Kategoriarkiv: Midtøsten

Trump, kurderne og den nye sikkerhetspolitiske fortellingen i Midtøsten

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.

Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.

Strategisk uklarhet som maktmiddel

I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.

I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.

Forsøk på å flytte ansvar

En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.

I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:

  • De representerer ingen samlet statlig aktør
  • Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
  • Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå

Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.

Normalisering av den kurdiske faktoren

Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.

Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.

Signal til Tyrkia

Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.

Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.

Pressmiddel mot Iran

Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.

Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.

Indirekte budskap til kurdiske aktører

Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.

Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.

Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?

Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.

En del av en ny regional virkelighet

Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:

  • Flytte ansvar for tidligere nederlag
  • Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
  • Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
  • Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
  • Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner

Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.

Syria lekegrind for global og regional imperialisme

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd

Syria møter voksende økonomiske problemer når Al-Sharaas HTS- administrasjon i Damaskus åpner kystområdene og energisektoren for Emiratene, Frankrike, Saudi Arabia, Tyrkia og Qatar.
Dette bakteppet forsterkes kraftig gjennom den krigen som USA og Israel nå fører mot Iran, og forklarer hvorfor fredsprosessene som ble initiert gjennom Ӧcalans 29. mars utspill i fjor blir trenert også i Tyrkia og Syria, som ikke er direkte berørt av denne krigen. Regional og global imperialisme er en del av den samme døende verdensorden som rammer alle, også kampen for Fred og Demokratiske samfunn.

Bilde: GURBET SARYA – ANF

Før jeg belyser dette destruktive bakteppet nærmere, er det på sin plass å påpeke at de progressive elementene som kurdernes frihetskamp fremmer fortsatt er livskraftige og viser en vei i mørket og fortjener forsterket solidaritet fra vår side.

To dager tidligere, 26.4, hadde ANF et oppslag fra møtet mellom Ilham Ehmed, medleder og internasjonal talsperson i DAANES, Mazloum Abdi, SDF kommandant, og Ahmed al-Sharaa, leder i Syrias overgangsregjering i Damaskus, om problemene med å iverksette integreringsprosessen som ble avtalt 29. januar (se bildet nedenfor).

Bilde: ANF 16.4.2026

De ble på nytt enige om å påskynde sentrale avtaler som:
– Iverksette tiltaket om å sikre utdanning på kurdisk på grunnskoleplanet og helt opp til universitetsnivået.
– Kvinnedeltakelsen på bred front, inkludert oppretting av en Kvinnebrigade som ivaretar anerkjennelsen av YPJ.
– Grunnlovsendringer, som også ivaretar retten til statsborgerskap for kurdere.

– Og ikke minst reintegreringen av fordrevne kurdere fra områder som Tyrkia okkuperte i 2018-19 i Afrin, Serekaniye og Giré Spi., hvor hundretusener ble drept, såret eller fordrevet, mens tyrkisk-vennlige jihadister fra Homs, Øst Ghouta, Deir ez-Zor mm. flyttet inn og overtok hjemmene deres. Dette siste ble påbegynt i mars, hvor 600 folk fikk flytte tilbake til Afrin i 2 puljer. 800 familier står nå for tur til å vende tilbake, men ennå gjenstår rundt 5000 familier. Og siden hjemmene deres har vært okkupert av de Tyrkia-vennlige, mange medlemmer av al-Sharaas tidligere Nusra front, gjenstår ennå mye for å få gjennomført reintegreringen. Tilbakevendingen til Serekaniye er ennå ikke kommet i gang.

Kommentar fra undertegnede:
Norge kan være med på å få fortgang i disse tiltakene. Partier som støtter kurderne her kan bidra til at DAANES får treffe den norske utdanningsministeren, når Ilham Ehmed, eller andre kommer til Norge neste gang, for å realisere norsk støtte til utdanningsprosjektet. Og også reise denne saken i Stortinget på forhånd!

Så tilbake til hovedoppslaget i denne artikkelen:
HTS administration har signert dusinvis av avtaler med Tyrkia, Gulfstatene og vestlige stater det siste halvannet året, som effektivt har åpnet Syria for utenlands kapital – fra flyplasser, havner og oljefelt, energi og infrastruktur. Gjennom dette har al-Sharaa (al-Jolani) prioritert å legitimere sin administrasjon, sikret internasjonal støtte og konsolidert sin makt, mens den syriske befolkningen fortsetter å slåss mot økonomisk krise, korrupsjon, sikkerhetsproblemer og ustabilitet.
Tyrkia har utviklet seg til en partner for å oppnå legitimitet både regionalt og internasjonalt. Qatar, som var en av hovedsponsorene for Tyrkias okkupasjon av Afrin i 2018-19, spilte en betydelig rolle for å skape demografiske endringer og omforme det vestlige Rojava området til et «Arabisk belte» i samarbeid med Tyrkia. Både under dekke av humanitært arbeid og utbygging av energiprosjekter i regionen – disse i stor grad finansiert av Qatar. Mens Syrisk olje ble overlevert til Saudi Arabia, som ble et av landene med størst «investeringer» etter at al-Jolani tok over administrasjonen og USA opphevet Caesar Act sanksjonene i desember 2025. (Ytterligere informasjon, også for utviklingen av flyplasser og telekommunikasjonsprosjekter mm. finnes i originalteksten nederst).

Middelhavskysten ble i hovedsak overlevert til Emiratene og Frankrike- mens Assads alawitter ble massakrert.
Al-Jolani har også, fra da han tok over styret i Damaskus, undertegnet omfattende militære, økonomiske infrastruktur og energi avtaler med Tyrkia, som også involverer områder i Idlib opp mot Tyrkia-grensen.
Da det vil sprenge rammen for dette nettsideinnlegget å gå konkret inn på flere omfattende samarbeidsavtaler mellom Tyrkia og HTS-regjeringen, henviser jeg til lenken under her som viser originalteksten.
Jeg avslutter her med å nevne at tyrkiske selskaper også kontrollerer strukturen på den internasjonale flyplassen i Damaskus.
Under det siste året med al-Jolani administrasjon har investeringer og handelsavtaler mellom Tyrkia og Syria overskredet 15 billioner US dollars. Dette illustrerer at fredsprosessene i Syria og Tyrkia er nært knyttet til hverandre gjennom det kurdiske spørsmålet.
https://english.anf-news.com/features/syria-becomes-a-playground-for-foreign-economic-interests-84893

Midtøsten i stormaktspolitikkens skygge og behovet for solidaritet

Postet den av

Av: Negar Enayati, Master i sosialt arbeid, kvinneaktivist, og medlem av Rødt og KJAR-Norge

Midtøsten er i dag preget av en stadig mer kompleks og alvorlig situasjon, der globale og regionale maktinteresser spiller en avgjørende rolle. USA, Russland og Kina er blant aktørene som på ulike måter søker innflytelse i regionen. Dette skjer ikke bare gjennom direkte politikk, men også gjennom støtte til ulike parter og konflikter. Resultatet er en utvikling der sivile rammes hardt, og hvor grunnleggende prinsipper om folkerett og menneskerettigheter settes under press.

