Et internasjonalt opprop forsvarer retten til utdanning på kurdisk og andre minoritetsspråk i Rojava, og oppfordrer lærere, akademikere, fagforeninger, organisasjoner og solidaritetsmiljøer verden over til å støtte kampen for morsmålsundervisning.
Bilde: Rojava 2026 – Åpne kilder
I Rojava protesterer lærere, elever, foreldre og lokalsamfunn mot nye ordninger fra Syrias overgangsregjering som i praksis innebærer at kurdisk undervisning erstattes av en arabisk-språklig læreplan. Kurdisk reduseres samtidig til noen få timer språkundervisning i uken som et valgfritt fag.
Et nytt internasjonalt opprop, «In Defence of Mother-Tongue Education in Rojava», slår fast at dette ikke bare handler om læreplaner, men om barns grunnleggende rett til å få utdanning på sitt eget morsmål og om samfunns rett til å bevare og videreføre sine språk og sin kulturelle identitet.
En historisk oppnådd rett
I flere tiår ble kurdere og andre ikke-arabiske grupper i Syria utsatt for politikk som begrenset deres språklige og kulturelle rettigheter. Etableringen av morsmålsbasert utdanning i Rojava var derfor et historisk gjennombrudd, oppnådd gjennom mange års kamp og kollektiv innsats.
En hel generasjon barn har siden fått mulighet til å gå på skole og utvikle seg gjennom utdanning på sitt eget morsmål. Oppropet advarer mot at denne utviklingen nå reverseres.
Å lære arabisk kan ikke innebære at kurdisk – eller andre morsmål – fjernes fra klasserommene. Dersom hoveddelen av undervisningen foregår på arabisk, mens kurdisk begrenses til noen få timer som språkfag, er dette ikke reell morsmålsundervisning.
Oppropet understreker samtidig at saken gjelder mer enn den kurdiske befolkningen. Alle samfunn i Syria som har et annet morsmål enn arabisk, må ha rett til å bevare og utvikle sine språk. Et demokratisk og pluralistisk Syria kan ikke bygges gjennom språklig homogenisering.
Solidaritet med lærere, elever og foreldre
Lærere, elever, foreldre, fagforeningsrepresentanter og lokalsamfunn i Rojava har tatt til gatene for å forsvare morsmålsundervisningen. Særlig tydelig er stemmen til barn og unge som selv har vokst opp med undervisning på sitt morsmål, og som nå protesterer mot å miste denne retten.
Oppropet uttrykker solidaritet med deres kamp og oppfordrer lærernes fagforeninger, pedagoger, akademikere, sivilsamfunnsorganisasjoner, kurdiske miljøer og menneskerettighetsforkjempere verden over til å støtte protestene.
Det rettes også en oppfordring til den kurdiskledede administrasjonen i Rojava om å avvise enhver ordning som avskaffer kurdisk som undervisningsspråk, og om å beskytte utdanningsinstitusjonene som er bygget opp gjennom det siste tiåret.
Morsmål er ikke et privilegium. Det er en grunnleggende rett.
Solidaritet med Kurdistan støtter oppropet og oppfordrer våre medlemmer, samarbeidspartnere og andre som støtter retten til språklig og kulturelt mangfold, til å slutte seg til.
Signer oppropet
Oppropet kan signeres av enkeltpersoner, akademikere, lærere, journalister, fagforeningsrepresentanter, organisasjoner og andre som ønsker å uttrykke sin støtte:
Rojava-modellen er ikke nødvendigvis historie, selv om den militære og administrative strukturen i Nord- og Øst-Syria nå går inn i en ny fase. Samtidig gjør den økende rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel situasjonen i Syria stadig mer uforutsigbar.
Utviklingen i Syria innebærer store endringer for det kurdiske folket og for det demokratiske selvstyret som gjennom mer enn et tiår har blitt utviklet i Nord- og Øst-Syria. Integreringen av Syrias demokratiske styrker (SDF) i den syriske regjeringshæren markerer slutten på en viktig militær fase. Men den politiske kampen for kurdiske rettigheter, demokratisk deltakelse og en pluralistisk syrisk stat fortsetter.
Dette er utgangspunktet for to aktuelle analyser av journalist og forfatter Peter M. Johansen, som ser nærmere på både Rojava-modellens framtid og de geopolitiske kreftene som påvirker utviklingen i Syria.
Rojava-modellen går inn i en ny fase
I artikkelen «Rojava-modellen er ikke død – Den politiske kampen om rettigheter fortsetter» skriver Johansen om den nye situasjonen etter at SDF er integrert i den syriske regjeringshæren.
Ifølge analysen innebærer ikke integreringen nødvendigvis at erfaringene og strukturene som er utviklet gjennom Rojava-prosjektet forsvinner. Tvert imot kan den videre kampen i større grad bli politisk: spørsmålet blir hvordan prinsipper om mangfold, lokal selvforvaltning, kvinners deltakelse og rettighetene til kurdere og andre folkegrupper kan sikres gjennom Syrias nye politiske og konstitusjonelle rammeverk.
Johansen trekker blant annet fram utviklingen når det gjelder kurdisk statsborgerskap og undervisning på kurdisk. Samtidig understrekes det at formell anerkjennelse ikke er det samme som en fullverdig politisk løsning. Det avgjørende spørsmålet blir derfor hvordan kurdiske politiske, kulturelle og nasjonale rettigheter faktisk blir nedfelt i Syrias nye grunnlov.
Artikkelen ser også nærmere på hva som kan gjenstå av selve Rojava-modellen – med lokale råd, kvinneorganisering, kooperativer og en form for demokratisk autonomi – etter at den tidligere autonome administrasjonen går inn i en ny politisk virkelighet.
Johansen beskriver dermed Rojava som en modell som går inn i ukjent terreng, men ikke nødvendigvis som et prosjekt som er avsluttet.
Syria som arena for regional rivalisering
I den andre artikkelen, «Israel konfronterer Tyrkia i Syria – Begge okkuperer syrisk territorium», løfter Johansen blikket og analyserer de regionale maktkampene som nå utspiller seg i Syria.
Israel har utvidet sin militære tilstedeværelse på syrisk territorium etter Assad-regimets fall, samtidig som Tyrkia har sterke interesser og betydelig innflytelse i Nord-Syria. Rivaliseringen mellom Ankara og Tel Aviv får dermed direkte betydning for Syrias framtid.
Johansen peker på at Syria risikerer å bli et sentralt konfliktområde mellom Israels regionale strategi og Tyrkias ambisjoner om økt innflytelse. Samtidig forsøker den nye syriske ledelsen å navigere mellom ulike regionale og internasjonale aktører, mens USA forsøker å hindre at rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel utvikler seg til en direkte konfrontasjon.
