Norge i krig mot kurderne i Tyrkia

2016-03-21 10.50.36

Fra Newroz- feiringa i Amed

Reportasje fra årets Newroz- tur. Av Arnljot Ask.

 

Det ville være å tøye det for langt å si at parlamentsmedlem for Folkets Demokratiske Parti (HDP) Feleknas Uca beskylder Norge for å delta i Tyrkias krig mot kurderne i sørøst Tyrkia, det kurdiske området av landet. Men hun sier at de har beviser på at NATO-våpen blir brukt mot kurderne i den pågående beleiringen av områder i Amed (Diyarbakir), pluss andre steder hvor krigen har krevd mange ofre, som i Cizre, Nusaybin og Silopi.

Vi treffer Uca og flere andre representanter for HDP og DBP (Demokratisk Regions Parti, som er det partiet som stiller til lokalvalgene) i forbindelse med at vi er fire fra Norge, som sammen med ca 80 fra andre europeiske land, er invitert til å delta på årets Newroz-markering i Amed 21.mars.

Vi veit at Norge er en viktig leverandør av militært utstyr til Tyrkia, slik Norge under den intensive krigføringen på 1990-tallet furnerte de tyrkiske stridsvognene med utstyr til våpentårnene samt ammunisjon. Da Norge opphevde den delvise våpenembargoen av Tyrkia i mars 1993, brukte utenriksminster Godal og handelsminister Knutsen bortforklaringer som at eksporten av tårn med utskytningsrør og sprengstoff til ladninger i panservåpen ikke dreide seg om «direkte tapsførerende materiell»(Se Innst. S.res 118, 1994-95). Det ville jo være forbudt i en borgerkrigsituasjon. Men våpentårnene var jo for å beskytte skytterne, som nå kunne sitte nede i panserkjøretøyet og skyte!

HDP-parlamentarikeren kan skjønne at USA har geopolitiske interesser av å stå på Tyrkias side i regionen. Men hvorfor EU og andre europeiske land spør hun? Kan det være fordi de ser gjennom fingrene med det som skjer på grunn av problemene de har med flyktingene antyder hun. Hun ber  europeiske land om å komme dit og undersøke hva som nå skjer. Utenriksminister Brende burde ta i mot utfordringen og sende en undersøkelsesgruppe ned dit for å se på hvordan norsk militært materiell blir brukt i krigføringen og hva slags krig Norge er innblanda i.

Krav om et demokratisk Tyrkia

President Erdogan får støtte også fra norske myndigheter for at Tyrkia har rett til å beskytte seg mot terror, og godtar også at den massiv bombingen av PKK-stillinger er legitim. Sjøl om Norge ikke har PKK på sin terrorliste og det ikke er belegg for at PKK har stått bak noen av terrorangrepa Tyrkia er blitt utsatt for siden fredsprosessen ble avbrutt i juli i fjor. De første terroraksjonene, foran valgene i juni og november 2015, i Diyarbakir og Ankara, var retta mot HDP. Gjennomført av IS, som det er flere indisier på har fått hjelp av den tyrkiske staten. Bomben i Suruc, rett før Tyrkia annonserte at fredsprosessen ble avbrutt, drepte unge kurdere som viste solidaritet med Kobani. Også utført av folk fra samme miljøet. Kurdiske militante har tatt ansvaret for bare de to terroraksjonene i Ankara nå i vinter, men de var ikke knytta til PKK. PKK-angrep på militære tyrkiske mål siden våpenhvilen ble avbrutt har tatt livet av flere hundre soldater og politi. Mens de tyrkiske angrepa mot det de har kalt PKK-mål har tatt livet av flere sivile enn geriljasoldater.

