Sweden’s Andersson could still stand up to turkey

Kronikk i Medya News av Erling Folkvord.

På norsk under den engelske artikkelen.

Turkey’s (read: President Recep Tayyip Erdoğan’s) Madrid agreement with Sweden and Finland is a political declaration of intent. It is designed to be a crowbar, with which Erdoğan will both pressure Finland and Sweden to change their own legislation, and push the two states to extradite individuals e deems ‘terror suspects’.

Once Erdoğan extradites Kurdish asylum seeker Zinar Bozkurt and others on the first list he provided, we can count on him coming up with more names. Erdoğan’s long-term goal is probably to create a practice of almost automatic extradition of people labelled as terror suspects.

In Turkey, ‘terror suspect’ covers almost everyone who opposes Erdoğan’s policy of oppression and war. This phrase, as Erdoğan uses it, is a political term, not a legal one.

1940: Sweden sent a Norwegian saboteur to Hitler’s guillotine

Erdoğan’s demands on Sweden and Finland today can to some extent be compared to a German demand on Sweden during the World War II. For years, police in several European countries collaborated with the German Gestapo (Geheime Staatspolizei). Together they were to destroy a communist-led sabotage organisation. The saboteurs – who were mostly sailors and dock workers – had sunk German ships on their way to Spain under General Fransisco Franco. These ships were never able to deliver their weapon loads to the fascists during the Spanish Civil War.

The Norwegian sabotage leader Martin Hjelmen was arrested in Sweden in February 1940. The social democrat Per Albin Hansson was then prime minister in a coalition government. Swedish authorities handed Hjelmen over to Germany, where he was interrogated and tortured by the Gestapo. Hjelmen was ultimately executed by guillotine in Brandenburg on 30 May 1944.

1975: Prime Minister Olof Palme condemned “these satanic murderers”

But Sweden also has a more recent and more honourable history. On 27 September 1975, the fascist Franco regime executed five Basque freedom fighters. The following day, Swedish Prime Minister Olof Palme gave a speech at the Social Democrats’ party congress. The prime minister spoke clearly about the passivity of the international community towards modern fascism.

“The amazing thing is that this continues, that these satanic murderers are allowed to continue in the same way,” Palme said.

2022: What will Prime Minister Magdalena Andersson do?

Olof Palme’s party colleague Magdalena Andersson is today prime minister of Sweden. Although Turkey does not have the death penalty, she knows that countless Kurdish freedom fighters have died in Turkish prisons. I myself have met several of those who have been tortured and maimed for life. Of course, Andersson also knows that Turkey has been waging war in the neighbouring Iraq and Syria for years.

Chancellor Adolf Hitler said in his time that he was fighting for “lebensraum”. Before and during World War II, he used this concept to justify Germany’s claim to control both neighbouring states and colonial territories in Africa.

In comparison, Erdoğan has for several years openly said that he is waging war to create the great Turkey that the republic’s founder Mustafa Kemal Atatürk was never able to achieve. This means war to move state borders.

Now it is up to Andersson to decide whether Kurdish Zinar Bozkurt should be handed over in the same way as Martin Hjelmen was to the Gestapo. There are many differences: Hjelmen organised and led effective sabotage operations. Bozkurt is a gay conscientious objector who says he has been an activist for the pro-Kurdish left-wing Peoples’ Democratic Party (HDP).

Madrid Agreement gives Sweden a political “veto”

The deal struck in Madrid among Turkey, Finland and Sweden is prefaced with a sentence that states it was drawn up “under the auspices of NATO’s Secretary General”. In this way, everyone knew that Jens Stoltenberg, Norway’s former prime minister, would emphasise his own decisive role.

There has been a lot of negative commentary on the Madrid Agreement. But it also has an important provision that could prevent Erdoğan from having his “terror suspects” extradited. This could happen if Sweden wants to protect them. It is a political question that Sweden itself decides.

Article 8 of the Madrid Agreement states that the agreement must be carried out “in accordance with the European Convention on Extradition.” This convention sets out how states should treat requests for the extradition of “ordinary” criminals. This is important.

In several countries, political activists are arrested, prosecuted and punished for “ordinary” crimes. One example: no one knows how many of the opponents of the clerical regime in Iran have been punished for what is called “narcotics crime”.

“Extradition shall not be granted if …”

Article 3 of the Extradition Convention therefore is crystal-clear:

“Extradition shall not be granted if the offence in respect of which it is requested is regarded by the requested Party as a political offence or as an offence connected with a political offence.”

Sweden’s assessment is decisive. Erdoğan has actually approved that the “terror suspect” should not be extradited if Sweden considers his or her action “as a political offence or as an offence connected with a political offence”.

The next article of the convention continues:

“The same rule shall apply if the requested Party has substantial grounds for believing that a request for extradition for an ordinary criminal offence has been made for the purpose of prosecuting or punishing a person on account of his race, religion, nationality or political opinion, or that that person’s position may be prejudiced for any of these reasons.”

To repeat: The gay conscientious objector Zinar Bozkurt and other “terror suspects” shall not be extradited if Sweden has good reasons to believe that Turkey will punish them because of race, religion, nationality or political opinion.

Prime Minister Magdalena Andersson decides for herself what place she will have in Swedish history. She may be remembered for capitulating to President Recep Tayyip Erdoğan, or she can be remembered as the leader who had the courage and backbone to follow Olof Palme’s appeal from the party congress in 1975.

Medya News 6-2022. 26. august 2022.

Sveriges statsminister kan fortsatt si NEI

Erdogan har gitt henne en politisk «vetorett»

Tyrkias (dvs. president Edogans) Madrid-avtale med Sverige og Finland er ei politisk viljeserklæring. Den er utforma for å være ei brekkstang. Med denne brekkstanga skal Erdogan ikke bare presse Finland og Sverige til å endre sin egen lovgivning.

Han vil også presse de to statene til å utlevere «terrormistenkte» personer til Tyrkia. Viss Erdogan får utlevert Znar Bozkurt og de andre som står på den første listen han har levert, kan vi regne med at han kommer med flere navn. Erdogans langsiktige mål er trolig å skape en praksis med nærmest automatisk utlevering av personer som han sier er «terrormistenkt.»

I Tyrkia omfatter jo dette ordet nesten alle som gjør motstand mot eneherskeren Erdogans undertrykkelses- og krigspolitikk. «Terrormistenkt», slik Erdogan bruker ordet, er et politisk og ikke et juridisk begrep.

1940: Sverige sendte norsk sabotør til Hitlers giljotin

Erdogans krav til Sverige og Finland i dag, kan til en viss grad sammenlignes med et tysk krav til Sverige under andre verdenskrig. I årevis hadde politiet i flere europeiske land samarbeidet med tyske Gestapo (Geheime Staatspolizei). Sammen skulle de ødelegge en kommunist-ledet sabotasjeorganisasjon. Sabotørene – som stort sett var sjøfolk og havnearbeidere – hadde  senket tyske skip på vei til Francos Spania. Disse skipene fikk aldri levert sine våpenlaster til fascistene under den spanske borgerkrigen.

Den norske sabotasjelederen Martin Hjelmen ble arrestert i Sverige i februar 1940. Sosialdemokraten Per Albin Hansson var da statsminister i en koalisjonsregjering. Svenske myndigheter utleverte Hjelmen til Tyskland. Han ble avhørt og torturert av Gestapo, og til slutt henrettet med giljotin i Brandenburg 30. mai 1944. 

1975: Statsminister Olof Palme fordømte «disse satans mordere»

Men Sverige har også en nyere og mer ærefull historie. 27. september 1975 henrettet det fascistiske Franco-regimet fem baskiske frihetskjempere. Sveriges statsminister Olaf Palme holdt dagen etter en tale på Sosialdemokratenes partikongress. Statsministeren snakket tydelig om det internasjonale samfunnets passivitet overfor den moderne fascismen:

«Det fantastiske er at dette fortsetter, at disse satans mordere får fortsette på samme måte.»

