Av: Arnljot Ask – medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Bevegelsen for å løse det kurdiske spørsmålet gjennom politiske forhandlinger, som skjøt fart etter utfordringen fra Abdullah Öcalan 27. februar 2025, utvikler seg skritt for skritt. Ikke bare i regionene hvor den første lederen av PKK har hatt størst støtte, Tyrkia og Syria, men også i Irak og Iran hvor KDP har stått sterkt.

Flere delmål nåes, men siden det er både globale og regionale stormakts aktører som deltar i prosessen, treneres inngåtte avtaler underveis og tilbakeslag vil fortsatt finne sted. Så lenge Trump, Erdogan, Netanyahu og desslike er på banen – som prestestyret i Teheran – vil ikke endelige seire kunne proklameres.

Vi har på Solkurds hjemmeside flere oppslag rundt det som har skjedd det siste året. Inkludert 17.august notater fra DEM om utviklingen i Tyrkia og Syria/Rojava og hva det innebærer for den videre kampen. Eks om hvordan gjennomføringen av avtalen om at opplæring på kurdisk skal finne sted på alle nivåer der et betydelig antall kurdere bor. Fordi det er avgjørende for å anerkjenne kurderes kulturelle og  nasjonale rettigheter i Syria. Hver kurdiske region har sine nøkkel problemer å løse. Og det som skjer i en region vil påvirke utviklingen i de andre.

Siden Ӧcalan har vært den sentrale personen for å dra i gang denne Fredsprosessen, og flertallet av kurderne bor i Tyrkia og Syria, hvor Öcalans ideologi har stor påvirkningskraft, vil utviklingen der ha spesiell stor betydning. Det er derfor viktig at kurderne både i Bashur og Rojhelat har støttet opp om prosessen og utviklet kampene hos seg på et enhetlig vis ut i fra sine særegne vilkår. Og at «enhetsorganisasjonen» Kurdistan Nasjonalkongress har lagt vekt på at samhold mellom frihetsbevegelsene i alle deler av Kurdistan er avgjørende.

En Rudaw News redaktør tok kontakt med Solkurd for å høre hvordan vi så på avtalen mellom SDF og al Sharaa-regjeringen i Damaskus om militær og politisk integrering, da de også sto oppe i lignende avveielser i Bashur. De ville bl.a vite om vi stolte på al Sharaa. Jeg svarte at det gjorde jeg jo ikke, men at det her dreide seg om å komme videre i en forhandlingsprosess som kunne erstatte militær kamp med politiske avtaler som ivaretok rettighetene til alle parter. Hos dem gjaldt det nå rettighetene til Yesidiene i Sinjar, om deres væpna avdelinger skulle integreres i den irakiske hæren og hvordan.

Ilham Ahmed , utenrikspolitisk ansvarlig i DAANES ble 7.september spurt av Midtøsten tidsskriftet The Amargi om hennes vurdering av at SDF og DAANES ledere nå samarbeidet både på det militære og politiske planet for å skape et Syria hvor både arabere, kurdere, drusere og andre nasjonale og religiøse grupper kunne delta på like vilkår.

Som følge av integreringen også på det politiske og administrative planet skal hun bli knyttet til den syriske utenrikstjenesten som kurdisk representant der og inngå i Syrias Nasjonalforsamling knytta til Utenriks og. Konstitusjonskomiteen når den nye Nasjonalforsamlingen blir valgt. (I følge artikkel i Syrian Observer) og har også på planen å besøke både Ankara og Imrali i egenskap av sin nye rolle, som nevnt i The Amargi intervjuet ovenfor.

Hun deltok også på møte i Kobane 11. sept med politisjefen i byen og vise-guvernør for Aleppo provinsen for følge opp urolighetene i fengslet der og drøfte sikkerhetssituasjonen i byen, samt og videreutviklingen i den administrative strukturen.

Sjefskommandanten for SDF Mazloum Abdi er utnevnt som rådgiver for President al Sharaa etter integrasjonen av SDF i den sentrale Syriske Hæren, og opptrer allerede på flere møter i egenskap av dette. Som med representanter for de kurdiske partiene i Kobane sammen med Kobanes regionale direktør.

Siden Rojava og utviklingen av den Demokratiske Autonome Admnistrasjonen i Nord Øst Syria (DAANES) har spilt en avgjørende rolle for samfunnsorganiseringen som er utviklet fram til Freds og Demokratiske Samfunn prosessen har spredd seg til alle de kurdiske regionene, gjengir vi her en oversiktsartikkel som ble publisert av ANF 19. Aug 2026.

Et nytt liv i Rojava: Opprettelsen av kommunene

Kommunene som ble etablert i Rojava under krigsforholdene etter 2012 utviklet en ny modell for sosial organisering basert på selvstyre gjennom lokale råd, kvinneorganisasjoner og kooperativer.

