Frigjøringskamp i Midtøsten – PKK OG PLO I Libanon på 1980-tallet

Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.

I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!

De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.

Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit?
I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.

Fra sør i Bekaa dalen

Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).  

I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt?
Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.

Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen….
Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere.  De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke. 

I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…


Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.

Hvordan var oppholdet i leira?
Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.

Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira?
Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.

Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.  

Representant for den autonome administrasjonen møtte flere norske partier i Oslo

Abdulkarim Omar, som i mange år var utenriksansvarlig for Selvstyret i Nord- og Øst Syria (AANES) hadde flere møter med ulike norske partier da han nylig var i Oslo. På Stortinget hadde han møter med representanter fra MDG, SV, Rødt og Ap. Han er i dag Europa-representant for AANES. Det siste møtet er omtalt i kurdiske medier.

Les mer om dette her:

https://anfenglish.com/news/autonomous-administration-representative-meets-norwegian-labour-party-in-oslo-66983

Også ungene i Qamishlo får nå to nye fotballbaner

Erling Folkvord

Oslo bystyre har bevilget 700 000 kroner – 1 krone per innbygger – til  de to kunstgressbanene som nå skal bygges i grensebyen Qamishlo i Syria.

Statsgrensa mot Tyrkia går rett gjennom byen.

Ordfører Marianne Borgen oppfordrer alle kommuner til å følge eksemplet.

Viss du kjenner noen som er med i et kommunestyre, kan du kanskje bidra til at det blir ei bevilgning til?  https://fotballbane.org/

Flere andre kommuner har tidligere gjort tilsvarende 1 krone – vedtak. Bodø var først ute. Enstemmige vedtak har vært det vanlige. Bevilgningene har ikke vært politisk omstridt. Og aller siste nytt er at også Nordre Follo har vedtatt 1 krone per innbygger.
Banene i Kobanê og i Raqqa – som fram til 2019 var «hovedstaden» for IS – er i daglig bruk. Jentefotballen har fått kraftig oppsving. 

Her kan du se en film fra åpninga av banene i Raqqa.

Foreningen Fotballbaner for jenter og gutter i Kobanê, Qamishlo og Raqqa, satser på å få inn nok penger til å bygge flere baner.

Alle kommuner og flere hundre fagforeninger har mottatt søknader.
Kan du fremme forslag til årsmøtet eller på annen måte i fagforeninga di?

De leker på den ene av tomtene i Qamishlo der det snart blir kunstgressbaner

Uttalelse om Tyrkias krigsforbrytelser i Irak og Syria

Tyrkia begår nå krigsforbrytelser hver uke i nabolandene Syria og Irak, både i de områdene tyrkiske styrker har okkupert og i andre deler.. Okkupasjonsstyrkene bruker fly, droner, raketter og artilleri i angrep mot landsbyer der det bare er sivilbefolkning. Ett eksempel: 2. juni ble den 70 år gamle småbrukeren Ramazan Ali beskutt og lemlesta for livet. Skuddene kom fra en nyetablert tyrkisk militærbase i dalsida rett ovenfor landsbyen Hirure i Nord-Irak, noen få mil fra grensa mot Tyrkia. Småbrukeren hadde gått ut for å vanne åkeren.

Med NATOs nest største hær okkuperer Tyrkia også store deler av Nord-Syria. Tyrkias egne soldater og leiesoldater angriper jevnlig landsbyer og byer utenfor okkupasjonssonen.  I august ble 121 landsbyer rammet av slike angrep.

Ett eksempel: Okkupasjonsstyrkene angrep landsbyen Al-Sufoyeh natt til 4. august 2021.  Landsbyen ligger omtrent 35 kilometer sør for den tyrkiske grensa og nær det okkuperte området. Zidan Khalaf al-Asa (54) og tre av sønnene hans døde før de kom til sykehuset i Raqqa. Søsteren deres og moren ble alvorlig skadet, men overlevde transporten til sykehuset.

