Stikkordarkiv: Rojhelat

Iran ved et historisk vendepunkt – sivile liv kan ikke ofres i maktpolitikkens navn

Postet den av

Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Utviklingen i Iran de siste dagene representerer et dramatisk skifte i både landets interne maktstruktur og den regionale sikkerhetssituasjonen. Drapet på Ali Khamenei, landets øverste leder siden 1989, markerer slutten på en epoke – men åpner samtidig for en ny og uforutsigbar fase preget av militær eskalering, politisk usikkerhet og økt risiko for sivile tap.

Den militære operasjonen som tok livet av Khamenei og flere høytstående iranske ledere har ytterligere forverret en allerede spent situasjon. Samtidig har gjengjeldelsesangrep og trusler om videre konfrontasjon økt faren for en bredere regional konflikt. Midt i dette står millioner av sivile – uten innflytelse over de strategiske beslutningene, men fullt eksponert for konsekvensene.

Et system under press

Det iranske politiske systemet har over tid vært preget av omfattende intern kritikk, økonomiske utfordringer og økende avstand mellom myndighetene og deler av befolkningen. Betydelige nasjonale ressurser har blitt brukt på militær kapasitet, regionale allianser og sikkerhetsapparat, samtidig som mange iranere har opplevd økonomisk usikkerhet, arbeidsledighet og begrenset politisk handlingsrom.

Dette bakteppet er avgjørende for å forstå dagens situasjon. Samtidig viser erfaring fra andre land at ytre militært press sjelden i seg selv skaper stabile og demokratiske overganger. Når maktstrukturer brytes brått ned uten en tydelig og bredt forankret politisk alternativ struktur, kan resultatet bli institusjonelt vakuum, rivalisering og ytterligere ustabilitet.

Usikker fremtid for regimespørsmålet

Spørsmålet om politisk endring i Iran er komplekst. Opposisjonen består av ulike miljøer med forskjellig ideologisk retning, og det finnes per i dag ingen samlet ledelse med bred legitimitet på tvers av landets etniske, politiske og sosiale skillelinjer.

En eventuell overgang vil derfor kreve mer enn et maktskifte på toppen. Den vil forutsette institusjonell reform, inkluderende politiske prosesser og garantier for rettigheter for alle befolkningsgrupper. Uten dette risikerer man at nye maktstrukturer reproduserer gamle konflikter.

Samtidig er det viktig å erkjenne at Iran – med betydelige naturressurser, strategisk beliggenhet og en høyt utdannet befolkning – på sikt kan utvikle seg til en betydelig regional aktør dersom landet oppnår stabilitet og politisk reform. Nettopp derfor vil utviklingen i Iran ha konsekvenser langt utover landets grenser.

Særlig sårbare minoriteter

I denne situasjonen er det grunn til å rette særskilt oppmerksomhet mot minoritetsområder, inkludert kurdiske regioner i vestlige Iran (Rojhelat). Uavhengige menneskerettighetsmiljøer har over tid dokumentert omfattende arrestasjoner, bruk av dødelig makt mot demonstranter og press mot sivilsamfunnsaktører i disse områdene.

Når nasjonal sikkerhet prioriteres i krisesituasjoner, er det ofte perifere regioner og minoritetsbefolkninger som først opplever skjerpet kontroll og kollektiv mistenkeliggjøring. Risikoen for vilkårlige inngrep øker ytterligere i perioder med krig og politisk overgang.

Beskyttelse av sivile må være ufravikelig

Uavhengig av politiske posisjoner og geopolitiske interesser finnes det én grunnleggende norm som ikke kan fravikes: Beskyttelse av sivile liv. Internasjonal humanitær rett er tydelig på at sivile ikke skal være mål eller indirekte ofre for militære strategier.

Det internasjonale samfunnet står overfor et avgjørende ansvar. Eventuelle videre handlinger – enten militære, diplomatiske eller økonomiske – må vurderes ut fra hvilke konsekvenser de får for befolkningen. Langsiktig stabilitet i regionen kan ikke bygges gjennom eskalering alene, men krever politiske løsninger som ivaretar rettigheter, representasjon og institusjonell bærekraft.

En skjør overgang

Iran befinner seg nå i en historisk overgangsfase. Utfallet er uvisst. Det som imidlertid er sikkert, er at en bærekraftig fremtid for landet ikke kan konstrueres gjennom maktvakuum, hevnspiraler eller kollektiv avstraffelse.

En varig løsning forutsetter ansvarlighet, politisk inkludering og respekt for grunnleggende rettigheter – for alle deler av befolkningen.

For kurderne i Rojhelat er denne overgangsfasen særlig avgjørende, fordi deres rettigheter, sikkerhet og politiske anerkjennelse historisk har vært blant de første områdene som ofres i perioder med nasjonal krise og maktomveltning. Samtidig kan denne historiske situasjonen også representere en betydelig mulighet for Rojhelat, der flere kurdiske politiske partier nå har samlet seg i en samarbeidskoalisjon som kan danne grunnlag for sterkere politisk organisering og krav om en form for selvstyre innenfor en framtidig ny struktur i Iran.

Krig i Midtøsten: USA og Israel åpner storstilt offensiv mot Iran – frykt for regional storkrig

Postet den av

Basert på rapportering fra blant annet BBC Persian, Reuters, AP, Aftenposten og andre åpne kilder.

I dag gikk USA og Israel til omfattende, koordinerte militære angrep mot Iran, en dramatisk eskalering av den allerede langvarige konflikten i Midtøsten. Angrepene har truffet flere iranske byer, inkludert Teheran, og markerer starten på det Pentagon omtaler som «major combat operations».

