Røde Kors og kurdiske Røde Halvmåne

HSK

Innlegg i Dagsavisen 28. juli

Takk til Rune Aale-Hansen som i Dagsavisen onsdag viser korfor «vi trenger Røde Kors og Røde Halvmåne mer enn på lenge.» Begge organisasjonane har nasjonale avdelingar. Eg har derfor eit spørsmål til rette vedkomande i Røde Kors: Kor lang tid skal det gå før Røde Kors får i gang samarbeid med Kurdiske Røde Halvmåne (Hevya Sor) i den sjølvstyrte delen av Syria? Det kurdiske namnet på landsdelen er Rojava. NATO-landa har sia 2012 handheva ein humanitær blokade av Rojava. Humanitær hjelp kjem ikkje fram. NATO gjer på dette punktet akkurat det som president Erdogan i Tyrkia ber om.

Men Røde Kors er ikkje NATO. Sia 2012 har eg vori i denne delen av Syria tre gonger og har sett hjelpehovet. Det er heilt naturleg at Røde Kors i Norge har eit nært forhold til den norske regjeringa, uavhengig av regjeringa sin partifarge.

Men er det derfor naturleg og nødvendig at Røde Kors oppfyller den tyrkiske presidenten sitt ønskje om humanitær boikott av kurdiske Røde Halvmåne i den sjølvstyrte delen av Syria.?

Erling Folkvord, medlem av arbeidsutvalet i Solidaritet med Kurdistan

Norge som redskap i forfølgelse av systemkritikere i Tyrkia?

Leserinnlegg av Mustafa Sarikaya. Har tidligere stått på trykk i Klassekampen.

Jeg kom til Norge for å delta på et todagers seminar organisert av Kurdisk Kulturforening. Etter anmodning fra tyrkiske myndigheter om utlevering, ble jeg anholdt 28. januar 2016. Jeg satt fengslet i nesten 4 måneder.  19. mai 2016 ble jeg løslatt under kontrollerte forhold, og 6.-7. juli skal Tyrkias utleveringsbegjæring behandles i Moss tingrett.

En kurdisk politiker har aldri, etter anmodning fra Tyrkia via Interpol, sittet så lenge i fengsel i Europa, eller blitt utlevert. Behandlingen av denne saken får en til å lure på om dette nå er i endring eller om norske myndigheter har latt seg påvirke av tyrkiske myndigheter.

I 2009 ble jeg ettersøkt i Tyrkia fordi jeg har brukt min demokratiske rett til å drive politikk til å støtte kurdernes kamp for frihet og demokrati. Hundrevis av mine partikollegaer fra DTP (Det demokratiske folkepartiet), som er et lovlig politisk parti, ble arrestert og satt i fengsel. Jeg unnslapp arrestasjon, men ble etter arrestasjonsraidet i april 2009 ettersøkt for «KCK virksomhet» (Koma Civaken Kurdistan /Unionen av kurdiske samfunn). Arrestasjonene ble gjennomført for å hindre kurdere i å drive politikk og dermed eliminere de dynamiske kreftene som var for en fredelig og demokratisk løsning på kurdersaken.  Fetullah Gulen-bevegelsen hadde interesse av å øke konflikten med kurderne for å styrke egen maktposisjon, og stod bak arrestasjonene i 2009. Dette har Erdogan senere benyttet i sin kamp mot opposisjonelle og kurdere.

Denne antidemokratiske maktkampen har sitt grunnlag i fiendtlighet overfor kurdere, og har ført til at hundrevis av kurdisk-tyrkiske politikere og lærde er blitt arrestert og fengslet eller tvunget i eksil. Jeg er selv en av de hundrevis av politikerne som ble ettersøkt 14. april 2009 og måtte i 2010 forlate landet. Jeg satt fengslet i Tyrkia i perioden 1984-2004 og i løpet av disse 20 årene både opplevde jeg og var vitne til, tortur.

