi hvordan aktører som Det muslimske brorskap forsøker å posisjonere seg i et nytt politisk landskap, samtidig som de opprettholder en grunnleggende skepsis til føderalisme og desentralisering. Resultatet er en «myk maktkamp» om statens struktur og identitet. Den samme konflikten finnes i Iran:
Syria
Iran
Kamp om post-Assad statens struktur
Kamp om post-regime statens fremtid
Skepsis til føderalisme blant sentrale aktører
Føderalisme fremmet av opposisjonen
Kurdiske rettigheter som test på demokrati
Kurdiske rettigheter som systemkritikk
Ideologisk vs pluralistisk stat
Sentralstat vs føderal stat
I begge tilfeller blir kurderspørsmålet en lakmustest: Ikke bare for minoritetsrettigheter – men for hvorvidt en ny stat faktisk blir demokratisk.
Kurdisk strategi: Mellom realpolitikk og prinsipper
Den kurdiske opposisjonen i Iran fører en todelt strategi:
1. Intern legitimitet – Kamp for språk, identitet og politiske rettigheter – Avvisning av ekstern kontroll eller militær instrumentalisering
2. Internasjonal mobilisering – Aktiv dialog med europeiske aktører – Forsøk på å bygge bred opposisjonsallianse
Hijri har samtidig vært tydelig på at Europa må spille en mer aktiv rolle – ikke bare gjennom støtte til menneskerettigheter, men ved å bidra til reell politisk endring.
Europa som nøkkelaktør
I både Syria og Iran rettes forventningene i økende grad mot Europa. I Iran-sammenheng etterlyser opposisjonen:
Tydeligere politisk støtte
Koordinering av opposisjonskrefter
Og en mer konsekvent linje overfor regimet
Samtidig viser europeiske aktører – som belgiske sosialdemokrater – økende interesse for dialog, men konkrete tiltak lar fortsatt vente på seg.
Konklusjon: Én region – én grunnleggende konflikt
Utviklingen i Syria og Iran peker mot en felles realitet: Konflikten i Midtøsten handler ikke lenger bare om regimer – men om statens natur.
Sentralisert vs føderal
Ideologisk vs pluralistisk
Kontroll vs deltakelse
I dette bildet fremstår kurderspørsmålet som avgjørende. Ikke fordi det er perifert – men fordi det avslører kjernen i konflikten. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer etter dagens regimer. Spørsmålet er om nye systemer faktisk vil bryte med de gamle. Og nettopp der – mellom kontinuitet og reell endring – avgjøres fremtiden for både Syria og Iran.
Av: Ali-Asghar Faridi, publisert på arenanews.net – oversatt til norsk av Jila Hassanpour, medleder i Solkurd
Logoen til koalisjonen av politiske partier i Rojhelat
Diskusjonen om kurdiske styrkers rolle i mulige overgangsscenarier etter Den islamske republikken har utviklet seg fra å være en ren militær debatt til å bli et spørsmål om regional sikkerhet og geopolitikk. Tilhengere av en slik rolle viser til historisk erfaring, organisatorisk struktur og den operative kapasiteten til peshmerga- og geriljastyrkene. De mener at å utelukke disse aktørene innebærer å ignorere realitetene i Iran. Kritikere advarer derimot om mulige sikkerhetsmessige konsekvenser, reaksjoner fra regionale aktører og faren for å utdype splittelsen i opposisjonen. Debatten berører dermed både muligheten for samarbeid mellom opposisjonskrefter og fremtiden til den politiske orden i Iran.
Samtidig som diskusjonen om Irans politiske fremtid og mulige scenarier for en overgang bort fra Den islamske republikken intensiveres, har rollen til kurdiske styrker – særlig peshmerga- og geriljastyrker – blitt et av de mest omstridte temaene blant regimets motstandere.
Kritikere av kurdisk militær deltakelse i en mulig politisk omveltning i Iran peker på politiske og sikkerhetsmessige konsekvenser av en slik tilstedeværelse. Samtidig mener mange analytikere at det å overse kurdernes historiske erfaring og militære og politiske kapasitet i praksis innebærer å lukke øynene for realitetene på bakken i Iran.
Et spørsmål til kritikerne
I denne sammenhengen stiller Shahin Modarres, ekspert på internasjonale relasjoner og analytiker innen sikkerhetsstudier, et direkte spørsmål til kritikerne av peshmerga- og geriljastyrkenes rolle i et intervju med Arena.
Han sier at dersom enkelte motstandere av regimet ikke tror på rollen til kurdiske peshmerga- og geriljastyrker, må de forklare hvem som i så fall skal tre frem og handle i det avgjørende øyeblikket.
Ifølge ham er det problematisk å avvise kurdiske styrkers rolle samtidig som mange opposisjonsgrupper mot Den islamske republikken mangler en effektiv militær struktur.
Han mener at dersom det ikke finnes en slagkraftig styrke til å konfrontere regimet, og kurdernes rolle samtidig avvises, vil en slik posisjon i praksis komme Den islamske republikken til gode.
En erfaring som overses
I samme kontekst understreker den iranske forfatteren og intellektuelle Faraj Sarkohi den lange historien med kurdisk motstand mot Den islamske republikken.
Han minner om at kurdiske politiske bevegelser har vært i konflikt med regimet siden de første årene etter revolusjonen i 1979. Av den grunn har de opparbeidet seg en dyp forståelse av Irans politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kompleksitet.
Sarkohi peker også på erfaringen og den internasjonale posisjonen til enkelte kurdiske ledere. Han fremhever at personer som Abdulrahman Ghassemlou ikke bare var lokale ledere, men også aktører av internasjonal betydning. Ifølge Sarkohi førte politikere som Willy Brandt og François Mitterrand samtaler og konsultasjoner med Ghassemlou – ikke bare om regionale spørsmål, men også om globale problemstillinger.
