Rojhelat-alliansen (Øst-Kurdistan) slår alarm om en ny og alvorlig bølge av henrettelser i Iran. Ifølge alliansen forsøker det iranske regimet å bruke dødsstraff og økt undertrykking for å avlede oppmerksomheten fra sine stadig dypere politiske, økonomiske og sosiale kriser.
I en uttalelse fordømmer alliansen de siste henrettelsene av kurdiske og andre politiske fanger, og beskriver dem som en del av en bevisst strategi for å spre frykt i befolkningen. Organisasjonen mener at regimet forsøker å kompensere for manglende legitimitet gjennom økt vold og represjon.
Dødsstraff som politisk verktøy
Iran er blant landene i verden som gjennomfører flest henrettelser per innbygger. Menneskerettighetsorganisasjoner og FN har gjentatte ganger uttrykt bekymring for den omfattende bruken av dødsstraff, inkludert mot politiske dissidenter, etniske minoriteter og personer dømt etter rettsprosesser som ikke oppfyller grunnleggende krav til rettssikkerhet.
Rojhelat-alliansen mener at den siste bølgen av henrettelser må ses i sammenheng med økende sosial uro, økonomisk krise og voksende misnøye blant befolkningen. I stedet for å møte krav om reformer og demokratiske rettigheter, svarer myndighetene med arrestasjoner, fengsling og dødsdommer.
Kurdere blant de hardest rammede
Kurdiske områder i Iran har i mange år vært utsatt for omfattende sikkerhetsoperasjoner, politisk forfølgelse og diskriminering. Kurdiske aktivister, journalister, menneskerettighetsforkjempere og politiske motstandere er overrepresentert blant dem som blir arrestert og dømt i saker knyttet til nasjonal sikkerhet.
Ifølge Rojhelat-alliansen rammer den nye undertrykkelsesbølgen særlig kurdere, balutsjere og andre minoritetsgrupper som lenge har vært utsatt for systematisk marginalisering.
Oppfordrer verdenssamfunnet til handling
Alliansen oppfordrer internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, FN, EU og demokratiske stater til å reagere tydelig mot henrettelsene og legge press på Iran for å stanse bruken av dødsstraff mot politiske fanger.
Videre krever organisasjonen:
Umiddelbar stans i alle politisk motiverte henrettelser
Løslatelse av politiske fanger og samvittighetsfanger
Internasjonal gransking av menneskerettighetsbrudd i Iran
Beskyttelse av etniske og religiøse minoriteters grunnleggende rettigheter
Frykt kan ikke løse regimets problemer
Rojhelat-alliansen understreker at henrettelser og undertrykking ikke kan løse de grunnleggende problemene Iran står overfor. Tvert imot mener organisasjonen at økt bruk av dødsstraff er et tegn på et regime som møter voksende motstand og som forsøker å bevare makten gjennom frykt. «Historien viser at ingen stat kan bygge varig stabilitet på henrettelser og undertrykking. Folkets krav om frihet, demokrati og rettferdighet kan ikke bringes til taushet gjennom galgen», heter det i uttalelsen.
Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) fordømmer på det sterkeste den pågående bølgen av henrettelser i Iran og uttrykker solidaritet med de politiske fangene, deres familier og alle som kjemper for demokrati, menneskerettigheter og selvbestemmelse i Kurdistan og Iran.
Nye rapporter fra Kurdistan Human Rights Network (KHRN) viser en dramatisk forverring av menneskerettighetssituasjonen for kurdere i Iran. Organisasjonen dokumenterer hemmelige henrettelser, nye dødsdommer, vilkårlige arrestasjoner og økende militær undertrykking rettet mot kurdiske sivile og politiske aktivister.
Blant de mest alvorlige sakene er den hemmelige henrettelsen av de kurdiske politiske fangene Nasser Bakerzadeh og Mehrab Abdollahzadeh i Orumiyeh fengsel tidligere denne måneden. Ifølge KHRN ble henrettelsene gjennomført uten forvarsel til familiene eller deres advokater – i strid med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper og internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Samtidig er flere nye dødsdommer avsagt mot kurdiske fanger. Den 20 år gamle Mohsen Eslamkhah, arrestert i forbindelse med «Kvinne, liv, frihet»-protestene, er dømt til døden anklaget for «moharebeh» («fiendskap mot Gud»), en bestemmelse iranske myndigheter ofte bruker mot politiske dissidenter.
