Bakgrunnsartikkel om flyktningekrisa mellom Polen og Hviterussland

Fra Klassekampen 18.11.2021

ANALYSE
Shiladze er en av mange småbyer som har funnet seg til rette på bredden av Store Zab, elva som et stykke påvei slår følge med Tigris. Byen, med vel 40.000 innbyggere, ligger ikke langt fra det historisk mer kjenteAmêdi (Amadiya), og begge ligger omtrent like tett på grensa til Tyrkia i den nordligste delen av kurdiskNord-Irak.
Det får innbyggerne merke. Shiladze er knapt nok en prikk på kartet, tilsynelatende uanfektet av de storebegivenhetene. Det var inntil Tyrkia anla en militærbase der, under en av sine mange intervensjoner iDuhok-regionen i Nord-Irak for å krige mot Folkets forsvarsstyrker (HPG), geriljaen til Kurdistans arbeider-parti (PKK).


Anlegger baser
Siden 23. april har Tyrkia gjennomført to større offensiver nord i Duhok, åpenbart med aksept fra Kurdistansdemokratiske parti (KDP) som sitter tungt på den politiske makta i Erbil, hovedstaden i den autonome kur-diske regionen.
Tyrkiske styrker har tatt kontroll over nye områder på irakisk side av grensa, anlagt nye baser og bundet flereav de okkuperte områdene sammen med nye veier.
Satellittkartene fra USAs føderale rom- og luftfartsorganisasjon Nasa fra juni i år viser at Tyrkia har anlagt 87kilometer med nye veier fra grensa og til om lag 40 baser og militære utposter i grenseområdene.
Det har sendt kurdere fra Shiladze og Deralok på flukt, fra grensa til Nato-landet Tyrkia til grensa til Nato-landet Polen.
Ifølge borgermester Rizgar Ubaid i Shiladze dreier det seg om mer enn 500 som har forlatt disse byene iDuhok-distriktet med kurs for Europa, melder det kurdiske nyhetsbyrået Rudaw, som ligger under KDPs po-litiske paraply.
Shiladze er under beleiring. Innbyggerne er bevoktet av den tyrkiske hæren. De får ikke dra opp i fjellenehvor tyrkiske fly og droner jakter på HPG. De får ikke dra ut til sine fruktlunder. 26. januar 2019 stormet innbyggerne den tyrkiske basen i protest mot at seks personer ble drept i et tyrkiskbombeangrep.


«Pakketur» til Minsk
Restriksjonene på å bevege seg utenfor Shiladze og Deralok fører til høy arbeidsløshet i et land og en regionsom har sett arbeidsløsheten stige på grunn av den økonomiske krisa. Ledigheten var på offisielle 13,74 pro-sent i 2020, ifølge Verdensbanken.
To desimaler bidrar bare til å kamuflere den mangelfulle statistikken. Men det svekker uansett utsiktene forunge kurdere om et liv i Dohuk og i kurdisk Irak.
De får heller ikke hjelp fra myndighetene i Erbil eller Bagdad. Det er Nato-landet Tyrkia som rår, og de fårgjøre det i fred, uten innblanding fra Nato i Brussel.
Irakere som sådan er den største gruppa av migranter som forsøker å komme inn i EU via Hviterussland. Omlag 37.000 har emigrert fra den kurdiske regionen og Irak i 2021, melder flyktningorganisasjonen Lutka.
Da blir tanken på Tyskland eller Frankrike forlokkende. For de som vil dra, og for lokale, irakiske og andremenneskesmuglere som tilrettelegger for «pakketurismen» til Hviterussland, inkludert visum.
Reuters har vært i kontakt med en kurder som har arrangert turen for rundt 200 fra Shiladze og områdenerundt, først legalt med fly direkte til den hviterussiske hovedstaden Minsk, deretter illegalt via andre land.


Taust fra Nato og EU
Rapporter om at folk har dødd på veien til EU, har ikke minsket tilgangen fra den tyrkiske offensiven i april,opplyser han. Fra den ene geopolitiske spenningen til den andre.
De er åpenbart like dårlig informert om den tilspissede situasjonen mellom EU og Hviterussland som folk i Nato-landene er om Tyrkias krigføring i Nord-Irak.

