Store huller i rammeverket

Peter M Johansen

Demonstrasjon for Abdullah Öcalan
Tidligere medleder i det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet HDP, Mithat Sancer, opplyser at PKK-lederen Abdullah Öcalan er flyttet til bedre soningsforhold på fangeøya Imrali hvor han har sittet i snart 28 år siden han ble kidnappet av tyrkisk etterretning MIT, CIA og Mossad i Nairobi i februar 1999. (Foto: Firat News)

Ennå ingen kurdiske garantier i Tyrkia

Det henger noe dystert over tyrkisk politikk. Opposisjonen er betydelig svekket i løpet av to år. Den er mer fragmentert og retningsløs og tilsynelatende mindre villig til å slutte rekkene med det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet DEM, ved å gi rammeavtalen som nasjonalforsamlinga i Ankara vedtok 10. august et mer solid politisk og juridisk innhold. Loven er det foreløpige resultatet av utspillet som Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), som har sittet fengslet på Imrali-øya i Marmarahavet i nesten 28 år, kom med 27. februar i fjor. Her oppfordret han PKK til å legge ned geriljaen, Folkets forsvarsstyrker (HPG), og gå inn for å oppløse partiet som en del av en videre politisk og juridisk prosessen for fred og demokratisering som blir grunnlovsfestet.

Prosessen inneholder tre løp: fullstendig avvæpning og oppløsning av PKKs væpnede strukturer, etableringa av en pålitelig mekanisme for tilbakevending og integrering av styrkene og politiske og juridiske reformer, noe som er eksistensielt sett fra et kurdisk perspektiv. Faktorenes orden er ikke likegyldig, men det er likevel her det butter: Kurderne krever garantier for at avvæpninga faktisk fører til bindende politiske og juridiske rettigheter.

Svakheten i avtalen og i politikken i Tyrkia er at den i større grad fokuserer på avvæpning enn på de politiske røttene til konflikten, et skille mellom «et stort skritt mot å avslutte krigen» og «å løse det kurdiske spørsmålet», ifølge Reuters. Etter 10. august har spørsmålet fått en annen betoning om hvorvidt den tyrkiske regjeringa er villig til å endre antiterrorlovene, gi politiske og kulturelle rettigheter for kurdere, reformere det lokale styringssystemet og å løse fangespørsmålet, inkludert å avklare Öcalans rolle i den videre prosessen.

Dette er vippepunktet – og det telles ned til 27. november. Da tar det mektige nasjonale sikkerhetsrådet (MGK) sin beslutning angående rammeavtalen.

Vedtaket i nasjonalforsamlinga ga prosessen et institusjonalisert rammeverk som fredsprosessen i 2013-15, som Öcalan initierte, ikke hadde. Det har ført til politiske forhandlinger på tvers av de politiske skillelinjene på ulike fronter – og med ringvirkninger til den politiske prosessen i det kurdiske Nord-Irak og forholdet mellom Ankara og Bagdad med hensyn til avvæpninga av PKK og Tyrkias okkupasjon av deler av grenseområdene på irakisk side.

En veteran venter

– Dialogen med staten går veldig langsom, konstaterer Zübeyir Aydar, den politiske veteranen som synes å ha en fot i nær sagt hele den kurdiske bokstavsalaten. Han sitter i eksekutivrådet for Kurdistans fellesskapsforeninger (KCK, Koma Civakên Kurdistanê).

Det gjør ham til de facto politisk leder for Kurdistans arbeiderparti (PKK, Partiya Karkerên Kurdistanê), mens partiets tidligere leder og ideolog, Abdullah “Apo” Öcalan, har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden februar 1999, i snart 28 år.

Öcalan var med å opprette PKK 27. november 1978, og datoen gjør at mange forventer nye utspill i “Demokrati- og fredsprosessen” som Öcalan dro i gang 27. februar ifjor. Det er det som nå opptar Aydar.

Han ble født i landsbyen Yanikses i Sirt-provinsen i venstre hjertekammer av Bakurê Kurdistanê, den tyrkiske delen av Kurdistan, en gang i 1961. Aydar ble valgt inn til nasjonalforsamlinga i Ankara i 1991 for det første kurdiske partiet i Türkiye, Folkets arbeiderparti (HEP, tyrkisk: Halkin Emek Partisi) og ble over i det nye Demokratisk parti (DEP, tyrkisk: Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Demokrasiyê), ledet av den profilerte politikeren Leyla Zana, i mai 1993 da HEP ble forbudt.

DEP ble forbudt i juni 1994. Da dro advokaten Aydar som hadde bakgrunn i menneskerettsforeninga IHD (İnsan Haklari Derneği), i sikkerhet til Belgia, mens Zana og tre andre DEP-ledere, Hatip Dicle, Selim Sadak og Orhan Dogan, ble arrestert i desember og dømt til femten års fengsel, anklaget for medlemskap i PKK og for å ha båret klær i de kurdiske fargene rødt, grønt og gult.

Tiltalen for forræderi ble derimot droppet, men rekka av forbudte kurdiske partier stoppet ikke der. I dag har det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes likestillings- og demokratiparti DEM (kurmanji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi) tatt over stafettpinnen og står i striden.

Den kurdiske partistafetten

* HEP - Folkets arbeiderparti (Halkin Emek Partisi), splittet ut fra Det sosialdemokratiske folkepartiet (Sosyaldemokrat Halkçi Parti, SHP): juni 1990-juli 1993, forbudt.

* Özdep - Frihet og demokratipartiet (Özgürlük ve Demokrasi Partisi): oktober 1992-november 1993, forbudt.

* DEP - Demokratipartiet (Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Demokrasiyê): mai 1993-juni 1994, forbudt.

* HADEP - Folkets demokratiske parti (Halkin Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Demokrasiya Gel): mars 1994-mars 2003, forbudt.

* DEHAP - Demokratisk folkeparti (Demokratik Halk Partisi, kurdisk: Partiya Gel a Demokratîk): oktober 1997-august 2005; oppløst og gikk inn i DTP.

* DTP - Demokratisk samfunnsparti (Demokratik Toplum Partisi; kurdisk: Partiya Civaka Demokratîk): august 2005-desember 2009, forbudt.

* BDP - Fred og demokrati-partiet (Barış ve Demokrasi Partisi; kurdisk: Partiya Aştî û Demokrasiyê): mai 2008-juli 2014.

* HDP - Folkenes demokratiske parti (Halklarin Demokratik Partisi; kurdisk: Partiya Demokratîk a Gelan): oktober 2012-oktober 2023, gikk inn i DEM.

* DEM - Folkenes likestilling og demokratiske parti (Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan): oktober 2023. Partiledere: Tülay Hatimoğulları Oruç (49, tyrkisk lingvist, kvinne) og Tuncer Bakirhan (56, mann, kurder, tidligere leder for Dehap). 

Aydar har oppholdt seg i Brussel siden, med kjent adresse Rue Jourdan i den semifasjonable bydelen Louiza (Louise).

I det nyklassistiske huset hvor Kurdistans nasjonalkongress (KNK, Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê) har kontorer og et aktivt tilholdssted for valgte representanter og aktivister på hel- og deltid, er det høyt under taket, og dypt ned i lenestolene og sofaene i rommet.

Her treffer undertegnde Aydar for en samtale og blir nok en gang oppdatert om forholdene i Tyrkia etter den 20. internasjonale EUTCC-konferansen (EU Turkey Civic Commission) om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne i EU-parlamentet.

Aydar er fortsatt etterlyst i Tyrkia for å være «medlem av et ulovlig politisk parti», det vil si PKK, og havnet i oktober 2009 på lista over USAs liste over etterlyste for angivelig «narkotikahandel», sammen med Murat “Cemal” Karayilan, øverstkommanderende for den nedlagte PKK-geriljaen, Folkets forsvarsstyrker (HPG, Hêzên Parastina Gel),og Ali Riza Altun som ble drept i Qandil-fjellene (Çiyayên Qendîlê), PKKs hovedkvarter i Nord-Irak, i 2019.

Aydar har heller aldri vært trygg. I 2017 avslørte belgisk etterretning et plott for å likvidere Aydar og Ramzi Kartal (78), en annen eksilpolitiker som det er lett å få kontakt med gjennom flere tiår.

– Det har gått nesten to år siden Öcalans utspill, og det har ikke vært mye framskritt. Det skjer ingen framgang i kjernespørsmålene, bare på mindre områder. Men noe skjer, og det å hevde at det ikke skjer noe som helst, er ikke sant, konstaterer Aydar.

Ankara-avtale i august

Dragkampen står nå om å fylle rammeavtalen som ble vedtatt 10. august, med et innhold som er akseptabelt og reelt.

Rammeavtalen (tyrkisk: çerçeve anlaşma) for det kurdiske spørsmålet, med den offisielle tittelen «Loven om styrking av nasjonal solidaritet og sosial integrasjon», ble som nevnt over vedtatt av den tyrkiske nasjonalforsamlinga (Türkiye Büyük Millet Meclisi) i Ankara 10. august med overveldende flertall: 468 mot 88 stemmer og seks avholdende.

Flertallet inkluderer partiet til president Recep Tayyip Erdoğan, Rettferdighet og utviklingspartiet (AKP, Adalet ve Kalkinma Partisi) som sitter i koalisjon med det høyreekstreme Partiet for den nasjonalistiske bevegelsen MHP (Milliyetçi Hareket Partisi) som har fascistiske røtter.

