Av Peter M Johansen.

Tyrkia har fått nær samme aksept i Nato og EU for sin «sikkerhetstrussel» som Israel har overfor palestinerne.

– Den tyrkiske staten legger press på oss og på regjeringene i landene i Europa hele tida, ikke bare Sverige og Finland. De har gjort det overfor Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland for å kriminalisere individer og politiske partier og organisasjoner. 

– Og de angriper andre stater militært, konstaterer Derviş Çimen, Europa-representanten til det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP), over et fat med belgiske vafler.

Han tar imot Klassekampen på HDP-kontoret i Rue d’Arlon, bare et steroidestint steinkast fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg. HDP forbereder seg på en politisk og rettslig helvetesuke, men fikk et lite pusterom da forfatningsdomstolen i Ankara utsatte HPDs forsvar mot et truende forbud mot partiets eksistens, fra 14. mars til 11. april.

Det blir tatt som et godt tegn for at president Recep Tayyip Erdogan ikke uten videre får det som han vil selv om han har avsatt dommere og innsatt nye.

«Sikkerhetstrussel»

Vi begynner å trekke åpenbare paralleller når det gjelder sikkerhetsperspektivet. Argumentene Tyrkia forskanser seg bak, er slående like som de Israel har brukt siden staten ble opprettet på palestinsk jord i 1947. Og de har slående samme gjennomslagskraft i Nato og EU og ovenfor USA.

Det utvikler seg til et parti politisk bridge rundt bordet. For hvert kort Çimen trekker fram der Ankara bruker «sikkerhet», legger vi et tilsvarende palestinsk kort på bordet der Israel forsvarer sine forbryterske handlinger overfor internadsjonal kritikk fra der den måtte komme.

HDP-lederne Figen Yüksekdağ og Selahattin Demitraşsom har sittet fengslet siden 2016, andre fengslede HDP-parlamentarikere og avsatte ordførere. HDPs fem-seks millioner velgere.

– Vi er alle en «sikkerhetstrussel», fastslår Çimen.

– Det er ikke Tyrkia som har noen sikkerhetstrussel, det er det vi og kurdere i Syria og Nord-Irak som har, sier han om viser til en kronikk han har skrevet for den svenske avisa Dagens ETC. 

– Det anti-kurdiske, anti-demokratiske Tyrkia er Tyrkias reelle sikkerhetsproblem. Det vil vi se enda tydeligere de neste tre månedene.

Det er som hentet ut av Israels dreiebok.

Terrrorlister

Det er umulig å ikke se likhetene mellom det terrorstemplede Kurdistans arbeiderparti (PKK) og de palestinske organisasjonene som står på USAs og EUs terrorlister – og fra tidligere tider PLO med Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Demokratifronten for Palestinas frigjøring (DFLP).

Det fins dessuten en parallell til «terroristiske» African National Congress (ANC) og Pan African Congress (PAC) i Sør-Afrika fram til 1994. Det er det mange som i dag hyller Nelson Mandela og har ham som politisk forbilde, ønsker å glemme.

Çimen viser til Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og hans forsvar av «min gode venn» Erdogan med begrunnelsen at Ankara har legitime «sikkerhetstrusler» å forsvare seg mot i kampen mot terrorisme. Vi finner den røde tråden til brevet som utenriksminister Jonas Gahr Støre skrev til USAs utenriksminister «Dear Condi» Rice i 2005 om Israels legitime rett til sikkerhet «innenfor forsvarbare grenser».

Tyrkias «sikkerhet» og Israels «sikkerhet» er politisk trumf i USAs og Europas utenrikspolitiske posisjoneringer. 

Både Tyrkia og Israel flytter sine grenser for innflytelse og kontroll. Israel gjør det fysisk, først ved å annektere og innlemmet Øst-Jerusalem og Golanhøydene; nå ved gradvise å utvide C-områdene på Vestbredden ved å bygge ut bosettingene og utposter.

Tyrkia har gjennomført tre invasjoner i Nord-Syria siden august 2016 og anlegger stadig flere baser og militære utposter i det kurdiske Nord-Irak.

Ingen av landene synes å være særlig uroet over «legitime, forsvarbare grenser» når de legger dem inn på andres territorium.