Og i helga ba Polen, Litauen og Latvia om hjelp fra Nato gjennom krisesamtaler om artikkel 4 i Nato-pakta.Den sier at «partene vil konsultere hverandre når som helst en av dem mener at noen parts territorialeukrenkelighet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet.»
Nato må ta «konkrete skritt», maner de tre Nato-landene som alle grenser til Russland, inkludert Østersjø-enklaven Kaliningrad.
«Det er ikke nok bare å uttrykke vår uro. Nå er det på tide med konkrete skritt og å vise besluttsomhet frahele alliansen», utfordret Polens statsminister Mateusz Morawiecki søndag – og la ikke uventet ansvaret påRusslands president Vladimir Putin, mens han krevde at EU finansierer en trumpsk grensemur motHviterussland.


EU-sanksjoner
Tyrkias krigføring i Nord-Irak pågår under Natos radar – og dermed mediene i Nato-landene. Nato har ikkeengang Syrias president Bashar al-Assad å legge ansvaret for flyktningene på.
EU har derimot inngått milliardavtaler med Tyrkia for å stanse flyktningenes videre ferd inn i EU via degreske Dodekanesene i det østre Egeerhavet.
EUs utenriksministermøte i Brussel vil ytterligere stramme til sanksjonene mot Hviterussland, varslet uten-rikssjef Josep Borrell mandag. De inkluderer flyselskap og reisebyråer som er involvert i trafikken.
Etter at irakiske myndigheter innstilte direkteruta fra Bagdad til Minsk i august, etter press fra EU, gikk«pakketurene» via Dubai og Istanbul med Emirates og Turkish Airlines og det hviterussiske Belavia.
Flyselskap som frakter migranter fra Irak, Syria og Afghanistan til Hviterussland, kan bli nektet å lande i EU,fronter Tysklands utenriksminister Heiko Maas.
Litauens utenriksminister Gabrielus Landsbergis vil gjøre Minsk til «flyforbudssone».

Kopler konfliktene
Det strammer seg til. Konflikten blir hektet på dramaturgien rundt forholdet mellom Nato og Russland omUkraina. USAs utenriksminister Antony Blinken ga søndag Polen uforbeholden støtte overfor «Lukasjenko-regimets kyniske utnyttelse av sårbare migranter» etter sin samtale med Polens utenriksminister ZbigniewRau lørdag, ifølge Reuters.
USA inkluderer nå Hviterussland i Nato-anklagene som blir Russland til del for å true Ukraina.

peterm@klassekampen.no

Er Tyrkia ein krigsforbrytar-stat? Reisebrev 4 fra Erling Folkvord

Reisebrev 4 frå Bashur (Nord Irak) i juni 2021

I dette siste reisebrevet frå Den kurdiske regionen i Irak, skal eg skrive om krigsbrotsverk. Det er nødvendig å vere detaljert, men eg håper du orkar å henge med.

Sivile døyr i alle krigar. Etter det som blir kalla krigens folkerett, er det lovleg å drepe sivile viss dette er meir eller mindre tilfeldige følgjer av kampar mellom stridande partar. Sivile tap kan óg vere ein uunngåeleg følgje av åtak som er militært nødvendige. Det er óg lovleg.

Det er ulovleg – dvs. krigsbrotsverk – viss ein stridande part gjennomfører åtak som berre er retta mot sivile. Det kan vere bombing, skyting eller brannstifting som ikkje er retta mot militære mål.

Med rundturen i Den kurdiske regionen i Irak ville eg finne ut om det er sant at delar av den tyrkiske krigføringa berre er retta mot sivile. Eg reiste i lag med tre personar frå amerikanske Christian Peacemakers Team (CPT). Dei har i mange år dokumentert korleis krigshandlingar i denne delen av Irak rammar sivile. Eg var i nokre av dei områda som er skravert på dette kartet:

Kjelde: Kartet er fra rapporten No Return: The Civilian Impact of Turkey’s Operation Claw-Lightning. Utgitt 3. juni 2021 av Christian Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan. https://cptik.org/reports-1/civilian-impacts-claw-lightning

Rødt: Okkupert av Tyrkia før 2021

Rosa: Under tyrkisk kontroll  etter invasjonen som starta 23. april 2021.

Skravert: Tyrkisk militær ekspansjon i april og mai 2021.

Generalkonsulen og ambassadøren

Ambassadørar skal seie offentleg det regjeringa i heimlandet ønskjer å nå ut med. På ein pressekonferanse i Erbil 15. juli 2020 ga Hakan Karacay, den tyrkiske generalkonsulen, klar beskjed: «Vi har aldri målretta åtak mot sivile». (We have never targeted any civilian people.) Erbil (Hawler på kurdisk) er hovudstaden i Den kurdiske regionen i Irak.