Erdogan bruker forsvarskampen, som kurdiske ungdommer har ført mot tyrkiske tanks og soldater som har valsa ned boligområder i flere byer, til å rettferdiggjøre sin egen statsterrorisme. Han hevder at barrikadene de har reist er ledd i en strategi med å løsrive områdene fra Tyrkia, og bruker oppfordringer fra kurdiske politikere om demokratisk autonomi som bevis for at kurderne vil splitte opp Tyrkia. Men som kurderne i Syria også understreker at autonomi-parolen ikke innebærer å splitte ut av Syria, er det heller ikke det som ligger bak parolen fra kurderne i Tyrkia. Heller ikke fra PKK-ledelsen. Som det to lederne i HDP i Amed, Gülsen Özer og Ömer Önen, sa til oss kvelden før Newroz-feiringen: –vi vil ha et demokratisk Tyrkia, med frihet og fred og retten for kurderne til å leve ut også den kurdiske kulturen. Siden den tyrkiske staten til fulle viser at de vil knuse denne visjonen nå, krever de retten til å jobbe fram dette lokalt i byer og områder de jo allerede har legitim parlamentarisk rett på et visst sjølstyre.

Det er Erdogan-styret som setter hardt mot hardt i den krigen som nå pågår i de kurdiske områdene. Det er deres soldater som rykker fram, og deres fly som bomber kurdere også i Irak og Syria. I et kommunike den 29.mars skrøt Erdogan av at de siden sist sommer hadde drept 5359 PKK-ere men sjøl mistet bare 355 soldater og politi. Jamført med andre opplysninger om tapstall i krigen, så er de fleste av de 5359 sivile kurdere som ikke har deltatt i noen kamphandlinger, og noen hundre militante kurdere, de fleste ungdommer, som har satt seg til motverge når tyrkiske tanks har rykket inn i boområder de har barrikadert seg i.

Besluttsomhet og sorg

Besøket i tyrkisk Kurdistan rundt årets Newroz-feiring var preget av et hardt prøvet folks besluttsomhet og kampvilje, men også av sorg over lidelsene de påføres.

Kurderne var oppsatt på å feire Newroz i Amed, trass i at stor deler av gamlebyen der var under unntakstilstand og kamphandlinger pågikk. 34 sivile drepte var identifisert til nå i byen, sa Feleknas Uca. Regjeringen hadde gitt tillatelse til feiringen ute på den store Newroz-arenaen i utkanten av byen, da de ellers var redd for at titusener ville strømme inn mot sperringene i byen. Ca en halv million møtte fram fra tidlig formiddag til langt ut på ettermiddagen og hørte på appeller, sang og danset tradisjonelle kurdiske ringdanser. Det foregikk fredelig med politi og militære på lang avstand, noe som var viktig for å vise at det fortsatt var mulig å samle folk til slike massemønstringer.

Ellers hadde myndighetene lagt ned forbud mot massemønstringer under Newroz andre steder. Men flere steder gjorde de det allikevel, til tross for angrep med vannkanoner og tåregass. Skarpe skudd førte også til flere døde noen steder. Fra Amed dro vi i en bilkortesje mot den hardt prøvede byen Cizre dagen etter, 22.mars. Rundt 300 var drept under unntakstilstanden der siden juletider og fram til uka før Newroz. Mange regelrett massakrert der de var innesperret i hus og kjellere. Kravet om internasjonal undersøkelseskommisjon dit er tungt.

Vi kom som ventet ikke fram, men ble stoppet av en veisperring med panservogner og soldater på et høydedrag noen mil før byen, sammen med flere hundre andre biler med folk som hadde tenkt seg til Cizre for å vise sin solidaritet. At drøyt hundre lastebiler med varer til Sør Kurdistan også ble stanset virka ikke overraskende på sjåførene. Det var en del av tilværelsen, og de visste at de ble sluppet videre når demonstrantene måtte snu etter noen timers markering på åskammen, med appeller fra lederne i HDP og flere andre kurdiske organisasjoner.

Bakteppet for årets Newroz var slik krigen og undertrykkelsen. Kurderne brukte dagen for å fremme kravet om gjenopptakelse av fredsprosessen, inkludert frihet for Őcalan som de ser på som den fremste talsmannen for denne. -Samtidig vil morgendagen også bli preget av vår sorg, som Öser uttrykte det. Det var umulig å glemme de massakrene som nettopp hadde funnet sted og som fortsatt pågikk, i Amed, i Cizre, Silopi, Sirnak, Nusaybin, Silvan osv.

