Stikkordarkiv: PKK

Öcalan: Det egentlige målet med denne omformingen er å bygge et demokratisk samfunn

Postet den av

Arnljot Ask, medlem av LS og Arbeidsutvalget i Solkurd er ansvarlig for redigering og oversetting av meldingen på ANF 29. sep. – som du finner i originalversjon her.

I en melding til den internasjonale fredskonferansen i London i slutten av september 2026 beskrev Abdullah Öcalan demokratisk integrasjon som en vei mot varig fred. Han sa at juridiske garantier, lokalt demokrati og et organisert samfunn er nødvendig for fullføre prosessen.

Öcalan – Bilde: ANF – 29.09.26

Den to dager lange konferansen, som startet mandag 28.sept, fokuserer på internasjonale erfaringer fra fredsprosesser og deres betydning for en demokratisk og politisk løsning på Kurdistan-spørsmålet. I sin melding viser Öcalan tilbake til sin Oppfordring til fred og et demokratisk samfunn fra 27. februar 2025, og sier at det politiske perspektivet som ble åpnet da, nå må videreutvikles i praksis.
Kjernen i Öcalans budskap er konseptet demokratisk integrasjon. Han forstår dette ikke som assimilering eller å gi opp sosial autonomi, men som frivillig deltagelse fra et demokratisk organisert samfunn i en demokratisk republikk basert på kollektive rettigheter. Varig fred, hevder han, krever langt mer enn bare slutten på væpnet konflikt: juridiske garantier, demokratisering av republikken, fri utvikling av språk og kultur, styrket lokalt selvstyre og sosial organisering.

Budskapet fra Öcalan lyder som følger:
«Min oppfordring til fred og et demokratisk samfunn 27. februar 2025 åpnet døren til en ny fase. PKK-bevegelsen, demokratisk politikk, partiene representert i Tyrkias parlament, og mer generelt Tyrkias samfunn har omfavnet denne oppfordringen. Nå er det på tide å gå videre gjennom denne døren som har blitt åpnet. Sakene dere tar opp på denne konferansen handler nettopp om oppgavene som ligger foran oss på denne terskelen».
-Ved å trekke på internasjonale erfaringer og kurdiske perspektiver, og diskutere hvordan en politisk åpning kan omformes til varig fred, gir du en praktisk form til denne oppfordringen. Fred kan ikke fullføres gjennom en enkelt avtale eller en enkelt lov. Å få våpnene til å tie er bare begynnelsen. Det som varer, er byggingen av et demokratisk samfunn.
-Overgangen fra væpnet konflikt til varig fred krever en langsiktig politisk, juridisk, institusjonell og sosial transformasjon. Det egentlige målet med denne transformasjonen er å bygge et demokratisk samfunn. Etter min mening er ikke revolusjon en maktoverføring, men en transformasjon gjennom konstruksjon. En “frihet” oppnådd gjennom vold blir snart det motsatte av de verdiene kampen ble ført for. Uten en verdig fred kan verken demokrati eller frihet vare; heller kan ikke demokrati utvikle seg eller sosial fred ta rot i skyggen av våpen.
-Kurdernes tusenårige forhold til tyrkere, persere og arabere er ikke basert på en gjensidig utelukkende antagonisme, men, til tross for alle oppturer og nedturer, på en gjensidig dialektikk. I dag er det mulig å fornye disse forholdene gjennom demokratisk integrering, uten assimilering og uten separasjon.
-Separatistiske løsninger stemmer ikke overens med virkeligheten i dette området, hvor folk, kulturer og trosfellesskap lever tett sammen. Prinsippet om brorskap, derimot, er forankret i historiske og sosiologiske realiteter. Forholdet mellom kurderne og tyrkere, persere, arabere og de andre folkene i dette landet kan ikke løses ved å tegne grenser. Millioner av kurdere bor i de store byene i statene i denne regionen
-En deling etter mønsteret «Kurderne i nord, tyrkerne i sør» for eksempel, tilsvarer verken det historisk utviklede felles grunnlaget eller den sosiale nærheten mellom disse samfunnene. Integrering er det motsatte av assimilering: assimilering oppløser og intensiverer fiendtlighet, mens integrering forener og skaper fred og brorskap. Denne integreringen betyr det frivillige engasjementet til et demokratisk samfunn i en demokratisk republikk innenfor rammen av kollektive rettigheter, samtidig som man bevarer sin egen særskilte eksistens.
-PKK, som jeg grunnla, oppsto under sin tids forhold som en kamp for eksistens. Den viste kurdernes eksistens og brøt fornektelsens kjede. I 2025-verdenen er det kurdiske folket en historisk realitet som ikke lenger kan fornektes. Av denne grunn er den historiske oppgaven til vår bevegelse fullført. Som enhver revolusjonær struktur må den utvikle seg til en ny form når oppgaven er fullført. Oppløsning er verken en slutt eller en overgivelse, men en overgang til en ny historisk fase. Å insistere på å beholde den gamle formen vil skade alle, først og fremst kurderne.
-Våpen må ikke lenger glorifiseres; nå må samfunnet bygges. Demokratisk politikk har erstattet strategien for nasjonal frigjøringskamp. Våre sterkere våpen er ordet, loven og organisert samfunn. Fullstendig demokratisk politikk er kun mulig under normale forhold der ikke bare våpnene har stilnet, men også vold og gjensidig krigsfrykt er eliminert.
Et Tyrkia der kurdere deltar med sin demokratiske bevissthet vil bli en ekte demokratisk republikk. I Tyrkia og Midtøsten bør målet ikke være separasjon, men felles bygging av et genuint demokrati.
-Veien ut av krisen i Midtøsten ligger ikke i å søke nye nasjonalstater som vil bryte opp eksisterende grenser, men i å gjenopplive det folkene har til felles, med andre ord, gjennom en integrasjonsorientert forhandlingsprosess og bygging av lokale demokratiske nettverk. Kjære venner, å omdanne en politisk åpning til varig fred kan ikke oppnås gjennom avgjørelsen til bare én side. Integrasjon krever gjensidige skritt, gjensidig forståelse og anerkjennelse av lidelsen den andre siden har opplevd.
-En prosess som ikke sikres gjennom juridiske avtaler, kan ikke utvikle seg utover en kortsiktig periode uten konflikt. Varig fred, derimot, krever at demokratisk politikk blir en del av hverdagen, i nabolag, byer og institusjoner. Samtidig må vårt følelsesliv og våre tankemåter endres i samsvar med de nye forholdene.
-Uten lov kan ikke eksistens oppnå juridisk status, og den demokratiske kampen står uten grunnlag. De nødvendige garantiene består av anerkjennelse av et demokratisk samfunn, fri utvikling av språk og kultur, utvidede rettigheter til lokalt selvstyre, og en ramme der konstitusjonelt statsborgerskap og frie borgere utfyller hverandre. Så lenge den ensidige og sentralistiske rettsordningen i nasjonalstaten ikke omstruktureres gjennom grunnlovsmessige og lovgivende reformer, kan det ikke bygges tillit. Hvis republikken ikke blir demokratisert, kan heller ikke demokratisk integrasjon realiseres.
-Personer som har vært involvert i den væpnede kampen må få muligheten til å vende tilbake til politisk og sivilt liv og ta ansvar innenfor demokratisk politikk. Når prosessen er fullført, vil disse vennene bli aktive deltakere i demokratisk debatt, det juridiske feltet og sivilt liv. Demokratisk integrering betyr å bli en del av samfunnet og en aktiv deltaker i en ubevæpnet, ikke-voldelig fase.
Formene for deltakelse som vil støtte overgangen fra en konfliktbasert politikk til demokratisk politikk er ikke begrenset til parlamentarisk representasjon og valg. Nettverk for lokalt demokrati, nabolags- og byråd, kooperativer, politiske partier, sivilsamfunn og lokaladministrasjoner er livsnerven i denne overgangen. Demokratisk politikk omfatter alle former for organisering og handling som gjør samfunnet politisk styrket. Konstitusjonelle og institusjonelle ordninger må ta hensyn til politisk, regional, språklig og kulturelt mangfold, ikke gjennom et prosjekt for en homogen nasjon, men gjennom konseptet om en demokratisk nasjon.