Denne utviklingen får også konsekvenser for Nord- og Øst-Syria. Avtalene mellom Damaskus og SDF må forstås i en regional sammenheng der Tyrkia, Israel, USA og andre aktører har ulike interesser og mål. Situasjonen gjør at framtiden til de politiske løsningene i Rojava fortsatt er tett knyttet til de større geopolitiske utviklingene i Syria.
Kampen om Syrias framtid fortsetter
De to analysene viser på hver sin måte hvor sammensatt situasjonen i Syria er.
For kurderne handler den nye fasen ikke bare om hvilken militær struktur som skal kontrollere territoriet. Det handler også om hvorvidt de politiske og samfunnsmessige erfaringene fra Rojava kan videreføres innenfor et nytt Syria – og om kurdiske rettigheter og prinsippet om et pluralistisk og demokratisk samfunn faktisk blir sikret.
Samtidig foregår denne politiske prosessen i en region preget av konkurrerende stormaktsinteresser, militære intervensjoner og rivalisering mellom regionale aktører.
Rojava står derfor ved et veiskille. Den militære epoken har endret seg, men kampen om politiske rettigheter, demokratisk deltakelse og anerkjennelse av Syrias mangfold er langt fra over.
Solidaritet med Kurdistan deler disse analysene som et bidrag til debatten om utviklingen i Syria, Rojava og den kurdiske befolkningens politiske framtid.
Hva skjer med Kurdistan når verdens oppmerksomhet rettes mot stormaktenes konflikt? Den siste tidens økte spenning mellom Iran og USA, kombinert med den pågående konflikten mellom Iran og Israel og den stadig mer ustabile sikkerhetssituasjonen i Irak og Syria, har igjen satt Midtøsten på randen av en ny regional eskalering. Selv om verdens oppmerksomhet i stor grad rettes mot forholdet mellom statene, er det ofte befolkningene i grenseregionene som betaler den høyeste prisen. Blant dem står kurderne i en særlig utsatt posisjon.
Kurdistan ligger i skjæringspunktet mellom fire stater – Iran, Irak, Tyrkia og Syria – som alle har egne sikkerhetspolitiske interesser og ulike tilnærminger til det kurdiske spørsmålet. Når spenningen mellom regionale og internasjonale aktører øker, blir de kurdiske områdene ofte omgjort til strategiske soner hvor militære operasjoner, etterretning, politisk press og maktdemonstrasjoner finner sted. Dette er ikke et nytt fenomen, men utviklingen de siste månedene viser at mønsteret fortsatt består.
Rojhilat – økt press mot kurderne i Iran
I den østlige delen av Kurdistan, under iransk kontroll, har myndighetene i flere år skjerpet presset mot kurdiske sivilsamfunnsaktører, journalister, kvinnerettighetsaktivister og politiske miljøer. Etter protestene som fulgte drapet på Jina (Mahsa) Amini i 2022, har de kurdiske områdene vært blant de hardest rammede av arrestasjoner, rettsforfølgelser og henrettelser.
Iranske myndigheter har samtidig fortsatt å fremstille kurdiske opposisjonsgrupper som en sikkerhetstrussel. Dette har blitt brukt til å legitimere både militære operasjoner og omfattende sikkerhetstiltak. I perioder med økt regional spenning har Teheran også rettet angrep mot baser til iransk-kurdiske opposisjonspartier i den kurdiske regionen i Irak. Dermed flyttes konflikten over landegrensene, samtidig som sivile lokalsamfunn lever med risikoen for nye angrep.
Başûr – mellom Washington, Teheran og Bagdad
Den autonome kurdiske regionen i Irak befinner seg i en stadig vanskeligere geopolitisk situasjon. Regionen har i flere tiår hatt nære forbindelser til USA og vestlige land, samtidig som den er økonomisk og geografisk avhengig av både Bagdad, Tyrkia og Iran.
Dette gjør regionen sårbar når konfliktnivået mellom Iran og USA øker. Amerikanske militære installasjoner i Irak, iranskstøttede militser og gjentatte iranske angrep mot kurdiske områder bidrar til en sikkerhetssituasjon preget av usikkerhet. Samtidig skaper langvarige politiske konflikter mellom Bagdad og Erbil utfordringer knyttet til oljeinntekter, statsbudsjett og offentlig økonomi.
For vanlige innbyggere betyr dette økende økonomisk usikkerhet, høy arbeidsledighet og en vedvarende frykt for at regionen igjen skal bli en slagmark for andres konflikter.
Rojava – mellom selvstyre og usikkerhet
Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria har siden kampen mot IS utviklet seg til et av de mest betydningsfulle kurdiske politiske prosjektene i nyere tid. Likevel er framtiden fortsatt usikker. USA opprettholder en begrenset militær tilstedeværelse i området, først og fremst for å forhindre en ny styrking av IS. Samtidig ønsker Tyrkia å begrense den kurdiske selvadministrasjonens politiske og militære innflytelse. Dersom den regionale konflikten eskalerer ytterligere, kan internasjonal oppmerksomhet flyttes bort fra Syria. Det vil kunne skape et større handlingsrom for aktører som ønsker å svekke den autonome administrasjonen.
For befolkningen i Rojava betyr dette fortsatt usikkerhet omkring sikkerhet, gjenoppbygging og framtidige politiske løsninger.
Bakur – den glemte delen av den regionale utviklingen
Den nordlige delen av Kurdistan, innenfor Tyrkias grenser, omtales ofte mindre når Midtøsten analyseres. Likevel påvirkes også situasjonen der av den regionale utviklingen.
Tyrkia har lenge begrunnet militære operasjoner i både Irak og Syria med nasjonal sikkerhet. Samtidig har kurdiske politiske partier, folkevalgte og sivilsamfunnsorganisasjoner opplevd betydelig press gjennom rettsprosesser, arrestasjoner og politiske begrensninger.
Selv om det de siste månedene har vært tegn til nye politiske initiativ og forsiktige signaler om dialog, er det fortsatt uklart om dette vil føre til varige endringer. Erfaringene fra tidligere fredsprosesser viser at slike muligheter raskt kan bli satt til side dersom den regionale sikkerhetssituasjonen forverres.
Kurdistan som geopolitisk brikke
En gjennomgående utfordring for kurderne er at de ofte blir vurdert ut fra stormaktenes skiftende interesser, snarere enn ut fra egne demokratiske og menneskerettslige krav. USA har gjennom flere tiår samarbeidet med ulike kurdiske aktører når dette har tjent amerikanske strategiske interesser, særlig i kampen mot IS. Samtidig har støtten vist seg å være begrenset når den har kommet i konflikt med forholdet til Tyrkia eller andre regionale allierte.
