Seminar og panelsamtale om den politiske utviklingen i Rojhelat/Kurdistan i Iran
Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) inviterer til et seminar om den politiske utviklingen i Rojhelat og Iran. Hvordan har den siste krigen påvirket situasjonen, og hvilke politiske muligheter og utfordringer står den kurdiske bevegelsen overfor?
Fire år etter Jina-bevegelsen – Jin, Jiyan, Azadi (Kvinne, liv, frihet) – ser vi nærmere på utviklingen siden bevegelsen satte sitt preg på Iran og verden. Hva er status for samarbeidet og alliansen mellom de politiske partiene fra Rojhelat? Hvilke utfordringer står de overfor, og hvilke muligheter finnes for å styrke den politiske samordningen og arbeidet for en demokratisk framtid?
Seminaret vil også løfte fram spørsmål om politisk selvbestemmelse og hvordan en demokratisk framtid kan bidra til bedre økonomiske og sosiale levekår for befolkningen.
Vi får innledninger fra Abdollah Hejab, statsviter, og Barham Azadi, leder av Østfold SV. Innledningene etterfølges av en panelsamtale der vi går nærmere inn på den politiske situasjonen, utviklingen i den kurdiske bevegelsen og veien videre. Panelsamtalen modereres av Jila Hassanpour fra Solkurd.
Praktisk informasjon
Tid: Lørdag 7. november 2026, kl. 13.00–16.00 Sted: Melahuset, 2. etasje, Oslo
Velkommen til en viktig samtale om Rojhelat, Kurdistan og den politiske utviklingen i Iran!
Hva skjer med Kurdistan når verdens oppmerksomhet rettes mot stormaktenes konflikt? Den siste tidens økte spenning mellom Iran og USA, kombinert med den pågående konflikten mellom Iran og Israel og den stadig mer ustabile sikkerhetssituasjonen i Irak og Syria, har igjen satt Midtøsten på randen av en ny regional eskalering. Selv om verdens oppmerksomhet i stor grad rettes mot forholdet mellom statene, er det ofte befolkningene i grenseregionene som betaler den høyeste prisen. Blant dem står kurderne i en særlig utsatt posisjon.
Kurdistan ligger i skjæringspunktet mellom fire stater – Iran, Irak, Tyrkia og Syria – som alle har egne sikkerhetspolitiske interesser og ulike tilnærminger til det kurdiske spørsmålet. Når spenningen mellom regionale og internasjonale aktører øker, blir de kurdiske områdene ofte omgjort til strategiske soner hvor militære operasjoner, etterretning, politisk press og maktdemonstrasjoner finner sted. Dette er ikke et nytt fenomen, men utviklingen de siste månedene viser at mønsteret fortsatt består.
Rojhilat – økt press mot kurderne i Iran
I den østlige delen av Kurdistan, under iransk kontroll, har myndighetene i flere år skjerpet presset mot kurdiske sivilsamfunnsaktører, journalister, kvinnerettighetsaktivister og politiske miljøer. Etter protestene som fulgte drapet på Jina (Mahsa) Amini i 2022, har de kurdiske områdene vært blant de hardest rammede av arrestasjoner, rettsforfølgelser og henrettelser.
Iranske myndigheter har samtidig fortsatt å fremstille kurdiske opposisjonsgrupper som en sikkerhetstrussel. Dette har blitt brukt til å legitimere både militære operasjoner og omfattende sikkerhetstiltak. I perioder med økt regional spenning har Teheran også rettet angrep mot baser til iransk-kurdiske opposisjonspartier i den kurdiske regionen i Irak. Dermed flyttes konflikten over landegrensene, samtidig som sivile lokalsamfunn lever med risikoen for nye angrep.
Başûr – mellom Washington, Teheran og Bagdad
Den autonome kurdiske regionen i Irak befinner seg i en stadig vanskeligere geopolitisk situasjon. Regionen har i flere tiår hatt nære forbindelser til USA og vestlige land, samtidig som den er økonomisk og geografisk avhengig av både Bagdad, Tyrkia og Iran.
