En ny rapport fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK) dokumenterer omfanget av de Iran-relaterte angrepene mot Kurdistan-regionen i Irak de siste månedene. Ifølge rapporten ble regionen utsatt for hele 751 angrep mellom 28. februar og 28. mai 2026. Angrepene har kostet minst 22 mennesker livet og skadet 112 personer.
Rapporten beskriver hvordan den pågående regionale konflikten har fått alvorlige konsekvenser for sivile, lokalsamfunn og politiske opposisjonsgrupper i Kurdistan-regionen. De registrerte angrepene omfatter blant annet selvmordsdroner, raketter, missiler og artilleribeskytning.
Kurdistan-regionen som konfliktarena
Ifølge CPT-IK ble angrepene gjennomført både av iranske styrker og Iran-støttede væpnede grupper i Irak. Over tre firedeler av alle angrepene fant sted i Erbil-guvernementet, mens Sulaymaniyah, Duhok og Halabja også ble rammet.
Rapporten viser at målene har variert gjennom perioden. Amerikanske diplomatiske og militære installasjoner har vært blant de mest angrepne målene, men også sivile områder, oljeanlegg, telekommunikasjonsinfrastruktur, peshmerga-relaterte installasjoner og iransk-kurdiske opposisjonsgrupper har blitt rammet.
Særlig alvorlig er det at sivile områder og ikke-stridende aktører gjentatte ganger har blitt utsatt for angrep, noe som har skapt betydelig usikkerhet for befolkningen i regionen.
Angrepene fortsatte etter våpenhvilen
Selv etter våpenhvilen som ble kunngjort 8. april 2026 fortsatte angrepene. CPT-IK registrerte ytterligere 104 angrep i perioden fram til 28. mai.
Rapporten peker på at angrepene etter våpenhvilen i stadig større grad ble rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper og deres leirer i Kurdistan-regionen. I denne perioden sto iranske styrker for nær 90 prosent av de dokumenterte angrepene.
Alle registrerte dødsfall og skader etter våpenhvilen rammet medlemmer av iransk-kurdiske opposisjonsgrupper.
Alvorlige konsekvenser for stabiliteten i regionen
Funnene i rapporten illustrerer hvordan Kurdistan-regionen i Irak fortsatt blir brukt som arena for regionale konflikter og maktkamper som i stor grad ligger utenfor regionens egen kontroll.
For kurdiske organisasjoner og sivilsamfunnet er utviklingen bekymringsfull. Gjentatte grenseoverskridende angrep utfordrer både Iraks suverenitet og sikkerheten til innbyggerne i Kurdistan-regionen. Samtidig rammes iransk-kurdiske opposisjonsmiljøer som i flere tiår har hatt tilhold i området.
Les hele rapporten
Vi oppfordrer våre lesere til å lese den fullstendige rapporten fra Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT-IK), som inneholder detaljert dokumentasjon, statistikk, kartlegging av angrepene og anbefalinger til myndigheter og internasjonale aktører.
Solkurd følger utviklingen nøye og uttrykker solidaritet med alle sivile som rammes av den pågående militariseringen og de gjentatte angrepene mot Kurdistan-regionen.
Av: Arnljot Ask, medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Solkurd
Presidenten i KRI (den Kurdiske regionen i Irak), Nechirvan Barzani, hadde 26. mai samtaler med sjefskommandør for SDF, Mazloum Abdi, i i Hewler (Erbil). Om situasjonen i Syria, forholdene for kurderne i Syria og dialogen med den selvutnevnte regjeringen til Ahmed al -Sharaa i Damaskus. I følge KRI-presidentskontoret fant møtet sted tirsdag morgen 26.mai i Barzanis bolig. Ifølge den publiserte uttalelsen utvekslet begge parter synspunkter på den nåværende situasjonen i Syria, regional utvikling og spørsmål knyttet til stabilitet og sikkerhet. Trusler fra terrorgrupper og nødvendigheten av felles innsats for å opprettholde stabilitet i regionen ble også diskutert. Mazloum Abdi skal ha takket Barzani og den kurdiske regionale regjeringen for deres fortsatte støtte til kurdernes og andre samfunns rettigheter i Syria. Et annet nøkkeltema på møtet var politisk forståelse blant kurdiske styrker i Syria. Ifølge uttalelsen ble viktigheten av dialog og gjensidig forståelse mellom de kurdiske partiene understreket. Samtidig fremhevet begge parter nødvendigheten av å oppnå en forståelse med overgangsregjeringen i Damaskus.
Originalteksten presentert på ANF 26.mai finner du her.
Kommentarer fra undertegnede: Fredsprosessen ellers i Syria kjennetegnes også her av at implementeringen av avtalene som er inngått mellom DAANES og al-Sharaa regjeringen treneres både av Damaskus-regjeringen og av de regionale krigene i regionen. 21 organisasjoner i Syria, både kurdiske og fra andre minoritetsnasjonaliteter, protesterte nettopp mot valgprosessen som Damaskus-regjeringen presser fram, kontrollert av sentralregjeringen. Erdogan-regjeringen i Tyrkia bremser også opp, i tillegg til at de trenerer prosessen i Tyrkia. De satser også på at de regionale krigene skal gi de muligheter til å fortsette sine intervensjoner i Syria, som tidligere internasjonal talsperson for HDP (DEM sin forgjenger), MP fra Bingøl, uttrykte via ANF 31.mai: «Ankara er motvillig til å ta avgjørende skritt framover før det regionale bildet blir klarere». Desto viktigere blir det da for solidaritetsbevegelsen i Europa og andre land å engasjere seg. Å følge opp i tråd med det som Italias konsul i Hewler gjorde 27. mai. Han hadde da møte i Hewler med SDFs Abdi og forsikret om at Italia støttet opp om de pågående fredsprosessene (se ANF).
DEM-partiets medleder Tuncer Bakırhan uttalte at Teheran må anerkjenne Mahabad, Ankara må anerkjenne Amed, Bagdad må anerkjenne Hewlêr, og Damaskus må anerkjenne Kobanê for at demokratiet skal kunne konsolideres.