Bilde: akhbar-rooz.com

Ifølge amerikanske og israelske myndigheter var operasjonen planlagt i månedsvis, med mål om å ramme Irans militære infrastruktur, atom- og missilkapasiteter – og etter alt å dømme også enkelte ledende regjeringsmål. President Donald Trump uttalte at angrepene skal forhindre at Iran utvikler atomvåpen og bidra til å endre regimet, samtidig som han oppfordret det iranske folket til å reise seg mot sin egen ledelse.

Iran svarer med raketter og droner

Iran svarte umiddelbart med omfattende missil- og droneangrep mot både amerikanske og israelske militærinstallasjoner i regionen, blant annet nær en amerikansk marinebase i Bahrain. Internettilgang i store deler av Iran har falt dramatisk, og landets Revolusjonsgarde meldte om angrep mot israelske mål som svar på de vestlige luftangrepene.

Sivile rammes – panikk i gatene

Eksplosjoner i Teheran, Isfahan og Tabriz har utløst massiv panikk blant sivile, med lange køer ved bensinstasjoner, stengte skoler og et bredt strømbrudd. Mange prøver å forlate de største byene i frykt for ytterligere angrep. Samtidig rapporteres det om sivile dødsfall, blant annet ved et angrep på en skole i Minab.

Internasjonale reaksjoner: frykt og fordømmelser

Verdenssamfunnet reagerer med både fordømmelse og bekymring. FN og EU har oppfordret til umiddelbar de-eskalering og uttrykt frykt for en humanitær katastrofe. Russland har karakterisert angrepene som uprovosert aggresjon, og europeiske ledere advarer om at konflikten kan involvere flere land i regionen.

Flere land har også gitt råd om evakuering eller innstramminger for egne borgere i Midtøsten-området.

Diplomati i skyggen av krig

Bare dager før angrepene var Irans utenriksminister i Genève for nye runder med atomforhandlinger med USA. Selv om samtalene var preget av motstridende syn på Irans rett til atomteknologi, var det et forsøk på diplomati. Iran hadde tidligere advart om «knusende respons» mot ethvert angrep.

Regionen på kanten av storkrig

Konsekvensene av denne opptrappingen kan bli vidtrekkende. Eksperter peker på risikoen for spredning av kampene gjennom allianser og proxy-grupper i hele Midtøsten. Samtidig har globale markeder reagert kraftig med uro i olje- og finansmarkeder, ettersom Hormuz-stredet står sentralt for verdens energiforsyning.

Konsekvenser for kurdiske områder

Krigen har allerede fått direkte følger for den føderale Kurdistan Region i Irak. I dag ble områder i og rundt Erbil International Airport – hvor amerikanske styrker er til stede – rammet av iranske angrep, og amerikansk luftforsvar skal ha svart. Dette understreker hvor sårbar regionen er i en konflikt mellom større makter.

En videre eskalering kan føre til økt militær tilstedeværelse, press fra Iran-allierte militsgrupper og større sikkerhetsrisiko for sivile. Også i de kurdisk-befolkede områdene i Rojhelat (Vest-Iran) kan krigen føre til strengere sikkerhetstiltak, økt overvåking og press mot politiske og sivile aktører. Kurdisk-befolkede områder risikerer dermed å bli indirekte – eller direkte – berørt av en konflikt de selv ikke kontrollerer.

Et historisk vendepunkt i Rojhelat: Kurdiske partier samler seg i en ny politisk koalisjon

Postet den av

Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist – oversatt til norsk av Solkurd

Dannelsen av Koalisjonen av politiske krefter i iransk Kurdistan representerer en kvalitativ ny fase i den politiske utviklingen i Rojhelat (Øst-Kurdistan – Iran). Etter en periode med strukturert dialog og politisk samhandling innenfor rammen av Dialogsenteret for samarbeid, har fem sentrale politiske organisasjoner offentliggjort etableringen av en felles plattform for koordinert politisk og organisatorisk virksomhet.

Koalisjonen begrunner sitt initiativ med den nåværende politiske situasjonen i Iran, der den islamske republikken beskrives som uten politisk legitimitet, men fortsatt opprettholdt som følge av opposisjonens fragmentering. Samlingen av de kurdiske politiske kreftene framstilles derfor som et svar på behovet for å redefinere egen rolle og styrke Kurdistans posisjon i en fase der maktforholdene i Iran er i endring.

Fra fragmentering til institusjonalisert enhet

I erklæringen framheves det at den kurdiske nasjonale og politiske bevegelsen i flere tiår har ført en kontinuerlig og organisert kamp for nasjonale og demokratiske rettigheter, og at Kurdistan siden 1979-revolusjonen har vært et av de viktigste sentrene for motstand mot den islamske republikken. De omfattende menneskelige og materielle kostnadene – krig, henrettelser, politiske attentater, fengsling og en vedvarende militarisering av regionen – danner det historiske bakteppet for behovet for en ny fase preget av politisk samordning.

Koalisjonen søker å gjøre «nasjonal enhet» til en institusjonell realitet gjennom felles politisk og praktisk kamp.

Politiske mål og normativt grunnlag

De sentrale fellesmålene som formuleres i erklæringen er:

  • Kamp for å avvikle Den islamske republikken i Iran.
  • Realisering av det kurdiske folkets rett til selvbestemmelse.
  • Etablering av en nasjonal og demokratisk institusjon basert på det kurdiske folkets politiske vilje i Rojhelat.