Dette gjør regionen sårbar når konfliktnivået mellom Iran og USA øker. Amerikanske militære installasjoner i Irak, iranskstøttede militser og gjentatte iranske angrep mot kurdiske områder bidrar til en sikkerhetssituasjon preget av usikkerhet. Samtidig skaper langvarige politiske konflikter mellom Bagdad og Erbil utfordringer knyttet til oljeinntekter, statsbudsjett og offentlig økonomi.
For vanlige innbyggere betyr dette økende økonomisk usikkerhet, høy arbeidsledighet og en vedvarende frykt for at regionen igjen skal bli en slagmark for andres konflikter.
Rojava – mellom selvstyre og usikkerhet
Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria har siden kampen mot IS utviklet seg til et av de mest betydningsfulle kurdiske politiske prosjektene i nyere tid. Likevel er framtiden fortsatt usikker. USA opprettholder en begrenset militær tilstedeværelse i området, først og fremst for å forhindre en ny styrking av IS. Samtidig ønsker Tyrkia å begrense den kurdiske selvadministrasjonens politiske og militære innflytelse. Dersom den regionale konflikten eskalerer ytterligere, kan internasjonal oppmerksomhet flyttes bort fra Syria. Det vil kunne skape et større handlingsrom for aktører som ønsker å svekke den autonome administrasjonen.
For befolkningen i Rojava betyr dette fortsatt usikkerhet omkring sikkerhet, gjenoppbygging og framtidige politiske løsninger.
Bakur – den glemte delen av den regionale utviklingen
Den nordlige delen av Kurdistan, innenfor Tyrkias grenser, omtales ofte mindre når Midtøsten analyseres. Likevel påvirkes også situasjonen der av den regionale utviklingen.
Tyrkia har lenge begrunnet militære operasjoner i både Irak og Syria med nasjonal sikkerhet. Samtidig har kurdiske politiske partier, folkevalgte og sivilsamfunnsorganisasjoner opplevd betydelig press gjennom rettsprosesser, arrestasjoner og politiske begrensninger.
Selv om det de siste månedene har vært tegn til nye politiske initiativ og forsiktige signaler om dialog, er det fortsatt uklart om dette vil føre til varige endringer. Erfaringene fra tidligere fredsprosesser viser at slike muligheter raskt kan bli satt til side dersom den regionale sikkerhetssituasjonen forverres.
Kurdistan som geopolitisk brikke
En gjennomgående utfordring for kurderne er at de ofte blir vurdert ut fra stormaktenes skiftende interesser, snarere enn ut fra egne demokratiske og menneskerettslige krav. USA har gjennom flere tiår samarbeidet med ulike kurdiske aktører når dette har tjent amerikanske strategiske interesser, særlig i kampen mot IS. Samtidig har støtten vist seg å være begrenset når den har kommet i konflikt med forholdet til Tyrkia eller andre regionale allierte.
Iran ser på kurdiske opposisjonsmiljøer som en potensiell trussel mot statens territorielle integritet. Tyrkia betrakter deler av den organiserte kurdiske bevegelsen gjennom et sikkerhetspolitisk perspektiv. Irak forsøker å balansere mellom ulike regionale makter, mens Syria fortsatt står uten en varig politisk løsning. Resultatet er at kurdiske samfunn ofte blir stående uten reelle garantier fra noen av de statene eller internasjonale aktørene som samtidig hevder å arbeide for stabilitet i regionen.
En fred som også må omfatte kurderne
Den regionale utviklingen viser at varig stabilitet i Midtøsten vanskelig kan oppnås uten at det kurdiske spørsmålet behandles som et politisk og demokratisk spørsmål – ikke bare som et sikkerhetsproblem.
Kurderne utgjør en av verdens største folkegrupper uten en egen stat og lever med ulike former for politisk, kulturell og sikkerhetsmessig press i alle de fire delene av Kurdistan. Samtidig har de gjennom flere tiår vist en betydelig evne til å bygge sivilsamfunn, lokale demokratiske institusjoner og politiske alternativer under svært krevende forhold.
