Stikkordarkiv: Tyrkia

Fred og Demokratisk Samfunn prosessen

Postet den av

Av: Arnljot Ask – medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Bevegelsen for å løse det kurdiske spørsmålet gjennom politiske forhandlinger, som skjøt fart etter utfordringen fra Abdullah Öcalan 27. februar 2025, utvikler seg skritt for skritt. Ikke bare i regionene hvor den første lederen av PKK har hatt størst støtte, Tyrkia og Syria, men også i Irak og Iran hvor KDP har stått sterkt.

Flere delmål nåes, men siden det er både globale og regionale stormakts aktører som deltar i prosessen, treneres inngåtte avtaler underveis og tilbakeslag vil fortsatt finne sted. Så lenge Trump, Erdogan, Netanyahu og desslike er på banen – som prestestyret i Teheran – vil ikke endelige seire kunne proklameres.

Vi har på Solkurds hjemmeside flere oppslag rundt det som har skjedd det siste året. Inkludert 17.august notater fra DEM om utviklingen i Tyrkia og Syria/Rojava og hva det innebærer for den videre kampen. Eks om hvordan gjennomføringen av avtalen om at opplæring på kurdisk skal finne sted på alle nivåer der et betydelig antall kurdere bor. Fordi det er avgjørende for å anerkjenne kurderes kulturelle og  nasjonale rettigheter i Syria. Hver kurdiske region har sine nøkkel problemer å løse. Og det som skjer i en region vil påvirke utviklingen i de andre.

Siden Ӧcalan har vært den sentrale personen for å dra i gang denne Fredsprosessen, og flertallet av kurderne bor i Tyrkia og Syria, hvor Öcalans ideologi har stor påvirkningskraft, vil utviklingen der ha spesiell stor betydning. Det er derfor viktig at kurderne både i Bashur og Rojhelat har støttet opp om prosessen og utviklet kampene hos seg på et enhetlig vis ut i fra sine særegne vilkår. Og at «enhetsorganisasjonen» Kurdistan Nasjonalkongress har lagt vekt på at samhold mellom frihetsbevegelsene i alle deler av Kurdistan er avgjørende.

En Rudaw News redaktør tok kontakt med Solkurd for å høre hvordan vi så på avtalen mellom SDF og al Sharaa-regjeringen i Damaskus om militær og politisk integrering, da de også sto oppe i lignende avveielser i Bashur. De ville bl.a vite om vi stolte på al Sharaa. Jeg svarte at det gjorde jeg jo ikke, men at det her dreide seg om å komme videre i en forhandlingsprosess som kunne erstatte militær kamp med politiske avtaler som ivaretok rettighetene til alle parter. Hos dem gjaldt det nå rettighetene til Yesidiene i Sinjar, om deres væpna avdelinger skulle integreres i den irakiske hæren og hvordan.

Ilham Ahmed – Bilde: The Amargi

Ilham Ahmed , utenrikspolitisk ansvarlig i DAANES ble 7.september spurt av Midtøsten tidsskriftet The Amargi om hennes vurdering av at SDF og DAANES ledere nå samarbeidet både på det militære og politiske planet for å skape et Syria hvor både arabere, kurdere, drusere og andre nasjonale og religiøse grupper kunne delta på like vilkår.

Som følge av integreringen også på det politiske og administrative planet skal hun bli knyttet til den syriske utenrikstjenesten som kurdisk representant der og inngå i Syrias Nasjonalforsamling knytta til Utenriks og. Konstitusjonskomiteen når den nye Nasjonalforsamlingen blir valgt. (I følge artikkel i Syrian Observer) og har også på planen å besøke både Ankara og Imrali i egenskap av sin nye rolle, som nevnt i The Amargi intervjuet ovenfor.

Hun deltok også på møte i Kobane 11. sept med politisjefen i byen og vise-guvernør for Aleppo provinsen for følge opp urolighetene i fengslet der og drøfte sikkerhetssituasjonen i byen, samt og videreutviklingen i den administrative strukturen.

Sjefskommandanten for SDF Mazloum Abdi er utnevnt som rådgiver for President al Sharaa etter integrasjonen av SDF i den sentrale Syriske Hæren, og opptrer allerede på flere møter i egenskap av dette. Som med representanter for de kurdiske partiene i Kobane sammen med Kobanes regionale direktør.

Siden Rojava og utviklingen av den Demokratiske Autonome Admnistrasjonen i Nord Øst Syria (DAANES) har spilt en avgjørende rolle for samfunnsorganiseringen som er utviklet fram til Freds og Demokratiske Samfunn prosessen har spredd seg til alle de kurdiske regionene, gjengir vi her en oversiktsartikkel som ble publisert av ANF 19. Aug 2026.

Et nytt liv i Rojava: Opprettelsen av kommunene

Kommunene som ble etablert i Rojava under krigsforholdene etter 2012 utviklet en ny modell for sosial organisering basert på selvstyre gjennom lokale råd, kvinneorganisasjoner og kooperativer.

Hvor vellykket har erfaringen med kommuner i Rojava vært? Svaret ligger i en prosess som strekker seg fra 2012 til i dag. Midt i krigens ødeleggelse og alvorlige humanitære forhold utviklet kurderne en styringsmodell basert på militær, politisk og sosial organisering. Fra starten av ble denne erfaringen formet på grunnlag av Öcalans paradigme om et demokratisk samfunn og den demokratiske nasjonen.

I Rojava ble kommunene definert som den minste enheten av sosial organisering. Den var organisert som en sosial struktur der folk som bodde i nabolag, landsbyer eller boligområder kunne komme sammen direkte for å diskutere behovene sine, ta beslutninger og følge opp gjennomføringen.

En modell formet midt i krigen
Borgerkrigen som begynte i Syria i 2011 førte ikke bare til usikkerhet, men også et vakuum av styring i Rojava. I 2012, da den syriske hæren trakk seg ut fra mange områder med overveiende kurdisk befolkning, begynte folk å organisere sine egne liv. I denne prosessen ble det etablert kommuner i nabolag og landsbyer, sammen med råd og ulike sosiale institusjoner knyttet til dem.

Denne modellen dukket imidlertid ikke opp som en midlertidig struktur som erstattet institusjonene til Ba’ath-regimet, men som en ny form for organisering basert på at samfunnet styrte seg selv. Målet var derfor at beslutningsprosesser skulle begynne på nivået til de minste bosetningene, med kommuner som utvidet systemet med demokratisk autonomi gjennom hele samfunnet.

Det ble holdt regelmessige møter i kommunene for å diskutere saker som påvirket hverdagen i nabolagene, inkludert sikkerhet, infrastruktur, utdanning, helsevesen, økonomi og sosial solidaritet. Representanter valgt for å gjennomføre beslutninger var ikke beslutningstakere, men hadde som oppgave å sette folkets kollektive vilje ut i praksis.

Etter hvert begynte representanter valgt fra kommunene å sitte i nabolags-, distrikts- og byråd, og denne strukturen utviklet seg til et organisasjonsnettverk som strakte seg til høyere styringsnivåer. Målet var derfor ikke å overføre beslutninger fra sentrum til lokalt nivå, men å bringe viljen som ble dannet lokalt inn i høyere styringsmekanismer.

Fra kommuner til råd
Kommuner utgjorde det første leddet i modellen for demokratisk autonomi som ble utviklet i Rojava. Opprinnelig ble det forventet at representanter som tjenestegjorde i nabolag, distrikter og bysentra også skulle organiseres innen styringsmekanismer på kanton-nivå. Den grunnleggende tilnærmingen i systemet var derfor å «bære den viljen som ble dannet lokalt til de høyere styringsnivåene». På denne måten ble mange saker som ble diskutert og avgjort i kommunene, vurdert på et bredere nivå gjennom rådene, og det ble gjort forsøk på å sette dem ut i praksis.

Kommunene ble sentre der hverdagslivet ble organisert gjennom kommisjoner opprettet innen ulike felt, fra utdanning og helsevesen til økonomi og sosialt fellesskap. Mens innbyggerne kunne uttrykke behovene sine direkte, jobbet kommisjonene som ble opprettet med å ta hånd om dem.