Statuttene til Den internasjonale straffedomstolen i Haag sier at det er en krigsforbrytelse når en krigførende part «med vilje angriper sivilbefolkningen som sådan eller sivile enkeltpersoner som ikke direkte deltar i fiendtlighetene.»

Ramazan Ali i Nord-Irak,  Zidan Khalaf al-Asa og familien hans i Nord-Syria er «sivile enkeltpersoner som ikke direkte deltar i fiendtlighetene.» Men de og mange andre blir nå utsatt for målrettete angrep fra NATOs nest største hær.

 Som NATO-medlem er Norge medansvarlig. Tyrkia må stilles til ansvar for krigsforbrytelser og andre brudd på folkeretten.

Solidaritet Med Kurdistan ber regjeringen protestere overfor Tyrkia, ta opp saken i NATOs organer og kreve at Sikkerhetsrådet i FN behandler rapportene som foreligger om NATO-hærens krigsforbrytelser i Irak og Syria. All våpensalg til Tyrkia må stanses.

Det har også kommet konkrete anklager om bruk av kjemiske våpen. Vi krever at det blir en uavhengig granskning av den kjemiske krigføringen.

Landsstyret i SolKurd

Sjølstyremyndighetene i Nord og Øst Syria krever at Norge henter hjem IS-kvinner og deres barn.

25. september hadde VG et intervju med utenriksansvarlig for sjølstyremyndighetene, Abdulkarim Omar. I intervjuet sier Omar at myndighetene ønsker å utvise IS-tilhengerne. Men for at en utvisning skal kunne gjennomføres, må norske myndigheter samarbeide. Svenske myndigheter tok i mot utviste svenske IS-tilhengere i september i år. Nå øyner Omar håp om at et nytt flertall på Stortinget vil gi en åpning for at også norske myndigheter vil ta ansvar for sine egne statsborgere.

Tyrkias etniske rensning i Nord Syria

I følge nyhetsbyrået ANF har Tyrkia tvunget 300 000 på flukt og omplassert 400 000 tyrkisk-lojale i de samme områdene i Nord Syria. De to områdene er Afrin og beltet mellom Serekaniya og Gire Spi. Samtidig gjøres styrkes den tyrkiske kulturen i disse områdene og tyrkiske lira er den vanligste valutaen. Alt tyder på at Tyrkia har tekt å annektere disse områdene når muligheten byr seg.

Flyktninger fra Afrin i 2018

Svar til Karim Essahlis innlegg i Klassekmapen 30.5.18

Av Erling Folkvord og Johan Petter Andresen

Karim Essahli har et innlegg i Klassekampen den 4. juni der han kritiserer vårt innlegg den 30. mai.

Dessverre påstår Essahli ting som vi ikke har skrevet. Han skriver: «Uttrykket ‘kurdiske områder’, som Folkvord og Andresen bruker…» Det uttrykket finnes ikke i innlegget vårt.

Den norske regjeringa erklærte i desember 2012: «Norge anser i dagens situasjon Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket». De som kalla seg Den frie syriske hæren (FSA) ble sett på som de militære styrkene til Nasjonalkoalisjonen. Regjeringen støtta dermed FSA. Terroristgrupper med tilknytning til FSA og Nasjonalkoalisjonen har et ukjent tusentals liv på samvittigheten.  I dag samarbeider FSA med den tyrkiske okkupasjonsmakta i nordvestlige Syria.

Vi mener at Norge skal gjenåpne ambassaden i Damaskus og bruke sin innflytelse til å arbeide for en fredelig løsning mellom regjeringa i Den arabiske republikken Syria  og Nord Syrias demokratiske føderasjon.

Vi er enige i flere av de generelle betraktninger som Essahli legger fram. Men det ser ut som om hans hovedhensikt med innlegget er uttrykt i siste avsnitt.