Svensk originaltekst: «Det fantastiska är att detta fortsätter, att dessa satans mördare får hålla på som det sker«.

2022:Hva gjør statsminister Magdalena Andersson?

Olof Palmes partifelle Magdalena Andersson er i dag statsminister i Sverige. Selv om Tyrkia ikke har dødsstraff, vet hun at utallige kurdiske frihetskjempere har dødd i tyrkiske fengsler. Jeg har selv møtte flere av de som har blitt torturert og skadet for livet. Andersson vet selvfølgelig også at Tyrkia i flere år har ført krig i nabolandene Irak og Syria.

Rikskansler Adolf Hitler sa i sin tid at han kjempet for «lebensraum». Før og under andre verdenskrig brukte han dette slagordet for å rettferdiggjøre Tysklands krav om å beherske både nabostater og koloniområder i Afrika.

Til sammenligning har Erdogan i flere år sagt åpent at han fører krig for å skape det store Tyrkia som Mustafa Kemal Atatyrk aldri klarte å få til.  Dette betyr krig for å flytte statsgrenser.

Nå er det opp til statsminister Magdalena Andersson å avgjøre om kurdiske Znar Bozkurt skal utleveres på samme måte som Martin Hjelmen ble utlevert til Gestapo. Mye er forskjellig: Hjelmen organiserte og ledet effektive sabotasjeaksjoner. Bozkurt er en homofil militærnekter som sier han har vært aktivist for HDP (Folkenes demokratiske parti.)

Madrid-avtalen gir Sverige en politisk «vetorett»

Madridavtalen mellom Tyrkia, Finland og Sverige innledes med en setning som sier at den er utarbeidet «i regi av NATOs generalsekretær.» Dermed får alle vite at Jens Stoltenberg, Norges tidligere statsminister, vil framheve sin egen helt avgjørende rolle.

Mye negativt har blitt sagt om Madrid-avtalen. Men den har også en viktig bestemmelse som kan hindre at Erdogan får sine «terrormistenkte» utlevert. Dette kan skje viss Sverige vilbeskytte dem. Det er et politisk spørsmål som Sverige selv avgjør.

Madrid-avtalens punkt 8 sier at avtalen skal gjennomføres «in accordance with the European Convention on Extradition.» Denne konvensjonen fastsetter hvordan statene skal behandle  krav om utlevering av «vanlige» kriminelle. Dette er viktig.

Politiske aktivister blir i flere land arrestert, tiltalt og straffet for «vanlig» kriminalitet. Ett eksempel: Ingen vet hvor mange av presteregimets motstandere i Iran som har blitt straffet for det som kalles «narkotika-kriminalitet.»

«Utlevering skal ikke skje viss . . .

Utleveringskonvensjonens artikkel 3 har derfor en glassklar avgrensing:

«Extradition shall not be granted if the offence in respect of which it is requested is regarded by the requested Party [Sweden] as a political offence or as an offence connected with a political offence.»

Sveriges vurdering er avgjørende. Erdogan har faktisk godkjent at den «terrormistenkte» ikke skal utleveres dersom Sverige betrakter hans eller hennes handling «as a political offence or as an offence connected with a political offence.»

Konvensjonens neste punkt er enda videre:

«Den samme regel kommer til anvendelse dersom den anmodede stat [Sweden] har alvorlig grunn til å anta at en begjæring om utlevering for en alminnelig forbrytelse er fremmet i den hensikt å tiltale eller straffe en person på grunn av dennes rase, religion, nasjonalitet eller politiske oppfatning, eller at denne persons stilling kan forverres av noen av disse grunner.»

Engelsk originaltekst: «The same rule shall apply if the requested Party [Sweden] has substantial grounds for believing that a request for extradition for an ordinary criminal offence has been made for the purpose of prosecuting or punishing a person on account of his race, religion, nationality or political opinion, or that that person’s position may be prejudiced for any of these reasons.»

For å gjenta: Den homofile militærnekteren Znar Bozkurt og andre «terrormistenkte skal ikke utleveres viss Sverige har gode grunner til å tro at Tyrkia vil straffe han eller henne på grunn av rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning.

Statsminister Magdalena Andersson avgjør selv hvilken plass hun skal få i svensk historie. Hun kan bli husket fordi hun la seg flat for president Recep Tayyip Erdoğan. Eller eller hun kan bli stående som statsministeren som hadde mot og ryggrad til å følge Olof Palmes appell fra partikongressen i 1975.

Erling Folkvord med kronikk i Medya News

Erling Folkvord bidrar med artikler til Medya News. Her en nylig publisert artikkel på engelsk om Erdogans plan om en Stor Tyrkia.

Artikkelen på norsk:

President Erdoğan: «Det er krystallklart: Første verdenskrig er ikke over ennå»

For sitt heime-publikum har president Recep Tayyip Erdoğan holdt mange taler som ikke er nevnt i europeiske medier. Han har lovet sine velgere å skape Det større Tyrkia som Atatürk ikke klarte å oppnå. Når mediene er tause, er det lettere for andre statsledere å late som om de ikke vet at Erdoğans brudd på folkeretten er en del av en overordna strategi.

For å forstå hvor hen Erdoğan beveger seg med invasjonen av Nord-Irak, som startet 17. april, bør vi ta en titt 100 år tilbake i tid.

Det osmanske parlamentet vedtok Den nasjonale pakten – Misak-ı Millî – 28. januar 1920. Det ble senere ratifisert av det nyopprettede tyrkiske parlamentet. General Mustafa Kemal – som senere tok navnet Atatürk – hadde skrevet dokumentet.

I dag har Tyrkia sitt nye Tyrkias nye strategiske forskningssenter (Yeni Turkiye Stratejik Arastirmalar Merkezi). Navnet får meg til å tenke på The Project for the New American Century, en tenketank opprettet i Washington i 1997. Hensikten var «å fremme amerikansk globalt lederskap». Invasjonene i Afghanistan i 2001 og i Irak i 2003 var de første delprosjektene.

I 2017 publiserte Tyrkias nye strategiske forskningssenter en 1450-siders bok dedikert til Nasjonalavtalen – Misak-ı Millî.

«Det er krystallklart: andre verdenskrig er ikke over ennå»

Erdoğan skrev et forord til denne boken. Den har tittelen «Nøkkelen til parentesen som aldri ble lukket: Misak-ı Millî». Dette er et utdrag av forordet:

«Vårt land har en historisk fortid på mer enn 2.200 år. Det er mange fakta, eksempler på vår strålende fortid som vi skulle trekke lærdommer fra.

(…)

Da det osmanske riket gikk inn i krigen [i 1914] var territoriene 2,5 millioner kvadratkilometer. Da vi grunnla republikken vår [i 1923] hadde vi 780 000 kvadratkilometer igjen.

Det osmanske parlamentet erklærte Misak-ı Millî, kravet om minimum av territorier vi kunne akseptere. Nasjonalforsamlingen som ble innkalt etter grunnleggelsen av vår republikk, aksepterte fullt ut denne ‘nasjonalavtalen’ som tilføyde til våre eksisterende grenser Mosul, Kirkuk, Aleppo, Vest-Trakia, Batum, Kypros og noen få øyer.

Du kan forstå vår interesse og vårt engasjement i det som skjer i Syria, Egypt, Irak, Libya, Balkan og Kaukasus ved å se tilbake på vår historiske fortid. Historien vil gi det beste svaret til de som sier ‘hvilken virksomhet har Tyrkia på disse stedene?’