De siste årene har voldsnivået i regionen vært svært høyt. Titusenvis av palestinere har mistet livet, og mange lever under ekstremt vanskelige forhold. Flere av handlingene som er gjennomført har av internasjonale aktører blitt omtalt som alvorlige brudd på folkeretten. Samtidig ser vi at også kurdiske områder, både i Vest og Øst Kurdistan samt i Iran, preges av militære angrep, politisk undertrykkelse og begrensninger på grunnleggende rettigheter.

Det er viktig å forstå denne utviklingen som en del av en bredere maktpolitisk dynamikk, der ulike stater og aktører handler ut fra egne strategiske interesser. Dette gjelder ikke bare én side. Samtidig viser erfaringen at sivile konsekvenser ofte blir nedprioritert når geopolitiske hensyn veier tyngst.

I møte med dette har lokal organisering og sivilsamfunn spilt en viktig rolle. I kurdiske områder har det vokst frem former for selvorganisering og politisk mobilisering med vekt på demokrati, likestilling og lokalt styre. Denne typen organisering har i perioder bidratt til stabilitet og til å beskytte sivile liv i en ellers uforutsigbar situasjon.

Samtidig gir utviklingen i Iran grunn til alvorlig bekymring. Økende undertrykkelse, arrestasjoner og bruk av dødsstraff rapporteres av flere menneskerettighetsorganisasjoner. Økonomiske sanksjoner og press har i tillegg ført til forverrede levekår for store deler av befolkningen, og det er ofte kvinner og barn som rammes hardest. Vold mot kvinner og innskrenkninger i deres rettigheter er en særlig alvorlig del av denne utviklingen.

Internasjonalt har reaksjonene i mange tilfeller vært begrensede eller selektive. Dette reiser spørsmål om hvordan menneskerettigheter praktiseres i global politikk, og i hvilken grad de brukes konsekvent. Dersom prinsipper om folkerett og beskyttelse av sivile skal ha reell betydning, må de gjelde uavhengig av politiske og strategiske interesser.

For Norge og europeiske land innebærer dette et ansvar. Som del av det internasjonale samfunnet og som forkjempere for menneskerettigheter bør man arbeide for en politikk som setter siviles beskyttelse i sentrum, støtter diplomatiske løsninger og bidrar til å dempe konfliktnivået.

I denne sammenhengen er også intern enhet og samarbeid viktig for utsatte grupper, inkludert kurdere. Samtidig er det avgjørende å kombinere dette med bredere solidaritet på tvers av folkegrupper og nasjonale grenser. Varige løsninger i regionen forutsetter ikke bare politisk enighet internt, men også internasjonal støtte til demokratiske prosesser, rettigheter og fredelige løsninger.

Midtøsten står ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan makt fordeles, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtiden. Her har også Norge et valg mellom å være en passiv tilskuer eller en tydelig stemme for folkerett, rettferdighet og solidaritet.

Kurdisk allianse ber om internasjonal handling mot iranske angrep

Postet den av

En allianse av kurdiske partier i Øst-Kurdistan (Rojhilat) ber om en umiddelbar internasjonal reaksjon på det de beskriver som vedvarende iranske angrep mot kurdiske mål i Kurdistan-regionen i Irak (KRI).

I en uttalelse publisert denne uken advarer alliansen om en alvorlig forverring av sikkerhetssituasjonen, og oppfordrer FN, enkeltstater og menneskerettighetsorganisasjoner til å gripe inn. Ifølge alliansen er angrepene en del av en systematisk strategi rettet mot kurdiske politiske miljøer og opposisjonsgrupper.

Bakgrunnen er en bølge av angrep som har funnet sted siden slutten av februar 2026. Disse inkluderer bruk av droner og raketter mot områder hvor kurdiske partier har baser og tilhold. Flere av områdene ligger i nærheten av sivile bosetninger.

Bilde: CPT

Tall fra en nylig publisert internasjonal rapport fra CPT viser at det i perioden 28. februar til 24. april ble registrert minst 123 ofre, hvorav 22 personer ble drept og 101 såret. Minst 24 av de rammede skal være sivile. I tillegg er det meldt om omfattende materielle skader på boliger, kjøretøy og annen sivil infrastruktur.

Alliansen mener angrepene utgjør brudd på både Iraks suverenitet og internasjonal rett, og advarer om at manglende internasjonal respons kan bidra til ytterligere destabilisering i regionen.

Samtidig peker de på at flere av de berørte områdene huser kurdiske politiske flyktninger fra Iran, noe som ifølge alliansen gjør angrepene særlig alvorlige.

Alliansen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte sivile og forhindre videre eskalering. De ber også om økt oppmerksomhet rundt situasjonen i kurdiske områder, som de mener i for liten grad har fått internasjonal dekning.

Uttalelsen kommer i en periode preget av økende spenning i regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringen for utviklingen i de kurdiske områdene.

Les mer i rapporten fra CPT her: https://cptik.org/reports-1/iranian-attacks-ik-260424

Fra Syria til Iran: Kampen om stat, identitet og føderalisme i Midtøsten

Postet den av

Av: Jiyar Ketabi

Utviklingen i Syria og Iran peker i samme retning: en økende konflikt mellom sentraliserte maktstrukturer og krav om demokrati, føderalisme og anerkjennelse av mangfold. Den kurdiske opposisjonen står midt i denne spenningen – og retter nå blikket mot Europa.