Samtidig plasseres den kurdiske kampen i en bredere iransk kontekst. Koalisjonen uttrykker støtte til de landsomfattende protestene mot regimet og understreker nødvendigheten av koordinert politisk og praktisk samarbeid mellom kurdiske aktører og demokratiske krefter i andre deler av landet.

Som grunnlag for fremtidige allianser fastsettes tre prinsipielle forutsetninger:

  • Anerkjennelse av nasjonenes rettigheter
  • Forpliktelse til demokrati
  • Avvisning av enhver form for diktatur

Koalisjonen forankrer videre sitt politiske prosjekt i sentrale demokratiske og samfunnsmessige prinsipper, herunder:

  • Likestilling mellom kvinner og menn
  • Sosial rettferdighet
  • Vern av miljøet
  • Frie og institusjonaliserte valg
  • Sikring av rettighetene til alle nasjonale og religiøse grupper i Kurdistan
  • Etablering av et sekulært og demokratisk politisk system i Iran

Strategiske scenarier og politisk rasjonalitet

Koalisjonens langsiktige betydning vil imidlertid avhenge av dens evne til å utvikle en strategi som tar høyde for flere mulige transformasjonsbaner for den iranske staten.

En betydelig del av den politiske forestillingsverdenen i eksilopposisjonen har vært basert på et kollapsscenario, der en ekstern konflikt utløser en total oppløsning av statsapparatet – med paralleller til utviklingen i Sør-Kurdistan etter 1991. Et slikt scenario vil kunne åpne et maktvakuum der territorielle og institusjonelle realiteter kan omformes raskt.

Et alternativt – og på mange måter mer systemimmanent – scenario er en intern maktforskyvning der statens ideologiske kjerne svekkes til fordel for mer pragmatiske og teknokratiske maktstrukturer. En slik transformasjon vil kunne innebære en begrenset politisk liberalisering uten at statens territorielle integritet settes i spill.

I et slikt perspektiv blir det avgjørende strategiske spørsmålet ikke hvorvidt staten kollapser, men hvordan kurdiske politiske aktører posisjonerer seg i møte med en gradvis og kontrollert transformasjon.

Bilde: KurdistanOnline

Koalisjonen består av følgende organisasjoner:

  • Kurdistans frihetsparti (PAK)
  • Kurdistans parti for et fritt liv (PJAK)
  • Kurdistans demokratiske parti i Iran (KDPI / PDKI)
  • Sazmani Xebatê Kurdistana Îranê (Khabat-organisasjonen)
  • Komala – Kurdistans arbeideres organisasjon (Komala Zahmatkeshan)

Koalisjonen erklærer samtidig at den er åpen for samarbeid med alle politiske strømninger utenfor alliansen og oppfordrer befolkningen i Kurdistan til å slutte opp om prosjektet.

Mot en ny politisk fase

Koalisjonen representerer ikke slutten på de strukturelle utfordringene i Rojhelat, men etablerer et nytt institusjonelt og strategisk utgangspunkt. Dens historiske betydning vil avhenge av:

  1. evnen til å konsolidere en reell og varig politisk enhet
  2. utviklingen av en felles strategi for Kurdistans rolle i Irans politiske transformasjon
  3. etableringen av likeverdige allianser med andre demokratiske og flernasjonale aktører

I denne forstand er koalisjonen ikke bare et organisatorisk tiltak, men et forsøk på å omforme kurdisk politikk i Iran fra en fragmentert opposisjonsposisjon til en samlet og strukturerende politisk kraft.

Norges største markering for Kurdistan – 01. februar i Oslo

Postet den av

VI SAMLER 10.000 MENNESKER TIL DEMONSTRASJON FOR KURDISTAN!

Kurdistan står under angrep.

Rojava (Vest-Kurdistan) blir angrepet av jihadister fra HTS/SNA/IS.

Rojhilat (Øst-Kurdistan) angripes av det Iranske islamske regimet.

Frihet, demokrati og menneskeverd trues og nå må vi stå samlet.

Vi samles for å vise solidaritet med det kurdiske folket

og sende et tydelig budskap til Norge og verden:

Nei til jihadister i Rojava

Nei til mulla-regimet i Rojhelat – Ja til frihet, rettferdighet og retten selvbestemmelse

Dette er ikke bare en demonstrasjon det er et rop om rettferdighet.

Oslo skal fylles med stemmer, flagg og håp. Målet er 10.000 mennesker i gatene.

Hver person teller.

Ta med venner, familie, kolleger og nettverk. Mobliser alle du kjenner.

Sted: Trafikanten, Oslo

Dato: Søndag 1. februar

Tid: Kl. 15:00

Demonstrasjonstog: Videre til Youngstorget

Link til arrangement: https://www.facebook.com/share/17nKQWeQtL/?mibextid=wwXIfr

Felles uttalelse om situasjonen i Iran og Rojhelat

Postet den av

Særmøte mellom politiske og sivile aktører om utviklingen i Iran og Rojhelat

24. januar 2026 – 4. rebendan 2725 (kurdisk kalender) ble møtet avholdt ved Kurdistans nasjonalkongress’ senter (KNK) i Brussel

