Stans fengslingene og forfølgelsen av den  politiske opposisjonen i Tyrkia.

Landsstyret i Solidaritet med Kurdistan (SolKurd) oppfordrer regjeringa og Stortinget  til å følge opp initiativet fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) som protesterer skarpt mot undertrykkingen av den politiske opposisjonen, som nå tiltar i opptakten til lokalvalgene i Tyrkia 31. mars neste år.

Forfølgelsene rammer først og fremst representanter for partier som ivaretar interessene til den kurdiske befolkningen, som lokalavdelingene til Demokratisk Regionsparti (DBP) og det nasjonale Folkenes Demokratiske Parti (HDP)

Allerede i mars var over 300 personer, inkludert et titalls ledere og forventede listekandidater for HDP og DBP fengslet eller holdt i varetekt, eller på annen måte forhindret i å drive sitt politiske arbeide. Kontorene i byer som Van, Batman og Mardin var raidet og lederne tatt i forvaring.  Nå kommer det daglig meldinger om nye aksjoner mot partikontorer og fengsling av ledere. Samtidig trappes militære maktdemonstrasjoner opp, som i provinsene Siirt og Diyarbakir, hvor Erdogans parti tapte posisjoner ved de nasjonale valgene i juni.

Forfølgelsene i de kurdiske kjerneområdene er ikke nye. De har vedvart helt fra krigshandlingene ble trappet opp etter president Erdogans valgnederlag i 2015. Vi har sett en ny opptrapping etter at unntakstilstanden ble opphevet tidligere i år.

OSSE protesterer overfor tyrkiske myndigheter, fordi undertrykkinga intensiveres i opptakten til en valgkamp, og rettsforfølgelsen av det sentrale lederskapet i HDP også forsterkes. I tillegg til at de opprinnelige partilederne Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag fortsatt holdes fengslet på ubestemt tid, er det tatt ut tiltale og krav om arrest også av nåværende medleder Pervin Buldak.

OSSE ber om at «massearrestasjonene og trakasseringen av den politiske opposisjonen i Tyrkia må ta slutt. Spesielt før lokalvalgene neste år, hvor det er svært viktig at partier og kandidater får komme fram med sine syn, uten press fra regjeringen».

De påtaler også at regjeringen har avsatt valgte ordførere i kommuner hvor DBP vant valget sist, og innsatt erstattere utpekt fra regjeringshold.  Nå har Erdogan også kommet med trusler om at det samme vil skje om de kurdervennlige partiene skulle vinne valgene neste år.

Den sterkt autoritære og udemokratiske opptakten til valgkampen provoserer også andre opposisjonspartier i Tyrkia. Det republikanske Folkepartiet (CHP) reagerer sterkt og frykter at tiltakene vil ramme også dem og andre opposisjonspartier.

Når Erdogan nå søker å bedre forholdet til europeiske land, som følge av økonomiske og sikkerhetspolitiske problemer, mener Landsstyret i SolKurd at Norge også må markere seg mot den faretruende utviklingen som Erdogans egen politikk fører Tyrkia inn i.

Vedtatt i landsstyrets møte 3. november 2018

For kommentarer:

Erling Folkvord, leder av Solidaritet med Kurdistan

Mobil 41 51 03 03

*******

Dette er pressemelding fra OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) 12. oktober 2018.

http://www.OSSEpa.org/news-a-media/press-releases/2923-OSSE-pa-human-rights-leaders-concerned-at-detentions-of-turkish-opposition-members

 

Bakur i Syriakrigens skygge

Av Arnljot Ask

Kurderne i Tyrkia, spesielt i de kurdiske kjerneområde i Sørøst Tyrkia, som kurderne sjøl kaller Bakur, har siden sommeren 2015 blitt trakassert og forfulgt uten særlig oppmerksomhet fra omverdenen.

Krigen i nabolandet Syria, som dominerer mediabildet, er en av årsakene til dette. Den andre hovedgrunnen til denne glemte krigen, er at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan hevner seg på kurderne for at de forpurret hans plan om diktatorisk enevelde i valgene 7.juni 2015. Erdogans store drøm er å gå inn i 100 årsjubileet for den tyrkiske republikken i 2023, ikke bare som landsfader på høyde med Kemal Ataturk, men også ta opp arven etter de osmanske sultanene Mehmet II og Suleiman den store.