Kvinner var hovedorganisatorene
Et av de mest fremtredende aspektene ved modellen som ble utviklet i Rojava, var måten kvinnene organiserte seg på. Kvinners frihet gikk lenger enn bare retorikk og ble forstått som skapelsen av autonome former for organisering i alle deler av samfunnslivet. For å oppnå dette ble det utviklet egne kvinneorganisasjoner innen nabolag og landsbykommuner. Mens kvinnene diskuterte sosiale problemer i sine egne kommuner, søkte de løsninger på spørsmål som vold, tvangsekteskap, økonomisk uavhengighet og ulike aspekter av samfunnslivet.

Kongra Star, som ble grunnlagt i 2005, ble en av de viktigste paraplystrukturene for kvinne organisering. Kvinneråd, utdanningsakademier, kooperativer og sosiale solidaritetsinitiativer ble gjennomført under denne paraplyen, samtidig som Mala Jin (Kvinnehus) ble etablert i 2011 for å gi kvinner juridisk og sosial støtte. Det ble også utviklet prosjekter for å fremme kvinners økonomiske selvstendighet innen sektorer som jordbruk, tekstil, matproduksjon og håndverk.

Kommunetestet i Kobanê og krigen
Kobanê, hjertet av Rojava-revolusjonen, ble et av de mest synlige eksemplene på kommunal organisering. Organisert gjennom nabolagskommuner og lokale råd fra 2012 og videre, kom byen under en alvorlig beleiring etter DAESH-angrepet i 2014.   
Gjennom hele beleiringen spilte lokale organisasjoner også en viktig rolle i å dekke befolkningens grunnleggende behov, etablere solidaritetsnettverk og sikre at bylivet fortsatte. Arbeidet som ble gjort gjennom kommunene, var sentralt i innsatsen for å opprettholde sosialt liv under krigsforhold.
Den samme organisatoriske modellen fortsatte under gjenoppbyggingsprosessen som begynte etter at Kobanê ble frigjort fra DAESH-gjengene. Mange aktiviteter, inkludert å identifisere nabolagsbehov, gjenoppbygge infrastruktur og organisere utdanning og helsetjenester, ble gjennomført gjennom lokale råd og kommuner.

En institusjonalisert struktur i Cizîr-regionen
Cizîr-regionen var et av de områdene hvor kommune- og rådsystemet ble implementert mest omfattende. Etter erklæringen om den demokratiske autonomimodellen, ble lokale råd, kommuner og ulike sosiale institusjoner etablert i mange byer, spesielt Qamişlo, Hesekê og Dêrik.
Regionens fleretniske og fler-religiøse karakter ble også reflektert i styringsmodellen. Felles beslutningsmekanismer ble etablert i råd som representerte kurdere så vel som arabere, assyrere, armenere og andre samfunn.

Samtidig var ikke kommunene bare steder der administrative beslutninger ble tatt. Kommisjoner ble opprettet for å jobbe innen ulike områder, inkludert utdanning, kultur, kvinneanliggender og økonomi. I Cizîr, hvor landbruksproduksjon var utbredt, ble det særlig gjennom samarbeidsforeninger lagt innsats for å opprettholde produksjonen og dekke lokale behov.

Kooperativer i Afrin
Afrin (Efrîn) var et av sentrene der den kollektive modellen ble viktig innen landbruksproduksjon. I regionen, kjent for sin rikelige olivendyrking, ble det etablert kooperativer for å organisere produsentene basert på solidaritet.
Lokale råd jobbet med utdanning, helsevesen og sosiale tjenester. Å styrke lokal produksjon, særlig jordbruk og olivendyrking, kan sees på som et uttrykk for regionens kollektive økonomi. Men etter at den tyrkiske staten okkuperte Efrîn i 2018 sammen med sine allierte gjenger, kollapset dette systemet.

Økonomisk deltakelse gjennom kvinnekooperativer
Kvinnekooperativer kom også i fokus under denne prosessen. Innenfor dette rammeverket ble det etablert kvinnekooperativer i mange sentre, spesielt i Qamişlo, Hesekê og Dêrik. Gjennom disse kooperativene, som opererte innen jordbruk, tekstiler, matproduksjon og håndverk, var målet å styrke kvinners økonomiske uavhengighet. Noen av produktene som ble laget, ble brukt for å dekke sosiale behov, mens andre ga inntektskilder for kvinnene som jobbet i kooperativene.

En flerspråklig utdanningsmodell
Utdanningssystemet ga en mulighet for omfattende sosial transformasjon. I skoler under autonom administrasjon inkluderte utdanningspolitikken fag som lokal historie, kultur, flerspråklighet, kjønn og konseptet med et demokratisk samfunn.
Det ble gitt muligheter for de ulike folkene som bodde i regionen til å få undervisning på sitt morsmål, spesielt kurdisk. Undervisning ble gitt på kurdisk, arabisk, syrisk og armensk. I tillegg gjennomførte akademier etablert for sosial og politisk utdanning studier i fag som historie, økonomi, kvinners frihet, økologi og sosial organisering.

Samfunnsbasert organisasjon innen helsevesenet
Å opprettholde helsetjenester under krigsforhold var svært viktig. Under det nye systemet var helsetjenester ikke begrenset til sykehus. Forebyggende helsearbeid, folkehelsetiltak og å ivareta behovene til mennesker som var på flukt på grunn av krigen, var også blant hovedfokusområdene. Lokale helsesentre, sykehus og helsekomiteer jobbet med å behandle sårede, bekjempe epidemier og opprettholde grunnleggende helsetjenester.

Hva forteller kommunene sin erfaring i Rojava oss?
Den kommunale erfaringen i Rojava skiller seg ut som et alternativt søk etter styring der folk kan bestemme sine egne behov, styrke lokale beslutningsmekanismer og bygge et felles liv på tvers av ulike identiteter.
Gjennom årene, til tross for alle utfordringene skapt av krig og regionale konflikter, har kommunene i Rojava fortsatt å spille en viktig rolle i å organisere sosialt liv. Begynnende på nabolagsnivå, representerer denne strukturen, sammen med råd, kvinneorganisasjoner, kooperativer og lokale institusjoner, et av de mest fremtredende eksemplene på samfunnets søken etter selvstyre.

I dag er Rojava-opplevelsen både en særegen modell for sosial organisering som oppsto under krigsforhold, og en viktig del av pågående debatter om forholdet mellom stat og samfunn, lokal demokrati og søken etter sameksistens mellom ulike folk.

Her finner du originalteksten: https://english.anf-news.com/features/a-new-life-in-rojava-the-communes-establishment-86690

Undertegnede er ansvarlig for redigeringen.

Rojava i en ny fase – mellom politisk kamp og geopolitisk rivalisering

Postet den av

Analyser av Peter M Johansen

Rojava-modellen er ikke nødvendigvis historie, selv om den militære og administrative strukturen i Nord- og Øst-Syria nå går inn i en ny fase. Samtidig gjør den økende rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel situasjonen i Syria stadig mer uforutsigbar.

Utviklingen i Syria innebærer store endringer for det kurdiske folket og for det demokratiske selvstyret som gjennom mer enn et tiår har blitt utviklet i Nord- og Øst-Syria. Integreringen av Syrias demokratiske styrker (SDF) i den syriske regjeringshæren markerer slutten på en viktig militær fase. Men den politiske kampen for kurdiske rettigheter, demokratisk deltakelse og en pluralistisk syrisk stat fortsetter.

Dette er utgangspunktet for to aktuelle analyser av journalist og forfatter Peter M. Johansen, som ser nærmere på både Rojava-modellens framtid og de geopolitiske kreftene som påvirker utviklingen i Syria.

Rojava-modellen går inn i en ny fase

I artikkelen «Rojava-modellen er ikke død – Den politiske kampen om rettigheter fortsetter» skriver Johansen om den nye situasjonen etter at SDF er integrert i den syriske regjeringshæren.

Ifølge analysen innebærer ikke integreringen nødvendigvis at erfaringene og strukturene som er utviklet gjennom Rojava-prosjektet forsvinner. Tvert imot kan den videre kampen i større grad bli politisk: spørsmålet blir hvordan prinsipper om mangfold, lokal selvforvaltning, kvinners deltakelse og rettighetene til kurdere og andre folkegrupper kan sikres gjennom Syrias nye politiske og konstitusjonelle rammeverk.

Johansen trekker blant annet fram utviklingen når det gjelder kurdisk statsborgerskap og undervisning på kurdisk. Samtidig understrekes det at formell anerkjennelse ikke er det samme som en fullverdig politisk løsning. Det avgjørende spørsmålet blir derfor hvordan kurdiske politiske, kulturelle og nasjonale rettigheter faktisk blir nedfelt i Syrias nye grunnlov.