– Det er krystallklart: Andre verdenskrig er ikke over ennå. Vi vil fortsette kampen og vår innsats med den styrke vi trekker fra vår historie og vår kultur, mot de som prøver å dekke over blodet med blod og barbari med barbari. Den viktigste betingelsen for vår kamp er ikke å glemme Misak-ı Millî.»

Denne programmatiske uttalelsen fra 2017 omtales ofte som Erdoğans manifest. Det bidrar til å forklare hvorfor president Erdoğan ønsker å hevne Atatürks ydmykende nederlag på Lausanne-konferansen i 1923. Seierherrene fra første verdenskrig avsluttet delingen av Midtøsten da de møttes i Lausanne. De avviste Atatürks «Stor-Tyrkia». Han måtte akseptere at de største imperialistiske statene på den tiden – England og Frankrike – kontrollerte de fruktbare og olje- og gassrike områdene i Nord-Syria og Nord-Irak. Atatürk måtte ta farvel med det Stor-Tyrkia han hadde beskrevet i Misak-ı Millî tre år tidligere.

Erdoğans nederlag i Mosul i 2016.

I oktober 2016 talte president Erdoğan på en internasjonal folkerettskonferanse i Istanbul. Det var samme dag som de USA-ledede koalisjonsstyrkene starta angrepet for å frigjøre Mosul fra IS (Islamsk stat). I god tid hadde Erdoğan sendt velutdannede soldater og stridsvogner til den tyrkiske Bashica-basen, som ligger like utenfor Mosul og omtrent 100 kilometer fra den tyrkiske grensen. Mesud Barzani, som da var både partileder og president i Den kurdiske regionen i Irak, hadde gitt sitt samtykke til disse troppebevegelsene gjennom den kurdiske regionen.

På denne konferansen forklarte Erdoğan hvorfor han ikke aksepterte at Tyrkia ble dyttet til side. Nettstedet New Arab skrev: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har ikke latt en dag gå uten å klage over at han ikke ble invitert til frigjøringsoperasjonen i  Mosul.»

New Arab gjenga utdrag fra talen hans under overskriften: «Erdoğan gir Irak en ‘historieleksjon’ om Mosul:

– Da han talte på den internasjonale folkeretts-konferansen i Istanbul mandag, påkalte han et dokument fra tidlig på 1900-tallet som hevdet at Mosul var på tyrkisk jord: – I Mosul ligger en historie for oss. Hvis herrene ønsker det, la dem lese Misak-i Milli (Den nasjonale pakt) og forstå hva stedet betyr for oss, erklærte Erdoğan.

Den tyrkiske presidenten refererte til en osmansk parlamentsvedtatt pakt fra 1920 som betegner Kirkuk og Mosul som deler av Tyrkia.»

New Arabs kommentar var kort: «Erdoğans historieleksjon vil sannsynligvis falle for døve ører igjen, spesielt nå har ‘selskapet’ har starta uten han.»

Dagen etter skrev den tyrkiske dagsavisen Sabah at Erdoğan forsikret at Tyrkia ville delta i både frigjøringen av Mosul og forhandlingene etterpå:

«Tyrkia vil delta i Mosul-operasjoner, og vi vil være ved bordet, sier Erdoğan. Den tyrkiske presidenten lovet at hans land ville slutte seg til både Mosul-operasjonen som begynte om morgenen og eventuelle samtaler om den irakiske byens skjebne i kjølvannet av erobringen fra IS.

(…)

–  De sier at Tyrkia ikke bør gå inn i Mosul. Kom igjen! Hvordan går jeg ikke inn? Jeg har en 350 kilometer lang grense mot Irak. Og jeg er truet fra den grensen, sa den tyrkiske presidenten. De ber oss trekke oss tilbake fra Bashiqa. Ingen bør forvente at vi skal gjøre det, la han til.»

Frigjøringen av Mosul ble nok et nederlag for president Erdoğan. USA støttet den irakiske regjeringen, som nektet å tillate tyrkiske styrker å delta. Erdoğans stridsvogner og velutdannede soldater kunne ikke bevege seg utenfor Bashica-basen.

Kurdistan 24 skrev også, og dette er sant, at «kartet fra ‘Nasjonal-pakten’ inkluderte øyene i det nordlige Egeerhavet og Dodekanesene, vestlige Trakia og Makedonia opp til Thessaloniki, Kypros, Antioch, Aleppo, Jarablus, Der al-Zor, Mosul, Kirkuk og Sulaymaniyah.»

Tre invasjoner etter nederlaget i Mosul

Etter at regjeringene i Bagdad og USA hadde nektet å tillate president Erdoğan å delta i frigjøringen av Mosul, har han gjennomført både tre invasjoner i Syria og mange «mindre» angrep i nabolandene. Regjeringene i Syria og Irak har protestert. De har også krevd at Sikkerhetsrådet i FN reagerer på tyrkiske brudd på folkeretten. Men de har ikke blitt hørt. Sikkerhetsrådet ser ut til å ha vedtatt en uformell regel der president Erdoğan er unntatt fra å følge sentrale elementer i FNs-pakten.

Både USA og Russland har så langt godkjent på forhånd eller stilltiende akseptert de tyrkiske invasjonene av Syria og Irak. Dette gjelder også den siste invasjonen av Irak, som startet 17.

«Se på Hitlers Tyskland» sa Erdoğan i 2016

Alle statsoverhoder har historiske figurer de ser opp til. Og Mustafa Kemal Atatürk er ikke Erdoğans eneste forbilde. I 2016 fikk han mange spørsmål før folkeavstemningen om å endre grunnloven og gjøre presidenten til praktisk talt  enehersker.

På en pressekonferanse 1. januar 2016 svarte president Erdoğan nok en gang på kritiske spørsmål om hvorfor han ønsket å endre grunnloven. Trodde han at en slik endring ville fungere bra i det tyrkiske samfunnet? Erdoğan svarte kortfattet:

«Det er allerede noen eksempler i verden i dag, og også noen fra fortiden. Du ser det når du ser på Hitler-Tyskland.»

På denne måten fokuserte Erdoğan selv på en mulig likhet mellom sine egne metoder og metodene som  Adolf Hitler brukte etter at han hadde blitt diktator.

Så det er fornuftig å se etter likheter mellom Hitler og Erdoğan når det gjelder å erobre nye landområder. I 1938 krevde Hitler innlemmelse av deler av Tsjekkoslovakia i Tyskland. Statsoverhodene i England, Frankrike og Italia aksepterte dette. 30. september 1938 undertegnet de München-avtalen, som ga deler av Tsjekkoslovakia til Hitler. Regjeringen i Tsjekkoslovakia fikk ikke tillatelse til å delta i forhandlingene. Hitler garanterte at han ikke ville kreve ytterligere tyske utvidelser.

Chamberlain, Storbritannias statsminister, erklærte at avtalen ville sikre «fred for vår tid».

Seks måneder senere okkuperte Tyskland resten av Tsjekkoslovakia. I dag vet alle at dette var begynnelsen på andre verdenskrig.

Hvem kan stoppe Erdoğan?

I mai 2022 er det bare PKK-geriljaen i Nord-Irak og SDF (Syrias demokratiske styrker) i Syria som motsetter seg president Erdoğans erobringskampanje, med NATOs nest største hær. Militært er det en kamp mellom en militærgigant og en liten dverg. Likevel har Tyrkia mislyktes hver gang de har erklært at den neste invasjonen vil «utrydde de aller siste PKK-terroristene».

Høsten 2021 erklærte president Erdoğan at 100-årsjubileet for Lausanne i 2023 vil være «den største milepælen på veien mot å bygge et stort og sterkt Tyrkia». Statsoverhoder som ikke setter foten ned nå, vil i fremtiden bli sammenlignet med de lederne som i 1938 møtte Adolf Hitler med appeasement (ettergivenhet).