Iran ser på kurdiske opposisjonsmiljøer som en potensiell trussel mot statens territorielle integritet. Tyrkia betrakter deler av den organiserte kurdiske bevegelsen gjennom et sikkerhetspolitisk perspektiv. Irak forsøker å balansere mellom ulike regionale makter, mens Syria fortsatt står uten en varig politisk løsning. Resultatet er at kurdiske samfunn ofte blir stående uten reelle garantier fra noen av de statene eller internasjonale aktørene som samtidig hevder å arbeide for stabilitet i regionen.
En fred som også må omfatte kurderne
Den regionale utviklingen viser at varig stabilitet i Midtøsten vanskelig kan oppnås uten at det kurdiske spørsmålet behandles som et politisk og demokratisk spørsmål – ikke bare som et sikkerhetsproblem.
Kurderne utgjør en av verdens største folkegrupper uten en egen stat og lever med ulike former for politisk, kulturell og sikkerhetsmessig press i alle de fire delene av Kurdistan. Samtidig har de gjennom flere tiår vist en betydelig evne til å bygge sivilsamfunn, lokale demokratiske institusjoner og politiske alternativer under svært krevende forhold.
Når verdenssamfunnet diskuterer sikkerhet, atomprogrammer, regionale allianser og militær avskrekking, risikerer disse spørsmålene igjen å havne i bakgrunnen. Erfaringene viser imidlertid at varig fred ikke kan bygges gjennom militær makt alene. Den krever også respekt for menneskerettigheter, politisk deltakelse og anerkjennelse av befolkningers legitime krav.
Den pågående regionale maktkampen handler ikke bare om Iran, USA, Israel eller de arabiske statene. Den handler også om millioner av mennesker som lever i grenselandet mellom disse konfliktene. For kurderne innebærer dette en vedvarende usikkerhet der stormaktenes strategiske interesser ofte veier tyngre enn hensynet til sivile liv og demokratiske rettigheter.
Historien viser at hver gang Midtøsten går inn i en ny fase med økt spenning, blir Kurdistan igjen en del av slagmarken – enten militært, politisk eller økonomisk. Dersom regionen skal bevege seg mot en mer stabil framtid, må det internasjonale samfunnet i større grad erkjenne at kurdernes rettigheter og sikkerhet ikke er et sidespor i Midtøstens konflikter, men en sentral del av enhver varig løsning.
Kurdisk språk blir undertrykt i Tyrkia, Syria og Iran. Men demokratikampen har ført til innrømmelser. I Tyrkia, der halvparten av kurderne holder til, finnes det lover som tillater at man kan studere kurdisk. Men all skoleundervisning i de offentlige skolene foregår på Tyrkisk. En stadig mindre andel av kurderne snakker og skriver kurdisk. En sentral del av fredsforhandlingene mellom kurderne og den tyrkiske staten handler om rettighetene til kurderne også når det gjelder språkrettigheter. I Syria har det nye regimets leder utferdiget et dekret som anerkjenner kurdisk som et nasjonalt språk ved siden av arabisk og som åpner for at skoler kan undervise i kurdisk. Men likevel har ikke regimet anerkjent Rojava Universitet og skolesystemene i Rojava, eller godkjent at alle skoler som har kurdiske elever skal åpne for kurdisk som undervisningsspråk. Det har vært større demonstrasjoner i mai 2026 med krav om reelle reformer for kurdisk språkundervisning. For etniske og språklige rettigheter sier grunnloven i Iran at regionale og stammespråk kan brukes i presse og medier, og at litteraturen deres kan undervises i skolen. Den slår også fast likhet og ikke-diskriminering på grunnlag av etnisitet, rase, språk og hudfarge. Men realiteten er at kurdiske morsmålslærere blir forfulgt og fengsla. All undervisning i skolen foregår på persisk. Arabisk er mindre undertrykt da den trengs for å lese koranlesing. Norge kan spille en positiv rolle. Universiteter kan inngå samarbeid med Rojava Universitet og Kobane Universitet. Stortingspartier kan invitere representanter fra Den demokratisk autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria til Norge for å informere om hvordan de kan støtte språkkampen og stille krav til norske myndigheter om å utvikle kontakten med Den demokratisk autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria.
Rojhelat er fortsatt en sentral del av kampen for demokrati i Iran
Verdens oppmerksomhet er i dag rettet mot kriger, konflikter og geopolitiske spenninger i mange deler av verden. Samtidig fortsetter kampen for demokrati, menneskerettigheter, likeverd og nasjonale rettigheter i Iran – en kamp hvor kurdere i Rojhelat fortsatt spiller en viktig rolle. Kurdere har i flere tiår vært utsatt for diskriminering, politisk undertrykking og begrensninger i sine kulturelle og demokratiske rettigheter. Til tross for dette fortsetter mange å arbeide fredelig for frihet, likestilling, demokrati og retten til å bevare sitt språk og sin kultur. Kurdiske kvinner, ungdommer, kulturarbeidere, journalister og menneskerettighetsforkjempere har vært blant de viktigste stemmene for demokratiske endringer i Iran. Solkurd er bekymret for den fortsatte undertrykkelsen av kurdere og andre minoriteter i Iran. Politiske aktivister, journalister og menneskerettighetsforkjempere risikerer arrestasjoner, fengsling og i enkelte tilfeller dødsstraff. Dette skaper frykt og usikkerhet for mange familier og lokalsamfunn, både i Rojhelat og blant kurdere i diasporaen. Vi er også bekymret for situasjonen til iransk-kurdiske sivile og opposisjonelle som oppholder seg i Kurdistan-regionen i Irak. Gjentatte militære angrep mot områder hvor disse oppholder seg bidrar til økt utrygghet og setter sivile liv i fare. Ingen mennesker skal måtte leve med frykt for vold, rakettangrep eller tvungen fordrivelse. Samtidig vil vi minne om at kampen for demokrati i Iran ikke bare handler om politiske endringer på nasjonalt nivå. Den handler også om anerkjennelse av landets mangfold og respekt for rettighetene til alle folk og minoriteter. Et framtidig demokratisk Iran må bygge på menneskerettigheter, likestilling, rettsstatlige prinsipper og reell politisk deltakelse for alle landets innbyggere. Solkurd oppfordrer norske myndigheter, politiske partier, medier og sivilsamfunnsorganisasjoner til fortsatt å rette oppmerksomhet mot menneskerettighetssituasjonen i Iran og Rojhelat. Når verdens oppmerksomhet flyttes til andre konflikter, er det viktigere enn noen gang å stå sammen med dem som fredelig kjemper for frihet, demokrati og menneskeverd.