KHRN rapporterer også om en bølge av arrestasjoner i de kurdiske områdene i Vest-Aserbajdsjan, Kurdistan og Ilam, der mange holdes uten kontakt med familie eller advokat. Flere av de arresterte er lærere, kvinnerettighetsaktivister og sivile uten kjent politisk aktivitet.
I tillegg dokumenterer organisasjonen militære angrep fra den iranske revolusjonsgarden mot kurdiske mål i Sør-Kurdistan (Bashur – irakisk Kurdistan), der flere medlemmer av kurdiske opposisjonspartier ble drept. Angrepene viser at den iranske statens undertrykking av kurdere ikke begrenser seg til landets egne grenser.
Den samlede dokumentasjonen tegner et dystert bilde av en systematisk og intensiverende undertrykking av kurdere i Iran. Det internasjonale samfunnet må reagere tydeligere på utviklingen og stille iranske myndigheter til ansvar for de alvorlige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter.
Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.
Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.
Strategisk uklarhet som maktmiddel
I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.
I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.
Forsøk på å flytte ansvar
En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.
I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:
De representerer ingen samlet statlig aktør
Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå
Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.
Normalisering av den kurdiske faktoren
Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.
Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.
Signal til Tyrkia
Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.
Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.
Pressmiddel mot Iran
Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.
Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.
Indirekte budskap til kurdiske aktører
Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.
Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.
Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?
Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.
En del av en ny regional virkelighet
Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:
Flytte ansvar for tidligere nederlag
Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner
Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.
Av: Negar Enayati, Master i sosialt arbeid, kvinneaktivist, og medlem av Rødt og KJAR-Norge
Midtøsten er i dag preget av en stadig mer kompleks og alvorlig situasjon, der globale og regionale maktinteresser spiller en avgjørende rolle. USA, Russland og Kina er blant aktørene som på ulike måter søker innflytelse i regionen. Dette skjer ikke bare gjennom direkte politikk, men også gjennom støtte til ulike parter og konflikter. Resultatet er en utvikling der sivile rammes hardt, og hvor grunnleggende prinsipper om folkerett og menneskerettigheter settes under press.
De siste årene har voldsnivået i regionen vært svært høyt. Titusenvis av palestinere har mistet livet, og mange lever under ekstremt vanskelige forhold. Flere av handlingene som er gjennomført har av internasjonale aktører blitt omtalt som alvorlige brudd på folkeretten. Samtidig ser vi at også kurdiske områder, både i Vest og Øst Kurdistan samt i Iran, preges av militære angrep, politisk undertrykkelse og begrensninger på grunnleggende rettigheter.
Det er viktig å forstå denne utviklingen som en del av en bredere maktpolitisk dynamikk, der ulike stater og aktører handler ut fra egne strategiske interesser. Dette gjelder ikke bare én side. Samtidig viser erfaringen at sivile konsekvenser ofte blir nedprioritert når geopolitiske hensyn veier tyngst.
I møte med dette har lokal organisering og sivilsamfunn spilt en viktig rolle. I kurdiske områder har det vokst frem former for selvorganisering og politisk mobilisering med vekt på demokrati, likestilling og lokalt styre. Denne typen organisering har i perioder bidratt til stabilitet og til å beskytte sivile liv i en ellers uforutsigbar situasjon.
Samtidig gir utviklingen i Iran grunn til alvorlig bekymring. Økende undertrykkelse, arrestasjoner og bruk av dødsstraff rapporteres av flere menneskerettighetsorganisasjoner. Økonomiske sanksjoner og press har i tillegg ført til forverrede levekår for store deler av befolkningen, og det er ofte kvinner og barn som rammes hardest. Vold mot kvinner og innskrenkninger i deres rettigheter er en særlig alvorlig del av denne utviklingen.
Internasjonalt har reaksjonene i mange tilfeller vært begrensede eller selektive. Dette reiser spørsmål om hvordan menneskerettigheter praktiseres i global politikk, og i hvilken grad de brukes konsekvent. Dersom prinsipper om folkerett og beskyttelse av sivile skal ha reell betydning, må de gjelde uavhengig av politiske og strategiske interesser.
For Norge og europeiske land innebærer dette et ansvar. Som del av det internasjonale samfunnet og som forkjempere for menneskerettigheter bør man arbeide for en politikk som setter siviles beskyttelse i sentrum, støtter diplomatiske løsninger og bidrar til å dempe konfliktnivået.
I denne sammenhengen er også intern enhet og samarbeid viktig for utsatte grupper, inkludert kurdere. Samtidig er det avgjørende å kombinere dette med bredere solidaritet på tvers av folkegrupper og nasjonale grenser. Varige løsninger i regionen forutsetter ikke bare politisk enighet internt, men også internasjonal støtte til demokratiske prosesser, rettigheter og fredelige løsninger.