Tyrkias invasjon i den kurdiske kantonen Afrin i Syria nå i vinter brukes til å hisse opp nasjonalistiske strømninger, som skal gi han større oppslutning i de kommende valgene. Heller ikke de sosialdemokratiske kemalistene i det største opposisjonspartiet CHP tør annet enn å heie på det de kaller forsvarskrigen mot de som aldri har angrepet Tyrkia.

Den nye opptrappingen av krigen mot kurderne i Bakur tok for alvor av i juli 2015 og fortsetter nå på det tredje året.

Krigen på 1990-tallet førte til at Diyarbakir svulmet opp fra noen hundre tusen innbyggere til over en millionby på noen få år, som følge av at innpå 4000 landsbyer og mindre tettsteder ble svidd av og lagt i grus. PKK-geriljaen skulle miste «vannet den svømte i» Andre større byer vokste også sterkt. Nå har det vært bykjernene som har blitt sterkest angrepet militært. Deler av gamlebyen i Diyarbakir, eller Amed, som er det kurdiske navnet, er ødelagt, fordi Ankara skulle straffe kurdere som motsatte seg den harde undertrykkinga . Det samme ble stor deler av byer nær grensene til Syria og Irak, som Cizre, Nusaybin, Sirnak og Silopi. Sirnak, en by på ca 70 000 som den kurdiske bevegelsen har dominert, ble nesten jevnet med jorden, unntatt bygningene som hørte til regimet.

Vi var en gruppe på sju fra Norge som dro ned for å delta i Newroz-feiringen, den kurdiske nyttårs- og frigjøringsdagen, og for å reise rundt og observere hva som skjer der nå. Allerede første dagen, kvelden før Newroz i Diyarbakir, fikk vi føle litt av undertrykkingsregimet som etableres der. Fem av oss ble hanket inn av politiet utenfor hotellet vårt og brakt til forhør på politistasjonen, fordi en av oss hadde det kurdiske «palestinaskjerfet» (med kurdiske farger) bundet rundt håndleddet sitt. Vi ble sluppet fri etter ca 5 timer, da det jo ikke var forbudt å feire Newroz i byen, og heller ikke å besøke Folkenes Demokratiske Parti (HDP), som var arrangører av feiringen. Og kurderskjerfet var jo til salgs i noen butikker, om enn ikke så mange som før.

Innmarsjen til Newrozfesten dagen etter ble preget av et massivt politioppbud, som sjekket og fotograferte passene og kroppsvisiterte de som skulle inn på gjestetribunen et halvt dusin ganger. Det gjaldt ikke bare utenlandske gjester. De fleste var medarbeidere fra HDP eller andre fra det kurdiske miljøet som var invitert. Vi så ikke at noen led fysisk overlast. Hensikten så ut til å være å plage og skremme folk fra å bli med på noe slikt seinere. Til tross for dette var det flere som deltok på Newrozfesten i byen i år enn i fjor, nærmere 400 000 med et sterkt innslag av ungdommer. Kurderne lar seg ikke skremme så lett.

På turen vår fikk vi ytterligere innblikk i denne formen for overvåkingsregime og psyksisk krigføring. I byene Batman og Mardin, hvor vi også møtte HDP, ble vi fortalt at deres folk, og folk fra Det demokratiske regionspartiet (DBP), som er de som stiller opp i lokalvalgene, stadig blir hentet inn fra gaten til forhør. Hvis de ikke fengsles, slipper de ut igjen, ofte med beskjed om at det blir reist en sak mot dem.  Adalet Kaya, fra HDP i Mardin, var i politiets søkelys. Hun holdt en appell hvor hun leste opp en hilsen fra en av de kurdiske kvinnelederne under 8.mars feiringen der, hvorpå hun ble kalt inn og fratatt brevet med hilsenen. Hun håpet at hun ble pågrepet på gaten, ikke at de kom hjem til henne og sparket inn dørene og skremte opp hennes lille datter. Et par dager før vi møtte henne var 18 medarbeidere fra partiet arrestert. De avventet hva som ville skje med dem. Vi ble anbefalt å ikke besøke HDP-kontoret i byen, for ikke på nytt å bli plaget av politiet.