Når verdenssamfunnet diskuterer sikkerhet, atomprogrammer, regionale allianser og militær avskrekking, risikerer disse spørsmålene igjen å havne i bakgrunnen. Erfaringene viser imidlertid at varig fred ikke kan bygges gjennom militær makt alene. Den krever også respekt for menneskerettigheter, politisk deltakelse og anerkjennelse av befolkningers legitime krav.
Den pågående regionale maktkampen handler ikke bare om Iran, USA, Israel eller de arabiske statene. Den handler også om millioner av mennesker som lever i grenselandet mellom disse konfliktene. For kurderne innebærer dette en vedvarende usikkerhet der stormaktenes strategiske interesser ofte veier tyngre enn hensynet til sivile liv og demokratiske rettigheter.
Historien viser at hver gang Midtøsten går inn i en ny fase med økt spenning, blir Kurdistan igjen en del av slagmarken – enten militært, politisk eller økonomisk. Dersom regionen skal bevege seg mot en mer stabil framtid, må det internasjonale samfunnet i større grad erkjenne at kurdernes rettigheter og sikkerhet ikke er et sidespor i Midtøstens konflikter, men en sentral del av enhver varig løsning.
Mens krigen mellom USA, Israel og Iran eskalerer, blir Kurdistan-regionen i Irak (Bashur) stadig hardere rammet av iranske missil- og droneangrep. De siste månedene har hundrevis av angrep rammet regionen. Natt til 17. juli ble ni medlemmer av Komalas peshmergastyrker drept i et iransk missilangrep.
Angrepet mot en Komala-base i Kurdistan-regionen var det siste i en lang rekke iranske angrep mot mål i Bashur. Flere personer ble også såret.
Komala-styrker som mistet livet i angrepet 17. juli – Bilde: KHRN
Ifølge dokumentasjon fra Kurdistan Human Rights Network har Kurdistan-regionen siden begynnelsen av den pågående krigen blitt rammet av et stort antall iranske missil-, drone- og rakettangrep. Angrepene har blant annet rammet baser og leirer tilhørende iranske kurdiske opposisjonspartier, peshmergastyrker og områder der familier og sivile bor.
I en tidligere oversikt dokumenterte organisasjonen 809 iranske angrep mot Kurdistan-regionen i løpet av krigens første uker. Minst 20 mennesker ble drept og 123 såret. Boliger, arbeidsplasser og andre sivile og offentlige fasiliteter ble også skadet (se også dette innlegget fra 3. juni på vår nettside).
Tallene illustrerer en utvikling som ikke kan forstås som en rekke isolerte hendelser. Kurdistan-regionen er i ferd med å bli trukket stadig dypere inn i en regional krig som den selv ikke er part i.
Et gammelt mønster
For kurderne er Irans angrep mot Bashur samtidig del av et langt større og eldre mønster. Den islamske republikken har i flere tiår forsøkt å bekjempe kurdiske politiske og militære organisasjoner også utenfor Irans egne grenser. Siden 2017 har Iran gjennomført en rekke missil- og droneangrep mot baser og leirer tilhørende kurdiske opposisjonspartier i Kurdistan-regionen.
Angrepene har blitt begrunnet med at de kurdiske organisasjonene utgjør en sikkerhetstrussel mot Iran. Samtidig har angrepene gjentatte ganger rammet områder der sivile, familier og barn oppholder seg.
Det siste angrepet mot Komala viser at denne politikken fortsetter. Ni peshmergaer mistet livet i angrepet 17. juli. For de kurdiske organisasjonene i Bashur er dette derfor ikke bare en konsekvens av den nåværende krigen. Det er også en videreføring av Irans langvarige transnasjonale undertrykkelse av kurdiske politiske aktører.