En region i politisk omforming

Midtøsten er inne i en fase der gamle maktstrukturer utfordres, men uten at nye, stabile systemer ennå har tatt form. I Syria utspiller det seg en «stille maktkamp» mellom ideologiske aktører og nye maktsentre etter Assad-perioden. Samtidig utspiller det seg en lignende, men mer eksplisitt konflikt i Iran.

Felles for begge landene er spørsmålet om statens natur:
Skal den være sentralisert og ideologisk styrt – eller pluralistisk og desentralisert?

Iran: Føderalisme som alternativ til autoritær stat

Under møter ved EU-parlamentet i Brussel den 15.04.26 og i intervjuer med bl.a. Rudaw har Mustafa Hijri (leder for Kurdistans demokratiske parti i Iran – KDPI) og andre kurdiske opposisjonsledere tydeliggjort sitt syn: Iran står overfor en grunnleggende strukturell krise.

Hijri beskriver staten som ikke-sivil og monopolistisk, og mener løsningen ligger i en demokratisk, føderal og sekulær modell. Dette samsvarer med vurderingene fra Abdullah Mohtadi (leder og generalsekretær for Komala-partiet i iransk Kurdistan), som understreker at Iran – med sitt etniske og kulturelle mangfold – er særlig egnet for føderalisme. Ifølge Mohtadi vil en slik modell kunne:

  • Skape intern stabilitet
  • Redusere konfliktnivået
  • Og bidra til bedre relasjoner med naboland

Dette står i skarp kontrast til dagens system, som ifølge Hijri er bygget på ideologisk kontroll, kriseskaping og regional intervensjon.

En stat i konflikt – med egne borgere og omverdenen

Både Hijri og Mohtadi peker på et sentralt poeng: Konflikten i Iran er ikke bare geopolitisk – den er intern. Hijri understreker at regimet har en «lang historie med konflikt både med sitt eget folk og det internasjonale samfunnet», og uttrykker liten tro på at forhandlinger alene vil føre til varig fred. Samtidig fremhever han at den kurdiske opposisjonen bevisst har valgt å stå utenfor den nylige krigen mellom Iran på den ene siden og USA/Israel på den andre. Kampen deres er langsiktig og uavhengig, ikke styrt av eksterne aktører.

Dette markerer en viktig posisjonering: Den kurdiske opposisjonen forsøker å fremstå som en intern demokratisk kraft – ikke et geopolitisk verktøy.

Mustafa Hijri og Abdullah Mohtadi i Brussel 15. april 26 – Bilde: Honia Azarbar

Parallellen til Syria: Den samme grunnkonflikten

Det som nå skjer i Iran, speiler i stor grad utviklingen i Syria. I Syria ser vi hvordan aktører som Det muslimske brorskap forsøker å posisjonere seg i et nytt politisk landskap, samtidig som de opprettholder en grunnleggende skepsis til føderalisme og desentralisering. Resultatet er en «myk maktkamp» om statens struktur og identitet. Den samme konflikten finnes i Iran:

SyriaIran
Kamp om post-Assad statens strukturKamp om post-regime statens fremtid
Skepsis til føderalisme blant sentrale aktørerFøderalisme fremmet av opposisjonen
Kurdiske rettigheter som test på demokratiKurdiske rettigheter som systemkritikk
Ideologisk vs pluralistisk statSentralstat vs føderal stat

I begge tilfeller blir kurderspørsmålet en lakmustest: Ikke bare for minoritetsrettigheter – men for hvorvidt en ny stat faktisk blir demokratisk.

Kurdisk strategi: Mellom realpolitikk og prinsipper

Den kurdiske opposisjonen i Iran fører en todelt strategi:

1. Intern legitimitet
– Kamp for språk, identitet og politiske rettigheter
– Avvisning av ekstern kontroll eller militær instrumentalisering

2. Internasjonal mobilisering
– Aktiv dialog med europeiske aktører
– Forsøk på å bygge bred opposisjonsallianse

Hijri har samtidig vært tydelig på at Europa må spille en mer aktiv rolle – ikke bare gjennom støtte til menneskerettigheter, men ved å bidra til reell politisk endring.

Europa som nøkkelaktør

I både Syria og Iran rettes forventningene i økende grad mot Europa. I Iran-sammenheng etterlyser opposisjonen:

  • Tydeligere politisk støtte
  • Koordinering av opposisjonskrefter
  • Og en mer konsekvent linje overfor regimet

Samtidig viser europeiske aktører – som belgiske sosialdemokrater – økende interesse for dialog, men konkrete tiltak lar fortsatt vente på seg.

Konklusjon: Én region – én grunnleggende konflikt

Utviklingen i Syria og Iran peker mot en felles realitet: Konflikten i Midtøsten handler ikke lenger bare om regimer – men om statens natur.

  • Sentralisert vs føderal
  • Ideologisk vs pluralistisk
  • Kontroll vs deltakelse

I dette bildet fremstår kurderspørsmålet som avgjørende. Ikke fordi det er perifert – men fordi det avslører kjernen i konflikten. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer etter dagens regimer. Spørsmålet er om nye systemer faktisk vil bryte med de gamle. Og nettopp der – mellom kontinuitet og reell endring – avgjøres fremtiden for både Syria og Iran.

Kurdistan og ligningen for Irans fremtid i en tid med geopolitiske omveltninger

Postet den av

Av: Ali-Asghar Faridi, publisert på arenanews.net – oversatt til norsk av Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Logoen til koalisjonen av politiske partier i Rojhelat

Diskusjonen om kurdiske styrkers rolle i mulige overgangsscenarier etter Den islamske republikken har utviklet seg fra å være en ren militær debatt til å bli et spørsmål om regional sikkerhet og geopolitikk. Tilhengere av en slik rolle viser til historisk erfaring, organisatorisk struktur og den operative kapasiteten til peshmerga- og geriljastyrkene. De mener at å utelukke disse aktørene innebærer å ignorere realitetene i Iran. Kritikere advarer derimot om mulige sikkerhetsmessige konsekvenser, reaksjoner fra regionale aktører og faren for å utdype splittelsen i opposisjonen. Debatten berører dermed både muligheten for samarbeid mellom opposisjonskrefter og fremtiden til den politiske orden i Iran.

Samtidig som diskusjonen om Irans politiske fremtid og mulige scenarier for en overgang bort fra Den islamske republikken intensiveres, har rollen til kurdiske styrker – særlig peshmerga- og geriljastyrker – blitt et av de mest omstridte temaene blant regimets motstandere.