NATO er i krig – i Kurdistan

Av Svein Olsen og Erling Folkvord, medlemmar i Raudt.

I ly av Ukraina-krigen starta Tyrkias president sin eigen militære «spesialoperasjon». Målet er eit ny-osmansk sultanat

FAKTA


  • Stor-tyrkisk offensiv:
  • I påska sette Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan i verk åtak på den kurdiske delen av Irak.
  • I denne teksten ser Erling Folkvord og Svein Olsen åtaket som et ledd i Erdogans draum om å realisere eit Stor-Tyrkia, slik det vart teikna opp av Tyrkias grunnleggar Atatürk i «Den nasjonale pakten» frå 1920.
  • I denne pakta inkluderte Atatürk mellom anna område i Kurdisan som no ligg under Irak og Syria. Dette territoriet vart den gongen ikkje godkjent av Frankrike og England, som ikkje ville gje frå seg kontrollen over dei petroleumsrike områda.
  • Forfattarane har nettopp kome heim frå ein lengre tur i området.

Har verda forandra seg? I nokre tiår har vi reist i Midtøsten: I dei fire delane av Kurdistan (Tyrkia, Syria, Iran og Irak), i Jordan og i Palestina. Da vi i mars var på rundtur i den kurdiske delen av Irak (Sør-Kurdistan), hadde krigsreportasjane frå Ukraina endra synet vårt på verdssituasjonen. I by og bygd snakka vi med arabarar og kurdarar. Ikkje ein av dei sa: No har verda forandra seg!

I dei fleste av desse statane har vi sett menneske på flukt og andre resultat av invasjonar, krigsbrotsverk og etnisk fordriving. Dei eldste flyktningleirane er 75 år gamle. Regionale leiarar med maktambisjonar og stormakter på jakt etter jordas ressursar, har skapt krigshelvete og  statsterror. I tillegg driv IS (Den islamske staten) framleis meiningslaus terror i ruinane etter nokre av  krigane.

Men mest av alt har vi i desse åra møtt menneske som har tatt opp kampen for sitt eige menneskeverd, for kvinnefrigjering og folkestyre. Nokre av dei er no døde. Mange er lemlesta eller sit i fengsel. Dei har betalt ein høg pris. Men dei held fast på håpet om ei betre verd. Dei gir ikkje opp.

Kurdarane er eitt folk og har ei årtusenlang felles historie. Eit tema gjekk igjen i samtalane vi hadde på siste rundturen: «Kan Kurdistan no bli eit ‘Ukraina’ i Midtausten?» Mange er redde for nye krigar i skyggen av krigen i Europa. Kan gass, olje og andre naturressursar frå Kurdistan bli «løysinga» for eit energifattig Europa viss dei russiske olje- og gasskranene blir stengt? Eller kanskje statsleiarane i Tyrkia, Iran, Irak, Israel og Syria no grip sjansen, og utvidar krigføringa si? I eigne land og i nabolanda.

Palestina har vori okkupert i 75 år. No utnyttar Israel situasjonen på sitt vis. Statsterroren mot palestinarane hardnar til. Kvar dag i dei siste to vekene har settlarar og den israelske okkupanthæren tatt livet av palestinarar på Vestbredden og i Jerusalem. 14 år gamle palestinske ungar med ein stein i handa må rekne med å bli skotne, fordi dei i følgje okkupanten er «terroristar» og ein trussel mot ei av verdas største militærmakter. Israel drit i internasjonal lov. Okkupasjonen av Palestina og dei illegale busettingane er gong på gong dømt illegale og i strid med folkeretten. Og Norge følgjer ikkje opp med sanksjonar. Er det fordi Israel er «vår» okkupant?

Mens vi var i Sør-Kurdistan – eller Nord-Irak – sende Iran rakettar mot regionhovedstaden Hewler (Erbil på arabisk). Iran hevda at dei var retta mot eit «israelsk strategisk senter» i byen. Da hadde president Erdoğan alt gjort seg verdskjend som fredsmeklar mellom Ukraina og Russland. Han samarbeidde med Israels statsminister Naftali Bennett som reiste til Kreml og møtte president Putin. Jerusalem Post slo fast at «Israel kan bli sikkerhetsgarantist for Ukraina». Erdoğan samla så dei stridande partane i det sagnomsuste Dolmabahche-palasset, hovudkvarteret til dei siste osmanske sultanane.

Vi var knapt heimkomne frå Kurdistan før Erdoğan var tilbake i den vanlege rolla si: 17. april starta han eit nytt felttog. Tyrkisk presse skriv at dette er den hittil største invasjonen i Irak. Dei fleste ofra er sivile og blir – akkurat som i Palestina – jaga frå landsbyane sine.

Kva er Midtausten? England og Frankrike delte opp Midtausten for 100 år sia. Fire statar – Tyrkia, Irak, Iran og Syria – «fekk» kvar sin del av Kurdistan. Statsgrensene vart tilpassa stormaktenes ønskjer om kontroll over koloniar og ressursar, ikkje folka sine nasjonale demokratiske rettar. Midtausten er rikt på olje og gass. Det gjeld óg Kurdistan, jamstort med Spania. Og i Palestina vart «jødenes nasjonalhjem» etablert. Europas «jødeproblem» var løyst.

I desse hundre åra har kolonikrigar ridd Midtausten som ei mare, og dei siste 40 åra har vori katastrofale. Det eine «Ukraina» har avløyst det andre. Vi har sjølv vandra rundt i ruinbyar lik dei vi no ser i Ukraina. Flyktningestraumane er dei same, berre litt mørkare i huda. Frigjeringsrørsler har og avløyst kvarandre. Dei kjempar framleis med større og mindre hell.

Desse frigjeringsrørslene som representerer folkas håp om ei betre framtid og eit verdig liv, kan grovt sett delast i to. Ein del med utgangspunkt i dei gamle religiøse og føydale overklassane, og ein del med eit folkeleg og sekulært grunnlag. Slik er det i  Kurdistan, i Palestina, i Jemen osv. Alle kjempar dei ein ulikeverdig kamp, terrorstempla og aldri beskytta av internasjonal lov og rett. Unntaka frå dette er  berre dei få som tener stormaktsinteresser eller regionale herrar. Dette er ikkje vanskeleg å få auge på: Sør-Kurdistan har dei siste 20 åra hatt varierande grad av autonomi innafor Irak.

NATOs Tyrkia bombar og invaderer no både i Irak og Syria, med godkjenning frå USA og Russland. Israel gjer det same. Nord-Irak er i dag styrt av to parti med bakgrunn i gamle klanar/familiar. Dei har delt området mellom seg. For å halde på makta si har dei gjort seg økonomisk avhengige av nabostatane, særleg Tyrkia. Korrupsjonen i «stats»-leiinga er altomfattande. Befolkninga lir og er rasande. Mange  vi snakka med, frykta at Erdogans truslar om full invasjon i 2023 er alvorlig meint, og at Russlands krig i Ukraina vil gjere dette lettere.

