1. mai hilsen i Bodø!

Kjære kamerater! Gratulerer med dagen!

Vi nærmer oss begynnelsen av mai, dagen for internasjonal solidaritet i arbeiderklassen, første mai er viktig for verdens arbeidere i to retninger. Først, på denne dagen, viser arbeidere i Kurdistan og alle land sin klassebevissthet, bevisstgjøring av levekår, bevisstgjøring av veien til å frigjøre urett og utnyttelse av deres kraft i det kapitalistiske systemet. I denne dagen viser arbeidere det sanne siden av det utnyttende og grusomme systemet av kapital.

For det andre, på denne dagen, føler Kurdistans arbeidere i samsvar med verdens-arbeiderklassen sin sanne solidaritet og klassekraft i en internasjonal felles fraksjon. Første ankomst i mai hvert år er en oppfordring til hundrevis av millioner av kvinner og menn i hver nasjonalitet med alle slags raser og hudfarger, for å stoppe alle kapitalismens hjul fra å bevege seg, for å sette opp en global streik. Denne verdenshæren setter hundrevis av millioner av krefter foran det kapitalistiske systemet og dens støttende regjeringer med sin mest presserende plan.

Det siste året og nåværende korona-epidemien har kapitalistiske ordens lidelser presset mer enn noensinne arbeidsklassen verdens over. Privatisering av medisinindustri og produksjon førte til tapt av flere hundre tusener av hjelpeløse mennesker i verdens samfunnet og fattigdom satt livene til hundre millioner mennesker på raden av ødeleggelse.


Første mai markering i 2018 i Rojhalat utenfor den kurdiske byen, Sanandaj (på kurdiske Sine). I Iran er det forbudt å arrangere 1. mai tog, Derfor har kurdiske aktivister markert dagen utenfor byen.

Kurdere i alle de fire delene feirer arbeidernes internasjonale dag. Men andre progressive og sosiale bevegelser ser ut til å bry seg lite om folkets kamp i Kurdistan.

I Iran har fattigdom, sult, arbeidsledighet og sykdom toppet seg. Livsvilkårene har blitt enda vanskeligere. Samtidig har regimet trappet opp sitt press mot miljøaktivistene og andre radikale bevegelser i samfunnet Som følge av korona har flere tusen i Rojhelat (den kurdiske delen av Iran) mistet livet. Manglende helsetjenester øker smittetrykket. Arbeidsledigheten har gjort flere hundre tusen til det som på kurdisk kalles «kolbar» (på norsk: grensearbeidere). Kvinner og menn bærer tunge varer på ryggen over fjellene, fra og til markedet i den kurdiske delen av Irak. De militære styrkene i Iran har de siste årene skutt og drept flere hundre av dem.

Kolbarer er grensearbeidere som frakter varer mellom Iraq og Iran.

I den kurdiske delen av Tyrkia ser vi utbredelsen av protester, hat og offentlig streik i industriarbeidere mot av fortsettelsen av det fascistiske regimets i Tyrkia.  Dette tilsier at den kurdiske bevegelsen ikke ønsker å overgi seg til alle disse lidelsene og den harde undertrykkelsen av regimet i Tyrkia. Det har blitt til en mulighet for både kurdere og andre folkegrupper i Tyrkia til å fortsette sin demokratiske kamp. I Tyrkia har den kurdiske bevegelsen gått i spissen for å samle alle folkegrupper i en felles demokratisk kamp. Når industriarbeidere i den kurdiske delen av Tyrkia reiser sitt krav 1. mai, er de også en del av arbeiderklassens, fagbevegelsens og de sosiale bevegelsenes kamp for demokratisering av Tyrkia. De vil lage en storm. Mot president Erdogan som har framhevet Adolf Hitler som sitt forbilde.