Artikkelen ser også nærmere på hva som kan gjenstå av selve Rojava-modellen – med lokale råd, kvinneorganisering, kooperativer og en form for demokratisk autonomi – etter at den tidligere autonome administrasjonen går inn i en ny politisk virkelighet.

Johansen beskriver dermed Rojava som en modell som går inn i ukjent terreng, men ikke nødvendigvis som et prosjekt som er avsluttet.

Syria som arena for regional rivalisering

I den andre artikkelen, «Israel konfronterer Tyrkia i Syria – Begge okkuperer syrisk territorium», løfter Johansen blikket og analyserer de regionale maktkampene som nå utspiller seg i Syria.

Israel har utvidet sin militære tilstedeværelse på syrisk territorium etter Assad-regimets fall, samtidig som Tyrkia har sterke interesser og betydelig innflytelse i Nord-Syria. Rivaliseringen mellom Ankara og Tel Aviv får dermed direkte betydning for Syrias framtid.

Johansen peker på at Syria risikerer å bli et sentralt konfliktområde mellom Israels regionale strategi og Tyrkias ambisjoner om økt innflytelse. Samtidig forsøker den nye syriske ledelsen å navigere mellom ulike regionale og internasjonale aktører, mens USA forsøker å hindre at rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel utvikler seg til en direkte konfrontasjon.

Denne utviklingen får også konsekvenser for Nord- og Øst-Syria. Avtalene mellom Damaskus og SDF må forstås i en regional sammenheng der Tyrkia, Israel, USA og andre aktører har ulike interesser og mål. Situasjonen gjør at framtiden til de politiske løsningene i Rojava fortsatt er tett knyttet til de større geopolitiske utviklingene i Syria.

Kampen om Syrias framtid fortsetter

De to analysene viser på hver sin måte hvor sammensatt situasjonen i Syria er.

For kurderne handler den nye fasen ikke bare om hvilken militær struktur som skal kontrollere territoriet. Det handler også om hvorvidt de politiske og samfunnsmessige erfaringene fra Rojava kan videreføres innenfor et nytt Syria – og om kurdiske rettigheter og prinsippet om et pluralistisk og demokratisk samfunn faktisk blir sikret.

Samtidig foregår denne politiske prosessen i en region preget av konkurrerende stormaktsinteresser, militære intervensjoner og rivalisering mellom regionale aktører.

Rojava står derfor ved et veiskille. Den militære epoken har endret seg, men kampen om politiske rettigheter, demokratisk deltakelse og anerkjennelse av Syrias mangfold er langt fra over.

Les hele artikkelen på Peterm.no:

Solidaritet med Kurdistan deler disse analysene som et bidrag til debatten om utviklingen i Syria, Rojava og den kurdiske befolkningens politiske framtid.

Den kurdisk-tyrkiske fredsprosessen – aktuelle uttalelser og informasjon

Postet den av

DEM Party publiserte 11. august et informasjonsnotat om den pågående kurdisk-tyrkiske fredsprosessen og den nye lovgivningen som ble vedtatt av Tyrkias nasjonalforsamling 10. august. Notatet redegjør for lovens innhold og DEM Partys vurdering av mulighetene og begrensningene den innebærer for den videre freds- og demokratiseringsprosessen.

Les informasjonsnotatet fra DEM Party nedenfor:

Information Note on the Kurdish-Turkish Peace Process – 11.08.2026Last ned

EU Turkey Civic Commission: EU må støtte den kurdisk-tyrkiske fredsprosessen

EU Turkey Civic Commission har uttalt seg om den nye lovgivningen i Tyrkia og den videre kurdisk-tyrkiske fredsprosessen. Kommisjonen beskriver loven som et viktig steg, men understreker samtidig behovet for videre demokratiske og menneskerettslige reformer. Den oppfordrer EU til å ta et mer aktivt politisk ansvar for å støtte en demokratisk og inkluderende fredsprosess.

Les hele uttalelsen fra EU Turkey Civic Commission nedenfor:

Press release 11.08.2026Last ned

DEMs Hişyar Özsoy: Den virkelige debatten handler ikke om nedrustning, men om det politiske rammeverket

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I denne artikkelen utdyper Hisyar Özsoy, tidligere internasjonalt ansvarlig for HDP (forgjengerpartiet til DEM) og parlamentsmedlem fra Bingøl, hvorfor vedtak av en rammelov som forplikter Tyrkia til å implementere Freds- og Demokratiprosesessen som startet opp med uttalelsen til Ӧcalan 27.februar 2025, er helt avgjørende.
Han påpeker også hvordan Tyrkia spiller en nøkkelrolle for at det kurdiske spørsmålet finner en løsning for hele regionen, og de globale stormaktenes ansvar for en framtidig fredelig politisk løsning.
Den fulle teksten finnes på lenken her. [Oversettelse og redigering står for undertegnedes regning. Viser ellers til oppslaget på Solkurdsiden 19. juli fra DEM og Imrali-delagasjonens prosess med å få til oppfølgingsmøte med Ӧcalan på Imrali. Dette møtet ble nå gjennomført 2. august og uttalelsen til Ӧcalan er referert på ANF 3. august].

Hisyar Özsoy – Bilde: ANF

Ӧcalan poengterer her også at det ikke er noen grunn til å innta en negativ holdning til prosessen. Det som betyr noe nå er at «dette skrittet i prosessen blir forstått riktig og at alle tar ansvar for å sikre at prosessen blir vellykket gjennomført». Mens han igjen utfordrer Parlamentet til å ta skrittet med å vedta rammeloven.

Hişyar Özsoys utdyping av det politiske innholdet i rammeloven gjengis punktvis her:

Han poengterer først at den foreslåtte rammeloven vil avgjøre om prosessen for fred og et demokratisk samfunn fører til en ekte løsning, eller forblir fanget i en sikkerhetsbasert tilnærming mellom kurderne og myndighetene i statene hvor kurderne lever. .
Han hevder at det som betyr noe, ikke bare er om en lov blir vedtatt, men hva slags juridisk og politisk ramme den skaper for fremtiden til det kurdiske spørsmålet. Den virkelige debatten handler derfor ikke om å legge ned våpnene, men om vilkårene for hvordan konflikten kan tas opp gjennom demokratiske og politiske midler i fremtiden.

Innhold viktigere enn timing
Özsoy påpeker at den kurdiske siden har nærmet seg prosessen med strategisk tålmodighet til tross for gjentatte forsinkelser. Av den grunn mener han at det nå er avgjørende at loven reflekterer prosessens politiske natur i stedet for å redusere den til et rent sikkerhetsrelatert tiltak.

Ikke en ydmykelseslov
Ifølge Özsoy vil innholdet i loven avgjøre om den nåværende retningen bygger tillit eller skaper nye spenninger. En rammelov, sier han, må ikke følge en logikk med vinnere og tapere eller inneholde bestemmelser som krenker verdigheten til de involverte. «Hvis loven er snevert formulert og inneholder ydmykende elementer som anger-erklæringer, er det lite sannsynlig at den kurdiske bevegelsen vil fortsette den politiske fleksibiliteten den har vist så langt». En forhandlingsprosess, hevder han, kan bare vare hvis ingen av partene blir tvunget til å gi opp sin politiske identitet eller sine bredere politiske ambisjoner.

Demokratisk politikk bør bli mulig
Özsoy hevder at prosessen handler om mye mer enn bare at væpnede aktører vender tilbake til sivilt liv. Like viktig er det om de faktisk vil få en reell mulighet til å delta i demokratisk politikk over tid. Alle som ønsker å permanent avslutte en væpnet konflikt, sier han, må også skape politiske rom der sosiale konflikter kan løses uten vold. Ellers risikerer de underliggende årsakene til konflikten å fortsette i en annen form.
«Hvis folk forventes å permanent gi opp væpnet kamp, må de også få muligheten til å engasjere seg i demokratisk og sivil politisk liv». Tidspunktet for slike tiltak kan forhandles om, sier han, men det som betyr noe er at demokratisk deltakelse gjøres mulig i prinsippet.

Mer enn en nedrustningslov
For Özsoy er det alt for enkelt å se på det foreslåtte lovverket bare som et juridisk grunnlag for PKKs nedrustning. I stedet representerer det overgangen til en ny politisk fase i fredsprosessen. Hvis det lykkes, kan det åpne veien for at de viktigste politiske spørsmålene i kurderspørsmålet blir diskutert under demokratiske forhold, inkludert språkrettigheter, lokal selvstyre og spørsmål om demokratisk statsborgerskap.