Midtøsten står ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan makt fordeles, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtiden. Her har også Norge et valg mellom å være en passiv tilskuer eller en tydelig stemme for folkerett, rettferdighet og solidaritet.
En allianse av kurdiske partier i Øst-Kurdistan (Rojhilat) ber om en umiddelbar internasjonal reaksjon på det de beskriver som vedvarende iranske angrep mot kurdiske mål i Kurdistan-regionen i Irak (KRI).
I en uttalelse publisert denne uken advarer alliansen om en alvorlig forverring av sikkerhetssituasjonen, og oppfordrer FN, enkeltstater og menneskerettighetsorganisasjoner til å gripe inn. Ifølge alliansen er angrepene en del av en systematisk strategi rettet mot kurdiske politiske miljøer og opposisjonsgrupper.
Bakgrunnen er en bølge av angrep som har funnet sted siden slutten av februar 2026. Disse inkluderer bruk av droner og raketter mot områder hvor kurdiske partier har baser og tilhold. Flere av områdene ligger i nærheten av sivile bosetninger.
Bilde: CPT
Tall fra en nylig publisert internasjonal rapport fra CPT viser at det i perioden 28. februar til 24. april ble registrert minst 123 ofre, hvorav 22 personer ble drept og 101 såret. Minst 24 av de rammede skal være sivile. I tillegg er det meldt om omfattende materielle skader på boliger, kjøretøy og annen sivil infrastruktur.
Alliansen mener angrepene utgjør brudd på både Iraks suverenitet og internasjonal rett, og advarer om at manglende internasjonal respons kan bidra til ytterligere destabilisering i regionen.
Samtidig peker de på at flere av de berørte områdene huser kurdiske politiske flyktninger fra Iran, noe som ifølge alliansen gjør angrepene særlig alvorlige.
Alliansen oppfordrer det internasjonale samfunnet til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte sivile og forhindre videre eskalering. De ber også om økt oppmerksomhet rundt situasjonen i kurdiske områder, som de mener i for liten grad har fått internasjonal dekning.
Uttalelsen kommer i en periode preget av økende spenning i regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringen for utviklingen i de kurdiske områdene.
Et slående paradoks i den iranske propagandakrigen i 2026 er hvordan regimet forsøker å iscenesette kvinnen som en lojal, estetisert deltaker i statens militariserte prosjekt, samtidig som det i praksis retter dødelig makt mot nettopp kvinner som representerer en alternativ, radikal form for væpnet og politisk subjektivitet.
I løpet av april 2026 er flere kvinnelige kurdiske peshmerga- og geriljasoldater drept i iranske drone- og rakettangrep mot baser i Sør-Kurdistan (Nord-Irak). Blant de drepte er unge kvinner tilknyttet partier som Komala og KDPI, inkludert Neda Miri og Samira Allahyari og Ghazal Mowlan, som døde etter skader og manglende medisinsk behandling i etterkant av et iransk droneangrep.
Neda Miri og Samira Allahyari, peshmergaer i KDPI som mistet livet etter iranske angrep 17. april 26.Ghazal Mowlan, peshmerga i Komala som mistet livet etter iranske angrep 15. april 26.
Disse hendelsene er ikke isolerte. De inngår i en bredere militær kampanje hvor den islamske revolusjonsgarden systematisk angriper kurdiske opposisjonsmiljøer i regionen, selv i perioder med formell våpenhvile. Kurdiske områder har blitt utsatt for hundrevis av drone- og missilangrep siden krigens start.
Mens iranske myndigheter fremstiller kvinner i hijab som smilende symboler på statlig styrke i en ny ‘rosa’ propaganda, fortsetter iranske angrep å ramme kurdiske kvinnelige krigere i grenseregionene. Bildet illustrerer spennet mellom iscenesatt lojalitet og reell motstand. Bilde: åpne kilder
I denne konteksten får regimets «kawaii»-estetikk en dypere politisk betydning.
Mens staten viser frem kvinner i hijab som smilende symboler på lojalitet, plassert ved siden av rosa droner og raketter, forsøker den samtidig å usynliggjøre eller delegitimere en annen type kvinnelig figur: den væpnede kurdiske kvinnen som aktivt utfordrer staten. Disse kvinnene representerer en videreføring av det samme opprøret som «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen artikulerte—men i en mer radikal, organisert og væpnet form.