Alternativ sikkerhet

– EU skriver i alle sine rapporter om Tyrkia om «PKK-terrorisme». Det bidrar til å legitimere de overgrepene som Tyrkia begår, mener HDPs Europa-representant. Ankara slår HDP i hartkorn med PKK, Fetullahçi Terör Örgütü (FETÖ) som Erdogan kaller sine gamle allierte i Gülen-bevegelsen, med IS og med kurdermilitsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) som slåss mot IS.

Kobani-prosessen mot HDP-lederne, truslene mot å forby partiet, Tyrkias 15.000-20.000 politiske fanger, Ankaras angrep i Syria og Nord-Irak.

– Alt henger sammen, sier Çimen.

– Alternativet er å gi opp alle undertrykkende tiltak og innstille de militære angrepene, å stryke PKK av terrorlistene og løslate [PKK-lederen] Abdullah Öcalan for at han skal kunne delta i prosessen med å demokratisere Tyrkia.

– Alle rapporter og alle referanser til Tyrkias «sikkerhetsproblemer» henger sammen med de politiske alternativene til den politikken Ankara fører.

Det utgjør samtidig alternativene til den politikken USA, Nato og EU nå fører. 

Berxwedan jiyane

– Vi kan ikke gi etter fordi motstanden er del av vår identitet, sier Çimen.

Det har samme gjenklang som i møtet med den folkelige motstandsbevegelsen i Palestina, popular resistance. De har høstet samme erfaringer.Det smerteligste er å knele eller å måtte knele.

– «Motstand betyr liv», sier vi i de kurdiske områdene. Berxwedan jiyane. Det er vårt viktigste våpen mot det tyrkiske regimet.

Slagordet spredte seg fra Kobanê da YPG/YPJ sloss mot IS med ryggen bokstavelig mot grensegjerdene som tyrkerne hadde stengt for ikke å slippe sivile ut og forsterkninger inn. Samtidig gikk tyrkiske ambulanser i skytteltrafikk med sårede IS-soldater til sjukehuset i Şanliurfa, godt synlig for pressekorpset på den tyrkiske siden av grensa.

Krigen koster

Kurdiske politikere og aktivister som Klassekampen møter i Brussel, legger stor vekt på at Ankaras politikk rammer andre tyrkere, syrere, irakere. Økonomien har ført til at Erdogan ikke lenger står i samme kurs som han og Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) foran tidligere valg. 

Han har ikke statskassemidler til å sette i gang populære prosjekter. Nå står striden om ressursene til gjenoppbygginga etter jordskjelvet, til hvem og hvor.

– Krig er dyrt. Det er det beste svaret, mener Çimen.

– Alle penger og ressurser som var avsatt til jordskjelv og naturkatastrofer, er brukt på krigsmaskineriet uavbrutt siden 2016. 

..

Erling Folkvord bidrar med artikler til Medya News. Her en nylig publisert artikkel på engelsk om Erdogans plan om en Stor Tyrkia.

Artikkelen på norsk:

President Erdoğan: «Det er krystallklart: Første verdenskrig er ikke over ennå»

For sitt heime-publikum har president Recep Tayyip Erdoğan holdt mange taler som ikke er nevnt i europeiske medier. Han har lovet sine velgere å skape Det større Tyrkia som Atatürk ikke klarte å oppnå. Når mediene er tause, er det lettere for andre statsledere å late som om de ikke vet at Erdoğans brudd på folkeretten er en del av en overordna strategi.

For å forstå hvor hen Erdoğan beveger seg med invasjonen av Nord-Irak, som startet 17. april, bør vi ta en titt 100 år tilbake i tid.

Det osmanske parlamentet vedtok Den nasjonale pakten – Misak-ı Millî – 28. januar 1920. Det ble senere ratifisert av det nyopprettede tyrkiske parlamentet. General Mustafa Kemal – som senere tok navnet Atatürk – hadde skrevet dokumentet.

I dag har Tyrkia sitt nye Tyrkias nye strategiske forskningssenter (Yeni Turkiye Stratejik Arastirmalar Merkezi). Navnet får meg til å tenke på The Project for the New American Century, en tenketank opprettet i Washington i 1997. Hensikten var «å fremme amerikansk globalt lederskap». Invasjonene i Afghanistan i 2001 og i Irak i 2003 var de første delprosjektene.

I 2017 publiserte Tyrkias nye strategiske forskningssenter en 1450-siders bok dedikert til Nasjonalavtalen – Misak-ı Millî.