For Sarkohi viser denne historien at kurdiske politiske bevegelser er fullt klar over de regionale sensitivitetene og konsekvensene av enhver politisk omveltning i Iran.
En visjon for Irans fremtid
Også på offisielt nivå understreker ledere i kurdiske partier at deres mål er å etablere en demokratisk struktur i Iran.
Khaled Azizi, talsperson for Kurdistans demokratiske parti i Iran, uttalte i et intervju med Voice of America at partiets mål er å bidra til et demokratisk Iran basert på deltakelse fra alle landets grupper og mangfold.
Ifølge ham må alle politiske, etniske, nasjonale og religiøse mangfold være representert i maktstrukturen i det Iran partiet ser for seg.
Han understreker at dette er et langsiktig prosjekt, og at dersom demokrati etableres i Iran, vil risikoen for en tilbakevending til diktatur bli betydelig redusert.
Regionale hensyn
Samtidig er kurdiske styrkers rolle i eventuelle politiske omveltninger i Iran ikke bare et internt spørsmål; det kan også få regionale konsekvenser.
I et intervju med Fox News kommenterte Bafel Talabani, leder for Patriotisk Union i Kurdistan, flere forhold knyttet til utviklingen i Iran.
Han bekreftet at han på et tidspunkt hadde hatt en samtale med Donald Trump, som han beskrev som rolig og vennlig. Samtidig fortalte han at Irans utenriksminister Abbas Araghchi fremstod svært nedstemt under en telefonsamtale mellom dem.
Talabani avviste også rapporter om at kurdiske styrker skulle ha krysset grensen inn i Iran. Ifølge ham befinner de fleste effektive kampstyrkene seg utenfor Iran, i grenseområdene. Noen observatører har knyttet dette til aktivitetene til PJAK.
Samtidig advarte Talabani mot å overdrive scenariet om et regimeskifte i Iran. Han påpekte at det for øyeblikket ikke finnes tegn til et omfattende opprør inne i landet, og at et slikt scenario derfor ikke fremstår sannsynlig på kort sikt.
Talabani understreket også at en omfattende innmarsj av kurdiske styrker i Iran kan skape betydelige sikkerhetsbekymringer i Tyrkia. I et slikt scenario kan Ankara reagere militært mot kurdiske styrker.
Spørsmålet om bakkestyrker i enhver politisk omveltning
I denne sammenhengen fremhever journalisten og politiske analytikeren Adnan Hassanpour et sentralt poeng i et intervju med Arena News.
Han understreker at ingen regjering faller utelukkende som følge av eksternt press – med mindre det finnes en styrke på bakken som kan omsette dette presset til reell politisk endring.
Ifølge ham viser historiske erfaringer at et regime først faller når en organisert styrke på bakken er i stand til å konfrontere og presse tilbake regimets undertrykkelsesapparat. Dette gjelder særlig i stater med omfattende sikkerhets- og kontrollstrukturer.
Hassanpour fremhever også den psykologiske og sosiale dimensjonen ved slike prosesser. I situasjoner preget av krig eller sikkerhetskrise kan man ikke forvente at befolkningen alene skal gjennomføre en revolusjon. Han mener:
Samfunnet begynner først å bevege seg når det oppstår tegn på en reell og troverdig styrke – en aktør som, når regimets undertrykkelsesapparat svekkes, kan bli et samlingspunkt for avhoppere og misfornøyde krefter.
Han påpeker at det tidligere har blitt fremmet påstander om at regimets styrker er i ferd med å smuldre opp, men at dette i praksis ikke har skjedd.
Årsaken er, ifølge Hassanpour, åpenbar: Dersom personer innenfor maktstrukturen ønsker å bryte ut, må de ha et sted å gå. Uten en organisert struktur og et trygt geografisk område er en slik avskalling i praksis umulig.
For å illustrere dette viser han til erfaringen fra Irak etter 2003. Da fungerte Kurdistan-regionen som et tilfluktssted for motstandere av Saddam Husseins regime.
Den irakiske opposisjonen kunne samle seg der og, under krigsforhold, planlegge regimets fall. I dette tilfellet spilte eksistensen av et sikkert område med organiserte politiske og militære strukturer en avgjørende rolle i prosessen som førte til politisk endring.
Hassanpour mener at Kurdistan – med sin lange historie med politisk organisering, aktive partier og væpnede styrker som peshmerga- og geriljastyrker – kan få en lignende rolle i fremtidige scenarier.
Han understreker at dette ikke nødvendigvis betyr avhengighet av utenlandsk intervensjon. Snarere handler det om å utvikle en kapasitet som gjør det mulig for opposisjonskrefter selv å drive frem politiske endringer, i stedet for å vente på handling fra eksterne makter.
Kritikk av «demonisering» av Kurdistan
Samtidig kritiserer Hassanpour det han beskriver som en «demonisering av Kurdistan». Han mener at enkelte politiske miljøer har en ekskluderende holdning som forsøker å fremstille Kurdistan-bevegelsen som illegitim eller upålitelig. Ifølge ham kan spredningen av slike narrativer – særlig dersom de fører til en form for «avhumanisering» av aktivister i Kurdistan-bevegelsen – skape dypere splittelser blant motstanderne av regimet.
Hassanpour sier imidlertid at erfaringer fra kommunikasjon med folk inne i Iran, før de omfattende internettnedstengningene, tyder på at slike holdninger i større grad finnes i eksilmiljøer.
Ifølge ham er synet på Kurdistan-bevegelsen blant en betydelig del av befolkningen i Iran ikke negativt. Tvert imot finnes det i mange tilfeller både sympati og en positiv holdning.