Rojhelat må ikke glemmes.
USA og Israels folkerettsstridige angrepskriger, i samarbeid med regionale stater, undergraver den kurdiske kampen for nasjonal sjølråderett, demokrati og likestilling.
Siden slutten av februar 2026, da USA og Israel gikk til et folkerettsstridig angrep på Iran, har denne krigen dominert Vest-Asia. Angrepet satte tilbake den folkelige mobiliseringen for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter i Iran, der sjiktet som kontrollerer staten nå mobiliserer sine støttespillere for å overleve. Den kurdiske regionen i Irak har samtidig blitt utsatt for hundrevis av angrep fra Iran. Noen av disse angrepene har vært rettet mot USAs militære baser og konsulat, men de fleste har vært rettet mot baser og oppholdssteder for iransk-kurdiske organisasjoner som er tvunget i eksil. Angrepene har også rammet sivile områder og bidratt til økt utrygghet for befolkningen i regionen. I Tyrkia har freds- og demokratiprosjektet gått i stå, og anti-demokratiske krefter undergraver prosessen i ly av at de demokratiske kreftene i regionen svekkes. I Syria hindrer regimet og dets støttespillere en videre demokratiseringsprosess, samtidig som det styrker sine forbindelser med USA og er i ferd med å normalisere Syrias forhold til Israel, som utvider sin okkupasjon i landet. Det meldes at regimet har inngått en avtale om sikkerhetssamarbeid med Israel. Solidaritet med Kurdistan krever av regjeringen at den åpent fordømmer det folkerettsstridige angrepet og utvikler kontakt med Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria som et ledd i å støtte freds- og demokratiprosessen.
I forkant av NATO-toppmøtet i Ankara, Tyrkia, 7.–8. juli 2026
Deres eksellenser,
På vegne av Kurdistans Nasjonalkongress (KNK) skriver vi i forkant av det kommende NATO-toppmøtet i Ankara for å rette deres oppmerksomhet mot den pågående dialogprosessen mellom Abdullah Öcalan, den kurdiske bevegelsen og den tyrkiske staten, med sikte på å oppnå en rettferdig og varig fred. Som et strategisk viktig medlem av NATO har utviklingen i Tyrkia konsekvenser langt utover landets grenser. En demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet vil styrke stabiliteten i Tyrkia og bidra til sikkerhet i hele regionen.
På et tidspunkt hvor Syria, Irak og Iran alle står overfor dyp usikkerhet og konflikt, representerer dialogprosessen i Tyrkia en sjelden mulighet. Dersom den får utvikle seg på en meningsfull måte, kan den bidra til et mer stabilt og demokratisk Tyrkia og hjelpe til med å redusere spenningene i regionen som helhet, særlig når det gjelder Rojava i Syria og Kurdistan-regionen i Irak. Det uløste kurdiske spørsmålet ligger i kjernen av mange av de politiske og sikkerhetsmessige utfordringene som preger regionen.
Den kurdiske siden har gjentatte ganger vist sitt engasjement for en politisk og forhandlet løsning. Abdullah Öcalans oppfordring av 27. februar 2025 om at Kurdistans Arbeiderparti (PKK) skulle legge ned våpnene og oppløse seg selv, åpnet en historisk mulighet for fred og ble fulgt opp med konkrete tiltak, inkludert en ensidig våpenhvile og en beslutning om å avslutte den væpnede kampen. Akseptert av millioner av kurdere som deres legitime representant, og etter å ha spilt en sentral rolle i fredsforhandlingene i 2013–2015, forblir Öcalan den viktigste samtalepartneren for en verdig og effektiv fred. For at forhandlingene skal lykkes, må imidlertid også den kurdiske siden kunne delta på rettferdige vilkår. Den fortsatte begrensningen av tilgang til Öcalan og opprettholdelsen av hans isolasjon er uforenlig med en troverdig fredsprosess.
En rettferdig og varig fred i Tyrkia vil ikke bare styrke landet internt, men også tjene de bredere sikkerhetsinteressene til andre NATO-medlemsland. Den vil redusere risikoen for fornyet konflikt og fordrivelse, minske presset fra flyktningbevegelser mot Europa og bidra til å dempe den bredere radikaliseringen som næres av pågående krig og ustabilitet langt utover regionen.
Vi oppfordrer derfor NATOs medlemsland, mens de forbereder seg til toppmøtet i Ankara, til å støtte de nødvendige betingelsene for en seriøs og vellykket fredsprosess. Vi oppfordrer særlig lederne i NATOs medlemsland til å støtte:
observasjon og videreføring av dialogprosessen mellom den tyrkiske staten og den kurdiske bevegelsen;
opphevelse av Abdullah Öcalans isolasjon og etablering av juridiske rammer som gjør det mulig for ham å delta fritt og effektivt i dialog med tyrkiske myndigheter;
et demokratisk og lovmessig rammeverk for anerkjennelse av det kurdiske folkets grunnleggende kollektive rettigheter i Tyrkia; og
en politisk tilnærming som ser fred og demokrati i Tyrkia som et bidrag til bredere regional fred og stabilitet.
En rettferdig og varig fred mellom den tyrkiske staten og det kurdiske folket vil styrke Tyrkia, redusere spenningene i Midtøsten, minske risikoen for fordrivelse og radikalisering og bidra til alliansens langsiktige sikkerhetsinteresser.
Vi takker for deres oppmerksomhet og omtanke.
Med vennlig hilsen,
Eksekutivrådet i Kurdistans Nasjonalkongress (KNK)
…………….
Brevet er sendt til Solkurd for publisering. Les originalen på engelsk her.
Arnljot Ask, Medlem i Landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Dr. Abdulkerîm Omer, medlem av den Demokratiske Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria, med ansvar for Europakontoret i Brussel, sa i en uttalelse annonsert på ANF 15. juni at nylige regionale hendelser har som mål å undergrave kurdiske gevinster.
Han advarte om at Rojavas prestasjoner fortsatt er truet og at de nylige utviklingene i Rojava bør sees i sammenheng med bredere regionale og internasjonale påtrykk.
Han sa at diplomatiske kontakter både på regionalt og internasjonalt nivå har hatt en direkte innvirkning på de gevinstene som det kurdiske folket har oppnådd. At de siste utviklingene bør vurderes som helhet, og pekte på samtalene som ble holdt i Paris, innsatsen til USAs spesialutsending, diplomatiske initiativer med Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan, og avtalene som ble inngått mellom Damaskus og Israel.