«Det er krystallklart: andre verdenskrig er ikke over ennå»

Erdoğan skrev et forord til denne boken. Den har tittelen «Nøkkelen til parentesen som aldri ble lukket: Misak-ı Millî». Dette er et utdrag av forordet:

«Vårt land har en historisk fortid på mer enn 2.200 år. Det er mange fakta, eksempler på vår strålende fortid som vi skulle trekke lærdommer fra.

(…)

Da det osmanske riket gikk inn i krigen [i 1914] var territoriene 2,5 millioner kvadratkilometer. Da vi grunnla republikken vår [i 1923] hadde vi 780 000 kvadratkilometer igjen.

Det osmanske parlamentet erklærte Misak-ı Millî, kravet om minimum av territorier vi kunne akseptere. Nasjonalforsamlingen som ble innkalt etter grunnleggelsen av vår republikk, aksepterte fullt ut denne ‘nasjonalavtalen’ som tilføyde til våre eksisterende grenser Mosul, Kirkuk, Aleppo, Vest-Trakia, Batum, Kypros og noen få øyer.

Du kan forstå vår interesse og vårt engasjement i det som skjer i Syria, Egypt, Irak, Libya, Balkan og Kaukasus ved å se tilbake på vår historiske fortid. Historien vil gi det beste svaret til de som sier ‘hvilken virksomhet har Tyrkia på disse stedene?’

– Det er krystallklart: Andre verdenskrig er ikke over ennå. Vi vil fortsette kampen og vår innsats med den styrke vi trekker fra vår historie og vår kultur, mot de som prøver å dekke over blodet med blod og barbari med barbari. Den viktigste betingelsen for vår kamp er ikke å glemme Misak-ı Millî.»

Denne programmatiske uttalelsen fra 2017 omtales ofte som Erdoğans manifest. Det bidrar til å forklare hvorfor president Erdoğan ønsker å hevne Atatürks ydmykende nederlag på Lausanne-konferansen i 1923. Seierherrene fra første verdenskrig avsluttet delingen av Midtøsten da de møttes i Lausanne. De avviste Atatürks «Stor-Tyrkia». Han måtte akseptere at de største imperialistiske statene på den tiden – England og Frankrike – kontrollerte de fruktbare og olje- og gassrike områdene i Nord-Syria og Nord-Irak. Atatürk måtte ta farvel med det Stor-Tyrkia han hadde beskrevet i Misak-ı Millî tre år tidligere.

Erdoğans nederlag i Mosul i 2016.

I oktober 2016 talte president Erdoğan på en internasjonal folkerettskonferanse i Istanbul. Det var samme dag som de USA-ledede koalisjonsstyrkene starta angrepet for å frigjøre Mosul fra IS (Islamsk stat). I god tid hadde Erdoğan sendt velutdannede soldater og stridsvogner til den tyrkiske Bashica-basen, som ligger like utenfor Mosul og omtrent 100 kilometer fra den tyrkiske grensen. Mesud Barzani, som da var både partileder og president i Den kurdiske regionen i Irak, hadde gitt sitt samtykke til disse troppebevegelsene gjennom den kurdiske regionen.

På denne konferansen forklarte Erdoğan hvorfor han ikke aksepterte at Tyrkia ble dyttet til side. Nettstedet New Arab skrev: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har ikke latt en dag gå uten å klage over at han ikke ble invitert til frigjøringsoperasjonen i  Mosul.»

New Arab gjenga utdrag fra talen hans under overskriften: «Erdoğan gir Irak en ‘historieleksjon’ om Mosul:

– Da han talte på den internasjonale folkeretts-konferansen i Istanbul mandag, påkalte han et dokument fra tidlig på 1900-tallet som hevdet at Mosul var på tyrkisk jord: – I Mosul ligger en historie for oss. Hvis herrene ønsker det, la dem lese Misak-i Milli (Den nasjonale pakt) og forstå hva stedet betyr for oss, erklærte Erdoğan.

Den tyrkiske presidenten refererte til en osmansk parlamentsvedtatt pakt fra 1920 som betegner Kirkuk og Mosul som deler av Tyrkia.»

New Arabs kommentar var kort: «Erdoğans historieleksjon vil sannsynligvis falle for døve ører igjen, spesielt nå har ‘selskapet’ har starta uten han.»

