Appell holdt av Beth Hartmann, medlem av arbeidsutvalget i Solkurd. Appellen ble holdt under en demonstrasjon foran den franske ambassaden i Oslo den 27.12.2022.
– Jeg står her i sorg.
Fra demonstrasjonen.
-Takk for at jeg får holde denne appellen på vegne av Solidaritet med Kurdistan.
For nesten nøyaktig ti år sida blei tre kurdiske kvinner drept ved Ahmet Kaya kurdisk kultursenter. I Paris De tre kurdiske kvinneaktivistene, Sakine Cansiz, Fidan Dogan og Leyla Saylemez blei myrdet av tyrkisk etterretning. De fikk ingen rettferdighet. Ingen blei straffet og ingen fikk beskyttelse etter terroren, til tross for gjentatte advarsler. Konsekvensen av Frankrikes passivitet og ignoranse førte til dette nye brutale terrorangrepet og det er igjen kurdiske aktivister som betaler prisen. Denne gangen var det kvinneaktivisten Evin Goyi, kunstneren Mir Perwer og den kurdiske akivisten Abdullah Kizil som måtte bøte med livet.
Dette var personer som brukte livet sitt til på forskjellig vis å sloss for kurderes rettigheter og frihet. Det er Frankrikes passivitet, Europas taushet over overgrepene kurderne blir utsatt for i Tyrkia, Iran, Irak og Syria som gjør at kurderes lidelser kan fortsette. I Iran blir befolkninga fengsla og drept hvis de ikke følger reglene for påkledning som presteskapet har bestemt. I Irak blir kvinner drept fordi patriarkatet bestemmer hva kvinner skal og ikke skal. I Tyrkia blir politikere drept fordi de er i opposisjon til presidenten. I Syria og i Irak blir kurdere drept av Tyrkia og fordi Tyrkia er redd for å miste makta si og fordi kurderne har valgt å følge og leve etter Öcalans ideologi . Det er bare med samhold og solidaritet fra kurdernes allierte dette kan endres. Vi krever at Frankrike går til bunns i å oppklare terrorangrepet lille julaften.
Myndighetene i alle europeiske land der kurdere har søkt tilflukt etter forfølgelse må stå opp for dem og gi dem den beskyttelsen og det vernet de trenger for at de kan leve trygt i landet. Takk.
Solidarity with Kurdistan Norway expresses our deepest condolences to the victims of the cowardly attack against the Ahmed Kaya Kurdish cultural center in Paris, as well as their families and the Kurdish community in general.
This attack, carried out shortly prior to the tenth anniversary of the murder of Kurdish activists Sakine Cansız, Fidan Doğan and Leyla Şaylemez is bound to be traumatic for the diaspora community all over Europe.
While much is still uncertain about the attack and its perpetrators, we stand in solidarity with the Kurdish community and echo the demands from our friends, both in France and here in Norway, for the authorities to take the threats against the Kurdish diaspora seriously.
Viss du kjenner noen som er med i et kommunestyre, kan du kanskje bidra til at det blir ei bevilgning til? https://fotballbane.org/
Flere andre kommuner har tidligere gjort tilsvarende 1 krone – vedtak. Bodø var først ute. Enstemmige vedtak har vært det vanlige. Bevilgningene har ikke vært politisk omstridt. Og aller siste nytt er at også Nordre Follo har vedtatt 1 krone per innbygger. Banene i Kobanê og i Raqqa – som fram til 2019 var «hovedstaden» for IS – er i daglig bruk. Jentefotballen har fått kraftig oppsving.
Arnljot Ask sitter i Arbeidsutvalget til Solidaritet med Kurdistan
Erdogan slåss fortsatt desperat for sitt personlige politiske liv og stortyrkiske prosjekt med sin krig mot kurderne både i Tyrkia og nabolanda. Han utnytter Tyrkias strategiske posisjon på det storpolitiske planet. I sin siste telefonsamtale med Putin nettopp klaget han over at Russland ikke oppfylte sine lovnader om å få kurderne i Nordøst Syria til å trekke seg ut av 30 km sonen sør for den tyrkiske grensa.
Prosessen som han dro i gang for et år siden, med å totalforby HDP. ikke bare nøye seg med å avsette ledere for HDP, deres ordførere og parlamentarikere og hundretalls andre tillitsvalgte, står også i «stampe». Han møter problemer formelt i rettsapparatet for å bevare et skinn av legalitet i forhold til internasjonale partnere og interne politiske rivaler nå i valgkampinnspurten.