På partikontoret i Batman var  8 av de som noen av oss  hadde møtt der for 2 år siden nå i fengsel. En av de vi møtte nå var nettopp sluppet ut etter 8 år innenfor murene. Han var tydelig følelsesmessig preget av oppholdet, men fortsatt oppsatt på å slåss for det han oppfattet som rettferdighet.

Neste nivå, etter trakasseringer med pågripelser og forhør, var langvarige fengslinger og rettslige siktelser. Hishyar Özsoy, parlamentsmedlem for  HDP fra Bingøl,  fortalte at ca 5000 medarbeidere i HDP nå satt fengslet, og at nærmere 15000 hadde vært arrestert og hadde rettssaker i vente. De som sitter, eller har sittet, i ledende stillinger for HDP har flere rettssaker og anklager mot seg. Som tidligere medleder Selahattin Demirtas, som har åtte anklagepunkter i hovedrettssaken mot seg, med samlet påstand om over 180 år i fengsel.

I tillegg til rettsforfølgelse og fengsling  av medarbeidere, blir de kurdiske organisasjonene angrepet ved å frata dem kontorene og økonomiske midler til ansatte, eller rett og slett ved å forby dem. Det er nå bare HDP og DBP som får ha offentlige kontorer, og de er også forberedt på at disse kan stenges, særlig DBP som ikke har nasjonal parlamentarisk posisjon. Foran valgene som er planlagt i 2019 drøfter de om de må stifte andre partier for å kunne delta.

Etter lokalvalgene i 2014 fikk DBP ordførerne i de fleste kommunene i de kurdiske kjerneområdene. Men høsten 2016 startet en kampanje for å svekke DBP og det lokale sjølstyret. Alle kurdiske medordførere (kurderne har konsekvent to ledere, en kvinne og en mann, i alle lederstillinger) ble etter hvert fratatt stillingene og de fleste fengslet. Ennå sitter 56 i fengsel og venter på dommene, ifølge en sentral talskvinne for DBP. Alle DBP-ordførerne er erstattet av personer utpekt av regjeringen i Ankara, og går under kallenavnet kayyum. Også de offentlige ansatte som jobbet i DBP-adminstrasjonen i kommunen ble oppsagt, i tillegg til at servicetiltak spesielt innrettet på kvinner som snakket kurdisk, innenfor utdanning, helsevesen, kultur osv ble stengt. I Batman ble et senter som bisto ca 1000 kvinner med ulike tjenester stengt. Dette gir seg utslag også i at de nye offentlig ansatte stort sett er menn. I Batman var 95% i den lokale administrasjonen nå menn, ifølge den kvinnelige medlederen i HDP der, Berivan Helen Izik..

De massive militære angrepene mot bykjernene i de kurdiske byene nådde sitt toppunkt i 2016. I ly av unntakstilstanden som ble innført etter kuppforsøket i juli 2016, og som fortsatt forlenges hver tredje måned, og lokale unntakstilstander flere steder i Bakur, fortsetter militære sammenstøt mellom den tyrkiske hæren og Folkets forsvarsstyrker (HPG), den militære grenen til PKK. De ødelagte bykjernene holdes fortsatt avsperret, mens Ankara-regimet er i ferd med å bygge opp ny arkitektur der. I Diyarbakir hadde knapt halvparten av de vel 60 000 som var forflyttet sist desember nå fått lov til å vende tilbake, ifølge Hurriyet News. Men mange har ikke råd til å flytte inn i de nye husene de blir tilbudt utenfor hjemstedene sine.

Nye unntakstilstander blir stadig erklært, fordi Ankara jakter etter PKK-enheter de sier utgjør en trussel. Rett etter innmarsjen i Afrin i februar, skjedde det i 176 landsbyer og tettsteder bare i provinsen Diyarbakir. Denne jakten fører sjølsagt til stadige militære sammenstøt, som ofte fører til tosifret antall drepte på begge sider. Områdene utenfor bykjernen i Mardin var også utsatt for dette.

Den harde undertrykkinga skaper en bitterhet blant kurdere for at omverdenen lar Erdogan få ture fram uten særlig motstand fra den, særlig Vesten. Men etter nærmere hundre år med oppturer og nedturer, er de ikke de som gir opp kampen, sjøl om de nå er presset på defensiven i Bakur og Afrin. Som parlamentsmedlemet Hishyar Özcoy uttrykte det: -hvis vi taper denne kampen nå, vil det sette både oss og hele Midtøsten flere generasjoner tilbake. Og oppslutningen om Newroz, både i Diyarbakir og Batman, viste at kampviljen er stor.