Kritikere av kurdisk militær deltakelse i en mulig politisk omveltning i Iran peker på politiske og sikkerhetsmessige konsekvenser av en slik tilstedeværelse. Samtidig mener mange analytikere at det å overse kurdernes historiske erfaring og militære og politiske kapasitet i praksis innebærer å lukke øynene for realitetene på bakken i Iran.

Et spørsmål til kritikerne

I denne sammenhengen stiller Shahin Modarres, ekspert på internasjonale relasjoner og analytiker innen sikkerhetsstudier, et direkte spørsmål til kritikerne av peshmerga- og geriljastyrkenes rolle i et intervju med Arena.

Han sier at dersom enkelte motstandere av regimet ikke tror på rollen til kurdiske peshmerga- og geriljastyrker, må de forklare hvem som i så fall skal tre frem og handle i det avgjørende øyeblikket.

Ifølge ham er det problematisk å avvise kurdiske styrkers rolle samtidig som mange opposisjonsgrupper mot Den islamske republikken mangler en effektiv militær struktur.

Han mener at dersom det ikke finnes en slagkraftig styrke til å konfrontere regimet, og kurdernes rolle samtidig avvises, vil en slik posisjon i praksis komme Den islamske republikken til gode.

En erfaring som overses

I samme kontekst understreker den iranske forfatteren og intellektuelle Faraj Sarkohi den lange historien med kurdisk motstand mot Den islamske republikken.

Han minner om at kurdiske politiske bevegelser har vært i konflikt med regimet siden de første årene etter revolusjonen i 1979. Av den grunn har de opparbeidet seg en dyp forståelse av Irans politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kompleksitet.

Sarkohi peker også på erfaringen og den internasjonale posisjonen til enkelte kurdiske ledere. Han fremhever at personer som Abdulrahman Ghassemlou ikke bare var lokale ledere, men også aktører av internasjonal betydning. Ifølge Sarkohi førte politikere som Willy Brandt og François Mitterrand samtaler og konsultasjoner med Ghassemlou – ikke bare om regionale spørsmål, men også om globale problemstillinger.

For Sarkohi viser denne historien at kurdiske politiske bevegelser er fullt klar over de regionale sensitivitetene og konsekvensene av enhver politisk omveltning i Iran.

En visjon for Irans fremtid

Også på offisielt nivå understreker ledere i kurdiske partier at deres mål er å etablere en demokratisk struktur i Iran.

Khaled Azizi, talsperson for Kurdistans demokratiske parti i Iran, uttalte i et intervju med Voice of America at partiets mål er å bidra til et demokratisk Iran basert på deltakelse fra alle landets grupper og mangfold.

Ifølge ham må alle politiske, etniske, nasjonale og religiøse mangfold være representert i maktstrukturen i det Iran partiet ser for seg.

Han understreker at dette er et langsiktig prosjekt, og at dersom demokrati etableres i Iran, vil risikoen for en tilbakevending til diktatur bli betydelig redusert.

Regionale hensyn

Samtidig er kurdiske styrkers rolle i eventuelle politiske omveltninger i Iran ikke bare et internt spørsmål; det kan også få regionale konsekvenser.

I et intervju med Fox News kommenterte Bafel Talabani, leder for Patriotisk Union i Kurdistan, flere forhold knyttet til utviklingen i Iran.

Han bekreftet at han på et tidspunkt hadde hatt en samtale med Donald Trump, som han beskrev som rolig og vennlig. Samtidig fortalte han at Irans utenriksminister Abbas Araghchi fremstod svært nedstemt under en telefonsamtale mellom dem.

Talabani avviste også rapporter om at kurdiske styrker skulle ha krysset grensen inn i Iran. Ifølge ham befinner de fleste effektive kampstyrkene seg utenfor Iran, i grenseområdene. Noen observatører har knyttet dette til aktivitetene til PJAK.

Samtidig advarte Talabani mot å overdrive scenariet om et regimeskifte i Iran. Han påpekte at det for øyeblikket ikke finnes tegn til et omfattende opprør inne i landet, og at et slikt scenario derfor ikke fremstår sannsynlig på kort sikt.

Talabani understreket også at en omfattende innmarsj av kurdiske styrker i Iran kan skape betydelige sikkerhetsbekymringer i Tyrkia. I et slikt scenario kan Ankara reagere militært mot kurdiske styrker.

Spørsmålet om bakkestyrker i enhver politisk omveltning

I denne sammenhengen fremhever journalisten og politiske analytikeren Adnan Hassanpour et sentralt poeng i et intervju med Arena News.

Han understreker at ingen regjering faller utelukkende som følge av eksternt press – med mindre det finnes en styrke på bakken som kan omsette dette presset til reell politisk endring.

Ifølge ham viser historiske erfaringer at et regime først faller når en organisert styrke på bakken er i stand til å konfrontere og presse tilbake regimets undertrykkelsesapparat. Dette gjelder særlig i stater med omfattende sikkerhets- og kontrollstrukturer.

Hassanpour fremhever også den psykologiske og sosiale dimensjonen ved slike prosesser. I situasjoner preget av krig eller sikkerhetskrise kan man ikke forvente at befolkningen alene skal gjennomføre en revolusjon. Han mener:

Samfunnet begynner først å bevege seg når det oppstår tegn på en reell og troverdig styrke – en aktør som, når regimets undertrykkelsesapparat svekkes, kan bli et samlingspunkt for avhoppere og misfornøyde krefter.

Han påpeker at det tidligere har blitt fremmet påstander om at regimets styrker er i ferd med å smuldre opp, men at dette i praksis ikke har skjedd.

Årsaken er, ifølge Hassanpour, åpenbar: Dersom personer innenfor maktstrukturen ønsker å bryte ut, må de ha et sted å gå. Uten en organisert struktur og et trygt geografisk område er en slik avskalling i praksis umulig.

For å illustrere dette viser han til erfaringen fra Irak etter 2003. Da fungerte Kurdistan-regionen som et tilfluktssted for motstandere av Saddam Husseins regime.

Den irakiske opposisjonen kunne samle seg der og, under krigsforhold, planlegge regimets fall. I dette tilfellet spilte eksistensen av et sikkert område med organiserte politiske og militære strukturer en avgjørende rolle i prosessen som førte til politisk endring.