Klan- og partileiarane Jelal Talebani og Mesud Barzani i Sør-Kurdistan utnytta situasjonen da USA okkuperte Irak i 2003. Dei støtta okkupasjonsmakta og skjerpa konfliktane mellom arabarar og kurdarar. Ein småbrukar vi møtte i 1998, sa det slik: Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk,

Rojava er den kurdiske delen av Syria. Her starta opprøret mot Assad-regimet allereie i 2004, lenge før det arabiske opprøret i 2011.  I 2012 vart Assad jaga ut av mesteparten av Rojava. Kurdisk, som hadde vori forbode, vart undervisningsspråk. Kvinnefrigjering og eit nytt folkestyre nedafrå var hovudsaker. Dette er ei av dei folkelege og sekulære rørslene. I løpet av 10 år har opprørane utvikla dette til den tverrkulturelle Autonome Administrasjonen av Nord og Aust-Syria (AANES). Ei kurdisk kvinne og ein arabisk mann er i dag likestilte med-leiarar i AANES. Alle har – uavhengig av nasjonalitet – same rett og plikt til å delta i det desentraliserte folkestyret. Tre offisielle språk er likestilt: Assyrisk, arabisk og kurdisk. Alt dette er noko nytt i Midtausten. Dette forsøket på å bygge demokrati nedanfrå er eit oppgjer med patriarkalsk undertrykking av kvinner. Og samtidig ein trussel mot Assads regime, mot stormaktsambisjonane til Erdogan og mot USAs og Russlands interesser. Leiarane i Rojava har samtidig fått kritikk fordi dei i 2014 oppretta ein taktisk allianse med USA mot IS (Islamsk stat). Alternativet var å bli knust og fordrivi av IS. .

På vegner av Tyrkia har Erdogan ambisjonar. Han vil bli større enn general Mustafa Kemal Atatyrk som i 1923 grunnla staten Tyrkia. Det året gjekk Atatyrk på eit audmjukande nederlag på Lausanne-konferansen. Der avslutta sigerherrane frå den første verdskrigen oppdelinga av Midt-Austen. Atatyrk fekk ikkje det Stor-Tyrkia som han tre år tidlegare hadde skrivi inn i Den nasjonale pakta. (Sjå kartet.) England og Frankrike ga ikkje frå seg kontrollen over dei olje- og gassrike områda i Nord-Syria og Nord-Irak. Erdoğans ønskje om revansj er no ein viktig årsak til invasjonane i Syria og Irak.

Barzani-styret i Sør-Kurdistan er i praksis alliert med Tyrkia. På den tredje krigsdagen møtte Erdogan i parlamentet og retta ein takk til Barzani for støtte til invasjonen.[1]

Tyrkia har NATOs nest største hær. Tyrkiske aviser skriv at dei no brukar nesten alt dei har: Kommandosoldatar og andre bakkestyrkar, dronar, jagarfly, helikopter, rakettar og tungt artilleri. Alt, unntatt marinen, er på krigsfot i Sør-Kurdistan.

Etter åtaket på Ukraina, gjentar europeiske politikarar at invasjon i ein annan stat er brot på folkeretten. Daily Sabah skriv at forsvarsminister Akar forsikrar at Tyrkia «tar omsyn til Iraks territoriale integritet». Operasjonen «er berre retta mot terrorister.» Samtidig vart den tyrkiske ambassadøren i Irak innkalla til utanriksdepartement for å motta ein sterk protest.

Om vi hadde eit av dei nyaste satelittfotoa over krigsområdet framfor oss, ville vi sett at dette er krig for å utvide dei områda i Irak som Tyrkia lenge har okkupert. Dette må til viss Erdoğan skal bli større enn Atatyrk. Han må og utradere geriljaen til PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet), dei einaste som slær tilbake mot invasjonshæren.

Revansje for Atatyrks nederlag? For fem år sia sa Erdoğan at han vil «fortsette å arbeide dag og natt» for målet som er å gjere Tyrkia større. Han lovar å realisere Den nasjonale pakta frå 1920. Dei tre invasjonane i Syria dei siste fem åra er og ein del dette prosjektet. I ein tale i fjor haust lova han at 100-årsdagen for Lausanne skal bli «den største milepælen på vegen mot å bygge eit stort og sterkt Tyrkia.» 100-årsdagen er 23. juli 2023.

Er det fellestrekk mellom Putins kamp for eit nytt Tsar-Russland og Erdogans kamp for eit ny-osmansk sultanat? Mykje kan tyde på at det russiske åtaket på Ukraina gir Erdogan ei  uventa åpning for prosjektet hans. Bekymringa er stor både i Nord og Aust-Syria og i Nord-Irak. Kva vil Iran og Israel gjere? Spørsmåla er mange og svara få.

Vil USA/NATO og Europa no ta i bruk folkerett og sanksjonar mot okkupantane i Midtausten, slik dei gjer i Ukraina? Eller skal dobbeltmoralen fortsette å skjerme «våre» okkupantar og krigsherrar?


[1] I talen i parlamentet sa Erdogan: «Eg takkar den sentrale regjeringa i Irak og den regionale administrasjonen for deira støtte til vår kamp mot terror»


Artikkelen ble publisert første gang i Klassekampen 23.04.2022

Solidaritet med Kurdistan støtter det palestinske folkets frigjøringskamp.

Utgangspunktet til det kurdiske og det palestinske folkets frigjøringskamper er stormakters kolonialistiske politikk: europeiske, russiske, USA og regionale imperiebyggeres ønske om dominans og kontroll. Dette har gjort store deler av Midtøsten og Tyrkia til ei slagmark for rivalisering mellom dem. Både kurderne og palestinerne er blitt nekta sine nasjonale og demokratiske rettigheter, og er i stedet blitt utsatt for krig, okkupasjon, etnisk rensing og alle mulige former for undertrykking. Denne krigen har nå pågått i over 100 år. Den sionistiske bosetterstatens fordriving av det palestinske folket og stadfestinga av Israel som staten bare for jøder, og den Tyrkiske statens, “en nasjon – et folk = det tyrkiske”, assimileringspolitikk er den samme: alle andre folkegrupper nektes sine nasjonale og demokratiske rettigheter. 

Israel har den siste tida intensivert angrepene mot det palestinske folket – invadert Al Aqsa-moskeen med politi, hær og bevæpna bosettere, utløst bosetteres vold mot palestinere over hele det historiske Palestina, erklært unntakstilstand i noen områder og bombet Gaza. Over 160 000 er blitt flyktninger i et område ingen kan flykte fra.

Mer enn 260 palestinere er drept, 2000 er såra og mer enn 1000 arrestert i hele det historiske Palestina, før en skjør våpenhvile nå er inngått mellom okkupanten Israel og den palestinske motstandsbevegelsen i Gaza.

Palestinerne har nok en gang svart på Israels angrep med tapperhet og besluttsomhet og starta en bevegelse som forener palestinere over hele det historiske Palestina og i eksil.

Samtidig med Israels overgrep fortsetter Tyrkia sine folkerettsstridige invasjoner og kriger i Syria og Irak, først og fremst retta mot kurdernes frigjøringsbestrebelser.

Våpenhvilen i Gaza endrer ikke på de grunnleggende årsakene til krigen mot palestinerne. Den voldelige apartheid- og bosettingspolitikken, i strid med FN-vedtak og folkerett, vil fortsette.

Det internasjonale samfunnets stilltiende godkjenning av Israels og Tyrkias folkerettsstridige okkupasjonspolitikk gjør at overgrepene mot palestinere, kurdere og andre minoriteter får fortsette. Mens andre lands brudd på internasjonal lov og rett umiddelbart blir møtt med sanksjoner og boikott, går Israel og Tyrkia konsekvent fri.

Solidaritet med Kurdistan støtter det palestinske folkets rett til å kjempe for sine nasjonale og demokratiske rettigheter i sine områder. Det palestinske folkets kamp er også kurdernes kamp, og omvendt. Israels og Tyrkias kriger mot egen og andre lands befolking er en katastrofe for alle undertrykte.

Vi støtter palestinernes og kurdernes oppfordring om boikott av Israel og Tyrkia.

Vi krever at den norske regjeringa sørger for at disse regimenes folkerettsbrudd nå får konsekvenser. Norges plass i Sikkerhetsrådet er en utmerka plass for å synliggjøre en slik politikk, uavhengig av USA og andre stormakter.