Rammeverket vil forme fremtiden
Rammeverket må muliggjøre overgangen fra en militær-sentrert tilnærming til konfliktløsning gjennom en demokratisk politisk prosess. «Det virkelige problemet er ikke nedrustning. Denne loven vil bestemme den politiske rammen som det kurdiske spørsmålet kan diskuteres innenfor i fremtiden.»
Ifølge han er dette nettopp den historiske betydningen av den foreslåtte lovgivningen: den er ment ikke bare å avslutte en væpnet fase, men å åpne et nytt politisk kapittel hvor det kurdiske spørsmålet kan tas opp gjennom demokratiske midler på en varig måte.

Kurderne forblir en viktig faktor i Midtøsten
Når det gjelder utviklingen i Midtøsten, sier Özsoy at skiftende politiske og militære balanseforhold i grunnleggende grad omformer den regionale orden. NATO-toppmøtet, konflikten som involverer USA, Israel og Iran, omstruktureringen av Syria, og Tyrkias voksende betydning for regional sikkerhet gjenspeiler alle en bredere geopolitisk transformasjon. For kurderne skaper dette nye risikoer, men bekrefter også at de fortsatt er en viktig politisk aktør i hele Kurdistan.

En sikkerhetsbasert tilnærming får fotfeste
Özsoy mener at de nåværende regionale konfliktene har styrket Tyrkias geopolitiske posisjon. Krigen i Ukraina, spenningene i Svartehavet, utviklingen i Sør-Kaukasus, og situasjonene i Syria, Irak og Iran har alle økt Ankaras strategiske betydning innenfor NATO og Europas sikkerhetsarkitektur. Dette har gitt den tyrkiske regjeringen større handlingsrom i utenrikspolitikken, samtidig som det har forsterket et sikkerhetsorientert perspektiv som, ifølge Özsoy, i økende grad kan forme innenrikspolitikken og kurderspørsmålet. Tyrkia sier til sine vestlige partnere: «Dere har sikkerhetsbekymringer, men det har jeg også» Som et resultat får landets sikkerhetspolitikk økende internasjonal støtte.

Ankara ønsker større handlingsrom i Vesten
Ifølge Özsoy bruker Ankara sin økte betydning innenfor den vestlige alliansen til å lette spenningene med NATO-partnerne sine. Dette inkluderer forsøk på å få fjernet de gjenværende amerikanske sanksjonene under CAATSA-lovgivningen og å løse tvisten om Tyrkias ekskludering fra F-35-jagerflyprogrammet. Mens noen europeiske land allerede har lettet på visse restriksjoner, er Washingtons posisjon fortsatt tett knyttet til fremtiden for Tyrkias russiskproduserte S-400 luftforsvarssystem.

En ny balanse mellom Russland og Vesten
Fallet til Syrias Baath-regime har også endret Tyrkias utenrikspolitiske posisjon, hevder Özsoy. Ankara er nå mye mindre avhengig av Russland enn det var de siste årene. Samarbeidet med Moskva gjennom Astana-prosessen hadde først og fremst tjent Tyrkias interesser i Syria og Rojava. Med Russland opptatt av krigen i Ukraina, og Iran fokusert på konfrontasjonen med Israel og USA, har Tyrkia beveget seg tilbake mot tettere tilknytning til den vestlige alliansen. Özsoy forventer at denne trenden vil fortsette, og ytterligere styrke sikkerhetssamarbeidet mellom Tyrkia og NATO-land.

Rojava er fortsatt under press
Når det gjelder Syria, forventer Özsoy at dagens politikk overfor Nord- og Øst-Syria vil fortsette. Han tror at Tyrkia støtter Damaskus sine forsøk på å sentralisere statsmakten, en posisjon som USA også ser ut til å akseptere, i det minste indirekte. Som et resultat kommer de politiske og administrative prestasjonene til den Demokratiske Autonome Administrasjonen under økende press. Özsoy forventer at Damaskus ønsker å gjennomføre integreringsavtalen som er nådd med det nordøstlige Syria (SDF /DANES) på en gradvis måte som jevnt reduserer Rojavas politiske og institusjonelle autonomi. Samtidig understreker han at kurderne vil forbli en uunnværlig del av Syrias fremtidige politiske orden. (Min kommentar: flere av punktene i avtalen er ennå ikke implementert. Eks reetableringen av de fordrevne fra Serekanyie er ennå bare i startfasen, med 647 familier som nettopp har fått melding om at de kan vende tilbake. Og flere av de som er vendt tilbake til Afrin har ennå ikke fått tilbake husene sine osv.)

Sør-Kurdistan står også overfor nye utfordringer
Özsoy beskriver Kurdistan-regionen i Irak som spesielt sårbar. Selv om den regionale regjeringen har forsøkt å holde seg utenfor konflikten mellom Iran, Israel og USA, har de nylige angrepene vist hvor utsatt regionen fortsatt er, til tross for internasjonale forbindelser. Han peker også på økende diplomatiske kontakter mellom Tyrkia og Patriotic Union of Kurdistan (PUK). De siste besøkene av høytstående tyrkiske tjenestemenn til Sulaymaniyah, sier han, gjenspeiler forsøk på å redusere iransk innflytelse samtidig som man stabiliserer forholdet mellom PUK og Kurdistan Democratic Party (KDP).
Ӧzsoy går ikke nærmere inn på situasjonen i Øst Kurdistan/Rojhelat -utenom at USA/Israels krig sjølsagt spiller en sentral rolle for utviklingen her og i hele regionen.

Nasjonal enhet blir stadig viktigere
Gitt de pågående krisene i Syria, Irak og Iran, mener Özsoy at sterkere politisk koordinering blant kurdiske politiske krefter er mer presserende enn noen gang. (Noe som også KNC stadig har påpekt) Regionen er fortsatt i en periode med dyp forvandling, og fremtiden er vanskelig å forutsi. Sør-Kurdistan må derfor forberede seg politisk og institusjonelt på nye utfordringer, inkludert tettere samarbeid mellom kurdiske partier og sterkere regionale og internasjonale relasjoner.

Kurderne vil forbli en regional makt
Til tross for all usikkerhet, ser Özsoy kurderne som en av Midtøstens sentrale politiske aktører på lang sikt. «Verken i Syria, Irak eller Iran kan den fremtidige regionale orden formes uten dem».
Selv om dagens konflikter endrer den regionale maktbalansen og begrenser noen eksisterende muligheter, viser de også at det kurdiske spørsmålet fortsatt er tett knyttet til de bredere politiske utviklingene i Midtøsten, og vil fortsette å spille en nøkkelrolle i fremtidige endringer i regional makt.

NATO blir brukt mot folkene i Tyrkia 

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd 

Det hevder Dr. Hayri Hazargol tilknyttet DEMs Imrali delegasjon, i en artikkel publisert på ANF 7. juli i forbindelse med åpningen av NATO-toppmøtet i Ankara denne dagen. Noen dager før kritiserte KCK-ledelsen i sin uttalelse lagt ut på Solkurds side 8. juli, tyrkiske myndigheter for å trenere Fred og Demokratiske Samfunn prosessen i Tyrkia, med ringvirkninger for hele regionen. KNK utfordret også NATOs medlemsland om å legge press på Tyrkia i forbindelse med NATO-toppmøtet. (Se her) Og i gatene i Tyrkia gikk Anti NATO demonstranter mens politiet sprayet dem med tåregass (Klassekampen 7. juli) 

Bilde: ANF

Hovedpunktene i Hazargols artikkel gjengis her, redigert av undertegnede. Originalteksten finnes i lenken her.

– Han hevder at Tyrkias fortsatte medlemskap og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter først og fremst er ment å sikre støtte for å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsinstrument mot folkene i Tyrkia. 

– Alliansen samles nå på et tidspunkt der konflikter og politiske kamper i Midtøsten har tilspisset seg. Å holde toppmøtet i Tyrkia under disse omstendighetene er bemerkelsesverdig. Tilhengere av den tyrkiske regjeringen ser på det som et tegn på Tyrkias strategiske viktighet. 

Han påpeker at Tyrkia ble med i Korea-krigen for å bli med i NATO. Ved å bli med i NATO, ble Tyrkia alliansens gendarmer både på Sovjetunionens sørlige flanke og i Midtøsten. Trusselen fra Sovjetunionen ble presentert som begrunnelsen for å bli med i NATO og ble brukt for å overbevise den tyrkiske befolkningen. 