Hassanpour mener at Kurdistan – med sin lange historie med politisk organisering, aktive partier og væpnede styrker som peshmerga- og geriljastyrker – kan få en lignende rolle i fremtidige scenarier.

Han understreker at dette ikke nødvendigvis betyr avhengighet av utenlandsk intervensjon. Snarere handler det om å utvikle en kapasitet som gjør det mulig for opposisjonskrefter selv å drive frem politiske endringer, i stedet for å vente på handling fra eksterne makter.

Kritikk av «demonisering» av Kurdistan

Samtidig kritiserer Hassanpour det han beskriver som en «demonisering av Kurdistan». Han mener at enkelte politiske miljøer har en ekskluderende holdning som forsøker å fremstille Kurdistan-bevegelsen som illegitim eller upålitelig. Ifølge ham kan spredningen av slike narrativer – særlig dersom de fører til en form for «avhumanisering» av aktivister i Kurdistan-bevegelsen – skape dypere splittelser blant motstanderne av regimet.

Hassanpour sier imidlertid at erfaringer fra kommunikasjon med folk inne i Iran, før de omfattende internettnedstengningene, tyder på at slike holdninger i større grad finnes i eksilmiljøer.

Ifølge ham er synet på Kurdistan-bevegelsen blant en betydelig del av befolkningen i Iran ikke negativt. Tvert imot finnes det i mange tilfeller både sympati og en positiv holdning.

Et spørsmål som går utover militær strategi

Diskusjonen om rollen til peshmerga- og geriljastyrker i Irans fremtidige utvikling handler til syvende og sist ikke bare om militære spørsmål. Temaet befinner seg i skjæringspunktet mellom tre sentrale dimensjoner: iransk innenrikspolitikk, regionale maktforhold og spørsmålet om hvordan en ny politisk orden kan etableres i et flernasjonalt land.

I en slik situasjon er kanskje ikke hovedspørsmålet om kurdiske styrker kan spille en rolle i Irans fremtidige utvikling. Det avgjørende spørsmålet er snarere om opposisjonelle politiske krefter vil være i stand til å utvikle en samarbeidsmodell som både tar hensyn til realitetene på bakken og samtidig hindrer at en politisk omveltning utvikler seg til en bredere regional krise.

Iran ved et historisk vendepunkt – sivile liv kan ikke ofres i maktpolitikkens navn

Postet den av

Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Utviklingen i Iran de siste dagene representerer et dramatisk skifte i både landets interne maktstruktur og den regionale sikkerhetssituasjonen. Drapet på Ali Khamenei, landets øverste leder siden 1989, markerer slutten på en epoke – men åpner samtidig for en ny og uforutsigbar fase preget av militær eskalering, politisk usikkerhet og økt risiko for sivile tap.

Den militære operasjonen som tok livet av Khamenei og flere høytstående iranske ledere har ytterligere forverret en allerede spent situasjon. Samtidig har gjengjeldelsesangrep og trusler om videre konfrontasjon økt faren for en bredere regional konflikt. Midt i dette står millioner av sivile – uten innflytelse over de strategiske beslutningene, men fullt eksponert for konsekvensene.

Et system under press

Det iranske politiske systemet har over tid vært preget av omfattende intern kritikk, økonomiske utfordringer og økende avstand mellom myndighetene og deler av befolkningen. Betydelige nasjonale ressurser har blitt brukt på militær kapasitet, regionale allianser og sikkerhetsapparat, samtidig som mange iranere har opplevd økonomisk usikkerhet, arbeidsledighet og begrenset politisk handlingsrom.

Dette bakteppet er avgjørende for å forstå dagens situasjon. Samtidig viser erfaring fra andre land at ytre militært press sjelden i seg selv skaper stabile og demokratiske overganger. Når maktstrukturer brytes brått ned uten en tydelig og bredt forankret politisk alternativ struktur, kan resultatet bli institusjonelt vakuum, rivalisering og ytterligere ustabilitet.

Usikker fremtid for regimespørsmålet

Spørsmålet om politisk endring i Iran er komplekst. Opposisjonen består av ulike miljøer med forskjellig ideologisk retning, og det finnes per i dag ingen samlet ledelse med bred legitimitet på tvers av landets etniske, politiske og sosiale skillelinjer.

En eventuell overgang vil derfor kreve mer enn et maktskifte på toppen. Den vil forutsette institusjonell reform, inkluderende politiske prosesser og garantier for rettigheter for alle befolkningsgrupper. Uten dette risikerer man at nye maktstrukturer reproduserer gamle konflikter.

Samtidig er det viktig å erkjenne at Iran – med betydelige naturressurser, strategisk beliggenhet og en høyt utdannet befolkning – på sikt kan utvikle seg til en betydelig regional aktør dersom landet oppnår stabilitet og politisk reform. Nettopp derfor vil utviklingen i Iran ha konsekvenser langt utover landets grenser.

Særlig sårbare minoriteter

I denne situasjonen er det grunn til å rette særskilt oppmerksomhet mot minoritetsområder, inkludert kurdiske regioner i vestlige Iran (Rojhelat). Uavhengige menneskerettighetsmiljøer har over tid dokumentert omfattende arrestasjoner, bruk av dødelig makt mot demonstranter og press mot sivilsamfunnsaktører i disse områdene.

Når nasjonal sikkerhet prioriteres i krisesituasjoner, er det ofte perifere regioner og minoritetsbefolkninger som først opplever skjerpet kontroll og kollektiv mistenkeliggjøring. Risikoen for vilkårlige inngrep øker ytterligere i perioder med krig og politisk overgang.

Beskyttelse av sivile må være ufravikelig

Uavhengig av politiske posisjoner og geopolitiske interesser finnes det én grunnleggende norm som ikke kan fravikes: Beskyttelse av sivile liv. Internasjonal humanitær rett er tydelig på at sivile ikke skal være mål eller indirekte ofre for militære strategier.

Det internasjonale samfunnet står overfor et avgjørende ansvar. Eventuelle videre handlinger – enten militære, diplomatiske eller økonomiske – må vurderes ut fra hvilke konsekvenser de får for befolkningen. Langsiktig stabilitet i regionen kan ikke bygges gjennom eskalering alene, men krever politiske løsninger som ivaretar rettigheter, representasjon og institusjonell bærekraft.