I Sør-Kurdistan, den kurdiske delen av Irak, gir arbeiderne klar beskjed både til regjeringen i Bagdad og lokalmyndighetene i Den kurdiske regionen. De krever utbetaling av lønn til riktig tid, 6 timer arbeidsdag, en demokratisk og rettferdig arbeidsmiljølov og tariffavtaler som sikrer likelønn og likestilling. Lærere, sykepleiere og andre offentlig ansatte har gjennom månedslange streiker sagt ifra at de ikke godtar makthaverens undertrykkelse.  Samtidig står nye bevegelser sammen Tyrkia fortsetter militæroffensiv i sør-Kurdistan, som et resultat av det har flere nye bevegelser blitt til og står sammen for kampen mot det tyrkiske regimet og deres allierte i Sør-Kurdistan.

Flere års krig i Syria har kostet hundre tusener menneskeliv, inkludert det kurdiske folket. Krigen har satt millioners helse og levebrød i fare. Syriske arbeidere startet et opprør mot regimet, for bedre lønn og for demokrati. Men både regionale og internasjonale stormakter ser demokratisering av Syria som en trussel.

Derfor blir selvstyre-administrasjonen i Rojava – den kurdiske delen av Syria – presset på alle kanter. Der har kurdere dannet en tverrkulturell samfunnsordning. Alle folkegruppene deltar med like rettigheter og plikter. Ei kvinne og en mann er likestilte med-ledere i alle styringsorganer.

Første-mai-markering i Suleimania,i Bashur (Den kurdisk-dominerte delen av Irak). Teksten på parolen sier: Nei til barnearbeid.

Tross presset utenfra, har Rojava innført gode ordninger i helse- og skole-sektoren. Kvinnenes nye rolle i styringa av samfunnet gir håp til kvinner i hele Midtøsten. Derfor prøver land som Tyrkia, Iran og andre muslimske ledere å ødelegge det nye tverrkulturelle samfunnet.

Verken slike muslimske ledere eller kapitalismen er slutten på historien. Arbeiderne i Kurdistan understreker i dag sin solidaritet med verdens arbeidere.

La oss stå sammen i kampen for en fredelig, rettferdig og likestilt verden og vise vår solidaritet med den kurdiske frigjøringsbevegelsen og det Palestinske folket.

1, mai feiring i Kurdistan

.

  • Lenge leve arbeidsklassens kamp mot kapitalismen!
  • Lenge leve kvinnefrigjørings kamp og likestillingskamp!
  • Lenge leve kurderens kamp!

Serias Nadimi, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

Første mai i Suleimania. Parolen sier: Verdens arbeidere stå sammen, det er nødvendig med ny arbeidsmiljølov for kurdiske arbeidere.


STANS KOBANE-RETTSSAKEN! SLIPP DEMIRTAS FRI!

Mandag 26.april starter den såkalte Kobane-rettssaken i Ankara, hvor 108 politikere, personligheter fra det sivile samfunnet, især fra den kurdiske bevegelsen som slåss for likeverd og frihet, sitter på tiltalebenken.

De blir anklaget for terrorvirksomhet og mord i flere titalls tiltalepunkter knyttet til protester i forbindelse med Den islamske stats (IS) angrep på Kobane i oktober 2014. Tidligere leder i Folkenes Demokratiske Parti (HDP), Selahattin Demirtas, som allerede har vært fengslet siden høsten 2017 og har rettssaker som kan gi han over 180 år i fengsel tilsammen, får nå ytterligere tiltaler mot seg. Hvis aktoratet får medhold vil han få en fengselsstraff på sinnssyke 15 000 år. 

Bakgrunnen for at disse menneskene nå anklages er en Twitter-melding i oktober 2014 som oppfordret om solidaritet med folket i Kobane. De regnes da som ansvarlige for de 37 dødsfallene som fant sted under solidaritetsmarkeringene, hvorav de fleste ble drept av skudd fra det tyrkiske politiet. Tyrkiske myndigheter ser på markeringene som en støtte til PKK. Tyrkia regner PKK som en terroristorganisasjon.

De tyrkiske myndighetenes framferd i denne saken er en grotesk videreføring av rettsforfølgelsene de fører mot alle opposisjonelle, og som bryter med internasjonale konvensjoner Tyrkia sier seg å følge i sitt forsøk på å bli EU-medlem.  Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECHR) har tidligere påpekt at det ikke er noe grunnlag for denne rettssaken, og bekreftet det igjen i desember 2020.  De har også bedt om at Selahattin Demirtas øyeblikkelig bør løslates, da endelig dom heller ikke har funnet sted i de andre rettssakene som føres mot ham.  