CPT svara generalkonsulen 21. juli 2020: «CPTs dokumentasjon viser at tyrkiske jagarfly, droner, artilleri og handvåpen drap minst 85 og såra meir enn 95 sivile i perioden etter august 2015.» Seks vart drepne i det første halvåret av 2020.

Tyrkias ambassadør i Norge, Fazlı Çorman, følgde opp i Klassekampen 14. juni 2021: «Tyrkias operasjoner i Nord-Irak er en del av vår kamp mot terrorisme. (…) Vårt svar på disse angrepene og terroraktivitetene kan bare defineres som legitimt selvforsvar». Han la til: «Anklagene som kommer fra PKK-støttespillere (såkalte øyenvitner) og selverklærte PKK-sympatisører som Erling Folkvord, er derfor ikke troverdige.»

Kor lenge og kva slags krigar har Tyrkia ført i Irak?

CPT fortalde at den eldste tyrkiske militærbasen vi køyrde forbi, vart oppretta i 1994. I perioden frå 1994 til 1997 var det blodig innbyrdeskrig mellom dei to store kurdiske partia i Nord-Irak: Patriotisk Union Kurdistan (PUK) og Kurdistans Demokratiske Parti (KDP). To kommandantar frå PUK har, i 1998 og i 2021 og uavhengig av kvarandre, fortald detaljert om korleis tyrkiske fly støtta KDP i krigshandlingane i 1997.

Frå den gongen og fram til i dag har Tyrkia gjennomført mange felttog i Irak mot geriljaen til PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet.) «For å nøytralisere den siste terroristen», som ein tyrkisk general lova før ein vinteroffensiv for meir enn 10 år sia.

Ein rundtur der Tyrkia fører krig mot sivile.

Dette var litt av bakgrunnen da eg i juni 2021 vart med CPT til eit av områda der Tyrkia no fører krig for å utvide dei områda som Tyrkia lenge har okkupert. Dette er reiseruta vår i det nordvestlege hjørnet av Irak:

Dette er venstre halvdel av det første kartet. Dei raude område har Tyrkia okkupert lenge. Gjennom offensiven som starta 23. april prøver Tyrkia å overta dei skraverte områda.
 

Her tar eg berre med tre eksempel frå Tyrkias krig mot sivile i det siste året.

1 Butikkeigaren som mista venstre beinet

Ein vanleg juni-dag i 2020 var Peyman Talib og ektemannen Kaiwan Kawa i matbutikken dei eig i Kuna Masi. Butikken ligg ved ein rasteplass i eit populært utfartsområde. Sonen Hezhwan og dottera Hamisha var i lag med foreldra. Mange var ute på tur den dagen.

Ein rakett frå ei tyrkisk drone eksploderte 20 meter frå butikken. Eksplosjonen sette fyr på butikken, drap kunden som var innom og skada alle i familien. Peyman måtte amputere det venstre beinet.

2 Han som stoppa bilen og slo av ein prat med ein ven

Dlovan Shahin var far til to ungar og dreiv ein butikk i landsbyen Kashan i Batufa-distriktet. På  kartet ser du at dette er utafor området som Tyrkia no prøver å overta.

26. juli 2020 køyrde Dlovan gjennom landsbyen Hasan Pirk i Bamarne underdistrikt. På kartet ser du den store tyrkiske dronebasen i Bamarne. Da Dlovan møtte venen Abdulla Omer, parkerte dei bilane sine for  slå av ein prat. Mens dei sto der, bomba ei tyrkisk drone bilen til Dlovan. Eksplosjonen drap både Dlovan og Omer. Dlovan vart 30 år gammel.

CPT intervjua Peyman Ganjo, som var gift med Dlovan: «Eg kan ikke tenkje på livet etter Dlovans død. Han forlét ei fire år gammal dotter og ein tre år gammel son. Sipan, sonen min, forstår ikkje kva som skjedde, men han gret heile tida. Dotter mi, Norra, trur at far hennar framleis lever,  at han berre er på jobb i butikken  og at han ikkje er heime enno. Ho spør alltid etter far sin.»

3 Småbrukaren frå landsbyen Hirure

Søndag 20. juni 2021 besøkte eg Ramazan Ali, ein 70 år gammal småbrukar og kona hans. 19 dagar tidlegare måtte dei forlate landsbyen Hirure og det livet dei og naboane har levd der. No er han sengeliggande, i ei overfylt leilighet i byen Zakho.  Du finn Zakho heilt til venstre på kartet.