Hvor vellykket har erfaringen med kommuner i Rojava vært? Svaret ligger i en prosess som strekker seg fra 2012 til i dag. Midt i krigens ødeleggelse og alvorlige humanitære forhold utviklet kurderne en styringsmodell basert på militær, politisk og sosial organisering. Fra starten av ble denne erfaringen formet på grunnlag av Öcalans paradigme om et demokratisk samfunn og den demokratiske nasjonen.

I Rojava ble kommunene definert som den minste enheten av sosial organisering. Den var organisert som en sosial struktur der folk som bodde i nabolag, landsbyer eller boligområder kunne komme sammen direkte for å diskutere behovene sine, ta beslutninger og følge opp gjennomføringen.

En modell formet midt i krigen
Borgerkrigen som begynte i Syria i 2011 førte ikke bare til usikkerhet, men også et vakuum av styring i Rojava. I 2012, da den syriske hæren trakk seg ut fra mange områder med overveiende kurdisk befolkning, begynte folk å organisere sine egne liv. I denne prosessen ble det etablert kommuner i nabolag og landsbyer, sammen med råd og ulike sosiale institusjoner knyttet til dem.

Denne modellen dukket imidlertid ikke opp som en midlertidig struktur som erstattet institusjonene til Ba’ath-regimet, men som en ny form for organisering basert på at samfunnet styrte seg selv. Målet var derfor at beslutningsprosesser skulle begynne på nivået til de minste bosetningene, med kommuner som utvidet systemet med demokratisk autonomi gjennom hele samfunnet.

Det ble holdt regelmessige møter i kommunene for å diskutere saker som påvirket hverdagen i nabolagene, inkludert sikkerhet, infrastruktur, utdanning, helsevesen, økonomi og sosial solidaritet. Representanter valgt for å gjennomføre beslutninger var ikke beslutningstakere, men hadde som oppgave å sette folkets kollektive vilje ut i praksis.

Etter hvert begynte representanter valgt fra kommunene å sitte i nabolags-, distrikts- og byråd, og denne strukturen utviklet seg til et organisasjonsnettverk som strakte seg til høyere styringsnivåer. Målet var derfor ikke å overføre beslutninger fra sentrum til lokalt nivå, men å bringe viljen som ble dannet lokalt inn i høyere styringsmekanismer.

Fra kommuner til råd
Kommuner utgjorde det første leddet i modellen for demokratisk autonomi som ble utviklet i Rojava. Opprinnelig ble det forventet at representanter som tjenestegjorde i nabolag, distrikter og bysentra også skulle organiseres innen styringsmekanismer på kanton-nivå. Den grunnleggende tilnærmingen i systemet var derfor å «bære den viljen som ble dannet lokalt til de høyere styringsnivåene». På denne måten ble mange saker som ble diskutert og avgjort i kommunene, vurdert på et bredere nivå gjennom rådene, og det ble gjort forsøk på å sette dem ut i praksis.

Kommunene ble sentre der hverdagslivet ble organisert gjennom kommisjoner opprettet innen ulike felt, fra utdanning og helsevesen til økonomi og sosialt fellesskap. Mens innbyggerne kunne uttrykke behovene sine direkte, jobbet kommisjonene som ble opprettet med å ta hånd om dem.

Kvinner var hovedorganisatorene
Et av de mest fremtredende aspektene ved modellen som ble utviklet i Rojava, var måten kvinnene organiserte seg på. Kvinners frihet gikk lenger enn bare retorikk og ble forstått som skapelsen av autonome former for organisering i alle deler av samfunnslivet. For å oppnå dette ble det utviklet egne kvinneorganisasjoner innen nabolag og landsbykommuner. Mens kvinnene diskuterte sosiale problemer i sine egne kommuner, søkte de løsninger på spørsmål som vold, tvangsekteskap, økonomisk uavhengighet og ulike aspekter av samfunnslivet.

Kongra Star, som ble grunnlagt i 2005, ble en av de viktigste paraplystrukturene for kvinne organisering. Kvinneråd, utdanningsakademier, kooperativer og sosiale solidaritetsinitiativer ble gjennomført under denne paraplyen, samtidig som Mala Jin (Kvinnehus) ble etablert i 2011 for å gi kvinner juridisk og sosial støtte. Det ble også utviklet prosjekter for å fremme kvinners økonomiske selvstendighet innen sektorer som jordbruk, tekstil, matproduksjon og håndverk.

Kommunetestet i Kobanê og krigen
Kobanê, hjertet av Rojava-revolusjonen, ble et av de mest synlige eksemplene på kommunal organisering. Organisert gjennom nabolagskommuner og lokale råd fra 2012 og videre, kom byen under en alvorlig beleiring etter DAESH-angrepet i 2014.   
Gjennom hele beleiringen spilte lokale organisasjoner også en viktig rolle i å dekke befolkningens grunnleggende behov, etablere solidaritetsnettverk og sikre at bylivet fortsatte. Arbeidet som ble gjort gjennom kommunene, var sentralt i innsatsen for å opprettholde sosialt liv under krigsforhold.
Den samme organisatoriske modellen fortsatte under gjenoppbyggingsprosessen som begynte etter at Kobanê ble frigjort fra DAESH-gjengene. Mange aktiviteter, inkludert å identifisere nabolagsbehov, gjenoppbygge infrastruktur og organisere utdanning og helsetjenester, ble gjennomført gjennom lokale råd og kommuner.