Det mest grunnleggende for Tyrkias medlemskap var imidlertid å sikre vestlig støtte til sin politikk om folkemord mot kurderne. Av samme grunn ble Tyrkia det første landet i Midtøsten som anerkjente Israel. Gjennom forholdet til Israel søkte – og fikk – myndighetene støtte fra USA og Europa for sin politikk overfor kurderne. 

-Tyrkia vil bli tildelt en spesiell rolle på dette NATO-møtet. I Tyrkia handler diskusjonen alltid om hva landet vil tjene på det. Men det er ingen diskusjon om hva det må gi, eller på hvilke områder avhengigheten vil bli større. 

– En av de mest fremtredende egenskapene ved regjeringen er dens bedrag mot folket i Tyrkia. Offentligheten får aldri sannheten om noen sak. Samfunnet blir villedet gjennom media og alle tilgjengelige midler. På dette området fungerer også den tyrkiske staten som et apparat som driver spesiell krigføring mot sitt eget folk. 

– Han peker på at Tyrkias innflytelse er svekket etter Abrahams-avtalene. Siden den osmanske perioden har den tyrkiske staten fulgt en politikk basert på sin strategiske betydning i Midtøsten, og brukt den posisjonen til å samle militær, politisk og økonomisk makt. 

– Dets allianse med Israel økte den strategiske verdien enda mer. Men Abraham-avtalene traff Tyrkia på akilleshælen. Siden da, bekymret for sin fremtid, har Tyrkia forsøkt å styrke sin strategiske betydning ved å knytte seg tettere til USA. 

Tyrkia har tilpasset seg USAs politikk i Syria. Selv om det så ut til å være imot Israel under Israel-Iran-krigen, holdt det seg fortsatt på linje med USAs politikk overfor Iran. Ved å kritisere Israel høyt, prøvde de å skjule denne tilpasningen. Samtidig fortsatte det arbeidet med å komme til en avtale med Israel gjennom USA. Faktisk svarte USA på disse forsøkene med å si at de ikke ville tillate en konflikt mellom Israel og Tyrkia. 

– Tyrkias største bekymring har alltid vært kurderne. De siste femti årene har den kurdiske kampen gjort kurderne til en stadig mer betydningsfull politisk aktør i Tyrkia og andre land, noe som har alarmert den tyrkiske staten. Av den grunn søker de ekstern støtte for å holde kurderne under tradisjonelle dominanssystemer. Dette målet er den viktigste prioriteten i forholdet deres til USA og NATO. 

– Tyrkias fortsatte medlemskap i NATO og deltakelse i NATO-relaterte aktiviteter er først og fremst ment å få støtte til å undertrykke innenlandsk opposisjon. På denne måten blir NATO brukt som et krigsredskap mot det tyrkiske folk. Begrunnelsen for NATO-medlemskap er annerledes for andre medlemsland, hvor det hovedsakelig handler om å beskytte nasjonal sikkerhet mot eksterne trusler, eller styrke utenrikspolitikken. 

– I Tyrkia derimot fungerer NATO først og fremst som et verktøy staten og regjeringen bruker for å undertrykke opposisjon, spesielt kurderne. Selvfølgelig er det også et mål å bevare Tyrkias politiske og militære betydning i Midtøsten, og dette henger tett sammen med å opprettholde sterk intern kontroll. 

– AKP-MHP-alliansen har som mål å utdype sine relasjoner og samarbeid med NATO for å sikre støtte mot kurdernes kamp for frihet. Beslutningen om å utsette diskusjonen om det foreslåtte rammeloven i parlamentet til etter NATOs toppmøte er også knyttet til dette målet. Regjeringens videre handlinger vil avhenge av nivået av støtte og samarbeid de får fra NATO.  Hvis det får den støtten det søker, kan det velge å starte en ny krig i stedet for å ta skritt mot å løse det kurdiske spørsmålet. Hvis det får støtte for sin undertrykking av kurdere, vil dette også bety økt undertrykkelse av prodemokrati-krefter ellers i Tyrkia. 

– I prosessen som er rettet mot Fred og et Demokratisk Samfunn, fører regjeringen for tiden en politikk som går ut på å utsette og kjøpe tid. Den prøver å villede offentligheten ved å skape inntrykk av at det finnes en avtale med Imralı, når en slik avtale ikke er fullbyrdet ennå. Den tyrkiske staten prøver å presse gjennom sitt eget utkast. Som DEM-partiet har uttalt, har ingen delegasjon besøkt Imralı de siste halvannen månedene.

KCK: -Verken leder Öcalan eller vår Frihetsbevegelse, vil godta en fullbyrdet handling

Postet den av

Redigert og oversatt av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd – 03.07.2026

Samarbeidsledelsen i Kurdistan Communities Union (KCK) kom med en uttalelse presentert på ANF, Behdinan 2. juli om den nåværende tilstanden til fredsprosessen som ble startet i Tyrkia etter at den kurdiske lederen Abdullah Öcalan lanserte sin “Oppfordring til fred og demokratisk samfunn” 27. februar 2025. Talsperson for DEM-partiet, Ayşegül Doğan, opplyste også 3. juli at kontakten med Abdullah Öcalan hadde vært brutt de siste 40 dagene.

Med bakgrunn i den tyrkiske regjeringens trenering av fredsprosessen, som også påvirker prosessen i andre deler av regionen og  globalt, uttalte de: 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold, bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. 

KCKs uttalelse lyder som følger -som dere i sin helhet kan finne på lenken her: https://english.anf-news.com/news/kck-neither-leader-Ocalan-nor-our-freedom-movement-will-accept-a-fait-accompli-86128

Bilde: ANF

– For en stund har en rammelov blitt diskutert i den tyrkiske pressen og offentligheten. Vurderinger som ikke stemmer overens med freds- og demokratiprosjektet som ledes av Leder Apo (Abdullah Öcalan), og til og med motsatte tolkninger, har blitt uttalt i pressen. Nylig har forslagene som Leder Apo la fram i İmralı den 24. mai, og møtene mellom DEM-partiets delegasjon og AKP-tjenestemenn, blitt fremstilt som om de var nye utviklinger. Men det har ikke vært holdt noe møte med Leder Apo siden 24. mai. Etter dette møtet skulle forslagene som Leder Apo la frem, vurderes av regjeringen. Disse vurderingene skulle videreformidles til Leder Apo, og resultatene skulle også kommuniseres til bevegelsen vår. 

– Men denne prosedyren har ikke fungert så langt. Derfor har det ikke vært noen kontakt eller utvikling å vurdere siden den dagen. Mens isolasjonen av leder Apo på en så historisk og viktig sak fortsetter, har heller ikke vår Frihetsbevegelse fått noen informasjon i løpet av denne perioden. 

– Vår frihetsbevegelse har stått ved prosessen ledet av Leder Apo og har gjort alle nødvendige anstrengelser. Mens vi har gjort mangesidige forsøk på en demokratisk politisk løsning på problemene, har vi også tatt viktige skritt. Vi har støttet forsøkene på å vedta frihetslover som ville muliggjøre fri demokratisk politikk. I denne sammenhengen anså vi rapporten utarbeidet av Freds-, Brorskap- og Demokratiske Kommisjon som positiv, selv om vi mener den er ufullstendig og utilstrekkelig. 

Enhver beslutning må tas og gjennomføres som en helhet 

– Fred- og demokratisksamfunns-prosessen angår oss direkte. For å ikke påvirke prosessen og dialogene med Leder Apo negativt, syntes vi det ikke var passende å uttale oss ofte på vegne av Bevegelsen. Men de nylige politikkene, sammen med uttalelsene og vurderingene som er gjort, har gjort det nødvendig for oss å komme med en uttalelse og presentere våre synspunkter for offentligheten. 

– Uten å møte og diskutere med lederen, og uten å få vår bevegelses mening, ville det å si at en slik og slik lov vil bli vedtatt med et slikt innhold bli sett på som manipulering, pålegg, eller til og med en konspirasjon. Faktisk uttalte Numan Kurtulmuş (Parlamentets leder) at en lov vil bli vedtatt. De som vil komme, vil gjøre det, og hvis det er noen som ikke gjør det, vil de nødvendige tiltakene bli tatt mot dem. 