Vedtaket ble umiddelbart presentert som et historisk skritt av DEM, men et skritt med betydelig gangsperre. Loven skal gi et rettslig rammeverk for freds- og demokratiseringsprosessen. Den bygger operasjonelt på en trinnvis gjennomføring hvor PKK oppløser sin militære fløy og trekker seg ut av grenseområdene i Qandil (Gara-fjellene) i Dohuk-provinsen i Nord-Irak. Parallelt skal den tyrkiske staten foreta juridiske endringer som skal rydde vei for en politisk prosess som forhåpentligvis vil føre til grunnlovsendringer.

Men her står svakhetene med hensyn til rammeavtalen i kø. De grunnleggende politiske spørsmålene som er knyttet til grunnlovsfestede rettigheter som omhandler nasjonal og religiøs identitet og språk, er overlatt til egne og atskilte beslutninger, ikke som del av rammeavtalen – eller i realiteten til det nasjonale sikkerhetsrådet MGK (Milli Güvenlik Kurulu) slik mange, også innafor den kurdiske bevegelsen, hevder.

Det andre store ankepunktet er at rammeavtalen ikke innebærer noe generelt amnesti, men i stedet  mekanismer om begrenset soning og utsatt etterforskning. Det gjelder også profilerte politiske fanger som Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ , medledere i HDP (tyrkisk: Halkların Demokratik Partisi; kurdisk: Partiya Demokratîk a Gelan) fra 2014 til de begge ble fradømt sin parlamentariske representasjon i februar og ledervervene i mars 2017. HDP besto fra 2012 til DEM ble dannet i 2023.

Begge ble fratatt parlamentarisk immunitet i mai 2016. Det banet vei for at de ble arrestert 3. og 4. november 2016, for ti år siden i disse dager. I mai 2024 ble  Yüksekdağ dømt til tretti års fengsel; Demirtaş fikk førti år.

– Staten vil at bevegelsen legger ned våpnene. Punktum. Og deretter skal vi snakke om kurderspørsmålet. Men vi kan ikke akseptere den rekkefølgen. Vi må komme i gang med å diskutere kjernespørsmålene. Vi kommer heller ikke til å overlate våpnene til Tyrkia; de vil bli overlevert til kurdere i andre steder av Kurdistan. Tyrkia trenger ikke disse våpnene, sier Aydar og snakker om PKK og Folkets forsvarsstyrker (HPG) på vegne av KNK som han representerer.

Öcalan ble, naturligvis, hørt i sin oppfordring om å nedlegge PKK uten noen endelig sluttdato. HPG foretok en symbolsk og seremoniell brenning av et knippe våpen i Qandil, og PKK oppdaterte informasjon som organisasjonen tidligere har holdt hemmelig, blant annet med hensyn til sensitive dødsfall.

– Dette er en rammeavtale med mange brister og som gir staten overtaket. Vi tror ikke på måten dette gjøres på. Det er ikke streket opp noen annen vei enn å legge ned PKK og overgi våpnene til HPG, fastslår Aydar.

– Vi krever nye lover og ny grunnlov, slik at våre politikere og representanter kan jobbe politisk.

Fanget i teksten

Det rammer også Aydar selv. Han kan ikke vende tilbake til Sirt, eller til Tyrkia for den saks skyld, for å gjenoppta den politiske virksomheten han drev fram til 1994. Det er ikke mulig i dag.

Om rammeavtalen blir stående slik den nå er utformet, betyr det at hele lederskapet, inkludert de i Qandil i Nord-Irak, ikke kan vende hjem. Det dreier seg om om lag åtte tusen.

Rundt fire tusen politiske fanger vil slippe ut; vel tre hundre vil bli sittende i henhold til avtalen. De med livstidsdommer blir ikke løslatt. Det er fare for at mange som blir satt fri, eller som vender tilbake, blir arrestert igjen.

– Det fins ingen  garantier. Derfor trenger vi lover for våre kamerater som gjør at vi ikke havner i samme situasjon som mange palestinere havner i. Om vi ikke får stadfestet et reelt partnerskap for å være med å styre gjennom rammeavtalen, kommer vi ikke videre.

«Styrking av sosialt samhold og nasjonal solidaritet» som rammeloven har som tittel, er fattig på sosialt samhold og nasjonal solidaritet. Oppsida er fortsatt at dette er første gang det foreligger et konkret rettslig rammeverk. Den Öcalan-initierte prosessen fra 2013 til 2015 etterlot ingen “dokumenterte” spor da Erdoğan slo kontra og nok en gang forsøkte å knuse PKK og den omkringliggende kurdiske bevegelsen etter å ha sikret seg et maktkonsentrert presidentstyre à la USA, Russland og Frankrike.

Det blir lagt vekt på at rammeavtalen innebærer slutten på den væpnede konflikten. Det er en fortegnet situasjonsbeskrivelse. I praksis la PKK ned den væpnede kampen i forbindelse med det forrige fredsinitiativet fra Öcalan. HPG trakk ut sine kampenheter fra Tyrkia og opp i Qandil-fjellene. Alle offensive militæroperasjoner ble innstilt. Men ankepunktet som nå brukes, er at HPG fortsatt er bevæpnet. Dette bruker regjeringa og opposisjonspartiene som kamuflasje for ikke å ville gå inn i de reelle politiske spørsmålene.

I stedet flyttes fokus over på de politiske fangene og ikke minst løslatelsen av Öcalan. Dette har stor politisk og følelsesmessig verdi for mange erfarne og politisk aktive kurdere. De føler forpliktelser overfor kamerater som har sittet inne i mer enn ti år, eller i snart 28 år som i Öcalans tilfelle. Han ble kidnappet av den tyrkiske nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihrat Teşkilati), i ledtog med CIA og Mossad, på vei til flyplassen i Nairobi 15. februar 1999.

Enkelte dømte PKK-fanger vil bli gjort betinget; andre vil få  etterforskning og rettssaker satt på vent i fem til ti år, for så å bli frafalt om de ikke begår “forbrytelser” i tidsrommet.

Personer dømt til livsvarig fengsel blir ikke omfattet av disse bestemmelsene, fastslår justisminister Akin Gürlik. Og det gjelder absolutt ikke Öcalan, stadfestet hans forgjenger, Yılmaz Tunç, flere ganger før han forlot posten i februar.

Öcalan ble dømt til døden 29. juni 1999, men dødsstraffen ble omgjort til livsvarig fengsel i august 2002 da Tyrkia avskaffet dødsstraffen etter sterkt påtrykk fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) i Strasbourg.

Benådning gjelder ikke folk som har fått omgjort en dødsstraff, understreket Tunç.

En kurdiske etterretningskilde i Brussel antydet, naturligvis dulgt, overfor undertegnede at Öcalan kunne bli løslatt i en prosess, men eventuelt i Suleimania (kurdisk: Slemani) i det kurdiske Nord-Irak, Başûrê Kurdistanê, ikke i Tyrkia og med politiske håndjern og fotlenke.

Det er vanskelig å stadfeste hvor mye hold det er i “tipset” eller hvorvidt det i det hele talt befinner seg noe under bordet.

Uansett, om en ser bort ifra Öcalan som nå ser ut til å få bedre soningsforhold på fengselsøya Imrali i Marmarahavet på Middelhavet-sida av det trange Bosporos-stredet, står det nå om juridiske rettigheter opp mot avvæpning og slutt på væpnet virksomhet.

Men tilnærminga er diamentralt motsatt, nærmest antagonistisk: Gjennomgangstonen i Ankara og fra Erdoğan er å gjøre “Tyrkia fritt for terrorisme”, mens DEM og den kurdiske bevegelsen insisterer på at det kurdiske spørsmålet blir frikoblet fra det tyrkiske sikkerhetsspørsmålet som Ankara hele tida viser til, og overført til det politiske og juridiske feltet, eller fra “vold til politikk” som DEM-representanten Darya Arslan sier til Havarnews (11. august).

Viktig dørterskel

Öcalans utspill 27. februar i fjor var viktig fordi det løftet fram det kurdiske spørsmålet som et regionalt problem og gjorde det til et fredsspørsmål som også berører Europa. 10. august var “en viktig dørterskel,” mener Pervin Buldan, som har gått gjennom rekka av forbudte kurdiske partier, fra Folkets demokratiske parti (Hadep, Halkın Demokrasi Partisi, 1994-2003) og ble valgt inn i parlamentet i 2007 for Demokratisk samfunnsparti (DTP, Demokratik Toplum Partisi, kurdisk: Partiya Civaka Demokratîk) for valgkretsen Iğdir på grensa til Iransk Kurdistan (Rojhilatê Kurdistanê).

Hun var med på å opprette Solidaritet og støtte for familier til forsvunne (Yakay-Der, Yakınlarını Kaybeden Ailelerle Yardimlaşma ve Dayanişma Derneği) i 2001, sju år etter at hennes mann, forretningsmannen Savaş Buldan, som ble arrestert av sikkerhetsstyrkene, anklaget for å samarbeide med PKK. Han ble funnet drept i juni 1994.

Buldan, som i dag representerer Van, var medleder i HDP sammen med Mithat Sancer og leder den såkalte Imrali-delegasjonen som nå og da får besøke Öcalan på Imrali og leder DEMs forhandlinger med de øvrige partiene i parlamentet og sivile masseorganisasjoner.

– Avvæpning betyr ikke fred eller demokrati. Det er tid for å utvide rammeavtalen og gjøre den til et redskap for folk. Öcalans ord er vårt sterkeste våpen som koordinater for fred og stabilitet. Det innebærer at han må løslates og være i stand til å møte det sivile samfunnet i sikkerhet, sier Buldan.