  • Den demokratiske nasjonen er en politisk modell der ulike identiteter deler en felles rett til likhet, frihet og brorskap. Forskjeller i språk, tro, kultur og regional tilhørighet er en kilde til rikdom. Påtvunget ensartethet har skapt kriser i dette området; anerkjennelse av mangfold gir derimot det konstitusjonelle grunnlaget for en løsning. Siden eksistens tar konkret form gjennom språk og kultur, krever anerkjennelse av dette at barrierer for utdanning og kulturell utvikling fjernes.
    -I en bærekraftig løsning er lokale og regionale administrasjoner ikke bare organer som letter byrden for sentralmyndighetene, men lokale demokratiske administrasjoner som former samfunnslivet. Organiseringen av et demokratisk samfunn fungerer under samme politiske rammeverk som nasjonalstaten og gjennom direkte deltakelse fra samfunnet. Grunnlaget for løsningen ligger ikke i sentralt konsentrert makt, men i lokalt forankrede og dypere demokratiske rettigheter og samfunnsorganisering. Opprettelsen av råd innen utdanning, helse, kultur, økonomi og politikk skaper byggesteinene for et demokratisk samfunn.
    -Kvinner, minoriteter, sivilsamfunn og media er ikke fredsspørsmål som kan «løses senere», men aktive deltakere i denne prosessen i dag. Spørsmålet om kvinner er et av de grunnleggende problemene i et demokratisk samfunn. Kvinners frihet og økologiske bevissthet utgjør ryggraden i byggingen av et demokratisk samfunn. Ulike identiteter, trosfellesskap og sosiale grupper må være aktive deltakere i lokal styring. Uten deres effektive deltakelse kan verken juridiske reformer slå rot, eller sosial forsoning oppnås.

Kjære venner,
Min oppfordring til folkene i Tyrkia og til denne konferansen er dette: målet er ikke separasjon, men det felles oppbyggingen av et ekte demokrati. Det kurdiske spørsmålet har lenge sluttet å være bare spørsmålet om ett folk; det er et spørsmål som angår Tyrkias og Midtøstens felles fremtid. Det som forventes av dere er å oversette denne overgangen og disse teoretiske innsiktene til praksis, og å knytte sammen og konkretisere internasjonale erfaringer med det historiske grunnlaget for brorskap i denne regionen.
I et Midtøsten hvor det kurdiske spørsmålet fortsatt er uløst, er det ikke mulig å bygge en mer fredelig, trygg og levelig fremtid for alle.
-Veien frem ligger i gjensidige skritt, juridiske garantier og demokratisk organisering som gjennomsyrer alle deler av samfunnet. På terskelen til en ny æra, er det ikke å ødelegge staten som teller, men å bygge et fritt samfunn.
Denne prosessen er verken rettet mot noen del av samfunnet eller utelukkende adressert til en bestemt gruppe. Den er en utstrakt hånd til alle som står for en løsning, fred og demokratiske verdier, og en oppfordring til felles handling.
Med mine varmeste hilsener og respekt,
Abdullah Öcalan
İmralı.

Duran Kalkan, medlem av Abdullah Öcalan Akademiet for Sosiale Vitenskaper og også en av grunnleggerne av PKK kom med viktige vurderinger om aktuelle saker knyttet til Fredsprosessen under et spesielt program sendt på Medya Haber TV nettopp.
Der han også drøftet motforestillinger som er kommet mot prosessen fra ulike hold, også blant kurdere. Men snur dette til å utfordre de kreftene som trenerer og motarbeider Fredsprosessen. Du finner ANF oppslaget med han her.

Fred og Demokratisk Samfunn prosessen

Postet den av

Av: Arnljot Ask – medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Bevegelsen for å løse det kurdiske spørsmålet gjennom politiske forhandlinger, som skjøt fart etter utfordringen fra Abdullah Öcalan 27. februar 2025, utvikler seg skritt for skritt. Ikke bare i regionene hvor den første lederen av PKK har hatt størst støtte, Tyrkia og Syria, men også i Irak og Iran hvor KDP har stått sterkt.

Flere delmål nåes, men siden det er både globale og regionale stormakts aktører som deltar i prosessen, treneres inngåtte avtaler underveis og tilbakeslag vil fortsatt finne sted. Så lenge Trump, Erdogan, Netanyahu og desslike er på banen – som prestestyret i Teheran – vil ikke endelige seire kunne proklameres.

Vi har på Solkurds hjemmeside flere oppslag rundt det som har skjedd det siste året. Inkludert 17.august notater fra DEM om utviklingen i Tyrkia og Syria/Rojava og hva det innebærer for den videre kampen. Eks om hvordan gjennomføringen av avtalen om at opplæring på kurdisk skal finne sted på alle nivåer der et betydelig antall kurdere bor. Fordi det er avgjørende for å anerkjenne kurderes kulturelle og  nasjonale rettigheter i Syria. Hver kurdiske region har sine nøkkel problemer å løse. Og det som skjer i en region vil påvirke utviklingen i de andre.

Siden Ӧcalan har vært den sentrale personen for å dra i gang denne Fredsprosessen, og flertallet av kurderne bor i Tyrkia og Syria, hvor Öcalans ideologi har stor påvirkningskraft, vil utviklingen der ha spesiell stor betydning. Det er derfor viktig at kurderne både i Bashur og Rojhelat har støttet opp om prosessen og utviklet kampene hos seg på et enhetlig vis ut i fra sine særegne vilkår. Og at «enhetsorganisasjonen» Kurdistan Nasjonalkongress har lagt vekt på at samhold mellom frihetsbevegelsene i alle deler av Kurdistan er avgjørende.

En Rudaw News redaktør tok kontakt med Solkurd for å høre hvordan vi så på avtalen mellom SDF og al Sharaa-regjeringen i Damaskus om militær og politisk integrering, da de også sto oppe i lignende avveielser i Bashur. De ville bl.a vite om vi stolte på al Sharaa. Jeg svarte at det gjorde jeg jo ikke, men at det her dreide seg om å komme videre i en forhandlingsprosess som kunne erstatte militær kamp med politiske avtaler som ivaretok rettighetene til alle parter. Hos dem gjaldt det nå rettighetene til Yesidiene i Sinjar, om deres væpna avdelinger skulle integreres i den irakiske hæren og hvordan.

Ilham Ahmed – Bilde: The Amargi

Ilham Ahmed , utenrikspolitisk ansvarlig i DAANES ble 7.september spurt av Midtøsten tidsskriftet The Amargi om hennes vurdering av at SDF og DAANES ledere nå samarbeidet både på det militære og politiske planet for å skape et Syria hvor både arabere, kurdere, drusere og andre nasjonale og religiøse grupper kunne delta på like vilkår.

Som følge av integreringen også på det politiske og administrative planet skal hun bli knyttet til den syriske utenrikstjenesten som kurdisk representant der og inngå i Syrias Nasjonalforsamling knytta til Utenriks og. Konstitusjonskomiteen når den nye Nasjonalforsamlingen blir valgt. (I følge artikkel i Syrian Observer) og har også på planen å besøke både Ankara og Imrali i egenskap av sin nye rolle, som nevnt i The Amargi intervjuet ovenfor.

Hun deltok også på møte i Kobane 11. sept med politisjefen i byen og vise-guvernør for Aleppo provinsen for følge opp urolighetene i fengslet der og drøfte sikkerhetssituasjonen i byen, samt og videreutviklingen i den administrative strukturen.

Sjefskommandanten for SDF Mazloum Abdi er utnevnt som rådgiver for President al Sharaa etter integrasjonen av SDF i den sentrale Syriske Hæren, og opptrer allerede på flere møter i egenskap av dette. Som med representanter for de kurdiske partiene i Kobane sammen med Kobanes regionale direktør.

Siden Rojava og utviklingen av den Demokratiske Autonome Admnistrasjonen i Nord Øst Syria (DAANES) har spilt en avgjørende rolle for samfunnsorganiseringen som er utviklet fram til Freds og Demokratiske Samfunn prosessen har spredd seg til alle de kurdiske regionene, gjengir vi her en oversiktsartikkel som ble publisert av ANF 19. Aug 2026.

Et nytt liv i Rojava: Opprettelsen av kommunene

Kommunene som ble etablert i Rojava under krigsforholdene etter 2012 utviklet en ny modell for sosial organisering basert på selvstyre gjennom lokale råd, kvinneorganisasjoner og kooperativer.

Hvor vellykket har erfaringen med kommuner i Rojava vært? Svaret ligger i en prosess som strekker seg fra 2012 til i dag. Midt i krigens ødeleggelse og alvorlige humanitære forhold utviklet kurderne en styringsmodell basert på militær, politisk og sosial organisering. Fra starten av ble denne erfaringen formet på grunnlag av Öcalans paradigme om et demokratisk samfunn og den demokratiske nasjonen.

I Rojava ble kommunene definert som den minste enheten av sosial organisering. Den var organisert som en sosial struktur der folk som bodde i nabolag, landsbyer eller boligområder kunne komme sammen direkte for å diskutere behovene sine, ta beslutninger og følge opp gjennomføringen.

En modell formet midt i krigen
Borgerkrigen som begynte i Syria i 2011 førte ikke bare til usikkerhet, men også et vakuum av styring i Rojava. I 2012, da den syriske hæren trakk seg ut fra mange områder med overveiende kurdisk befolkning, begynte folk å organisere sine egne liv. I denne prosessen ble det etablert kommuner i nabolag og landsbyer, sammen med råd og ulike sosiale institusjoner knyttet til dem.