Solidaritet med Kurdistan (SolKurd) i Norge hilser velkomment initiativet fra 34 medlemmer i Europaparlamentet, om at EU-ledelsen skal be Tyrkia om å få sende en observatør til åpningen av rettssaken i Ankara 26.april. Vi håper det lot seg gjennomføre.

Vi vil følge opp saken her i Norge også, for å få flere Stortingsmedlemmer enn de fem som nettopp signerte støttebrev til HDP til å stille seg bak en oppfordring til norske myndigheter om å be Tyrkia stanse denne rettsfarsen og prosessen med å få stengt ned HDP.

Oslo 26.april 2021

Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

Harde kamper i Nord Irak. Demo i dag i Oslo kl 15.00

Tyrkia fortsetter sin kampanje mot PKKs baser i Nord Irak. En ny militæroffensiv fra Tyrkias side ble tatt rett etter en telefonsamtale mellom Tyrkias president Erdogan og USAs president Biden fredag den 23. april. De omfattende tyrkiske angrepene kan ikke skje uten USAs samtykke. Forrige større angrep var i Gare i mars, der Tyrkia led et forsmedelig nederlag.

Dagens offensiv ser ut til å være mye mer omfattende. PKK melder at Tyrkia bruker giftgass i angrepene.

Det avholdes en demonstrasjon utenfor Stortinget i Oslo i dag klokka 15.00 for å fordømme Tyrkias invasjon.

Fotoutstilling på Torget i Trondheim om jesidiene fra 26. april

Mandag 26 april kl 1200 åpner en fotoutstilling på Torget i Trondheim, viet til den etnoreligiøse minoriteten jesidiene.
Den islamske stats angrep på jesidienes bosettinger rundt Sinjarfjellet i Irak fikk stor oppmerksomhet i 2014.Og  da Nadia Murad fikk Nobels fredspris i 2018 fikk vi høre om hvordan islamistene tok jesidikvinner til fange, og brukte dem som sexslaver.
Men jesidienes problemer er ikke løst. Hundretusener bor fortsatt i flyktningeleire, mens deres hjembyer ligger i ruiner.
Årets utstilling i Trondheim består av tolv plakater som i tekst og bilder viser ulike aspekter av jesidienes tradisjoner og deres situasjon i dag.
Plakatene vises også på nettstedet https://jesidiutstilling.wordpress.com/
Utstillinga er produsert av Trondheim Solidaritet med Kurdistan, i samarbeide med organisasjonene Joint Help for KurdistanFree Yezidi Foundation og Humanetisk Forbund
Trondheim Kommune har gitt økonomisk bistand. 

SDF-leder Mazloum Abdi og Sveriges utenriksminister Ann Linde hadde videomøte i april. Tyrkia protesterer.

I følge flere medier har lederen for De syriske demokratiske styrker (SDF) hatt et videomøte med Sveriges utenriksminister. De prata om sikkerhet, humanitære forhold og den generelle politiske situasjonen. Dette møter stor motstand fra Tyrkiske myndigheter.

Norske myndigheter har litt å lære av svenske med tanke på samarbeid med Nord og Øst Syria.

Appell ved Beth Hartmann 17. april under demo i Oslo

Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner blei undertegna i mai 2011 i Istanbul. 

Derfor har den fått navnet  Istanbulkonvensjonen. Norge ratifiserte avtalen i 2017 og det betyr at vi formelt har tilslutta oss en internasjonal avtale og dermed blei avtalen en del av Norsk lov. Det er nå 34 land som har forplikta seg ved ratifikasjon av konvensjonen å følge opp avtalen. Det er veldig bra.

Men, I mars i år kunngjorde Tyrkia at landet trakk seg fra konvensjonen. Tyrkia vil ikke være med på hverken å forebygge eller bekjempe vold mot kvinner eller vold i nære relasjoner.