– Derfor er det helt avgjørende med strukturelle skritt og å innføre, uten hindringer, ECHRs krav selv under de rådende forholdene. De to kampene henger sammen, opposisjonen mot regjeringa i parlamentet og opposisjonen fra arbeiderklassen utafor.

-Vi har mistet et tiår, sier Buldan og viser til den feilslåtte fredsprosessen (2013-15). Den største framgangen nå er at ingen blir drept, ingen forsvinner lenger, og at det pågår samtaler. Jeg tror ikke at det er noen vei tilbake fordi Öcalan er hundre prosent for prosessen, og vi står helt og holdent bak Öcalan, understreker hun uten å underslå hvor vanskelig veien framover er.

Fangen på fortet

Rammeavtalen er langt fra noen helhetlig avtale.

– Om mentaliteten og systemet ikke endrer seg, om lovene ikke blir endret, kan vi ikke snakke om fred eller en troverdig fredsprosess, istemmer Aydar.

– Dette et spørsmål om kurdernes eksistens. Vi krever av den tyrkiske staten at de må akseptere oss som folk, som kultur med vår historie. Vi snakker ikke i hemmelighet; alt vi sier er åpent. Vi føler oss trygge i det. Vi har tatt skrittene som trengs for å vise vår vilje. Det har ikke staten gjort.

Lista er lang: Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) har krevd at de politiske fangene blir satt fri. Det har ikke skjedd, men det henger en forhåpning i lufta i desember.

Borgermestere og ordførere, kurdiske representanter i kommunestyrene som ble stemt inn under lokalvalget i mars 2024, ble fjernet og erstattet av folk som ble utpekt i Ankara. De har ennå ikke fått tilbake sine stillinger og verv.

– Vi trenger ingen lovendringer for dette, bare vilje til å  endre politikk og følge loven, sier “terroristen” Aydar. Viljen knytter seg i høy grad til hva som skjer med Öcalan og hans rolle etter at PKK i mai ifjor vedtok å oppløse seg – uten fastsatt dato.

Det er nå bygd et hus i Imrali-fengslet hvor Öcalans nevø kan bo sammen med tre personer og andre slektninger kan komme på besøk. Åtte kamerater besøkte ham i oktober, og det er lagt opp til regelmessige besøk. Navnene er rapportert inn til myndighetene og har blitt akseptert. Journalister skal få slippe til på Imrali, opplyser Aydar og understreker at dette er løfter.

– Om dette skjer, kan vi si at det har skjedd en viss bevegelser, sier Aydar som fortsatt er “rødlistet” i Ankara, og Öcalans juridiske status er fortsatt fastlåst selv om det nå er et rammeverk rundt spørsmålet om avvæpninga og oppløsninga av PKK og HPG, hvilket det ikke var i 2013-15.

Svekket opposisjon

Tyrkias politikk befinner seg i ulendt terreng. Det politiske landskapet i Tyrkia, og den langvarige økonomiske krisa har ikke sluppet taket. Arrestasjonen av Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu i mars i fjor markerte en topp i den pågående arrestasjonsbølgen, men ingen kulminasjon.

Imamoğlu ble ansett som politikeren som kunne utfordre Erdoğan i valg gjennom sin kamp for å beholde sitt borgermesterkjede. Det gir et godt bilde av klimaet i tyrkisk politikk at Imamoğlu fra det kemalistiske republikanske folkepartiet CHP (Cumhuriyet Halk Partisi) ble anklaget for å støtte PKK.

Bare fire dager etter arrestasjonen nominerte 1,6-1,7 millioner CHP-medlemmer Imamoğlu som partiets presidentkandidat. Dermed materialiserte splittelsen i CHP seg i det nye partiet, Nytt parti (Yeni Parti).

Det ble opprettet av Özgür Özel i juli i år, bare en måned etter at han ble fjernet av den regionale domstolen i Ankara som CHPs partileder. Domstolen gjeninnsatte dermed CHPs tidligere partileder (2010-23) og presidentkandidat Kemal Kiliçdaroğlu.

Det betyr at opposisjonen mot Erdoğan og Folkealliansen (Cumhur Ittifaki) mellom AKP og MHP er betydelig svekket.

CHP og Yeni Parti var representert på EUTCC-konferansen i Brussel med sine parlamentarikere Oğuz Kaan Salici og Okan Konuralp sammen med Mehmet Emim Ekmen fra Demokrati og framskritt (Deva, Demokrasi ve Atılım Partisi), det nyliberalistiske og liberal-konservative partiet til Ali Babacan, som bekledde ulike ministerposter fra 2002 til august 2015, inkludert økonomiminister (2002-07), utenriksminister (2007-09) og visestatsminister (2009-15).

Det var ingen oppløftende seanse med tanke på hvilken drahjelp DEM kan få med hensyn til å flytte politiske steiner. Gjennomgangstonen i alle innleggene var vekt på avvæpning av PKK og løskrutt med hensyn til politiske krav for “å fjerne røttene til konflikten”. De har ikke løsrevet seg fra den tyrkiske nasjonalismen som har preget den tradisjonelle kemalismen etter Kemal Mustafa Atatürk (1881-1938) og den relativt moderate muslimske brorskap-linja til AKP under Erdoğan.

Erdoğan og tyrkisk nasjonalisme

Det er lett å undervurdere hvor sterkt den tyrkiske nasjonalismen står i befolkninga og hvor befengt deler av opposisjonen er av den. Det har blitt Erdoğans sterkeste politiske kort. Han er en aktør på den internasjonale arenaen og setter Tyrkia på kartet.

Den nye, utadrettede tyrkiske nasjonalismen ble utarbeidet av Ahmet Davutoğlu, utenriksminister under  Erdoğan (2009-14), som tegnet opp den nyosmanske politikken, som Erdoğan har fulgt siden, i bøkene “Stratejik derinlik: Türkiye'nin uluslararası konumu” (Strategisk dybde. Tyrkias internasjonale posisjon) fra 2001 og “Osmanlı Medeniyeti: Siyaset İktisat Sanat” (Den osmanske sivilisasjonen: politikk, økonomi, kunst) fra 2005. De gamle kartene til det osmanske riket fra forhandlingene etter 1. verdenskrig er hentet fram igjen.

Det gir stemmer i potten og sikrer lojalitet i væpnede rekker og i byråkratiet som Erdoğan og AKP fikk hjelp av Fethullah Gülen-bevegelsen til å renske ut statsapparatet for tradisjonelle kemalister og erstatte dem med AKPere.

Fram til det mislykte kuppforsøket 15. juli 2016.

Kuppet ble tilskrevet Gülen-bevegelsen som et opprør mot de korrupsjonsanklagene som hang over Erdoğan, hans familie og nærmeste krets. Kuppet ble fulgt av massearrestasjoner av gülenister som ble erstattet av nye kull av AKPere som bidro til å sikre kontrollen over statsapparatet. Predikanten Fethuallah Gülen døde i eksil i Pennsylvania i USA i oktober 2024, 83 år gammel.

At MHP-lederen Devlet Bahçeli som ble fører for partiet etter fascisten Alparslan Türkeş i 1997, var raskt ute med å reagere positivt på Öcalans utspill, er ikke uttrykk for at Folkealliansen har lempet på den tyrkiske nasjonalsjåvinismen. Det avslører det rettslige rammeverket hvor avvæpninga av PKK blir vektlagt framfor omfattende politiske reformer.

Det viser ikke minst overhøvlinga av opposisjonen som virker mer retningsløs enn på lenge, i motsetning til Erdoğan som igjen har styrket sin posisjon.

Tyrkia har inngått en militæravtale med en gammel rival i Midtøsten, Saudi-Arabia, og Pakistan, bygd på en variant av Natos artikkel 5-klausul. Ankara har bedret forholdet til Egypt og har markert seg med sine verbale slag mot Israel.

Erdoğan, som lenge lå i strid med Washington, har blitt tatt inn i varmen i Det hvite hus. Han har fortsatt et godt forhold til president Vladimir Putin selv om Tyrkia selger Bayraktar TB2-droner til Ukraina og er involvert i produksjonen i landet. Erdoğan pleier gode forbindelser til Beijing og vurderer medlemskap i både Shanghai Cooperation Organization (SCO) og Brics+.

Han anser heller ikke EU som noen utfordring fordi Brussel gir så klart uttrykk for at Europa er bastet og bundet av avtalene som gjelder tilsiget av flyktninger fra Vest-Asia, slik det kom fram på EUTCC-konferansen. Dermed kommer kravene fra ECHR glatt i andre rekke – sammen med kravene fra DEM og PKK til ytterligere endringer i rammeverket for fredsprosessen. Det er ikke nok at parlamentet i Ankara vedtar rammeloven til å gjennomføre den når staten fortsatt er Erdoğan.

Rojava i en ny fase – mellom politisk kamp og geopolitisk rivalisering

Analyser av Peter M Johansen

Rojava-modellen er ikke nødvendigvis historie, selv om den militære og administrative strukturen i Nord- og Øst-Syria nå går inn i en ny fase. Samtidig gjør den økende rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel situasjonen i Syria stadig mer uforutsigbar.

Utviklingen i Syria innebærer store endringer for det kurdiske folket og for det demokratiske selvstyret som gjennom mer enn et tiår har blitt utviklet i Nord- og Øst-Syria. Integreringen av Syrias demokratiske styrker (SDF) i den syriske regjeringshæren markerer slutten på en viktig militær fase. Men den politiske kampen for kurdiske rettigheter, demokratisk deltakelse og en pluralistisk syrisk stat fortsetter.