Oversatt fra kurdisk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

    Bilde: KNK

    Vi, som representanter for partier og organisasjoner sammen med en rekke personligheter fra Rojhelat, og Kurdistans nasjonalkongress som deltok på dette møtet, uttrykker vår dype bekymring og sterke fordømmelse av eskaleringen av volden i Iran og Rojhelat etter de siste masseopprørene blant Irans befolkning. I løpet av de siste ukene har det iranske regimet, gjennom drap, massearrestasjoner, militarisering og systematisk stenging av forbindelsen til omverdenen, ytterligere intensivert sin undertrykkelse av hele Irans befolkning. De ulike områdene i Rojhelat og Iran har i sin helhet blitt gjort til mål. I Kurdistan nådde massedrap på misfornøyde sivile i byen Malakshaiy i Ilam et klimaks, og deretter fortsatte på samme nivå i andre provinser i Kurdistan og i hele Iran. I løpet av denne undertrykkelsen har mange sivile blitt drept og såret, og kollektiv avstraffelse er blitt påført befolkningen. Samtidig, for å bringe massene til taushet og skjule statens vold, har internett- og telefonlinjer blitt stengt, og et sikkerhetsmessig unntaksregime er blitt pålagt hele Kurdistan og Iran. Som følge av dette er det fremdeles ikke kommet fram pålitelige tall på de reelle ofrene for disse massakrene og denne undertrykkelsen.

    Disse grusomhetene er ikke isolerte hendelser, men utgjør en del av strukturen i et historisk system av sikkerhetsbasert kolonial styre som er påtvunget Kurdistan innenfor rammen av den iranske staten. Undertrykkelsen av kurderne i disse landsomfattende protestene skyldes ikke bare deres deltakelse, men også det faktum at de, som et folk som alltid har kjempet for verdighet, politisk anerkjennelse og retten til selvbestemmelse, igjen blir møtt med brutal undertrykkelse. Deltakerne på møtet uttrykker, samtidig som de viser solidaritet og støtte til hele Irans befolkning som står opp mot undertrykkelsen, at kurderne blir utsatt for en flerdimensjonal vold som springer ut av statsløshet og historisk utslettelse.

    I dette skjebnesvangre øyeblikket er kurdisk enhet en absolutt nødvendighet. Gjentatt splittelse har mange ganger svekket kurdernes evne til kollektiv respons på kriser, særlig når regionale og internasjonale aktører raskt og uten kurdisk deltakelse er i ferd med å tegne om kartet over Midtøsten. Enhet betyr ikke ensretting av ideologier, men koordinering rundt felles prinsipper: retten til selvbestemmelse, demokrati, likestilling mellom kjønnene, sosial rettferdighet og beskyttelse av kurdernes eksistens i alle deler av Kurdistan.
    Vi, som deltakere på dette møtet, oppfordrer alle kurdiske partier og aktører, særlig i Rojhelat, til å plassere kollektivt ansvar som en grunnleggende plikt foran alle sine handlinger i møte med de kommende skjebnesvangre hendelsene.

    Vi har behov for en konstruktiv og kontinuerlig dialog. Denne dialogen må ikke bare omfatte politiske aktører, men også intellektuelle, akademikere, kvinnebevegelser, ungdomsinitiativer og sivilsamfunnsorganisasjoner i hele Kurdistan og i diasporaen. Kunnskapsproduksjon, politisk kritikk og organisering av folkelige bevegelser er de grunnleggende pilarene for å forme Kurdistans politiske framtid.

    Parallelt med utviklingen i Rojhelat har det også oppstått en alvorlig trussel mot det kurdiske folket i Vest-Kurdistan (Rojava). Samtidig som deltakerne understreker behovet for samlet kurdisk støtte fra alle deler av Kurdistan, advarer de mot de eksistensielle truslene mot Rojava. Det demokratiske kurdiske alternativet i dette området står overfor en alvorlig fare både på grunn av den nye overgangsregjeringen i Syria og endringer i den regionale maktbalansen. Stillheten og tilbaketrekningen til de internasjonale aktørene som tidligere hevdet partnerskap med kurderne, innebærer i realiteten en oppgivelse av kurderne. Tapet av Rojava-erfaringen vil uten tvil være en katastrofe for det kurdiske folket og samtidig et nederlag for det internasjonale samfunnets ansvar. Samtidig rommer det som skjer i Rojava også alvorlige og strategiske lærdommer for Rojhelat.

    På bakgrunn av disse realitetene, og samtidig som vi støtter «Dialog-senteret for partiene i Rojhelat», bekrefter deltakerne på dette møtet sin forpliktelse til å legge til rette for enhet, dialog og felles strategi. I denne sammenheng foreslås følgende praktiske tiltak:

    1- Intensiv og umiddelbar innsats for å heve nivået av samarbeid mellom partiene fra Rojhelat mot et helhetlig og samlet samarbeid, med mål om samling og etablering av en felles forsvarsstyrke.

    2- Innføring av en umiddelbar koordineringsmekanisme mellom de politiske aktørene i Dialog-senteret, med sikte på å omdanne senteret til en organisert og institusjonell struktur.

    3- Opprettelse av avdelinger av «Dialog-senteret» utenfor Kurdistan-regionen, særlig i Europa.

    4- Styrking av de kurdiske medienettverkene, og særlig arbeid for å etablere et partipolitisk uavhengig medieorgan.

    5- Umiddelbar innsats for å organisere en særskilt konferanse for Rojhelat med deltakelse fra alle politiske aktører, sivilsamfunns- og folkelige organisasjoner samt personligheter fra denne delen av Kurdistan.

    6- Jobbe for å etablere en bred politisk plattform under navnet «Beslutningssenter» eller et tilsvarende navn, som et politisk beslutningsorgan for alle spørsmål knyttet til Rojhelats grunnleggende politikk og diplomati.

    7- Jobbe for å organisere en felles folkelig mobilisering i Europa, på initiativ fra Dialog-senteret og med deltakelse fra kurdere fra alle deler av Kurdistan, for å støtte og synliggjøre den politiske viljen til folket i Rojhelat.