Total krig

Besluttsomheten var blandet med vissheten om at store prøvelser fortsatt sto for døren. Vårt vertskap fortalte at Erdogans krig var total. Den ble også ført med politiske og økonomiske midler.

DBP sine representanter i et titalls bystyrer er arrestert og stilt for retten. Flere ordførere er avsatt og byrådsmedlemmer i Cizre og Silopi er også drept. For å hindre at andre byrådsmedlemmer skal ta over postene, forberedes en lov som skal overlate til de statlig utnevnte guvernørene å peke ut etterfølgerne. Kravet om sterkere lokalt demokrati møtes av diktaturstyre fra Ankara. Og det slutter heller ikke med dette. Prosessen med å frata HDP sine parlamentsmedlemmer sine poster er i full gang, slik at Erdogan kan sikre seg stort nok flertall i Nasjonalforsamlingen til formelt å innføre det eneveldige presidentstyret han nå bare utøver illegitimt, uten å ta risken på et nytt valg til høsten.

Den militære unntakstilstanden følges opp med å ekspropriere bydelene som blir avsperret eller lagt i grus. Silopi, en by mot grensen til Irak som tidligere ble rasert, skal bygges opp igjen av staten som har ekspropriert grunnen. De som bodde der skal ikke uten videre få komme tilbake. Det samme planlegges nå for store områder i Amed. Folk som bor der nå skal presses bort fra bydelene gjennom unntakstilstandene. De som ikke frivillig kommer ut får avstengt vann, elektrisitet osv.

Vi her i fredelige Norge har derfor ikke bare militær støtte til Erdogans krig mot kurderne å svare for. Når vi av frykt for å få flere krigsflyktninger inn over våre grenser også er med på å gi allmenn legitimitet til hans regime, er det også flere prinsipper vi sier oss stolte over vi gir på båten. Erdogan har vist at han står på og bruker alle midler for å holde på sin makt. Han vil før eller siden ramle ned fra pidestallen. Men skal vi være med å holde hans regime i live ved å motarbeide kurderne og andre demokratiske krefter i Tyrkia som jobber for et demokratisk Tyrkia?

 

PART_1459179712627 -Figen Y

Veisperring på veien mot Cizre

Får inga hjelp der dei er

Skjermbilde 2016-04-09 kl. 00.53.48

På trykk i Dag og Tid, 08.04.16

Erling Folkvord rapporterer frå reisa han er på i dei kurdiske områda i Irak og Syria.

– Om vi berre hadde fått hjelp her i Rojava, så hadde mange flyktningar ikkje reist frå Syria til Tyrkia og vidare til Europa.

Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg fekk denne meldinga i dei fem byane eg besøkte lengst nord i Syria. Problemstillingane frå flyktningordskiftet i TV-ruta heime blir rare når eg er her. Alt kjem så tett innpå. Men eg har det annleis enn dei eg møter. Reiseruta mi frå Syria til Noreg er trygg.

Dei fleste er kurdarar her i det fleirkulturelle området nær grensa mot Tyrkia. Rojava er det kurdiske namnet på landsdelen der folket i 2012 på fredeleg vis tok makta frå Assad-regimet. Dei militære åtaka etterpå har komi utanfrå. No har eg snakka med mange: politikarar, offentleg tilsette, frivillige som arbeider utan løn med opprydding i krigsruinane. Eg har møtt flyktningar som har komi heim igjen, og nokre få som vurderer om dei skal reise, sjølv om reisevegen mot Europa er farleg.

Krigen auka folketalet

Om lag 400.000 menneske budde i Kobanê, som er den midtre av dei tre kantonane i Rojava. Dette var før det store åtaket frå Daesh (på norsk: Islamsk stat) i september 2014. Fleire enn 70.000 internflyktningar kom i tillegg. Flyktningstraumen frå dei krigsherja delane av Syria hadde på kort tid auka folketalet med nær ein femtedel. Med det heimlege ordskiftet om flyktningar i friskt minne kom eg ikkje unna tankane om korleis eg sjølv og andre ville ha tatt imot ein slik flyktningstraum til Noreg.