En skjør overgang

Iran befinner seg nå i en historisk overgangsfase. Utfallet er uvisst. Det som imidlertid er sikkert, er at en bærekraftig fremtid for landet ikke kan konstrueres gjennom maktvakuum, hevnspiraler eller kollektiv avstraffelse.

En varig løsning forutsetter ansvarlighet, politisk inkludering og respekt for grunnleggende rettigheter – for alle deler av befolkningen.

For kurderne i Rojhelat er denne overgangsfasen særlig avgjørende, fordi deres rettigheter, sikkerhet og politiske anerkjennelse historisk har vært blant de første områdene som ofres i perioder med nasjonal krise og maktomveltning. Samtidig kan denne historiske situasjonen også representere en betydelig mulighet for Rojhelat, der flere kurdiske politiske partier nå har samlet seg i en samarbeidskoalisjon som kan danne grunnlag for sterkere politisk organisering og krav om en form for selvstyre innenfor en framtidig ny struktur i Iran.

Kurdisk dobbeltrepresentasjon under München-konferansen: Historisk deltakelse fra både Bashur og Rojava

Postet den av

Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Basert på åpne kilder og internasjonal mediedekning

Under den 62. utgaven av Munich Security Conference (MSC), som finner sted i München fra 13. til 15. februar 2026, er både Kurdistan-regionen i Irak (KRG) og de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria representert på høyt nivå. Den parallelle deltakelsen beskrives av flere observatører som en tydelig markering av økt kurdisk synlighet og politisk betydning på den internasjonale sikkerhetspolitiske arenaen.

Barzani representerer Kurdistan-regionen i Irak

President i KRG, Nechirvan Barzani, deltar på konferansen for å drøfte den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i Irak, utviklingen i Kurdistan-regionen og de bredere regionale spenningene i Midtøsten.

Barzani har i en årrekke vært fast deltaker på München-konferansen, som regnes som en av verdens viktigste møteplasser for statsledere, forsvarsministre, sikkerhetspolitiske rådgivere og internasjonale eksperter. For Kurdistan-regionen har konferansen fungert som en sentral plattform for å styrke diplomatiske forbindelser med vestlige land og forankre regionens rolle som en stabiliserende aktør i Irak.

Nechirvan Barzani diskuterer gjenopptakelse av oljeproduksjon med USAs rådgiver i Verdens helseorganisasjon – Bilde: shafaq.com

Ifølge tilgjengelig informasjon har Barzani under årets konferanse gjennomført en rekke bilaterale møter, blant annet med Storbritannias nasjonale sikkerhetsrådgiver Jonathan Powell og Libanons statsminister Nawaf Salam. Samtalene har blant annet omhandlet regional sikkerhet, politisk dialog i Irak, økonomisk samarbeid og håndteringen av økende spenninger i regionen.

Barzanis deltakelse reflekterer en kontinuitet i Kurdistan-regionens utenrikspolitiske linje, hvor München-konferansen har vært en viktig arena for å formidle regionens perspektiver direkte til vestlige beslutningstakere.

Første gang med høytstående representasjon fra Rojava

Årets konferanse markerer samtidig et gjennombrudd for representanter fra de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria (Rojava). For første gang deltar øverstkommanderende for Syrian Democratic Forces (SDF), Mazloum Abdi, sammen med medformann for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen, Ilham Ahmed.

USAs utenriksminister Marco Rubio (C), SDF-kommandør Mazloum Abdi (H), Ilham Ahmed, medleder for utenriksrelasjonsavdelingen i DAANES (V). (Grafikk: Kurdistan24) – Bilde: kurdistan24.net

Deltakelsen fra Rojava anses som betydningsfull i lys av regionens rolle i kampen mot terrororganisasjonen Den islamske staten (ISIS), samt den pågående usikkerheten rundt fremtidige sikkerhetsarrangementer i Syria. SDF har vært en sentral partner for den USA-ledede koalisjonen i kampen mot ISIS, og kontrollerer i dag områder hvor tusenvis av tidligere IS-krigere og deres familier fortsatt befinner seg i interneringsleirer.

At Abdi og Ahmed deltar på MSC 2026, tolkes som et uttrykk for at den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria i økende grad søker internasjonal dialog om regionens politiske fremtid, sikkerhetsgarantier og forholdet til Damaskus.

Fokus på regional stabilitet og risiko for storkrig

Hovedtemaene for årets konferanse er preget av økende geopolitiske spenninger, inkludert risikoen for en bredere regional konflikt i Midtøsten. For de kurdiske delegasjonene står særlig følgende spørsmål sentralt:

  • Regional stabilitet og maktbalanse
  • Fremtidig håndtering av trusselen fra ISIS
  • Situasjonen i Irak og Syria
  • Risikoen for eskalering mellom regionale og internasjonale aktører

Det er også rapportert at Mazloum Abdi under konferansen kan ha hatt kontakt med representanter med tilknytning til myndighetene i Damaskus, noe som i så fall vil være del av en bredere, men fortsatt skjør, dialog om Rojavas fremtidige status innenfor den syriske staten.

Økt kurdisk synlighet i München

Deltakelsen i 2026 viderefører en utvikling der kurdiske ledere – særlig fra Kurdistan-regionen i Irak – har fått en stadig mer fremtredende rolle på den internasjonale sikkerhetspolitiske scenen i München. At både Erbil og Rojava nå er representert samtidig, gir en ny dimensjon til denne tilstedeværelsen.

Mens Kurdistan-regionen i Irak deltar som en føderal region innenfor den irakiske staten med etablert diplomati og internasjonale forbindelser, representerer delegasjonen fra Nord- og Øst-Syria en ikke-statlig, selvstyrt administrasjon uten formell internasjonal anerkjennelse. Likevel viser deres tilstedeværelse at aktører i det internasjonale sikkerhetsmiljøet i økende grad anerkjenner deres rolle i kampen mot ekstremisme og i håndteringen av ustabile grenseområder.

Samlet sett fremstår MSC 2026 som en arena hvor kurdiske politiske og militære ledere ikke bare deltar som observatører, men som aktører i sentrale diskusjoner om Midtøstens fremtidige sikkerhetsarkitektur. Dobbeltrepresentasjonen fra både Irak og Nordøst-Syria markerer dermed et tydelig signal om kurdisk politisk tyngde i en tid preget av økende regional usikkerhet.