Dagen etter skrev den tyrkiske dagsavisen Sabah at Erdoğan forsikret at Tyrkia ville delta i både frigjøringen av Mosul og forhandlingene etterpå:

«Tyrkia vil delta i Mosul-operasjoner, og vi vil være ved bordet, sier Erdoğan. Den tyrkiske presidenten lovet at hans land ville slutte seg til både Mosul-operasjonen som begynte om morgenen og eventuelle samtaler om den irakiske byens skjebne i kjølvannet av erobringen fra IS.

(…)

–  De sier at Tyrkia ikke bør gå inn i Mosul. Kom igjen! Hvordan går jeg ikke inn? Jeg har en 350 kilometer lang grense mot Irak. Og jeg er truet fra den grensen, sa den tyrkiske presidenten. De ber oss trekke oss tilbake fra Bashiqa. Ingen bør forvente at vi skal gjøre det, la han til.»

Frigjøringen av Mosul ble nok et nederlag for president Erdoğan. USA støttet den irakiske regjeringen, som nektet å tillate tyrkiske styrker å delta. Erdoğans stridsvogner og velutdannede soldater kunne ikke bevege seg utenfor Bashica-basen.

Kurdistan 24 skrev også, og dette er sant, at «kartet fra ‘Nasjonal-pakten’ inkluderte øyene i det nordlige Egeerhavet og Dodekanesene, vestlige Trakia og Makedonia opp til Thessaloniki, Kypros, Antioch, Aleppo, Jarablus, Der al-Zor, Mosul, Kirkuk og Sulaymaniyah.»

Tre invasjoner etter nederlaget i Mosul

Etter at regjeringene i Bagdad og USA hadde nektet å tillate president Erdoğan å delta i frigjøringen av Mosul, har han gjennomført både tre invasjoner i Syria og mange «mindre» angrep i nabolandene. Regjeringene i Syria og Irak har protestert. De har også krevd at Sikkerhetsrådet i FN reagerer på tyrkiske brudd på folkeretten. Men de har ikke blitt hørt. Sikkerhetsrådet ser ut til å ha vedtatt en uformell regel der president Erdoğan er unntatt fra å følge sentrale elementer i FNs-pakten.

Både USA og Russland har så langt godkjent på forhånd eller stilltiende akseptert de tyrkiske invasjonene av Syria og Irak. Dette gjelder også den siste invasjonen av Irak, som startet 17.

«Se på Hitlers Tyskland» sa Erdoğan i 2016

Alle statsoverhoder har historiske figurer de ser opp til. Og Mustafa Kemal Atatürk er ikke Erdoğans eneste forbilde. I 2016 fikk han mange spørsmål før folkeavstemningen om å endre grunnloven og gjøre presidenten til praktisk talt  enehersker.

På en pressekonferanse 1. januar 2016 svarte president Erdoğan nok en gang på kritiske spørsmål om hvorfor han ønsket å endre grunnloven. Trodde han at en slik endring ville fungere bra i det tyrkiske samfunnet? Erdoğan svarte kortfattet:

«Det er allerede noen eksempler i verden i dag, og også noen fra fortiden. Du ser det når du ser på Hitler-Tyskland.»

På denne måten fokuserte Erdoğan selv på en mulig likhet mellom sine egne metoder og metodene som  Adolf Hitler brukte etter at han hadde blitt diktator.

Så det er fornuftig å se etter likheter mellom Hitler og Erdoğan når det gjelder å erobre nye landområder. I 1938 krevde Hitler innlemmelse av deler av Tsjekkoslovakia i Tyskland. Statsoverhodene i England, Frankrike og Italia aksepterte dette. 30. september 1938 undertegnet de München-avtalen, som ga deler av Tsjekkoslovakia til Hitler. Regjeringen i Tsjekkoslovakia fikk ikke tillatelse til å delta i forhandlingene. Hitler garanterte at han ikke ville kreve ytterligere tyske utvidelser.

Chamberlain, Storbritannias statsminister, erklærte at avtalen ville sikre «fred for vår tid».

Seks måneder senere okkuperte Tyskland resten av Tsjekkoslovakia. I dag vet alle at dette var begynnelsen på andre verdenskrig.

Hvem kan stoppe Erdoğan?