En region mellom flere fronter
Den pågående krigen har samtidig ført til en kraftig regional eskalering. USA og Israel har gjennomført omfattende angrep mot Iran, mens Iran har svart med angrep mot amerikanske mål og installasjoner i flere land i regionen. Irak, Kuwait, Bahrain, Qatar og andre land har blitt direkte berørt av konflikten.
Kurdistan-regionen befinner seg dermed i en særlig utsatt posisjon. Regionen har ikke ønsket å bli en del av krigen, men er geografisk og politisk plassert midt i en av dens viktigste konfliktlinjer. På den ene siden finnes amerikanske militære installasjoner. På den andre siden har iranske kurdiske opposisjonspartier sine baser og leirer i Kurdistan-regionen.
Resultatet er at Bashur i økende grad blir behandlet som en slagmark av aktører som fører krig mot hverandre. Det er en utvikling som bør vekke alvorlig bekymring.
Kurdistan kan ikke være en slagmark
Den internasjonale oppmerksomheten er i stor grad rettet mot angrepene mot Iran, Hormuzstredet og den mulige utvidelsen av krigen til flere land i Midtøsten. Samtidig får de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen langt mindre oppmerksomhet. Det er uholdbart.
Befolkningen i Kurdistan-regionen skal ikke måtte betale prisen for en regional krig de ikke har startet og ikke ønsker å være en del av. Irans missil- og droneangrep mot kurdiske mål i Bashur må ses i sammenheng med den islamske republikkens langvarige politikk overfor kurdiske politiske organisasjoner. Samtidig må alle aktører som bidrar til den regionale eskaleringen, holdes ansvarlige for konsekvensene av sine handlinger. Angrep mot militære mål er allerede alvorlige. Når angrepene også rammer sivile områder, boliger og samfunnets grunnleggende infrastruktur, blir konsekvensene enda mer omfattende.
Den internasjonale stillheten rundt de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen må ta slutt. Kurdistan kan ikke gjøres til en slagmark for regionale og globale maktkamper.
De siste dagene har nye væpnede sammenstøt mellom kurdiske styrker og den iranske revolusjonsgarden i Øst-Kurdistan (Rojhelat) kostet flere mennesker livet. Både medlemmer av PJAK og PDKI har blitt drept i kampene mot regimets styrker. I en tid der presset mot den kurdiske befolkningen er stort, aktualiseres også spørsmålet om politisk og militær samling på tvers av partier og ideologiske retninger.
Historien viser at nasjonale frigjøringsbevegelser kan stå overfor krevende valg når interne motsetninger overskygger felles mål. Angola er ett av flere eksempler som kan gi grunnlag for refleksjon.
Angola og trepartskrigen – en historisk eksempel
Da Portugal trakk seg ut av Angola i 1975, fikk landet muligheten til å etablere en selvstendig stat. Samtidig konkurrerte tre væpnede frigjøringsbevegelser om makten:
MPLA, som bygget på en marxist-leninistisk ideologi og fikk støtte fra Sovjetunionen og Cuba.
UNITA, som opprinnelig var inspirert av maoistiske ideer, men senere utviklet seg til en antikommunistisk bevegelse med støtte fra blant annet USA og Sør-Afrika.
FNLA, en nasjonalistisk bevegelse som mottok støtte fra blant annet Zaire og USA.
Motsetningene mellom bevegelsene handlet ikke bare om ideologi, men også om politisk makt, regionale interesser og omfattende utenlandsk innblanding under den kalde krigen. Resultatet ble en lang og ødeleggende borgerkrig som varte fra 1975 til 2002. Krigen kostet hundretusener av mennesker livet og gjorde Angola til en sentral arena for stormaktenes rivalisering.
Angolas historie viser hvor store konsekvenser interne splittelser kan få når et folk står overfor avgjørende historiske veivalg.
En aktuell refleksjon for Øst-Kurdistan
De siste hendelsene i Øst-Kurdistan reiser naturlig spørsmål om den kurdiske bevegelsens evne til samling.