Tuncer Bakırhan, medleder i Folkets likestillings- og demokratiparti (DEM-partiet), kom med viktige uttalelser under partiets ukentlige gruppemøte i parlamentet.
Han tok opp de tilspissede krigene i Midtøsten, løsningen på det kurdiske spørsmålet, prosessen for fred og et demokratisk samfunn i Tyrkia, samt myndighetenes rettspolitikk, og understreket at løsningen ligger i demokrati, rettsstat og likeverdig statsborgerskap.
Bakırhan rettet oppmerksomheten mot utviklingen i Midtøsten og sa at kriger i den nye perioden ikke bare formes militært, men også gjennom handelsruter og transittkorridorer.
Tre linjer står mot hverandre i Midtøsten
Med henvisning til krigen i Iran trakk Bakırhan frem de «tre linjene» som tidligere er løftet frem av Abdullah Öcalan:
– Den første er den israelske linjen. Det er en tankegang som styrer gjennom krig. Den andre linjen er den som ledes av Storbritannia. Dette er en status quo-orientert tankegang som opprettholder stillstand gjennom balanse. Den tredje linjen er demokrati og sameksistens. Det er med andre ord den linjen vi har betalt en pris for og kjempet for. Den representerer en tankegang som søker et demokratisk samfunn. I dag, særlig i Iran, men også mange andre steder, står disse tre linjene mot hverandre.
Bakırhan uttalte at DEM-partiet forsvarer linjen for demokrati og sameksistens både i Midtøsten og i Iran.
Tyrkia bør ikke handle ut fra gamle frykter og statlige refleksmønstre
Bakırhan pekte på regionens flerlags historiske og sosiale struktur og understreket at Iran og Midtøsten ikke kan defineres utelukkende gjennom energiressurser.
– Vi ser ikke på Iran og Midtøsten kun i lys av olje, naturgass eller dollar. Dette er et geografisk område hvor sivilisasjoner har blitt formet, og hvor folk og trosretninger har levd side om side i århundrer. Kurderne har en historie på mer enn 2000 år i denne regionen. Enhver hegemonisk eller regional makt som ignorerer denne virkeligheten, vil begå en alvorlig feilvurdering og tape.
Han sa videre at Tyrkia nå må handle ikke med «gamle frykter og gamle statlige koder», men med en politikk basert på fred og demokrati. Han la til at de finner Ankaras holdning mot eksterne intervensjoner meningsfull, men at det også må kreves anerkjennelse av kurdere, kvinner og ulike folk og trosretninger.
Kurdere ønsker å løse sine saker med hovedstedene i landene de lever i
Bakırhan understreket at kurdere ikke er redskaper for regionale eller internasjonale makter:
– Ingen kommer noen vei ved å splitte og fragmentere kurdere eller fremstille dem som ulike. Vi sier det klart: Kurderne ønsker å løse sine problemer med hovedstedene i landene de lever i. Hvis vi har et problem i Tyrkia, vil vi løse det med Ankara. Kurderne i Irak ønsker å løse sine problemer med den irakiske staten. Hvem ellers skulle de løse dem med? Hvis det er et problem i Syria og kurderne er den ene parten, er den andre parten den syriske administrasjonen. Også i Iran ønsker kurderne å løse sine problemer med den iranske staten. Men denne holdningen – å løse problemene med disse hovedstedene – må respekteres.
Bakırhan la til at tilnærmingen som deler kurdere inn i «gode» og «dårlige» er en splitt-og-hersk-politikk, og at et slikt språk ikke skaper løsninger, men fastlåste situasjoner.
Statene må forlate status quo og fastlåste situasjoner
Bakırhan uttalte at anerkjennelse av kurdernes eksistens og rettigheter ikke bare vil være til fordel for kurderne, men også styrke statene i regionen:
– De må nå forlate status quo og fastlåste situasjoner. Hvis Teheran anerkjenner rettighetene til Mahabad, vil Iran bli sterkere. Hvis Damaskus aksepterer Kobanê, vil Syria bli sterkere. Hvis Bagdad beskytter rettighetene til Hewlêr og Sulaymaniyah, vil Irak bli sterkere. Hvis Ankara anerkjenner rettighetene til Diyarbakır, vil landet bli sterkere, vokse og demokratiseres. Med et slikt perspektiv vil både landene i regionen og kurderne tjene på det. Dette er hva en vinn-vinn-politikk innebærer.
Fred er en prosess med samtidige og gjensidige skritt
Bakırhan sa at Tyrkia går gjennom «den mest strategiske og verdifulle prosessen i sin 100-årige historie», og understreket at prosessen for fred og et demokratisk samfunn må føres videre uten forsinkelser.
– I denne viktige prosessen er det å skape et dilemma om «før eller etter», eller å henvise prosessen til en verifikasjonsmekanisme, et forsøk på å forsinke en løsning. Dette oppmuntrer kun dem som er imot en løsning og innebærer en risiko for å undergrave prosessen. Fred er en prosess med samtidige og gjensidige skritt. Det må også tas steg for å skape et politisk klima for fred.
Han viste til uttalelser fra regjeringspartier i Tyrkia som ikke ønsker forsinkelser i prosessen, og sa at det sentrale spørsmålet nå er «hvem som vil ta steget».
– De som styrer denne prosessen, beslutningstakerne, må nå handle raskt og ta nødvendige skritt for å løse dette spørsmålet uten forsinkelse.
Fred er ikke mulig kun gjennom ord
Bakırhan påpekte at mange tiltak for fredsprosessen kan gjennomføres uten å vente på nye lovendringer:
– Uten behov for nye juridiske forberedelser kan avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og konstitusjonsdomstolen gjennomføres. Forvaltere som har overtatt folkets vilje kan fjernes, og folkets vilje kan gjenopprettes. Fred begynner ikke når man snakker om lov, men når ordene bindes av lov. Hvis det tas skritt sammen, bygges tillit. Hvis tillit bygges, åpnes veien, demokratiet kommer, og vi alle kan puste.