I mai 2022 er det bare PKK-geriljaen i Nord-Irak og SDF (Syrias demokratiske styrker) i Syria som motsetter seg president Erdoğans erobringskampanje, med NATOs nest største hær. Militært er det en kamp mellom en militærgigant og en liten dverg. Likevel har Tyrkia mislyktes hver gang de har erklært at den neste invasjonen vil «utrydde de aller siste PKK-terroristene».

Høsten 2021 erklærte president Erdoğan at 100-årsjubileet for Lausanne i 2023 vil være «den største milepælen på veien mot å bygge et stort og sterkt Tyrkia». Statsoverhoder som ikke setter foten ned nå, vil i fremtiden bli sammenlignet med de lederne som i 1938 møtte Adolf Hitler med appeasement (ettergivenhet).

Av Svein Olsen og Erling Folkvord, medlemmar i Raudt.

I ly av Ukraina-krigen starta Tyrkias president sin eigen militære «spesialoperasjon». Målet er eit ny-osmansk sultanat

FAKTA

• Stor-tyrkisk offensiv:
• I påska sette Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan i verk åtak på den kurdiske delen av Irak.
• I denne teksten ser Erling Folkvord og Svein Olsen åtaket som et ledd i Erdogans draum om å realisere eit Stor-Tyrkia, slik det vart teikna opp av Tyrkias grunnleggar Atatürk i «Den nasjonale pakten» frå 1920.
• I denne pakta inkluderte Atatürk mellom anna område i Kurdisan som no ligg under Irak og Syria. Dette territoriet vart den gongen ikkje godkjent av Frankrike og England, som ikkje ville gje frå seg kontrollen over dei petroleumsrike områda.
• Forfattarane har nettopp kome heim frå ein lengre tur i området.

Har verda forandra seg? I nokre tiår har vi reist i Midtøsten: I dei fire delane av Kurdistan (Tyrkia, Syria, Iran og Irak), i Jordan og i Palestina. Da vi i mars var på rundtur i den kurdiske delen av Irak (Sør-Kurdistan), hadde krigsreportasjane frå Ukraina endra synet vårt på verdssituasjonen. I by og bygd snakka vi med arabarar og kurdarar. Ikkje ein av dei sa: No har verda forandra seg!

I dei fleste av desse statane har vi sett menneske på flukt og andre resultat av invasjonar, krigsbrotsverk og etnisk fordriving. Dei eldste flyktningleirane er 75 år gamle. Regionale leiarar med maktambisjonar og stormakter på jakt etter jordas ressursar, har skapt krigshelvete og  statsterror. I tillegg driv IS (Den islamske staten) framleis meiningslaus terror i ruinane etter nokre av  krigane.

Men mest av alt har vi i desse åra møtt menneske som har tatt opp kampen for sitt eige menneskeverd, for kvinnefrigjering og folkestyre. Nokre av dei er no døde. Mange er lemlesta eller sit i fengsel. Dei har betalt ein høg pris. Men dei held fast på håpet om ei betre verd. Dei gir ikkje opp.

Kurdarane er eitt folk og har ei årtusenlang felles historie. Eit tema gjekk igjen i samtalane vi hadde på siste rundturen: «Kan Kurdistan no bli eit ‘Ukraina’ i Midtausten?» Mange er redde for nye krigar i skyggen av krigen i Europa. Kan gass, olje og andre naturressursar frå Kurdistan bli «løysinga» for eit energifattig Europa viss dei russiske olje- og gasskranene blir stengt? Eller kanskje statsleiarane i Tyrkia, Iran, Irak, Israel og Syria no grip sjansen, og utvidar krigføringa si? I eigne land og i nabolanda.

Palestina har vori okkupert i 75 år. No utnyttar Israel situasjonen på sitt vis. Statsterroren mot palestinarane hardnar til. Kvar dag i dei siste to vekene har settlarar og den israelske okkupanthæren tatt livet av palestinarar på Vestbredden og i Jerusalem. 14 år gamle palestinske ungar med ein stein i handa må rekne med å bli skotne, fordi dei i følgje okkupanten er «terroristar» og ein trussel mot ei av verdas største militærmakter. Israel drit i internasjonal lov. Okkupasjonen av Palestina og dei illegale busettingane er gong på gong dømt illegale og i strid med folkeretten. Og Norge følgjer ikkje opp med sanksjonar. Er det fordi Israel er «vår» okkupant?