Den såkalte Kobani-rettsfarsen som skulle fengsle, i det minste forby over 600 personer å stille på valglistene til HDP ved valgene som nå kommer innen juni 2023, var ment å avsluttes nå før nyttår. Rettshøringen nå nettopp klarte imidlertid ikke å klargjøre sakene for endelig domfellelse, slik at de vil prøve å forsere den på nyåret igjen. Før dette er unnagjort kan ikke tidsplanen for rettshøringene rundt forbudet av HDP fastsettes. Siden Erdogan er nødt til å vurdere politisk gevinst opp mot risiko for tap ved å gjennomføre denne rettsaken (Konstituasjonsdomstolen kan sette ned foten for påstand om å forby HDP, noe som vil skape vansker for Erdogan i valgkampen mot CHP og også HDP. Og Erdogan må oppnå min 2/3 flertall i denne domstolen for å kunne reise forbudssaken).
I denne situasjonen er det derfor viktig at venner av HDP her i Norge fortsetter anstrengelsene med å synliggjøre det som skjer, og vise at HDP har støtte også på myndighetsplan i Norge. SolKurd må derfor følge opp arbeidet med å få flere Stortingspartier til å besøke HDPs hovedkontor i Ankara snarest mulig på nyåret. Og vi må få flere personer og organisasjoner her i Norge til å synliggjøre seg i mediabildet.
HDP slåss mot forbud, men tar også andre tiltak for å påføre Erdogan-alliansen valgnederlag i juni
Dersom HDP skulle bli stengt før valget, har HDP allerede tatt tiltak for at de stemmene de representerer skal kunne telles med og gjøre det mulig å hindre valgseier til Erdogans AKP-MHP allianse (Folkenes Allianse). De ligger nå an til å samle ca 40% av stemmene. Hovedopposisjonsblokken med CHP i føringen, Nasjonal Alliansen, som også er tyrkisk nasjonalitisk samler, også omtrent like mange, men vil kunne være med å blokkere 50% til Erdogan-fløyen. HDP, som nå liggere rundt 10%, har sammen med andre demokratiske partier et potensiale til å samle ca 15 % i en allianse. En slik valgallianse, Arbeider og Frihets Alliansen, ble stiftet i oktober, og ville også blokkere seier for Erdogan både som president og regjeringssjef videre. HDPs strategi med å videreutvikle denne progressive enhetsfronten er viktig for å sikre at HDPs stemmer blir telt med i valget, sjøl om de ikke får stilt egne lister. Men også i tråd med strategien for å knytte bånd mellom tyrkere, kurdere og andre nasjonaliteter i Tyrkia på samme grunnlag det gjøres i Syria, Iran og Irak.
Bildet er fra Arbeider og Frihets Alliansen sin første offentlige samling 26 september 2022
Erling er medlem av Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre og er leder for Fotballbane.org
Erling Folkvord
På den årlige Folldalskonferansen 1. desember sto disse to punktene på dagsordenen:
Fotballprosjektet i Kobanê og Raqqa i Syria.
Situasjonen i de kurdiske områdene (Kurdistan) i Syria, Irak og Iran v/Solidaritet med Kurdistan.
Kanskje dette kan være ei oppmuntring til andre i fagbevegelsen? SolKurds landsstyremedlem Erling Folkvord var invitert som innleder. Tillitsvalgte fra mange fagforeninger deltok. Både LO og Fagforbundet i Nord-Østerdal har tidligere gitt romslige bidrag til fotballprosjektene.
Kurdistan var tema på Folldalskonferansen 2022. Ronny Bekken Larsen (t.v.) er leder i LO i Nord-Østerdal. Foto: Margrethe Otnes.
Helga 2. til 4. desember avholdt Kurdistans Nasjonal-Kongress (KNK) sin 21. kongress i Baarlo i Nederland. Vi, Erling Folkvord og Svein Olsen (landsstyremedlemmer i Solkurd), deltok som gjester. Drøyt førti av medlemsorganisa-sjonene var tilstede. KNK ble oppretta i 1999 og har bl.a. som formål å prøve å finne løsninger på interne problemer blant kurdere, og eliminere motsetningene blant partier og politiske grupper i Kurdistan og deres støttespillere.