Landsbyen dei måtte forlate, ligg midt i det skraverte området på kartet. (På kartet står det Hrure.)  Her  fører Tyrkia krig for å utvide det okkuperte området.  Hirure og dei som bur der, hindrar framrykkinga for okkupasjonsmakta.

Natta til 24. april 2021 vart alt forandra. Tyrkiske fly sleppte bomber over og rundt landsbyen. Sia den natta har det vorti mange bomber frå fly og droner. Fleire hus er øydelagd. Ingen veit når det neste åtaket kjem. Mustafas nabo turde ikkje ta oss med til den delen av landsbyen som er  øydelagd. – Da kan dei skyte på oss, sa han.  Ei drone var over oss da han sa dette.

Tyrkia har bygd to artilleristillingar i dalsidene ovafor Hirure. Dei kan skyte mot landsbyen frå to kantar. Oppe på ein åsrygg har tyrkiske soldatar rigga opp avanserte overvakingskamera. Avstanden er så kort at vi i ser dei er retta mot landsbyen. Tyrkia ser oss, og vil at vi skal vite om det.

Tilbake til Ramazan og kona hans som no er i Zakho: – Vi deler landsbyjorda i to, seier Ramazan frå sjukesenga. – For det første den delen som treng vatning. Det er jordene og dei frukthagane som er nær husa i landsbyen. Den andre delen er dei områda som ikkje treng vatning. På norsk ville vi vel sagt at dette er utmarka. 

– Der beiter husdyra, forklarer Ramazan. Der haustar vi nøtter og frukt frå mange treslag. Det er óg andre nyttevekster der.  Der har vi bikubane.  Alt dette er ein del av livsgrunnlaget vårt.

Frukthagar, bikubar og nyttevekstar i utmarka rundt Hirure er nedbrent. Eit og anna grønt, men brannskada tre står igjen innimellom dei brunbrente.

Ein tyrkisk soldat skaut Ramazan Ali 1.juni. Ramazan dreiv på med vatning av ein av åkrane.

– Granaten slo ned tre meter bak meg, og så vart det heilt svart. Naboar bar  Ramazan inn i ein bil og køyrde han til det lokale sjukehuset. Så vart det ambulansetransport til hospitalet i Zakho. Artilleristen  hadde gjennomført eit målretta og vellykka åtak på ein småbrukar som stelte med jorda si.

I åtte dagar var Ramazan pasient på det offentlege sjukehuset. – Legane fjerna granatsplintane i den venstre foten og ankelen min. Meire gjorde dei ikkje. Eg har framleis splintar i ryggen, hoftene og låra. Eg må til eit privat sjukehus viss eg skal få fjerna dei. Og det har vi ikkje pengar til, seier Ramazan og ser på kona si. – Og slett ikkje etter  at vi  har mista inntektene både frå åkrane og utmarka.

Ein tyrkisk soldat skaut småbrukar RamazanAli (70) torsdag 1. juni 2021. Ramazanveit at han aldri meir kan vatne åkrane eller hauste inn nøtter frå utmarka rundt landsbyen.

Ramazan veit at han aldri kan bli småbrukar igjen. Han kan nok heller ikkje flytte heim til landsbyen. Det er så altfor tydeleg at Tyrkia fører krig for å jage vekk befolkninga og okkupere Hirure og landsbyane rundt.

Ramazan Ali ser ikkje ut som ein geriljasoldat. Han og andre i landsbyen sa til CPT og meg at  det aldri har vori nokon frå PKK-geriljaen der.

–   Tyrkia fører krig mot oss sivile, seier Mustafa. – Ikkje mot PKK.  Ta med deg den helsinga frå meg til politikarar og andre i Norge!

Når han prøver å sette seg opp i senga, ser eg korleis han rykker til av smertene frå dei tyrkiske granatsplintane som han ikkje har pengar til å få fjerna.


Krigsforbrytarar

Eg meiner at han som skaut Ramazan, og dei som styrte dronene som drap Dlovan og Omar og lemlesta Peyman Taleb, er krigsforbrytarar. Det same er dei som gav ordrane.

Tyrkia  har gjennomført titals på titals med slike åtak i Den kurdiske regionen i Irak. For meg blir det da naturleg å seie at Tyrkia er ein krigsforbrytarstat.

Men Tyrkias eineveldige president Recep Tayyip Erdoğan blir neppe stilt til ansvars for ein internasjonal domstol. Tyrkia har den nest største NATO-hæren.  Og president Erdoğan har alltid NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i ryggen.