Nechirvan Barzani og Mazloum Abdi – Bilde: channel8.com

Internasjonal konferanse om fred og demokratisk samfunn samler stemmer for endring

Postet den av
Bilde: ANF

Istanbul, 6.–7. desember 2025 – I dag åpnet den to dager lange DEM Party-arrangerte konferansen International Conference on Peace and Democratic Society i Cem Karaca Cultural Center i Bakırköy, Istanbul. Arrangementet bringer sammen hundrevis av politikere, akademikere, aktivister og sivilsamfunnsrepresentanter fra Kurdistan, Tyrkia og videre internasjonalt — med mål om å utvikle et rammeverk for varig fred og demokratisk samfunn i regionen.

Et historisk fredsinitiativ — og et paradigmeskifte

Bakgrunnen for konferansen er erklæringen fra Abdullah Öcalan, datert 27. februar 2025, hvor han lanserte det han kalte “Call for Peace and a Democratic Society”. Der oppfordret han medlemmene av Kurdistan Workers’ Party (PKK) til å legge ned våpnene, oppløse organisasjonen og søke integrasjon med staten og samfunnet — et dramatisk brudd med flere tiår med væpnet konflikt.

I meldingen som ble lest opp under konferansen, beskrev Öcalan visjonen: en ny demokratisk republikk, basert på demokratisk sosialisme, rettslig beskyttelse, borgerrettigheter, kollektiv frihet og inkludering av kurdere og andre nasjonale/etniske grupper. Han argumenterte for at den nasjon-statsbaserte sosialismen hadde feilet, og at kun et samfunn bygget på demokrati, likestilling, økologi og kvinnefrigjøring kunne sikre en bærekraftig framtid.

Bred deltagelse — og sterke taler

Konferansen åpnet med innlegg fra DEM Partys co-ledere, Tuncer Bakırhan og Tülay Hatimoğulları, og deretter ble Öcalans melding lest av Veysi Aktaş.

En av de viktigste deltakerne, representant for det kurdiske selvstyret i Nord- og Øst-Syria, Ilham Ahmed, deltok via videolink etter at hun ble nektet innreise til Tyrkia. I sin tale la hun vekt på at rettferdig fred i Syria også vil påvirke Tyrkias framtid, og oppfordret til gjenåpning av grenseoverganger, dialog og gjensidig anerkjennelse. Hun uttrykte at en sosial kontrakt på tvers av etnisitet, religion og kjønn — hvor kurdere, arabere, turkmener og andre lever sammen med likhet og frihet — er nøkkelen til varig fred.

Deltakelse kommer også fra internasjonale skikkelser — blant annet fra Europa, Midtøsten, Afrika og videre, ifølge arrangørens program, med simultantolking til engelsk for å gjøre konferansen tilgjengelig også for internasjonalt publikum.

Fred og demokrati som juridisk og samfunnsmessig transformasjon

Ifølge Öcalans melding (lest opp på konferansen), bør fremtidens samfunn bygges på lover som beskytter både individuelle og kollektive rettigheter — med fokus på “fri statsborgerskapslov”, “lov om fred og demokratisk samfunn” og “lov om frihet”. Målet er å etablere en demokratisk republikk der staten ikke står over samfunnet, men er bundet av en demokratisk samfunnskontrakt.

Dette representerer, ifølge hans tilhengere, et paradigmeskifte: bort fra væpnet konflikt og nasjonalistisk kamp, mot en inkluderende og pluralistisk løsning der kurdiske og andre minoriteters rettigheter blir fullt anerkjent.

Muligheter — men også store utfordringer

For mange representerer konferansen – og det bakgrunnspreget som ligger i Öcalans appel – et håp om varig fred, demokrati og sameksistens. Det kan bli begynnelsen på en ny æra, ikke bare for kurdere, men for hele Tyrkia og regionen.

Samtidig er veien videre usikker. Realisering av en slik demokratisk omstilling krever dype politiske og juridiske reformer, vilje til makt-deling, respekt for minoriteters rettigheter og aksept for kulturelt mangfold. Det forutsetter også at staten og det internasjonale samfunnet tar ansvar for å sikre implementering av lover og rettigheter, til tross for motstand fra grupper som kan føle seg truet av endringen.

Og ikke minst: tillit er sårbar. Etter år med konflikt — og med hundretusener av liv tapt — har mange stilt spørsmål knyttet til sikkerhet, ansvar, rettferdighet og forsoning.

En konferanse med utsikt — men med krav om handling

«International Conference on Peace and Democratic Society» er mer enn et symbolsk møte: den forsøker å omforme en 52 år lang konflikt til en mulighet for fred, demokrati og sosial fornyelse. Hvis visjonene som ble presentert i Istanbul — om demokratisk republikk, lovbasert samfunn, rettigheter og integrasjon — får følges opp med reell politikk, kan dette være starten på grunnmuren for en ny sosial kontrakt i Tyrkia og regionen.

Men det krever mot, vilje og strategisk handling. Fremtiden for forsoning og demokrati avhenger like mye av beslutningstakere som av de som deltar i denne konferansen — og i sivilsamfunnet.

Kilder:

https://hawarnews.com/en/international-conference-on-peace-democratic-society-kicks-off-in-istanbul?utm_source=chatgpt.com

https://www.euronews.com/2025/02/27/pkk-leader-abdullah-ocalan-calls-on-kurdish-group-to-lay-down-arms?utm_source=chatgpt.com

https://hawarnews.com/en/message-from-leader-ocalan-to-international-conference-on-peace-and-democratic-society?utm_source=chatgpt.com

https://www.demparti.org.tr/en/international-peace-and-democratic-society-conference/22378?utm_source=chatgpt.com

https://english.anf-news.com/news/international-conference-abdullah-Ocalan-is-the-leader-of-kurdish-democratization-82528

Syrian Kurdish leader joins İstanbul peace conference online after Turkish gov’t blocks her entry

Fallet nærmer seg – men er vi klare?