På bildet: Medlederne Zeyneb Murad (på talerstolen) og Ahmet Karamus åpnet den 21. kongressseen i paraply-organisasjonen KNK (Kurdistans nasjonalkongress). Foto: ANFNews.
Nedenfor finner dere et utdrag/sammendrag av et intervju vi gjorde under kongressen med en representant for den kurdiske kvinnebevegelsen Kchar, i Rojhelat (Øst-Kurdistan):
Du representerer Kchar. Hva er Kchar?
«Kvinnekampen i den kurdiske delen av Iran, og resten av landet, er ikke ny. Men Iran er i dag blitt et stort fengsel for alle landets kvinner, uavhengig av etnisitet (kurder, balucher, araber, perser …). Kvinneundertrykkinga handler både om kjønn, nasjonale og demokratiske rettigheter og økonomi. Det nye nå er at kurdiske kvinner har laga sine egne organisasjoner, uavhengig av politiske partier. Kchar blei stifta i 2014, og er åpen for alle kvinner, ikke bare kurdere. Kvinnekampen har førsteprioritet for oss. Tilpassa forholda i Kurdistan/Iran. Vi snakker egentlig om den kurdiske «Kvinnefronten». «Vi har også tatt initiativ til en ny organisasjon for kvinner fra organisasjoner inne i Afghanistan, og i andre deler av Iran og Kurdistan. Det er ikke nok å frigjøre de kurdiske kvinnene. Alle minoritetskvinner i Iran og kvinner i nabolanda må bli en del av dette».
Hvorfor skjer det som skjer akkurat nå: «Kvinner og kvinnebevegelsen i Rojhelat har henta inspirasjon fra kvinners erfaringer i de andre delene av Kurdistan, spesielt i Bakur (Tyrkia) og Rojava (Syria), spesielt praksisen med egen autonom kvinneorganisering. For oss har også fokus på miljø og økologi vært viktig. Dette grasrotarbeidet har nå pågått i 15 -20 år, både i byene og på landsbygda. Opprøret er derfor ikke en spontan reaksjon på drapet på Mahsa Amini, men dette var ‘dråpen’ som fikk glasset til å renne over». «Akkurat nå er det tre faktorer som er drivkrafta bak opprøret:
For det første kvinnenes og ungdommens opprør mot patriarkatet og deres stat. Dette er samtidig en stor miljøbevegelse. Kvinneundertrykkinga er blitt den viktigste metoden for undertrykking og kontroll.
For det andre er det en stor streikebevegelse i arbeiderklassen i heile Iran. Mellom mars 2021 og mars 2022 rapporterer iransk fagbevegelse at det har vært over 4000 streiker og aksjoner over heile Iran.
Den tredje faktoren er de andre minoritetenes organisering og kamp for sine nasjonale demokratiske rettigheter. Balucher, arabere, azerer, turkmener …
Dette er alliansen som nå utgjør den revolusjonære bevegelsen som forsøker å kaste Khamenei og regimet i Iran».
Hadde dette vært mulig uten de siste 10-20 åras kvinneorganisering? «Aldri! Dette hadde ikke skjedd uten kvinnene og kvinners sjølorganisering».
Det er sterke motkrefter. Kan dette lykkes? «Vi tror på dette, og på vårt alternativ; en demokratisk konføderalisme, gjerne innafor Irans grenser, med kvinner i ledelsen. Vi tror på oss sjøl og tror vi vil lykkes».
En kort rapport om den siste situasjonen til protestbevegelsen i Iran (Zhina-bevegelsen), og hva dens skjebne har å si for Europas fremtid.
Jila Hassanpour
Nå har det gått nesten tre måneder siden Zhina (Mehsa) Amini ble drept av det iranske moralpolitiet, et drap som utløste den største gatebevegelsen etter revolusjonen i 1979 i Iran. Denne store bevegelsen, som startet i Kurdistan (Kurdistan i denne konteksten referer til alle de kurdisk-befolkede delene i Iran, ikke bare den provinsen som heter Kurdistan.) og raskt spredte seg til alle deler av Iran, fortsetter sin gang med kvinner og ungdommer i spissen. I følge statistikken samlet inn av menneskerettighets-organisasjoner, har til nå mer enn 490 iranske borgere blitt drept av iranske mot-opprørsstyrker, antallet skadde og sårede når tusenvis, og rundt 20 tusen mennesker er arresterte. Ifølge Kurdistan Human Rights Network har minst 116 kurdiske borgere blitt drept så langt, hvorav 12 er barn under 18 år.