    8- Opprettelse av en permanent plattform for kontinuerlig dialog mellom partier, intellektuelle og sivilsamfunn på tvers av alle deler av Kurdistan.

    9- En samordnet global initiativ for aktivitet og diplomati om det kurdiske spørsmålet.

    10- Innsamling og styrking av internasjonal støtte og solidaritet for Rojhelat og Rojava (Øst- og Vest-Kurdistan).

      Det kurdiske folket står overfor historiske forandringer. Enhet, dialog og kollektiv handling er den eneste veien til overlevelse, verdighet og en rettferdig framtid.

      Deltakerne i det særskilte møtet om vurdering av den nåværende situasjonen i Iran og Rojhelat

      1. 24. januar 2026
        Brussel, Kurdistans nasjonalkongress’ senter (KNK)

      Uttalelse til støtte for fred og demokratiske samfunn i Kurdistan

      Postet den av

      Solidaritet med Kurdistan gir sin fulle støtte til kampene for «fred og demokratiske samfunn» som de første ukene i 2026 har blitt møtt med intensiverte angrep og forsterka undertrykking anført av de rådende regimene i Iran og Syria.

      Vi har på våre hjemmesider Solidaritet med Kurdistan referert om de framgangene som en stadig mer enhetlig kurdisk frihetskamp har hatt i arbeidet med å løse det såkalte kurdiske spørsmålet gjennom en politisk prosess som PKKs grunnlegger Abdullah Ӧcalan initierte gjennom sin «Call 27.februar 2025».

      Situasjonen ved inngangen til 2026 ble oppsummert av Kurdistans Nasjonal Kongress (KNC) i deres nyttårshilsen 31.desember 2025 (også gjengitt på vår hjemmeside).
      I sin erklæring understrekte KNC nøye utviklingen det siste året, hvor de pekte på de viktigste politiske utfordringene de står ovenfor i 2026, med fokus på forhandlingsprosessen i Tyrkia, den politiske krisen i Sør-Kurdistan, presset mot Rojava, undertrykkingen i Iran, og den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen. I sin oppfordring om enhet påpekte KNC at: «I dag, mer enn noen gang, trenger Kurdistan en felles holdning, klarhet og aktiv motstand mot forsøkene på å hindre den videre utviklingen av fredsprosessen».

      Motstanden mot den forsterka undertrykkingen i Øst-Kurdistan i Iran begynte allerede rundt årsskiftet, som KNCs oppsummering varsler. Når dette skrives, er minst 3400 personer drept av regimets politi/sikkerhetsstyrker. Kurderne og andre undertrykte minoriteter og motstandere av det autokratiske styret trenger solidarisk støtte fra demokratiske krefter også internasjonalt. Som KNC påpeker i sin analyse er motstandere av en demokratisk samfunnsendring både regionalt i Midtøsten og globalt i ferd med å intervenere i konflikten.
      Det er bra at norsk UD har protestert mot regimets voldelige overgrep, men Norge bør også bruke legale politiske og økonomiske virkemidler for aktivt å støtte det demokratiske folkeopprøret som bygger videre på erfaringene fra «Kvinne Liv Frihet»-opprøret høsten 2022. Etableringen av et Dialog Center, med deltakelse fra flere Rojhelat–baserte partier og organisasjoner, er, som KNC påpeker, et positivt utgangspunkt for å gjenoppbygge ett felles politisk grunnlag.

      Som KNC påpekte i sin nyttårshilsen, henger utviklingen i hele Midtøsten sammen. Angrepet som det nye styret i Damaskus, ledet av den tidligere Al Qaida-lederen i Idlib, Al Sharaa, gjenopptok mot kurderne i bydelene Sheikh Maqsoud og Ashrafieh i Aleppo 4. januar krever derfor også sterke internasjonale reaksjoner!

      Det er ikke bare et angrep mot de kurdiske bydelene med ca 500 000 innbyggere, men også mot hele fredsprosessen i Syria i strid med avtalen mellom SDF kommandanten Mazloum Abdi og al -Sharaa fra 11.mars 2025, hvor også massakrene mot minoriteter som alawittene ble påtalt. Det ble også inngått en egen avtale om fred mellom Damaskus-regjeringen og den kurdiske bydelen i april 2025, hvor bydelens egne sikkerhetsstyrker skulle ha ansvaret, mot at SDF trakk sine soldater tilbake til Rojava. Mye tyder på at Tyrkia også er involvert i angrepet mot kurderne i Damaskus, gjennom samtaler Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan hadde i Damaskus ved årsskiftet.

      Det å forsvare Rojava er sentralt for å forsvare hele den kurdiske frigjøringsbevegelsen. Siden den representerer de siste 14 årenes utvikling med å bygge et demokratisk samfunn hvor alle etniske og religiøse minoriteter kan leve fredelig sammen. Det er også avgjørende for at fredsprosessen i Tyrkia kan fortsette og målsettingen om å få en rettferdig og varig løsning på det kurdiske spørsmålet kan nås. En varig fred i Tyrkia vil ha ringvirkninger for hele Midtøsten og for kampen for fred og demokrati globalt.

      Solkurd vil derfor jobbe for at flere partier i Norge -og norske myndigheter – også skal anstrenge seg for at angrepet og forfølgelsen av kurderne opphører.

      Oslo. 14.01.2026
      Arbeidsutvalget for Solidaritet med Kurdistan – Norge.