Det kommende året vil være avgjørende. Flere ting peker også mot at Erdogan-regimet har dårligere odds enn kurderne. Økonomien skranter, og den voksende krigføringen vil ikke snu dette. Å innta Afrin er heller ikke det samme som å holde på regionen i en geriljakrig, hvor de er i en belastet allianse med jihadister både fra al Queda og IS. Det politiske prosjektet med å skape en tyrkisk-islamsk koalisjon er ikke bærekraftig. Den nasjonalistiske valgalliansen, Folkets Allianse, som nå etableres mellom Erdogans AK Parti og det ultranasjonalistiske Nasjonale Aksjons partiet (MHP) ser ikke ut til å favne mer enn ca 45%. MHP har fått en avskalling av kemalister som ikke liker religionens økende inntog i staten.   Hvis krigspolitikken fortsetter og valgene ikke blir før høsten 2019, brenner det et blått lys fort Erdogans drøm om reint flertall og allmakt i sitt nye Tyrkia.

download

Arnljot Ask

 

 

 

 

Natos egen krigsforbryter

Av Kariane Westrheim, professor ved UiB. På trykk i  Klassekampen 21. mars.2018

Tyrkias krigshandlinger i Afrin kvalifiserer til forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor tier Norge?

Tyrkias gigantiske krigsmaskin klarte 18. mars å omringe byen Afrin i det kurdiske Nord-Syria. Tusenvis av mennesker er drept i kampene og langt flere er drevet på flukt. Tyrkias sultan har kvittet seg med sin favoritt-fiende, de kurdiske terroristene, som ifølge ham forsvant «med halen mellom beina». Han henviser til SDF (Syrian Democratic Forces) som blant andre består av den kurdiske militsen YPG og YPJ (kvinnenes hær), den væpnede grenen av det kurdiske partiet PYD. Erdogan betrakter YPG og YPJ som avleggere av PKK, som Tyrkia har kjempet mot siden 1984.

Et par uker inn i kampene om Afrin skjer det alvorlige brudd på menneskerettighetene og på folkeretten, på tross av at internasjonale allianser og traktater forplikter sine medlemsland til å respektere folkeretten. På en pressekonferanse i den tyrkiske byen Kilis sa visestatsminister Recep Akda at operasjon Olive Branch var ment å beskytte Tyrkias grenser mot terrororganisasjoner som PYD, YPG og Daesh i Afrin, og at retten til selvforsvar er garantert av folkeretten og FNs Sikkerhetsråds resolusjoner. Men Tyrkia har i lang tid vist mangel på respekt for syriske grenser, blant annet ved å tillate medlemmer av terrororganisasjonen Daesh ( IS) å entre Syria via Tyrkia.

Et eksempel er kampen om Kobani i Nord-Syria, der IS fikk hjelp av Tyrkia til å legge byen i grus. Ifølge Democratic Federation of North Syria kjemper medlemmer av IS og Al Nusra Front sammen med den tyrkiske hæren også i Afrin. Erdogan sier han vil bekjempe terrorisme, befri sivile og repatriere flyktninger fra Tyrkia til Afrin. Men dem Erdogan kaller terrorister (YPG, YPJ og SDF) spilte den viktigste rollen, sammen med USA, når det gjaldt å bekjempe IS i Midtøsten. Nå er IS blitt Tyrkias allierte i kampen mot kurderne. Hvordan kan en stat hevde å bekjempe terrorisme, mens den bruker terrorister i angrepene mot kurderne?

Tyrkia har vært medlem av Nato i mer enn 60 år. Natos manglende vilje til hindre Erdogan i å angripe Afrin på syrisk territorium forblir et mysterium. Inntil Tyrkias angrep var Afrin det tryggeste området i Syria, men i møte med vilkårlige angrep med avanserte våpen er det befolkningen som har lidd mest.

Hæren har rammet sivile, infrastruktur – inkludert demninger og fabrikker, i tillegg til arkeologiske kulturarvsteder – og gjenstander. Slik elimineres kulturarven til folk og etnisiteter som historisk har bebodd området.