– Enhver beslutning angående denne organisasjonen må tas som en helhet og gjennomføres som en helhet. Vår frihetsbevegelse vurderer kun omfattende lover og omfattende tiltak. Ellers kan det ikke være en situasjon der noen deltar og andre ikke gjør det. Problemet er ikke bare at krigerne legger ned våpnene sine. Naturligvis må holdningen til krigerne og ledelsen i denne bevegelsen også være enhetlig. Å ta en annen tilnærming ville tilsvare å sabotere denne prosessen. 

Uten konkrete steg kan ingen sikre gjennomføringen av PKK-kongressens beslutninger 

– På kongressen hvor vi oppløste PKK, bestemte vi som Frihetsbevegelsen at oppløsnings- og nedrustningsprosessen bare kunne gjennomføres av leder Apo. Han kan bare gjennomføre denne prosessen under forhold hvor han er fri til å arbeide. Vårt folk og vår bevegelse har gjort det klart fra starten at de ikke vil akseptere noen politikk eller gjennomføring som ikke inkluderer leder Apos frihet og forhold der han kan leve og arbeide fritt. Uten å innta en positiv holdning til leder Apos status og ta konkrete skritt i denne retningen, kan ingen sikre gjennomføringen av beslutningene tatt på PKK-kongressen. 

– Dialogen med lederen og forholdet til oss er ment å etablere en omfattende politikk og holdning. Det kan ikke bare være et spørsmål om å vedta en lov og si at de som vil kan komme og andre ikke kan. Er det virkelig en løsning som søkes gjennom denne prosessen, eller er det ment å forvirre folk? Eller føres det en spesiell krig mot Frihetsbevegelsen? Hvis en lov lik Hjemvendingsloven vedtas uten å presentere en omfattende demokratisk løsning, vil verken folket vårt eller vår organisatoriske struktur godta det. Derfor, hvis målet er å løse et hundre år gammelt problem, femti år med konflikt og spørsmålene om separasjon, må en riktig forståelse og tilnærming legges frem. 

Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewler? 

– Det ser nå ut til at politikk som forbereder seg på krig igjen blir fulgt. MIT-sjef İbrahim Kalın er ikke bare leder for etterretningsorganisasjonen; han reiser rundt i Irak nesten som regjeringens statsminister. Lignende møter hadde tidligere blitt holdt under angrepene på Rojava. Hva gjør MIT-sjefen i Bagdad, Sulaymaniyah og Hewlêr (Erbil)? Skal disse kreftene tildeles visse roller i en plan for å angripe og eliminere vår frihetsbevegelse? 

Det er nødvendig å handle seriøst og ansvarlig 

– Vi ønsker å understreke tydelig at verken Leder Apo eller vår Frihetsbevegelse vil akseptere et fait accompli. Å følge en spesiell krigsføringspolitikk ved å si, «Vi har vedtatt loven, men de godtar den ikke», ville være en irrasjonell tilnærming. Det ville bety å fortsette politikken som har mislyktes i hundre år og som har ført til brudd mellom det kurdiske folket og Tyrkia. Derfor er det nødvendig å handle med alvor og ansvar både i tilnærmingen til Leder Apo og vår Frihetsbevegelse. 

– Som Frihetsbevegelsen har vi viljen og besluttsomheten til å gjennomføre en politisk tilnærming som vil oppnå demokratisk integrasjon med Tyrkia på grunnlag av en demokratisk politisk løsning som eliminerer den konflikt- og separasjonsatmosfæren som har vedvart i et århundre. Det er også et historisk ansvar for den tyrkiske staten å oppfylle sin del ved å vedta politikk og ta grep som muliggjør gjennomføringen av vår vilje og besluttsomhet og muliggjør demokratisk integrasjon. 

– Den demokratiske offentligheten og våre folk bør forbli årvåkne mot tilnærminger som kan sabotere freds- og demokratisamfunnsprosessen. Ved å føre en mer effektiv kamp mot isolasjonen som opprettholdes i İmralı, bør de oppfylle sine ansvar for å sikre suksessen til freds- og demokratisamfunnsprosessen. 

DEM ber om «Råd for fredsmonitorering og oppfølging under parlamentets tak»

Postet den av

Oversatt og «sydd sammen» av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd

– For å få tatt konkrete legale skritt mot en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet. 

I en tale for sin parlamentsgruppe i Ankara 5. mai beskriver Medleder i DEM, Tuncer Bakırhan det som en «historisk mulighet for fred”, samtidig som han også kritiserte manglende politiske tiltak fra myndighetene.  

Bilde: ANF

 Bakırhan gjorde det klart at en bærekraftig løsning ikke lenger kan utsettes. Utspillet må også sees på bakgrunn av pressekonferansen på årsdagen for PKKs oppløsningskongress som ledelsen for Apoistbevegelsen holdt nettopp i  Medya Defence sonen i Sør Kurdistan (se bildet nederst her). 

På pressekonferanse uttalte ledelsen for Apoist-bevegelsen at juridiske skritt må tas så snart som mulig, og at Abdullah Öcalans status må klargjøres. (NB: Det pågår nå en signaturkampanje på brev til Europarådets leder som peker på fristen som Tyrkia har fått for å følge opp deres krav).

«Løsningen ligger i en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet», understreket DEM medlederen, og avviste en politikk med å vente på utfallet av pågående regionale konflikter. 

Fred, argumenterte han, oppstår «ikke gjennom tvil eller nøling, men gjennom mot». Sentral i dette er etableringen av en klar juridisk ramme, sa han, og bemerket at den nåværende fastlåste situasjonen først og fremst er en refleksjon av politisk passivitet. «Hvis denne prosessen tas på alvor, må den plasseres på et juridisk grunnlag. Lov er en forutsetning for å bygge tillit og sikre varigheten av enhver potensiell fredsprosess», uttalte Bakırhan. 

Juridisk rammeverk som nøkkelen 
Med henvisning til den fastlåste debatten mellom staten og PKK, pekte Bakırhan på de gjensidige betingelsene som begge sider har satt. Han minnet om at mens statlige myndigheter i månedsvis har insistert på full avvæpning, krever den kurdiske siden juridiske garantier for en tilbakevending til demokratisk politikk. «Folk vender ikke tilbake til usikkerhet, men til trygghet», sa Bakırhan. De som krever en slutt på den væpnede kampen, må også definere de juridiske betingelsene der dette vil finne sted, krevet han. 

DEM-partiet foreslår derfor at en tilsvarende lov vedtas i parlamentet på kort sikt. Grunnlaget kan være den allerede utarbeidede kommisjonsrapporten. “Politikken må åpne veien slik at landet kan puste”, sa Bakırhan. Han kunngjorde også at hans parti vil holde aktører ansvarlige: hvis juridiske betingelser skapes og fortsatt ingen tiltak blir tatt, vil dette bli tatt opp offentlig, lovet han. 

Öcalans rolle i sentrum av prosessen 
Bakırhan tildelte den kurdiske lederen Abdullah Öcalan en sentral rolle i fredsprosessen, og bemerket at hans juridiske status og fengselsforhold må klarlegges for å muliggjøre en seriøs politisk løsning. Bakırhan kritiserte at til tross for hans nøkkelrolle, forblir Öcalan fengslet under svært restriktive forhold på fengselsøya Imrali. «Det er politisk uforståelig å holde en så sentral figur i en flere tiår lang konflikt i isolasjon, samtidig som man forventer at han skal bidra til en løsningsprosess», sa han. 

Öcalan selv, bemerket Bakırhan, har gjort det klart at han ikke søker personlige privilegier, men muligheten til å arbeide og kommunisere under frie forhold. «Mitt eneste bekymring er å løse dette problemet», siterte Bakırhan den kurdiske lederen på å ha sagt. «Å skape de nødvendige kommunikasjons- og arbeidsforholdene er derfor ikke en individuell ettergivelse, men en politisk nødvendighet for å fortsette en mulig fredsprosess». 

Bakırhan påpekte at en slik mekanisme kunne bidra til å fremskynde nødvendige skritt og skape delt politisk ansvar. «Den kunne også organisere dialog med akademia og sivilsamfunnet, og dermed sikre et bredere samfunnsmessig grunnlag for prosessen. Vi snakker om en vanskelig prosess som allerede har passert viktige terskler. Den symbolske nedleggelsen av våpen fra PKK og de første parlamentariske initiativene er utviklinger som må sikres og føres videre», sa Bakırhan. 