Det er nettopp her den visuelle og ideologiske konflikten blir tydelig: Regimets kvinne: estetisert, kontrollert, avpolitiserende og integrert i statens narrativ. Den kurdiske kvinnelige krigeren: politisert, autonom, og eksplisitt i opposisjon til staten.
Der «Rosa propaganda» forsøker å temme og «rebrande» kvinnelig styrke som noe ufarlig og harmonisk, viser bildene av kurdiske kvinnelige krigere det motsatte: kvinner som ikke bare krever frihet, men som organiserer seg militært for å oppnå den.
Dette gjør også regimets strategi mer forståelig som et svar på frykt. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en sosial kraft som i stor grad ble drevet frem av kurdiske områder og erfaringer. Når de samme områdene nå produserer væpnede kvinnelige aktører, representerer det en kontinuitet av motstand som staten forsøker å bryte, både fysisk gjennom angrep, og symbolsk gjennom propaganda.
På denne måten blir de rosa militærbildene ikke bare et forsøk på å nå Gen Z, men også et forsøk på å overskrive et konkurrerende visuelt arkiv: bildene av kvinner med våpen i fjellene, kvinner som ikke smiler for staten, men kjemper mot den.
Konsekvensen er at gatebildet, både i Iran og i den bredere regionen, nå rommer to uforenlige visjoner av kvinnelighet. Den ene søker å absorbere og nøytralisere opprør. Den andre insisterer på å fortsette det.
Kvinnelige styrker i Komala – Rojhelat 1980 – Les tilknyttet artikkel her i Solkurd
Oversatt av: Arnljot Ask, Medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalgeti Solkurd
Det 32. møtet i Den felles Diplomatiske Komiteen i Kurdistan Nasjonalkongress (KNK), holdt i Brussel 11-12. april, fokuserte på viktigheten av kurdisk nasjonalt samarbeid. Representanter fra flere kurdiske partier og institusjoner deltok og startet med ett minutts stillhet til ære for de som har mistet livet i kampen for kurdisk frihet.
Medlem i KNCs eksekutiv råd, Nilufer Koç holdt åpningstalen, hvor hun pekte på formålet med møtet: at det er nødvendig å bygge en nasjonal enhet for å følge opp det som er oppnådd i Rojava og for å kunne stå i mot USA og Israels angrep på Iran nå.
Med dette som mål har det vært organisert møter i mange steder og land. (Merknad fra oversetter: Som initiativet «Nasjonalt enhetsprosjekt for det kurdiske folket»i Sør Kurdistan – se Solkurds nettside 4. april)
På KNK møtet nå deltok representanter fra alle de fire delene av Kurdistan og fra Europa. Etter at kommisjonen ble valgt holdt representanter fra hver av de kurdiske hilsener.
KCK Executive Committee medlem Zübeyir Aydar sa: “Prosessen initiert av leder Apo (Abdullah Öcalan) har nådd et viktig stadiim; den må nå få et legalt rammeverk. Selv om den ikke har nådd fram dit ennå, har mange ting blitt oppnådd så langt. Mye arbeid på ulike områder har åpnet for organisering av folk. Vårt mål er å peke ut en klar vei videre og ta steg for steg mot vår frie identitet. Som kurdere forbereder vi oss på enhver situasjon. Vårt mål er å bygge fred. Vår agenda og plikt her er å bringe kurderne sammen og etablere en struktur som omfavner alle fire deler av Kurdistan. Mulighetene og utfordringene er store. Iran er betydelig svekket, og vi må forberede oss godt. Vi må forsvare de kurdiske rettighetene.
KNKs medleder Ehmed Karamus fastslo: “Det er påkrevet å skape et nasjonalt rammeverk for Kurderne.Ingen eksterne makter kan skape en løsning for kurderne. Dette årets Newroz i Bakur (Nord Kurdistan) sendte en svært sterk melding. Tyrkisk politikk er basert på fiendtlighet; den representerer en stats politikk som konstant produserer negativitet, men situasjonen kan endres når som helst.
Å styrke alliansen mellom kurderne i Rojhelat er svært viktig. Dene enheten er avgjørende for alle fire deler av Kurdistan, og må ekspandere. Da Rojava ble angrepet, opplevde vi at det kurdiske folket virkelig ble forenet. Denne enheten må transformeres til en institusjonell struktur”.