Hærens angrep i de kurdiske områdene i Nord-Syria kvalifiserer til forbrytelser mot menneskeheten, som grove brudd på krigens lover, og det med utpreget aggresjon. Hvorvidt Tyrkias krigsforbrytelser og drap på sivile under Erdogan kan karakteriseres som folkemord – med tanke på at angrepene er rettet mot en etnisk gruppe, kurderne – er fortsatt et åpent spørsmål.

Angrepene i Afrin er forhåndsbestilt av president Erdogan – han har selv kunngjort dette vidt og bredt – og menneskene han angriper er etniske kurdere. Erdogans krigshandlinger- og fiendtlighet mot kurderne er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det ligger i FNs mandat og oppgave å beskytte mot trusler og handlinger som setter internasjonal fred og sikkerhet i fare. Man skulle derfor tro at FN derfor ville handle umiddelbart for å stoppe Erdogans trusler og iverksettingen av dem.

Tyrkia er ikke medlem av Den internasjonale straffedomstolen (ICC), heller ikke Syria, men det skulle ikke være noe i veien for at FN kan be straffedomstolen ICC om umiddelbart å vurdere Tyrkias overgrep mot kurderne i Afrin og andre steder. De fleste kriger de siste årene har vært interne (borgerkriger), ikke kriger mellom stater. Hver krig fører til lidelse for de berørte. Tyrkias krigføring i Nord-Syria kan åpne for nye mellomstatlige kriger. FN og Nato kan, dersom de har politisk og humanitært mot, stoppe en slik utvikling før den eskalerer.

Angrepet på Afrin representerer er ny fase i den tyrkiske statens krig mot det kurdiske folket. Kurdernes tidligere motstand og seier i kampen for Kobane fikk Erdogan til å avbryte fredsprosessen med PKK. Fra 2015 og til nå har det internasjonale samfunnet vært vitne til krigsforbrytelser og grove overgrep på menneskerettighetene i de kurdiske områdene i Tyrkia, der tusenvis er drept og hundretusener fordrevet.

Erdogan gjennomfører en statsorganisert utrenskning under påskudd av å bekjempe PKK. For Erdogan er alle kurdere potensielle terrorister. Det er mange eksempler på dette; angrepene og ødeleggelsene av de kurdiske byene Cizre, Nüsaybin og Diyarbakir-Sur – den gamle bydelen Sur står for øvrig på Unescos verdensarvliste. Nå er denne verdensarven jevnet med jorden, uten et ord fra Unesco. Massedrap, ødeleggelser, fornedrelse og fordrivelse av sivilbefolkningen fulgte i hærens kjølvann.

Hvem er ansvarlige for at Tyrkia fritt får gjennomføre krigsforbrytelser og ugjerninger mot uskyldige sivile?

Først og fremst Erdogan selv, dernest USA, FN, EU og Russland. Hva så med Norge? Bortsett fra en og annen stemme har det vært politisk stillhet mens krigen har pågått. Slik sett bærer også Norge et ansvar.

FNs sikkerhetsråd har bedt om umiddelbar våpenhvile, hæren må umiddelbart trekke seg ut fordi Tyrkias tilstedeværelse i Afrin er et brudd på folkeretten. Men viktigst av alt er det at kurderne i Syria og deres organisasjoner inkluderes i den FN-ledede fredsprosessen for en politisk løsning.

 

 

Brende: Send en offisiell delegasjon til Sørøst Tyrkia

Marie Sørhaug og Erling Folkvords artikkel på trykk i Klassekampen

Den tyrkiske regjeringa har trappa  opp  krigshandlingene mot kurdiske sivile foran folkeavstemningen i Tyrkia 16.april. De siste 2 ukene har politi og militære styrker blokkert flere landsbyer i Nusaybin-distriktet, nær grensa mot Syria. De har angrepet befolkningen med tunge våpen. Antall drepte er ennå uklart, da verken politikere eller  menneskerettsorganisasjoner får besøke området. Dette burde påkalle oppmerksomheten til norske myndigheter .

Landsmøtet i Solidaritet med Kurdistan oppfordrer utenriksminister Børge Brende til å sørge for at Norge sender en offisiell delegasjon som skal undersøke anklagene om alvorlige brudd på menneskerettigheter i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst Tyrkia.