Postet den av

Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist (oversatt av Solkurd)

Nå kan vi med større sikkerhet si at Den islamske republikken er i ferd med å kollapse og bli en del av historien. Likevel finnes det fortsatt mange uklare aspekter som må tydeliggjøres. Her forsøker jeg å peke på noen overordnede innsikter basert på min egen forståelse:

Først de viktigste årsakene til denne dramatiske endringen:

Hovedårsaken er den pågående stormaktenes kamp – særlig mellom USA og Kina – om global økonomisk dominans. Krigen i Ukraina er en del av denne storpolitiske rivaliseringen. Når konflikten sprer seg til Midtøsten, er det tre hovedmotiver: kontroll over energikilder, spesielt gass; dominans over transportruter; og tilgang til strategiske mineraler som er avgjørende for ny teknologi. Hver aktør som får kontroll over disse faktorene, får en betydelig fordel i denne globale maktkampen. For å oppnå dette, er det nødvendig å fjerne uforutsigbare og aggressive stater i regionen – først og fremst Iran og Tyrkia. Begge landene står derfor overfor store omveltninger. I Iran har prosessen allerede startet. Spørsmålet er: Hva vil skje i de kommende ukene og månedene?

For å forstå dette, må vi se situasjonen fra USAs perspektiv, ikke bare fra vårt eget:

I motsetning til det mediene ofte fremstiller, er det ikke sannsynlig at alternativet til Den islamske republikken kommer fra diasporaen – særlig ikke fra eksil-iranere. Snarere finnes det et realistisk alternativ innenfor Iran selv: landets egne teknokrater. Denne politiske retningen har flere egenskaper som er attraktive for Vesten: de har erfaring med å styre staten, de er pragmatiske og har ingen ideologiske konflikter med USA, de har innflytelse i de væpnede styrkene, og de er villige til å oppgi atomprogrammet og militærstrategiske ambisjoner – ja, til og med å akseptere Israels legitimitet. Per i dag finnes det ingen annen politisk retning i Iran som kombinerer alle disse kvalitetene, og det er derfor sannsynlig at USA allerede har inngått en form for koordinering med dem.

Vi må huske: Utenfor Iran finnes det ingen politisk opposisjonsgruppe som USA kan stole på. Enten er de politisk inkompetente og har tapt sin legitimitet (som Reza Pahlavi og hans støttespillere), eller de har liten folkelig støtte (som venstreorienterte og republikanere). På den andre siden ønsker Irans økonomiske og politiske sentrum – inkludert kapitalen i Teheran og andre byer – å unngå fullstendig kaos og en radikal endring som truer deres egen posisjon. De ønsker derfor å fjerne velayat-e faqih (den islamske lederskapsmodellen), men samtidig støtte opp under teknokratenes maktovertakelse. Disse kreftene har heller ingen konflikt med sivile friheter (selv om de er mindre opptatt av politiske friheter).

Men logikken i maktbalansen tilsier at for at det skal skje en virkelig endring, må det også skje en maktforskyvning. For å sikre at det iranske regimet (og her menes hele statsapparatet, ikke bare Den islamske republikken) aldri igjen får full kontroll, må selve maktgrunnlaget fragmenteres (og her menes makt, ikke nødvendigvis territorium). Det betyr at staten må svekkes slik at ingen sterk sentralmakt igjen kan dominere Iran. Dette åpner opp for en fremtidig modell der Iran ligner mer på Irak eller Syria, med føderale eller autonome regioner som motvekt mot fremveksten av en ny stormaktsstat.

I denne sammenhengen spiller kurderne en avgjørende rolle. Det finnes rundt 50 millioner kurdere. De har ikke en anti-vestlig politisk kultur, de har kjempet i over 100 år og har vist en vedvarende motstandskraft. Uten kurdernes kamp ville hele dette systemet vært mye mindre ustabilt. Dette er altså frukten av en århundrelang kamp, ikke et resultat av stormaktenes politikk. Det samme gjelder andre undertrykte folkegrupper – men ingen av dem har så sterke forutsetninger som kurderne. Det er derfor avgjørende at vi nå, mer enn noen gang, jobber for å styrke vår indre kapasitet – først og fremst gjennom å samle våre politiske partier, og dernest ved å styrke det sivile samfunnets institusjoner.

Akkurat som oksygen er nødvendig for livet, er disse elementene avgjørende for kurdernes fremtid. Selv om det har vært mye snakk om dette i årevis, er det nå vi virkelig må handle – og ikke utsette det lenger.

Vår plikt til gjenforening

Bilde: Knwe.org

Historien viser at samling og gjenforeningen av Kurdistans front før 1991-opprøret i Bashur (Sør-Kurdistan) var en avgjørende faktor for etableringen av den kurdiske regionregjeringen. Hadde den gjenforeningen og samarbeidet ikke eksistert, ville det kanskje ikke en gang ha blitt et første steg mot kurdisk selvstyre. Nå er Rojhelat (Øst-Kurdistan) i en lignende posisjon. Det er ingen garanti for at Den islamske republikkens fall automatisk vil føre til framgang for Rojhelat. Uten en forening av alle krefter finnes det ingen stabil eller sikker vei fremover.

Flere aktører – både internasjonale, nasjonale og deler av folket – har nå uttrykt krav om kurdisk enhet. Også mange partiløse kurdere i eksil forsøker å bygge broer. Det er alles ansvar å støtte dette målet – ikke arbeide imot det. Enhver tale eller handling som bidrar til polarisering, skader ikke bare den kurdiske saken, men svekker også hele samfunnets fremtid. La oss derfor i det minste i denne avgjørende tiden legge bort rivalisering og bitterhet.

Nå som alle partiene åpent har erklært sin vilje til samling og erkjenner nødvendigheten, har de et moralsk og nasjonalt ansvar for å legge fra seg splittelse, svartmaling og demonisering. Mer splid fører oss ikke nærmere fri tanke og frihet – tvert imot, det vitner om uansvarlighet og politisk umodenhet. Om dette fortsetter, kan vi stille spørsmål ved både målet og vurderingsevnen til de som står bak.

Dette historiske ansvaret påhviler ikke bare partimedlemmer og støttespillere, men enda mer de intellektuelle, akademikerne og samfunnsdebattantene. Vi må ikke glemme at alle standpunkter som i dag publiseres på sosiale medier blir dokumentert, og vil senere bli gjenstand for kritisk vurdering av både folket og historien. De som forstår dette, bør straks slutte med fiendtlighet og nedbrytende atferd overfor det kurdiske fellesskapet.

Det man kan si uten enhver tvil er dette: uten en samlet kurdisk front, risikerer vi ikke bare å miste muligheten, men også å lide store tap dersom andre inngår avtaler uten oss.