Erling Folkvords reisebrev 2 fra Bashur (Nord Irak)

Vi har vori på jezidi-besøk. Jezidiane er ein religiøs minoritet blant kurdarane. Religionen har ei tusenår lang historie – truleg med opphav i Zaratustras lære.

Jezidi-tempel i Lalesh, Irak

Først var vi i det religiøse sentret, Lalesh. For jezidiane er det som Vatikanet for katolikkane. Første etappe var heimebesøk hos Baba Sheikh. Paven om eg skal bruke den haltande samanlikninga med katolisismen. Ein klok og samfunnsorientert kar i 40-åra. Han forsikra at kvinner i jezidi-samfunnet er heilt likesstilt med menn. Det var ikkje dagen og timen for kritiske spørsmåk. Omvisinga i Lalesh etterpå var ikkje det heilt store for meg, ettersom eg har vori der før. 

Så besøkte vi flyktningleiren der 400 telt brann ned åtte dagar før vi var der. No har dei starta husbygging med leca-blokker til erstatning for det som er øydelagt. Ca 4×4 meter. Skal vere minst 5-6 menneske i kvart hus. Ei av damene kritiserte at dei som lever der, ikkje har fått ord med i laget når det gjeld systemet i leiren. Sjefen i leiren, som nettopp var tilbake etter å ha vori «omplassert» i ein lang periode, sa at ho hadde rett. Han veit kva det er å vere flyktning. Da han var fem år flykta han med familien  frå Saddams Anfal-kampanje i 1988. Så vart det eitt år i Tyrkia og etterpå flyktningeliv i Iran. Han var fjorten år da han og familien kom heim igjen og kunne ta fatt på gjenoppbygginga.

Jezidi-leiren ligg omlang 12 mil frå Shengal, som er området der jezidiane er i fleirtal. No har dei – og tusentals andre – levd i flyktninge-leirar i dei nesten sju åra som har gått etter IS-massakren på jezidiane. Det er ulike oppfatningar om kor mange jezidi-|flyktniner som lever  i leirane i Den kurdiske regionen i Irak. Leirsjefen sa 350-400 000. Sjefen på kontoret til FNs høgkommisær for flyktningar oppga eit lågare tal. Og den regionale regjeringa har eit tredje tal.

Det har vorti ein del mediedekning her av korleis toppane i Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) har lagt hindringar i vegen for delegasjonen vår. Dette rettar søkelyset på kor nært KDP-leiinga samarbeider med Tyrkia og  MIT (Militæretterretninga i Tyrkia.) Sannsynlegvis har mediedekninga vori avslørande for dei som prøvde å stoppe oss, men lyktest berre halvvegs.

No er vi i Silemani (eller Suleimania). Det er i den delen av Bashur som sia tidleg 1990-tal har vori styrt av det andre store partiet: Patriotisk Union Kurdistan (PUK).  Her er det ei friare stemning. Folk tør å seie at det er bra at vi er her. Og PUK er i mot den tyrkiske okkupasjonen som gradvis omfattar større og større del av Bashur.

Seinare skal eg skrive om korleis krigen har gått ut over sivilbefolkninga. Mange har sterke fakta å fortelje om.

Erling Folkvord

Erling Folkvords reisebrev 1 frå Den kurdiske regionen i Irak

Eg er med i ein sjølvutnemnd delegasjon av Kurdistan-vener og kurdarar frå 14 land i Europa. Vi er no i Hewler (Erbil på arabisk)  som er hovudstaden i Bashur (Sør-Kurdistan eller Den kurdiske regionen i Irak.)  

Føremålet med turen vår er todelt:

1) Bryte medietausheta i Europa om den tyrkiske okkupasjonen av meir og meir av nordlege Irak.

3) Vise solidaritet med alle som er truga av den tyrkiske krigen. Det omfattar óg alle partia her i Bashur. Vi kritiserer ingen av dei.

Utanriksjournalist Peter M. Johansen frå Klassekampen  kom til Hewler på fredag, mellom anna for å skrive om delegasjonen sitt arbeid.

Vi er foreløpig rundt 60 personar, frå Slovenia og Italia i sør og til Norge og Finnland i nord. Vi skulle ha vori fleire. Fram til laurdag  vart 14 stoppa og tvangsutsend frå flyplassen her i Hewler. 27 andre vart stoppa av Bundespolizei i Düsseldorf. Dei fekk ikkje reise ut av Tyskland! Kven som bestemte dette er ukjend. Men det er godt kjend at tyrkisk etteretningsteneste (MIT) i mange år har hatt tett samarbeid med tyske Bundesnachrichtsdienst,

24 – eller litt fleire  – satt  fredag kveld på flyplassen her i Hewler. Ein nederlandsk journalist vart send ut  natt til laurdag. «Du bør henge opp eit bilete av Erdogan ved sida av biletet av Barzani på veggen her», sa ho til ein av politifolka før dei tvang henne om bord i flyet.