Hva er det i dag – utover ideologiske forskjeller, organisatoriske tradisjoner og politisk rivalisering – som hindrer en sterkere koordinering mellom de kurdiske styrkene? Hvilken betydning har samarbeidet mellom de politiske partiene i iransk Kurdistan dersom det ikke fører til større enhet eller styrker håpet blant befolkningen?
Det finnes ingen enkle svar. Samtidig viser historien at nasjonale bevegelser ofte står sterkere når de klarer å forene ulike politiske retninger om felles mål.
Derfor står to spørsmål igjen:
Det håpefulle spørsmålet: Kan den felles nasjonale identiteten bli sterkere enn de ideologiske forskjellene og legge grunnlaget for større samhold i møte med det iranske regimet?
Det bekymringsfulle spørsmålet: Kan vedvarende politiske og ideologiske motsetninger utvikle seg til interne konflikter som svekker den kurdiske saken, slik historien har vist i andre deler av verden?
Rojhelat-alliansen (Øst-Kurdistan) slår alarm om en ny og alvorlig bølge av henrettelser i Iran. Ifølge alliansen forsøker det iranske regimet å bruke dødsstraff og økt undertrykking for å avlede oppmerksomheten fra sine stadig dypere politiske, økonomiske og sosiale kriser.
I en uttalelse fordømmer alliansen de siste henrettelsene av kurdiske og andre politiske fanger, og beskriver dem som en del av en bevisst strategi for å spre frykt i befolkningen. Organisasjonen mener at regimet forsøker å kompensere for manglende legitimitet gjennom økt vold og represjon.
Dødsstraff som politisk verktøy
Iran er blant landene i verden som gjennomfører flest henrettelser per innbygger. Menneskerettighetsorganisasjoner og FN har gjentatte ganger uttrykt bekymring for den omfattende bruken av dødsstraff, inkludert mot politiske dissidenter, etniske minoriteter og personer dømt etter rettsprosesser som ikke oppfyller grunnleggende krav til rettssikkerhet.
Rojhelat-alliansen mener at den siste bølgen av henrettelser må ses i sammenheng med økende sosial uro, økonomisk krise og voksende misnøye blant befolkningen. I stedet for å møte krav om reformer og demokratiske rettigheter, svarer myndighetene med arrestasjoner, fengsling og dødsdommer.
Kurdere blant de hardest rammede
Kurdiske områder i Iran har i mange år vært utsatt for omfattende sikkerhetsoperasjoner, politisk forfølgelse og diskriminering. Kurdiske aktivister, journalister, menneskerettighetsforkjempere og politiske motstandere er overrepresentert blant dem som blir arrestert og dømt i saker knyttet til nasjonal sikkerhet.
Ifølge Rojhelat-alliansen rammer den nye undertrykkelsesbølgen særlig kurdere, balutsjere og andre minoritetsgrupper som lenge har vært utsatt for systematisk marginalisering.
Oppfordrer verdenssamfunnet til handling
Alliansen oppfordrer internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, FN, EU og demokratiske stater til å reagere tydelig mot henrettelsene og legge press på Iran for å stanse bruken av dødsstraff mot politiske fanger.
Videre krever organisasjonen:
Umiddelbar stans i alle politisk motiverte henrettelser
Løslatelse av politiske fanger og samvittighetsfanger
Internasjonal gransking av menneskerettighetsbrudd i Iran
Beskyttelse av etniske og religiøse minoriteters grunnleggende rettigheter
Frykt kan ikke løse regimets problemer
Rojhelat-alliansen understreker at henrettelser og undertrykking ikke kan løse de grunnleggende problemene Iran står overfor. Tvert imot mener organisasjonen at økt bruk av dødsstraff er et tegn på et regime som møter voksende motstand og som forsøker å bevare makten gjennom frykt. «Historien viser at ingen stat kan bygge varig stabilitet på henrettelser og undertrykking. Folkets krav om frihet, demokrati og rettferdighet kan ikke bringes til taushet gjennom galgen», heter det i uttalelsen.
Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) fordømmer på det sterkeste den pågående bølgen av henrettelser i Iran og uttrykker solidaritet med de politiske fangene, deres familier og alle som kjemper for demokrati, menneskerettigheter og selvbestemmelse i Kurdistan og Iran.
Nye rapporter fra Kurdistan Human Rights Network (KHRN) viser en dramatisk forverring av menneskerettighetssituasjonen for kurdere i Iran. Organisasjonen dokumenterer hemmelige henrettelser, nye dødsdommer, vilkårlige arrestasjoner og økende militær undertrykking rettet mot kurdiske sivile og politiske aktivister.
Blant de mest alvorlige sakene er den hemmelige henrettelsen av de kurdiske politiske fangene Nasser Bakerzadeh og Mehrab Abdollahzadeh i Orumiyeh fengsel tidligere denne måneden. Ifølge KHRN ble henrettelsene gjennomført uten forvarsel til familiene eller deres advokater – i strid med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper og internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Samtidig er flere nye dødsdommer avsagt mot kurdiske fanger. Den 20 år gamle Mohsen Eslamkhah, arrestert i forbindelse med «Kvinne, liv, frihet»-protestene, er dømt til døden anklaget for «moharebeh» («fiendskap mot Gud»), en bestemmelse iranske myndigheter ofte bruker mot politiske dissidenter.
KHRN rapporterer også om en bølge av arrestasjoner i de kurdiske områdene i Vest-Aserbajdsjan, Kurdistan og Ilam, der mange holdes uten kontakt med familie eller advokat. Flere av de arresterte er lærere, kvinnerettighetsaktivister og sivile uten kjent politisk aktivitet.
I tillegg dokumenterer organisasjonen militære angrep fra den iranske revolusjonsgarden mot kurdiske mål i Sør-Kurdistan (Bashur – irakisk Kurdistan), der flere medlemmer av kurdiske opposisjonspartier ble drept. Angrepene viser at den iranske statens undertrykking av kurdere ikke begrenser seg til landets egne grenser.
Den samlede dokumentasjonen tegner et dystert bilde av en systematisk og intensiverende undertrykking av kurdere i Iran. Det internasjonale samfunnet må reagere tydeligere på utviklingen og stille iranske myndigheter til ansvar for de alvorlige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter.
Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.
Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.
Strategisk uklarhet som maktmiddel
I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.
I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.
Forsøk på å flytte ansvar
En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.
I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:
De representerer ingen samlet statlig aktør
Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå
Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.
Normalisering av den kurdiske faktoren
Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.
Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.
Signal til Tyrkia
Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.
Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.
Pressmiddel mot Iran
Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.
Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.
Indirekte budskap til kurdiske aktører
Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.
Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.
Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?
Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.
En del av en ny regional virkelighet
Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:
Flytte ansvar for tidligere nederlag
Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner
Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.
Av: Negar Enayati, Master i sosialt arbeid, kvinneaktivist, og medlem av Rødt og KJAR-Norge
Midtøsten er i dag preget av en stadig mer kompleks og alvorlig situasjon, der globale og regionale maktinteresser spiller en avgjørende rolle. USA, Russland og Kina er blant aktørene som på ulike måter søker innflytelse i regionen. Dette skjer ikke bare gjennom direkte politikk, men også gjennom støtte til ulike parter og konflikter. Resultatet er en utvikling der sivile rammes hardt, og hvor grunnleggende prinsipper om folkerett og menneskerettigheter settes under press.
De siste årene har voldsnivået i regionen vært svært høyt. Titusenvis av palestinere har mistet livet, og mange lever under ekstremt vanskelige forhold. Flere av handlingene som er gjennomført har av internasjonale aktører blitt omtalt som alvorlige brudd på folkeretten. Samtidig ser vi at også kurdiske områder, både i Vest og Øst Kurdistan samt i Iran, preges av militære angrep, politisk undertrykkelse og begrensninger på grunnleggende rettigheter.