Jeg befant meg i en situasjon der jeg ikke kunne drive politikk i mitt land, og jeg risikerte tortur og død, dette tvang meg til å forlate landet. Den tyrkiske staten, via Interpol, satte i gang et internasjonalt søk etter meg. Jeg reiste til sør-Kypros og søkte politisk asyl som ble innvilget.

Jeg har, etter dette, deltatt på kurdiske kulturaktiviteter, seminarer og konferanser i forskjellige europeiske land.  Dette har vært mitt bidrag til mitt folks kamp for demokrati og nasjonal status. I de fleste europeiske land jeg har besøkt har jeg opplevd ulike problemer på grunn av Tyrkias etterlysning. Jeg har blitt tatt i forvaring i korte perioder. Bortsett fra i Italia, hvor jeg var arrestert i 13 dager, har disse forvaringene ikke vart i mer enn i et par timer.

Alle disse situasjonene med arrestasjoner og varetektsfengsling har endt med frifinnelse på grunn av min politiske asylstatus i EU-landet Kypros. Min asylstatus ble jo innvilget nettopp på bakgrunn av den internasjonale etterlysningen fra den tyrkiske stat, og jeg kan ikke returnere til Tyrkia.

28. januar 2016 ble jeg tatt i forvaring i Norge, og jeg møtte i retten dagen etter. Moss domstol endte på samme konklusjon som i de andre europeiske domstolene jeg har møtt. Påtalemaktens påstand om tre ukers forvaring ble avslått. Det ble først og fremst lagt vekt på at forholdene rundt min asylsak i Kypros skulle presiseres og for dette fikk påtalemakten frist på fem dager. Det ble bestemt at hvis det ikke var forhold rundt asylsaken min på Kypros som skulle tilsi at jeg skulle holdes i forvaring, så skulle jeg settes fri.  Dato for ny høring etter fristen på de fem dagene ble satt.

Så langt var alt normalt i domstolprosess, men i høringen fem dager senere hadde saken utviklet seg til noe helt annet.  Til tross for rettens avgjørelse, hadde ikke påtalemyndigheten gjort noe forsøk på å innhente informasjon om asylsaken i Kypros. Tyrkias utleveringsbegjæring ble vektlagt og det bedt om en ny tre-ukers frist. Denne situasjonen fortsatte i nesten fire måneder mens jeg ble holdt i varetekt.

Jeg var altså blitt tvunget til å forlate Tyrkia fordi mine rettigheter til å kjempe for frihet og demokrati var blitt tatt fra meg. Men i Norge, dette landet som med rette høster internasjonal anerkjennelse når det gjelder rettferdighet, demokrati og respekt for menneskerettighetene, har jeg også nå blitt forhindret fra å drive politikk i nesten fem måneder. Jeg kan fortsatt verken reise fritt eller bruke retten til å fritt drive med politikk.  En person som blir fratatt retten til å drive med politikk er ikke et fritt menneske.

I rettshøringene er det ikke tatt hensyn til min status som politisk flyktning i et EU-land, nemlig Kypros, en begrunnelse basert på innholdet i Tyrkias utleveringsbegjæring ble heller ikke nevnt. I høringene har det bare blitt informert om at «man har etterspurt Tyrkia om dokumenter»,- «det tar tid med oversettelsen av disse» og dessuten at det på grunn av rømningsfaren fortsatt behov var for å holde meg i varetekt. I utleveringsbegjæringen Tyrkia har sendt finnes det ingenting som kan betraktes som en forbrytelse i henhold til norsk lov. Min demokratiske kamp og arbeid i det lovlige partiet DTP er betegnet somterrorrelatert aktivitet av tyrkiske myndigheter, og brukt som begrunnelse for at jeg skal ha begått en forbrytelse. At jeg ikke har gjort noe ulovlig har påtalemyndighetene nå bekreftet etter fire måneder.

Hendelsesforløpet får en til å lure på om det ikke ligger en politisk innblanding i denne saken.