Tre kurdarar vart pågripi da dei var på veg til flyplassen for å ta i mot fleire delegasjonsmedlemmar. Det er ukjend kor dei er no. Det vanlege politiet nektar å ha noko å gjere med pågripinga. Det er derfor sannsynleg at det er tryggingstenesta som har aksjonert. Dei er effektive og kan vere brutale.

Eg har vori i Bashur mange gonger og har hatt venlege samtalar med representantar for alle dei store partia her, og med nokre av dei små.  Men no opplever eg Bashur meir og meir likt det Erdogan-styrte Tyrkia.

Som ein oppstart hadde delegasjonen onsdag møteavtalar med leiarane av fem partifraksjonar i Det regionale parlamentet.  Vi fekk beskjed at alle møta var avlyst berre  minuttar før vi skulle reise til parlamentet. Politikarar frå to av partia som er med i koalisjonsregjeringa, ville i staden møte oss på hotellet på ettermiddagen. Men dette vart óg avlyst. Han som hadde telefonkontakt med dei, fekk inntrykk av at dei var under hardt press og ikkje våga å møte oss.  

Men dagen etter viste  parlamentarisk nestleiar i PUK (Patriotisk Union Kurdistan) at han ikkje let seg presse. Han møtte opp på hotellet .  

Samtidig sende innanriksministeren ut ei pressemelding med ei solid bannlysing av oss.

Søndag vart det likevel møte  med parlamentsgruppene i PUK og Gorran (Forandring). Dei var blide og hyggelege og sa mellom anna  at PKK (Kurdistans Arbeidarparti) ikkje er ein terrororgansisjon, men ein legitim revolusjonær organisasjon. Og etter dette møtet kom det beskjed om at sjølvaste utanriksministeren ville møte oss. Han er frå  KDP (Kurdistans demokratiske parti).  Mesud Barzani er partileiar og sonen hans er statsminister. Nevøen Nechirvan Barzani er president. Utanriksministeren var her i to timar  søndag kveld.

Så no har  toppfolk i dei tre største partia fått oppfordring om å hjelpe oss slik at vi kan reise til nokre av dei  landsbyane som står folketome etter åtak frå dei tyrkiske okkupasjonsstyrkane. Ingen av dei sa nei. Vi får sjå kva dei gjer.

Erling Folkvord

Det er fleire overraskingar her. Da vi skulle besøke ein tenketank i ettermiddag, viste det seg at nokon hadde rigga opp til pressekonferanse. Eg talde 12 mikrofonar frå like mange redaksjonar.

Alle desse møta er berre førearbeid for at vi skal få lov å reise til områda som Tyrkia har øydelagt. Eg trur ikkje vi får lov til det, men har eit lite håp om at eg tar feil.

Visepresidenten i det franske senatet, Pierre Laurent,  er ein av dei franske i delegasjonen.

Helsing frå

Erling

Erling Folkvord i internasjonal delegasjon i Irak krever tyrkisk tilbaketrekking

Nyhetsbyrået ANF offentliggjorde denne uttalelsen.

En uoffisiell norsk oversettelse følger her:

Den internasjonale delegasjonen for fred og frihet i Kurdistan lagde en uttalelse om den regionale regjeringen i Kurdistan, som forhindret delegasjonen fra å ha samtaler med de fleste politiske aktører i Sør-Kurdistan, nå under den pågående tyrkiske invasjonen.

Erling Folkvord sittende nestlengst til høyre i rad to

Uttalelsen utgitt på søndag sier blant annet:

“Vi, som er en delegasjon fra hele Europa, har kommet til Kurdistan med sikte på fred og frihet. Politikere, akademikere, menneskerettighetsaktivister, faglige tillitsvalgte, journalister, feminister og økologer fra over 14 land ønsket å få konkrete inntrykk av situasjonen og stå opp for en avslutning krigen og ødeleggelsene. Vi 150 ønsket å etablere en dialog med parlamentsmedlemmer til alle partier og besøke ikke-statlige organisasjoner for å bidra til en dialog mellom de forskjellige kurdiske politiske aktørene.