Mengden vold som regjeringen har vist på disse tre månedene er ubeskrivelig. De dreper ikke bare demonstranter i gatene, men har også drept mange mennesker under tortur i fengsler og interneringssentre. De har utstedt flere dødsdøm og begynt å henrette noen demonstranter. To personer er henrettet så langt. Disse henrettelsene ble utført uten de vanlige rettslige prosedyrene, selv som en formalitet, og de skjedde på kortest mulig tid. Kun 23 dager etter arrestasjonen ble Majidreza Rahnavard hengt i Mashhad offentlig den 12.12.22 (mens familiemedlemmer av IRGC var tilstede og så på).
På denne måten ønsker regimet å skremme samfunnet med jernhåndspolitikken og slukke lyset fra opprøret. Spørsmålet er om de kommer til å lykkes med dette? Svaret på dette spørsmålet er noe komplisert. Utvilsomt, i det lange løp vil en slik politikk ikke fungere i det hele tatt, og folket vil ikke angre på sin streben om å styrte regjeringen, men på kort sikt kan den føre samfunnet ned i en midlertidig knusende stillhet og gi grunnlag for mer og mer undertrykkelse og massedrap fra regimets side.
Hver bevegelse vil oppleve oppturer og nedturer og ulike faser. Ingen sosial bevegelse vil alltid bevege seg i samme retning. Den nåværende bevegelsen i Iran er ikke unntatt fra denne regelen. Selv om bevegelsen fortsatt har opprettholdt sitt gate- og sosiale karaktertrekk til en viss grad, men sammenlignet med den andre måneden av protestene, har omfanget og størrelsen av demonstrasjonene avtatt til en viss grad. Det er mange grunner til dette, og forklaringen på alle disse årsakene krever mer arbeid og plass, noe som ikke egner seg til å ta opp i denne artikkelen. Men vi kan kort nevne noen få faktorer.
En av hovedfaktorene er ubalansen i sosial mobilisering i forskjellige regioner i Iran. Kurdistan, som utgangspunktetsstedet for opprøret, viste sin sosiale mobiliseringsevne på et svært høytstående nivå og viste bemerkelsesverdig motstand. Årsaken til dette går tilbake til den lange historien med frihetskamp, eksistensen av en frigjørings diskurs over lang tid, et sterkt sivilsamfunn og ikke minst eksistensen av erfarne kurdiske partier, noe som resten av Irans regioner enten ikke har hatt noe tilgang til eller hatt veldig lite å dra nytte av.
Disse privilegiene med sosial samhørighet har gjort Kurdistan, med stor forskjell fra andre regioner i Iran, til bevegelsens tyngdepunkt, men samtidig har intensiteten og dybden av undertrykkelsen i Kurdistan vært like bredere der enn i andre deler av Iran. Manglende evne hos befolkningen i andre deler av Iran til å danne et lignende miljø som det i Kurdistan, forårsaket på den ene siden en relativ motløshet og skuffelse hos den kurdiske befolkningen, og på den andre siden forårsaket konsentrasjonen av regimets styrker, som tilhørte andre landsdeler, i Kurdistan. Nå, i en stor del av de kurdiske områdene, er det etablert et slags uerklært kvasi-militært regime, på en slik måte at mange sjekkpunkter er opprettet ved inngangen til byene og biler står i kø i timevis. Styrkene gjennomsøker mobiltelefoner og inspiserer folks biler. Hvis de ser noe mistenkelig, arresterer de personene umiddelbart.
En annen faktor for bevegelsens inntreden i det midlertidige landingsstadiet er måten det internasjonale samfunnet forholder seg til Irans nåværende situasjon på. Til tross for at de vestlige landene støtter folket i Iran noe mer enn tidligere, har de ikke tatt noen effektive grep så langt. De setter fortsatt atomspørsmålet som sin første prioritet og søker å gjenopplive JCPOA, mens de godt vet at JCPOA ikke kan garantere den islamske republikkens ikke-produksjon av atombomber. Godkjenningen av noen symbolske og fullstendig ineffektive sanksjoner mot det iranske regjeringens politikk har ikke hjulpet det minste til å legge press på regimet. Tjenestemenn har blitt sanksjonert som ikke bare har ingen investeringer i Vesten, men som heller aldri har tenkt å reise til Europa og Amerika. Folket i Iran er ekstremt misfornøyd med den internasjonale støtten til protestene deres, og dette har også gjort regimet modigere til å undertrykke folket hardere.