Min mistanke om politisk innblanding ble styrket fire dager før høringen, som skulle finne sted 28. april 2016. Aktor ringte da min forsvarer og opplyste om at jeg ville bli satt fri under kontrollerte forhold.  I den forbindelse trengte jeg å oppgi navn og adresse til den personen jeg skulle bo hos. Henvendelsen kom altså fra aktor. Men to dager senere gikk aktor bort fra dette ved å si at «ingenting nytt har skjedd i saken».  Det bekymrer meg at aktor insisterer på å hale ut tiden.  Rettsaken der Tyrkias utleveringsbegjæring vil bli behandlet, avholdes 6. og 7. juli 2016 i Moss tingrett

Den tyrkiske stat under R. Tayyip Erdoğans styre bruker alle metoder for å eliminere sine motstandere, først og fremst det kurdiske folket. Han trekker landet inn i en katastrofal situasjon, og truer, undertrykker og eliminerer både det kurdiske folket, intellektuelle, menneskerettighetsaktivister, forfattere, kort sagt alle som er imot hans diktatur. Bare i løpet av det siste året er kurdiske byer bombet med fly, og tusenvis av sivile kurdere er blitt drept. Rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner sier at nærmere en million kurdere nå er internt fordrevne i Tyrkia. Dette er Tyrkias virkelighet i dag.

I en tid der R. Tayip Erdogans neo-ottomanske drømmer drar landet og regionen mot en katastrofetilstand, skal en norsk domstol behandle min utlevering til Tyrkia.

Som aktivt medlem av den kurdiske politiske bevegelsen er jeg en av dem som helt fra begynnelsen av så hva som i virkeligheten lå bak R.Tayip Erdogan og den tyrkiske statens politikk. Jeg prøver derfor å bidra til en effektiv og demokratisk opposisjon gjennom politisk arbeid..  Den tyrkiske stat betegner meg som en «terrorist», slik alle opposisjonelle systemkritikere blir betegnet.  Til tross for at det ikke kan vises til terrorhandlinger i mitt virke, er jeg altså blitt en internasjonalt ettersøkt person gjennom Interpol. Det er helt åpenbart at tyrkiske myndigheter vil hindre meg i å drive med politikk i utlandet også. Det er velkjent at Tyrkia gjennom Interpol prøver å slå sine politiske motstandere ut av spill. I de fem månedene jeg har vært i Norge har jeg sett at Tyrkia  dessverre lykkes med dette. Norske myndighetes behandling av denne saken stemmer ikke overens med inntrykket av en stat som står for solidatitet med de svake, rettferdighet, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Det er med rette grunn til bekymring.

Mustafa Sarakaya

 

Se også sak med Seher Aydar på NRK om saken: «- En udemokratisk prosess»

 

Det er en humanitær, økonomisk og miljømessig tragedie i Nord-Kurdistan

 

Tyrkiske styrker har utvidet sin brutalitet til enda flere områder i Kurdistan.

Kort tid etter at portforbudet ble erklært i byen Lice, og 39 nabolag i området, begynte en ny operasjon ledet av kampfly og helikoptre. Disse brukes til å omringe og brenne ned fjell, skog og store deler av landsbyer i Lice. De grønne områdene som er på over titusener av hektar er brent ned til aske sammen med vingårder og frukthager som tilhører landsbyboerne. Folk som prøvde å slukke brannen ble hindret av voldelige militære. Folk er nå tvunget til å flykte til andre steder – mer enn 500 000 mennesker har allerede blitt fordrevet fra sine nabolag i de siste årene og er i dag både hjemløse og arbeidsledige.

Regjeringen i Tyrkia prøver å dekke over sine krigsforbrytelser ved å sette opp militære soner som hindrer folk i å komme inn i området, for eksempel journalister, sivile organisasjoner og representanter fra de ulike politiske partiene.

Norge, FN og andre relevante institusjoner og organisasjoner bør legge press på den tyrkiske regjeringen slik at forbrytelsene mot menneskeheten stoppes. Hvis ingenting blir gjort vil det føre til enda mer humanitær tragedie og ødeleggelse av store naturområder i de kurdiske områdene.