      Rå protestbølge i Iran – voldelig nedslag i Rojhelat

      Postet den av

      Iran opplever for tiden en av de mest omfattende protestbølgene på flere år. Demonstrasjonene, utløst av dyp økonomisk krise og kraftig inflasjon, har utviklet seg til landsomfattende uro med betydelig vold og et hardt sikkerhetsapparat som svarer med brutal makt.

      Hengaw har dokumentert minst 17 bekreftede dødsfall i protestene over hele landet så langt – Bilde: Hengaw

      Økonomisk desperasjon og politisk protest

      Opprørene begynte mot slutten av desember 2025, da den iranske rial-kursen falt til rekordlave nivåer. Handelsmenn i Teheran stengte butikker i protest, og demonstrasjoner spredde seg fra hovedstaden til små og store byer over hele landet. Ved nyåret hadde protester og demonstrasjoner funnet sted i mer enn 40 byer og 20 provinser, med krav om økonomisk rettferdighet, økt frihet og politiske reformer.

      Tusenvis deltar i protester mot høy levekostnad, arbeidsløshet og korrupsjon, men også i mange tilfeller med åpne slagord mot det politiske systemet og lederne i landet.

      Volden øker – dødstall og arrestasjoner

      Ifølge menneskerettighetsgrupper har minst 16 mennesker blitt drept i løpet av den siste uken med protester, og hundrevis er arrestert, inkludert mange ungdommer og studenter.

      Den kurdiske menneskerettighetsorganisasjonen Hengaw har dokumentert minst 17 bekreftede dødsfall i protester over hele landet i denne første fasen av opprøret. Flere av de drepte var sivile demonstranter skutt av sikkerhetsstyrker i byer som Malekshahi, Hamedan, Azna, Lordegan og andre steder.

      Rojhelat: Skutt, såret og arrestert

      Situasjonen i Rojhelat har vært særlig brutal. I byen Malekshahi i Ilam-provinsen rapporteres det om tungt skyts mot demonstranter, med minst tre sivile drept og flere titalls skadet. Menneskerettighetsnettverket Kurdistan Human Rights Network (KMMK) har dokumentert hendelser der sivile mistet livet som følge av direkte skyting fra statlige styrker.

      I tillegg er flere kurdiske demonstranter pågrepet i Kermanshah-provinsen, der minst ni ble tatt av sikkerhetsstyrker og ført til ubestemte steder.

      Økt internasjonal oppmerksomhet

      Det internasjonale samfunnet har reagert på protestbølgen. USAs president har advart Irans ledelse om mulige konsekvenser dersom volden mot fredelige demonstranter fortsetter, og oppfordret til respekt for menneskerettigheter. Iransk høyeste leder Ayatollah Khamenei har på sin side uttalt at regjeringen ikke vil bøye seg for press, og beskylder både interne og eksterne aktører for å forsøke å destabilisere landet.

      Frykt for eskalering

      Protestene minner om tidligere omfattende protestbølger, blant annet de som fulgte etter dødsfallet til Jina Amini i 2022, og anses som et tegn på dyptliggende misnøye i store deler av befolkningen. Det er stor bekymring for at dette kan utvikle seg til en langvarig krise med langt mer alvorlige konsekvenser for både sivile og sikkerhetsstyrker.

      Kilder:

      Rojhelat ved utgangen av 2025

      Postet den av

      Ved slutten av 2025 er menneskerettighetssituasjonen i Rojhelat fortsatt alvorlig og preget av systematisk undertrykkelse. Rapportering fra uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner viser at iranske myndigheter gjennom hele året har opprettholdt – og i flere tilfeller forsterket – en repressiv praksis rettet mot den kurdiske befolkningen. Arrestasjoner, fengslinger, dødsstraff og vold mot sivile har vært gjennomgående trekk i utviklingen, samtidig som rommet for ytring, organisering og kulturell utfoldelse har vært sterkt begrenset.

      I løpet av 2025 er et høyt antall personer i Rojhelat blitt arrestert av sikkerhetsstyrker og etterretningsorganer, ofte uten offentlig kjente anklager eller i forbindelse med vagt definerte beskyldninger knyttet til «nasjonal sikkerhet». Blant de pågrepne finnes aktivister, lærere, journalister, studenter, kvinner og mindreårige. Mange har blitt holdt i langvarig varetekt uten tilgang til advokat eller familie, og flere saker har vist klare brudd på grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Arrestasjoner i tilknytning til kulturelle markeringer og fredelige samlinger har bidratt til å forsterke klimaet av frykt og kontroll.

      Bruken av dødsstraff har fortsatt å være et av de mest alvorlige aspektene ved situasjonen i Rojhelat. Henrettelser har i mange tilfeller blitt gjennomført uten offentlig varsling, og familier har ofte blitt informert først i etterkant. Flere av dommene gjelder kurdere dømt for politiske eller sikkerhetsrelaterte anklager etter rettsprosesser som mangler åpenhet og uavhengighet. Dette har bidratt til økende bekymring blant menneskerettighetsmiljøer, som peker på dødsstraffens funksjon som et politisk virkemiddel for avskrekking.

      Samtidig har volden mot sivile i grenseområdene fortsatt gjennom hele året. Kolbars – grensearbeidere som frakter varer for å overleve i fravær av andre økonomiske muligheter – har vært særlig utsatt. Flere har blitt drept eller alvorlig skadet av iranske sikkerhetsstyrker, mens andre har mistet livet som følge av miner og udetonerte eksplosiver. Disse hendelsene understreker den strukturelle marginaliseringen av Rojhelat, der fattigdom og manglende utvikling tvinger mennesker inn i livsfarlige levebrød.