Et spørsmål som går utover militær strategi
Diskusjonen om rollen til peshmerga- og geriljastyrker i Irans fremtidige utvikling handler til syvende og sist ikke bare om militære spørsmål. Temaet befinner seg i skjæringspunktet mellom tre sentrale dimensjoner: iransk innenrikspolitikk, regionale maktforhold og spørsmålet om hvordan en ny politisk orden kan etableres i et flernasjonalt land.
I en slik situasjon er kanskje ikke hovedspørsmålet om kurdiske styrker kan spille en rolle i Irans fremtidige utvikling. Det avgjørende spørsmålet er snarere om opposisjonelle politiske krefter vil være i stand til å utvikle en samarbeidsmodell som både tar hensyn til realitetene på bakken og samtidig hindrer at en politisk omveltning utvikler seg til en bredere regional krise.
Utviklingen i Iran de siste dagene representerer et dramatisk skifte i både landets interne maktstruktur og den regionale sikkerhetssituasjonen. Drapet på Ali Khamenei, landets øverste leder siden 1989, markerer slutten på en epoke – men åpner samtidig for en ny og uforutsigbar fase preget av militær eskalering, politisk usikkerhet og økt risiko for sivile tap.
Den militære operasjonen som tok livet av Khamenei og flere høytstående iranske ledere har ytterligere forverret en allerede spent situasjon. Samtidig har gjengjeldelsesangrep og trusler om videre konfrontasjon økt faren for en bredere regional konflikt. Midt i dette står millioner av sivile – uten innflytelse over de strategiske beslutningene, men fullt eksponert for konsekvensene.
Et system under press
Det iranske politiske systemet har over tid vært preget av omfattende intern kritikk, økonomiske utfordringer og økende avstand mellom myndighetene og deler av befolkningen. Betydelige nasjonale ressurser har blitt brukt på militær kapasitet, regionale allianser og sikkerhetsapparat, samtidig som mange iranere har opplevd økonomisk usikkerhet, arbeidsledighet og begrenset politisk handlingsrom.
Dette bakteppet er avgjørende for å forstå dagens situasjon. Samtidig viser erfaring fra andre land at ytre militært press sjelden i seg selv skaper stabile og demokratiske overganger. Når maktstrukturer brytes brått ned uten en tydelig og bredt forankret politisk alternativ struktur, kan resultatet bli institusjonelt vakuum, rivalisering og ytterligere ustabilitet.
Usikker fremtid for regimespørsmålet
Spørsmålet om politisk endring i Iran er komplekst. Opposisjonen består av ulike miljøer med forskjellig ideologisk retning, og det finnes per i dag ingen samlet ledelse med bred legitimitet på tvers av landets etniske, politiske og sosiale skillelinjer.
En eventuell overgang vil derfor kreve mer enn et maktskifte på toppen. Den vil forutsette institusjonell reform, inkluderende politiske prosesser og garantier for rettigheter for alle befolkningsgrupper. Uten dette risikerer man at nye maktstrukturer reproduserer gamle konflikter.
Samtidig er det viktig å erkjenne at Iran – med betydelige naturressurser, strategisk beliggenhet og en høyt utdannet befolkning – på sikt kan utvikle seg til en betydelig regional aktør dersom landet oppnår stabilitet og politisk reform. Nettopp derfor vil utviklingen i Iran ha konsekvenser langt utover landets grenser.
Særlig sårbare minoriteter
I denne situasjonen er det grunn til å rette særskilt oppmerksomhet mot minoritetsområder, inkludert kurdiske regioner i vestlige Iran (Rojhelat). Uavhengige menneskerettighetsmiljøer har over tid dokumentert omfattende arrestasjoner, bruk av dødelig makt mot demonstranter og press mot sivilsamfunnsaktører i disse områdene.
Når nasjonal sikkerhet prioriteres i krisesituasjoner, er det ofte perifere regioner og minoritetsbefolkninger som først opplever skjerpet kontroll og kollektiv mistenkeliggjøring. Risikoen for vilkårlige inngrep øker ytterligere i perioder med krig og politisk overgang.
Beskyttelse av sivile må være ufravikelig
Uavhengig av politiske posisjoner og geopolitiske interesser finnes det én grunnleggende norm som ikke kan fravikes: Beskyttelse av sivile liv. Internasjonal humanitær rett er tydelig på at sivile ikke skal være mål eller indirekte ofre for militære strategier.
Det internasjonale samfunnet står overfor et avgjørende ansvar. Eventuelle videre handlinger – enten militære, diplomatiske eller økonomiske – må vurderes ut fra hvilke konsekvenser de får for befolkningen. Langsiktig stabilitet i regionen kan ikke bygges gjennom eskalering alene, men krever politiske løsninger som ivaretar rettigheter, representasjon og institusjonell bærekraft.
En skjør overgang
Iran befinner seg nå i en historisk overgangsfase. Utfallet er uvisst. Det som imidlertid er sikkert, er at en bærekraftig fremtid for landet ikke kan konstrueres gjennom maktvakuum, hevnspiraler eller kollektiv avstraffelse.
En varig løsning forutsetter ansvarlighet, politisk inkludering og respekt for grunnleggende rettigheter – for alle deler av befolkningen.
For kurderne i Rojhelat er denne overgangsfasen særlig avgjørende, fordi deres rettigheter, sikkerhet og politiske anerkjennelse historisk har vært blant de første områdene som ofres i perioder med nasjonal krise og maktomveltning. Samtidig kan denne historiske situasjonen også representere en betydelig mulighet for Rojhelat, der flere kurdiske politiske partier nå har samlet seg i en samarbeidskoalisjon som kan danne grunnlag for sterkere politisk organisering og krav om en form for selvstyre innenfor en framtidig ny struktur i Iran.
Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Basert på åpne kilder og internasjonal mediedekning
Under den 62. utgaven av Munich Security Conference (MSC), som finner sted i München fra 13. til 15. februar 2026, er både Kurdistan-regionen i Irak (KRG) og de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria representert på høyt nivå. Den parallelle deltakelsen beskrives av flere observatører som en tydelig markering av økt kurdisk synlighet og politisk betydning på den internasjonale sikkerhetspolitiske arenaen.
Barzani representerer Kurdistan-regionen i Irak
President i KRG, Nechirvan Barzani, deltar på konferansen for å drøfte den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i Irak, utviklingen i Kurdistan-regionen og de bredere regionale spenningene i Midtøsten.
Barzani har i en årrekke vært fast deltaker på München-konferansen, som regnes som en av verdens viktigste møteplasser for statsledere, forsvarsministre, sikkerhetspolitiske rådgivere og internasjonale eksperter. For Kurdistan-regionen har konferansen fungert som en sentral plattform for å styrke diplomatiske forbindelser med vestlige land og forankre regionens rolle som en stabiliserende aktør i Irak.
Nechirvan Barzani diskuterer gjenopptakelse av oljeproduksjon med USAs rådgiver i Verdens helseorganisasjon – Bilde: shafaq.com
Ifølge tilgjengelig informasjon har Barzani under årets konferanse gjennomført en rekke bilaterale møter, blant annet med Storbritannias nasjonale sikkerhetsrådgiver Jonathan Powell og Libanons statsminister Nawaf Salam. Samtalene har blant annet omhandlet regional sikkerhet, politisk dialog i Irak, økonomisk samarbeid og håndteringen av økende spenninger i regionen.
Barzanis deltakelse reflekterer en kontinuitet i Kurdistan-regionens utenrikspolitiske linje, hvor München-konferansen har vært en viktig arena for å formidle regionens perspektiver direkte til vestlige beslutningstakere.
Første gang med høytstående representasjon fra Rojava
Årets konferanse markerer samtidig et gjennombrudd for representanter fra de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria (Rojava). For første gang deltar øverstkommanderende for Syrian Democratic Forces (SDF), Mazloum Abdi, sammen med medformann for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen, Ilham Ahmed.
USAs utenriksminister Marco Rubio (C), SDF-kommandør Mazloum Abdi (H), Ilham Ahmed, medleder for utenriksrelasjonsavdelingen i DAANES (V). (Grafikk: Kurdistan24) – Bilde: kurdistan24.net
Deltakelsen fra Rojava anses som betydningsfull i lys av regionens rolle i kampen mot terrororganisasjonen Den islamske staten (ISIS), samt den pågående usikkerheten rundt fremtidige sikkerhetsarrangementer i Syria. SDF har vært en sentral partner for den USA-ledede koalisjonen i kampen mot ISIS, og kontrollerer i dag områder hvor tusenvis av tidligere IS-krigere og deres familier fortsatt befinner seg i interneringsleirer.
At Abdi og Ahmed deltar på MSC 2026, tolkes som et uttrykk for at den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria i økende grad søker internasjonal dialog om regionens politiske fremtid, sikkerhetsgarantier og forholdet til Damaskus.
Fokus på regional stabilitet og risiko for storkrig
Hovedtemaene for årets konferanse er preget av økende geopolitiske spenninger, inkludert risikoen for en bredere regional konflikt i Midtøsten. For de kurdiske delegasjonene står særlig følgende spørsmål sentralt:
Regional stabilitet og maktbalanse
Fremtidig håndtering av trusselen fra ISIS
Situasjonen i Irak og Syria
Risikoen for eskalering mellom regionale og internasjonale aktører
Det er også rapportert at Mazloum Abdi under konferansen kan ha hatt kontakt med representanter med tilknytning til myndighetene i Damaskus, noe som i så fall vil være del av en bredere, men fortsatt skjør, dialog om Rojavas fremtidige status innenfor den syriske staten.
Økt kurdisk synlighet i München
Deltakelsen i 2026 viderefører en utvikling der kurdiske ledere – særlig fra Kurdistan-regionen i Irak – har fått en stadig mer fremtredende rolle på den internasjonale sikkerhetspolitiske scenen i München. At både Erbil og Rojava nå er representert samtidig, gir en ny dimensjon til denne tilstedeværelsen.
Mens Kurdistan-regionen i Irak deltar som en føderal region innenfor den irakiske staten med etablert diplomati og internasjonale forbindelser, representerer delegasjonen fra Nord- og Øst-Syria en ikke-statlig, selvstyrt administrasjon uten formell internasjonal anerkjennelse. Likevel viser deres tilstedeværelse at aktører i det internasjonale sikkerhetsmiljøet i økende grad anerkjenner deres rolle i kampen mot ekstremisme og i håndteringen av ustabile grenseområder.
Samlet sett fremstår MSC 2026 som en arena hvor kurdiske politiske og militære ledere ikke bare deltar som observatører, men som aktører i sentrale diskusjoner om Midtøstens fremtidige sikkerhetsarkitektur. Dobbeltrepresentasjonen fra både Irak og Nordøst-Syria markerer dermed et tydelig signal om kurdisk politisk tyngde i en tid preget av økende regional usikkerhet.
Nechirvan Barzani og Mazloum Abdi – Bilde: channel8.com
Istanbul, 6.–7. desember 2025 – I dag åpnet den to dager lange DEM Party-arrangerte konferansen International Conference on Peace and Democratic Society i Cem Karaca Cultural Center i Bakırköy, Istanbul. Arrangementet bringer sammen hundrevis av politikere, akademikere, aktivister og sivilsamfunnsrepresentanter fra Kurdistan, Tyrkia og videre internasjonalt — med mål om å utvikle et rammeverk for varig fred og demokratisk samfunn i regionen.