Denne modellen dukket imidlertid ikke opp som en midlertidig struktur som erstattet institusjonene til Ba’ath-regimet, men som en ny form for organisering basert på at samfunnet styrte seg selv. Målet var derfor at beslutningsprosesser skulle begynne på nivået til de minste bosetningene, med kommuner som utvidet systemet med demokratisk autonomi gjennom hele samfunnet.

Det ble holdt regelmessige møter i kommunene for å diskutere saker som påvirket hverdagen i nabolagene, inkludert sikkerhet, infrastruktur, utdanning, helsevesen, økonomi og sosial solidaritet. Representanter valgt for å gjennomføre beslutninger var ikke beslutningstakere, men hadde som oppgave å sette folkets kollektive vilje ut i praksis.

Etter hvert begynte representanter valgt fra kommunene å sitte i nabolags-, distrikts- og byråd, og denne strukturen utviklet seg til et organisasjonsnettverk som strakte seg til høyere styringsnivåer. Målet var derfor ikke å overføre beslutninger fra sentrum til lokalt nivå, men å bringe viljen som ble dannet lokalt inn i høyere styringsmekanismer.

Fra kommuner til råd
Kommuner utgjorde det første leddet i modellen for demokratisk autonomi som ble utviklet i Rojava. Opprinnelig ble det forventet at representanter som tjenestegjorde i nabolag, distrikter og bysentra også skulle organiseres innen styringsmekanismer på kanton-nivå. Den grunnleggende tilnærmingen i systemet var derfor å «bære den viljen som ble dannet lokalt til de høyere styringsnivåene». På denne måten ble mange saker som ble diskutert og avgjort i kommunene, vurdert på et bredere nivå gjennom rådene, og det ble gjort forsøk på å sette dem ut i praksis.

Kommunene ble sentre der hverdagslivet ble organisert gjennom kommisjoner opprettet innen ulike felt, fra utdanning og helsevesen til økonomi og sosialt fellesskap. Mens innbyggerne kunne uttrykke behovene sine direkte, jobbet kommisjonene som ble opprettet med å ta hånd om dem.

Kvinner var hovedorganisatorene
Et av de mest fremtredende aspektene ved modellen som ble utviklet i Rojava, var måten kvinnene organiserte seg på. Kvinners frihet gikk lenger enn bare retorikk og ble forstått som skapelsen av autonome former for organisering i alle deler av samfunnslivet. For å oppnå dette ble det utviklet egne kvinneorganisasjoner innen nabolag og landsbykommuner. Mens kvinnene diskuterte sosiale problemer i sine egne kommuner, søkte de løsninger på spørsmål som vold, tvangsekteskap, økonomisk uavhengighet og ulike aspekter av samfunnslivet.

Kongra Star, som ble grunnlagt i 2005, ble en av de viktigste paraplystrukturene for kvinne organisering. Kvinneråd, utdanningsakademier, kooperativer og sosiale solidaritetsinitiativer ble gjennomført under denne paraplyen, samtidig som Mala Jin (Kvinnehus) ble etablert i 2011 for å gi kvinner juridisk og sosial støtte. Det ble også utviklet prosjekter for å fremme kvinners økonomiske selvstendighet innen sektorer som jordbruk, tekstil, matproduksjon og håndverk.

Kommunetestet i Kobanê og krigen
Kobanê, hjertet av Rojava-revolusjonen, ble et av de mest synlige eksemplene på kommunal organisering. Organisert gjennom nabolagskommuner og lokale råd fra 2012 og videre, kom byen under en alvorlig beleiring etter DAESH-angrepet i 2014.   
Gjennom hele beleiringen spilte lokale organisasjoner også en viktig rolle i å dekke befolkningens grunnleggende behov, etablere solidaritetsnettverk og sikre at bylivet fortsatte. Arbeidet som ble gjort gjennom kommunene, var sentralt i innsatsen for å opprettholde sosialt liv under krigsforhold.
Den samme organisatoriske modellen fortsatte under gjenoppbyggingsprosessen som begynte etter at Kobanê ble frigjort fra DAESH-gjengene. Mange aktiviteter, inkludert å identifisere nabolagsbehov, gjenoppbygge infrastruktur og organisere utdanning og helsetjenester, ble gjennomført gjennom lokale råd og kommuner.

En institusjonalisert struktur i Cizîr-regionen
Cizîr-regionen var et av de områdene hvor kommune- og rådsystemet ble implementert mest omfattende. Etter erklæringen om den demokratiske autonomimodellen, ble lokale råd, kommuner og ulike sosiale institusjoner etablert i mange byer, spesielt Qamişlo, Hesekê og Dêrik.
Regionens fleretniske og fler-religiøse karakter ble også reflektert i styringsmodellen. Felles beslutningsmekanismer ble etablert i råd som representerte kurdere så vel som arabere, assyrere, armenere og andre samfunn.

Samtidig var ikke kommunene bare steder der administrative beslutninger ble tatt. Kommisjoner ble opprettet for å jobbe innen ulike områder, inkludert utdanning, kultur, kvinneanliggender og økonomi. I Cizîr, hvor landbruksproduksjon var utbredt, ble det særlig gjennom samarbeidsforeninger lagt innsats for å opprettholde produksjonen og dekke lokale behov.

Kooperativer i Afrin
Afrin (Efrîn) var et av sentrene der den kollektive modellen ble viktig innen landbruksproduksjon. I regionen, kjent for sin rikelige olivendyrking, ble det etablert kooperativer for å organisere produsentene basert på solidaritet.
Lokale råd jobbet med utdanning, helsevesen og sosiale tjenester. Å styrke lokal produksjon, særlig jordbruk og olivendyrking, kan sees på som et uttrykk for regionens kollektive økonomi. Men etter at den tyrkiske staten okkuperte Efrîn i 2018 sammen med sine allierte gjenger, kollapset dette systemet.

Økonomisk deltakelse gjennom kvinnekooperativer
Kvinnekooperativer kom også i fokus under denne prosessen. Innenfor dette rammeverket ble det etablert kvinnekooperativer i mange sentre, spesielt i Qamişlo, Hesekê og Dêrik. Gjennom disse kooperativene, som opererte innen jordbruk, tekstiler, matproduksjon og håndverk, var målet å styrke kvinners økonomiske uavhengighet. Noen av produktene som ble laget, ble brukt for å dekke sosiale behov, mens andre ga inntektskilder for kvinnene som jobbet i kooperativene.

En flerspråklig utdanningsmodell
Utdanningssystemet ga en mulighet for omfattende sosial transformasjon. I skoler under autonom administrasjon inkluderte utdanningspolitikken fag som lokal historie, kultur, flerspråklighet, kjønn og konseptet med et demokratisk samfunn.
Det ble gitt muligheter for de ulike folkene som bodde i regionen til å få undervisning på sitt morsmål, spesielt kurdisk. Undervisning ble gitt på kurdisk, arabisk, syrisk og armensk. I tillegg gjennomførte akademier etablert for sosial og politisk utdanning studier i fag som historie, økonomi, kvinners frihet, økologi og sosial organisering.

Samfunnsbasert organisasjon innen helsevesenet
Å opprettholde helsetjenester under krigsforhold var svært viktig. Under det nye systemet var helsetjenester ikke begrenset til sykehus. Forebyggende helsearbeid, folkehelsetiltak og å ivareta behovene til mennesker som var på flukt på grunn av krigen, var også blant hovedfokusområdene. Lokale helsesentre, sykehus og helsekomiteer jobbet med å behandle sårede, bekjempe epidemier og opprettholde grunnleggende helsetjenester.

Hva forteller kommunene sin erfaring i Rojava oss?
Den kommunale erfaringen i Rojava skiller seg ut som et alternativt søk etter styring der folk kan bestemme sine egne behov, styrke lokale beslutningsmekanismer og bygge et felles liv på tvers av ulike identiteter.
Gjennom årene, til tross for alle utfordringene skapt av krig og regionale konflikter, har kommunene i Rojava fortsatt å spille en viktig rolle i å organisere sosialt liv. Begynnende på nabolagsnivå, representerer denne strukturen, sammen med råd, kvinneorganisasjoner, kooperativer og lokale institusjoner, et av de mest fremtredende eksemplene på samfunnets søken etter selvstyre.

I dag er Rojava-opplevelsen både en særegen modell for sosial organisering som oppsto under krigsforhold, og en viktig del av pågående debatter om forholdet mellom stat og samfunn, lokal demokrati og søken etter sameksistens mellom ulike folk.

Her finner du originalteksten: https://english.anf-news.com/features/a-new-life-in-rojava-the-communes-establishment-86690

Undertegnede er ansvarlig for redigeringen.