KNKs diplomatiske komite omfatter nå totalt 32 partier og institusjoner fra alle de fire delene av Kurdistan, mens representanter fra 23 partier og institusjoner deltok på dette møtet. I de fleste talene skilte følgende markering seg ut: “En nasjonal konferanse er viktig. Siden første verdenskrig har dette skrittet hatt stor betydning for kurderne. I dag er kurderne anerkjent verden over, men har ikke noen offisiell status». Representanter fra partier og grupper fra alle fire deler av Kurdistan tok ordet. Hovedbudskapet kan sammenfattes slik:
«Kampen til det kurdiske folket i den østlige delen er ikke forbundet med krigen mellom USA, Israel og Iran. Kurderne har båret fram sin egen kamp i årtier. Om det nåværende regimet består eller ikke, vil denne kampen fortsette inntil deres rettigheter er sikret. Beskyttelsen av Bashur (Sør Kurdistan) er svært viktig for Rojhelat (Øst Kurdistan). Det har hatt stor betydning for hele den kurdiske regionen. Denne alliansen mellom kurderne har spesiell betydning for Rojhelat og skaper tilfredshet og stolthet mellom folk. I denne perioden må fellesskapet pekes på og bli løftet høyt».
Ved slutten av møtet ble denne politiske vurderingen lagt fram av ledelsen i KNK og lest opp i begge dialektene: Kurmanji og Sorani.
Kommentar fra oversetter:
Dette budskapet fra KNKs møte står ikke i motsetning til erfaringene fra Rojava/Vest Kurdistan og avtalen mellom SDF og Damaskus-regjeringen om like rettigheter for alle etniske og religiøse grupperinger innenfor statsgrensene.Snarere understreker den enheten mellom fulle rettigheter for kurdere som for andre nasjonaliteter i hele Midtøsten – som også uttrykt i merknaden fra KCK Executive Committee medlem Zübeyir Aydar.
Det har nå gått over 48 år siden det iranske regimet tok makten i 1979. Styret, ledet av religiøse ledere, har utviklet seg til et autoritært og undertrykkende system. Regimet har i mange år forsøkt å styrke sin makt i Midtøsten gjennom ulike metoder, blant annet ved å støtte væpnede grupper, blande seg inn i andre land og utvikle militær kapasitet som atomprogram og droner.
Siden revolusjonen i 1979, ledet av Ruhollah Khomeini, har mange grupper i Iran kjempet for demokrati og rettferdighet. Spesielt kurdere og andre etniske grupper motsatte seg det nye regimet fra starten. Dette førte til harde angrep mot blant annet kurdiske områder. Kurdere og andre minoriteter har fortsatt kampen på ulike måter: gjennom politisk arbeid, streiker, sivil-samfunnsorganisasjoner og internasjonalt diplomati i diasporaen. Mange har mistet livet i denne kampen, både sivile og væpnede styrker som peshmerga særlig i KDPI parti.
De siste 15 årene har mange iranere forsøkt å skape endring gjennom reformer og valg, men uten suksess. Valgdeltakelsen har sunket, og tilliten til systemet er svekket. I 2022 nådde motstanden et høydepunkt etter drapet på Jina Mahsa Amini. Dette utløste store protester som startet i Kurdistan og spredte seg til hele Iran og videre ut i verden. Protestene viste en sterk folkelig motstand, men førte ikke til regimeskifte.
Flere årsaker bidro til dette:
Regimets sterke og brutale undertrykkelse
Manglende samlet og tydelig alternativ ledelse i hele landet
Politiske splittelser i opposisjonen
Demonstrasjoner og protester har fortsatt i årene etter. Samtidig har regimet brukt makt for å slå ned motstand, noe som har ført til mange drepte og sårede. Situasjonen i regionen har også vært preget av konflikt og spenning. Iran har vært involvert i flere konflikter og blitt stadig mer isolert internasjonalt. Dette har ytterligere svekket regimets legitimitet både internt og eksternt. Til tross for dette fortsetter befolkningen i Iran å kjempe for endring. Mange ønsker et nytt politisk system basert på demokrati, rettferdighet og like rettigheter for alle etniske grupper, inkludert kurdere, balutsjere, arabere og andre.
Folk flest ønsker ikke krig i Iran. Samtidig mener mange at en svekkelse av staten og myndighetene kan være en fordel for befolkningen. Det er regimets egen politikk som i stor grad har ført til dagens situasjon. Et autoritært og ideologisk styrt presteregime har bidratt til økt konflikt, både internt og eksternt, og dermed også økt risiko for krig.
Det iranske folket ønsker ikke krig. Men mange ser at en svekkelse av regimet kan åpne for endring. Samtidig er det nettopp regimets autoritære styre og feilslåtte politikk som har ført landet inn i en farlig situasjon, der risikoen for en stor krig har økt. Mange mener at en svekkelse av staten og myndighetene kan være en fordel for befolkningen.