Et historisk fredsinitiativ — og et paradigmeskifte
Bakgrunnen for konferansen er erklæringen fra Abdullah Öcalan, datert 27. februar 2025, hvor han lanserte det han kalte “Call for Peace and a Democratic Society”. Der oppfordret han medlemmene av Kurdistan Workers’ Party (PKK) til å legge ned våpnene, oppløse organisasjonen og søke integrasjon med staten og samfunnet — et dramatisk brudd med flere tiår med væpnet konflikt.
I meldingen som ble lest opp under konferansen, beskrev Öcalan visjonen: en ny demokratisk republikk, basert på demokratisk sosialisme, rettslig beskyttelse, borgerrettigheter, kollektiv frihet og inkludering av kurdere og andre nasjonale/etniske grupper. Han argumenterte for at den nasjon-statsbaserte sosialismen hadde feilet, og at kun et samfunn bygget på demokrati, likestilling, økologi og kvinnefrigjøring kunne sikre en bærekraftig framtid.
Bred deltagelse — og sterke taler
Konferansen åpnet med innlegg fra DEM Partys co-ledere, Tuncer Bakırhan og Tülay Hatimoğulları, og deretter ble Öcalans melding lest av Veysi Aktaş.
En av de viktigste deltakerne, representant for det kurdiske selvstyret i Nord- og Øst-Syria, Ilham Ahmed, deltok via videolink etter at hun ble nektet innreise til Tyrkia. I sin tale la hun vekt på at rettferdig fred i Syria også vil påvirke Tyrkias framtid, og oppfordret til gjenåpning av grenseoverganger, dialog og gjensidig anerkjennelse. Hun uttrykte at en sosial kontrakt på tvers av etnisitet, religion og kjønn — hvor kurdere, arabere, turkmener og andre lever sammen med likhet og frihet — er nøkkelen til varig fred.
Deltakelse kommer også fra internasjonale skikkelser — blant annet fra Europa, Midtøsten, Afrika og videre, ifølge arrangørens program, med simultantolking til engelsk for å gjøre konferansen tilgjengelig også for internasjonalt publikum.
Fred og demokrati som juridisk og samfunnsmessig transformasjon
Ifølge Öcalans melding (lest opp på konferansen), bør fremtidens samfunn bygges på lover som beskytter både individuelle og kollektive rettigheter — med fokus på “fri statsborgerskapslov”, “lov om fred og demokratisk samfunn” og “lov om frihet”. Målet er å etablere en demokratisk republikk der staten ikke står over samfunnet, men er bundet av en demokratisk samfunnskontrakt.
Dette representerer, ifølge hans tilhengere, et paradigmeskifte: bort fra væpnet konflikt og nasjonalistisk kamp, mot en inkluderende og pluralistisk løsning der kurdiske og andre minoriteters rettigheter blir fullt anerkjent.
Muligheter — men også store utfordringer
For mange representerer konferansen – og det bakgrunnspreget som ligger i Öcalans appel – et håp om varig fred, demokrati og sameksistens. Det kan bli begynnelsen på en ny æra, ikke bare for kurdere, men for hele Tyrkia og regionen.
Samtidig er veien videre usikker. Realisering av en slik demokratisk omstilling krever dype politiske og juridiske reformer, vilje til makt-deling, respekt for minoriteters rettigheter og aksept for kulturelt mangfold. Det forutsetter også at staten og det internasjonale samfunnet tar ansvar for å sikre implementering av lover og rettigheter, til tross for motstand fra grupper som kan føle seg truet av endringen.
Og ikke minst: tillit er sårbar. Etter år med konflikt — og med hundretusener av liv tapt — har mange stilt spørsmål knyttet til sikkerhet, ansvar, rettferdighet og forsoning.
En konferanse med utsikt — men med krav om handling
«International Conference on Peace and Democratic Society» er mer enn et symbolsk møte: den forsøker å omforme en 52 år lang konflikt til en mulighet for fred, demokrati og sosial fornyelse. Hvis visjonene som ble presentert i Istanbul — om demokratisk republikk, lovbasert samfunn, rettigheter og integrasjon — får følges opp med reell politikk, kan dette være starten på grunnmuren for en ny sosial kontrakt i Tyrkia og regionen.
Men det krever mot, vilje og strategisk handling. Fremtiden for forsoning og demokrati avhenger like mye av beslutningstakere som av de som deltar i denne konferansen — og i sivilsamfunnet.
Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist (oversatt av Solkurd)
Nå kan vi med større sikkerhet si at Den islamske republikken er i ferd med å kollapse og bli en del av historien. Likevel finnes det fortsatt mange uklare aspekter som må tydeliggjøres. Her forsøker jeg å peke på noen overordnede innsikter basert på min egen forståelse:
Først de viktigste årsakene til denne dramatiske endringen:
Hovedårsaken er den pågående stormaktenes kamp – særlig mellom USA og Kina – om global økonomisk dominans. Krigen i Ukraina er en del av denne storpolitiske rivaliseringen. Når konflikten sprer seg til Midtøsten, er det tre hovedmotiver: kontroll over energikilder, spesielt gass; dominans over transportruter; og tilgang til strategiske mineraler som er avgjørende for ny teknologi. Hver aktør som får kontroll over disse faktorene, får en betydelig fordel i denne globale maktkampen. For å oppnå dette, er det nødvendig å fjerne uforutsigbare og aggressive stater i regionen – først og fremst Iran og Tyrkia. Begge landene står derfor overfor store omveltninger. I Iran har prosessen allerede startet. Spørsmålet er: Hva vil skje i de kommende ukene og månedene?