DEMs Hişyar Özsoy: Den virkelige debatten handler ikke om nedrustning, men om det politiske rammeverket

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I denne artikkelen utdyper Hisyar Özsoy, tidligere internasjonalt ansvarlig for HDP (forgjengerpartiet til DEM) og parlamentsmedlem fra Bingøl, hvorfor vedtak av en rammelov som forplikter Tyrkia til å implementere Freds- og Demokratiprosesessen som startet opp med uttalelsen til Ӧcalan 27.februar 2025, er helt avgjørende.
Han påpeker også hvordan Tyrkia spiller en nøkkelrolle for at det kurdiske spørsmålet finner en løsning for hele regionen, og de globale stormaktenes ansvar for en framtidig fredelig politisk løsning.
Den fulle teksten finnes på lenken her. [Oversettelse og redigering står for undertegnedes regning. Viser ellers til oppslaget på Solkurdsiden 19. juli fra DEM og Imrali-delagasjonens prosess med å få til oppfølgingsmøte med Ӧcalan på Imrali. Dette møtet ble nå gjennomført 2. august og uttalelsen til Ӧcalan er referert på ANF 3. august].

Hisyar Özsoy – Bilde: ANF

Ӧcalan poengterer her også at det ikke er noen grunn til å innta en negativ holdning til prosessen. Det som betyr noe nå er at «dette skrittet i prosessen blir forstått riktig og at alle tar ansvar for å sikre at prosessen blir vellykket gjennomført». Mens han igjen utfordrer Parlamentet til å ta skrittet med å vedta rammeloven.

Hişyar Özsoys utdyping av det politiske innholdet i rammeloven gjengis punktvis her:

Han poengterer først at den foreslåtte rammeloven vil avgjøre om prosessen for fred og et demokratisk samfunn fører til en ekte løsning, eller forblir fanget i en sikkerhetsbasert tilnærming mellom kurderne og myndighetene i statene hvor kurderne lever. .
Han hevder at det som betyr noe, ikke bare er om en lov blir vedtatt, men hva slags juridisk og politisk ramme den skaper for fremtiden til det kurdiske spørsmålet. Den virkelige debatten handler derfor ikke om å legge ned våpnene, men om vilkårene for hvordan konflikten kan tas opp gjennom demokratiske og politiske midler i fremtiden.

Innhold viktigere enn timing
Özsoy påpeker at den kurdiske siden har nærmet seg prosessen med strategisk tålmodighet til tross for gjentatte forsinkelser. Av den grunn mener han at det nå er avgjørende at loven reflekterer prosessens politiske natur i stedet for å redusere den til et rent sikkerhetsrelatert tiltak.

Ikke en ydmykelseslov
Ifølge Özsoy vil innholdet i loven avgjøre om den nåværende retningen bygger tillit eller skaper nye spenninger. En rammelov, sier han, må ikke følge en logikk med vinnere og tapere eller inneholde bestemmelser som krenker verdigheten til de involverte. «Hvis loven er snevert formulert og inneholder ydmykende elementer som anger-erklæringer, er det lite sannsynlig at den kurdiske bevegelsen vil fortsette den politiske fleksibiliteten den har vist så langt». En forhandlingsprosess, hevder han, kan bare vare hvis ingen av partene blir tvunget til å gi opp sin politiske identitet eller sine bredere politiske ambisjoner.

Demokratisk politikk bør bli mulig
Özsoy hevder at prosessen handler om mye mer enn bare at væpnede aktører vender tilbake til sivilt liv. Like viktig er det om de faktisk vil få en reell mulighet til å delta i demokratisk politikk over tid. Alle som ønsker å permanent avslutte en væpnet konflikt, sier han, må også skape politiske rom der sosiale konflikter kan løses uten vold. Ellers risikerer de underliggende årsakene til konflikten å fortsette i en annen form.
«Hvis folk forventes å permanent gi opp væpnet kamp, må de også få muligheten til å engasjere seg i demokratisk og sivil politisk liv». Tidspunktet for slike tiltak kan forhandles om, sier han, men det som betyr noe er at demokratisk deltakelse gjøres mulig i prinsippet.

Mer enn en nedrustningslov
For Özsoy er det alt for enkelt å se på det foreslåtte lovverket bare som et juridisk grunnlag for PKKs nedrustning. I stedet representerer det overgangen til en ny politisk fase i fredsprosessen. Hvis det lykkes, kan det åpne veien for at de viktigste politiske spørsmålene i kurderspørsmålet blir diskutert under demokratiske forhold, inkludert språkrettigheter, lokal selvstyre og spørsmål om demokratisk statsborgerskap.

Rammeverket vil forme fremtiden
Rammeverket må muliggjøre overgangen fra en militær-sentrert tilnærming til konfliktløsning gjennom en demokratisk politisk prosess. «Det virkelige problemet er ikke nedrustning. Denne loven vil bestemme den politiske rammen som det kurdiske spørsmålet kan diskuteres innenfor i fremtiden.»
Ifølge han er dette nettopp den historiske betydningen av den foreslåtte lovgivningen: den er ment ikke bare å avslutte en væpnet fase, men å åpne et nytt politisk kapittel hvor det kurdiske spørsmålet kan tas opp gjennom demokratiske midler på en varig måte.

Kurderne forblir en viktig faktor i Midtøsten
Når det gjelder utviklingen i Midtøsten, sier Özsoy at skiftende politiske og militære balanseforhold i grunnleggende grad omformer den regionale orden. NATO-toppmøtet, konflikten som involverer USA, Israel og Iran, omstruktureringen av Syria, og Tyrkias voksende betydning for regional sikkerhet gjenspeiler alle en bredere geopolitisk transformasjon. For kurderne skaper dette nye risikoer, men bekrefter også at de fortsatt er en viktig politisk aktør i hele Kurdistan.

En sikkerhetsbasert tilnærming får fotfeste
Özsoy mener at de nåværende regionale konfliktene har styrket Tyrkias geopolitiske posisjon. Krigen i Ukraina, spenningene i Svartehavet, utviklingen i Sør-Kaukasus, og situasjonene i Syria, Irak og Iran har alle økt Ankaras strategiske betydning innenfor NATO og Europas sikkerhetsarkitektur. Dette har gitt den tyrkiske regjeringen større handlingsrom i utenrikspolitikken, samtidig som det har forsterket et sikkerhetsorientert perspektiv som, ifølge Özsoy, i økende grad kan forme innenrikspolitikken og kurderspørsmålet. Tyrkia sier til sine vestlige partnere: «Dere har sikkerhetsbekymringer, men det har jeg også» Som et resultat får landets sikkerhetspolitikk økende internasjonal støtte.

Ankara ønsker større handlingsrom i Vesten
Ifølge Özsoy bruker Ankara sin økte betydning innenfor den vestlige alliansen til å lette spenningene med NATO-partnerne sine. Dette inkluderer forsøk på å få fjernet de gjenværende amerikanske sanksjonene under CAATSA-lovgivningen og å løse tvisten om Tyrkias ekskludering fra F-35-jagerflyprogrammet. Mens noen europeiske land allerede har lettet på visse restriksjoner, er Washingtons posisjon fortsatt tett knyttet til fremtiden for Tyrkias russiskproduserte S-400 luftforsvarssystem.

En ny balanse mellom Russland og Vesten
Fallet til Syrias Baath-regime har også endret Tyrkias utenrikspolitiske posisjon, hevder Özsoy. Ankara er nå mye mindre avhengig av Russland enn det var de siste årene. Samarbeidet med Moskva gjennom Astana-prosessen hadde først og fremst tjent Tyrkias interesser i Syria og Rojava. Med Russland opptatt av krigen i Ukraina, og Iran fokusert på konfrontasjonen med Israel og USA, har Tyrkia beveget seg tilbake mot tettere tilknytning til den vestlige alliansen. Özsoy forventer at denne trenden vil fortsette, og ytterligere styrke sikkerhetssamarbeidet mellom Tyrkia og NATO-land.

Rojava er fortsatt under press
Når det gjelder Syria, forventer Özsoy at dagens politikk overfor Nord- og Øst-Syria vil fortsette. Han tror at Tyrkia støtter Damaskus sine forsøk på å sentralisere statsmakten, en posisjon som USA også ser ut til å akseptere, i det minste indirekte. Som et resultat kommer de politiske og administrative prestasjonene til den Demokratiske Autonome Administrasjonen under økende press. Özsoy forventer at Damaskus ønsker å gjennomføre integreringsavtalen som er nådd med det nordøstlige Syria (SDF /DANES) på en gradvis måte som jevnt reduserer Rojavas politiske og institusjonelle autonomi. Samtidig understreker han at kurderne vil forbli en uunnværlig del av Syrias fremtidige politiske orden. (Min kommentar: flere av punktene i avtalen er ennå ikke implementert. Eks reetableringen av de fordrevne fra Serekanyie er ennå bare i startfasen, med 647 familier som nettopp har fått melding om at de kan vende tilbake. Og flere av de som er vendt tilbake til Afrin har ennå ikke fått tilbake husene sine osv.)