Dette er utgangspunktet for to aktuelle analyser av journalist og forfatter Peter M. Johansen, som ser nærmere på både Rojava-modellens framtid og de geopolitiske kreftene som påvirker utviklingen i Syria.

Rojava-modellen går inn i en ny fase

I artikkelen «Rojava-modellen er ikke død – Den politiske kampen om rettigheter fortsetter» skriver Johansen om den nye situasjonen etter at SDF er integrert i den syriske regjeringshæren.

Ifølge analysen innebærer ikke integreringen nødvendigvis at erfaringene og strukturene som er utviklet gjennom Rojava-prosjektet forsvinner. Tvert imot kan den videre kampen i større grad bli politisk: spørsmålet blir hvordan prinsipper om mangfold, lokal selvforvaltning, kvinners deltakelse og rettighetene til kurdere og andre folkegrupper kan sikres gjennom Syrias nye politiske og konstitusjonelle rammeverk.

Johansen trekker blant annet fram utviklingen når det gjelder kurdisk statsborgerskap og undervisning på kurdisk. Samtidig understrekes det at formell anerkjennelse ikke er det samme som en fullverdig politisk løsning. Det avgjørende spørsmålet blir derfor hvordan kurdiske politiske, kulturelle og nasjonale rettigheter faktisk blir nedfelt i Syrias nye grunnlov.

Artikkelen ser også nærmere på hva som kan gjenstå av selve Rojava-modellen – med lokale råd, kvinneorganisering, kooperativer og en form for demokratisk autonomi – etter at den tidligere autonome administrasjonen går inn i en ny politisk virkelighet.

Johansen beskriver dermed Rojava som en modell som går inn i ukjent terreng, men ikke nødvendigvis som et prosjekt som er avsluttet.

Syria som arena for regional rivalisering

I den andre artikkelen, «Israel konfronterer Tyrkia i Syria – Begge okkuperer syrisk territorium», løfter Johansen blikket og analyserer de regionale maktkampene som nå utspiller seg i Syria.

Israel har utvidet sin militære tilstedeværelse på syrisk territorium etter Assad-regimets fall, samtidig som Tyrkia har sterke interesser og betydelig innflytelse i Nord-Syria. Rivaliseringen mellom Ankara og Tel Aviv får dermed direkte betydning for Syrias framtid.

Johansen peker på at Syria risikerer å bli et sentralt konfliktområde mellom Israels regionale strategi og Tyrkias ambisjoner om økt innflytelse. Samtidig forsøker den nye syriske ledelsen å navigere mellom ulike regionale og internasjonale aktører, mens USA forsøker å hindre at rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel utvikler seg til en direkte konfrontasjon.

Denne utviklingen får også konsekvenser for Nord- og Øst-Syria. Avtalene mellom Damaskus og SDF må forstås i en regional sammenheng der Tyrkia, Israel, USA og andre aktører har ulike interesser og mål. Situasjonen gjør at framtiden til de politiske løsningene i Rojava fortsatt er tett knyttet til de større geopolitiske utviklingene i Syria.

Kampen om Syrias framtid fortsetter

De to analysene viser på hver sin måte hvor sammensatt situasjonen i Syria er.

For kurderne handler den nye fasen ikke bare om hvilken militær struktur som skal kontrollere territoriet. Det handler også om hvorvidt de politiske og samfunnsmessige erfaringene fra Rojava kan videreføres innenfor et nytt Syria – og om kurdiske rettigheter og prinsippet om et pluralistisk og demokratisk samfunn faktisk blir sikret.

Samtidig foregår denne politiske prosessen i en region preget av konkurrerende stormaktsinteresser, militære intervensjoner og rivalisering mellom regionale aktører.

Rojava står derfor ved et veiskille. Den militære epoken har endret seg, men kampen om politiske rettigheter, demokratisk deltakelse og anerkjennelse av Syrias mangfold er langt fra over.

Les hele artikkelen på Peterm.no:

Solidaritet med Kurdistan deler disse analysene som et bidrag til debatten om utviklingen i Syria, Rojava og den kurdiske befolkningens politiske framtid.

Kurdistan i stormaktenes skygge

Av: Jiyar Ketabi

Når Midtøsten igjen står ved et veiskille

Hva skjer med Kurdistan når verdens oppmerksomhet rettes mot stormaktenes konflikt? Den siste tidens økte spenning mellom Iran og USA, kombinert med den pågående konflikten mellom Iran og Israel og den stadig mer ustabile sikkerhetssituasjonen i Irak og Syria, har igjen satt Midtøsten på randen av en ny regional eskalering. Selv om verdens oppmerksomhet i stor grad rettes mot forholdet mellom statene, er det ofte befolkningene i grenseregionene som betaler den høyeste prisen. Blant dem står kurderne i en særlig utsatt posisjon.

Kurdistan ligger i skjæringspunktet mellom fire stater – Iran, Irak, Tyrkia og Syria – som alle har egne sikkerhetspolitiske interesser og ulike tilnærminger til det kurdiske spørsmålet. Når spenningen mellom regionale og internasjonale aktører øker, blir de kurdiske områdene ofte omgjort til strategiske soner hvor militære operasjoner, etterretning, politisk press og maktdemonstrasjoner finner sted. Dette er ikke et nytt fenomen, men utviklingen de siste månedene viser at mønsteret fortsatt består.

Rojhilat – økt press mot kurderne i Iran

I den østlige delen av Kurdistan, under iransk kontroll, har myndighetene i flere år skjerpet presset mot kurdiske sivilsamfunnsaktører, journalister, kvinnerettighetsaktivister og politiske miljøer. Etter protestene som fulgte drapet på Jina (Mahsa) Amini i 2022, har de kurdiske områdene vært blant de hardest rammede av arrestasjoner, rettsforfølgelser og henrettelser.

Iranske myndigheter har samtidig fortsatt å fremstille kurdiske opposisjonsgrupper som en sikkerhetstrussel. Dette har blitt brukt til å legitimere både militære operasjoner og omfattende sikkerhetstiltak. I perioder med økt regional spenning har Teheran også rettet angrep mot baser til iransk-kurdiske opposisjonspartier i den kurdiske regionen i Irak. Dermed flyttes konflikten over landegrensene, samtidig som sivile lokalsamfunn lever med risikoen for nye angrep.

Başûr – mellom Washington, Teheran og Bagdad

Den autonome kurdiske regionen i Irak befinner seg i en stadig vanskeligere geopolitisk situasjon. Regionen har i flere tiår hatt nære forbindelser til USA og vestlige land, samtidig som den er økonomisk og geografisk avhengig av både Bagdad, Tyrkia og Iran.

Dette gjør regionen sårbar når konfliktnivået mellom Iran og USA øker. Amerikanske militære installasjoner i Irak, iranskstøttede militser og gjentatte iranske angrep mot kurdiske områder bidrar til en sikkerhetssituasjon preget av usikkerhet. Samtidig skaper langvarige politiske konflikter mellom Bagdad og Erbil utfordringer knyttet til oljeinntekter, statsbudsjett og offentlig økonomi.

For vanlige innbyggere betyr dette økende økonomisk usikkerhet, høy arbeidsledighet og en vedvarende frykt for at regionen igjen skal bli en slagmark for andres konflikter.

Rojava – mellom selvstyre og usikkerhet

Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria har siden kampen mot IS utviklet seg til et av de mest betydningsfulle kurdiske politiske prosjektene i nyere tid. Likevel er framtiden fortsatt usikker. USA opprettholder en begrenset militær tilstedeværelse i området, først og fremst for å forhindre en ny styrking av IS. Samtidig ønsker Tyrkia å begrense den kurdiske selvadministrasjonens politiske og militære innflytelse. Dersom den regionale konflikten eskalerer ytterligere, kan internasjonal oppmerksomhet flyttes bort fra Syria. Det vil kunne skape et større handlingsrom for aktører som ønsker å svekke den autonome administrasjonen.

For befolkningen i Rojava betyr dette fortsatt usikkerhet omkring sikkerhet, gjenoppbygging og framtidige politiske løsninger.

Bakur – den glemte delen av den regionale utviklingen

Den nordlige delen av Kurdistan, innenfor Tyrkias grenser, omtales ofte mindre når Midtøsten analyseres. Likevel påvirkes også situasjonen der av den regionale utviklingen.

Tyrkia har lenge begrunnet militære operasjoner i både Irak og Syria med nasjonal sikkerhet. Samtidig har kurdiske politiske partier, folkevalgte og sivilsamfunnsorganisasjoner opplevd betydelig press gjennom rettsprosesser, arrestasjoner og politiske begrensninger.

Selv om det de siste månedene har vært tegn til nye politiske initiativ og forsiktige signaler om dialog, er det fortsatt uklart om dette vil føre til varige endringer. Erfaringene fra tidligere fredsprosesser viser at slike muligheter raskt kan bli satt til side dersom den regionale sikkerhetssituasjonen forverres.

Kurdistan som geopolitisk brikke

En gjennomgående utfordring for kurderne er at de ofte blir vurdert ut fra stormaktenes skiftende interesser, snarere enn ut fra egne demokratiske og menneskerettslige krav. USA har gjennom flere tiår samarbeidet med ulike kurdiske aktører når dette har tjent amerikanske strategiske interesser, særlig i kampen mot IS. Samtidig har støtten vist seg å være begrenset når den har kommet i konflikt med forholdet til Tyrkia eller andre regionale allierte.