Han understreket at fred ikke er mulig kun gjennom ord, men krever juridiske garantier, og at gjensidige og samtidige skritt vil styrke tilliten.
Regjeringen har gjort rettsvesenet til et verktøy
I talen viet Bakırhan også betydelig oppmerksomhet til krisen i rettsstaten og demokratiet i Tyrkia, og uttalte at denne krisen ligger til grunn for landets økonomiske, politiske og sosiale problemer:
– Det som skaper negative resultater i alt fra fred til økonomi, fra håp til livskvalitet, er krisen i demokrati og rettsstat. Bortsett fra en håndfull mennesker som lever trygt, leter alle i dette landet etter rettferdighet og lov med lykt i hånden.
Bakırhan hevdet at regjeringen har gjort rettsvesenet til et verktøy for å undertrykke opposisjonen, og understreket samtidig at korrupsjonsanklager ikke må dekkes over:
– Vi har aldri sett bort fra påstander om korrupsjon eller urett, og det vil vi heller ikke gjøre. Men i Tyrkia blir loven bøyd og manipulert. Det kan ikke være én lov for regjeringen og en annen for opposisjonen. Det kan ikke være én lov for de mektige og en annen for de svake, eller én for de rike og en annen for de fattige. Som DEM-partiet er vår holdning klar: Korrupsjonsanklager må undersøkes grundig.
Han la til at det derfor er behov for en sterk lov om politisk etikk som gjelder likt for alle.
Operasjoner mot kommuner er politisk utrenskning gjennom loven
Bakırhan kritiserte også de nylige operasjonene rettet mot kommuner styrt av CHP. Han sa at disse etterforskningene i offentligheten ikke oppfattes som en «kamp mot korrupsjon», men som «politisk utrenskning gjennom loven».
Med henvisning til tall fra innenriksministeren uttalte Bakırhan at en betydelig del av etterforskningene som er åpnet siden 31. mars 2024 gjelder kommuner styrt av regjeringspartiet AKP. Til tross for dette, sa han, rettes avsettelser og innsetting av statlige forvaltere mot opposisjonskommuner.
– Én av to kommuner som er under etterforskning styres av AKP. Når dette er tilfellet, hvorfor settes det inn forvaltere i DEM-partiets kommuner, og hvorfor brukes avsettelser mot CHP-kommuner, men ikke mot AKP-kommuner?
Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Den nasjonale interims Komiteen i Sør Kurdistan (Bashur) oppfordret 1.april gjennom ANF om felles front mot en bedre framtid, gjennom å forberede en Felleskonferanse for å diskutere en tiltaksplan,med Arbeidsprogram og tidsplan.
Over 200 personaliteter i Sør Kurdistan signerte lanseringsdokumentet for et nytt Nasjonalt Enhetsprosjekt for det Kurdiske Folket. På kort tid fikk prosjektet støtte fra mange politiske partier og senter.
En Interims Committee ble nedsatt, som utdypet oppfordringen. Den slo fast at ivaretakelsen av enhver nasjons interesser avhenger av nasjonens mål og enhet og erklærte: «Av den grunn er enheten og den felles stemmen til Kurderne nå ikke lengre bare politikken og meningen til ett Parti. I stedet er det en historisk, nasjonal og sosial nødvendighet å definere og forberede en ny fase som tar hensyn til både historiske muligheter og utfordringer».
Oppfordringen tilføyde at støtten for den Kurdiske saken så langt hadde vært en kilde til glede og takknemlighet, og: «Med ansvarlighet overfor den Kurdiske saken, ser vi en mulighet til igjen å oppfordre alle partier, intellektuelle, kulturelle senter, individer og alle borgere om å vise sin støtte for dette nasjonale prosjektet og ta et skritt sammen mot en bedre og mer håpefull framtid. La oss forberede oss for å organisere en felles Konferanse for å diskutere og bestemme en plan og arbeidsprogram for en vellykket og stabilt prosjektmekanisme, basert på intern og ekstern fred».
Ser ut til at Ӧcalans Call on «Peace and Democratic Society» 27. feb. 2025, og KNKs nyttårshilsen 31. des. med oppfordring om Enhet for å utvikle en felles holdning, klarhet og aktivitet i fredsprosessen (postet 9. januar på Solkurd-siden) vinner fram i den kritiske situasjonen som nå råder i regionen. Hvor USA og Israels intensivering av krigshandlingene, med tilsvar fra Iran, også rammer Sør Kurdistan hardt.
Enhetsinitiativet i Sør Kurdistan følger opp den tilsvarende utviklingen i de kurdiske delen av Iran, Rojhelat, inspirert av lærdommene fra Rojava og den Demokratisk Autonome Regionen i Nordøst Syria (DAANES).
Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Publisert på: theamargi.com den 25. mars.
Masrour Barzani, statsminister i den autonome Kurdistan-regionen i Irak, holder en pressekonferanse i den kurdiske byen Soran nær grensen til Iran 25. mars 2026. Bakgrunnen er et rakettangrep mot grenseområdet mellom Irak og Iran dagen før, 24. mars, der seks irakisk-kurdiske sikkerhetsstyrker ble drept. (Foto: Safin HAMID / AFP)
I uken etter de koordinerte angrepene fra USA og Israel mot Iran 28. februar, som markerte starten på krigen, tydet flere rapporter på at Washington vurderte å støtte iransk-kurdiske opposisjonsgrupper basert i Irak for å åpne en landfront inne i Iran. Donald Trump skal ha hatt samtaler med kurdiske politiske ledere i Kurdistan-regionen i Irak (KRI), inkludert Masoud Barzani fra Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Bafel Talabani fra Patriotic Union of Kurdistan (PUK). Meldinger om kontakt med Mustafa Hijri, leder for Kurdistans demokratiske parti – Iran (KDPI / PDKI), er fortsatt ubekreftede.