Sør-Kurdistan står også overfor nye utfordringer
Özsoy beskriver Kurdistan-regionen i Irak som spesielt sårbar. Selv om den regionale regjeringen har forsøkt å holde seg utenfor konflikten mellom Iran, Israel og USA, har de nylige angrepene vist hvor utsatt regionen fortsatt er, til tross for internasjonale forbindelser. Han peker også på økende diplomatiske kontakter mellom Tyrkia og Patriotic Union of Kurdistan (PUK). De siste besøkene av høytstående tyrkiske tjenestemenn til Sulaymaniyah, sier han, gjenspeiler forsøk på å redusere iransk innflytelse samtidig som man stabiliserer forholdet mellom PUK og Kurdistan Democratic Party (KDP).
Ӧzsoy går ikke nærmere inn på situasjonen i Øst Kurdistan/Rojhelat -utenom at USA/Israels krig sjølsagt spiller en sentral rolle for utviklingen her og i hele regionen.

Nasjonal enhet blir stadig viktigere
Gitt de pågående krisene i Syria, Irak og Iran, mener Özsoy at sterkere politisk koordinering blant kurdiske politiske krefter er mer presserende enn noen gang. (Noe som også KNC stadig har påpekt) Regionen er fortsatt i en periode med dyp forvandling, og fremtiden er vanskelig å forutsi. Sør-Kurdistan må derfor forberede seg politisk og institusjonelt på nye utfordringer, inkludert tettere samarbeid mellom kurdiske partier og sterkere regionale og internasjonale relasjoner.

Kurderne vil forbli en regional makt
Til tross for all usikkerhet, ser Özsoy kurderne som en av Midtøstens sentrale politiske aktører på lang sikt. «Verken i Syria, Irak eller Iran kan den fremtidige regionale orden formes uten dem».
Selv om dagens konflikter endrer den regionale maktbalansen og begrenser noen eksisterende muligheter, viser de også at det kurdiske spørsmålet fortsatt er tett knyttet til de bredere politiske utviklingene i Midtøsten, og vil fortsette å spille en nøkkelrolle i fremtidige endringer i regional makt.

NATO blir brukt mot folkene i Tyrkia 

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd 

Det hevder Dr. Hayri Hazargol tilknyttet DEMs Imrali delegasjon, i en artikkel publisert på ANF 7. juli i forbindelse med åpningen av NATO-toppmøtet i Ankara denne dagen. Noen dager før kritiserte KCK-ledelsen i sin uttalelse lagt ut på Solkurds side 8. juli, tyrkiske myndigheter for å trenere Fred og Demokratiske Samfunn prosessen i Tyrkia, med ringvirkninger for hele regionen. KNK utfordret også NATOs medlemsland om å legge press på Tyrkia i forbindelse med NATO-toppmøtet. (Se her) Og i gatene i Tyrkia gikk Anti NATO demonstranter mens politiet sprayet dem med tåregass (Klassekampen 7. juli) 

Bilde: ANF

Hovedpunktene i Hazargols artikkel gjengis her, redigert av undertegnede. Originalteksten finnes i lenken her.

– Han hevder at Tyrkias fortsatte medlemskap og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter først og fremst er ment å sikre støtte for å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsinstrument mot folkene i Tyrkia. 

– Alliansen samles nå på et tidspunkt der konflikter og politiske kamper i Midtøsten har tilspisset seg. Å holde toppmøtet i Tyrkia under disse omstendighetene er bemerkelsesverdig. Tilhengere av den tyrkiske regjeringen ser på det som et tegn på Tyrkias strategiske viktighet. 

Han påpeker at Tyrkia ble med i Korea-krigen for å bli med i NATO. Ved å bli med i NATO, ble Tyrkia alliansens gendarmer både på Sovjetunionens sørlige flanke og i Midtøsten. Trusselen fra Sovjetunionen ble presentert som begrunnelsen for å bli med i NATO og ble brukt for å overbevise den tyrkiske befolkningen. 

Det mest grunnleggende for Tyrkias medlemskap var imidlertid å sikre vestlig støtte til sin politikk om folkemord mot kurderne. Av samme grunn ble Tyrkia det første landet i Midtøsten som anerkjente Israel. Gjennom forholdet til Israel søkte – og fikk – myndighetene støtte fra USA og Europa for sin politikk overfor kurderne. 

-Tyrkia vil bli tildelt en spesiell rolle på dette NATO-møtet. I Tyrkia handler diskusjonen alltid om hva landet vil tjene på det. Men det er ingen diskusjon om hva det må gi, eller på hvilke områder avhengigheten vil bli større. 

– En av de mest fremtredende egenskapene ved regjeringen er dens bedrag mot folket i Tyrkia. Offentligheten får aldri sannheten om noen sak. Samfunnet blir villedet gjennom media og alle tilgjengelige midler. På dette området fungerer også den tyrkiske staten som et apparat som driver spesiell krigføring mot sitt eget folk. 

– Han peker på at Tyrkias innflytelse er svekket etter Abrahams-avtalene. Siden den osmanske perioden har den tyrkiske staten fulgt en politikk basert på sin strategiske betydning i Midtøsten, og brukt den posisjonen til å samle militær, politisk og økonomisk makt. 

– Dets allianse med Israel økte den strategiske verdien enda mer. Men Abraham-avtalene traff Tyrkia på akilleshælen. Siden da, bekymret for sin fremtid, har Tyrkia forsøkt å styrke sin strategiske betydning ved å knytte seg tettere til USA. 

Tyrkia har tilpasset seg USAs politikk i Syria. Selv om det så ut til å være imot Israel under Israel-Iran-krigen, holdt det seg fortsatt på linje med USAs politikk overfor Iran. Ved å kritisere Israel høyt, prøvde de å skjule denne tilpasningen. Samtidig fortsatte det arbeidet med å komme til en avtale med Israel gjennom USA. Faktisk svarte USA på disse forsøkene med å si at de ikke ville tillate en konflikt mellom Israel og Tyrkia. 

– Tyrkias største bekymring har alltid vært kurderne. De siste femti årene har den kurdiske kampen gjort kurderne til en stadig mer betydningsfull politisk aktør i Tyrkia og andre land, noe som har alarmert den tyrkiske staten. Av den grunn søker de ekstern støtte for å holde kurderne under tradisjonelle dominanssystemer. Dette målet er den viktigste prioriteten i forholdet deres til USA og NATO. 

– Tyrkias fortsatte medlemskap i NATO og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter er først og fremst ment å få støtte til å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsredskap mot det tyrkiske folk. Begrunnelsen for NATO-medlemskap er annerledes for andre medlemsland, hvor det hovedsakelig handler om å beskytte nasjonal sikkerhet mot eksterne trusler, eller styrke utenrikspolitikken. 

– I Tyrkia derimot fungerer NATO først og fremst som et verktøy staten og regjeringen bruker for å undertrykke opposisjon, spesielt kurderne. Selvfølgelig er det også et mål å bevare Tyrkias politiske og militære betydning i Midtøsten, og dette henger tett sammen med å opprettholde sterk intern kontroll. 

– AKP-MHP-alliansen har som mål å utdype sine relasjoner og samarbeid med NATO for å sikre støtte mot kurdernes kamp for frihet. Beslutningen om å utsette diskusjonen om det foreslåtte rammeloven i parlamentet til etter NATOs toppmøte er også knyttet til dette målet. Regjeringens videre handlinger vil avhenge av nivået av støtte og samarbeid de får fra NATO.  Hvis det får den støtten det søker, kan det velge å starte en ny krig i stedet for å ta skritt mot å løse det kurdiske spørsmålet. Hvis det får støtte for sin undertrykking av kurdere, vil dette også bety økt undertrykkelse av prodemokrati-krefter ellers i Tyrkia. 

– I prosessen som er rettet mot Fred og et Demokratisk Samfunn, fører regjeringen for tiden en politikk som går ut på å utsette og kjøpe tid. Den prøver å villede offentligheten ved å skape inntrykk av at det finnes en avtale med Imralı, når en slik avtale ikke er fullbyrdet ennå. Den tyrkiske staten prøver å presse gjennom sitt eget utkast. Som DEM-partiet har uttalt, har ingen delegasjon besøkt Imralı de siste halvannen månedene.

KCK: -Verken leder Öcalan eller vår Frihetsbevegelse, vil godta en fullbyrdet handling

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd – 03.07.2026

Samarbeidsledelsen i Kurdistan Communities Union (KCK) kom med en uttalelse presentert på ANF, Behdinan 2. juli om den nåværende tilstanden til fredsprosessen som ble startet i Tyrkia etter at den kurdiske lederen Abdullah Öcalan lanserte sin “Oppfordring til fred og demokratisk samfunn” 27. februar 2025. Talsperson for DEM-partiet, Ayşegül Doğan, opplyste også 3. juli at kontakten med Abdullah Öcalan hadde vært brutt de siste 40 dagene.