Iran ser på kurdiske opposisjonsmiljøer som en potensiell trussel mot statens territorielle integritet. Tyrkia betrakter deler av den organiserte kurdiske bevegelsen gjennom et sikkerhetspolitisk perspektiv. Irak forsøker å balansere mellom ulike regionale makter, mens Syria fortsatt står uten en varig politisk løsning. Resultatet er at kurdiske samfunn ofte blir stående uten reelle garantier fra noen av de statene eller internasjonale aktørene som samtidig hevder å arbeide for stabilitet i regionen.

En fred som også må omfatte kurderne

Den regionale utviklingen viser at varig stabilitet i Midtøsten vanskelig kan oppnås uten at det kurdiske spørsmålet behandles som et politisk og demokratisk spørsmål – ikke bare som et sikkerhetsproblem.

Kurderne utgjør en av verdens største folkegrupper uten en egen stat og lever med ulike former for politisk, kulturell og sikkerhetsmessig press i alle de fire delene av Kurdistan. Samtidig har de gjennom flere tiår vist en betydelig evne til å bygge sivilsamfunn, lokale demokratiske institusjoner og politiske alternativer under svært krevende forhold.

Når verdenssamfunnet diskuterer sikkerhet, atomprogrammer, regionale allianser og militær avskrekking, risikerer disse spørsmålene igjen å havne i bakgrunnen. Erfaringene viser imidlertid at varig fred ikke kan bygges gjennom militær makt alene. Den krever også respekt for menneskerettigheter, politisk deltakelse og anerkjennelse av befolkningers legitime krav.

Den pågående regionale maktkampen handler ikke bare om Iran, USA, Israel eller de arabiske statene. Den handler også om millioner av mennesker som lever i grenselandet mellom disse konfliktene. For kurderne innebærer dette en vedvarende usikkerhet der stormaktenes strategiske interesser ofte veier tyngre enn hensynet til sivile liv og demokratiske rettigheter.

Historien viser at hver gang Midtøsten går inn i en ny fase med økt spenning, blir Kurdistan igjen en del av slagmarken – enten militært, politisk eller økonomisk. Dersom regionen skal bevege seg mot en mer stabil framtid, må det internasjonale samfunnet i større grad erkjenne at kurdernes rettigheter og sikkerhet ikke er et sidespor i Midtøstens konflikter, men en sentral del av enhver varig løsning.

Når historien advarer – lærdommer fra Angola og utfordringene i Rojhelat

Av: Jiyar Ketabi

De siste dagene har nye væpnede sammenstøt mellom kurdiske styrker og den iranske revolusjonsgarden i Øst-Kurdistan (Rojhelat) kostet flere mennesker livet. Både medlemmer av PJAK og PDKI har blitt drept i kampene mot regimets styrker. I en tid der presset mot den kurdiske befolkningen er stort, aktualiseres også spørsmålet om politisk og militær samling på tvers av partier og ideologiske retninger.

Historien viser at nasjonale frigjøringsbevegelser kan stå overfor krevende valg når interne motsetninger overskygger felles mål. Angola er ett av flere eksempler som kan gi grunnlag for refleksjon.

Angola og trepartskrigen – en historisk eksempel

Da Portugal trakk seg ut av Angola i 1975, fikk landet muligheten til å etablere en selvstendig stat. Samtidig konkurrerte tre væpnede frigjøringsbevegelser om makten:

  • MPLA, som bygget på en marxist-leninistisk ideologi og fikk støtte fra Sovjetunionen og Cuba.
  • UNITA, som opprinnelig var inspirert av maoistiske ideer, men senere utviklet seg til en antikommunistisk bevegelse med støtte fra blant annet USA og Sør-Afrika.
  • FNLA, en nasjonalistisk bevegelse som mottok støtte fra blant annet Zaire og USA.

Motsetningene mellom bevegelsene handlet ikke bare om ideologi, men også om politisk makt, regionale interesser og omfattende utenlandsk innblanding under den kalde krigen. Resultatet ble en lang og ødeleggende borgerkrig som varte fra 1975 til 2002. Krigen kostet hundretusener av mennesker livet og gjorde Angola til en sentral arena for stormaktenes rivalisering.

Angolas historie viser hvor store konsekvenser interne splittelser kan få når et folk står overfor avgjørende historiske veivalg.

En aktuell refleksjon for Øst-Kurdistan

De siste hendelsene i Øst-Kurdistan reiser naturlig spørsmål om den kurdiske bevegelsens evne til samling.

Hva er det i dag – utover ideologiske forskjeller, organisatoriske tradisjoner og politisk rivalisering – som hindrer en sterkere koordinering mellom de kurdiske styrkene? Hvilken betydning har samarbeidet mellom de politiske partiene i iransk Kurdistan dersom det ikke fører til større enhet eller styrker håpet blant befolkningen?

Det finnes ingen enkle svar. Samtidig viser historien at nasjonale bevegelser ofte står sterkere når de klarer å forene ulike politiske retninger om felles mål.

Derfor står to spørsmål igjen:

  • Det håpefulle spørsmålet: Kan den felles nasjonale identiteten bli sterkere enn de ideologiske forskjellene og legge grunnlaget for større samhold i møte med det iranske regimet?
  • Det bekymringsfulle spørsmålet: Kan vedvarende politiske og ideologiske motsetninger utvikle seg til interne konflikter som svekker den kurdiske saken, slik historien har vist i andre deler av verden?

Trump, kurderne og den nye sikkerhetspolitiske fortellingen i Midtøsten

Av: Jiyar Ketabi

Donald Trumps gjentatte uttalelser om kurdere og påstander om våpenleveranser til bruk mot Den islamske republikken Iran har de siste dagene blitt et av de mest omtalte og samtidig mest betydningsfulle elementene i amerikansk politisk retorikk om Iran. Trump har flere ganger hevdet at USA ønsket å bruke kurdiske aktører for å sende våpen til iranske regimekritikere, men at prosjektet mislyktes på grunn av manglende samarbeid fra kurdisk side.

Det mest interessante ved disse uttalelsene er imidlertid ikke nødvendigvis hvorvidt et slikt prosjekt faktisk eksisterte, men måten historien fortelles på: gjennom bevisst uklarhet, strategiske antydninger og gjentakelser. Trump bruker konsekvent den generelle betegnelsen «kurderne», uten å spesifisere hvilke partier, organisasjoner, regioner eller væpnede grupper han sikter til. Nettopp denne uklarheten ser ut til å være en del av budskapets politiske funksjon.

Strategisk uklarhet som maktmiddel

I internasjonal politikk – særlig innen proxykriger og skjulte sikkerhetsoperasjoner – er uklarhet ofte ikke en svakhet, men et verktøy. Trump unngår å forklare: hvilke våpen det dreide seg om, hvem som skulle motta dem, hvilke nettverk som eventuelt skulle stå for distribusjon og koordinering.

I reelle sikkerhetsoperasjoner distribueres ikke våpen tilfeldig. Slike prosjekter krever organisering, logistikk, opplæring og etterretningskoordinering. Dersom en slik plan faktisk eksisterte, er det lite sannsynlig at amerikanske myndigheter ikke visste hvor våpnene skulle havne eller hvem som skulle håndtere dem. Derfor fremstår Trumps uttalelser i stor grad som en psykologisk og politisk operasjon snarere enn en konkret avsløring.

Forsøk på å flytte ansvar

En mulig forklaring på Trumps retorikk er behovet for å håndtere begrensede resultater av USAs Iran-politikk. Til tross for økonomiske sanksjoner, militært press og psykologiske operasjoner har det ikke skjedd noen grunnleggende endring i Irans politiske system.

I slike situasjoner brukes ofte fortellingen om at «vi var klare, men våre partnere leverte ikke» som et middel for å flytte noe av ansvaret over på mellomledd og lokale aktører. Dette har USA gjort i flere tidligere konflikter, der sviktende resultater forklares med svake allierte, dårlig koordinering eller manglende samarbeid fra lokale grupper. I denne sammenhengen blir «kurderne» et praktisk og fleksibelt begrep:

  • De representerer ingen samlet statlig aktør
  • Det finnes ingen enhetlig kurdisk representasjon
  • Kurdiske aktører har begrenset diplomatisk beskyttelse på internasjonalt nivå

Dermed kan de omtales på en generell måte uten store diplomatiske kostnader.

Normalisering av den kurdiske faktoren

Samtidig handler Trumps uttalelser om mer enn å forklare tidligere nederlag. De kan også forstås som et forsøk på å normalisere ideen om kurdiske aktører som en del av de regionale maktbalansene rundt Iran.

Tidligere har slike scenarioer hovedsakelig blitt diskutert i sikkerhetsanalyser, lekkasjer eller uoffisielle rapporter. Når en tidligere amerikansk president åpent kobler kurdiske grupper til strategier mot Iran, flyttes temaet gradvis fra det skjulte til det offentlige politiske rommet. Dette sender flere parallelle signaler.

Signal til Tyrkia

Tyrkia har lenge reagert svært sensitivt på enhver styrking av kurdiske aktører i regionen. Fra Ankaras perspektiv oppfattes mange kurdiske grupper – uavhengig av ideologiske eller geografiske forskjeller – som deler av samme sikkerhetstrussel.

