Arnljot Ask, medlem av LS og Arbeidsutvalget i Solkurd er ansvarlig for redigering og oversetting av meldingen på ANF 29. sep. – som du finner i originalversjon her.

I en melding til den internasjonale fredskonferansen i London i slutten av september 2026 beskrev Abdullah Öcalan demokratisk integrasjon som en vei mot varig fred. Han sa at juridiske garantier, lokalt demokrati og et organisert samfunn er nødvendig for fullføre prosessen.

Den to dager lange konferansen, som startet mandag 28.sept, fokuserer på internasjonale erfaringer fra fredsprosesser og deres betydning for en demokratisk og politisk løsning på Kurdistan-spørsmålet. I sin melding viser Öcalan tilbake til sin Oppfordring til fred og et demokratisk samfunn fra 27. februar 2025, og sier at det politiske perspektivet som ble åpnet da, nå må videreutvikles i praksis.
Kjernen i Öcalans budskap er konseptet demokratisk integrasjon. Han forstår dette ikke som assimilering eller å gi opp sosial autonomi, men som frivillig deltagelse fra et demokratisk organisert samfunn i en demokratisk republikk basert på kollektive rettigheter. Varig fred, hevder han, krever langt mer enn bare slutten på væpnet konflikt: juridiske garantier, demokratisering av republikken, fri utvikling av språk og kultur, styrket lokalt selvstyre og sosial organisering.