For å forstå dette, må vi se situasjonen fra USAs perspektiv, ikke bare fra vårt eget:
I motsetning til det mediene ofte fremstiller, er det ikke sannsynlig at alternativet til Den islamske republikken kommer fra diasporaen – særlig ikke fra eksil-iranere. Snarere finnes det et realistisk alternativ innenfor Iran selv: landets egne teknokrater. Denne politiske retningen har flere egenskaper som er attraktive for Vesten: de har erfaring med å styre staten, de er pragmatiske og har ingen ideologiske konflikter med USA, de har innflytelse i de væpnede styrkene, og de er villige til å oppgi atomprogrammet og militærstrategiske ambisjoner – ja, til og med å akseptere Israels legitimitet. Per i dag finnes det ingen annen politisk retning i Iran som kombinerer alle disse kvalitetene, og det er derfor sannsynlig at USA allerede har inngått en form for koordinering med dem.
Vi må huske: Utenfor Iran finnes det ingen politisk opposisjonsgruppe som USA kan stole på. Enten er de politisk inkompetente og har tapt sin legitimitet (som Reza Pahlavi og hans støttespillere), eller de har liten folkelig støtte (som venstreorienterte og republikanere). På den andre siden ønsker Irans økonomiske og politiske sentrum – inkludert kapitalen i Teheran og andre byer – å unngå fullstendig kaos og en radikal endring som truer deres egen posisjon. De ønsker derfor å fjerne velayat-e faqih (den islamske lederskapsmodellen), men samtidig støtte opp under teknokratenes maktovertakelse. Disse kreftene har heller ingen konflikt med sivile friheter (selv om de er mindre opptatt av politiske friheter).
Men logikken i maktbalansen tilsier at for at det skal skje en virkelig endring, må det også skje en maktforskyvning. For å sikre at det iranske regimet (og her menes hele statsapparatet, ikke bare Den islamske republikken) aldri igjen får full kontroll, må selve maktgrunnlaget fragmenteres (og her menes makt, ikke nødvendigvis territorium). Det betyr at staten må svekkes slik at ingen sterk sentralmakt igjen kan dominere Iran. Dette åpner opp for en fremtidig modell der Iran ligner mer på Irak eller Syria, med føderale eller autonome regioner som motvekt mot fremveksten av en ny stormaktsstat.
I denne sammenhengen spiller kurderne en avgjørende rolle. Det finnes rundt 50 millioner kurdere. De har ikke en anti-vestlig politisk kultur, de har kjempet i over 100 år og har vist en vedvarende motstandskraft. Uten kurdernes kamp ville hele dette systemet vært mye mindre ustabilt. Dette er altså frukten av en århundrelang kamp, ikke et resultat av stormaktenes politikk. Det samme gjelder andre undertrykte folkegrupper – men ingen av dem har så sterke forutsetninger som kurderne. Det er derfor avgjørende at vi nå, mer enn noen gang, jobber for å styrke vår indre kapasitet – først og fremst gjennom å samle våre politiske partier, og dernest ved å styrke det sivile samfunnets institusjoner.
Akkurat som oksygen er nødvendig for livet, er disse elementene avgjørende for kurdernes fremtid. Selv om det har vært mye snakk om dette i årevis, er det nå vi virkelig må handle – og ikke utsette det lenger.
Historien viser at samling og gjenforeningen av Kurdistans front før 1991-opprøret i Bashur (Sør-Kurdistan) var en avgjørende faktor for etableringen av den kurdiske regionregjeringen. Hadde den gjenforeningen og samarbeidet ikke eksistert, ville det kanskje ikke en gang ha blitt et første steg mot kurdisk selvstyre. Nå er Rojhelat (Øst-Kurdistan) i en lignende posisjon. Det er ingen garanti for at Den islamske republikkens fall automatisk vil føre til framgang for Rojhelat. Uten en forening av alle krefter finnes det ingen stabil eller sikker vei fremover.
Flere aktører – både internasjonale, nasjonale og deler av folket – har nå uttrykt krav om kurdisk enhet. Også mange partiløse kurdere i eksil forsøker å bygge broer. Det er alles ansvar å støtte dette målet – ikke arbeide imot det. Enhver tale eller handling som bidrar til polarisering, skader ikke bare den kurdiske saken, men svekker også hele samfunnets fremtid. La oss derfor i det minste i denne avgjørende tiden legge bort rivalisering og bitterhet.
Nå som alle partiene åpent har erklært sin vilje til samling og erkjenner nødvendigheten, har de et moralsk og nasjonalt ansvar for å legge fra seg splittelse, svartmaling og demonisering. Mer splid fører oss ikke nærmere fri tanke og frihet – tvert imot, det vitner om uansvarlighet og politisk umodenhet. Om dette fortsetter, kan vi stille spørsmål ved både målet og vurderingsevnen til de som står bak.
Dette historiske ansvaret påhviler ikke bare partimedlemmer og støttespillere, men enda mer de intellektuelle, akademikerne og samfunnsdebattantene. Vi må ikke glemme at alle standpunkter som i dag publiseres på sosiale medier blir dokumentert, og vil senere bli gjenstand for kritisk vurdering av både folket og historien. De som forstår dette, bør straks slutte med fiendtlighet og nedbrytende atferd overfor det kurdiske fellesskapet.
Det man kan si uten enhver tvil er dette: uten en samlet kurdisk front, risikerer vi ikke bare å miste muligheten, men også å lide store tap dersom andre inngår avtaler uten oss.