Ved å gjenta denne fortellingen kan Trump indirekte forsøke å venne Tyrkia til tanken om at den «kurdiske faktoren» fortsatt er et tilgjengelig strategisk kort i Iran-spørsmålet. Budskapet kan tolkes slik: Denne muligheten har ligget på bordet tidligere, den eksisterer fortsatt, og den kan aktiveres igjen i fremtiden.

Pressmiddel mot Iran

Uttalelsene fungerer samtidig som et psykologisk pressmiddel mot Iran. De signaliserer at USA ikke bare besitter tradisjonelle former for makt og press, men også kan bruke etniske og regionale spenninger som strategisk verktøy.

Selv om ingen konkret operasjon eksisterer, kan det være tilstrekkelig at muligheten holdes levende i offentligheten. Bare forestillingen om at slike alternativer vurderes, kan i seg selv fungere som avskrekking.

Indirekte budskap til kurdiske aktører

Retorikken kan også leses som et indirekte budskap til kurdiske grupper: Dersom lignende prosjekter oppstår i fremtiden, forventes større koordinering og tettere samarbeid med amerikanske strategier.

Kritikken av manglende kurdisk samarbeid kan derfor forstås som et politisk pressmiddel – et signal om at framtidig støtte kan avhenge av større tilpasning til amerikanske interesser.

Hvorfor «kurderne» – og ikke en konkret aktør?

Et viktig trekk ved Trumps fortelling er nettopp at han unngår å navngi konkrete stater, partier eller myndigheter. Dersom han hadde rettet anklager direkte mot en bestemt kurdisk organisasjon eller mot myndighetene i Kurdistan-regionen (Bashur), ville det fått langt større diplomatiske og juridiske konsekvenser. Ved å bruke den brede betegnelsen «kurderne» kan han: skape psykologisk press, sende flere budskap samtidig og unngå direkte juridisk og politisk ansvar.

En del av en ny regional virkelighet

Trumps uttalelser bør derfor ikke forstås kun som en historie om et mislykket sikkerhetsprosjekt. De inngår i en bredere strategi preget av psykologisk krigføring, narrativ kontroll og forberedelse av regionale aktører på nye maktforhold. Gjennom denne retorikken forsøker Trump samtidig å:

  • Flytte ansvar for tidligere nederlag
  • Normalisere en kurdisk rolle i strategier mot Iran
  • Presse Iran gjennom sikkerhetspolitiske signaler
  • Forberede Tyrkia på en mer permanent kurdisk faktor i regionale konflikter
  • Holde det «kurdiske kortet» tilgjengelig for framtidige indirekte operasjoner

Hvorvidt prosjektet Trump omtaler faktisk eksisterte, eller om det først og fremst er en politisk overdrivelse, er fortsatt uklart. Men selve gjentakelsen av denne fortellingen bidrar allerede til å forme en ny politisk og sikkerhetsmessig virkelighet i regionen.

Midtøsten i stormaktspolitikkens skygge og behovet for solidaritet

Av: Negar Enayati, Master i sosialt arbeid, kvinneaktivist, og medlem av Rødt og KJAR-Norge

Midtøsten er i dag preget av en stadig mer kompleks og alvorlig situasjon, der globale og regionale maktinteresser spiller en avgjørende rolle. USA, Russland og Kina er blant aktørene som på ulike måter søker innflytelse i regionen. Dette skjer ikke bare gjennom direkte politikk, men også gjennom støtte til ulike parter og konflikter. Resultatet er en utvikling der sivile rammes hardt, og hvor grunnleggende prinsipper om folkerett og menneskerettigheter settes under press.

De siste årene har voldsnivået i regionen vært svært høyt. Titusenvis av palestinere har mistet livet, og mange lever under ekstremt vanskelige forhold. Flere av handlingene som er gjennomført har av internasjonale aktører blitt omtalt som alvorlige brudd på folkeretten. Samtidig ser vi at også kurdiske områder, både i Vest og Øst Kurdistan samt i Iran, preges av militære angrep, politisk undertrykkelse og begrensninger på grunnleggende rettigheter.

Det er viktig å forstå denne utviklingen som en del av en bredere maktpolitisk dynamikk, der ulike stater og aktører handler ut fra egne strategiske interesser. Dette gjelder ikke bare én side. Samtidig viser erfaringen at sivile konsekvenser ofte blir nedprioritert når geopolitiske hensyn veier tyngst.

I møte med dette har lokal organisering og sivilsamfunn spilt en viktig rolle. I kurdiske områder har det vokst frem former for selvorganisering og politisk mobilisering med vekt på demokrati, likestilling og lokalt styre. Denne typen organisering har i perioder bidratt til stabilitet og til å beskytte sivile liv i en ellers uforutsigbar situasjon.

Samtidig gir utviklingen i Iran grunn til alvorlig bekymring. Økende undertrykkelse, arrestasjoner og bruk av dødsstraff rapporteres av flere menneskerettighetsorganisasjoner. Økonomiske sanksjoner og press har i tillegg ført til forverrede levekår for store deler av befolkningen, og det er ofte kvinner og barn som rammes hardest. Vold mot kvinner og innskrenkninger i deres rettigheter er en særlig alvorlig del av denne utviklingen.

Internasjonalt har reaksjonene i mange tilfeller vært begrensede eller selektive. Dette reiser spørsmål om hvordan menneskerettigheter praktiseres i global politikk, og i hvilken grad de brukes konsekvent. Dersom prinsipper om folkerett og beskyttelse av sivile skal ha reell betydning, må de gjelde uavhengig av politiske og strategiske interesser.

For Norge og europeiske land innebærer dette et ansvar. Som del av det internasjonale samfunnet og som forkjempere for menneskerettigheter bør man arbeide for en politikk som setter siviles beskyttelse i sentrum, støtter diplomatiske løsninger og bidrar til å dempe konfliktnivået.

I denne sammenhengen er også intern enhet og samarbeid viktig for utsatte grupper, inkludert kurdere. Samtidig er det avgjørende å kombinere dette med bredere solidaritet på tvers av folkegrupper og nasjonale grenser. Varige løsninger i regionen forutsetter ikke bare politisk enighet internt, men også internasjonal støtte til demokratiske prosesser, rettigheter og fredelige løsninger.

Midtøsten står ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan makt fordeles, men hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtiden. Her har også Norge et valg mellom å være en passiv tilskuer eller en tydelig stemme for folkerett, rettferdighet og solidaritet.

Rosa våpen, tause graver: To bilder av kvinner i Irans krig

Av: Jila Hassanpour, Leder i Solkurd

Et slående paradoks i den iranske propagandakrigen i 2026 er hvordan regimet forsøker å iscenesette kvinnen som en lojal, estetisert deltaker i statens militariserte prosjekt, samtidig som det i praksis retter dødelig makt mot nettopp kvinner som representerer en alternativ, radikal form for væpnet og politisk subjektivitet.

I løpet av april 2026 er flere kvinnelige kurdiske peshmerga- og geriljasoldater drept i iranske drone- og rakettangrep mot baser i Sør-Kurdistan (Nord-Irak). Blant de drepte er unge kvinner tilknyttet partier som Komala og KDPI, inkludert Neda Miri og Samira Allahyari og Ghazal Mowlan, som døde etter skader og manglende medisinsk behandling i etterkant av et iransk droneangrep.

Disse hendelsene er ikke isolerte. De inngår i en bredere militær kampanje hvor den islamske revolusjonsgarden systematisk angriper kurdiske opposisjonsmiljøer i regionen, selv i perioder med formell våpenhvile. Kurdiske områder har blitt utsatt for hundrevis av drone- og missilangrep siden krigens start.

I denne konteksten får regimets «kawaii»-estetikk en dypere politisk betydning.

Mens staten viser frem kvinner i hijab som smilende symboler på lojalitet, plassert ved siden av rosa droner og raketter, forsøker den samtidig å usynliggjøre eller delegitimere en annen type kvinnelig figur: den væpnede kurdiske kvinnen som aktivt utfordrer staten. Disse kvinnene representerer en videreføring av det samme opprøret som «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen artikulerte—men i en mer radikal, organisert og væpnet form.

Det er nettopp her den visuelle og ideologiske konflikten blir tydelig: Regimets kvinne: estetisert, kontrollert, avpolitiserende og integrert i statens narrativ. Den kurdiske kvinnelige krigeren: politisert, autonom, og eksplisitt i opposisjon til staten.

Der «Rosa propaganda» forsøker å temme og «rebrande» kvinnelig styrke som noe ufarlig og harmonisk, viser bildene av kurdiske kvinnelige krigere det motsatte: kvinner som ikke bare krever frihet, men som organiserer seg militært for å oppnå den.

Dette gjør også regimets strategi mer forståelig som et svar på frykt. «Kvinne, liv, frihet» var ikke bare et slagord, men en sosial kraft som i stor grad ble drevet frem av kurdiske områder og erfaringer. Når de samme områdene nå produserer væpnede kvinnelige aktører, representerer det en kontinuitet av motstand som staten forsøker å bryte, både fysisk gjennom angrep, og symbolsk gjennom propaganda.

På denne måten blir de rosa militærbildene ikke bare et forsøk på å nå Gen Z, men også et forsøk på å overskrive et konkurrerende visuelt arkiv: bildene av kvinner med våpen i fjellene, kvinner som ikke smiler for staten, men kjemper mot den.

Konsekvensen er at gatebildet, både i Iran og i den bredere regionen, nå rommer to uforenlige visjoner av kvinnelighet. Den ene søker å absorbere og nøytralisere opprør. Den andre insisterer på å fortsette det.