En institusjonalisert struktur i Cizîr-regionen
Cizîr-regionen var et av de områdene hvor kommune- og rådsystemet ble implementert mest omfattende. Etter erklæringen om den demokratiske autonomimodellen, ble lokale råd, kommuner og ulike sosiale institusjoner etablert i mange byer, spesielt Qamişlo, Hesekê og Dêrik.
Regionens fleretniske og fler-religiøse karakter ble også reflektert i styringsmodellen. Felles beslutningsmekanismer ble etablert i råd som representerte kurdere så vel som arabere, assyrere, armenere og andre samfunn.

Samtidig var ikke kommunene bare steder der administrative beslutninger ble tatt. Kommisjoner ble opprettet for å jobbe innen ulike områder, inkludert utdanning, kultur, kvinneanliggender og økonomi. I Cizîr, hvor landbruksproduksjon var utbredt, ble det særlig gjennom samarbeidsforeninger lagt innsats for å opprettholde produksjonen og dekke lokale behov.

Kooperativer i Afrin
Afrin (Efrîn) var et av sentrene der den kollektive modellen ble viktig innen landbruksproduksjon. I regionen, kjent for sin rikelige olivendyrking, ble det etablert kooperativer for å organisere produsentene basert på solidaritet.
Lokale råd jobbet med utdanning, helsevesen og sosiale tjenester. Å styrke lokal produksjon, særlig jordbruk og olivendyrking, kan sees på som et uttrykk for regionens kollektive økonomi. Men etter at den tyrkiske staten okkuperte Efrîn i 2018 sammen med sine allierte gjenger, kollapset dette systemet.

Økonomisk deltakelse gjennom kvinnekooperativer
Kvinnekooperativer kom også i fokus under denne prosessen. Innenfor dette rammeverket ble det etablert kvinnekooperativer i mange sentre, spesielt i Qamişlo, Hesekê og Dêrik. Gjennom disse kooperativene, som opererte innen jordbruk, tekstiler, matproduksjon og håndverk, var målet å styrke kvinners økonomiske uavhengighet. Noen av produktene som ble laget, ble brukt for å dekke sosiale behov, mens andre ga inntektskilder for kvinnene som jobbet i kooperativene.

En flerspråklig utdanningsmodell
Utdanningssystemet ga en mulighet for omfattende sosial transformasjon. I skoler under autonom administrasjon inkluderte utdanningspolitikken fag som lokal historie, kultur, flerspråklighet, kjønn og konseptet med et demokratisk samfunn.
Det ble gitt muligheter for de ulike folkene som bodde i regionen til å få undervisning på sitt morsmål, spesielt kurdisk. Undervisning ble gitt på kurdisk, arabisk, syrisk og armensk. I tillegg gjennomførte akademier etablert for sosial og politisk utdanning studier i fag som historie, økonomi, kvinners frihet, økologi og sosial organisering.

Samfunnsbasert organisasjon innen helsevesenet
Å opprettholde helsetjenester under krigsforhold var svært viktig. Under det nye systemet var helsetjenester ikke begrenset til sykehus. Forebyggende helsearbeid, folkehelsetiltak og å ivareta behovene til mennesker som var på flukt på grunn av krigen, var også blant hovedfokusområdene. Lokale helsesentre, sykehus og helsekomiteer jobbet med å behandle sårede, bekjempe epidemier og opprettholde grunnleggende helsetjenester.

Hva forteller kommunene sin erfaring i Rojava oss?
Den kommunale erfaringen i Rojava skiller seg ut som et alternativt søk etter styring der folk kan bestemme sine egne behov, styrke lokale beslutningsmekanismer og bygge et felles liv på tvers av ulike identiteter.
Gjennom årene, til tross for alle utfordringene skapt av krig og regionale konflikter, har kommunene i Rojava fortsatt å spille en viktig rolle i å organisere sosialt liv. Begynnende på nabolagsnivå, representerer denne strukturen, sammen med råd, kvinneorganisasjoner, kooperativer og lokale institusjoner, et av de mest fremtredende eksemplene på samfunnets søken etter selvstyre.

I dag er Rojava-opplevelsen både en særegen modell for sosial organisering som oppsto under krigsforhold, og en viktig del av pågående debatter om forholdet mellom stat og samfunn, lokal demokrati og søken etter sameksistens mellom ulike folk.

Her finner du originalteksten: https://english.anf-news.com/features/a-new-life-in-rojava-the-communes-establishment-86690

Undertegnede er ansvarlig for redigeringen.