Det er regimets egen politikk som i stor grad har ført til dagens situasjon. Et autoritært og ideologisk styrt presteregime har bidratt til økt konflikt, både internt og eksternt, og dermed også økt risiko for krig. fremtiden for Iran avhenger av om det kan etableres et samlet alternativ og en felles retning for landet. Mange ser for seg en føderal modell som kan sikre rettigheter og representasjon for alle grupper i samfunnet.
Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Den nasjonale interims Komiteen i Sør Kurdistan (Bashur) oppfordret 1.april gjennom ANF om felles front mot en bedre framtid, gjennom å forberede en Felleskonferanse for å diskutere en tiltaksplan,med Arbeidsprogram og tidsplan.
Over 200 personaliteter i Sør Kurdistan signerte lanseringsdokumentet for et nytt Nasjonalt Enhetsprosjekt for det Kurdiske Folket. På kort tid fikk prosjektet støtte fra mange politiske partier og senter.
En Interims Committee ble nedsatt, som utdypet oppfordringen. Den slo fast at ivaretakelsen av enhver nasjons interesser avhenger av nasjonens mål og enhet og erklærte: «Av den grunn er enheten og den felles stemmen til Kurderne nå ikke lengre bare politikken og meningen til ett Parti. I stedet er det en historisk, nasjonal og sosial nødvendighet å definere og forberede en ny fase som tar hensyn til både historiske muligheter og utfordringer».
Oppfordringen tilføyde at støtten for den Kurdiske saken så langt hadde vært en kilde til glede og takknemlighet, og: «Med ansvarlighet overfor den Kurdiske saken, ser vi en mulighet til igjen å oppfordre alle partier, intellektuelle, kulturelle senter, individer og alle borgere om å vise sin støtte for dette nasjonale prosjektet og ta et skritt sammen mot en bedre og mer håpefull framtid. La oss forberede oss for å organisere en felles Konferanse for å diskutere og bestemme en plan og arbeidsprogram for en vellykket og stabilt prosjektmekanisme, basert på intern og ekstern fred».
Ser ut til at Ӧcalans Call on «Peace and Democratic Society» 27. feb. 2025, og KNKs nyttårshilsen 31. des. med oppfordring om Enhet for å utvikle en felles holdning, klarhet og aktivitet i fredsprosessen (postet 9. januar på Solkurd-siden) vinner fram i den kritiske situasjonen som nå råder i regionen. Hvor USA og Israels intensivering av krigshandlingene, med tilsvar fra Iran, også rammer Sør Kurdistan hardt.
Enhetsinitiativet i Sør Kurdistan følger opp den tilsvarende utviklingen i de kurdiske delen av Iran, Rojhelat, inspirert av lærdommene fra Rojava og den Demokratisk Autonome Regionen i Nordøst Syria (DAANES).
Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Publisert på: theamargi.com den 25. mars.
Masrour Barzani, statsminister i den autonome Kurdistan-regionen i Irak, holder en pressekonferanse i den kurdiske byen Soran nær grensen til Iran 25. mars 2026. Bakgrunnen er et rakettangrep mot grenseområdet mellom Irak og Iran dagen før, 24. mars, der seks irakisk-kurdiske sikkerhetsstyrker ble drept. (Foto: Safin HAMID / AFP)
I uken etter de koordinerte angrepene fra USA og Israel mot Iran 28. februar, som markerte starten på krigen, tydet flere rapporter på at Washington vurderte å støtte iransk-kurdiske opposisjonsgrupper basert i Irak for å åpne en landfront inne i Iran. Donald Trump skal ha hatt samtaler med kurdiske politiske ledere i Kurdistan-regionen i Irak (KRI), inkludert Masoud Barzani fra Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Bafel Talabani fra Patriotic Union of Kurdistan (PUK). Meldinger om kontakt med Mustafa Hijri, leder for Kurdistans demokratiske parti – Iran (KDPI / PDKI), er fortsatt ubekreftede.
Amerikanske og israelske angrep rammet en rekke militære og strategiske mål over hele Iran, inkludert kommando- og kontrollanlegg, missilinfrastruktur og enkelte baser nær grensen mellom Iran og Irak. Ifølge enkelte analytikere kan dette ha vært ment å legge til rette for en inntrenging fra kurdiske styrker fra Irak. Flere medier har også rapportert at CIA har diskutert å forsyne iransk-kurdiske styrker med håndvåpen som del av en hemmelig innsats for å destabilisere Den islamske republikken.