Mens vi var i Sør-Kurdistan – eller Nord-Irak – sende Iran rakettar mot regionhovedstaden Hewler (Erbil på arabisk). Iran hevda at dei var retta mot eit «israelsk strategisk senter» i byen. Da hadde president Erdoğan alt gjort seg verdskjend som fredsmeklar mellom Ukraina og Russland. Han samarbeidde med Israels statsminister Naftali Bennett som reiste til Kreml og møtte president Putin. Jerusalem Post slo fast at «Israel kan bli sikkerhetsgarantist for Ukraina». Erdoğan samla så dei stridande partane i det sagnomsuste Dolmabahche-palasset, hovudkvarteret til dei siste osmanske sultanane.

Vi var knapt heimkomne frå Kurdistan før Erdoğan var tilbake i den vanlege rolla si: 17. april starta han eit nytt felttog. Tyrkisk presse skriv at dette er den hittil største invasjonen i Irak. Dei fleste ofra er sivile og blir – akkurat som i Palestina – jaga frå landsbyane sine.

Kva er Midtausten? England og Frankrike delte opp Midtausten for 100 år sia. Fire statar – Tyrkia, Irak, Iran og Syria – «fekk» kvar sin del av Kurdistan. Statsgrensene vart tilpassa stormaktenes ønskjer om kontroll over koloniar og ressursar, ikkje folka sine nasjonale demokratiske rettar. Midtausten er rikt på olje og gass. Det gjeld óg Kurdistan, jamstort med Spania. Og i Palestina vart «jødenes nasjonalhjem» etablert. Europas «jødeproblem» var løyst.

I desse hundre åra har kolonikrigar ridd Midtausten som ei mare, og dei siste 40 åra har vori katastrofale. Det eine «Ukraina» har avløyst det andre. Vi har sjølv vandra rundt i ruinbyar lik dei vi no ser i Ukraina. Flyktningestraumane er dei same, berre litt mørkare i huda. Frigjeringsrørsler har og avløyst kvarandre. Dei kjempar framleis med større og mindre hell.

Desse frigjeringsrørslene som representerer folkas håp om ei betre framtid og eit verdig liv, kan grovt sett delast i to. Ein del med utgangspunkt i dei gamle religiøse og føydale overklassane, og ein del med eit folkeleg og sekulært grunnlag. Slik er det i  Kurdistan, i Palestina, i Jemen osv. Alle kjempar dei ein ulikeverdig kamp, terrorstempla og aldri beskytta av internasjonal lov og rett. Unntaka frå dette er  berre dei få som tener stormaktsinteresser eller regionale herrar. Dette er ikkje vanskeleg å få auge på: Sør-Kurdistan har dei siste 20 åra hatt varierande grad av autonomi innafor Irak.

NATOs Tyrkia bombar og invaderer no både i Irak og Syria, med godkjenning frå USA og Russland. Israel gjer det same. Nord-Irak er i dag styrt av to parti med bakgrunn i gamle klanar/familiar. Dei har delt området mellom seg. For å halde på makta si har dei gjort seg økonomisk avhengige av nabostatane, særleg Tyrkia. Korrupsjonen i «stats»-leiinga er altomfattande. Befolkninga lir og er rasande. Mange  vi snakka med, frykta at Erdogans truslar om full invasjon i 2023 er alvorlig meint, og at Russlands krig i Ukraina vil gjere dette lettere.

Klan- og partileiarane Jelal Talebani og Mesud Barzani i Sør-Kurdistan utnytta situasjonen da USA okkuperte Irak i 2003. Dei støtta okkupasjonsmakta og skjerpa konfliktane mellom arabarar og kurdarar. Ein småbrukar vi møtte i 1998, sa det slik: Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk,