Amerikanske og israelske angrep rammet en rekke militære og strategiske mål over hele Iran, inkludert kommando- og kontrollanlegg, missilinfrastruktur og enkelte baser nær grensen mellom Iran og Irak. Ifølge enkelte analytikere kan dette ha vært ment å legge til rette for en inntrenging fra kurdiske styrker fra Irak. Flere medier har også rapportert at CIA har diskutert å forsyne iransk-kurdiske styrker med håndvåpen som del av en hemmelig innsats for å destabilisere Den islamske republikken.
En ny allianse av iransk-kurdiske partier ble etablert 22. februar for å samordne innsatsen mot regimet og fremme kurdisk selvbestemmelse. Medlemmene avviste imidlertid påstander om planlagte militære operasjoner inne i Iran og benektet at de mottar støtte fra USA.
Trump ser (foreløpig) ut til å ha trukket seg fra ideen om å støtte en kurdisk offensiv mot Den islamske republikken.
Som svar på en opplevd trussel om at iransk-kurdiske grupper kunne bli involvert i konflikten, gjennomførte iranske styrker – inkludert Revolusjonsgarden (IRGC) – grenseoverskridende drone- og missilangrep mot mål i Kurdistan-regionen i Irak, rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper. Også regional infrastruktur og internasjonale militærbaser ble rammet av bredere gjengjeldelsesangrep.
Trump ser (for øyeblikket) ut til å ha gått bort fra planene om å støtte en kurdisk offensiv. Dette kommer etter kritikk om at en slik offensiv kunne gjøre Kurdistan-regionen sårbar for ytterligere gjengjeldelse – både fra iranske styrker og fra Iran-tilknyttede grupper i Irak. Risikoen ville vært særlig høy dersom USA senere trakk sin støtte til kurdiske styrker. Av denne grunn er både iransk-kurdiske opposisjonsledere og irakisk-kurdiske myndigheter forsiktige med å knytte seg tett til USA.
Flere analytikere stiller også spørsmål ved om en kurdisk offensiv faktisk kunne styrte det iranske regimet, og advarer om at et mislykket opprør kan føre til alvorlige represalier mot kurdiske sivile i Iran. Tidligere amerikanske tjenestemenn har dessuten påpekt at Irans persiske majoritet neppe vil ønske en væpnet kurdisk innmarsj velkommen. Andre analytikere uttrykker skepsis til om de kurdiske partiene vil ivareta interessene til hele befolkningen, og mener deres primære mål er kurdisk selvbestemmelse – noe som kan føre til en «balkanisering» av Iran.
Iranske kurdere i Irak
Siden 1979 har iransk-kurdiske partier både ført væpnet kamp og forsøkt å forhandle med Den islamske republikken. Allerede før den iranske revolusjonen førte sjahens autoritære moderniseringspolitikk og en sterkt sentralisert stat til diskriminering, marginalisering og undertrykkelse av kurdere. Etter revolusjonen videreførte det islamske lederskapet denne sentraliseringen, ekskluderte kurdiske representanter fra nasjonal politikk og opprettholdt undertrykkende tiltak. Vedvarende væpnet motstand og tilstedeværelsen av kurdiske grupper i Irak har ytterligere bidratt til at myndighetene i Teheran primært behandler kurderspørsmålet som et sikkerhetsproblem.
Gjennom flere tiår har mange iransk-kurdiske aktivister, politikere og krigere flyktet til Kurdistan-regionen i Irak. Blant disse er Democratic Party of Iranian Kurdistan (PDKI), hvis leder Abdul Rahman Ghassemlou ble drept i Wien i 1989 under forhandlinger med Den islamske republikken. Andre grupper i regionen inkluderer Khabat-organisasjonen for iransk Kurdistan og Komala-partiet, som ble grunnlagt i 1969 som en kommunistisk bevegelse og i dag er et sosialdemokratisk parti som arbeider for kurdisk selvbestemmelse innenfor Iran. Andre aktører omfatter Kurdistan Free Life Party (PJAK) og det uavhengighetsorienterte Kurdistan Freedom Party (PAK).
USAs omdømme blant kurdere
USA har opparbeidet seg et rykte for å svikte kurdiske samarbeidspartnere.
En nyere bølge av iranske, kvinnelige kurdiske peshmerga-krigere har sluttet seg til kurdiske grupper i Irak etter protestene «Kvinne, liv, frihet» i 2022. Mange av disse er tidligere aktivister og demonstranter som har flyktet fra undertrykkelse i Iran, og som bringer med seg både ideologisk motivasjon og kamperfaring fra tidligere konflikter – særlig fra operasjonene mot IS, som startet i irakisk Kurdistan i 2014 og senere spredte seg til Syria.
Under kampen mot IS støttet både Iran og USA kurdiske styrker i Irak, noe som også skal ha inkludert iransk-kurdiske krigere. Samarbeidet mellom USA og kurdiske aktører går imidlertid langt tilbake. På 1970-tallet, etter ønske fra Irans sjah, bevæpnet USA i hemmelighet irakiske kurdere i kampen mot Saddam Husseins regime. Etter Alger-avtalen i 1975 opphørte støtten brått, noe som muliggjorde omfattende represalier mot kurdere, med hundretusener av fordrevne og forfulgte som resultat. Dette oppleves som et historisk svik og har satt dype spor i kurdisk kollektiv hukommelse.
Den nyere amerikanske tilbaketrekningen fra støtte til de kurdisk-ledede Syrian Democratic Forces (SDF) i Syria illustrerer risikoen ved å stole på Washington. Etter regimeskiftet og fremveksten av Ahmed al-Sharaa valgte USA å støtte nye makthavere, noe som etterlot kurdiske styrker sårbare da den syriske nasjonale hæren rykket inn i deres områder. Mange kurdere knyttet til selvstyremyndighetene i Nordøst-Syria (DAANES) møter derfor samarbeid med USA med betydelig skepsis.
Regionale konsekvenser
Dersom kurdiske styrker går inn i konflikten, vil det åpne en ny landfront inne i Iran og potensielt motivere andre minoriteter til å gripe til våpen med støtte fra eksterne aktører. Samtidig vil et slikt scenario innebære betydelig risiko for de kurdiske partiene.