Norge må ikke ligge tilbake for EU og stater i Europa som sender, eller prøver  å sende undersøkelsesdelegasjoner til områdene.  

 EU-parlamentets  ansvarlige for Tyrkia, Kati Piri, var nettopp på nytt besøk i Tyrkia for å følge opp situasjonen for fengslede journalister og menneskerettighetsaktivister. Hun rapporterte 22. februar til avisen Cumhuriyet at situasjonen i landet har forverret seg for hvert besøk der. Hun konkluderte med at dette ikke kan snus så lenge det er unntakstilstand i landet. Myndighetene bruker den til å kneble all opposisjon og til å rettferdiggjøre sin framferd i de kurdiske områdene i landet.

EU gikk også nettopp hardt ut mot vedtaket om å frata medleder i HDP, Figen Yuksekdag, hennes plass i Parlamentet. Fra før er hun og hennes medleder Selahettin Demirtas pluss 11 andre parlamentsmedlemmer fra HDP suspendert og fengslet. Slik hindres de fra å møte i Parlamentet. Medleder Demirtas er dømt til 5 måneders fengsel. 67 ordførere i den kurdiske delen av Tyrkia er også fengslet og erstattet av administratorer fra sentralregjeringen i Ankara.

Hvis Tyrkia ikke legges under press, også fra sine allierte i Europa, er det grunn til å frykte gjentakelse av massakrene som fant sted i Cizre og andre kurdiske byer for et år siden.   Solidaritet med Kurdistan forventer at Norge både sender sin egen delegasjon til Sørøst Tyrkia og medvirker til å opprette av  internasjonal undersøkelseskommisjon.

Oslo, 23.februar 2017
Marie Sørhaug og Erling Folkvord,
medledere i Solidaritet med Kurdistan.

 

Vestens knefall for Erdogan

Leserinnlegg på trykk i Klassekampen 17. september 2016

Mens Tyrkia går inn i nabolandet i sør, for å forsterke krigen mot kurderne og opprette en okkupasjonssone i landet, flokker vestlige ledere seg rundt han for å «gjøre sine hoser grønne» for okkupanten:

  • ­Samtidig som medleder i Demokratisk unionsparti (PYD), Saleh Moslem, på møte i Europaparlaments bygningen 1.september, ba EU om støtte for å bryte blokaden av Rojava, var presidenten i parlamentet, Martin Schulz, i Tyrkia hos statsminister Yildirim, for å bekrefte EU sin støtte til Tyrkia.
  • ­De påfølgende dagene forsikret statslederne i EU­stormaktene Tyskland, Frankrike og Italia sin støtte til Erdogan under G20 møtet i Kina. Det samme gjorde USAs Obama, trass i at Tyrkia utfordrer stormaktens Syria­politikk.
  • ­8.september landet NATO­- sjef Stoltenberg i Ankara for å samordne krigføringen inne i Syria.

At Tyrkias innmarsj i Syria var et åpenbart brudd på folkeretten, overses glatt. Erdogans hykleri om at det er IS som skal tas slukes rått. Enda om Jarablus og grenseområdet som IS har kontrollert ble overtatt på en måte som beviser det tette samarbeidet Tyrkia har med IS.

Feltoget er retta mot kurderne i Syria, samtidig som krigen mot kurderne i Tyrkia også trappes opp. Statsminister Yildirim går ut og stadfester at det ikke er på tale å gjenoppta fredsforhandlinger med PKK, mens bombetoktene mot PKK i Irak og i Tyrkia intensiveres. Straffesaker mot HDPs parlamentsmedlemmer, inkludert lederne Demirtas og Yüksekdağ, settes i gang. 14000 lærere skal ifølge Hurriyet 6.september suspenderes, anklaget for å ha forbindelse med PKK.

Erdogan forfølger sitt dristige, høye spill for å nå sitt mål om å bli det nye Tyrkias landsfader. Han skal overgå Kemal Ataturk, ved også å gjenvinne deler av sultanatets fordums innflytelse i regionen. Å holde kurderne i Syria nede er avgjørende for denne strategien.