      Forholdene i iranske fengsler for innsatte fra Rojhelat har også vært gjenstand for alvorlig bekymring i 2025. Det er rapportert om dødsfall i varetekt, manglende tilgang til helsehjelp og bruk av fysisk og psykisk press under avhør. Slike forhold rammer særlig politiske fanger og personer som er fengslet for ikke-voldelige handlinger, inkludert fredelig aktivisme og kulturell virksomhet.

      Utviklingen i Rojhelat må også forstås i en bredere kontekst av systematisk diskriminering. Begrensninger på bruk av kurdisk språk, undertrykking av kulturelle uttrykk og streng kontroll med sivilsamfunnet har bidratt til å svekke grunnleggende rettigheter og forsterke følelsen av kollektiv marginalisering. Til tross for dette fortsetter lokale aktører og familier å dokumentere og formidle informasjon, ofte med stor personlig risiko.

      Ved inngangen til 2026 fremstår situasjonen i Rojhelat som uavklart og fortsatt preget av alvorlige menneskerettighetsbrudd. Mangelen på ansvarliggjøring, sammen med vedvarende bruk av tvang og straff, gjør internasjonal oppmerksomhet, dokumentasjon og solidaritet avgjørende. For befolkningen i Rojhelat handler dette ikke bare om statistikk og rapporter, men om daglig liv, verdighet og retten til å eksistere fritt og trygt i sitt eget samfunn.

      Kilder:

      Tre år med Kvinne-Liv-Frihet: håp under press

      Postet den av

      Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

      Tre år er gått siden dødsfallet til Jina (Mahsa) Amini, som ble symbolet på den brede folkelige oppstanden kjent som Kvinne-Liv-Frihet. Det som startet som protester mot tvungen hijab, utviklet seg raskt til en landsomfattende bevegelse for kvinners rettigheter, for kurdernes rett til å eksistere med sin kultur og sitt språk, og for alle iraneres frihet og verdighet.

      Nå, tre år senere, er situasjonen for aktivister i Iran fortsatt preget av massiv undertrykkelse. Kvinnelige aktivister, særlig i de kurdiske områdene, blir jevnlig innkalt til etterretningstjenesten, truet, eller kastet i fengsel. Arrestasjoner uten rettslige prosesser, isolasjon, mishandling og strenge dommer brukes for å spre frykt og kvele enhver form for protest. Selv markeringer på kvinnedagen eller minneseremonier for dem som ble drept under demonstrasjonene blir møtt med brutalitet.

      Bilde: ANF – I Sanandaj ble fire kvinnelige sivile aktivister – Marziyeh Moradveisi, Simin Chaychi, Susan Razani og Fatemeh Zandkarimi – innkalt til etterretningstjenesten den 16. september 2025, samme dag som årsjubileet markeres. De ble avhørt og truet.

      Samtidig tar regimet i bruk gamle og ydmykende straffemetoder som pisking for å statuere eksempler. Kunstnere, journalister og sangere straffes for å gi uttrykk for folks følelser, og familiene til drepte demonstranter utsettes for press og trusler dersom de forsøker å minnes sine kjære. Denne systematiske politikken har som mål å gjøre frykten sterkere enn håpet.

      Likevel finnes det motstand. I flere byer har folk stengt butikkene sine i protest mot dødsdommer mot kurdiske kvinner. Lærere, studenter og sivilsamfunnsaktører fortsetter å organisere seg i det skjulte. I eksil og diaspora holdes minnene og kravene levende, og ropet «Jin, Jiyan, Azadi» (Kvinne-Liv-Frihet) fortsetter å være en inspirasjon for mange utenfor Irans grenser.

      Tre år etter står det klart at bevegelsen ikke bare var et øyeblikk i historien, men en vedvarende kamp for frihet, rettferdighet og verdighet. Den lever videre i mennesker som våger å tale, i familier som nekter å tie, og i fellesskap som holder fast ved håpet. Spørsmålet er ikke om bevegelsen eksisterer, men hvordan den kan finne nye veier å overleve under den tunge byrden av undertrykkelse. Kvinne-Liv-Frihet er i dag mer enn et slagord – det er en pågående kamp som ennå ikke har mistet sin kraft.

      #Jin_Jiyan_Azadi

      Fallet nærmer seg – men er vi klare?

      Postet den av

      Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist (oversatt av Solkurd)

      Nå kan vi med større sikkerhet si at Den islamske republikken er i ferd med å kollapse og bli en del av historien. Likevel finnes det fortsatt mange uklare aspekter som må tydeliggjøres. Her forsøker jeg å peke på noen overordnede innsikter basert på min egen forståelse:

      Først de viktigste årsakene til denne dramatiske endringen:

      Hovedårsaken er den pågående stormaktenes kamp – særlig mellom USA og Kina – om global økonomisk dominans. Krigen i Ukraina er en del av denne storpolitiske rivaliseringen. Når konflikten sprer seg til Midtøsten, er det tre hovedmotiver: kontroll over energikilder, spesielt gass; dominans over transportruter; og tilgang til strategiske mineraler som er avgjørende for ny teknologi. Hver aktør som får kontroll over disse faktorene, får en betydelig fordel i denne globale maktkampen. For å oppnå dette, er det nødvendig å fjerne uforutsigbare og aggressive stater i regionen – først og fremst Iran og Tyrkia. Begge landene står derfor overfor store omveltninger. I Iran har prosessen allerede startet. Spørsmålet er: Hva vil skje i de kommende ukene og månedene?