En ny allianse av iransk-kurdiske partier ble etablert 22. februar for å samordne innsatsen mot regimet og fremme kurdisk selvbestemmelse. Medlemmene avviste imidlertid påstander om planlagte militære operasjoner inne i Iran og benektet at de mottar støtte fra USA.
Trump ser (foreløpig) ut til å ha trukket seg fra ideen om å støtte en kurdisk offensiv mot Den islamske republikken.
Som svar på en opplevd trussel om at iransk-kurdiske grupper kunne bli involvert i konflikten, gjennomførte iranske styrker – inkludert Revolusjonsgarden (IRGC) – grenseoverskridende drone- og missilangrep mot mål i Kurdistan-regionen i Irak, rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper. Også regional infrastruktur og internasjonale militærbaser ble rammet av bredere gjengjeldelsesangrep.
Trump ser (for øyeblikket) ut til å ha gått bort fra planene om å støtte en kurdisk offensiv. Dette kommer etter kritikk om at en slik offensiv kunne gjøre Kurdistan-regionen sårbar for ytterligere gjengjeldelse – både fra iranske styrker og fra Iran-tilknyttede grupper i Irak. Risikoen ville vært særlig høy dersom USA senere trakk sin støtte til kurdiske styrker. Av denne grunn er både iransk-kurdiske opposisjonsledere og irakisk-kurdiske myndigheter forsiktige med å knytte seg tett til USA.
Flere analytikere stiller også spørsmål ved om en kurdisk offensiv faktisk kunne styrte det iranske regimet, og advarer om at et mislykket opprør kan føre til alvorlige represalier mot kurdiske sivile i Iran. Tidligere amerikanske tjenestemenn har dessuten påpekt at Irans persiske majoritet neppe vil ønske en væpnet kurdisk innmarsj velkommen. Andre analytikere uttrykker skepsis til om de kurdiske partiene vil ivareta interessene til hele befolkningen, og mener deres primære mål er kurdisk selvbestemmelse – noe som kan føre til en «balkanisering» av Iran.
Iranske kurdere i Irak
Siden 1979 har iransk-kurdiske partier både ført væpnet kamp og forsøkt å forhandle med Den islamske republikken. Allerede før den iranske revolusjonen førte sjahens autoritære moderniseringspolitikk og en sterkt sentralisert stat til diskriminering, marginalisering og undertrykkelse av kurdere. Etter revolusjonen videreførte det islamske lederskapet denne sentraliseringen, ekskluderte kurdiske representanter fra nasjonal politikk og opprettholdt undertrykkende tiltak. Vedvarende væpnet motstand og tilstedeværelsen av kurdiske grupper i Irak har ytterligere bidratt til at myndighetene i Teheran primært behandler kurderspørsmålet som et sikkerhetsproblem.
Gjennom flere tiår har mange iransk-kurdiske aktivister, politikere og krigere flyktet til Kurdistan-regionen i Irak. Blant disse er Democratic Party of Iranian Kurdistan (PDKI), hvis leder Abdul Rahman Ghassemlou ble drept i Wien i 1989 under forhandlinger med Den islamske republikken. Andre grupper i regionen inkluderer Khabat-organisasjonen for iransk Kurdistan og Komala-partiet, som ble grunnlagt i 1969 som en kommunistisk bevegelse og i dag er et sosialdemokratisk parti som arbeider for kurdisk selvbestemmelse innenfor Iran. Andre aktører omfatter Kurdistan Free Life Party (PJAK) og det uavhengighetsorienterte Kurdistan Freedom Party (PAK).
USAs omdømme blant kurdere
USA har opparbeidet seg et rykte for å svikte kurdiske samarbeidspartnere.
En nyere bølge av iranske, kvinnelige kurdiske peshmerga-krigere har sluttet seg til kurdiske grupper i Irak etter protestene «Kvinne, liv, frihet» i 2022. Mange av disse er tidligere aktivister og demonstranter som har flyktet fra undertrykkelse i Iran, og som bringer med seg både ideologisk motivasjon og kamperfaring fra tidligere konflikter – særlig fra operasjonene mot IS, som startet i irakisk Kurdistan i 2014 og senere spredte seg til Syria.