Kritikk av regjeringen og tillitsforringelse
Samtidig ga Bakırhan sterk kritikk av regjeringens politikk. Han understreket at tiltak som avsettelse av valgte ordførere av statlig utpekte forvaltere og rettslige handlinger mot opposisjonens lokalpolitikere undergraver tilliten til en seriøs politisk prosess. Som et eksempel viste han til saken om Mehmet Sıddık Akış, den avsatte ordføreren i Hakkari, som nylig ble dømt til nesten 20 års fengsel til tross for signaler i motsatt retning fra en anke-domstol. «Mangelen på å gjenopprette kommuner styrt av opposisjonen sender også et motsigende budskap. Slike tiltak fører til en svekkelse av tillit og legger en byrde på enhver politisk løsning. De som ønsker fred må bygge tillit, ikke underminere den», uttalte Bakırhan 

Et kall for politisk ansvar   
Bakırhan oppfordret både regjeringen og opposisjonen til ikke å la eksisterende muligheter gå til spille. Han foreslo at kommisjonsrapporten som ble levert i februar, ikke må forbli uten konsekvenser som tidligere initiativer. «Historien til dette landet er full av rapporter som har forsvunnet på hyllene», sa han. «Det som er avgjørende nå, er å ta konkrete skritt og ikke sette prosessen i fare gjennom politisk passivitet. Den nåværende usikkerheten er en av de største hindringene for en fredelig løsning. Hvis prosessen forblir i limbo, vil frykten vokse på alle sider. Dette kan også styrke interne og eksterne krefter som er interessert i eskalering», advarte han. 

Fred som en samfunnsmessig nødvendighet 
Avslutningsvis understreket Bakırhan at den aktuelle prosessen ikke bare handler om politiske forhandlinger, men om et fundamentalt samfunnsperspektiv. Han sa at Tyrkia står overfor behovet for å igangsette en omfattende demokratisk og juridisk omstrukturering. Dette, bemerket han, inkluderer reformer i rettssystemet, en slutt på altfor lange varetekts arrestasjoner før rettssak, og gjennomføring av avgjørelser fra internasjonale og nasjonale domstoler. “Tyrkia trenger en samfunnsmessig fred. Dette kan kun oppnås på grunnlag av rettferdighet, likhet og demokratiske rettigheter. Muligheten for en slik utvikling eksisterer; det som nå er avgjørende, er om politiske aktører er villige til å ta ansvar og iverksette de nødvendige skrittene”, sa Bakırhan. 

Originalteksten finner du her: https://english.anf-news.com/news/-85254

Bilde: ANF

Syria lekegrind for global og regional imperialisme

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd

Syria møter voksende økonomiske problemer når Al-Sharaas HTS- administrasjon i Damaskus åpner kystområdene og energisektoren for Emiratene, Frankrike, Saudi Arabia, Tyrkia og Qatar.
Dette bakteppet forsterkes kraftig gjennom den krigen som USA og Israel nå fører mot Iran, og forklarer hvorfor fredsprosessene som ble initiert gjennom Ӧcalans 29. mars utspill i fjor blir trenert også i Tyrkia og Syria, som ikke er direkte berørt av denne krigen. Regional og global imperialisme er en del av den samme døende verdensorden som rammer alle, også kampen for Fred og Demokratiske samfunn.

Bilde: GURBET SARYA – ANF

Før jeg belyser dette destruktive bakteppet nærmere, er det på sin plass å påpeke at de progressive elementene som kurdernes frihetskamp fremmer fortsatt er livskraftige og viser en vei i mørket og fortjener forsterket solidaritet fra vår side.

To dager tidligere, 26.4, hadde ANF et oppslag fra møtet mellom Ilham Ehmed, medleder og internasjonal talsperson i DAANES, Mazloum Abdi, SDF kommandant, og Ahmed al-Sharaa, leder i Syrias overgangsregjering i Damaskus, om problemene med å iverksette integreringsprosessen som ble avtalt 29. januar (se bildet nedenfor).

Bilde: ANF 16.4.2026

De ble på nytt enige om å påskynde sentrale avtaler som:
– Iverksette tiltaket om å sikre utdanning på kurdisk på grunnskoleplanet og helt opp til universitetsnivået.
– Kvinnedeltakelsen på bred front, inkludert oppretting av en Kvinnebrigade som ivaretar anerkjennelsen av YPJ.
– Grunnlovsendringer, som også ivaretar retten til statsborgerskap for kurdere.

– Og ikke minst reintegreringen av fordrevne kurdere fra områder som Tyrkia okkuperte i 2018-19 i Afrin, Serekaniye og Giré Spi., hvor hundretusener ble drept, såret eller fordrevet, mens tyrkisk-vennlige jihadister fra Homs, Øst Ghouta, Deir ez-Zor mm. flyttet inn og overtok hjemmene deres. Dette siste ble påbegynt i mars, hvor 600 folk fikk flytte tilbake til Afrin i 2 puljer. 800 familier står nå for tur til å vende tilbake, men ennå gjenstår rundt 5000 familier. Og siden hjemmene deres har vært okkupert av de Tyrkia-vennlige, mange medlemmer av al-Sharaas tidligere Nusra front, gjenstår ennå mye for å få gjennomført reintegreringen. Tilbakevendingen til Serekaniye er ennå ikke kommet i gang.

Kommentar fra undertegnede:
Norge kan være med på å få fortgang i disse tiltakene. Partier som støtter kurderne her kan bidra til at DAANES får treffe den norske utdanningsministeren, når Ilham Ehmed, eller andre kommer til Norge neste gang, for å realisere norsk støtte til utdanningsprosjektet. Og også reise denne saken i Stortinget på forhånd!

Så tilbake til hovedoppslaget i denne artikkelen:
HTS administration har signert dusinvis av avtaler med Tyrkia, Gulfstatene og vestlige stater det siste halvannet året, som effektivt har åpnet Syria for utenlands kapital – fra flyplasser, havner og oljefelt, energi og infrastruktur. Gjennom dette har al-Sharaa (al-Jolani) prioritert å legitimere sin administrasjon, sikret internasjonal støtte og konsolidert sin makt, mens den syriske befolkningen fortsetter å slåss mot økonomisk krise, korrupsjon, sikkerhetsproblemer og ustabilitet.
Tyrkia har utviklet seg til en partner for å oppnå legitimitet både regionalt og internasjonalt. Qatar, som var en av hovedsponsorene for Tyrkias okkupasjon av Afrin i 2018-19, spilte en betydelig rolle for å skape demografiske endringer og omforme det vestlige Rojava området til et «Arabisk belte» i samarbeid med Tyrkia. Både under dekke av humanitært arbeid og utbygging av energiprosjekter i regionen – disse i stor grad finansiert av Qatar. Mens Syrisk olje ble overlevert til Saudi Arabia, som ble et av landene med størst «investeringer» etter at al-Jolani tok over administrasjonen og USA opphevet Caesar Act sanksjonene i desember 2025. (Ytterligere informasjon, også for utviklingen av flyplasser og telekommunikasjonsprosjekter mm. finnes i originalteksten nederst).

Middelhavskysten ble i hovedsak overlevert til Emiratene og Frankrike- mens Assads alawitter ble massakrert.
Al-Jolani har også, fra da han tok over styret i Damaskus, undertegnet omfattende militære, økonomiske infrastruktur og energi avtaler med Tyrkia, som også involverer områder i Idlib opp mot Tyrkia-grensen.
Da det vil sprenge rammen for dette nettsideinnlegget å gå konkret inn på flere omfattende samarbeidsavtaler mellom Tyrkia og HTS-regjeringen, henviser jeg til lenken under her som viser originalteksten.
Jeg avslutter her med å nevne at tyrkiske selskaper også kontrollerer strukturen på den internasjonale flyplassen i Damaskus.
Under det siste året med al-Jolani administrasjon har investeringer og handelsavtaler mellom Tyrkia og Syria overskredet 15 billioner US dollars. Dette illustrerer at fredsprosessene i Syria og Tyrkia er nært knyttet til hverandre gjennom det kurdiske spørsmålet.
https://english.anf-news.com/features/syria-becomes-a-playground-for-foreign-economic-interests-84893

DEM-partiet utsteder 11 beslutninger for første mai  

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

Deres rundskriv for første mai kunngjør 11 beslutninger (se strekpunktene under i teksten her), og oppfordrer til felles kamp for arbeid, fred og demokrati. 