De ønsket å gjøre kurderne til ofre for regionalt forhandling Omer sa at regionale stormakter har utviklet en felles tilnærming som har som mål å rulle tilbake de politiske gevinstene kurderne har oppnådd. Han sa: «Angrepene som startet i Aleppo var også et resultat av denne prosessen og denne alliansen». Abdulkerîm Omer sa at utviklingen var en fortsettelse av lignende forsøk som kurderne har møtt gjennom historien. Han la til: «Historien har igjen gjentatt seg. De ønsket å gjøre kurderne til ofre for regionale forhandlinger nok en gang.
Vi må også snakke om våre egne mangler Omer understreket at kurdisk politikk også må konfrontere sine egne svakheter og trekke lærdom fra de siste utviklingene. Han sa: «Vi må også ha mot til å spørre hvor vi gjorde feil. Vi trenger å diskutere våre mangler seriøst og trekke konklusjoner. Til tross for alt dette, har vi styrke til å fortsette kampen, og kampen vår fortsetter».
Kampen er ikke bare for kurderne, men for Syria Omer sa at det kurdiske folket må fortsette å styrke sin politiske, kulturelle og sosiale tilstedeværelse. Han understreket at kampen i Rojava ikke bare handler om å beskytte kurdernes rettigheter, men også er en kamp for demokratisering av hele Syria. Han sa at et nytt Syria bør bygges på grunnlag av en demokratisk grunnlov og demokratiske lover. Omer sa også: «Vår kamp er ikke bare en kamp for å beskytte de kurdiske folks gevinster; det er også en kamp for demokratisering av Syria».
Folkene i Rojava er fast bestemte på å forsvare det de har oppnådd Omer sa at folket i Rojava fortsatt er fast bestemt på å beskytte de prestasjonene de har oppnådd. Han påpekte at Rojava-modellen, utviklet med kvinner i ledende roller, har fått internasjonal anerkjennelse, og at kampen mot ISIS har blitt mye lagt merke til over hele verden. Omer sa: «Den demokratiske modellen der kvinner har en ledende rolle er nå kjent over hele verden. Rojava-opplevelsen har blitt en anerkjent modell i alle de fire delene av Kurdistan og internasjonalt. Under angrepene på Rojava viste kurdere solidaritet på tvers av alle de fire delene av Kurdistan».
Integreringsprosessen går sakte Omer refererte også til integreringsprosessen som ble startet 29. januar, og sa at diskusjonene om integrering av militære, administrative og institusjonelle strukturer i det syriske statssystemet fortsatt pågår. Han bemerket at det har vært noen positive utviklinger når det gjelder kurdisk språk og identitet. Han beskrev anerkjennelsen av Newroz som en offisiell høytid og anerkjennelsen av kurdisk identitet som viktige steg, samtidig som han understreket at de fortsatt er utilstrekkelige. Han sa: «Disse stegene er viktige for de grunnleggende rettighetene til det kurdiske folket, men de er ikke nok. Kampen for å sikre alle kurdiske rettigheter under konstitusjonelle garantier fortsetter». Abdulkerîm Omer kritiserte også tilnærmingen til overgangsregjeringen i Damaskus, og sa at integrasjonsprosessen går sakte. Han mente at sentralmyndighetene prøver å vinne tid på mange saker, samtidig som han understreket at det kurdiske folket fortsatt er fast bestemt på å fortsette sin politiske og diplomatiske kamp.
To timer kurdisk i uken er uakseptabelt Omer trakk særlig fram uenigheter innen utdanningsfeltet, og sa at Damaskus-administrasjonens forslag om to timer med undervisning på kurdisk per uke er uakseptabelt. Han påpekte at regionens utdanningssystem har fungert på grunnlag av undervisning på kurdisk i mer enn et tiår, og at tusenvis av studenter har fullført utdanningen sin innenfor det systemet. Han sa: «I dag fungerer vårt utdanningssystem på kurdisk. Det er umulig for oss å akseptere å redusere det til et to-timers ukentlig kurs». Omer sa at diskusjonene mellom den autonome administrasjonens utdanningskommisjon og utdanningstjenestemenn fra Damaskus fortsatt pågår. Han la til at ulike modeller blir diskutert, inkludert alternativer som lar elever velge enten arabisk- eller kurdisk-språklig utdanning, men understreket at innsatsen for å finne en løsning ikke vil gå på bekostning av det kurdiske folkets rett til utdanning.
Ingen enighet har blitt oppnådd om YPJ Omer sa at ikke alle spørsmål er løst på det militære området. Selv om man har blitt enige om integreringen av fire brigader, påpekte han at det fortsatt er uenighet når det gjelder Kvinnenes Beskyttelsesstyrker (YPJ). Ifølge Omer aksepterer ikke Damaskus-administrasjonen YPJ i sin nåværende form og vil at styrken skal legges under Innenriksdepartementet. Han sa at det ennå ikke er nådd noen enighet i saken.
Vi vil fortsette vår kamp Dr. Abdulkerîm Omer sa at det fortsatt er uenigheter om en rekke politiske og militære spørsmål, men understreket at de fortsatt er forpliktet til å fortsette den demokratiske og politiske kampen. Omer sa: «Til tross for alle vanskeligheter, fortsetter vi vår kamp. Vi gir folket vårt vårt løfte: vi vil fortsette vår politiske kamp og vår motstand til slutten. Vi tror disse spørsmålene kan løses». Originalteksten finner du her.
Tilleggskommentarer fra undertegnede:
Presidenten i KRI (den Kurdiske regionen i Irak), Nechirvan Barzani, hadde tidligere, 26. mai, samtaler med sjefskommandør for SDF, Mazloum Abdi, i i Hewler (Erbil). Om situasjonen i Syria, forholdene for kurderne i Syria og dialogen med den selvutnevnte regjeringen til Ahmed al -Sharaa i Damaskus. (Se oppslag på nettsiden til Solkurd 1. juni)
Mazloum Abdi hadde så på nytt et møte med KRI-presidenten 16. juni, i Hewler, nå sammen med USAs spesialutsending i regionen Tom Barrach (det ryktes uoffisielt at Barrach vil skifte embete fra «spesialutsending» til påtroppende USA-ambassadør i Damaskus. Noe som illustrerer USAs nære forhold til al Sharaa-regjeringen der). Offisielt referat fra dette møtet foreligger ikke ennå, uten at det dreide seg om sikkerhetssituasjonen i Syria og forholdet mellom kurderne og den midlertidige regjeringen i Damaskus.
Etter dette møtet i Hewler (Erbil) dro Abdi, sammen med utenriks talsperson for DAANES, Ilham Ehmed, på Europa-turne for å følge opp turneen Ehmed hadde i slutten av februar etter EUTCC-møtet, der både leder i Solkurd og undertegnende traff henne. Hun var også en snartur innom Oslo da og traff utviklingsminister Aukrust og representanter fra både AP, Rødt, SV og MDG .