Styringsrådet i Kontane kanton klarte å evakuere både fastbuande og internflyktningar over til Tyrkia før Daesh-krigarane tok kontroll. Byen og hundretals landsbyar var så godt som folketomme. Evakueringa berga mange liv.

I løpet av fjorten månader etter frigjeringa har om lag 200.000 menneske komi attende. Dei kjem, sjølv om dei fleste veit at dei vil finne ruinar der dei hadde hus og heim. Den tyrkiske staten lagar i tillegg nye problem. Grenseovergangen frå Tyrkia til Kobanê er open berre nokre timar måndagar og fredagar. Flyktningar på heimveg må stå i kø.

Vi høyrer til her

Utanfor eit hus i utkanten av den mest øydelagde bydelen møtte vi eit ektepar. Dei kom for to månader sidan. Å seie at dei kom heim, gir ikkje meining. Etter norsk standard er ikkje dette huset til å bu i. Bygningen fekk store skadar da krigen knuste nabohusa. Dei har ikkje vatn. Avløpssystemet er øydelagt. I denne bydelen har dei heller ikkje straum, sjølv om delar av elektrisitetsnettet er reparert. Halvparten av byen får no straum frå eit av kraftverka ved Eufrat. Turbinane nedanfor Tishrin-demningen leverer det dei vart bygde for.

Vi spør korfor dei kom hit – til ein heim som nesten ikkje finst. Spørsmåla våre hentar fram tunge minne frå det siste året. Dette er kortversjonen av sorgtunge svar:

– Etter evakueringa var vi i Tyrkia. Å vere kurdar og flyktning der var forferdeleg. Vi heldt ikkje ut lenger. Vi kunne berre ikkje leve på det viset. Det var ikkje eit liv. Derfor reiste vi heim. Vi høyrer til her.

Eg hadde ikkje fleire spørsmål. Dei to var aldri rike, men dei hadde hatt ein grei levemåte i ein moderne by. Etter å sett huset dei bur i, vil eg seie at dei no har mindre enn ingenting.

Hjelpa frå omverda

Anwar Muslim er den eine leiaren i styringsrådet i Kobanê kanton. Rådet og ein minimal administrasjon har mellombels kontor i ein bygning som berre vart litt øydelagd. Anwar Muslim er alltid lågmælt. No høyrest han sliten, men ikkje bitter ut. Orienteringa hans om innsatsen frå verdssamfunnet for Kobanê er ikkje lang:

– FN reagerte raskt. Dei kom hit med fagfolk nokre få dagar etter frigjeringa i januar 2015. Dei fotograferte for å kartleggje øydeleggingane. Så laga dei ein rapport med 162 punkt om det som må gjerast. Etter dette har ikkje FN gjort noko for å hjelpe oss.

– Men kva med Den internasjonale raudekrosskomiteen? Dei driv da eit omfattande humanitært hjelpearbeid i Syria?

Da eg stilte spørsmålet, tenkte eg på lastebilkolonnane med den raude krossen. Eg såg dei i fleire TV-kanalar rett før eg reiste hit.

– Dei har ikkje komi til Kobanê, svarar Muslim.

– Berre kurdiske Raude halvmåne – Hevya Sor – stiller opp her. Og Den internasjonale raudekrosskomiteen i Sveits godkjenner ikkje Hevya Sor.

– Står det ikkje betre til med Noreg heller?

– Norsk Folkehjelp sa dei skulle hjelpe oss med minerydding. Men så vart det ingen ting. Visstnok på grunn av problem i Sør-Kurdistan, svarar Muslim.

Sør-Kurdistan er den kurdiske delen av Irak. Mesûd Barzanî, som er president på overtid, ønskjer ikkje å hjelpe Rojava. Anwar Muslim presiserer at han ikkje veit sikkert kva som er grunnen til at mineryddarane frå Norsk Folkehjelp ikkje har komi hit.

Han nemner elles at Legar utan grenser og nokre andre frivillige organisasjonar hjelper. Kurdarar i og utanfor Kurdistan har gitt mykje. Slike private gåver er bra, men dei rekk ikkje langt.