Eskaleringen mellom Iran og Israel vekker bekymring for full krig
De siste ukers dramatiske hendelser mellom Iran og Israel har brakt Midtøsten til randen av en større væpnet konflikt. Etter Israels omfattende angrep på iranske kjernefysiske og militære anlegg i juni, svarte Iran med å sende hundrevis av droner og missiler mot israelske mål. Selv om ingen av partene offisielt har erklært krig, har voldsnivået og den militære aktiviteten nådd et nivå der mange eksperter vurderer situasjonen som en faktisk krig i folkerettslig forstand.
Ifølge Dr. Majid Boudon, leder for Den internasjonale advokatforeningen i Paris, oppfyller konflikten mange av kriteriene for krig i henhold til Haag- og Genève-konvensjonene: omfattende bruk av militær makt, betydelige tap av menneskeliv, store materielle ødeleggelser og politiske målsettinger bak operasjonene. Den juridiske vurderingen avhenger imidlertid av omfanget, varigheten og den formelle erklæringen om krig — som til nå mangler.
Regionale konsekvenser: Saudi-Arabia, Emiratene og Kina i krysspress
Ekspertene ved Newlines Institute påpeker at konflikten setter Gulf-statene i en krevende balanseøvelse mellom allianser og økonomiske interesser. På den ene siden står forholdet til USA og Israel, på den andre siden det økonomiske samarbeidet med Iran og Kina. Økte oljepriser som følge av konflikten har allerede påvirket Kina — verdens største importør av iransk olje — og kan destabilisere globale energimarkeder ytterligere.
Samtidig advarer kinesiske og amerikanske diplomater om at videre eskalering kan forstyrre forsyningslinjene for olje, og at dette kan tvinge Kina til å engasjere seg diplomatisk for å sikre stabilitet i regionen.
Libanon: Hezbollahs rolle utfordres
I Libanon har den eskalerende konflikten ført til at libanesiske myndigheter — i et overraskende trekk — har bedt Hezbollah om å unngå militær gjengjeldelse. Ifølge Newlines Institute er dette et ledd i Libanons forsøk på å revitalisere sitt forhold til Vesten og tiltrekke internasjonal bistand for økonomisk gjenoppbygging.
Dette markerer en mulig geopolitisk dreining bort fra Irans innflytelse i Libanon og kan skape et nytt maktforhold i regionen dersom konflikten eskalerer ytterligere.
Verdensøkonomien i fare: Olje, gull og finansmarkeder reagerer
Brent-oljeprisen har steget 9% til 75,36 dollar fatet etter angrepene.
Gullprisen har nærmet seg historiske toppnivåer med en økning på 1,5%, et tegn på at investorer søker trygghet.
Aksjemarkedene i Europa, USA og Asia har reagert med moderate nedganger.
Indias sentralbank har måttet gripe inn på valutamarkedet etter press på rupien grunnet frykt for stigende oljepriser.
En eventuell blokkering av Hormuz-stredet — der 20% av verdens olje passerer — vil kunne få oljeprisen til å skyte opp til mellom 120 og 150 dollar fatet, ifølge beregninger fra JPMorgan. Dette vil ramme både verdensøkonomien og særlig oljeavhengige økonomier som India, Kina og EU.
Risiko for global resesjon
Gabriel Felbermayr ved Wifo-instituttet i Østerrike anslår at en full krig kan redusere global vekst med opptil 0,5 prosentpoeng, noe som vil komme på toppen av dagens svake vekstutsikter. Iran alene utgjør 1,2% av verdens BNP, og et økonomisk sammenbrudd i landet vil få ringvirkninger langt utover Midtøsten.
Atomprogrammet fortsatt i sentrum
Kjernen i konflikten er fortsatt Irans atomprogram. Israel ser ethvert atomfremskritt i Iran som en eksistensiell trussel, mens Iran på sin side hevder at atomprogrammet utelukkende er for sivile formål. Ekspertene advarer samtidig mot at begge sider kan bruke atomspørsmålet som påskudd for ytterligere militær eskalering.
Med grunnlag i det som er nevnt ovenfor kan det konkluderes at den pågående konflikten mellom Iran og Israel er i ferd med å utvikle seg til et alvorlig regionalt og globalt sikkerhetsproblem. Dersom diplomatiet mislykkes, kan konsekvensene ramme både Midtøsten, verdensøkonomien og det internasjonale energimarkedet hardt.
Samtidig rapporteres det om en sammensatt stemning i den iranske befolkningen. Mange lever i frykt for eskalerende vold, men hos deler av befolkningen vekker den nåværende krisen også et forsiktig håp om at den kan lede til politiske endringer og en mulig svekkelse av det islamske regimets kontroll. Det totalitære systemet står i møte med både ytre press og økende indre spenninger, noe som på sikt kan skape nye dynamikker i landets politiske utvikling.
Historisk møte: Tyrkiske myndigheter i dialog med kurdiske ledere
Etter to historiske møter med Abdullah Öcalan i Imrali-fengselet har en høytstående delegasjon fra det tyrkiske DEM-partiet (Folkenes Likhet- og Demokrati parti) gjennomført viktige samtaler med sentrale kurdiske ledere i Bashur (Nord-Irak).
DEM-partiets Imrali-delegasjon, som har overbrakt Öcalans budskap til myndighetene i Kurdistan-regionen i Irak, holdt en pressekonferanse etter sitt møte med Nechirvan Barzani.
Pressekonferansen markerte avslutningen på den viktige diplomatiske rundreisen i Kurdistan-regionen, hvor delegasjonen har hatt samtaler med sentrale politiske ledere. Møtene representerer et betydningsfullt skritt i den pågående dialogen om det kurdiske spørsmålet, hvor delegasjonen har understreket viktigheten av kurdisk deltakelse i den videre prosessen.