Budskapet fra Öcalan lyder som følger:
«Min oppfordring til fred og et demokratisk samfunn 27. februar 2025 åpnet døren til en ny fase. PKK-bevegelsen, demokratisk politikk, partiene representert i Tyrkias parlament, og mer generelt Tyrkias samfunn har omfavnet denne oppfordringen. Nå er det på tide å gå videre gjennom denne døren som har blitt åpnet. Sakene dere tar opp på denne konferansen handler nettopp om oppgavene som ligger foran oss på denne terskelen».
-Ved å trekke på internasjonale erfaringer og kurdiske perspektiver, og diskutere hvordan en politisk åpning kan omformes til varig fred, gir du en praktisk form til denne oppfordringen. Fred kan ikke fullføres gjennom en enkelt avtale eller en enkelt lov. Å få våpnene til å tie er bare begynnelsen. Det som varer, er byggingen av et demokratisk samfunn.
-Overgangen fra væpnet konflikt til varig fred krever en langsiktig politisk, juridisk, institusjonell og sosial transformasjon. Det egentlige målet med denne transformasjonen er å bygge et demokratisk samfunn. Etter min mening er ikke revolusjon en maktoverføring, men en transformasjon gjennom konstruksjon. En “frihet” oppnådd gjennom vold blir snart det motsatte av de verdiene kampen ble ført for. Uten en verdig fred kan verken demokrati eller frihet vare; heller kan ikke demokrati utvikle seg eller sosial fred ta rot i skyggen av våpen.
-Kurdernes tusenårige forhold til tyrkere, persere og arabere er ikke basert på en gjensidig utelukkende antagonisme, men, til tross for alle oppturer og nedturer, på en gjensidig dialektikk. I dag er det mulig å fornye disse forholdene gjennom demokratisk integrering, uten assimilering og uten separasjon.
-Separatistiske løsninger stemmer ikke overens med virkeligheten i dette området, hvor folk, kulturer og trosfellesskap lever tett sammen. Prinsippet om brorskap, derimot, er forankret i historiske og sosiologiske realiteter. Forholdet mellom kurderne og tyrkere, persere, arabere og de andre folkene i dette landet kan ikke løses ved å tegne grenser. Millioner av kurdere bor i de store byene i statene i denne regionen
-En deling etter mønsteret «Kurderne i nord, tyrkerne i sør» for eksempel, tilsvarer verken det historisk utviklede felles grunnlaget eller den sosiale nærheten mellom disse samfunnene. Integrering er det motsatte av assimilering: assimilering oppløser og intensiverer fiendtlighet, mens integrering forener og skaper fred og brorskap. Denne integreringen betyr det frivillige engasjementet til et demokratisk samfunn i en demokratisk republikk innenfor rammen av kollektive rettigheter, samtidig som man bevarer sin egen særskilte eksistens.
-PKK, som jeg grunnla, oppsto under sin tids forhold som en kamp for eksistens. Den viste kurdernes eksistens og brøt fornektelsens kjede. I 2025-verdenen er det kurdiske folket en historisk realitet som ikke lenger kan fornektes. Av denne grunn er den historiske oppgaven til vår bevegelse fullført. Som enhver revolusjonær struktur må den utvikle seg til en ny form når oppgaven er fullført. Oppløsning er verken en slutt eller en overgivelse, men en overgang til en ny historisk fase. Å insistere på å beholde den gamle formen vil skade alle, først og fremst kurderne.
-Våpen må ikke lenger glorifiseres; nå må samfunnet bygges. Demokratisk politikk har erstattet strategien for nasjonal frigjøringskamp. Våre sterkere våpen er ordet, loven og organisert samfunn. Fullstendig demokratisk politikk er kun mulig under normale forhold der ikke bare våpnene har stilnet, men også vold og gjensidig krigsfrykt er eliminert.
Et Tyrkia der kurdere deltar med sin demokratiske bevissthet vil bli en ekte demokratisk republikk. I Tyrkia og Midtøsten bør målet ikke være separasjon, men felles bygging av et genuint demokrati.
-Veien ut av krisen i Midtøsten ligger ikke i å søke nye nasjonalstater som vil bryte opp eksisterende grenser, men i å gjenopplive det folkene har til felles, med andre ord, gjennom en integrasjonsorientert forhandlingsprosess og bygging av lokale demokratiske nettverk. Kjære venner, å omdanne en politisk åpning til varig fred kan ikke oppnås gjennom avgjørelsen til bare én side. Integrasjon krever gjensidige skritt, gjensidig forståelse og anerkjennelse av lidelsen den andre siden har opplevd.
-En prosess som ikke sikres gjennom juridiske avtaler, kan ikke utvikle seg utover en kortsiktig periode uten konflikt. Varig fred, derimot, krever at demokratisk politikk blir en del av hverdagen, i nabolag, byer og institusjoner. Samtidig må vårt følelsesliv og våre tankemåter endres i samsvar med de nye forholdene.
-Uten lov kan ikke eksistens oppnå juridisk status, og den demokratiske kampen står uten grunnlag. De nødvendige garantiene består av anerkjennelse av et demokratisk samfunn, fri utvikling av språk og kultur, utvidede rettigheter til lokalt selvstyre, og en ramme der konstitusjonelt statsborgerskap og frie borgere utfyller hverandre. Så lenge den ensidige og sentralistiske rettsordningen i nasjonalstaten ikke omstruktureres gjennom grunnlovsmessige og lovgivende reformer, kan det ikke bygges tillit. Hvis republikken ikke blir demokratisert, kan heller ikke demokratisk integrasjon realiseres.
-Personer som har vært involvert i den væpnede kampen må få muligheten til å vende tilbake til politisk og sivilt liv og ta ansvar innenfor demokratisk politikk. Når prosessen er fullført, vil disse vennene bli aktive deltakere i demokratisk debatt, det juridiske feltet og sivilt liv. Demokratisk integrering betyr å bli en del av samfunnet og en aktiv deltaker i en ubevæpnet, ikke-voldelig fase.
Formene for deltakelse som vil støtte overgangen fra en konfliktbasert politikk til demokratisk politikk er ikke begrenset til parlamentarisk representasjon og valg. Nettverk for lokalt demokrati, nabolags- og byråd, kooperativer, politiske partier, sivilsamfunn og lokaladministrasjoner er livsnerven i denne overgangen. Demokratisk politikk omfatter alle former for organisering og handling som gjør samfunnet politisk styrket. Konstitusjonelle og institusjonelle ordninger må ta hensyn til politisk, regional, språklig og kulturelt mangfold, ikke gjennom et prosjekt for en homogen nasjon, men gjennom konseptet om en demokratisk nasjon.