Rundskrivet utstedt av Folkenes Likhets- og Demokratiparti (DEM), presentert på ANF 14.april, uttalte at første mai markeres på et tidspunkt hvor imperialistisk aggresjon, kriger, den økologiske krisen og økonomisk utnyttelse forverres. Det understreket at det kapitalistiske systemet intensiverer presset spesielt på arbeidere, arbeidstakere, kvinner og unge. 

Rundskrivet fremhevet at konflikter i Midtøsten fordriver befolkninger og gjør arbeidskraft stadig mer usikker, mens nåværende politikk ytterligere forverrer levekårene for arbeidsfolk. 

Det trakk også oppmerksomhet til lavlønnspraksis, økende levekostnader og boligkrisen, og bemerket at millioner av mennesker sliter med å få endene til å møtes. Skatteurettferdighet, hindring av fagforeningsrettigheter og forbud mot streiker var blant de spørsmålene som ble kritisert i uttalelsen. 

Erklæringen påpekte at rikdom i økende grad er konsentrert i hendene på en begrenset del av samfunnet og understreket at arbeidstakernes rett til å organisere seg i praksis blir begrenset. 

Arbeid kan ikke være fritt uten fred

Rundskrivet refererte til Abdullah Öcalans oppfordring om «Fred og et demokratisk samfunn», og understreket at kampen for arbeid, likhet og frihet må tas sammen med fred og demokrati. 

Uttalelsen understreket vurderingen av at «Arbeid kan ikke være fritt uten fred, og likhet kan ikke oppnås uten demokrati» og fremhevet at arbeid mot utnyttelse, fred mot krig og demokrati mot undertrykkelse utgjør en felles kamp. 

Sirkulæret bemerket at første mai representerer en viktig dag for samling innenfor denne rammen. Det kunngjorde også at DEM-partiet ville begynne sitt feltarbeid for forberedelsene til første mai fra og med i dag. Beslutningene som ble vedtatt i sirkulæret, ble listet opp som følger: 

  • Alle aktiviteter vil bli utført under slagordet «Første mai for brød, fred og rettferdighet». 
  • Sentralmøter vil bli organisert i Diyarbakır (Amed) og Van (Wan) i Kurdistan; det vil ikke være deltakelse fra omkringliggende provinser, og hver provins vil organisere sine egne aktiviteter med sine interne ressurser. 
  • Sterke og entusiastiske folkemøter vil bli organisert i samarbeid med arbeids- og demokratiske krefter både i de vestlige regionene og Kurdistan.  
  • Aktivitetene vil bli gjennomført fra nabolag til nabolag, gate for gate, og dør til dør.
  • Bannere vil bli hengt på provins- og distrikts partibygg, samt på gater, bussholdeplasser og offentlige torg. 
  • Stand vil bli satt opp i fabrikker, organiserte industrisoner, landbruksområder, tekstilverksteder, byggeplasser, gruver, turistsektorer og markeder; brosjyrer vil bli delt ut, og arbeidermøter og mobiliseringsmarsjer vil bli organisert. 
  • Felles aktiviteter vil bli gjennomført med Kvinneforsamlingen for å gjøre kvinners arbeid og husarbeid mer synlig. 
  • Spesielle møter vil bli organisert med unge arbeidere, barnearbeidere og arbeidsledige. 
  • Solidaritet vil bli uttrykt med lokale arbeidermotstand og streiker. 
  • Forbindelser vil bli etablert med økologiske kamper, og en stemme vil bli hevet mot miljøødeleggelser. 
  • Sosiale medier og presseaktiviteter vil bli brukt effektivt. 

Originalteksten finnes på ANF 14. april 2026: https://english.anf-news.com/news/dem-party-issues-11-decisions-for-may-day-84911

CHP og DEM diskuterer demokratiet i Tyrkia og krig i Midtøsten

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget Solkurd

På et møte mandag 6.april diskuterte CHP of DEM den økonomiske krisen, undertrykkingen og den fastlåste fredsprosessen. Begge sider kritiserte regjeringen og pekte på et påtrengende behov for demokratiske reformer.

Bilde: ANF

Møtet mellom ledelsene i CHP (Det republikanske Folkepartiet) og DEM (Folkenes Likhets og Demokratiske Parti) finner sted midt oppe i voksende økonomisk og politiske problemer i Tyrkia. Samtalene mellom CHP leder, Ӧzgur Ӧzel og DEMs medledere, Tulay Hatimoğullari og Tüncer Bakirhan fokuserte på hovedsakene i den aktuelle situasjonen i landet, så vel som mulige politiske perspektiver.
Etter møtet på DEMs hovedkontor i Ankara, la begge parter vekt på at Tyrkia står ovenfor en flerdimensjonal krise, markert av økonomiske problemer, regionale kriger og voksende demokratiske problemer.

De utdypet dette punktvis slik:

Kriser, krig og sosiale bakgrunnen
Özel pekte på de økonomiske følgene av USA-Israels krig mot Iran, som har pågått siden slutten av februar, og advarte mot ytterligere forverring av de sosiale forholdene. Han poengterte at økte priser og nye byrder allerede er forutsigbare, at krigen fungerer som en akselerator for en krise som allerede hadde begynt hjemme.
Hatimoğulları delte denne vurderingen, men gikk lenger og beskrev den økonomiske situasjonen som eksistensiell.
Hun uttalte at millioner lever under fattigdomsgrensen, og både pensjonister og minstelønnsmottakere strever med å dekke grunnleggende behov. Krigen i regionen forverrer ytterligere disse forholdene, la hun til.
Hatimoğulları fremhevet også de bredere dynamikkene i konfliktene i Midtøsten, og bemerket at utviklingen i Iran, Israel og Libanon er en del av et omfattende regionalt krigsrammeverk.

Demokratikrise og press på opposisjonen
Et annet sentralt tema på møtet var økende press på opposisjonen. Özel snakket om målrettede rettslige inngrep i politikken og refererte til pågående saker og tiltak mot CHP.
Hatimoğulları innrammet denne utviklingen bredere, og hevdet at rettsvesenet blir brukt som et politisk instrument for å svekke opposisjonskrefter og splitte samfunnet. Hun sa at pågående rettsprosesser mot valgte representanter gjenspeiler en dypere demokrati-krise.
DEM-partiets medleder oppfordret til løslatelse av fengslede politikere, inkludert den avsatte Istanbuls-ordføreren Ekrem İmamoğlu og TIP-parlamentsmedlemmet Can Atalay. Hun beskrev Atalays fortsatt fengsling til tross for avgjørelser fra høyesterett som et «brudd på grunnloven» og en ignorering av velgernes vilje. Hun krevde også en slutt på praksisen med å utnevne forvaltere til kurdiske kommuner og gjeninnsettelse av valgte borgermestre, med å påstå at slike intervensjoner er en del av en bredere strategi for å kontrollere politiske prosesser.

Stanset prosess og etterspørsel etter en politisk ramme
Med spesiell oppmerksomhet på «prosessen for fred og demokratisk samfunn», initiert av Abdullah Öcalans oppfordring i februar i fjor om å finne en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
Hatimoğulları kritiserte mangelen på reell fremgang i denne prosessen. Selv om en parlamentarisk komité er opprettet, har konkrete politiske og juridiske skritt ikke fulgt, sa hun, og bemerket at prosessen blir «bremset, om ikke blokkert».

I sentrum for DEM-partiets krav står en omfattende rammelov som skal tjene som grunnlag for videre skritt. Denne loven, understreket hun, må være så inkluderende som mulig og bør ikke selektivt inkludere eller ekskludere bestemte grupper.
Hun advarte om at en smal eller fragmentert tilnærming ville hindre fremgang. Hun understreket også at dette ikke er en bilateral prosess mellom AKP og DEM-partiet, men en som må involvere samfunnet som helhet: «Dette er ikke en prosess mellom to partier, men en prosess for demokratiseringen av 86 millioner mennesker».

CHP-leder Özgür Özel kunngjorde at viktige saker, inkludert juridiske reformer og parlamentariske prosedyrer, også vil bli diskutert med parlamentspresident Numan Kurtulmuş. Han tok også opp muligheten for suppleringsvalg og gjorde det klart at hans parti er klare til å øke politisk press.

Oversettelsen står for undertegnedes regning. Originalteksten fra ANF oppslaget finner du her: https://english.anf-news.com/rojava-syria/chp-and-dem-party-discuss-democracy-in-turkey-and-war-in-the-middle-east-84790