Kvinnelige styrker i Komala – Rojhelat 1980 – Les tilknyttet artikkel her i Solkurd

Fra Syria til Iran: Kampen om stat, identitet og føderalisme i Midtøsten

Av: Jiyar Ketabi

Utviklingen i Syria og Iran peker i samme retning: en økende konflikt mellom sentraliserte maktstrukturer og krav om demokrati, føderalisme og anerkjennelse av mangfold. Den kurdiske opposisjonen står midt i denne spenningen – og retter nå blikket mot Europa.

En region i politisk omforming

Midtøsten er inne i en fase der gamle maktstrukturer utfordres, men uten at nye, stabile systemer ennå har tatt form. I Syria utspiller det seg en «stille maktkamp» mellom ideologiske aktører og nye maktsentre etter Assad-perioden. Samtidig utspiller det seg en lignende, men mer eksplisitt konflikt i Iran.

Felles for begge landene er spørsmålet om statens natur:
Skal den være sentralisert og ideologisk styrt – eller pluralistisk og desentralisert?

Iran: Føderalisme som alternativ til autoritær stat

Under møter ved EU-parlamentet i Brussel den 15.04.26 og i intervjuer med bl.a. Rudaw har Mustafa Hijri (leder for Kurdistans demokratiske parti i Iran – KDPI) og andre kurdiske opposisjonsledere tydeliggjort sitt syn: Iran står overfor en grunnleggende strukturell krise.

Hijri beskriver staten som ikke-sivil og monopolistisk, og mener løsningen ligger i en demokratisk, føderal og sekulær modell. Dette samsvarer med vurderingene fra Abdullah Mohtadi (leder og generalsekretær for Komala-partiet i iransk Kurdistan), som understreker at Iran – med sitt etniske og kulturelle mangfold – er særlig egnet for føderalisme. Ifølge Mohtadi vil en slik modell kunne:

  • Skape intern stabilitet
  • Redusere konfliktnivået
  • Og bidra til bedre relasjoner med naboland

Dette står i skarp kontrast til dagens system, som ifølge Hijri er bygget på ideologisk kontroll, kriseskaping og regional intervensjon.

En stat i konflikt – med egne borgere og omverdenen

Både Hijri og Mohtadi peker på et sentralt poeng: Konflikten i Iran er ikke bare geopolitisk – den er intern. Hijri understreker at regimet har en «lang historie med konflikt både med sitt eget folk og det internasjonale samfunnet», og uttrykker liten tro på at forhandlinger alene vil føre til varig fred. Samtidig fremhever han at den kurdiske opposisjonen bevisst har valgt å stå utenfor den nylige krigen mellom Iran på den ene siden og USA/Israel på den andre. Kampen deres er langsiktig og uavhengig, ikke styrt av eksterne aktører.

Dette markerer en viktig posisjonering: Den kurdiske opposisjonen forsøker å fremstå som en intern demokratisk kraft – ikke et geopolitisk verktøy.

Mustafa Hijri og Abdullah Mohtadi i Brussel 15. april 26 – Bilde: Honia Azarbar

Parallellen til Syria: Den samme grunnkonflikten

Det som nå skjer i Iran, speiler i stor grad utviklingen i Syria. I Syria ser vi hvordan aktører som Det muslimske brorskap forsøker å posisjonere seg i et nytt politisk landskap, samtidig som de opprettholder en grunnleggende skepsis til føderalisme og desentralisering. Resultatet er en «myk maktkamp» om statens struktur og identitet. Den samme konflikten finnes i Iran:

SyriaIran
Kamp om post-Assad statens strukturKamp om post-regime statens fremtid
Skepsis til føderalisme blant sentrale aktørerFøderalisme fremmet av opposisjonen
Kurdiske rettigheter som test på demokratiKurdiske rettigheter som systemkritikk
Ideologisk vs pluralistisk statSentralstat vs føderal stat

I begge tilfeller blir kurderspørsmålet en lakmustest: Ikke bare for minoritetsrettigheter – men for hvorvidt en ny stat faktisk blir demokratisk.

Kurdisk strategi: Mellom realpolitikk og prinsipper

Den kurdiske opposisjonen i Iran fører en todelt strategi:

1. Intern legitimitet
– Kamp for språk, identitet og politiske rettigheter
– Avvisning av ekstern kontroll eller militær instrumentalisering

2. Internasjonal mobilisering
– Aktiv dialog med europeiske aktører
– Forsøk på å bygge bred opposisjonsallianse

Hijri har samtidig vært tydelig på at Europa må spille en mer aktiv rolle – ikke bare gjennom støtte til menneskerettigheter, men ved å bidra til reell politisk endring.

Europa som nøkkelaktør

I både Syria og Iran rettes forventningene i økende grad mot Europa. I Iran-sammenheng etterlyser opposisjonen:

  • Tydeligere politisk støtte
  • Koordinering av opposisjonskrefter
  • Og en mer konsekvent linje overfor regimet

Samtidig viser europeiske aktører – som belgiske sosialdemokrater – økende interesse for dialog, men konkrete tiltak lar fortsatt vente på seg.

Konklusjon: Én region – én grunnleggende konflikt

Utviklingen i Syria og Iran peker mot en felles realitet: Konflikten i Midtøsten handler ikke lenger bare om regimer – men om statens natur.

  • Sentralisert vs føderal
  • Ideologisk vs pluralistisk
  • Kontroll vs deltakelse

I dette bildet fremstår kurderspørsmålet som avgjørende. Ikke fordi det er perifert – men fordi det avslører kjernen i konflikten. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer etter dagens regimer. Spørsmålet er om nye systemer faktisk vil bryte med de gamle. Og nettopp der – mellom kontinuitet og reell endring – avgjøres fremtiden for både Syria og Iran.

Kurdernes dilemma i Irak – fanget mellom Washington og Teheran

Oversatt til norsk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Publisert på: theamargi.com den 25. mars.

Masrour Barzani, statsminister i den autonome Kurdistan-regionen i Irak, holder en pressekonferanse i den kurdiske byen Soran nær grensen til Iran 25. mars 2026. Bakgrunnen er et rakettangrep mot grenseområdet mellom Irak og Iran dagen før, 24. mars, der seks irakisk-kurdiske sikkerhetsstyrker ble drept. (Foto: Safin HAMID / AFP)

I uken etter de koordinerte angrepene fra USA og Israel mot Iran 28. februar, som markerte starten på krigen, tydet flere rapporter på at Washington vurderte å støtte iransk-kurdiske opposisjonsgrupper basert i Irak for å åpne en landfront inne i Iran. Donald Trump skal ha hatt samtaler med kurdiske politiske ledere i Kurdistan-regionen i Irak (KRI), inkludert Masoud Barzani fra Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Bafel Talabani fra Patriotic Union of Kurdistan (PUK). Meldinger om kontakt med Mustafa Hijri, leder for Kurdistans demokratiske parti – Iran (KDPI / PDKI), er fortsatt ubekreftede.

Amerikanske og israelske angrep rammet en rekke militære og strategiske mål over hele Iran, inkludert kommando- og kontrollanlegg, missilinfrastruktur og enkelte baser nær grensen mellom Iran og Irak. Ifølge enkelte analytikere kan dette ha vært ment å legge til rette for en inntrenging fra kurdiske styrker fra Irak. Flere medier har også rapportert at CIA har diskutert å forsyne iransk-kurdiske styrker med håndvåpen som del av en hemmelig innsats for å destabilisere Den islamske republikken.

En ny allianse av iransk-kurdiske partier ble etablert 22. februar for å samordne innsatsen mot regimet og fremme kurdisk selvbestemmelse. Medlemmene avviste imidlertid påstander om planlagte militære operasjoner inne i Iran og benektet at de mottar støtte fra USA.

Trump ser (foreløpig) ut til å ha trukket seg fra ideen om å støtte en kurdisk offensiv mot Den islamske republikken.

Som svar på en opplevd trussel om at iransk-kurdiske grupper kunne bli involvert i konflikten, gjennomførte iranske styrker – inkludert Revolusjonsgarden (IRGC) – grenseoverskridende drone- og missilangrep mot mål i Kurdistan-regionen i Irak, rettet mot iransk-kurdiske opposisjonsgrupper. Også regional infrastruktur og internasjonale militærbaser ble rammet av bredere gjengjeldelsesangrep.

Trump ser (for øyeblikket) ut til å ha gått bort fra planene om å støtte en kurdisk offensiv. Dette kommer etter kritikk om at en slik offensiv kunne gjøre Kurdistan-regionen sårbar for ytterligere gjengjeldelse – både fra iranske styrker og fra Iran-tilknyttede grupper i Irak. Risikoen ville vært særlig høy dersom USA senere trakk sin støtte til kurdiske styrker. Av denne grunn er både iransk-kurdiske opposisjonsledere og irakisk-kurdiske myndigheter forsiktige med å knytte seg tett til USA.

Flere analytikere stiller også spørsmål ved om en kurdisk offensiv faktisk kunne styrte det iranske regimet, og advarer om at et mislykket opprør kan føre til alvorlige represalier mot kurdiske sivile i Iran. Tidligere amerikanske tjenestemenn har dessuten påpekt at Irans persiske majoritet neppe vil ønske en væpnet kurdisk innmarsj velkommen. Andre analytikere uttrykker skepsis til om de kurdiske partiene vil ivareta interessene til hele befolkningen, og mener deres primære mål er kurdisk selvbestemmelse – noe som kan føre til en «balkanisering» av Iran.