Invasjonen til det tyrkiske militæret er et åpent brudd på folkeretten, og er uakseptabelt. Vi blir triste når vi er vitne til at det internasjonale samfunnet av stater forblir tause og passive når det gjelder denne saken, og ikke foretar noe som helst for å insistere på at Tyrkia overholder internasjonale regler og menneskerettighetslover.

Den kurdiske regionale regjeringen forhindret delegasjonen fra å etablere dialoger med de fleste politiske aktørene i Sør-Kurdistan. Organisasjoner vi hadde planlagt å besøke ble skremt til å trekke seg fra møtene med oss. En stor del av delegasjonen kunne ikke ankomme Kurdistan. 25 personer har hittil enten blitt deportert, eller er i ferd med å bli det. Videre ble minst 27 personer holdt på Düsseldorf flyplass i Tyskland og forhindret fra å reise til Kurdistan.

Vi er rasende over den ulovlige deportasjonene av våre internasjonale venner, som ble utført av den kurdiske regionale regjeringen, og reiseforbudene med begrunnelsen at disse menneskene «så ut til å være politiske» uten noe klart juridisk grunnlag. Fri mediedekning og engasjement fra det sivile samfunn er komponenter i ethvert ekte demokrati, og det er ingen legitim grunn til denne undertrykkelsen vi står overfor.

For å støtte fred har vi ikke spart på noe og vi har blitt ønsket velkommen i Sør-Kurdistan. Vi har tatt turer for å se kulturelle, religiøse og historiske steder og vi har blitt invitert til en åpen samtale med Baba Șeix, den høyeste religiøse representanten for Jesidi-samfunnet. I jesidi-flyktningleiren Șarya, som måtte lide på grunn av en stor brann for omtrent en uke siden, snakket vi med folk som er særlig berørt av krigen, fordrivelsen og ødeleggelsen. Vennskapet og gjestfriheten som vi opplevde fra folkene som bor her, varmer hjertene våre og motiverer oss enda mer til å jobbe mot våre mål. Vi er her for å være solidariske med det kurdiske folket, og med alle etniske og religiøse grupper i Kurdistan.

Vi er internasjonalister, og vi representerer ingen kurdiske partier eller spesifikke politiske bevegelser. Vi står mot koloniseringen av Kurdistan av eksterne stater. Vi er ikke her for å gå imot noen kurdiske partier. Tvert imot, vi ønsker å støtte en dialog mellom alle de forskjellige synspunktene. Det handler ikke om et kurdisk problem, men aggresjon fra den tyrkiske staten og det tyrkiske militæret, rettet mot lokalbefolkningen og økosystemene i de kurdiske regionene. Denne situasjonen er en felle; skaper problemer mellom kurderne, med et bekymringsfull potensiale for en eskalering til væpnet konflikt, som vil true fred og framtida for hele Midt-Østen.

Vi ønsker å advare alle kurderne om dette, og ber om at det etableres kontinuerlig dialog. En politisk løsning må bli funnet, og det er nødvendig å stå sammen mot eksterne trusler. Derfor er våre krav:

  1. Alle som ønsket å delta i delegasjonen som ble avvist, arrestert eller deportert på en av flyplassene, skal settes fri og få tillatelse til å bli med resten av delegasjonen.
  2. Alle kurdiske politiske aktører bør gjenoppta gjensidig dialog.
  3. Vi ber alle internasjonale humanitære organisasjoner og politiske institusjoner om å støtte en fredelig løsning. Den tyrkiske statens militære styrker må umiddelbart trekke seg ut av hele regionen.

Kurderne har fjellene, men i dag har de også venner. Alle kurdernes venner bes om å reise seg, spre budskapet og bidra til fredsprosessen, slik at vi alle bidrar i det rettferdige solidariske arbeidet. ”

Dette er også med i historiefortellingen om jesidiene

Da Shengal (Sinjar) ble angrepet av IS i 2014 snudde hele verden ryggen til jesidiene. Med ett unntak: PKK (Kurdistans arbeiderparti) lagde en humanitær korridor for å redde de som hadde rømt til fjellet og kjempet mot IS. De reddet flere tusen liv. PKK og YPG (Folkenes forsvarsenheter) kjemper fortsatt mot IS. Når et område blir frigjort, blir også kvinnene som var bortført frigjort. Kvinnene har stått fremst i barrikadene i kampen mot IS. «Vi gjør det for våre søstre» sier de. Verdenssamfunnet har tatt den delen av sannheten ut av historiefortellingen.

Det er ikke tilfeldig. PKK ble satt på terrorlista til EU etter avtale mellom Tyrkia og EU; en politisk handling som ligner det Nelson Mandelas parti ble utsatt for helt fram til 2008 av USA.