Med bakgrunn i den tyrkiske regjeringens trenering av fredsprosessen, som også påvirker prosessen i andre deler av regionen og  globalt, uttalte de: 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold, bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. 

KCKs uttalelse lyder som følger -som dere i sin helhet kan finne på lenken her: https://english.anf-news.com/news/kck-neither-leader-Ocalan-nor-our-freedom-movement-will-accept-a-fait-accompli-86128

Bilde: ANF

– For en stund har en rammelov blitt diskutert i den tyrkiske pressen og offentligheten. Vurderinger som ikke stemmer overens med freds- og demokratiprosjektet som ledes av Leder Apo (Abdullah Öcalan), og til og med motsatte tolkninger, har blitt uttalt i pressen. Nylig har forslagene som Leder Apo la fram i İmralı den 24. mai, og møtene mellom DEM-partiets delegasjon og AKP-tjenestemenn, blitt fremstilt som om de var nye utviklinger. Men det har ikke vært holdt noe møte med Leder Apo siden 24. mai. Etter dette møtet skulle forslagene som Leder Apo la frem, vurderes av regjeringen. Disse vurderingene skulle videreformidles til Leder Apo, og resultatene skulle også kommuniseres til bevegelsen vår. 

– Men denne prosedyren har ikke fungert så langt. Derfor har det ikke vært noen kontakt eller utvikling å vurdere siden den dagen. Mens isolasjonen av leder Apo på en så historisk og viktig sak fortsetter, har heller ikke vår Frihetsbevegelse fått noen informasjon i løpet av denne perioden. 

– Vår frihetsbevegelse har stått ved prosessen ledet av Leder Apo og har gjort alle nødvendige anstrengelser. Mens vi har gjort mangesidige forsøk på en demokratisk politisk løsning på problemene, har vi også tatt viktige skritt. Vi har støttet forsøkene på å vedta frihetslover som ville muliggjøre fri demokratisk politikk. I denne sammenhengen anså vi rapporten utarbeidet av Freds-, Brorskap- og Demokratiske Kommisjon som positiv, selv om vi mener den er ufullstendig og utilstrekkelig. 

Enhver beslutning må tas og gjennomføres som en helhet 

– Fred- og demokratisksamfunns-prosessen angår oss direkte. For å ikke påvirke prosessen og dialogene med Leder Apo negativt, syntes vi det ikke var passende å uttale oss ofte på vegne av Bevegelsen. Men de nylige politikkene, sammen med uttalelsene og vurderingene som er gjort, har gjort det nødvendig for oss å komme med en uttalelse og presentere våre synspunkter for offentligheten. 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. Faktisk uttalte Numan Kurtulmuş (Parlamentets leder) at en lov vil bli vedtatt. De som vil komme, vil gjøre det, og hvis det er noen som ikke gjør det, vil de nødvendige tiltakene bli tatt mot dem. 

– Enhver beslutning angående denne organisasjonen må tas som en helhet og gjennomføres som en helhet. Vår frihetsbevegelse vurderer kun omfattende lover og omfattende tiltak. Ellers kan det ikke være en situasjon der noen deltar og andre ikke gjør det. Problemet er ikke bare at krigerne legger ned våpnene sine. Naturligvis må holdningen til krigerne og ledelsen i denne bevegelsen også være enhetlig. Å ta en annen tilnærming ville tilsvare å sabotere denne prosessen. 

Uten konkrete steg kan ingen sikre gjennomføringen av PKK-kongressens beslutninger 

– På kongressen hvor vi oppløste PKK, bestemte vi som Frihetsbevegelsen at oppløsnings- og nedrustningsprosessen bare kunne gjennomføres av leder Apo. Han kan bare gjennomføre denne prosessen under forhold hvor han er fri til å arbeide. Vårt folk og vår bevegelse har gjort det klart fra starten at de ikke vil akseptere noen politikk eller gjennomføring som ikke inkluderer leder Apos frihet og forhold der han kan leve og arbeide fritt. Uten å innta en positiv holdning til leder Apos status og ta konkrete skritt i denne retningen, kan ingen sikre gjennomføringen av beslutningene tatt på PKK-kongressen. 

– Dialogen med lederen og forholdet til oss er ment å etablere en omfattende politikk og holdning. Det kan ikke bare være et spørsmål om å vedta en lov og si at de som vil kan komme og andre ikke kan. Er det virkelig en løsning som søkes gjennom denne prosessen, eller er det ment å forvirre folk? Eller føres det en spesiell krig mot Frihetsbevegelsen? Hvis en lov lik Hjemvendingsloven vedtas uten å presentere en omfattende demokratisk løsning, vil verken folket vårt eller vår organisatoriske struktur godta det. Derfor, hvis målet er å løse et hundre år gammelt problem, femti år med konflikt og spørsmålene om separasjon, må en riktig forståelse og tilnærming legges frem. 

Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewler? 

– Det ser nå ut til at politikk som forbereder seg på krig igjen blir fulgt. MIT-sjef İbrahim Kalın er ikke bare leder for etterretningsorganisasjonen; han reiser rundt i Irak nesten som regjeringens statsminister. Lignende møter hadde tidligere blitt holdt under angrepene på Rojava. Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewlêr (Erbil)? Skal disse kreftene tildeles visse roller i en plan for å angripe og eliminere vår frihetsbevegelse? 

Det er nødvendig å handle seriøst og ansvarlig 

– Vi ønsker å understreke tydelig at verken Leder Apo eller vår Frihetsbevegelse vil akseptere et fait accompli. Å følge en spesiell krigsføringspolitikk ved å si, «Vi har vedtatt loven, men de godtar den ikke», ville være en irrasjonell tilnærming. Det ville bety å fortsette politikken som har mislyktes i hundre år og som har ført til brudd mellom det kurdiske folket og Tyrkia. Derfor er det nødvendig å handle med alvor og ansvar både i tilnærmingen til Leder Apo og vår Frihetsbevegelse. 

– Som Frihetsbevegelsen har vi viljen og besluttsomheten til å gjennomføre en politisk tilnærming som vil oppnå demokratisk integrasjon med Tyrkia på grunnlag av en demokratisk politisk løsning som eliminerer den konflikt- og separasjonsatmosfæren som har vedvart i et århundre. Det er også et historisk ansvar for den tyrkiske staten å oppfylle sin del ved å vedta politikk og ta grep som muliggjør gjennomføringen av vår vilje og besluttsomhet og muliggjør demokratisk integrasjon. 

– Den demokratiske offentligheten og våre folk bør forbli årvåkne mot tilnærminger som kan sabotere freds- og demokratisamfunnsprosessen. Ved å føre en mer effektiv kamp mot isolasjonen som opprettholdes i İmralı, bør de oppfylle sine ansvar for å sikre suksessen til freds- og demokratisamfunnsprosessen. 

Jan Bojer Vindheim anbefaler ny bok om PKK

Postet den av

Vi vil gjøre oppmerksom på en bokomtale publisert av Jan Bojer Vindheim, landsstyremedlem i Solkurd, med tittelen «Grundig og viktig bok om PKK».

I omtalen presenteres en gjennomgang av en ny bok om PKK, Resurgence and Revolution: The PKK and the Kurdish Fight in Turkey and Syria av Aliza Marcus, hvor forfatteren drøfter organisasjonens historie, ideologiske utvikling og politiske betydning. Artikkelen setter også boken inn i en bredere historisk og samfunnspolitisk sammenheng, og kan være av interesse for alle som ønsker økt kunnskap om den kurdiske saken og utviklingen i regionen.

Boken kan bestilles gjennom internasjonale bokhandlere og direkte fra forlaget. Den finnes både som innbundet, paperback og e-bok.

KCK: Fredsprosessen står ikke stille, men møter alvorlige hindringer

Postet den av

Basert på intervju med Sabri Ok i Avvenire, gjengitt av ANF 15. juni 2026. Sammendrag ved Arnljot Ask, medlem av landstyret og arbeidsutvalget i Solkurd.

I et intervju med den italienske avisen Avvenire 15. juni vurderer Sabri Ok, medlem av eksekutivrådet i KCK (Kurdistan Communities Union), utviklingen i den pågående freds- og demokratiprosessen mellom den kurdiske bevegelsen og Tyrkia.

Ifølge Ok er prosessen ikke fastlåst, men den møter betydelige utfordringer. Han mener at den tyrkiske staten fortsatt ikke anerkjenner det kurdiske spørsmålet som et politisk problem som krever en demokratisk løsning. Mens den kurdiske bevegelsen omtaler prosessen som en vei mot «fred og et demokratisk samfunn», beskriver tyrkiske myndigheter den fortsatt primært som en kamp mot terrorisme.

