KNK: Åpent brev til stats- og regjeringssjefene i NATOs medlemsland

I forkant av NATO-toppmøtet i Ankara, Tyrkia, 7.–8. juli 2026

Deres eksellenser,

På vegne av Kurdistans Nasjonalkongress (KNK) skriver vi i forkant av det kommende NATO-toppmøtet i Ankara for å rette deres oppmerksomhet mot den pågående dialogprosessen mellom Abdullah Öcalan, den kurdiske bevegelsen og den tyrkiske staten, med sikte på å oppnå en rettferdig og varig fred. Som et strategisk viktig medlem av NATO har utviklingen i Tyrkia konsekvenser langt utover landets grenser. En demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet vil styrke stabiliteten i Tyrkia og bidra til sikkerhet i hele regionen.

På et tidspunkt hvor Syria, Irak og Iran alle står overfor dyp usikkerhet og konflikt, representerer dialogprosessen i Tyrkia en sjelden mulighet. Dersom den får utvikle seg på en meningsfull måte, kan den bidra til et mer stabilt og demokratisk Tyrkia og hjelpe til med å redusere spenningene i regionen som helhet, særlig når det gjelder Rojava i Syria og Kurdistan-regionen i Irak. Det uløste kurdiske spørsmålet ligger i kjernen av mange av de politiske og sikkerhetsmessige utfordringene som preger regionen.

Den kurdiske siden har gjentatte ganger vist sitt engasjement for en politisk og forhandlet løsning. Abdullah Öcalans oppfordring av 27. februar 2025 om at Kurdistans Arbeiderparti (PKK) skulle legge ned våpnene og oppløse seg selv, åpnet en historisk mulighet for fred og ble fulgt opp med konkrete tiltak, inkludert en ensidig våpenhvile og en beslutning om å avslutte den væpnede kampen. Akseptert av millioner av kurdere som deres legitime representant, og etter å ha spilt en sentral rolle i fredsforhandlingene i 2013–2015, forblir Öcalan den viktigste samtalepartneren for en verdig og effektiv fred. For at forhandlingene skal lykkes, må imidlertid også den kurdiske siden kunne delta på rettferdige vilkår. Den fortsatte begrensningen av tilgang til Öcalan og opprettholdelsen av hans isolasjon er uforenlig med en troverdig fredsprosess.

En rettferdig og varig fred i Tyrkia vil ikke bare styrke landet internt, men også tjene de bredere sikkerhetsinteressene til andre NATO-medlemsland. Den vil redusere risikoen for fornyet konflikt og fordrivelse, minske presset fra flyktningbevegelser mot Europa og bidra til å dempe den bredere radikaliseringen som næres av pågående krig og ustabilitet langt utover regionen.

Vi oppfordrer derfor NATOs medlemsland, mens de forbereder seg til toppmøtet i Ankara, til å støtte de nødvendige betingelsene for en seriøs og vellykket fredsprosess. Vi oppfordrer særlig lederne i NATOs medlemsland til å støtte:

  • observasjon og videreføring av dialogprosessen mellom den tyrkiske staten og den kurdiske bevegelsen;
  • opphevelse av Abdullah Öcalans isolasjon og etablering av juridiske rammer som gjør det mulig for ham å delta fritt og effektivt i dialog med tyrkiske myndigheter;
  • et demokratisk og lovmessig rammeverk for anerkjennelse av det kurdiske folkets grunnleggende kollektive rettigheter i Tyrkia; og
  • en politisk tilnærming som ser fred og demokrati i Tyrkia som et bidrag til bredere regional fred og stabilitet.

En rettferdig og varig fred mellom den tyrkiske staten og det kurdiske folket vil styrke Tyrkia, redusere spenningene i Midtøsten, minske risikoen for fordrivelse og radikalisering og bidra til alliansens langsiktige sikkerhetsinteresser.

Vi takker for deres oppmerksomhet og omtanke.

Med vennlig hilsen,

Eksekutivrådet i Kurdistans Nasjonalkongress (KNK)

…………….

Brevet er sendt til Solkurd for publisering. Les originalen på engelsk her.

Verden ser på mens Tyrkia bryter folkeretten

Av Kaja Yngsdal, Kommunestyrerepresentant SV for Øvre Eiker kommune – Hillerenkaja@su.no

Humanitære organisasjoner i Nordøst-Syria rapporterer om en sterk økning av tyrkiske angrep rettet mot kritisk sivil infrastruktur og andre sivile mål mot den selvstyrte regionen Rojava i Nordøst-Syria siden oktober 2023. Siden 12. januar har tyrkiske styresmakter intensivert angrepene. Hvorfor er det ingen som fordømmer angrepene? Og hvorfor leser man ikke om det i nyhetene?

Den tyrkiske staten ser på selvstyret til kurderne, som grenser til Tyrkia i nord, som en trussel. Helt siden Rojava ble offisielt grunnlagt i 2016, har Tyrkia angrepet selvstyret og okkupert mindre områder.

Siden 2016 har det vært gjentatte store offensiver fra den tyrkiske hæren, som ofte bruker droner og fly for å bombe sivile mål. Tyrkias handlinger utgjør brudd på folkeretten. Men verden ser ikke ut til å bry seg.

Den humanitære situasjonen for befolkningen i Rojava er svært alvorlig. Etter at Tyrkia har gått til angrep på sju viktige strømstasjoner har 2 millioner mennesker mistet tilgang til strøm og vann. Sykehus og helsetjenester ble også truffet i angrepene og det vil ha langvarige konsekvenser for folks tilgang til helsehjelp. Angrepene har også rammet et fengsel med cirka 4000 IS soldater og det blir advart om at angrepene er til fordel for IS.

Tyrkia er en NATO alliert, men svært få NATO land ser ut til å bry seg om at deres NATO allierte dreper kurdere. Andre land ser heller ikke ut til å fordømme Tyrkias angrep. Dette er langt ifra første gang Erdogan og Tyrkia begår menneskerettighetsbrudd mot den kurdiske befolkningen. Erdogan har i mange år bedrevet diskriminering og folkerettsbrudd mot kurdere, dette skjer via bruken av kjemiske våpen og andre angrep. Og la oss ikke glemme at Tyrkia krevde at Sverige utleverte kurdere som betingelse for deres NATO-medlemskap.

SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa utfordret nylig utenriksministeren på om han vil fordømme angrepene på Rojava og kreve at Tyrkia stanser disse. Utenriksministeren sitt svar var at Norge forventer at Tyrkia respekterer folkeretten og at de unngår bruk av makt som rammer sivile og infrastruktur. Likevel sa ikke utenriksministeren at han ville fordømme angrepene eller kreve at Tyrkia stanset dem. Å respektere folkeretten burde også innebære å tørre å holde dem som bryter den ansvarlig.

Hvorfor lar man Erdogan holde på med folkerettsbrudd i stillhet? Når vi lukker øynene, hvilke konsekvenser vil det ha for folkerettens legitimitet?