Han skriver: «Folkvord og Andresen bruker Aisha Shezadi sin situasjon i et kynisk forsøk på å presse Norge til samarbeid med en fantasi-«myndighet» fremfor å presse Norge til å ta ansvar for en av sine statsborgere som har gått ulovlig ville veier»

Det er ingen kynisme i vårt ønske om at Norge skal ta ansvar når det gjelder Aisha Shezadi. Vi mener at Norge bør samarbeide med myndighetene i Nord Syria – og gjerne også myndighetene i Damaskus – for å frakte henne hjem og dømme henne etter norsk lov.

Vi viser for øvrig til Erling Folkvords innlegg i Klassekampen 5.06.2018.

 

 

Hjelp flyktningene der de er, Solberg!

Av Erling Folkvord og Johan Petter Andresen

IMAG0998

VG 4. jumi 2018

Regjeringa sier at den prioriterer å hjelpe flyktninger «der de er» framfor å bringe dem til Norge. Vi har nettopp besøkt Raqqa i nordlige Syria. Der møtte vi flyktninger som har vendt heim, men som mangler det meste.

Raqqa er den tidligere «hovedstaden» til jihadist-organisasjonen Den Islamske Stat. Syrias demokratiske styrker frigjorde byen i oktober 2017. Etter frigjøringen har byen vært ledet av Raqqa sivile råd. Det er bredt sammensatt av lokale krefter. I kampen for å frigjøre byen fra IS ble 60 til 70 prosent av bebyggelsen ødelagt. Naturligvis måtte så å si alle sivile flykte.

Med-leder Leyla Mustafa i Raqqa sivile råd, holdt en optimistisk og offensiv tale under den offisielle frigjøringsmarkeringa i oktober 2017. Hennes optimisme midt i krigsødeleggelsene ga håp.

«Koalisjonen» er navnet til den USA-styrte militære innsatsen. Den hjalp til i frigjøringskampen. Norge er med i denne Koalisjonen og har hatt flere titalls soldater i en leir rundt 30 mil fra Raqqa. Hvilken rolle den norske styrken har hatt, er ikke offentliggjort. Men det er ikke billig å ha antatte 60 soldater stasjonert i utlandet, sammen med våpen og alt materiell som nødvendigvis følger med.

Etter frigjøringen har de lokale myndighetene i Raqqatatt fatt på det omfattende gjenoppbyggingsarbidet. Nå, over et halvt år etter frigjøringen, er fortsatt rundt 30 prosent av byen minelagt. Likevel, byens befolkning som hadde flyktet nordover, vender tilbake i strie strømmer. I samtaler med byens ledelse fikk vi informasjon om at 150 000 til 155 000 nå har kommet heim igjen. Vi så at de er i full sving med å ta tilbake sin ødelagte by.

Men hjelpen de får utenfra i dette arbeidet, er for smuler å regne i forhold til behovene og i forhold ressursene som gikk med i Koalisjonens militære innsats.

I vår samtale med med-lederen for Raqqas sivile råd, Leyla Mustafa får vi høre at 43 ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) er gitt lisens til å virke i Raqqa. Vi spør den ansvarlige for kontakten med NGO-ene om det er noen norske som «hjelper flyktninger der de er» her i Raqqa. Han tenker seg om, men kommer ikke på noen. Vi spør etter konkrete navn, i tilfelle det skulle hjelpe. Men nei, her er ingen norsk hjelp å få.

Norge bidrar altså gjerne med soldater noen mil unna og har sikkert svidd av flere hundre millioner til det. Norge stenger samtidig døra for syriske flyktninger.

Det vil gjøre en forskjell for både barn og voksne i Raqqa om statsminister Erna Solbergs regjering bevilger noen hundre millioner til gjenoppbygningen av byen. Det vil ikke monne mye, med tanke på de omfattende ødeleggelsene, men vi er sikre på at de vil bli tatt vel imot av den krigstrøtte befolkningen. Det er fullt mulig å frakte inn hjelp over grensa fra Irak, slik USA og andre allerede gjør. Vi så den omfattende godstransporten over Tigris. Vår utfordring til Solberg er: Gjør det! Ikke bare si det. Hjelp dem nå, der de er!

Den tyrkiske krigen og krigsmetodane i Afrin. Erling Folkvord