Sabri OK – bilde: ANF

Ok peker på at det gjennom flere tiår har vært gjentatte forsøk på våpenhviler og politiske løsninger, men at motstand både innenfor den tyrkiske staten og blant internasjonale aktører har gjort framgang vanskelig. Samtidig understreker han at den nåværende prosessen skiller seg fra tidligere initiativer og fortsatt har potensial til å føre til reelle endringer.

Et sentralt spørsmål er situasjonen til Abdullah Öcalan. Ok mener at Öcalan må kunne delta aktivt som hovedforhandler dersom prosessen skal lykkes. Han viser også til debatten om «retten til håp», som Europarådet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har pålagt Tyrkia å følge opp.

Når det gjelder en framtidig løsning, framhever Ok behovet for demokratiske reformer, juridiske garantier og anerkjennelse av kurdernes rettigheter og identitet innenfor Tyrkias eksisterende grenser. Han understreker at fred ikke kan oppnås uten demokratisering.

I intervjuet kommenterer Ok også utviklingen i Syria (Rojava) og Iran (Rojhelat). Han uttrykker bekymring for kurdernes situasjon i begge områdene, men mener samtidig at kurdiske politiske krefter står bedre organisert enn tidligere og vil fortsette å arbeide for demokratiske løsninger.

Til slutt understreker Ok at Abdullah Öcalans beslutning om å avslutte den væpnede strategien markerer et historisk skifte. Målet er nå å føre kampen gjennom demokratiske og politiske virkemidler. Samtidig fastholder han at kurderne fortsatt vil hevde sin rett til selvforsvar dersom de skulle bli utsatt for alvorlige angrep eller eksistensielle trusler.

Originalintervjuet kan leses hos ANF:

https://english.anf-news.com/interview/sabri-ok-the-process-is-not-at-a-deadlock-but-it-is-facing-serious-obstacles-85857

KNK: Åpent brev til stats- og regjeringssjefene i NATOs medlemsland

Postet den av

I forkant av NATO-toppmøtet i Ankara, Tyrkia, 7.–8. juli 2026

Deres eksellenser,

På vegne av Kurdistans Nasjonalkongress (KNK) skriver vi i forkant av det kommende NATO-toppmøtet i Ankara for å rette deres oppmerksomhet mot den pågående dialogprosessen mellom Abdullah Öcalan, den kurdiske bevegelsen og den tyrkiske staten, med sikte på å oppnå en rettferdig og varig fred. Som et strategisk viktig medlem av NATO har utviklingen i Tyrkia konsekvenser langt utover landets grenser. En demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet vil styrke stabiliteten i Tyrkia og bidra til sikkerhet i hele regionen.

På et tidspunkt hvor Syria, Irak og Iran alle står overfor dyp usikkerhet og konflikt, representerer dialogprosessen i Tyrkia en sjelden mulighet. Dersom den får utvikle seg på en meningsfull måte, kan den bidra til et mer stabilt og demokratisk Tyrkia og hjelpe til med å redusere spenningene i regionen som helhet, særlig når det gjelder Rojava i Syria og Kurdistan-regionen i Irak. Det uløste kurdiske spørsmålet ligger i kjernen av mange av de politiske og sikkerhetsmessige utfordringene som preger regionen.

Den kurdiske siden har gjentatte ganger vist sitt engasjement for en politisk og forhandlet løsning. Abdullah Öcalans oppfordring av 27. februar 2025 om at Kurdistans Arbeiderparti (PKK) skulle legge ned våpnene og oppløse seg selv, åpnet en historisk mulighet for fred og ble fulgt opp med konkrete tiltak, inkludert en ensidig våpenhvile og en beslutning om å avslutte den væpnede kampen. Akseptert av millioner av kurdere som deres legitime representant, og etter å ha spilt en sentral rolle i fredsforhandlingene i 2013–2015, forblir Öcalan den viktigste samtalepartneren for en verdig og effektiv fred. For at forhandlingene skal lykkes, må imidlertid også den kurdiske siden kunne delta på rettferdige vilkår. Den fortsatte begrensningen av tilgang til Öcalan og opprettholdelsen av hans isolasjon er uforenlig med en troverdig fredsprosess.

En rettferdig og varig fred i Tyrkia vil ikke bare styrke landet internt, men også tjene de bredere sikkerhetsinteressene til andre NATO-medlemsland. Den vil redusere risikoen for fornyet konflikt og fordrivelse, minske presset fra flyktningbevegelser mot Europa og bidra til å dempe den bredere radikaliseringen som næres av pågående krig og ustabilitet langt utover regionen.

Vi oppfordrer derfor NATOs medlemsland, mens de forbereder seg til toppmøtet i Ankara, til å støtte de nødvendige betingelsene for en seriøs og vellykket fredsprosess. Vi oppfordrer særlig lederne i NATOs medlemsland til å støtte:

  • observasjon og videreføring av dialogprosessen mellom den tyrkiske staten og den kurdiske bevegelsen;
  • opphevelse av Abdullah Öcalans isolasjon og etablering av juridiske rammer som gjør det mulig for ham å delta fritt og effektivt i dialog med tyrkiske myndigheter;
  • et demokratisk og lovmessig rammeverk for anerkjennelse av det kurdiske folkets grunnleggende kollektive rettigheter i Tyrkia; og
  • en politisk tilnærming som ser fred og demokrati i Tyrkia som et bidrag til bredere regional fred og stabilitet.

En rettferdig og varig fred mellom den tyrkiske staten og det kurdiske folket vil styrke Tyrkia, redusere spenningene i Midtøsten, minske risikoen for fordrivelse og radikalisering og bidra til alliansens langsiktige sikkerhetsinteresser.

Vi takker for deres oppmerksomhet og omtanke.

Med vennlig hilsen,

Eksekutivrådet i Kurdistans Nasjonalkongress (KNK)

…………….

Brevet er sendt til Solkurd for publisering. Les originalen på engelsk her.

Internasjonal konferanse om fred og demokratisk samfunn samler stemmer for endring

Postet den av
Bilde: ANF

Istanbul, 6.–7. desember 2025 – I dag åpnet den to dager lange DEM Party-arrangerte konferansen International Conference on Peace and Democratic Society i Cem Karaca Cultural Center i Bakırköy, Istanbul. Arrangementet bringer sammen hundrevis av politikere, akademikere, aktivister og sivilsamfunnsrepresentanter fra Kurdistan, Tyrkia og videre internasjonalt — med mål om å utvikle et rammeverk for varig fred og demokratisk samfunn i regionen.

Et historisk fredsinitiativ — og et paradigmeskifte

Bakgrunnen for konferansen er erklæringen fra Abdullah Öcalan, datert 27. februar 2025, hvor han lanserte det han kalte “Call for Peace and a Democratic Society”. Der oppfordret han medlemmene av Kurdistan Workers’ Party (PKK) til å legge ned våpnene, oppløse organisasjonen og søke integrasjon med staten og samfunnet — et dramatisk brudd med flere tiår med væpnet konflikt.

I meldingen som ble lest opp under konferansen, beskrev Öcalan visjonen: en ny demokratisk republikk, basert på demokratisk sosialisme, rettslig beskyttelse, borgerrettigheter, kollektiv frihet og inkludering av kurdere og andre nasjonale/etniske grupper. Han argumenterte for at den nasjon-statsbaserte sosialismen hadde feilet, og at kun et samfunn bygget på demokrati, likestilling, økologi og kvinnefrigjøring kunne sikre en bærekraftig framtid.

Bred deltagelse — og sterke taler

Konferansen åpnet med innlegg fra DEM Partys co-ledere, Tuncer Bakırhan og Tülay Hatimoğulları, og deretter ble Öcalans melding lest av Veysi Aktaş.

En av de viktigste deltakerne, representant for det kurdiske selvstyret i Nord- og Øst-Syria, Ilham Ahmed, deltok via videolink etter at hun ble nektet innreise til Tyrkia. I sin tale la hun vekt på at rettferdig fred i Syria også vil påvirke Tyrkias framtid, og oppfordret til gjenåpning av grenseoverganger, dialog og gjensidig anerkjennelse. Hun uttrykte at en sosial kontrakt på tvers av etnisitet, religion og kjønn — hvor kurdere, arabere, turkmener og andre lever sammen med likhet og frihet — er nøkkelen til varig fred.

Deltakelse kommer også fra internasjonale skikkelser — blant annet fra Europa, Midtøsten, Afrika og videre, ifølge arrangørens program, med simultantolking til engelsk for å gjøre konferansen tilgjengelig også for internasjonalt publikum.