Historisk har USA benyttet minoritetsgrupper for å fremme egne regionale mål. For eksempel skal initiativet «Greater Middle East» fra 2007 ha inkludert hemmelige operasjoner til støtte for PJAK fra Nord-Irak, med sikte på å destabilisere Iran. Taktikker som nylig er foreslått av Trump er dermed i tråd med tidligere amerikansk praksis og neppe uventet i Teheran. Den islamske republikken har sannsynligvis forberedt seg på et slikt scenario i lys av den pågående krigen.
Utviklingen i Iran er uten tvil historisk og bidrar til å endre maktbalansen i Vest-Asia. For Kurdistan-regionen i Irak har dette store konsekvenser. Med økende spenning mellom USA og Israel på den ene siden og Iran på den andre, presses irakiske kurdere i økende grad til å velge side – noe som ytterligere trekker Irak inn i den regionale eskaleringen.
Tyrkia kan også komme til å intensivere militære operasjoner i Kurdistan-regionen, av frykt for økt aktivitet blant iransk-kurdiske grupper knyttet til PKKs ideologi eller tegn til økt kurdisk autonomi i Iran. Tyrkia har lenge betraktet ustabilitet og kurdisk selvstyre langs egne grenser som en sikkerhetstrussel og følger derfor nøye med på særlig PJAK.
Irakisk-kurdiske politikere balanserer derfor mellom å støtte kurdere i Iran og å beskytte stabiliteten de har oppnådd i egen region. Angrep fra eksterne aktører – inkludert Iran, Tyrkia og USA – synliggjør samtidig Bagdads begrensede kontroll over de kurdiske grenseområdene. Handlinger fra Kurdistan-regionen som utløser slike angrep kan styrke sentralmyndighetenes posisjon og øke spenningen mellom Erbil og Bagdad.
For iranske kurdere handler situasjonen om å finne riktig tidspunkt for å utfordre Teheran. Samtidig er det interne uenigheter om hvorvidt væpnet opprør er en realistisk strategi i lys av eskaleringen i mars. Selv ved en eventuell suksess vil uenighet om strategi, konkurranse om ressurser og langvarige rivaliseringer mellom partiene skape betydelige utfordringer for styringen av et fremtidig kurdisk område i Iran.
Dagens situasjon representerer derfor et avgjørende øyeblikk, der de kurdiske partiene vurderer sin rolle i et etterkrigs-Iran og hvilke betingelser som skal gjelde for samarbeid med eksterne aktører. For Irak og Kurdistan-regionen er hovedprioriteten å unngå å bli trukket inn i krigen mellom USA, Israel og Iran.
Forfatter: Desirée Custers Desirée Custers er prosjektleder og CARPOs representant i Brussel. Hun har flere års erfaring innen internasjonale relasjoner, inkludert såkalt Track 2- og 1,5-diplomati i Vest-Asia. Hun har tidligere arbeidet med Midtøsten- og Nord-Afrika-programmene (MENA) ved Stimson Center og EastWest Institute. I tillegg til sitt faglige engasjement for internasjonale relasjoner har hun en sterk interesse for kultur, særlig kunst og litteratur. Hun behersker nederlandsk, engelsk og arabisk flytende, og har gode kunnskaper i kurdisk (kurmanji) og persisk.
Kurdistan i en ny regional krigskontekst: Politiske utviklingstrekk, regionale konsekvenser og samfunnsperspektiver
Solidaritet med Kurdistan (Solkurd) inviterer til et faglig seminar om den politiske utviklingen i Iran og konsekvensene for de kurdiske områdene, med særlig fokus på Rojhelat (Øst-Kurdistan – Den kurdiske regionen i Iran) og Bashur (Sør-Kurdistan – Den kurdiske regionen i Irak).
Seminaret vil belyse sentrale politiske, økonomiske og samfunnsmessige utviklingstrekk, og hvordan disse påvirker kurdiske samfunn i regionen. I tillegg vil det rettes særlig oppmerksomhet mot hvordan krig og konflikt påvirker sivilsamfunn, med vekt på barn og unges oppvekstvilkår og psykososiale situasjon.
Innledninger ved:
Avin Rostami, forfatter og klinisk spesialpedagog: Barn i konflikt: Psykologiske ettervirkninger og oppvekst i et kurdisk historisk perspektiv
Chalak Kaveh, førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Volda: Den evige proxy? Om kurdernes begrensede politiske handlingsrom under krig og fred
Hoger Karadaki, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold: Samfunnsmessige konsekvenser av krigen mellom Iran og USA for kurdere i Sør-Kurdistan
Arnljot Ask, landstyremedlem i Solkurd: Geopolitisk rammeverk og regionale implikasjoner
Ordstyrer: Truls Strand Offerdal, Postdoktor ved UiO og medleder i Solkurd
Seminaret består av faglige innlegg etterfulgt av en panelsamtale og spørsmål fra salen.
Arrangementet er gratis og åpent for alle, men krever påmelding grunnet begrenset kapasitet. Påmelding skjer via e-post til solidaritetmedkurdistan@gmail.com. Det vil også være mulig å følge arrangementet via streaming.
Årets Newroz-feiring fant sted i en tid preget av store politiske omveltninger og krig i regionen. Newroz – som markerer nyttår og symboliserer motstand, frihet og fornyelse – ble igjen et sterkt uttrykk for kurdisk identitet på tvers av alle deler av Kurdistan.
I Nord- og Øst-Syria ble Newroz markert med historiske øyeblikk. For første gang på mange år kunne kurdiske familier vende tilbake til Afrin og feire åpent, etter at høytiden nå også er anerkjent som nasjonal helligdag i Syria. Samtidig var feiringene ikke uten spenninger, og hendelser knyttet til symbolbruk viser at den politiske situasjonen fortsatt er skjør.