Masoud Barzani, president for Det kurdiske demokratiske parti (KDP), og Nechirvan Barzani, president for Kurdistan-regionen, har begge uttrykt støtte til en ny fredsprosess. Dette markerer en betydningsfull utvikling i det langvarige kurdiske spørsmålet.
«Resultatene av disse samtalene vil være viktige for fremtiden ikke bare for kurderne, men også for alle folkene i Midtøsten,» uttalte delegasjonens talsperson Keskin Bayindir etter møtene i Hewlêr (Erbil).
Delegasjonen, som inkluderer fremtredende politikere som Pervin Buldan og parlamentsmedlemmer fra DEM-partiet, har fått i oppdrag å overbringe Öcalans budskap om en ny tilnærming til konflikten. Målet er å flytte det kurdiske spørsmålet fra konflikt til politisk dialog.
Masoud Barzani har gjennom sitt pressekontor bekreftet at han vil støtte den nye prosessen aktivt. Delegasjonen fortsetter nå sine samtaler i Sulaymaniyah, der møter med Bafel og Qubat Talabani står på agendaen.
Initiativet sees som et betydningsfullt skritt mot en mulig fredsløsning i regionen, der kurdiske aktører spiller en sentral rolle i forhandlingene.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
I 2018 besøkte jeg, sammen med en gruppe, Manbij som ligger 30 kilometer vest for Eufrat-elva nord i Syria. Der møtte jeg folkevalgte arabere, kurdere, turkmenere. Disse er tre av enda flere folkegrupper i byen på rundt 300 000 innbyggere. Vi besøkte Kvinnehuset som ble etablert for å bekjempe kvinnemishandling og fremme kvinnenes rettigheter. Det nye demokratiet som ble etablert i kamp mot Islamsk Stat (IS) utvida antallet offisielle språk fra kun arabisk til også å omfatte kurdisk og assyrisk. Turkmenerne har egne foreninger og organiserer undervisning i sin særegne turkmenske dialekt. Det var en positiv stemning i byen kun to år etter okkupasjonen til IS.
Da IS okkuperte store deler av Syria fra 2014 og videre, ble det deres bane da de forsøkte å okkupere de kurdiske byene til tross for hemmelig støtte fra Tyrkia. Først vant de kurdiske militsene YPG og kvinnemilitsen YPJ en avgjørende seier i Kobane i 2015. Dernest fortsatte kurderne, men nå i samarbeid med andre folkegrupper i det nyoppretta Syrias demokratiske styrker (SDF) å nedkjempe IS både østover, sørover og vestover. Når SDF hadde frigjort området helt fram til Eufrat-elva, måtte det tas en avgjørelse om man skulle gå videre. Militært sett ville det være gunstig å kople sammen de kurdiske områdene lengst nordvest i Syria med de andre kurdisk-dominerte områdene i nord. Samtidig kjempet vanlige folk i Manbij for å overleve under IS sitt diktatur. Kampen for å frigjøre Manbij var krevende, men seierrik. Frigjøringsstyrkene fikk hjelp av lokalbefolkningen.
For tyrkiske myndigheter var tanken om en sammenhengende frigjort korridor langs hele Syrias nordre grense en rød linje. Autonomi og demokrati for kurdere og andre minoriteter i Nord-Syria er en direkte trussel mot Tyrkias nasjonalsjåvinistiske politikk mot de 20 millioner kurderne bosatt i Tyrkia. En slik inspirasjon kan de ikke leve med. Derfor invaderte Tyrkia området rett vest for Manbij i 2016 og avskar en slik mulighet. I 2018 okkuperte Tyrkia det kurdiske området Afrin i nordvest og drev over 150 000 på flukt. I 2019 ga Trump og Putin grønt lys for å okkupere området mellom Gire Spi og Serê Kaniyê.
Nå har Tyrkia, i samarbeid med andre vestlige land, finansiert og væpna to hærer, Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og Syrias nasjonale hær (SNA), som hevdes å være syrisk opposisjon. Tidligere medlemmer av IS er nå med i HTS og SNA. HTS er redskapet som har nedkjempa diktatoren Assad. Mens SNA brukes for å angripe de kurdiske områdene nord for Aleppo og Manbij. Angrepet mot Manbij begynte for få dager siden, og møter innbitt motstand fra de lokale militsene som befolkningen har bygd opp siden 2016: Manbij militærråd, Bab militærråd og Jabhat al-Akrad. Tyrkia støtter SNA gjennom angrep med jagerfly for å bombe forsvarsstyrkene.
Dette skjer mens Vesten er taus. Nato-landet får ture fram og oppmerksomheten rettes andre veier.
Den autonome administrasjonen i nord- og øst-Syria er naturligvis lykkelig over at Assad er nedkjempa, men SNAs og Tyrkias angrep på Manbij viser at det viktigste for Tyrkia er å utvide sitt territorium og bekjempe kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Syria, Irak og Iran.
USA kan naturligvis hindre at Tyrkia farer fram på dette viset. Men begge ser seg tjent med å la Tyrkia få økt innflytelse i Midtøsten. USA, EU med flere (inklusive Norge) lar det skje fordi de tjener på at Tyrkia er i Nato.
Tyrkia bryter folkeretten over en lav sko. Men det ser ut til at Nato-Norge ikke ser seg tjent med å kjempe for folkeretten eller «våre verdier» når Nato-Tyrkia er skurken.
Det kan vi ikke godta. Vi må reise krav om at Tyrkia må sanksjoneres og straffes, ikke klappes på ryggen for mord, bombing, forfølgelse og okkupasjon.
En basar i Manbij 2018. Foto privat To turkmenske folkevalgte i Manbij 2018. Foto privat Representanter for Manbij militære råd 2018. Foto privat
Solidaritet med Kurdistan 