Er det trygt i Rojava?

Rojava skil seg frå resten av Syria på fleire vis. Først og fremst fordi styresmaktene har god kontroll og er solid forankra i befolkninga. Dessutan arbeider Asayish – politiet – profesjonelt. Oppgåva er å sørge for at folk har det trygt. Endringa er stor frå då eg var her for tre år sidan. I fjor haust såg eg Asayish i arbeid rundt landsmøtet i PYD, det største partiet her. Eg fekk òg ei orientering om korleis dei sikra trygg gjennomføring av eit landsmøte som truleg stod høgt på Daesh si liste over terrormål.

Så er det ingen tvil om at vi som er gjester, har det tryggare enn dei fastbuande. Vi får særbehandling. Styresmaktene vil at utlendingar skal vere trygge. Det gjeld både dei mange gjestene og dei få hjelpearbeidarane. Samtidig er det tull å seie at nokon er heilt trygge i eit land som blir herja av moderne krig. Og vi har nyleg sett at det heller ikkje er trygt å besøke fredelege byar som Brussel og Paris. Om vi ser vekk frå president Assads nærområde i Damaskus, vil eg tru Rojava er den tryggaste delen av Syria.

Unødvendig utarming?

Styringsråda i dei tre kantonane ønskjer å stanse straumen av flyktningar. Arabarar, armenarar, turkmenarar og kurdarar ønskjer å byggje opp det som krigen øydela.

Hawzhin i gjenoppbyggingskomiteen i Kobanê seier det svært enkelt:

– Den stengde grensa er det største hinderet. Viss EU verkeleg ønskjer å stanse flyktningstraumen ut av Syria, skulle dei presse president Erdogan til å opne ein humanitær korridor frå Suruc og inn i Kobanê.

Møtet med Hawzin gir grunn til ettertanke. Enn om tjue eller tretti FN-trailerar fulle av byggjematerialar, medisinsk utstyr og humanitær hjelp køyrer fram til den tyrkiske grensesperringa utanfor Kobanê? Vil ikkje det leggje eit politisk press på Tyrkia?

Eit kjapt augnekast på kartet viser at Hawzhin kan ha eit stort poeng. Færre vil flykte frå Syria om dei finn ein trygg stad å vere utan å reise ut av landet. Kobanê og resten av Rojava var og kan igjen bli eit slikt trygt område. Humanitær hjelp til Rojava og eit internasjonalt krafttak for gjenoppbygging er eitt konkret og effektivt tiltak.

For kvar person som flyktar, blir det vanskelegare å gjenreise samfunnet. I Kobanê såg eg ingen moralske peikefingrar mot dei som reiser. Men alle kjenner samanhengane: Kvar lærar som flyktar, betyr dårlegare undervisning for elevane som blir igjen. Dette får fleire foreldre til å reise, fordi dei vil det beste for ungane sine. Kvar lege som reiser, betyr dårlegare helsestell. To av dei tre sjukehusa i Kobanê vart øydelagde i krigen mot Daesh. Ingeniørar, fagarbeidarar, sjukepleiarar og legar trengst for å få nye sjukehus i drift.

Dei som har minst å rutte med, flyktar sjeldan langt. Dei som har pengar, kan reise langt. Ofte har dei høg utdanning. Samfunnet blir utarma. Slik er det.

Ei gjenoppbygging i Kobanê og i andre delar av Rojava kan bli innleiinga til å byggje opp resten av Syria. Det vil gi håp. Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen kan gå i spissen – viss dei ikkje synest at unødvendig utarming av Rojava er greitt.

 

Etterlengta frigjering

Uten navn

Erling Folkvord skriv frå reisa han er på i dei kurdiske områda i Irak og grenseområda mot Syria. På trykk i Dag og Tid, 01.04.16

SHADADI: – For kvinnene var frigjeringa frå Daesh som å kome frå mørkret og ut i lyset.

Orda kjem frå ei av dei arabiske kvinnene eg møter i Tal Abyad. Grensa mellom Syria og Tyrkia går tvers gjennom byen. Det store spørsmålet er om frigjeringa kan vare.