Under kampen mot IS støttet både Iran og USA kurdiske styrker i Irak, noe som også skal ha inkludert iransk-kurdiske krigere. Samarbeidet mellom USA og kurdiske aktører går imidlertid langt tilbake. På 1970-tallet, etter ønske fra Irans sjah, bevæpnet USA i hemmelighet irakiske kurdere i kampen mot Saddam Husseins regime. Etter Alger-avtalen i 1975 opphørte støtten brått, noe som muliggjorde omfattende represalier mot kurdere, med hundretusener av fordrevne og forfulgte som resultat. Dette oppleves som et historisk svik og har satt dype spor i kurdisk kollektiv hukommelse.
Den nyere amerikanske tilbaketrekningen fra støtte til de kurdisk-ledede Syrian Democratic Forces (SDF) i Syria illustrerer risikoen ved å stole på Washington. Etter regimeskiftet og fremveksten av Ahmed al-Sharaa valgte USA å støtte nye makthavere, noe som etterlot kurdiske styrker sårbare da den syriske nasjonale hæren rykket inn i deres områder. Mange kurdere knyttet til selvstyremyndighetene i Nordøst-Syria (DAANES) møter derfor samarbeid med USA med betydelig skepsis.
Regionale konsekvenser
Dersom kurdiske styrker går inn i konflikten, vil det åpne en ny landfront inne i Iran og potensielt motivere andre minoriteter til å gripe til våpen med støtte fra eksterne aktører. Samtidig vil et slikt scenario innebære betydelig risiko for de kurdiske partiene.
Historisk har USA benyttet minoritetsgrupper for å fremme egne regionale mål. For eksempel skal initiativet «Greater Middle East» fra 2007 ha inkludert hemmelige operasjoner til støtte for PJAK fra Nord-Irak, med sikte på å destabilisere Iran. Taktikker som nylig er foreslått av Trump er dermed i tråd med tidligere amerikansk praksis og neppe uventet i Teheran. Den islamske republikken har sannsynligvis forberedt seg på et slikt scenario i lys av den pågående krigen.
Utviklingen i Iran er uten tvil historisk og bidrar til å endre maktbalansen i Vest-Asia. For Kurdistan-regionen i Irak har dette store konsekvenser. Med økende spenning mellom USA og Israel på den ene siden og Iran på den andre, presses irakiske kurdere i økende grad til å velge side – noe som ytterligere trekker Irak inn i den regionale eskaleringen.
Tyrkia kan også komme til å intensivere militære operasjoner i Kurdistan-regionen, av frykt for økt aktivitet blant iransk-kurdiske grupper knyttet til PKKs ideologi eller tegn til økt kurdisk autonomi i Iran. Tyrkia har lenge betraktet ustabilitet og kurdisk selvstyre langs egne grenser som en sikkerhetstrussel og følger derfor nøye med på særlig PJAK.
Irakisk-kurdiske politikere balanserer derfor mellom å støtte kurdere i Iran og å beskytte stabiliteten de har oppnådd i egen region. Angrep fra eksterne aktører – inkludert Iran, Tyrkia og USA – synliggjør samtidig Bagdads begrensede kontroll over de kurdiske grenseområdene. Handlinger fra Kurdistan-regionen som utløser slike angrep kan styrke sentralmyndighetenes posisjon og øke spenningen mellom Erbil og Bagdad.
For iranske kurdere handler situasjonen om å finne riktig tidspunkt for å utfordre Teheran. Samtidig er det interne uenigheter om hvorvidt væpnet opprør er en realistisk strategi i lys av eskaleringen i mars. Selv ved en eventuell suksess vil uenighet om strategi, konkurranse om ressurser og langvarige rivaliseringer mellom partiene skape betydelige utfordringer for styringen av et fremtidig kurdisk område i Iran.
Dagens situasjon representerer derfor et avgjørende øyeblikk, der de kurdiske partiene vurderer sin rolle i et etterkrigs-Iran og hvilke betingelser som skal gjelde for samarbeid med eksterne aktører. For Irak og Kurdistan-regionen er hovedprioriteten å unngå å bli trukket inn i krigen mellom USA, Israel og Iran.
Forfatter: Desirée Custers Desirée Custers er prosjektleder og CARPOs representant i Brussel. Hun har flere års erfaring innen internasjonale relasjoner, inkludert såkalt Track 2- og 1,5-diplomati i Vest-Asia. Hun har tidligere arbeidet med Midtøsten- og Nord-Afrika-programmene (MENA) ved Stimson Center og EastWest Institute. I tillegg til sitt faglige engasjement for internasjonale relasjoner har hun en sterk interesse for kultur, særlig kunst og litteratur. Hun behersker nederlandsk, engelsk og arabisk flytende, og har gode kunnskaper i kurdisk (kurmanji) og persisk.
Solidaritet med Kurdistan 