Ingen er fri før alle er fri.

Vedtatt på landsstyremøtet til Solidaritet med Kurdistan 6. juni 2021

Stans fengslingene og forfølgelsen av den  politiske opposisjonen i Tyrkia.

Landsstyret i Solidaritet med Kurdistan (SolKurd) oppfordrer regjeringa og Stortinget  til å følge opp initiativet fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) som protesterer skarpt mot undertrykkingen av den politiske opposisjonen, som nå tiltar i opptakten til lokalvalgene i Tyrkia 31. mars neste år.

Forfølgelsene rammer først og fremst representanter for partier som ivaretar interessene til den kurdiske befolkningen, som lokalavdelingene til Demokratisk Regionsparti (DBP) og det nasjonale Folkenes Demokratiske Parti (HDP)

Allerede i mars var over 300 personer, inkludert et titalls ledere og forventede listekandidater for HDP og DBP fengslet eller holdt i varetekt, eller på annen måte forhindret i å drive sitt politiske arbeide. Kontorene i byer som Van, Batman og Mardin var raidet og lederne tatt i forvaring.  Nå kommer det daglig meldinger om nye aksjoner mot partikontorer og fengsling av ledere. Samtidig trappes militære maktdemonstrasjoner opp, som i provinsene Siirt og Diyarbakir, hvor Erdogans parti tapte posisjoner ved de nasjonale valgene i juni.

Forfølgelsene i de kurdiske kjerneområdene er ikke nye. De har vedvart helt fra krigshandlingene ble trappet opp etter president Erdogans valgnederlag i 2015. Vi har sett en ny opptrapping etter at unntakstilstanden ble opphevet tidligere i år.

OSSE protesterer overfor tyrkiske myndigheter, fordi undertrykkinga intensiveres i opptakten til en valgkamp, og rettsforfølgelsen av det sentrale lederskapet i HDP også forsterkes. I tillegg til at de opprinnelige partilederne Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag fortsatt holdes fengslet på ubestemt tid, er det tatt ut tiltale og krav om arrest også av nåværende medleder Pervin Buldak.

OSSE ber om at «massearrestasjonene og trakasseringen av den politiske opposisjonen i Tyrkia må ta slutt. Spesielt før lokalvalgene neste år, hvor det er svært viktig at partier og kandidater får komme fram med sine syn, uten press fra regjeringen».

De påtaler også at regjeringen har avsatt valgte ordførere i kommuner hvor DBP vant valget sist, og innsatt erstattere utpekt fra regjeringshold.  Nå har Erdogan også kommet med trusler om at det samme vil skje om de kurdervennlige partiene skulle vinne valgene neste år.

Den sterkt autoritære og udemokratiske opptakten til valgkampen provoserer også andre opposisjonspartier i Tyrkia. Det republikanske Folkepartiet (CHP) reagerer sterkt og frykter at tiltakene vil ramme også dem og andre opposisjonspartier.

Når Erdogan nå søker å bedre forholdet til europeiske land, som følge av økonomiske og sikkerhetspolitiske problemer, mener Landsstyret i SolKurd at Norge også må markere seg mot den faretruende utviklingen som Erdogans egen politikk fører Tyrkia inn i.

Vedtatt i landsstyrets møte 3. november 2018

For kommentarer:

Erling Folkvord, leder av Solidaritet med Kurdistan

Mobil 41 51 03 03

*******

Dette er pressemelding fra OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) 12. oktober 2018.

http://www.OSSEpa.org/news-a-media/press-releases/2923-OSSE-pa-human-rights-leaders-concerned-at-detentions-of-turkish-opposition-members

 

Den tyrkiske krigen og krigsmetodane i Afrin. Erling Folkvord

Bakur i Syriakrigens skygge

Av Arnljot Ask

Kurderne i Tyrkia, spesielt i de kurdiske kjerneområde i Sørøst Tyrkia, som kurderne sjøl kaller Bakur, har siden sommeren 2015 blitt trakassert og forfulgt uten særlig oppmerksomhet fra omverdenen.

Krigen i nabolandet Syria, som dominerer mediabildet, er en av årsakene til dette. Den andre hovedgrunnen til denne glemte krigen, er at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan hevner seg på kurderne for at de forpurret hans plan om diktatorisk enevelde i valgene 7.juni 2015. Erdogans store drøm er å gå inn i 100 årsjubileet for den tyrkiske republikken i 2023, ikke bare som landsfader på høyde med Kemal Ataturk, men også ta opp arven etter de osmanske sultanene Mehmet II og Suleiman den store.

Tyrkias invasjon i den kurdiske kantonen Afrin i Syria nå i vinter brukes til å hisse opp nasjonalistiske strømninger, som skal gi han større oppslutning i de kommende valgene. Heller ikke de sosialdemokratiske kemalistene i det største opposisjonspartiet CHP tør annet enn å heie på det de kaller forsvarskrigen mot de som aldri har angrepet Tyrkia.

Den nye opptrappingen av krigen mot kurderne i Bakur tok for alvor av i juli 2015 og fortsetter nå på det tredje året.

Krigen på 1990-tallet førte til at Diyarbakir svulmet opp fra noen hundre tusen innbyggere til over en millionby på noen få år, som følge av at innpå 4000 landsbyer og mindre tettsteder ble svidd av og lagt i grus. PKK-geriljaen skulle miste «vannet den svømte i» Andre større byer vokste også sterkt. Nå har det vært bykjernene som har blitt sterkest angrepet militært. Deler av gamlebyen i Diyarbakir, eller Amed, som er det kurdiske navnet, er ødelagt, fordi Ankara skulle straffe kurdere som motsatte seg den harde undertrykkinga . Det samme ble stor deler av byer nær grensene til Syria og Irak, som Cizre, Nusaybin, Sirnak og Silopi. Sirnak, en by på ca 70 000 som den kurdiske bevegelsen har dominert, ble nesten jevnet med jorden, unntatt bygningene som hørte til regimet.

Vi var en gruppe på sju fra Norge som dro ned for å delta i Newroz-feiringen, den kurdiske nyttårs- og frigjøringsdagen, og for å reise rundt og observere hva som skjer der nå. Allerede første dagen, kvelden før Newroz i Diyarbakir, fikk vi føle litt av undertrykkingsregimet som etableres der. Fem av oss ble hanket inn av politiet utenfor hotellet vårt og brakt til forhør på politistasjonen, fordi en av oss hadde det kurdiske «palestinaskjerfet» (med kurdiske farger) bundet rundt håndleddet sitt. Vi ble sluppet fri etter ca 5 timer, da det jo ikke var forbudt å feire Newroz i byen, og heller ikke å besøke Folkenes Demokratiske Parti (HDP), som var arrangører av feiringen. Og kurderskjerfet var jo til salgs i noen butikker, om enn ikke så mange som før.

Innmarsjen til Newrozfesten dagen etter ble preget av et massivt politioppbud, som sjekket og fotograferte passene og kroppsvisiterte de som skulle inn på gjestetribunen et halvt dusin ganger. Det gjaldt ikke bare utenlandske gjester. De fleste var medarbeidere fra HDP eller andre fra det kurdiske miljøet som var invitert. Vi så ikke at noen led fysisk overlast. Hensikten så ut til å være å plage og skremme folk fra å bli med på noe slikt seinere. Til tross for dette var det flere som deltok på Newrozfesten i byen i år enn i fjor, nærmere 400 000 med et sterkt innslag av ungdommer. Kurderne lar seg ikke skremme så lett.