De to møtte nå Frankrikes utenriksminister m.fl. i Paris 18. juni (se referat på ANF), etter at Abdi først hadde vært i Italia for samtaler med myndighetspersoner der. Det meldes at de to skal videre til samtaler i Nederland og Belgia etter Frankrike-møtene. Forhåpentligvis har partiene som har kontakt med DAANES/SDF i Norge gjort avtaler om oppfølgende samtaler her.
Til tross for krig, økonomiske utfordringer og begrensede ressurser har kampsport utviklet seg til en viktig arena for helse, fellesskap, likestilling og personlig utvikling blant unge i Nord- og Øst-Syria.
Av: Jiyar Ketabi, Verdensmester i Kung Fu Wushu, trener og internasjonal dommer
De siste årene har kampsport fått en stadig sterkere posisjon i de kurdiske områdene i Nord- og Øst-Syria (Rojava). I en situasjon der samfunnet står overfor betydelige sosiale, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer, har idretten vist seg å være en viktig bro mellom fysisk helse, personlig utvikling og sosialt fellesskap.
Kampsporter som karate, taekwondo, kung fu, kickboksing, boksing og MMA har i dag stor oppslutning blant unge mennesker i byer som Qamishlo, Kobanê, Hesekê og Raqqa. Disse idrettene bidrar ikke bare til å styrke den fysiske formen, men fremmer også disiplin, ansvarsfølelse, selvtillit og respekt for andre.
Blant barn og unge i Rojava er kampsport særlig populært. Idrettene handler ikke bare om selvforsvar, men også om å utvikle verdier som respekt, selvkontroll, ro og evnen til å strukturere hverdagen. Gjennom trening lærer utøverne å håndtere både utfordringer og ansvar på en konstruktiv måte.
Til tross for begrensede ressurser og mangel på moderne utstyr, arbeider mange lokale idrettsklubber og treningssentre i byer som Kobanê, Qamishlo og Hesekê målrettet for å utvikle kampsportmiljøene. Tusenvis av unge trener med håp om å kunne representere regionen i asiatiske og internasjonale mesterskap.
Kampsportens rolle i å styrke ungdom
Kampsport er langt mer enn fysisk aktivitet. Den fungerer også som et viktig redskap for sosial utvikling og styrking av unge mennesker. Gjennom trening får ungdom mulighet til å:
utvikle større selvtillit,
holde seg unna vold og andre sosiale risikofaktorer,
lære samarbeid og gjensidig respekt,
forbedre sin fysiske og psykiske helse,
tilegne seg ferdigheter innen selvforsvar.
Kvinners og jenters deltakelse – et skritt mot likestilling
En av de mest betydningsfulle utviklingene de siste årene er den økende deltakelsen fra jenter og kvinner innen kampsport. Kvinners aktive tilstedeværelse i idretter som karate, taekwondo og kung fu viser hvordan sport kan bidra til å styrke kvinners samfunnsrolle og øke deres tro på egne evner.
Samtidig møter idrettsutøvere i Rojava fortsatt en rekke utfordringer, blant annet mangel på standardisert utstyr, begrensede økonomiske ressurser, vanskeligheter med å delta i internasjonale konkurranser og konsekvensene av den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i regionen.
Et av de mest synlige samfunnsmessige trekkene i dagens Rojava er den økte deltakelsen fra kvinner på stadig flere samfunnsområder, ikke minst innen idrett. Tidligere hadde kvinner begrensede muligheter til å drive organisert idrett som følge av sosiale, kulturelle og økonomiske hindringer. De siste årene har dette bildet endret seg betydelig.
Etter etableringen av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria har idrettsinstitusjoner arbeidet for å sikre like muligheter for kvinner og menn i sportslige aktiviteter. Som en del av dette arbeidet er det opprettet egne kvinneavdelinger, klubber og lag innen flere ulike idretter.
I dag er kvinner aktive innen taekwondo, karate, kung fu, wushu, boksing, volleyball og fotball, og deltar jevnlig i lokale og regionale konkurranser.
For jentene i Rojava representerer kampsport langt mer enn fysisk trening. Den er også en vei til økt selvstendighet, selvtillit og evnen til å beskytte seg selv. Mange trenere mener at opplæring i kampsport har bidratt til å styrke jentenes tro på egne ferdigheter og gjort dem mer aktive deltakere i samfunnet.
I byer som Hesekê, Qamishlo, Dêrik og Kobanê har det blitt arrangert egne mesterskap og turneringer for kvinner, blant annet innen taekwondo. Den kontinuerlige gjennomføringen av slike arrangementer vitner om den stadig sterkere posisjonen kvinner har fått innen idretten.
Kampsportutøvere fra Nord- og Øst-Syria hevder seg internasjonalt. Eva Abdi tok sølvmedalje under det internasjonale åpne taekwondomesterskapet i Amman, Jordan, i august 2024. Bilde:Tigers Taekwondo School / Roj Taekwondo.
Til tross for de positive fremskrittene møter kvinnelige utøvere fortsatt utfordringer knyttet til utstyrsmangel, økonomiske begrensninger og enkelte tradisjonelle holdninger. Likevel har deres vilje og innsats gjort at kvinners tilstedeværelse på idrettsarenaene blir stadig mer synlig for hvert år som går.
Gjennom sin deltakelse i klubber og konkurranser har jentene i Rojava blitt viktige forbilder for en ny generasjon kurdiske kvinner.
Mer enn bare idrett
Kampsport i Kurdistan i Syria er i dag langt mer enn en sportsaktivitet. Den representerer et rom for personlig utvikling, fellesskap, identitetsbygging og framtidshåp. For mange unge mennesker er treningslokalet ikke bare et sted for fysisk aktivitet, men også en arena der de lærer verdier som disiplin, respekt, ansvar og utholdenhet.
I et samfunn preget av store utfordringer fortsetter kampsporten å spille en viktig rolle i arbeidet med å styrke ungdom, fremme likestilling og bygge et sunnere og mer inkluderende samfunn. De har blitt et viktig verktøy for å utvikle den unge generasjonen, bevare og styrke den kulturelle identiteten, samt fremme sosial helse og samhørighet.