I Rojhelat (Kurdistan i Iran) og Bashur (Kurdistan i Irak) ble årets markeringer derimot sterkt preget av den pågående krigen og økende militær eskalering. Angrep, uro og usikkerhet har lagt en demper på de tradisjonelt store folkefestene, og mange steder ble feiringene mer begrenset eller preget av sorg og uro.
Likevel viser Newroz 2026 (2726 kurdisk kalender) at høytiden fortsatt står sterkt som et samlende symbol for det kurdiske folket – både i hjemlandene og i diasporaen, hvor store markeringer også finner sted. I en tid med krig og usikkerhet bærer årets Newroz et tydelig budskap om motstand, håp og kampen for frihet.
Siden begynnelsen av krigen mellom USA/Israel og Iran 28. februar 2026 har iran‑støttede styrker inklusive Irans revolusjonsgarde (IRGC) og tilknyttede militsgrupper intensifisert angrepene mot Kurdistan‑regionen i Irak (KRI). Ifølge en fersk rapport fra menneskerettsorganisasjonen Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT‑IK)er det registrert 196 separate drone‑, rakett‑ og missilangrep mot mål i regionen fra 28. februar til 8. mars 2026.
Rapporten viser at en overveiende andel av angrepene – over 80 % – har funnet sted i Erbil‑guvernementet, med ytterligere angrep i Sulaymaniyah, Duhok og Halabja. Målene har inkludert:
Hovedkvarterene til iransk‑kurdisk opposisjon basert i Irak (Rojhelat sine politiske partier)
Utenriksstasjonen til USA i Erbil og tilknyttede militære baser
Erbil internasjonale flyplass, hoteller og andre sivilinfrastrukturer
Boligområder, oljeinstallasjoner, telekommunikasjonstårn og Peshmerga‑stillinger
Samlet har disse angrepene resultert i 23 bekreftede skadde og drepte, hvorav fire personer mistet livet og 19 ble såret. Blant ofrene er både medlemmer av iransk‑kurdisk opposisjon, sikkerhetsstyrker med ingen direkte tilknytning til krigen, og sivile.
Organisasjonen bak rapporten uttrykker alvorlig bekymring for sivilbefolkningens sikkerhet og fordømmer både de militære angrepene og de stadig mer intense hostilitetene som rammer sivile mål og kritisk infrastruktur i den autonome regionen.
CPT‑IK oppfordrer alle parter i konflikten til å ta umiddelbare skritt mot de‑eskalering og beskyttelse av sivile, og sier de vil fortsette å overvåke og dokumentere utviklingen i området.
Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Basert på åpne kilder og internasjonal mediedekning
Under den 62. utgaven av Munich Security Conference (MSC), som finner sted i München fra 13. til 15. februar 2026, er både Kurdistan-regionen i Irak (KRG) og de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria representert på høyt nivå. Den parallelle deltakelsen beskrives av flere observatører som en tydelig markering av økt kurdisk synlighet og politisk betydning på den internasjonale sikkerhetspolitiske arenaen.
Barzani representerer Kurdistan-regionen i Irak
President i KRG, Nechirvan Barzani, deltar på konferansen for å drøfte den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i Irak, utviklingen i Kurdistan-regionen og de bredere regionale spenningene i Midtøsten.
Barzani har i en årrekke vært fast deltaker på München-konferansen, som regnes som en av verdens viktigste møteplasser for statsledere, forsvarsministre, sikkerhetspolitiske rådgivere og internasjonale eksperter. For Kurdistan-regionen har konferansen fungert som en sentral plattform for å styrke diplomatiske forbindelser med vestlige land og forankre regionens rolle som en stabiliserende aktør i Irak.
Nechirvan Barzani diskuterer gjenopptakelse av oljeproduksjon med USAs rådgiver i Verdens helseorganisasjon – Bilde: shafaq.com
Ifølge tilgjengelig informasjon har Barzani under årets konferanse gjennomført en rekke bilaterale møter, blant annet med Storbritannias nasjonale sikkerhetsrådgiver Jonathan Powell og Libanons statsminister Nawaf Salam. Samtalene har blant annet omhandlet regional sikkerhet, politisk dialog i Irak, økonomisk samarbeid og håndteringen av økende spenninger i regionen.
Barzanis deltakelse reflekterer en kontinuitet i Kurdistan-regionens utenrikspolitiske linje, hvor München-konferansen har vært en viktig arena for å formidle regionens perspektiver direkte til vestlige beslutningstakere.
Første gang med høytstående representasjon fra Rojava
Årets konferanse markerer samtidig et gjennombrudd for representanter fra de selvstyrte områdene i Nord- og Øst-Syria (Rojava). For første gang deltar øverstkommanderende for Syrian Democratic Forces (SDF), Mazloum Abdi, sammen med medformann for utenriksrelasjoner i den autonome administrasjonen, Ilham Ahmed.
USAs utenriksminister Marco Rubio (C), SDF-kommandør Mazloum Abdi (H), Ilham Ahmed, medleder for utenriksrelasjonsavdelingen i DAANES (V). (Grafikk: Kurdistan24) – Bilde: kurdistan24.net
Deltakelsen fra Rojava anses som betydningsfull i lys av regionens rolle i kampen mot terrororganisasjonen Den islamske staten (ISIS), samt den pågående usikkerheten rundt fremtidige sikkerhetsarrangementer i Syria. SDF har vært en sentral partner for den USA-ledede koalisjonen i kampen mot ISIS, og kontrollerer i dag områder hvor tusenvis av tidligere IS-krigere og deres familier fortsatt befinner seg i interneringsleirer.
At Abdi og Ahmed deltar på MSC 2026, tolkes som et uttrykk for at den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria i økende grad søker internasjonal dialog om regionens politiske fremtid, sikkerhetsgarantier og forholdet til Damaskus.