En annen faktor er mangelen på alternativer og reell motstand. I denne forbindelse er Kurdistan den eneste delen som har både en opposisjon med sosial ryggrad og en alternativ sosiopolitisk diskurs. Det er åpenbart at Kurdistans diskurs nå sprer seg til hele Iran og til og med hele regionen. Mangelen eller svakheten i organisering er en av de viktigste hindringene for Zhina-bevegelsen. Men til tross for alle disse problemene, tror alle tenkere og sosiologer at Iran aldri vil vende tilbake til slik den var før opprøret og «Kvinner, liv, frihet»-bevegelsen. Selv om regimet lykkes i å undertrykke bevegelsen på nåværende stadium, vil det uten tvil ikke ta lang tid før opprørets ild blusser opp igjen, og i et av disse opprørene vil den islamske republikken falle og bli styrtet.
Fremtiden og utenlandsk støtte til Zhina-bevegelsen
Selv om det er ekstremt vanskelig å forutsi fremtiden, kan noen momenter være relativt forutsigbare. Mest sannsynlig, etter at bevegelsen går inn i oppgangen igjen, vil det islamske regimet vende seg til en borgerkrig, noe de allerede har prøvd i Syria og fått noe nytte av. Det er svært sannsynlig at regimet vil angripe Kurdistan først og tvinge de kurdiske partiene, som så langt har unngått å gå inn i den væpnede fasen, til å gripe til våpen og forsvare seg. Regimet tenker at starten på borgerkrigen, også fra Kurdistan, vil ha to vesentlige og viktige fordeler for dem:
I tilfelle en krig, vil regimet ikke nøle med å undertrykke og drepe åpent og bredt, da kan de rettferdiggjøre enhver forbrytelse under tittelen «krigstilstand».
Ved å bruke den kjente foreldede taktikken «risiko for Irans oppløsning og behovet for å bevare landets territorielle suverenitet», få med seg en del av den pan-iranske opposisjonen.
Lederne av det islamske regimet ser på en mulig krig som en «velsignelse». Irak-krigen var også en velsignelse for dem, fordi den åpnet muligheten for dem å eliminere alle motstandere, på en slik måte at de til og med avsatte den daværende presidenten Bani Sadr.
Selv om sannsynligheten for at regimet vil være i stand til å nå disse målene er lav, vil det utvilsomt påføre folket i Kurdistan og Iran fryktelige kostnader. Derfor er det vesentlig at det internasjonale samfunnet sender nå et utslagsgivende og tydelig budskap til regjeringsmakten i Iran om at hvis undertrykkelsen fortsetter, vil det iranske folket motta deres omfattende og allsidige støtte, til og med militær støtte. Å stenge eller begrense Irans diplomatiske og religiøse sentre i Europa og Amerika kan formidle et så klart budskap til regimet. De må innse at verden er fullt forberedt på en verden uten den islamske republikken i Iran.
En annen måte å hjelpe folket i Iran på er å ikke støtte konservative og udemokratiske retninger utenfor Iran. «Folkets Mujahedin eller Mujahedin-e-Khalq (MEK)» og «Royalistene eller Monarki-tilhengere» er blant de gruppene som ikke bør støttes og fremmes av verden på grunn av deres gammeldagse og antidemokratiske natur. Dessverre blir det noen ganger gjort slike urimelige handlinger, spesielt i støtte til Pahlavi-familien, som var en korrupt familie med en historie full av undertrykkelse og brutalitet mot egen befolkningen da de var i makten før dette nåværende regimet..
En viktig sak med løsningspotensiale
Organisasjoner og aktivister som støtter innbyggerne i Kurdistan og Iran bør rette oppmerksomheten til vestlige regjeringer på det viktige spørsmålet om global oppvarming og klimaendringer. Hvis den nåværende katastrofale trenden i Midtøsten fortsetter, i løpet av de neste 10 til 20 årene, vil en bølge på titalls millioner innvandrere strømme mot Europa, fordi en stor del av Midtøsten ikke lenger vil være beboelige. I tillegg til naturlige eller globale faktorer, er ineffektiviteten til regionale myndigheter, den viktigste faktoren i den utrolige ødeleggelsen av miljøet i Midtøsten. Naturligvis er løsningen å skape en effektiv og funksjonell regjering, noe som ikke vil være mulig annet enn å løse regionale problemer og kriser og legge vekt på dannelsen av demokratiske og desentraliserte regjeringer. Enhver form for støtte til Zhina-bevegelsen vil være den største tjenesten for å forhindre ytterligere ødeleggelse av miljøet og for å gjenopprette de ødelagte ressursene i Midtøsten. Zhina-bevegelsen er den største sjansen for europeiske land, de bør bruke all sin innsats for at denne bevegelsen vinner frem. Dette fordi diskursen «kvinner, livet, frihet» er den eneste diskursen som har potensialet til å finne en løsning på denne dødelige megakrisen, en krise som, hvis den ikke løses i de samme territoriene, vil sette Europa på veien til kollaps i de neste to tiårene.