Rojava er den kurdiske delen av Syria. Her starta opprøret mot Assad-regimet allereie i 2004, lenge før det arabiske opprøret i 2011.  I 2012 vart Assad jaga ut av mesteparten av Rojava. Kurdisk, som hadde vori forbode, vart undervisningsspråk. Kvinnefrigjering og eit nytt folkestyre nedafrå var hovudsaker. Dette er ei av dei folkelege og sekulære rørslene. I løpet av 10 år har opprørane utvikla dette til den tverrkulturelle Autonome Administrasjonen av Nord og Aust-Syria (AANES). Ei kurdisk kvinne og ein arabisk mann er i dag likestilte med-leiarar i AANES. Alle har – uavhengig av nasjonalitet – same rett og plikt til å delta i det desentraliserte folkestyret. Tre offisielle språk er likestilt: Assyrisk, arabisk og kurdisk. Alt dette er noko nytt i Midtausten. Dette forsøket på å bygge demokrati nedanfrå er eit oppgjer med patriarkalsk undertrykking av kvinner. Og samtidig ein trussel mot Assads regime, mot stormaktsambisjonane til Erdogan og mot USAs og Russlands interesser. Leiarane i Rojava har samtidig fått kritikk fordi dei i 2014 oppretta ein taktisk allianse med USA mot IS (Islamsk stat). Alternativet var å bli knust og fordrivi av IS. .

På vegner av Tyrkia har Erdogan ambisjonar. Han vil bli større enn general Mustafa Kemal Atatyrk som i 1923 grunnla staten Tyrkia. Det året gjekk Atatyrk på eit audmjukande nederlag på Lausanne-konferansen. Der avslutta sigerherrane frå den første verdskrigen oppdelinga av Midt-Austen. Atatyrk fekk ikkje det Stor-Tyrkia som han tre år tidlegare hadde skrivi inn i Den nasjonale pakta. (Sjå kartet.) England og Frankrike ga ikkje frå seg kontrollen over dei olje- og gassrike områda i Nord-Syria og Nord-Irak. Erdoğans ønskje om revansj er no ein viktig årsak til invasjonane i Syria og Irak.

Barzani-styret i Sør-Kurdistan er i praksis alliert med Tyrkia. På den tredje krigsdagen møtte Erdogan i parlamentet og retta ein takk til Barzani for støtte til invasjonen.[1]

Tyrkia har NATOs nest største hær. Tyrkiske aviser skriv at dei no brukar nesten alt dei har: Kommandosoldatar og andre bakkestyrkar, dronar, jagarfly, helikopter, rakettar og tungt artilleri. Alt, unntatt marinen, er på krigsfot i Sør-Kurdistan.

Etter åtaket på Ukraina, gjentar europeiske politikarar at invasjon i ein annan stat er brot på folkeretten. Daily Sabah skriv at forsvarsminister Akar forsikrar at Tyrkia «tar omsyn til Iraks territoriale integritet». Operasjonen «er berre retta mot terrorister.» Samtidig vart den tyrkiske ambassadøren i Irak innkalla til utanriksdepartement for å motta ein sterk protest.

Om vi hadde eit av dei nyaste satelittfotoa over krigsområdet framfor oss, ville vi sett at dette er krig for å utvide dei områda i Irak som Tyrkia lenge har okkupert. Dette må til viss Erdoğan skal bli større enn Atatyrk. Han må og utradere geriljaen til PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet), dei einaste som slær tilbake mot invasjonshæren.

Revansje for Atatyrks nederlag? For fem år sia sa Erdoğan at han vil «fortsette å arbeide dag og natt» for målet som er å gjere Tyrkia større. Han lovar å realisere Den nasjonale pakta frå 1920. Dei tre invasjonane i Syria dei siste fem åra er og ein del dette prosjektet. I ein tale i fjor haust lova han at 100-årsdagen for Lausanne skal bli «den største milepælen på vegen mot å bygge eit stort og sterkt Tyrkia.» 100-årsdagen er 23. juli 2023.

Er det fellestrekk mellom Putins kamp for eit nytt Tsar-Russland og Erdogans kamp for eit ny-osmansk sultanat? Mykje kan tyde på at det russiske åtaket på Ukraina gir Erdogan ei  uventa åpning for prosjektet hans. Bekymringa er stor både i Nord og Aust-Syria og i Nord-Irak. Kva vil Iran og Israel gjere? Spørsmåla er mange og svara få.

Vil USA/NATO og Europa no ta i bruk folkerett og sanksjonar mot okkupantane i Midtausten, slik dei gjer i Ukraina? Eller skal dobbeltmoralen fortsette å skjerme «våre» okkupantar og krigsherrar?

[1] I talen i parlamentet sa Erdogan: «Eg takkar den sentrale regjeringa i Irak og den regionale administrasjonen for deira støtte til vår kamp mot terror»

Artikkelen ble publisert første gang i Klassekampen 23.04.2022