      For å forstå dette, må vi se situasjonen fra USAs perspektiv, ikke bare fra vårt eget:

      I motsetning til det mediene ofte fremstiller, er det ikke sannsynlig at alternativet til Den islamske republikken kommer fra diasporaen – særlig ikke fra eksil-iranere. Snarere finnes det et realistisk alternativ innenfor Iran selv: landets egne teknokrater. Denne politiske retningen har flere egenskaper som er attraktive for Vesten: de har erfaring med å styre staten, de er pragmatiske og har ingen ideologiske konflikter med USA, de har innflytelse i de væpnede styrkene, og de er villige til å oppgi atomprogrammet og militærstrategiske ambisjoner – ja, til og med å akseptere Israels legitimitet. Per i dag finnes det ingen annen politisk retning i Iran som kombinerer alle disse kvalitetene, og det er derfor sannsynlig at USA allerede har inngått en form for koordinering med dem.

      Vi må huske: Utenfor Iran finnes det ingen politisk opposisjonsgruppe som USA kan stole på. Enten er de politisk inkompetente og har tapt sin legitimitet (som Reza Pahlavi og hans støttespillere), eller de har liten folkelig støtte (som venstreorienterte og republikanere). På den andre siden ønsker Irans økonomiske og politiske sentrum – inkludert kapitalen i Teheran og andre byer – å unngå fullstendig kaos og en radikal endring som truer deres egen posisjon. De ønsker derfor å fjerne velayat-e faqih (den islamske lederskapsmodellen), men samtidig støtte opp under teknokratenes maktovertakelse. Disse kreftene har heller ingen konflikt med sivile friheter (selv om de er mindre opptatt av politiske friheter).

      Men logikken i maktbalansen tilsier at for at det skal skje en virkelig endring, må det også skje en maktforskyvning. For å sikre at det iranske regimet (og her menes hele statsapparatet, ikke bare Den islamske republikken) aldri igjen får full kontroll, må selve maktgrunnlaget fragmenteres (og her menes makt, ikke nødvendigvis territorium). Det betyr at staten må svekkes slik at ingen sterk sentralmakt igjen kan dominere Iran. Dette åpner opp for en fremtidig modell der Iran ligner mer på Irak eller Syria, med føderale eller autonome regioner som motvekt mot fremveksten av en ny stormaktsstat.

      I denne sammenhengen spiller kurderne en avgjørende rolle. Det finnes rundt 50 millioner kurdere. De har ikke en anti-vestlig politisk kultur, de har kjempet i over 100 år og har vist en vedvarende motstandskraft. Uten kurdernes kamp ville hele dette systemet vært mye mindre ustabilt. Dette er altså frukten av en århundrelang kamp, ikke et resultat av stormaktenes politikk. Det samme gjelder andre undertrykte folkegrupper – men ingen av dem har så sterke forutsetninger som kurderne. Det er derfor avgjørende at vi nå, mer enn noen gang, jobber for å styrke vår indre kapasitet – først og fremst gjennom å samle våre politiske partier, og dernest ved å styrke det sivile samfunnets institusjoner.

      Akkurat som oksygen er nødvendig for livet, er disse elementene avgjørende for kurdernes fremtid. Selv om det har vært mye snakk om dette i årevis, er det nå vi virkelig må handle – og ikke utsette det lenger.

      Vår plikt til gjenforening

      Bilde: Knwe.org

      Historien viser at samling og gjenforeningen av Kurdistans front før 1991-opprøret i Bashur (Sør-Kurdistan) var en avgjørende faktor for etableringen av den kurdiske regionregjeringen. Hadde den gjenforeningen og samarbeidet ikke eksistert, ville det kanskje ikke en gang ha blitt et første steg mot kurdisk selvstyre. Nå er Rojhelat (Øst-Kurdistan) i en lignende posisjon. Det er ingen garanti for at Den islamske republikkens fall automatisk vil føre til framgang for Rojhelat. Uten en forening av alle krefter finnes det ingen stabil eller sikker vei fremover.

      Flere aktører – både internasjonale, nasjonale og deler av folket – har nå uttrykt krav om kurdisk enhet. Også mange partiløse kurdere i eksil forsøker å bygge broer. Det er alles ansvar å støtte dette målet – ikke arbeide imot det. Enhver tale eller handling som bidrar til polarisering, skader ikke bare den kurdiske saken, men svekker også hele samfunnets fremtid. La oss derfor i det minste i denne avgjørende tiden legge bort rivalisering og bitterhet.

      Nå som alle partiene åpent har erklært sin vilje til samling og erkjenner nødvendigheten, har de et moralsk og nasjonalt ansvar for å legge fra seg splittelse, svartmaling og demonisering. Mer splid fører oss ikke nærmere fri tanke og frihet – tvert imot, det vitner om uansvarlighet og politisk umodenhet. Om dette fortsetter, kan vi stille spørsmål ved både målet og vurderingsevnen til de som står bak.

      Dette historiske ansvaret påhviler ikke bare partimedlemmer og støttespillere, men enda mer de intellektuelle, akademikerne og samfunnsdebattantene. Vi må ikke glemme at alle standpunkter som i dag publiseres på sosiale medier blir dokumentert, og vil senere bli gjenstand for kritisk vurdering av både folket og historien. De som forstår dette, bør straks slutte med fiendtlighet og nedbrytende atferd overfor det kurdiske fellesskapet.

      Det man kan si uten enhver tvil er dette: uten en samlet kurdisk front, risikerer vi ikke bare å miste muligheten, men også å lide store tap dersom andre inngår avtaler uten oss.