Fokus på regional stabilitet og risiko for storkrig
Hovedtemaene for årets konferanse er preget av økende geopolitiske spenninger, inkludert risikoen for en bredere regional konflikt i Midtøsten. For de kurdiske delegasjonene står særlig følgende spørsmål sentralt:
Regional stabilitet og maktbalanse
Fremtidig håndtering av trusselen fra ISIS
Situasjonen i Irak og Syria
Risikoen for eskalering mellom regionale og internasjonale aktører
Det er også rapportert at Mazloum Abdi under konferansen kan ha hatt kontakt med representanter med tilknytning til myndighetene i Damaskus, noe som i så fall vil være del av en bredere, men fortsatt skjør, dialog om Rojavas fremtidige status innenfor den syriske staten.
Økt kurdisk synlighet i München
Deltakelsen i 2026 viderefører en utvikling der kurdiske ledere – særlig fra Kurdistan-regionen i Irak – har fått en stadig mer fremtredende rolle på den internasjonale sikkerhetspolitiske scenen i München. At både Erbil og Rojava nå er representert samtidig, gir en ny dimensjon til denne tilstedeværelsen.
Mens Kurdistan-regionen i Irak deltar som en føderal region innenfor den irakiske staten med etablert diplomati og internasjonale forbindelser, representerer delegasjonen fra Nord- og Øst-Syria en ikke-statlig, selvstyrt administrasjon uten formell internasjonal anerkjennelse. Likevel viser deres tilstedeværelse at aktører i det internasjonale sikkerhetsmiljøet i økende grad anerkjenner deres rolle i kampen mot ekstremisme og i håndteringen av ustabile grenseområder.
Samlet sett fremstår MSC 2026 som en arena hvor kurdiske politiske og militære ledere ikke bare deltar som observatører, men som aktører i sentrale diskusjoner om Midtøstens fremtidige sikkerhetsarkitektur. Dobbeltrepresentasjonen fra både Irak og Nordøst-Syria markerer dermed et tydelig signal om kurdisk politisk tyngde i en tid preget av økende regional usikkerhet.
Nechirvan Barzani og Mazloum Abdi – Bilde: channel8.com
Publisert på ANF 31.desember 2025 Oversatt av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
I sin erklæring understrekte KNK nøye utviklingen det siste året, hvor de pekte på de viktigste politiske utfordringene de står ovenfor i 2026, med fokus på forhandlingsprosessen i Tyrkia, den politiske krisen i Sør Kurdistan, presset mot Rojava, undertrykkingen i Iran, og den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen. I sin oppfordring om enhet påpekte KNK: “I dag, mer enn noen gang, trenger Kurdistan en felles holdning, klarhet og aktiv motstand mot forsøkene på å hindre den videre utviklingen av fredsprosessen.
Prosessen glir sakte framover – men den er synlig Med hensyn til situasjonen i Nord Kurdistan og Tyrkia, legger KNK vekt på at 2025 var et år fullt av utfordringer og politiske debatter. Trass i viktige hindringer, har den politiske dialogen for å løse det kurdiske spørsmåler ikke stanset opp. Tvert i mot, så har PKKs grunnlegger, Abdullah Ӧcalan, jevnlig sent ut meldinger som har påskyndet prosessen, og den kurdiske frihetsbevegelsen har tatt konkrete skritt i tråd med dette, påminner KNK. KNK framhever som positivt at Parlamentskommisjonen er nedsatt av det tyrkiske parlamentet, for å utvikle forslag til løsninger av det kurdiske spørsmålet. En kommisjon som inkluderer de ulike partier som har besøkt fangeøya Imrali fram til slutten av November 2025 og hatt samtaler med Ӧcalan der. Komiteen forbereder nå en rapport som skal legges fram for Parlamentet i januar. Dette innebærer at fredsprosessen har nådd sin rettskraftige fase, understrekes det. «Selv om prosessen går sakte, er en våpenhvile på plass fra begge sider. En demokratisk løsning i Nord Kurdistan vil også legge til rette for en løsning for hele Kurdistan. Det er grunnen til at mange kurdere følger nøye med på prosessen her, framholder KNK.
Sør Kurdistan: Politisk stillstand setter videre framgang på vent KNK uttrykker stor bekymring over situasjonen i Sør Kurdistan. Tiltross for dets føderale status, sier KNK, har ikke paragrafer i den irakiske grunnloven, som statusen til omstridte områder som Kirkuk og Khanagin ennå blitt avklart. KNK har pekt på at kurdere fortsatt er forvist fra sine opprinnelige bosteder, og at demografiske forflytninger fotrsatt finner sted flere steder. Selv 11 år etter folkemordshandlingene til IS mot religiøse samfunn, kan fortsatt mange Yesidiflyktninger ennå ikke kunne reise tilbake til Shengal. KNK uttrykker også bekymring over den politiske lammelsen i regionen. 15 måneder etter det siste valget, har verken en ny regjering eller Parlamentsleder blitt pekt ut i Hewlêr (Erbil). Dette undergraver de framgangene som tidligere ble gjort i Sør Kurdistan. Den økonomiske situasjonen forsterker også det sosiale presset. Og Tyrkias miitære aktivitet i regionen fortsetter uavbrudt. Med bakgrunn i totalbildet som råder, er behovet for enhet mer påkrevet enn noen gang, melder KNK.