På turen vår fikk vi ytterligere innblikk i denne formen for overvåkingsregime og psyksisk krigføring. I byene Batman og Mardin, hvor vi også møtte HDP, ble vi fortalt at deres folk, og folk fra Det demokratiske regionspartiet (DBP), som er de som stiller opp i lokalvalgene, stadig blir hentet inn fra gaten til forhør. Hvis de ikke fengsles, slipper de ut igjen, ofte med beskjed om at det blir reist en sak mot dem.  Adalet Kaya, fra HDP i Mardin, var i politiets søkelys. Hun holdt en appell hvor hun leste opp en hilsen fra en av de kurdiske kvinnelederne under 8.mars feiringen der, hvorpå hun ble kalt inn og fratatt brevet med hilsenen. Hun håpet at hun ble pågrepet på gaten, ikke at de kom hjem til henne og sparket inn dørene og skremte opp hennes lille datter. Et par dager før vi møtte henne var 18 medarbeidere fra partiet arrestert. De avventet hva som ville skje med dem. Vi ble anbefalt å ikke besøke HDP-kontoret i byen, for ikke på nytt å bli plaget av politiet.

På partikontoret i Batman var  8 av de som noen av oss  hadde møtt der for 2 år siden nå i fengsel. En av de vi møtte nå var nettopp sluppet ut etter 8 år innenfor murene. Han var tydelig følelsesmessig preget av oppholdet, men fortsatt oppsatt på å slåss for det han oppfattet som rettferdighet.

Neste nivå, etter trakasseringer med pågripelser og forhør, var langvarige fengslinger og rettslige siktelser. Hishyar Özsoy, parlamentsmedlem for  HDP fra Bingøl,  fortalte at ca 5000 medarbeidere i HDP nå satt fengslet, og at nærmere 15000 hadde vært arrestert og hadde rettssaker i vente. De som sitter, eller har sittet, i ledende stillinger for HDP har flere rettssaker og anklager mot seg. Som tidligere medleder Selahattin Demirtas, som har åtte anklagepunkter i hovedrettssaken mot seg, med samlet påstand om over 180 år i fengsel.

I tillegg til rettsforfølgelse og fengsling  av medarbeidere, blir de kurdiske organisasjonene angrepet ved å frata dem kontorene og økonomiske midler til ansatte, eller rett og slett ved å forby dem. Det er nå bare HDP og DBP som får ha offentlige kontorer, og de er også forberedt på at disse kan stenges, særlig DBP som ikke har nasjonal parlamentarisk posisjon. Foran valgene som er planlagt i 2019 drøfter de om de må stifte andre partier for å kunne delta.

Etter lokalvalgene i 2014 fikk DBP ordførerne i de fleste kommunene i de kurdiske kjerneområdene. Men høsten 2016 startet en kampanje for å svekke DBP og det lokale sjølstyret. Alle kurdiske medordførere (kurderne har konsekvent to ledere, en kvinne og en mann, i alle lederstillinger) ble etter hvert fratatt stillingene og de fleste fengslet. Ennå sitter 56 i fengsel og venter på dommene, ifølge en sentral talskvinne for DBP. Alle DBP-ordførerne er erstattet av personer utpekt av regjeringen i Ankara, og går under kallenavnet kayyum. Også de offentlige ansatte som jobbet i DBP-adminstrasjonen i kommunen ble oppsagt, i tillegg til at servicetiltak spesielt innrettet på kvinner som snakket kurdisk, innenfor utdanning, helsevesen, kultur osv ble stengt. I Batman ble et senter som bisto ca 1000 kvinner med ulike tjenester stengt. Dette gir seg utslag også i at de nye offentlig ansatte stort sett er menn. I Batman var 95% i den lokale administrasjonen nå menn, ifølge den kvinnelige medlederen i HDP der, Berivan Helen Izik..

De massive militære angrepene mot bykjernene i de kurdiske byene nådde sitt toppunkt i 2016. I ly av unntakstilstanden som ble innført etter kuppforsøket i juli 2016, og som fortsatt forlenges hver tredje måned, og lokale unntakstilstander flere steder i Bakur, fortsetter militære sammenstøt mellom den tyrkiske hæren og Folkets forsvarsstyrker (HPG), den militære grenen til PKK. De ødelagte bykjernene holdes fortsatt avsperret, mens Ankara-regimet er i ferd med å bygge opp ny arkitektur der. I Diyarbakir hadde knapt halvparten av de vel 60 000 som var forflyttet sist desember nå fått lov til å vende tilbake, ifølge Hurriyet News. Men mange har ikke råd til å flytte inn i de nye husene de blir tilbudt utenfor hjemstedene sine.

Nye unntakstilstander blir stadig erklært, fordi Ankara jakter etter PKK-enheter de sier utgjør en trussel. Rett etter innmarsjen i Afrin i februar, skjedde det i 176 landsbyer og tettsteder bare i provinsen Diyarbakir. Denne jakten fører sjølsagt til stadige militære sammenstøt, som ofte fører til tosifret antall drepte på begge sider. Områdene utenfor bykjernen i Mardin var også utsatt for dette.

Den harde undertrykkinga skaper en bitterhet blant kurdere for at omverdenen lar Erdogan få ture fram uten særlig motstand fra den, særlig Vesten. Men etter nærmere hundre år med oppturer og nedturer, er de ikke de som gir opp kampen, sjøl om de nå er presset på defensiven i Bakur og Afrin. Som parlamentsmedlemet Hishyar Özcoy uttrykte det: -hvis vi taper denne kampen nå, vil det sette både oss og hele Midtøsten flere generasjoner tilbake. Og oppslutningen om Newroz, både i Diyarbakir og Batman, viste at kampviljen er stor.

Det kommende året vil være avgjørende. Flere ting peker også mot at Erdogan-regimet har dårligere odds enn kurderne. Økonomien skranter, og den voksende krigføringen vil ikke snu dette. Å innta Afrin er heller ikke det samme som å holde på regionen i en geriljakrig, hvor de er i en belastet allianse med jihadister både fra al Queda og IS. Det politiske prosjektet med å skape en tyrkisk-islamsk koalisjon er ikke bærekraftig. Den nasjonalistiske valgalliansen, Folkets Allianse, som nå etableres mellom Erdogans AK Parti og det ultranasjonalistiske Nasjonale Aksjons partiet (MHP) ser ikke ut til å favne mer enn ca 45%. MHP har fått en avskalling av kemalister som ikke liker religionens økende inntog i staten.   Hvis krigspolitikken fortsetter og valgene ikke blir før høsten 2019, brenner det et blått lys fort Erdogans drøm om reint flertall og allmakt i sitt nye Tyrkia.

download

Arnljot Ask

 

 

 

 

Natos egen krigsforbryter

Av Kariane Westrheim, professor ved UiB. På trykk i  Klassekampen 21. mars.2018

Tyrkias krigshandlinger i Afrin kvalifiserer til forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor tier Norge?

Tyrkias gigantiske krigsmaskin klarte 18. mars å omringe byen Afrin i det kurdiske Nord-Syria. Tusenvis av mennesker er drept i kampene og langt flere er drevet på flukt. Tyrkias sultan har kvittet seg med sin favoritt-fiende, de kurdiske terroristene, som ifølge ham forsvant «med halen mellom beina». Han henviser til SDF (Syrian Democratic Forces) som blant andre består av den kurdiske militsen YPG og YPJ (kvinnenes hær), den væpnede grenen av det kurdiske partiet PYD. Erdogan betrakter YPG og YPJ som avleggere av PKK, som Tyrkia har kjempet mot siden 1984.