Det er viktig å forstå denne utviklingen som en del av en bredere maktpolitisk dynamikk, der ulike stater og aktører handler ut fra egne strategiske interesser. Dette gjelder ikke bare én side. Samtidig viser erfaringen at sivile konsekvenser ofte blir nedprioritert når geopolitiske hensyn veier tyngst.
I møte med dette har lokal organisering og sivilsamfunn spilt en viktig rolle. I kurdiske områder har det vokst frem former for selvorganisering og politisk mobilisering med vekt på demokrati, likestilling og lokalt styre. Denne typen organisering har i perioder bidratt til stabilitet og til å beskytte sivile liv i en ellers uforutsigbar situasjon.
Samtidig gir utviklingen i Iran grunn til alvorlig bekymring. Økende undertrykkelse, arrestasjoner og bruk av dødsstraff rapporteres av flere menneskerettighetsorganisasjoner. Økonomiske sanksjoner og press har i tillegg ført til forverrede levekår for store deler av befolkningen, og det er ofte kvinner og barn som rammes hardest. Vold mot kvinner og innskrenkninger i deres rettigheter er en særlig alvorlig del av denne utviklingen.
Internasjonalt har reaksjonene i mange tilfeller vært begrensede eller selektive. Dette reiser spørsmål om hvordan menneskerettigheter praktiseres i global politikk, og i hvilken grad de brukes konsekvent. Dersom prinsipper om folkerett og beskyttelse av sivile skal ha reell betydning, må de gjelde uavhengig av politiske og strategiske interesser.
For Norge og europeiske land innebærer dette et ansvar. Som del av det internasjonale samfunnet og som forkjempere for menneskerettigheter bør man arbeide for en politikk som setter siviles beskyttelse i sentrum, støtter diplomatiske løsninger og bidrar til å dempe konfliktnivået.
I denne sammenhengen er også intern enhet og samarbeid viktig for utsatte grupper, inkludert kurdere. Samtidig er det avgjørende å kombinere dette med bredere solidaritet på tvers av folkegrupper og nasjonale grenser. Varige løsninger i regionen forutsetter ikke bare politisk enighet internt, men også internasjonal støtte til demokratiske prosesser, rettigheter og fredelige løsninger.
Midtøsten står ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan makt fordeles, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtiden. Her har også Norge et valg mellom å være en passiv tilskuer eller en tydelig stemme for folkerett, rettferdighet og solidaritet.
En allianse av kurdiske partier i Øst-Kurdistan (Rojhilat) ber om en umiddelbar internasjonal reaksjon på det de beskriver som vedvarende iranske angrep mot kurdiske mål i Kurdistan-regionen i Irak (KRI).
I en uttalelse publisert denne uken advarer alliansen om en alvorlig forverring av sikkerhetssituasjonen, og oppfordrer FN, enkeltstater og menneskerettighetsorganisasjoner til å gripe inn. Ifølge alliansen er angrepene en del av en systematisk strategi rettet mot kurdiske politiske miljøer og opposisjonsgrupper.
Bakgrunnen er en bølge av angrep som har funnet sted siden slutten av februar 2026. Disse inkluderer bruk av droner og raketter mot områder hvor kurdiske partier har baser og tilhold. Flere av områdene ligger i nærheten av sivile bosetninger.
Bilde: CPT
Tall fra en nylig publisert internasjonal rapport fra CPT viser at det i perioden 28. februar til 24. april ble registrert minst 123 ofre, hvorav 22 personer ble drept og 101 såret. Minst 24 av de rammede skal være sivile. I tillegg er det meldt om omfattende materielle skader på boliger, kjøretøy og annen sivil infrastruktur.
Alliansen mener angrepene utgjør brudd på både Iraks suverenitet og internasjonal rett, og advarer om at manglende internasjonal respons kan bidra til ytterligere destabilisering i regionen.
Samtidig peker de på at flere av de berørte områdene huser kurdiske politiske flyktninger fra Iran, noe som ifølge alliansen gjør angrepene særlig alvorlige.