Fred og demokrati som juridisk og samfunnsmessig transformasjon

Ifølge Öcalans melding (lest opp på konferansen), bør fremtidens samfunn bygges på lover som beskytter både individuelle og kollektive rettigheter — med fokus på “fri statsborgerskapslov”, “lov om fred og demokratisk samfunn” og “lov om frihet”. Målet er å etablere en demokratisk republikk der staten ikke står over samfunnet, men er bundet av en demokratisk samfunnskontrakt.

Dette representerer, ifølge hans tilhengere, et paradigmeskifte: bort fra væpnet konflikt og nasjonalistisk kamp, mot en inkluderende og pluralistisk løsning der kurdiske og andre minoriteters rettigheter blir fullt anerkjent.

Muligheter — men også store utfordringer

For mange representerer konferansen – og det bakgrunnspreget som ligger i Öcalans appel – et håp om varig fred, demokrati og sameksistens. Det kan bli begynnelsen på en ny æra, ikke bare for kurdere, men for hele Tyrkia og regionen.

Samtidig er veien videre usikker. Realisering av en slik demokratisk omstilling krever dype politiske og juridiske reformer, vilje til makt-deling, respekt for minoriteters rettigheter og aksept for kulturelt mangfold. Det forutsetter også at staten og det internasjonale samfunnet tar ansvar for å sikre implementering av lover og rettigheter, til tross for motstand fra grupper som kan føle seg truet av endringen.

Og ikke minst: tillit er sårbar. Etter år med konflikt — og med hundretusener av liv tapt — har mange stilt spørsmål knyttet til sikkerhet, ansvar, rettferdighet og forsoning.

En konferanse med utsikt — men med krav om handling

«International Conference on Peace and Democratic Society» er mer enn et symbolsk møte: den forsøker å omforme en 52 år lang konflikt til en mulighet for fred, demokrati og sosial fornyelse. Hvis visjonene som ble presentert i Istanbul — om demokratisk republikk, lovbasert samfunn, rettigheter og integrasjon — får følges opp med reell politikk, kan dette være starten på grunnmuren for en ny sosial kontrakt i Tyrkia og regionen.

Men det krever mot, vilje og strategisk handling. Fremtiden for forsoning og demokrati avhenger like mye av beslutningstakere som av de som deltar i denne konferansen — og i sivilsamfunnet.

Kilder:

https://hawarnews.com/en/international-conference-on-peace-democratic-society-kicks-off-in-istanbul?utm_source=chatgpt.com

https://www.euronews.com/2025/02/27/pkk-leader-abdullah-ocalan-calls-on-kurdish-group-to-lay-down-arms?utm_source=chatgpt.com

https://hawarnews.com/en/message-from-leader-ocalan-to-international-conference-on-peace-and-democratic-society?utm_source=chatgpt.com

https://www.demparti.org.tr/en/international-peace-and-democratic-society-conference/22378?utm_source=chatgpt.com

https://english.anf-news.com/news/international-conference-abdullah-Ocalan-is-the-leader-of-kurdish-democratization-82528

Syrian Kurdish leader joins İstanbul peace conference online after Turkish gov’t blocks her entry

Den Kurdiske Frihetsbevegelsen meldte 26.oktober at de trekker geriljastyrker ut av Tyrkia

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget for Solkurd

Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den originale teksten finnes på ANF 26.oktober 2025.

Erklæringen ble forkynt på en pressekonferanse i Binare i Qandil, på tyrkisk av Sabri Ok fra eksekutivrådet i KCK (Kurdistan Communities Union) og på kurdisk av den kvinnelige kommandøren i YJA Star Serhat Province, Vejîn Dersîm.
Sammen med de var 25 medlemmer av geriljastyrkene, inkludert medlemmer av YJA (Frie Kvinners tropper), og HPG kommandør Devrim Palu fra Bakur (Nord Kurdistan) som var kommet ned til Medya Forsvars sone i Bashur i anledningen.

Teksten i erklæringen var:

  • At de hadde startet prosessen med tilbaketrekking av alle geriljaenheter fra Tyrkia til Medya Forsvars sonen i Bashur, for å framskynde Fred og Demokratisk Samfunn prosessen til neste fase. De understrekte behovet for den politiske og legale tilnærmingen måtte følges opp uten ytterligere forsinkelser, og ba om at alle innbyggere engasjerte seg.
  • I betraktning av de svært alvorlige truslene for framtiden til Tyrkia og Kurderne som følge av konfliktene og krigene i Midtøsten, og som en oppfølger av erklæringene til Tyrkias president, MHPs leder Devlet Bahçeli og leder Abdullah Öcalan, så ble nå en ny prosess stertet i Tyrkia. Denne prosessen fikk sin egen identitet etter leder Abdullah Öcalan’s “Call for Peace and Democratic Society” 27.februar 2025. Prosessen går nå inn i en svært kritisk og viktig fase.
  • I løpet av de siste 8 månedene, har vi, på den Kurdiske siden, tatt svært historiske skritt innenfor rammen til «Call for Peace and Democratic Society”. For å legge til rette for å skape fredelig og formålstjenlig innhold for den videre diskusjonen, erklærte vi straks etter Öcalans Call en ensidig våpenhvile 1.mars 2025. Basert på retningslinjene til leder Abdullah Öcalan, som han brakte til oss gjennom egnede kanaler, og vi gjennomførte PKKs 12. Kongress 5-7.mai 2015, hvor vi avsluttet den organisatoriske strukturen til PKK og den strategiske perioden med væpnet kamp. Samtidig erklærte vi at disse beslutningene bare kan bli realisert gjennom den direkte ledelsen til leder Abdullah Öcalan. To måneder senere, basert på video uttalelse fra leder Abdullah Öcalan, brente en 30 personer sterk “Group for Peace and Democratic Society”, ledet av Co-Chair of KCK’s Executive Council, Besê Hozat, sine våpen i en seremoni som dermed manifesterte vår klare og avgjørende holdning til å avslutte den strategiske perioden med væpnet kamp.
  • Disse historiske skrittene, tatt fra den Kurdiske siden, anvist av leder Abdullah Öcalan og PKK, påvirker dypt det sosiale og politiske livet i Tyrkia, gjennom at det har skapt en ny ånd og åpning for fred og demokratisering. Denne modige og selv oppofrende holdningen fra Kurderne til Fred, Demokrati og Frihet ble satt pris på både i Tyrkia og utenlands.
  • Til tross for alle negative og utilstrekkelige holdninger til våre tiltak, arbeider leder Abdullah Öcalan og den Kurdiske Frihetsbevegelsen fortsatt for å ta nye praktiske skritt for å klargjøre veien for å føre prosessen “Peace and Democratic Society” videre til neste fase. Ved å gjøre dette sikter de på å fjerne truslene mot Tyrkia og Kurderne og legge forholdene til rette et fritt, demokratisk og vennligsinnet liv for de kommende århundrer. I samsvar med dette, hadde resolusjonene fra PKKs 12. Kongress foresagt og planlagt tilbaketrekkingen til Medya Forsvarssone av de geriljaenhetene som var innenfor Tyrkias grenser, for å avverge risikoen for sammenstøt og mulige provokasjoner. Vi setter nå disse resolusjonene, også anbefalt av leder Abdullah Öcalan, ut i livet.
    En del av disse geriljaenhetene som nå har nådd Medya Forsvarssone, stille seg også bak disse beslutningene. Også lignende regulatoriske tiltak blir tatt i forhold til de som befinner seg i grenseområdene som kunne innebære risiko for sammenstøt og mulige provokasjoner.
  • Utvilsomt, praksis vil vise effektiviteten til disse ensidige tiltakene vi har tatt så langt. Men de symbolske praktiske skrittene vi har tatt, nok en gang, bekrefter besluttsomheten og den klare holdningen til PKK om å gjennomføre resolusjonene fra deres 12. Kongress.
  • Det er klart at vi er forpliktet av resolusjonen til den 12. Kongressen, og besluttsomme i å sette disse ut i livet. Men for at disse resolusjonene skal bli virkeliggjort, kreves visse legale og politiske tilnærmelser – i tråd med resolusjonene fra Kongressen og vilkårene til prosessen -for at de skal bli realisert. I denne sammenheng, må en overgangslov, motsvarende PKKs tiltak, vedtas, og nødvendige lover om frihet og demokratisk integrasjon som kan gjøre det mulig å delta i demokratisk politiske virksomhet bli iverksatt uten forsinkelser.
  • Til slutt, så er denne uttalelsen for vårt folk, spesielt kvinner og ungdom: Dette er ikke en prosess som forventer noe fra noen, men snarere en prosess for å skape og vinne fram med et fritt og demokratiske liv gjennom organisert kamp. Så, enhver som identifiserer seg med dette livet må mobilisere og kjempe en kamp for at prosessen med “Peace and Democratic Society” skal bli en suksess.

Manifestet for Peace and Democratic Society skal virkelig gjelde/virkeliggjøres.

26. oktober 2025

Ledelsen for Kurdistans Frihetsbevegelse.

Bilde: ANF