Et par uker inn i kampene om Afrin skjer det alvorlige brudd på menneskerettighetene og på folkeretten, på tross av at internasjonale allianser og traktater forplikter sine medlemsland til å respektere folkeretten. På en pressekonferanse i den tyrkiske byen Kilis sa visestatsminister Recep Akda at operasjon Olive Branch var ment å beskytte Tyrkias grenser mot terrororganisasjoner som PYD, YPG og Daesh i Afrin, og at retten til selvforsvar er garantert av folkeretten og FNs Sikkerhetsråds resolusjoner. Men Tyrkia har i lang tid vist mangel på respekt for syriske grenser, blant annet ved å tillate medlemmer av terrororganisasjonen Daesh ( IS) å entre Syria via Tyrkia.

Et eksempel er kampen om Kobani i Nord-Syria, der IS fikk hjelp av Tyrkia til å legge byen i grus. Ifølge Democratic Federation of North Syria kjemper medlemmer av IS og Al Nusra Front sammen med den tyrkiske hæren også i Afrin. Erdogan sier han vil bekjempe terrorisme, befri sivile og repatriere flyktninger fra Tyrkia til Afrin. Men dem Erdogan kaller terrorister (YPG, YPJ og SDF) spilte den viktigste rollen, sammen med USA, når det gjaldt å bekjempe IS i Midtøsten. Nå er IS blitt Tyrkias allierte i kampen mot kurderne. Hvordan kan en stat hevde å bekjempe terrorisme, mens den bruker terrorister i angrepene mot kurderne?

Tyrkia har vært medlem av Nato i mer enn 60 år. Natos manglende vilje til hindre Erdogan i å angripe Afrin på syrisk territorium forblir et mysterium. Inntil Tyrkias angrep var Afrin det tryggeste området i Syria, men i møte med vilkårlige angrep med avanserte våpen er det befolkningen som har lidd mest.

Hæren har rammet sivile, infrastruktur – inkludert demninger og fabrikker, i tillegg til arkeologiske kulturarvsteder – og gjenstander. Slik elimineres kulturarven til folk og etnisiteter som historisk har bebodd området.

Hærens angrep i de kurdiske områdene i Nord-Syria kvalifiserer til forbrytelser mot menneskeheten, som grove brudd på krigens lover, og det med utpreget aggresjon. Hvorvidt Tyrkias krigsforbrytelser og drap på sivile under Erdogan kan karakteriseres som folkemord – med tanke på at angrepene er rettet mot en etnisk gruppe, kurderne – er fortsatt et åpent spørsmål.

Angrepene i Afrin er forhåndsbestilt av president Erdogan – han har selv kunngjort dette vidt og bredt – og menneskene han angriper er etniske kurdere. Erdogans krigshandlinger- og fiendtlighet mot kurderne er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det ligger i FNs mandat og oppgave å beskytte mot trusler og handlinger som setter internasjonal fred og sikkerhet i fare. Man skulle derfor tro at FN derfor ville handle umiddelbart for å stoppe Erdogans trusler og iverksettingen av dem.

Tyrkia er ikke medlem av Den internasjonale straffedomstolen (ICC), heller ikke Syria, men det skulle ikke være noe i veien for at FN kan be straffedomstolen ICC om umiddelbart å vurdere Tyrkias overgrep mot kurderne i Afrin og andre steder. De fleste kriger de siste årene har vært interne (borgerkriger), ikke kriger mellom stater. Hver krig fører til lidelse for de berørte. Tyrkias krigføring i Nord-Syria kan åpne for nye mellomstatlige kriger. FN og Nato kan, dersom de har politisk og humanitært mot, stoppe en slik utvikling før den eskalerer.

Angrepet på Afrin representerer er ny fase i den tyrkiske statens krig mot det kurdiske folket. Kurdernes tidligere motstand og seier i kampen for Kobane fikk Erdogan til å avbryte fredsprosessen med PKK. Fra 2015 og til nå har det internasjonale samfunnet vært vitne til krigsforbrytelser og grove overgrep på menneskerettighetene i de kurdiske områdene i Tyrkia, der tusenvis er drept og hundretusener fordrevet.

Erdogan gjennomfører en statsorganisert utrenskning under påskudd av å bekjempe PKK. For Erdogan er alle kurdere potensielle terrorister. Det er mange eksempler på dette; angrepene og ødeleggelsene av de kurdiske byene Cizre, Nüsaybin og Diyarbakir-Sur – den gamle bydelen Sur står for øvrig på Unescos verdensarvliste. Nå er denne verdensarven jevnet med jorden, uten et ord fra Unesco. Massedrap, ødeleggelser, fornedrelse og fordrivelse av sivilbefolkningen fulgte i hærens kjølvann.

Hvem er ansvarlige for at Tyrkia fritt får gjennomføre krigsforbrytelser og ugjerninger mot uskyldige sivile?

Først og fremst Erdogan selv, dernest USA, FN, EU og Russland. Hva så med Norge? Bortsett fra en og annen stemme har det vært politisk stillhet mens krigen har pågått. Slik sett bærer også Norge et ansvar.

FNs sikkerhetsråd har bedt om umiddelbar våpenhvile, hæren må umiddelbart trekke seg ut fordi Tyrkias tilstedeværelse i Afrin er et brudd på folkeretten. Men viktigst av alt er det at kurderne i Syria og deres organisasjoner inkluderes i den FN-ledede fredsprosessen for en politisk løsning.

 

 

Brende: Send en offisiell delegasjon til Sørøst Tyrkia

Marie Sørhaug og Erling Folkvords artikkel på trykk i Klassekampen

Den tyrkiske regjeringa har trappa  opp  krigshandlingene mot kurdiske sivile foran folkeavstemningen i Tyrkia 16.april. De siste 2 ukene har politi og militære styrker blokkert flere landsbyer i Nusaybin-distriktet, nær grensa mot Syria. De har angrepet befolkningen med tunge våpen. Antall drepte er ennå uklart, da verken politikere eller  menneskerettsorganisasjoner får besøke området. Dette burde påkalle oppmerksomheten til norske myndigheter .

Landsmøtet i Solidaritet med Kurdistan oppfordrer utenriksminister Børge Brende til å sørge for at Norge sender en offisiell delegasjon som skal undersøke anklagene om alvorlige brudd på menneskerettigheter i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst Tyrkia.

Norge må ikke ligge tilbake for EU og stater i Europa som sender, eller prøver  å sende undersøkelsesdelegasjoner til områdene.  

 EU-parlamentets  ansvarlige for Tyrkia, Kati Piri, var nettopp på nytt besøk i Tyrkia for å følge opp situasjonen for fengslede journalister og menneskerettighetsaktivister. Hun rapporterte 22. februar til avisen Cumhuriyet at situasjonen i landet har forverret seg for hvert besøk der. Hun konkluderte med at dette ikke kan snus så lenge det er unntakstilstand i landet. Myndighetene bruker den til å kneble all opposisjon og til å rettferdiggjøre sin framferd i de kurdiske områdene i landet.

EU gikk også nettopp hardt ut mot vedtaket om å frata medleder i HDP, Figen Yuksekdag, hennes plass i Parlamentet. Fra før er hun og hennes medleder Selahettin Demirtas pluss 11 andre parlamentsmedlemmer fra HDP suspendert og fengslet. Slik hindres de fra å møte i Parlamentet. Medleder Demirtas er dømt til 5 måneders fengsel. 67 ordførere i den kurdiske delen av Tyrkia er også fengslet og erstattet av administratorer fra sentralregjeringen i Ankara.

Hvis Tyrkia ikke legges under press, også fra sine allierte i Europa, er det grunn til å frykte gjentakelse av massakrene som fant sted i Cizre og andre kurdiske byer for et år siden.   Solidaritet med Kurdistan forventer at Norge både sender sin egen delegasjon til Sørøst Tyrkia og medvirker til å opprette av  internasjonal undersøkelseskommisjon.

Oslo, 23.februar 2017
Marie Sørhaug og Erling Folkvord,
medledere i Solidaritet med Kurdistan.