• Den demokratiske nasjonen er en politisk modell der ulike identiteter deler en felles rett til likhet, frihet og brorskap. Forskjeller i språk, tro, kultur og regional tilhørighet er en kilde til rikdom. Påtvunget ensartethet har skapt kriser i dette området; anerkjennelse av mangfold gir derimot det konstitusjonelle grunnlaget for en løsning. Siden eksistens tar konkret form gjennom språk og kultur, krever anerkjennelse av dette at barrierer for utdanning og kulturell utvikling fjernes.
  -I en bærekraftig løsning er lokale og regionale administrasjoner ikke bare organer som letter byrden for sentralmyndighetene, men lokale demokratiske administrasjoner som former samfunnslivet. Organiseringen av et demokratisk samfunn fungerer under samme politiske rammeverk som nasjonalstaten og gjennom direkte deltakelse fra samfunnet. Grunnlaget for løsningen ligger ikke i sentralt konsentrert makt, men i lokalt forankrede og dypere demokratiske rettigheter og samfunnsorganisering. Opprettelsen av råd innen utdanning, helse, kultur, økonomi og politikk skaper byggesteinene for et demokratisk samfunn.
  -Kvinner, minoriteter, sivilsamfunn og media er ikke fredsspørsmål som kan «løses senere», men aktive deltakere i denne prosessen i dag. Spørsmålet om kvinner er et av de grunnleggende problemene i et demokratisk samfunn. Kvinners frihet og økologiske bevissthet utgjør ryggraden i byggingen av et demokratisk samfunn. Ulike identiteter, trosfellesskap og sosiale grupper må være aktive deltakere i lokal styring. Uten deres effektive deltakelse kan verken juridiske reformer slå rot, eller sosial forsoning oppnås.

Kjære venner,
Min oppfordring til folkene i Tyrkia og til denne konferansen er dette: målet er ikke separasjon, men det felles oppbyggingen av et ekte demokrati. Det kurdiske spørsmålet har lenge sluttet å være bare spørsmålet om ett folk; det er et spørsmål som angår Tyrkias og Midtøstens felles fremtid. Det som forventes av dere er å oversette denne overgangen og disse teoretiske innsiktene til praksis, og å knytte sammen og konkretisere internasjonale erfaringer med det historiske grunnlaget for brorskap i denne regionen.
I et Midtøsten hvor det kurdiske spørsmålet fortsatt er uløst, er det ikke mulig å bygge en mer fredelig, trygg og levelig fremtid for alle.
-Veien frem ligger i gjensidige skritt, juridiske garantier og demokratisk organisering som gjennomsyrer alle deler av samfunnet. På terskelen til en ny æra, er det ikke å ødelegge staten som teller, men å bygge et fritt samfunn.
Denne prosessen er verken rettet mot noen del av samfunnet eller utelukkende adressert til en bestemt gruppe. Den er en utstrakt hånd til alle som står for en løsning, fred og demokratiske verdier, og en oppfordring til felles handling.
Med mine varmeste hilsener og respekt,
Abdullah Öcalan
İmralı.

---

Duran Kalkan, medlem av Abdullah Öcalan Akademiet for Sosiale Vitenskaper og også en av grunnleggerne av PKK kom med viktige vurderinger om aktuelle saker knyttet til Fredsprosessen under et spesielt program sendt på Medya Haber TV nettopp.
Der han også drøftet motforestillinger som er kommet mot prosessen fra ulike hold, også blant kurdere. Men snur dette til å utfordre de kreftene som trenerer og motarbeider Fredsprosessen. Du finner ANF oppslaget med han her.