Rojhilat (Øst Kurdistan): Håp om en endring trass i styrka undertrykking KNK bejubla den framgangsrike motstandskampen i Øst Kurdistan (Rojhilat) som vokste fram høstene 2022 i kjølvannet av drapet på Mahsa Amini, under det kurdiske slagordet “Jin, Jiyan, Azadî” (Woman, Life, Freedom). Selv om denne bevegelsen det siste året har gått inn i en roligere fase, lever den fortsatt ennå og gir håp om en ny opptur. Etableringen av et Dialog Center, med deltakelse fra flere Rojhilat–baserte organisasjoner, er et positivt utgangspunkt for å gjenoppbygge en felles politisk grunnlag, ifølge KNK. Samtidig peker KNK på at det Iranske regimet nå har skjerpet undertrykkelsen av kurderne kraftig, med arrestasjoner, henrettelser, angrep på kolbarer (grensehandlere) og systematiske overgrep i dagliglivet. (Se oppslag på Solkurds Nettside 4. januar 2026 https://solidaritetmedkurdistan.no/2026/01/04/ra-protestbolge-i-iran-voldelig-nedslag-i-rojhelat/) Denne opptrappingen fra den Iranske statens side må sees i sammenheng med Israels og USAs angrep mot Iran som del i den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen, som fører til at Iran også svarer med sterkere involvering også i Sør Kurdistan og Syria (undertegnedes kommentar). Dette vil skjerpe kravene både om sterkere kurdisk enhet og til større innsats også fra solidaritetsbevegelsen her i Norge og Europa ellers, for at den kommende oppturen for «Frihet og fred» skal få en ny oppblomstring igjen i Øst Kurdistan (Rojhilat)
Det å forsvare Rojava er sentralt for å forsvare hele den kurdiske frigjøringsbevegelsen Når det gjelder situasjonen i Rojava og alle omådene tilhørende det Demokratiske Autonome Området i Nord Øst Syria organisert av DAANES, peker KNK på at dette innehar en de facto autonom status som har eksistert nå i 14 år, som er forsvart og vokst fram under vanskelige kår. Beskyttelsen og anerkjenningen av denne statusen har en helt sentral betydning – ikke bare for Rojava og denne regionen, men for hele området hvor det bor kurdere, og for løsningen av det kurdiske spørsmålet, vektlegger KNK i sin hilsen. «Etter sammenbruddet til Baath regimet, har imidlertid Syria fortsatt blitt dominert av islamistiske grupper og deres militser. Minoritter som Alawitter, kristne, Yazidier, Drusere, og sjølsagt Kurdere er fortsatt utsatte for angrep og undertrykking. «KNK legger vekt på at samtaler mellom Den Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria og overgangsregjeringen i Damaskus har pågått siden fjorårets 10.mars avtale ble inngått. De pågår også fortsatt, men er ennå langt i fra sluttført , sjøl om delavtaler er inngått (Jfr intervjuet med SDFs Mazloum Abdi som finnes på nettsiden 24.desember) Nyttårshilsenen fra KNK understreker derfor at Rojava fortsatt trenger bred internasjonal støtte. Noe som også ble manifestert gjennom den Internasjonale konferansen til DEM for Fred og Demokratisk Samfunn i Istanbul 6-7.desember (Min kommentar)
Avslutningsvis peker KNKs nyttårshilsen på to grunnleggende forhold:
Frihet for Abdullah Öcalan At uten at Abdullah Öcalan’s får anldning til å spille en sentrale rolle, blir det nå ikke mulig å komme fram til en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet. Den fullstendige isolasjonen av PKKs grunnleggende leder i et tyrkisk spesialfengsel, er ikke bare problematisk utfra humanitære rettigheter, men gjør det også umulig i forhold til å føre en seriøs og forståelig dialog, sier KNK. Uten en direkte medvirkning fta Öcalan’s side,<er kke en troverdig politisk prosess mulig. Derfor må hans fysiske frihet bli garantert og demokratiske betingelser for samtaler må etableres, sier KNK og påkaller igjen oppfordringen om støtte fra den internasjonale kampanjen “Frihet for Abdullah Öcalan – En politisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
Stans undertrykkelsen av politiske fanger i Tyrkia og Iran! KNK peker også på at kravet om frigivelse av politiske fanger i Tyrkia ikke imøtekommes (enda det er gjentatt flere ganger av Europearådets ECHR), og refererer også til situasjonen med økende antall politiske fanger i regionen. De henviser spesielt til situasjonen i Iran nå , hvor vilkårlig forvaring og fengsling, tortur og også henrettelser fortsetter å øke på. Spesielt blir kurdiske aktivister og kolbarer utsatt. Menneskerettighetsbrudd fortsetter også i tyrkiske spesialfengslerr, delvis gjennom isolasjonspraksisen, begrensninger i retten til forsvarshjelp og politiisk domsavsigelser. KNK krever slutt på denne repressive politikken og oppfordrer til solidariske tiltak fra Europa og andre land. (kommentar: dette er tiltak Solkurd har prøvd å få norske partier til å ta opp også gjennom Stortinget). Nyttårshilsenen ender med å oppsimmere at det nye året er fylt av utfordringer, men også inneholder muligheter (slik SDF kommandør Masloum Abdi også påpekte i intervjuet 20.desember). «Anstrengelser mot enhet , dialog of fred må fortsette, med målsetting om å få en rettferdig og varig løsning for Kurdistan».
Bilde: KNK-møte – ANF 31.Dec 2025
Hele nyttårshilsenen kan leses via lenken: https://english.anf-news.com/news/knk-s-new-year-message-kurds-need-unity-more-than-ever-82895 Bildet under her, som ble tatt i forbindelse med presentasjonen 31.des er tatt på eksilkontoret i Brussel, hvor medleder i KCK Zübeyir Aydar framfører den. Han er også med i ledelsen av KNK, og blant de første parlamentsmedlemmene i Tyrkia for det kurdiske arbeiderpartiet HEP, innvalgt på listen til det sosialdemokratiske partiet sin liste i Siirt i 1991 (Da ingen kurdiske partier ble godkjent til å stille til valg da. Overgang til DEP da HEP ble forbudt i 1993 og unngikk å bli fengslet i 1994 da han oppholdt seg på eksilkontoret i Brussel da også DEP ble forbudt og deres parlamentsmedlemmer som oppholdt seg i Tyrkia ble fengslet. Som medleder i eksekutivkomiteen i Kurdistan Community Unions (KCK) i 2003, ble han PKKs formelle leder fra da av, da PKK inngikk våpenhvile med Tyrkia i 1999, trakk sine soldater ut til Qandil i Nord Irak og PKK reorganiserte seg til en paraplyorganisasjon. KADEK i 2002, senere som Kongra Gel i 2003, med ingen militær organisasjon i Tyrkia. KCK har siden 2003 vært ekskeutivkomiteen i den nye paraplyorganisasjonen som fulgte opp og videreutviklet den politiske linjen til PKK i ulike deler av det kurdiske området i Midtøsten.
Solidaritet med Kurdistan 