Kjære alle sammen, takk for at dere er her i dag til å vise solidaritet med Iran og Kurdistan.
Takk for at dere valgte å stå her idag for å vise støtte og slutte dere til kampen for: Kvinne, frihet, demokrati og likestilling Iran.
Kjære alle sammen mitt navn er Samad og representere denne fargerike gruppa som står bak dette fakkeltoget. (Gruppa består av engasjerte norsk iranere/kurdere/azerier) Vårt mål med denne gruppa er å være en stemme for våre brødre og søstre i Iran, iransk Kurdistan og Baluchistan som i 3 måneder med livet som innsats har tatt til gatene mot det blodtørstige Ayatollah regimet. For deres kamp, er vår kamp.
Det iranske regimet som har styrt i Iran de siste 43 årene har bedrevet med splitt og hersk blant de mange folkeslagene som utgjør det geografiske Iran. Om det var demonstrasjon i kurdiske områder mot regimet valgt persisk dominerte provinser å være passiv og omvendt.
Kjære alle sammen: Manglende samhold og frykt for kurdisk, Baloch, arabisk, azeri løsrivelse har vært en gavepakke til det islamske regimet. Dette bildet har endret seg nå etter Jina Aminis dødsfall.
For første gang i iransk historie var vi vitne til et sterkere bånd og samhold mellom alle de etniske gruppene som utgjør Iran og kvinner og menn mot en brutal regime. Dette har gitt håp til millioner av mennesker om regimeskifte og med håp for en demokratisk, ytringsfrihet, likestilling og en rettferdighet Iran.
Kjære alle sammen:
Helt siden opprøret mot det islamske regimet har over 470 mennesker mistet livet og over 30 tusen mennesker fengslet. Mange av de drepte og arresterte er barn og ungdom. Det har kommet rapporter fra ulike hold om at de arresterte blir utsatt for krenkelse og voldtekt av vaktbikkjene til regimet. Flere av de arresterte er blitt voldtatt. Det har også kommet rapporter om militarisering av Kurdistan de kurdiske byene. Dette tyder på at det iranske regimet planlegger et blodbad spesielt i Kurdistan og Baluchistan før denne revolusjonen blir virkelighet. Vi med opphav derifra må sende et tydeligere signal til det illegitime regimet før det er seint derfor:
Vi som norske borgere krever handling av den norske regjeringen.
Det er på tide at Norge går i bresjen internasjonalt og holder det illegitime regimet ansvarlig for dens handlinger og for brudd på menneskerettigheter. Som voldtekt og dødsstraff.
Vi krever at Norge viser sin solidaritet og slutter seg til kampen for kvinne, liv, frihet i Iran.
Vi krever at Norge presser det islamske regimet om umiddelbar løslatelse av alle demonstranter.
Vi krever at Norge legger press på det iranske regimet til å løslate de tusenvis av politiske fanger.
Vi krever at Norske myndigheter ber det islamske regimet om å stanse bombing av flyktningeleirene i Irakisk Kurdistan og demilitarisering av iransk Kurdistan og Baluchistan.
At Norge som et av verdens beste demokratier bidrar med deres kunnskap om demokrati bygging blant iranske, kurdiske, baluchiske, azeriske og arabiske organisasjoner.
Sammen er vi sterke og sammen kan vi utgjøre en forskjell. Sammen kan vi velte det islamske regimet.
Flere hundre trossa kulda og stile med flagg, paroler, bilder av martyrer, plakater med oppfordringer. Blant demonstrantene var det både kurdere, balutsjere, persere og nordmenn. De ulike opposisjonspartiene er enige om å gå sammen. Denne demonstrasjonen er organisert som et samarbeid mellom mange partier.
Solidaritet med Kurdistan 