I 2014 var jeg i Amed i Tyrkia. Da fikk vi snakke med og møte  fler kvinnefellesskap. Som f.eks. Kvinnefellesskap for studier, kvinnefellesskap for salg av sjøldyrka varer, krisesenter  og kvinnefellesskap som nabohjelpsgrupper.  Kvinnene sammen jobba seg fram til enighet om hvordan de ville ha det. Jeg forsto på disse kvinnene og vi kan jo bare tenke oss det sjøl at de fikk styrket sjøltillit gjennom arbeidet sitt og de fikk vist patriarkatet at de sto sammen som  en slags hær.

SÅ har vel Erdogan og partiet hans tenkt seg litt om og forstått at  de ikke er interessert i at kvinnene skal bli sterke og de trodde kanskje at kvinnene blei en trussel for dem.  Staten Tyrkia arbeidet da mot å trekke seg fra denne avtalen og det ga de beskjed om i mars i år.

I 2019 var jeg også på tur i Amed. Denne gangen ville vi også prate med og treffe kvinneorganisasjoner. Vi traff en organisasjon med forkortelsen TJA som på engelsk heter free Women`s movement, på norsk blir det vel bevegelsen for frie kvinner. Denne bevegelsen er en 40 år gammel organisasjon som startet av og for kurdiske kvinner på landsbygda. Mange av dem var geriljasoldater. De første kampene var mot undertrykking fra staten og mot patriarkalske strukturer i familien.  Jeg husker godt da jeg leste biografien til Sakine Cansiz  om hennes kamp mot de patriarkalske strukturene hun og hennes kampfeller var utsatt for. De hadde kommet et godt stykke lenger enn det som blir beskrevet i boka «dødevaskeren» fra Irak. Det har vært en lang kamp. På turen i 2019 traff vi ikke igjen noen av kvinnefellesskapene fra 2014. Våre verter på denne turen hadde klart å skaffe oss en avtale med kvinneorganisasjonen Rosa. De tok dette navnet etter fler roser. Rosa Luxemburg, den kurdiske martyren Rosa og ikke minst alle de flotte kurdiske jentene som heter Rosa. De starta organisasjonen i 2018 for å fylle tomrommet etter de mange ulike kvinnesentrene som blei stengt eller forbudt etter kuppet i 2016. Rosa var da det eneste kvinnesenteret i Amed som ikke blei styrt av myndighetene. Myndighetenes krisesenter var ikke trygge for kvinnene . De oppfordret kvinner til å gå tilbake til mannen. 

Det hadde vært en tydelig nedgang av tilfeller av vold mot kvinner før kuppet og unntakstilstanden. Etter kuppet så de en markant økning.

Amnesty rapporterte i 2020 om omfattende familievold mot kvinner i Tyrkia. Tvangsekteskap, ekteskap mellom barn, og æresdrap er de mest påfallende eksemplene.Studier fra Sørøst-Tyrkia viser at omtrent halvparten av alle kvinner ikke velger sin ektemann. Kvinner som blir tvunget til ekteskap er ofte mindreårige.

Tvangsekteskap kan involvere psykologisk mishandling, følelsesmessig utpressing og intenst sosialt press fra familie og omgivelser. I de mest ekstreme tilfeller omfatter det også fysisk mishandling, misbruk, bortføring og drap. Gjerningsmennene i disse tilfellene kan bruke tvangsekteskap som en utvei for å unngå straff. Det er også tilfeller der familien har solgt datteren sin via tvangsekteskap til prostitusjon. Andre tilfeller har vist  at foreldre ikke har beskyttet barna mot seksuelle overgrep. 

Alt dette kunne vært motarbeidet ved å innføre Istanbulkonvensjonen. Nå må alle kvinner i Tyrkia kjempe mot de gamle patriarkalske strukturene aleine og kan ikke i samarbeid med kvinner i andre land jobbe fram lover og regler som beskytter kvinner mot  overgrep i de nære relasjonene. 

Disse skoene vi ser her på bakken kan være symbol på alle de kvinnene som blir ofre for at Tyrkia har trukket seg fra konvensjonen.