Iranske kurdere i Irak

Siden 1979 har iransk-kurdiske partier både ført væpnet kamp og forsøkt å forhandle med Den islamske republikken. Allerede før den iranske revolusjonen førte sjahens autoritære moderniseringspolitikk og en sterkt sentralisert stat til diskriminering, marginalisering og undertrykkelse av kurdere. Etter revolusjonen videreførte det islamske lederskapet denne sentraliseringen, ekskluderte kurdiske representanter fra nasjonal politikk og opprettholdt undertrykkende tiltak. Vedvarende væpnet motstand og tilstedeværelsen av kurdiske grupper i Irak har ytterligere bidratt til at myndighetene i Teheran primært behandler kurderspørsmålet som et sikkerhetsproblem.

Gjennom flere tiår har mange iransk-kurdiske aktivister, politikere og krigere flyktet til Kurdistan-regionen i Irak. Blant disse er Democratic Party of Iranian Kurdistan (PDKI), hvis leder Abdul Rahman Ghassemlou ble drept i Wien i 1989 under forhandlinger med Den islamske republikken. Andre grupper i regionen inkluderer Khabat-organisasjonen for iransk Kurdistan og Komala-partiet, som ble grunnlagt i 1969 som en kommunistisk bevegelse og i dag er et sosialdemokratisk parti som arbeider for kurdisk selvbestemmelse innenfor Iran. Andre aktører omfatter Kurdistan Free Life Party (PJAK) og det uavhengighetsorienterte Kurdistan Freedom Party (PAK).

USAs omdømme blant kurdere

USA har opparbeidet seg et rykte for å svikte kurdiske samarbeidspartnere.

En nyere bølge av iranske, kvinnelige kurdiske peshmerga-krigere har sluttet seg til kurdiske grupper i Irak etter protestene «Kvinne, liv, frihet» i 2022. Mange av disse er tidligere aktivister og demonstranter som har flyktet fra undertrykkelse i Iran, og som bringer med seg både ideologisk motivasjon og kamperfaring fra tidligere konflikter – særlig fra operasjonene mot IS, som startet i irakisk Kurdistan i 2014 og senere spredte seg til Syria.

Under kampen mot IS støttet både Iran og USA kurdiske styrker i Irak, noe som også skal ha inkludert iransk-kurdiske krigere. Samarbeidet mellom USA og kurdiske aktører går imidlertid langt tilbake. På 1970-tallet, etter ønske fra Irans sjah, bevæpnet USA i hemmelighet irakiske kurdere i kampen mot Saddam Husseins regime. Etter Alger-avtalen i 1975 opphørte støtten brått, noe som muliggjorde omfattende represalier mot kurdere, med hundretusener av fordrevne og forfulgte som resultat. Dette oppleves som et historisk svik og har satt dype spor i kurdisk kollektiv hukommelse.

Den nyere amerikanske tilbaketrekningen fra støtte til de kurdisk-ledede Syrian Democratic Forces (SDF) i Syria illustrerer risikoen ved å stole på Washington. Etter regimeskiftet og fremveksten av Ahmed al-Sharaa valgte USA å støtte nye makthavere, noe som etterlot kurdiske styrker sårbare da den syriske nasjonale hæren rykket inn i deres områder. Mange kurdere knyttet til selvstyremyndighetene i Nordøst-Syria (DAANES) møter derfor samarbeid med USA med betydelig skepsis.

Regionale konsekvenser

Dersom kurdiske styrker går inn i konflikten, vil det åpne en ny landfront inne i Iran og potensielt motivere andre minoriteter til å gripe til våpen med støtte fra eksterne aktører. Samtidig vil et slikt scenario innebære betydelig risiko for de kurdiske partiene.

Historisk har USA benyttet minoritetsgrupper for å fremme egne regionale mål. For eksempel skal initiativet «Greater Middle East» fra 2007 ha inkludert hemmelige operasjoner til støtte for PJAK fra Nord-Irak, med sikte på å destabilisere Iran. Taktikker som nylig er foreslått av Trump er dermed i tråd med tidligere amerikansk praksis og neppe uventet i Teheran. Den islamske republikken har sannsynligvis forberedt seg på et slikt scenario i lys av den pågående krigen.

Utviklingen i Iran er uten tvil historisk og bidrar til å endre maktbalansen i Vest-Asia. For Kurdistan-regionen i Irak har dette store konsekvenser. Med økende spenning mellom USA og Israel på den ene siden og Iran på den andre, presses irakiske kurdere i økende grad til å velge side – noe som ytterligere trekker Irak inn i den regionale eskaleringen.

Tyrkia kan også komme til å intensivere militære operasjoner i Kurdistan-regionen, av frykt for økt aktivitet blant iransk-kurdiske grupper knyttet til PKKs ideologi eller tegn til økt kurdisk autonomi i Iran. Tyrkia har lenge betraktet ustabilitet og kurdisk selvstyre langs egne grenser som en sikkerhetstrussel og følger derfor nøye med på særlig PJAK.

Irakisk-kurdiske politikere balanserer derfor mellom å støtte kurdere i Iran og å beskytte stabiliteten de har oppnådd i egen region. Angrep fra eksterne aktører – inkludert Iran, Tyrkia og USA – synliggjør samtidig Bagdads begrensede kontroll over de kurdiske grenseområdene. Handlinger fra Kurdistan-regionen som utløser slike angrep kan styrke sentralmyndighetenes posisjon og øke spenningen mellom Erbil og Bagdad.

For iranske kurdere handler situasjonen om å finne riktig tidspunkt for å utfordre Teheran. Samtidig er det interne uenigheter om hvorvidt væpnet opprør er en realistisk strategi i lys av eskaleringen i mars. Selv ved en eventuell suksess vil uenighet om strategi, konkurranse om ressurser og langvarige rivaliseringer mellom partiene skape betydelige utfordringer for styringen av et fremtidig kurdisk område i Iran.

Dagens situasjon representerer derfor et avgjørende øyeblikk, der de kurdiske partiene vurderer sin rolle i et etterkrigs-Iran og hvilke betingelser som skal gjelde for samarbeid med eksterne aktører. For Irak og Kurdistan-regionen er hovedprioriteten å unngå å bli trukket inn i krigen mellom USA, Israel og Iran.


Kilde:
https://www.theamargi.com/posts/kurdish-dilemma-in-iraq-stuck-between-washington-and-tehran

Forfatter: Desirée Custers
Desirée Custers er prosjektleder og CARPOs representant i Brussel. Hun har flere års erfaring innen internasjonale relasjoner, inkludert såkalt Track 2- og 1,5-diplomati i Vest-Asia. Hun har tidligere arbeidet med Midtøsten- og Nord-Afrika-programmene (MENA) ved Stimson Center og EastWest Institute. I tillegg til sitt faglige engasjement for internasjonale relasjoner har hun en sterk interesse for kultur, særlig kunst og litteratur. Hun behersker nederlandsk, engelsk og arabisk flytende, og har gode kunnskaper i kurdisk (kurmanji) og persisk.

Mulig ny eskalering i Iran-konflikten kan bli mellom USA og Tyrkia

Merk: Denne teksten er basert på en analyse publisert i The Conversation og gjengir forfatterens vurderinger. Synspunktene tilhører forfatteren av analysen og reflekterer ikke nødvendigvis Solkurds standpunkter.

Kilde: «Why the next escalation in the Iran conflict could be between the US and Turkey».

Den pågående konflikten rundt Iran kan få en uventet ny front: spenninger mellom USA og Tyrkia. Ifølge analysen kan neste fase av konflikten oppstå dersom amerikansk strategi for å svekke Iran bringer Washington på kollisjonskurs med Ankara.

Et av hovedpoengene i analysen er at USA kan bli fristet til å støtte kurdiske væpnede grupper i Irak og vestlige deler av Iran som et middel til å svekke det iranske regimet innenfra. En slik strategi vil imidlertid være svært problematisk for Tyrkia.

Tyrkiske myndigheter har i flere tiår betraktet væpnede kurdiske grupper i regionen som en sikkerhetstrussel, særlig dersom de har forbindelser til Kurdistans arbeiderparti (PKK). Ankara frykter at en styrking av kurdiske militante grupper i Iran kan inspirere eller styrke lignende bevegelser i Tyrkia selv.

Dette gjør at en amerikansk strategi som involverer kurdiske styrker kan føre til alvorlige politiske og sikkerhetsmessige spenninger mellom de to NATO-allierte.

Tyrkia i en vanskelig balanse

Tyrkia har så langt forsøkt å holde seg utenfor en direkte militær konfrontasjon og har samtidig forsøkt å fremstå som en mulig diplomatisk mellommann mellom USA og Iran. Landet befinner seg likevel i en komplisert strategisk situasjon.

Som NATO-medlem huser Tyrkia viktige militærbaser og radaranlegg som spiller en sentral rolle i alliansens forsvarssystemer. Samtidig har Ankara økonomiske og energimessige interesser knyttet til Iran, noe som gjør en større regional krig svært risikabel for tyrkiske myndigheter.

Fare for bredere regional konflikt

Analysen peker på at konflikten i regionen allerede har potensial til å spre seg. Dersom USA i tillegg skulle velge å støtte kurdiske styrker mot Iran, kan dette ikke bare eskalere konflikten ytterligere – men også føre til økte spenninger mellom Washington og Ankara.

Dermed kan en konflikt som i utgangspunktet handler om Iran, i neste fase utvikle seg til en strategisk og politisk konfrontasjon mellom to viktige NATO-allierte.