Alliansen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte sivile og forhindre videre eskalering. De ber også om økt oppmerksomhet rundt situasjonen i kurdiske områder, som de mener i for liten grad har fått internasjonal dekning.
Uttalelsen kommer i en periode preget av økende spenning i regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringen for utviklingen i de kurdiske områdene.
Et slående paradoks i den iranske propagandakrigen i 2026 er hvordan regimet forsøker å iscenesette kvinnen som en lojal, estetisert deltaker i statens militariserte prosjekt, samtidig som det i praksis retter dødelig makt mot nettopp kvinner som representerer en alternativ, radikal form for væpnet og politisk subjektivitet.
I løpet av april 2026 er flere kvinnelige kurdiske peshmerga- og geriljasoldater drept i iranske drone- og rakettangrep mot baser i Sør-Kurdistan (Nord-Irak). Blant de drepte er unge kvinner tilknyttet partier som Komala og KDPI, inkludert Neda Miri og Samira Allahyari og Ghazal Mowlan, som døde etter skader og manglende medisinsk behandling i etterkant av et iransk droneangrep.
Neda Miri og Samira Allahyari, peshmergaer i KDPI som mistet livet etter iranske angrep 17. april 26.Ghazal Mowlan, peshmerga i Komala som mistet livet etter iranske angrep 15. april 26.
Disse hendelsene er ikke isolerte. De inngår i en bredere militær kampanje hvor den islamske revolusjonsgarden systematisk angriper kurdiske opposisjonsmiljøer i regionen, selv i perioder med formell våpenhvile. Kurdiske områder har blitt utsatt for hundrevis av drone- og missilangrep siden krigens start.
Mens iranske myndigheter fremstiller kvinner i hijab som smilende symboler på statlig styrke i en ny ‘rosa’ propaganda, fortsetter iranske angrep å ramme kurdiske kvinnelige krigere i grenseregionene. Bildet illustrerer spennet mellom iscenesatt lojalitet og reell motstand. Bilde: åpne kilder
I denne konteksten får regimets «kawaii»-estetikk en dypere politisk betydning.
Mens staten viser frem kvinner i hijab som smilende symboler på lojalitet, plassert ved siden av rosa droner og raketter, forsøker den samtidig å usynliggjøre eller delegitimere en annen type kvinnelig figur: den væpnede kurdiske kvinnen som aktivt utfordrer staten. Disse kvinnene representerer en videreføring av det samme opprøret som «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen artikulerte—men i en mer radikal, organisert og væpnet form.
Det er nettopp her den visuelle og ideologiske konflikten blir tydelig: Regimets kvinne: estetisert, kontrollert, avpolitiserende og integrert i statens narrativ. Den kurdiske kvinnelige krigeren: politisert, autonom, og eksplisitt i opposisjon til staten.
Der «Rosa propaganda» forsøker å temme og «rebrande» kvinnelig styrke som noe ufarlig og harmonisk, viser bildene av kurdiske kvinnelige krigere det motsatte: kvinner som ikke bare krever frihet, men som organiserer seg militært for å oppnå den.
Dette gjør også regimets strategi mer forståelig som et svar på frykt. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en sosial kraft som i stor grad ble drevet frem av kurdiske områder og erfaringer. Når de samme områdene nå produserer væpnede kvinnelige aktører, representerer det en kontinuitet av motstand som staten forsøker å bryte, både fysisk gjennom angrep, og symbolsk gjennom propaganda.
På denne måten blir de rosa militærbildene ikke bare et forsøk på å nå Gen Z, men også et forsøk på å overskrive et konkurrerende visuelt arkiv: bildene av kvinner med våpen i fjellene, kvinner som ikke smiler for staten, men kjemper mot den.
Konsekvensen er at gatebildet, både i Iran og i den bredere regionen, nå rommer to uforenlige visjoner av kvinnelighet. Den ene søker å absorbere og nøytralisere opprør. Den andre insisterer på å fortsette det.
Kvinnelige styrker i Komala – Rojhelat 1980 – Les tilknyttet artikkel her i Solkurd