Av: Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Presidenten i KRI (den Kurdiske regionen i Irak), Nechirvan Barzani, hadde 26. mai samtaler med sjefskommandør for SDF, Mazloum Abdi, i i Hewler (Erbil). Om situasjonen i Syria, forholdene for kurderne i Syria og dialogen med den selvutnevnte regjeringen til Ahmed al -Sharaa i Damaskus. I følge KRI-presidentskontoret fant møtet sted tirsdag morgen 26.mai i Barzanis bolig. Ifølge den publiserte uttalelsen utvekslet begge parter synspunkter på den nåværende situasjonen i Syria, regional utvikling og spørsmål knyttet til stabilitet og sikkerhet. Trusler fra terrorgrupper og nødvendigheten av felles innsats for å opprettholde stabilitet i regionen ble også diskutert. Mazloum Abdi skal ha takket Barzani og den kurdiske regionale regjeringen for deres fortsatte støtte til kurdernes og andre samfunns rettigheter i Syria. Et annet nøkkeltema på møtet var politisk forståelse blant kurdiske styrker i Syria. Ifølge uttalelsen ble viktigheten av dialog og gjensidig forståelse mellom de kurdiske partiene understreket. Samtidig fremhevet begge parter nødvendigheten av å oppnå en forståelse med overgangsregjeringen i Damaskus.
Originalteksten presentert på ANF 26.mai finner du her.
Kommentarer fra undertegnede: Fredsprosessen ellers i Syria kjennetegnes også her av at implementeringen av avtalene som er inngått mellom DAANES og al-Sharaa regjeringen treneres både av Damaskus-regjeringen og av de regionale krigene i regionen. 21 organisasjoner i Syria, både kurdiske og fra andre minoritetsnasjonaliteter, protesterte nettopp mot valgprosessen som Damaskus-regjeringen presser fram, kontrollert av sentralregjeringen. Erdogan-regjeringen i Tyrkia bremser også opp, i tillegg til at de trenerer prosessen i Tyrkia. De satser også på at de regionale krigene skal gi de muligheter til å fortsette sine intervensjoner i Syria, som tidligere internasjonal talsperson for HDP (DEM sin forgjenger), MP fra Bingøl, uttrykte via ANF 31.mai: «Ankara er motvillig til å ta avgjørende skritt framover før det regionale bildet blir klarere». Desto viktigere blir det da for solidaritetsbevegelsen i Europa og andre land å engasjere seg. Å følge opp i tråd med det som Italias konsul i Hewler gjorde 27. mai. Han hadde da møte i Hewler med SDFs Abdi og forsikret om at Italia støttet opp om de pågående fredsprosessene (se ANF).
Av: Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Syria møter voksende økonomiske problemer når Al-Sharaas HTS- administrasjon i Damaskus åpner kystområdene og energisektoren for Emiratene, Frankrike, Saudi Arabia, Tyrkia og Qatar. Dette bakteppet forsterkes kraftig gjennom den krigen som USA og Israel nå fører mot Iran, og forklarer hvorfor fredsprosessene som ble initiert gjennom Ӧcalans 29. mars utspill i fjor blir trenert også i Tyrkia og Syria, som ikke er direkte berørt av denne krigen. Regional og global imperialisme er en del av den samme døende verdensorden som rammer alle, også kampen for Fred og Demokratiske samfunn.
Før jeg belyser dette destruktive bakteppet nærmere, er det på sin plass å påpeke at de progressive elementene som kurdernes frihetskamp fremmer fortsatt er livskraftige og viser en vei i mørket og fortjener forsterket solidaritet fra vår side.
To dager tidligere, 26.4, hadde ANF et oppslag fra møtet mellom Ilham Ehmed, medleder og internasjonal talsperson i DAANES, Mazloum Abdi, SDF kommandant, og Ahmed al-Sharaa, leder i Syrias overgangsregjering i Damaskus, om problemene med å iverksette integreringsprosessen som ble avtalt 29. januar (se bildet nedenfor).
Bilde: ANF 16.4.2026
De ble på nytt enige om å påskynde sentrale avtaler som: – Iverksette tiltaket om å sikre utdanning på kurdisk på grunnskoleplanet og helt opp til universitetsnivået. – Kvinnedeltakelsen på bred front, inkludert oppretting av en Kvinnebrigade som ivaretar anerkjennelsen av YPJ. – Grunnlovsendringer, som også ivaretar retten til statsborgerskap for kurdere.
– Og ikke minst reintegreringen av fordrevne kurdere fra områder som Tyrkia okkuperte i 2018-19 i Afrin, Serekaniye og Giré Spi., hvor hundretusener ble drept, såret eller fordrevet, mens tyrkisk-vennlige jihadister fra Homs, Øst Ghouta, Deir ez-Zor mm. flyttet inn og overtok hjemmene deres. Dette siste ble påbegynt i mars, hvor 600 folk fikk flytte tilbake til Afrin i 2 puljer. 800 familier står nå for tur til å vende tilbake, men ennå gjenstår rundt 5000 familier. Og siden hjemmene deres har vært okkupert av de Tyrkia-vennlige, mange medlemmer av al-Sharaas tidligere Nusra front, gjenstår ennå mye for å få gjennomført reintegreringen. Tilbakevendingen til Serekaniye er ennå ikke kommet i gang.
Kommentar fra undertegnede: Norge kan være med på å få fortgang i disse tiltakene. Partier som støtter kurderne her kan bidra til at DAANES får treffe den norske utdanningsministeren, når Ilham Ehmed, eller andre kommer til Norge neste gang, for å realisere norsk støtte til utdanningsprosjektet. Og også reise denne saken i Stortinget på forhånd!
Så tilbake til hovedoppslaget i denne artikkelen: HTS administration har signert dusinvis av avtaler med Tyrkia, Gulfstatene og vestlige stater det siste halvannet året, som effektivt har åpnet Syria for utenlands kapital – fra flyplasser, havner og oljefelt, energi og infrastruktur. Gjennom dette har al-Sharaa (al-Jolani) prioritert å legitimere sin administrasjon, sikret internasjonal støtte og konsolidert sin makt, mens den syriske befolkningen fortsetter å slåss mot økonomisk krise, korrupsjon, sikkerhetsproblemer og ustabilitet. Tyrkia har utviklet seg til en partner for å oppnå legitimitet både regionalt og internasjonalt. Qatar, som var en av hovedsponsorene for Tyrkias okkupasjon av Afrin i 2018-19, spilte en betydelig rolle for å skape demografiske endringer og omforme det vestlige Rojava området til et «Arabisk belte» i samarbeid med Tyrkia. Både under dekke av humanitært arbeid og utbygging av energiprosjekter i regionen – disse i stor grad finansiert av Qatar. Mens Syrisk olje ble overlevert til Saudi Arabia, som ble et av landene med størst «investeringer» etter at al-Jolani tok over administrasjonen og USA opphevet Caesar Act sanksjonene i desember 2025. (Ytterligere informasjon, også for utviklingen av flyplasser og telekommunikasjonsprosjekter mm. finnes i originalteksten nederst).