Liknande utsegn har eg møtt mange gonger denne veka på rundreise i den nordlege delen av det fleirkulturelle Syria. Her er det best å hugse på den gamle fjellvettsregelen om å lytte til erfarne fjellfolk. Da er det nokså trygt. Både reisemåte, kosthald og innkvartering varierer. Sjølv trivst eg best når eg får låne ei flatseng heime hos gjestfrie menneske. Det blir lange kveldar i godt lag.

Frigjering

– Vi likte ikkje Assad, og for oss var det ei frigjering då al-Nusrah tok kontrollen her for fleire år sidan. Men da Daesh kom i februar 2014, vart det verre enn i Assad-tida. Mykje verre. No er vi glade for at Daesh er ute av Shadadi.

Eit tjuetals menneske som sit rundt oss på fortauet, stadfestar med ord og kroppsspråk at dei er samde med den tilårskomne arabaren som seier dette. Dei pratar og eg lyttar, medan vi drikk te rett utanfor huset til han og familien. Shadadi ligg nær grensa mot den Daesh-kontrollerte delen av Irak.

Våren er vakker på det endelause slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Bøndene i landsbyane rundt Shadadi produserer korn og sauekjøt. Første påskedag tar ein av soldatane oss med ein tur på flatlandet utanfor byen. Det 300 meter breie jordet som ligg framfor meg, verkar fredeleg. 2016 kan bli eit godt år.

Døde soldatar

Men det grøne området eg ser på, er ikkje lenger eit jorde. Dette er ingenmannsland ved frontlinja mellom Daesh og SDF – Dei demokratiske styrkane i Syria. Vi er mindre enn to mil utanfor byen. Brått oppdagar eg tre små jordhaugar ute i det vårgrøne graset. Dei er ikkje så langt unna. Da ein av soldatane gir meg kikkerten sin, ser eg kva det er: tre døde Daesh-soldatar.

– Dei bryr seg ikkje eingong om å ta med seg sine døde, seier den erfarne soldaten.

SDF-soldatane skaut dei tre for seks dagar sidan. Dei var ein del av eit større Daesh-åtak.

– Daesh styrte Shaddadi i to år – fram til 26. februar, seier turkmenaren Talal Ali Slou.

Han er pressetalsmann for SDF og presis med tal, datoar og andre detaljar: SDF frigjorde byen etter harde kampar i ti dagar. SDF drap 275 Daesh-krigarar, tok 9 til fange og mista 20 av sine eigne.

Arabisk by

Shadadi er i hovudsak ein arabisk by. Nesten alle er muslimar. Lågmælte naboar i ein utkant av byen fortel om kvardagen med Daesh:

– Eg og ein ven rusla i byen. Daesh høyrde og mislikte ein kommentar han kom med. Dei fengsla meg og drap venen min.

Andre legg til:
– Heimane våre vart som opne fengsel. Kvinnene kunne ikkje gå ut utan burka.
– Daesh sa offentleg ifrå at dei la ut miner mellom husa våre, både i byen og i landsbyane. Men dei sa ikkje kor minene er.
– Mange av venene våre fekk hendene kutta av. Daesh meinte dei levde eit syndig liv.

Eg får ikkje gi att namn. – No kan vi bevege oss fritt, men vi er framleis litt redde, seier han som oftast tar ordet.

Og eg forstår han. Dei oppsvulma lika i graset ved frontlinja varslar ikkje fred. Langvarig krig med uvisst utfall er meir sannsynleg.

Frigjeringa av Shadadi er eit hardt tilbakeslag for Daesh. Her gjekk hovudvegen for oljetransporten frå Daesh-land i Syria og til Mosul i Irak. Tankbilane køyrde så gjennom den kurdiske regionen i Irak og over grensa til Tyrkia. Dette gav store inntekter for Daesh. Og ikkje så reint lite til den kurdiske presidenten Mesud Barzani. Dei i Tyrkia som tok imot tankbilane og selde olja vidare, fekk òg sitt. Etter 26. februar har ikkje ein einaste tankbil køyrt Shadadi-ruta til Mosul. Men siste ordet er ikkje sagt. Store Daeshstyrkar har biti seg fast ved frontlinja rett utanfor byen.