En dom fra EU-domstolen november slår fast at terrorlistinga av PKK i perioden 2014-2017 var ugyldig. Prosessen holder ikke den standard for rettssikkerhet som kreves for den type beslutninger som listeføring innebærer, og domstolen kunne ikke se at det var fremlagt noen holdbar grunn til å fortsette å listeføre PKK. Det framkommer også i dommen at PKK har en positiv rolle i Midtøsten, spesielt med tanke på den tydelige bruken av forhandlinger og skritt i retning av fredelig løsning, og ikke minst kampen mot IS.

Den ene delen av sannheten som vi ikke hører om er at det var PKK som sto opp for jesidiene da hele verden så bort. Det andre vi ikke hører om er at Tyrkia har angrepet Nadias Murads hjemby i år. I august skrev hun på Twitter: «Sinjar fortsetter å være en krigssone. Hvordan kan jesidiene reise seg etter dette folkemordet eller dra hjem igjen!». Norge må støtte jesidiene i Shengal i gjenoppbyggingen av området, og repatrieringen av flyktningene som ennå holdes tilbake i leirene.

Da Murad talte var det mange som fikk tårer i øya, inkludert ministere. Men det nytter ikke å felle tårer for grusomhetene som jesidiene blir utsatt for når politikken de fører ikke skaper rettferdighet eller fred, tvert imot. Norge selger fortsatt våpen til Tyrkia som angrep Nadia Murads hjemby. De ministerne som ble rørt av talen hennes må spørre seg; kan norske våpen ha blitt brukt mot yezidiene?

Det bodde mange jesidier i Afrin. De ble også angrepet av Tyrkia og deres allierte jihadister. Da Rødt stilte forslag om humanitær hjelp til befolkningen fra Afrin, stemte samtlige regjeringspartier, Ap og Sp mot forslaget. Tyrkia okkuperer fortsatt Afrin. Norge er alliert med Tyrkia, og forslaget vårt om å slutte å selge våpen til Tyrkia ble nedstemt av de samme partiene. Nå når vår oppmerksomhet er rettet mot folkemordet på jesidiene, må dette også med i fortellingen.

Årets fredspris er svært viktig. Begge fredsprisvinnerne har lagt inn mye innsats for å belyse og jobbe mot seksualisert vold og voldtekt i krig. Kampen for fred og kvinnefrigjøring livsviktig.

Av Seher Aydar, styremedlem i Solidaritet med Kurdistan

En forkortet versjon publisert i 14.12.2018.

Nytt fra SolKurd sin tur til Bashur

Rapport fra delegasjonsreisen til Bashur (Nord-Irak) dag 3 og 4

 

 

På den andre dagen reiste vi til flyktningleiren Bajit Kandala nord for Dohuk, like ved den syriske grensa. Underveis besøkte vi Dohuk-provinsens kontor for flyktningeleirene. Der vi fikk vite at det  har vært hele 27 slike leire med tilsammen 700 tusen flyktninger, de fleste internt fordrevne fra Irak. Nå er dette redusert til «bare»  580 000 i 21 leire. Flere hundre tusen  av disse er yezidier fra Shingalområdet, som har levd i leirene siden  IS angrep dem i august 2014.

 

Dr Neeman Ghafouri  som hadde vært med oss fra Arbil, var vår vert i  Bajit Kandal som består av to leire delt av en travel motorvei. Det bor tilsammen over 10000 yezidier bare i disse to leirene.  Det er ikke realistisk å vend tilbake ti Shingal som fortsatt ligger i ruiner, og der ulike væpnede fraksjoner dessuten stride om kontrollen. Mange av yezidiene ønsker seg derfor heller til Europa eller Amerika. Behovet for hjelp til befolkningen i leiren er derfor meget stort, det er skoler men de  mangler både kvalifiserte lærere og nødvendig materiell. Etter fire år har leiren fått et semi-permanent preg, og mange av beboerne mangler håp for en bedre framtid.

 

Dag 4 begynte med et besøkt hos ministerne for høyere utdanning og forskning. Deretter kjørte vi til byen Koya, og besøkte universitetet der.

 

Videre gikk ferden til det iranske kurdiske partiet KDP-i, som i september hadde blitt rammet av et iransk rakettangrep som drepte 13 mennesker. Vi ble mottatt av partiledelsen som diskuterte den  politiske situasjonen med oss og viste oss skadene fra rakettangrepet.

Skrevet av Jan Vindheim Bojer.
Foto: Ashna Sablagi