Middelhavskysten ble i hovedsak overlevert til Emiratene og Frankrike- mens Assads alawitter ble massakrert. Al-Jolani har også, fra da han tok over styret i Damaskus, undertegnet omfattende militære, økonomiske infrastruktur og energi avtaler med Tyrkia, som også involverer områder i Idlib opp mot Tyrkia-grensen. Da det vil sprenge rammen for dette nettsideinnlegget å gå konkret inn på flere omfattende samarbeidsavtaler mellom Tyrkia og HTS-regjeringen, henviser jeg til lenken under her som viser originalteksten. Jeg avslutter her med å nevne at tyrkiske selskaper også kontrollerer strukturen på den internasjonale flyplassen i Damaskus. Under det siste året med al-Jolani administrasjon har investeringer og handelsavtaler mellom Tyrkia og Syria overskredet 15 billioner US dollars. Dette illustrerer at fredsprosessene i Syria og Tyrkia er nært knyttet til hverandre gjennom det kurdiske spørsmålet. https://english.anf-news.com/features/syria-becomes-a-playground-for-foreign-economic-interests-84893
Utviklingen i Syria og Iran peker i samme retning: en økende konflikt mellom sentraliserte maktstrukturer og krav om demokrati, føderalisme og anerkjennelse av mangfold. Den kurdiske opposisjonen står midt i denne spenningen – og retter nå blikket mot Europa.
En region i politisk omforming
Midtøsten er inne i en fase der gamle maktstrukturer utfordres, men uten at nye, stabile systemer ennå har tatt form. I Syria utspiller det seg en «stille maktkamp» mellom ideologiske aktører og nye maktsentre etter Assad-perioden. Samtidig utspiller det seg en lignende, men mer eksplisitt konflikt i Iran.
Felles for begge landene er spørsmålet om statens natur: Skal den være sentralisert og ideologisk styrt – eller pluralistisk og desentralisert?
Iran: Føderalisme som alternativ til autoritær stat
Under møter ved EU-parlamentet i Brussel den 15.04.26 og i intervjuer med bl.a. Rudaw har Mustafa Hijri (leder for Kurdistans demokratiske parti i Iran – KDPI) og andre kurdiske opposisjonsledere tydeliggjort sitt syn: Iran står overfor en grunnleggende strukturell krise.
Hijri beskriver staten som ikke-sivil og monopolistisk, og mener løsningen ligger i en demokratisk, føderal og sekulær modell. Dette samsvarer med vurderingene fra Abdullah Mohtadi (leder og generalsekretær for Komala-partiet i iransk Kurdistan), som understreker at Iran – med sitt etniske og kulturelle mangfold – er særlig egnet for føderalisme. Ifølge Mohtadi vil en slik modell kunne:
Skape intern stabilitet
Redusere konfliktnivået
Og bidra til bedre relasjoner med naboland
Dette står i skarp kontrast til dagens system, som ifølge Hijri er bygget på ideologisk kontroll, kriseskaping og regional intervensjon.
En stat i konflikt – med egne borgere og omverdenen
Både Hijri og Mohtadi peker på et sentralt poeng: Konflikten i Iran er ikke bare geopolitisk – den er intern. Hijri understreker at regimet har en «lang historie med konflikt både med sitt eget folk og det internasjonale samfunnet», og uttrykker liten tro på at forhandlinger alene vil føre til varig fred. Samtidig fremhever han at den kurdiske opposisjonen bevisst har valgt å stå utenfor den nylige krigen mellom Iran på den ene siden og USA/Israel på den andre. Kampen deres er langsiktig og uavhengig, ikke styrt av eksterne aktører.
Dette markerer en viktig posisjonering: Den kurdiske opposisjonen forsøker å fremstå som en intern demokratisk kraft – ikke et geopolitisk verktøy.
Mustafa Hijri og Abdullah Mohtadi i Brussel 15. april 26 – Bilde: Honia Azarbar
Parallellen til Syria: Den samme grunnkonflikten
Det som nå skjer i Iran, speiler i stor grad utviklingen i Syria. I Syria ser vi hvordan aktører som Det muslimske brorskap forsøker å posisjonere seg i et nytt politisk landskap, samtidig som de opprettholder en grunnleggende skepsis til føderalisme og desentralisering. Resultatet er en «myk maktkamp» om statens struktur og identitet. Den samme konflikten finnes i Iran:
Syria
Iran
Kamp om post-Assad statens struktur
Kamp om post-regime statens fremtid
Skepsis til føderalisme blant sentrale aktører
Føderalisme fremmet av opposisjonen
Kurdiske rettigheter som test på demokrati
Kurdiske rettigheter som systemkritikk
Ideologisk vs pluralistisk stat
Sentralstat vs føderal stat
I begge tilfeller blir kurderspørsmålet en lakmustest: Ikke bare for minoritetsrettigheter – men for hvorvidt en ny stat faktisk blir demokratisk.
Kurdisk strategi: Mellom realpolitikk og prinsipper
Den kurdiske opposisjonen i Iran fører en todelt strategi:
1. Intern legitimitet – Kamp for språk, identitet og politiske rettigheter – Avvisning av ekstern kontroll eller militær instrumentalisering
2. Internasjonal mobilisering – Aktiv dialog med europeiske aktører – Forsøk på å bygge bred opposisjonsallianse
Hijri har samtidig vært tydelig på at Europa må spille en mer aktiv rolle – ikke bare gjennom støtte til menneskerettigheter, men ved å bidra til reell politisk endring.
Europa som nøkkelaktør
I både Syria og Iran rettes forventningene i økende grad mot Europa. I Iran-sammenheng etterlyser opposisjonen:
Tydeligere politisk støtte
Koordinering av opposisjonskrefter
Og en mer konsekvent linje overfor regimet
Samtidig viser europeiske aktører – som belgiske sosialdemokrater – økende interesse for dialog, men konkrete tiltak lar fortsatt vente på seg.
Konklusjon: Én region – én grunnleggende konflikt
Utviklingen i Syria og Iran peker mot en felles realitet: Konflikten i Midtøsten handler ikke lenger bare om regimer – men om statens natur.
Sentralisert vs føderal
Ideologisk vs pluralistisk
Kontroll vs deltakelse
I dette bildet fremstår kurderspørsmålet som avgjørende. Ikke fordi det er perifert – men fordi det avslører kjernen i konflikten. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer etter dagens regimer. Spørsmålet er om nye systemer faktisk vil bryte med de gamle. Og nettopp der – mellom kontinuitet og reell endring – avgjøres fremtiden for både Syria og Iran.
Solidaritet med Kurdistan 