Planar om fred

Chro Boran og eg kom til Rojava rett etter avslutninga av eit uvanleg møte. Arabarar, kurdarar, armenarar, turkmenarar, tsjerkessarar og assyrarar møttest i den vesle byen Rimêlan. 155 personar laga planar for ei fredeleg framtid. Dei vil ikkje ha ein ny stat, men vedtok ein plan for å opprette Den demokratiske føderasjonen av Rojava og nordlege Syria. Samtidig delte dei seg i sju komitear. Sett utanfrå liknar dette på komitéinndelinga i Stortinget.

Forsamlinga valde eit interimsstyre på 33 personar. Kurdiske Hedya Yosef og arabaren Monsour el Sholom er likestilte leiarar. Ei kvinne og ein mann som er frå ulike etniske grupper, deler leiarvervet i komiteane. Makta blir dermed skeivt fordelt, til fordel for dei minste folkegruppene. Alle er ikkje glade for det.

Yosef og el Sholom feiar ikkje store og uløyste problem under teppet. Klantradisjonar står opp mot revolusjonære idear om ein ny type folkestyre. Hedya Yosef har møtt mange menn som ikkje vil gi frå seg retten til å ha fire koner. For kven skal ta seg av ungar, hus og matlaging viss mannen berre har éi kone og ho blir sjuk? Problemlista er lang. Dei to leiarane trur på tolmodig dialog, ikkje konflikt og valdsbruk.

Forsamlinga i Rimêlan gav interimsstyret og komiteane ein frist på seks månader. Da skal utkast til ei grunnlov for føderasjonen vere klar. Dei ønskjer at folka i andre delar av Syria skal starte liknande prosessar og lage sine eigne demokratiske føderasjonsordningar. Samtidig understrekar dei at dei alle er syrarar. Dei vil ikkje løyse opp staten Syria, korkje på kort eller lang sikt.

Om dei får til det dei vil, det er eit ope spørsmål. Vedtaka i Rimelân 17. mars 2016 kan for ettertida bli ståande som eit vendepunkt: starten på ei ny tid for dei mange folka i Syria. Ingen ting er avgjort. Eitt er dei likevel sikre på: President Assad i Damaskus, Daesh-kalifen i Raqqa og president Erdogan i Tyrkia er redde for at eit folkestyre av dette slaget får fotfeste og riv grunnen vekk under den makta dei to har i dag.

Vantru og syndige

Kalifen med det blodige rullebladet hatar kurdarane fordi dei er vantru og syndige, og fordi dei flytter makt frå kvinner til menn. President Erdogan hevdar på si side at kurdarane er terroristar som vil lage sin eigen stat. Han ser bort frå at den politiske praksisen til dei kurdiske organisasjonane i Tyrkia etter hundreårsskiftet ikkje gir grunnlag for påstanden hans.

Ein av arabarane på fortauet i Shadadi legg ikkje fingrane imellom når han med få ord samanliknar Daesh-kalifen og president Erdogan i Tyrkia:

– Dei er som statsleiaren på ein mynt. På den eine sida har han skjegg. På den andre sida er han glattbarbert.

Harde ord, om eg som er tilreisande utlending, skal bruke norsk målestokk. Men kommentarane eg ser og høyrer, tyder på dei fleste liker at han spissformulerer det mange av dei har kjent på kroppen.

– Vi fører kampen mot Daesh i samarbeid med våre internasjonale allierte, seier SDF-pressetalsmannen.

Han nemner ikkje at samarbeid av dette slaget sjeldan er gratis. Ein av politikarane seier dei ønskjer velkomne alle som vil slåst mot terror. Ho stadfestar at USA akkurat har opna den første flybasen i Rojava. Om nokre veker står den neste klar til å ta i mot amerikanske fly.

Dette kan bli eit nytt problem, viss ikkje USA for første gong byggjer flybasar i Midtausten for å skape folkestyre og fred.

Skjermbilde 2016-04-09 kl. 00.46.31

Her er artikkelen som PDF.