Han spiller på rivaliseringen mellom USA og Russland, og ser nå muligheten til å opprette sin såkalte «sikre sone» i det nordlige Syria, gjennom samarbeid med sine partnere i Syria, under flagget til Den frie syriske hæren (FSA). Det eneste sikre resultatet vil være å forlenger krigen i Syria og forsterke lidelsene til det syriske folket, uansett etnisk tilhørighet. Å gå inn i landkrigen i Syria vil i lengden forsterke problemene også internt i Tyrkia.

Når det norske politiske lederskapet ligger langflate for Erdogans Tyrkia, er det opp til solidaritetsbevegelsene, fredsbevegelse og grasrota å gjenreise anstendigheten. Stortinget må presses til å avslutte leveransene av våpen og annet krigsutstyr til Tyrkia. Ta imot Saleh Moslems oppfordring om å stanse embargoen av Rojava. I praksis vil det si å få Barzani i Sør Kurdistan til å åpne grensene derfra. Både norske myndigheter og hjelpeorganisasjoner må følge opp dette. Skal Norsk Folkehjelp holde lovnaden om humanitær hjelp til Kobane, slik de lover i sin siste brosjyre, må de gjøre noe med dette. Og i stedet for å slikke Erdogans støvler, må norske myndigheter invitere kurdiske politikere til Stortinget og regjeringskorridorene.

 

Av Arnljot Ask,

styremedlem Solidaritet med Kurdistan

Solidaritet med Kurdistan

Dette leserinnlegget sto på trykk i VG, skrevet av Seher Aydar, leder av Solidaritet med Kurdistan.

Den siste tiden har kurdernes sak for alvor blitt satt på dagsorden verden over i forbindelse med kampen mot ISIS. Mens ISIS vinner stort sett på alle fronter i Irak og Syria så har kurderne i Kobani både stansa et militært stormløp fra ISIS og tilført ISIS et propagandamessig nederlag. Det har gitt Kobani en symbolsk posisjon i kampen mot ISIS.

Den nystifta Solidaritet med Kurdistan ønsker å organisere og videreutvikle den støtten til kurderne som har vokst fram den siste tiden blant folk flest her i Norge. Den vil være landsomfattende og innen noen måneder ha lokalgrupper over hele landet. Den er partipolitisk nøytral og støtter kurderens kamp for grunnleggende demokratiske, sosiale og nasjonale rettigheter i alle deler av Kurdistan.

Kurderne er den største folkegruppa uten selvstyre eller eget land. Kurdernes historie e preget av mye undertrykkelse og lidelse, men kurderne er et standhaftig folk som ikke har gitt opp, til tross for usynliggjøring i vår del av verden. De kurdiske forsvarsstyrkene YPG sin heroiske kamp i grensebyen Kobani i Nord-Syria har nå satt søkelyset på kurdernes rolle. Kobane er en av tre kantoner i Rojava, der kurdere, arabere og assyrere lever side om side. De har etablert egne folkevalgte forsamlinger, og i januar i år fikk Rojava en egen grunnlov. Rojava-modellen står for et alternativ til en fortsatt borgerkrig i Syria. Den peker på en politisk løsning med demokratisk samarbeid mellom de ulike nasjonalitetene, og at de ulike områdene i Syria bør få stor grad av autonomi slik at de kan leve i fredelig sameksistens.

Hvis vi ønsker demokrati i Midtøsten, må vi støtte den kurdiske motstanden i Kobani. De trenger både politisk, moralsk og økonomisk hjelp. Og sjøl om stormangrepet ble stanset, er kampene der ennå ikke over og kurderne trenger fortsatt vår støtte. Norge må anerkjenne den folkevalgte administrasjonen i Rojava. Opprette direkte forbindelser med dem og bl.a. sørge for at nødhjelp transporteres rett inn til dem.

Kurderne i Nord Irak trenger også vår støtte i kampen mot ISIS. Henrettelser og politiske forfølgelser må stanses i Iran. Norge må endre sin politikk ovenfor Tyrkia og slutte å selge våpen til dem. I stedet må Norge aktivt støtte opp om den fredsprosessen som kurderne der er pådrivere for.

Alle som er opptatt av frihet og demokrati bør solidarisere seg med kurderne. Når vi vet at folk blir drept, bortført eller mishandla bare pga deres etniske eller religiøse tilhørighet kan vi ikke sitte stille. For vi vet at stillhet er å godta grusomhetene.