I anledning den internasjonale kvinnedagen den 8.mars publiserer vi en omarbeidet versjon av Jila Hassanpours innledning på vårt seminar om kurdernes frigjøringskamp i Rojhelat (den kurdiskdominerte delen av Iran) i februar 2021. God 8. mars!

Kvinner i Rojhelat og deres rolle i frigjøringskampen!
Av Jila Hassanpour, februar 2021.

Kurdiske kvinners frigjøringskamp er både et ledd i deres kamp for likestilling og likeverd i samfunnet og en del av mange andre kriger og konflikter. Kvinner, og spesielt kurdiske og andre minoritetskvinner i Iran, har kjempet en flersidig kamp der deres etniske rettigheter som kurdere, arabere, baluchere osv., har stått på den ene siden, og kampen mot patriarkatet og innskrenkende religiøse strukturer i sine lokale samfunn, på den andre siden. De har altså kjempet mot begrensninger fra både familien, samfunnet og styresystemet på en og samme tid.

En del av den felles kampen

Når det gjelder kvinner i Rojhelat (Rojhelat betyr øst på kurdisk og er betegnelsen på området i Iran der flertallet er kurdere. Kurderne betegner et område i Tyrkia, Irak, Iran og Syria for Kurdistan. De fire delene omtales da som Nord (Bakur), Sør (Bashur) Vest (Rojava) og Øst (Rojhelat) ), kan deres situasjon heller ikke ses adskilt fra den generelle situasjonen for kvinner i Iran og deres kamp for like rettigheter i samfunnet. Som alle andre fenomener og hendelser som påvirkes av begivenhetene rundt, spesielt de områdene som ligger nærmest, har kvinnekampen i Rojhelat også blitt påvirket av både det som har foregått i andre deler av Kurdistan (Bashur, Bakur, Rojava), og lovene og reglene til den iranske staten som de er underlagt. Derfor er det på sin plass å ha en kort gjennomgang av noen av de viktige historiske momenter i kvinnekampen i Iran for å få et mer forståelig bilde av kvinnebevegelsen i Rojhelat. Innvirkningen fra de andre delene av Kurdistan på dette området, får vi dessverre ikke plass til i denne omgang.

Kvinner i Iran – en kort historisk gjennomgang

I begynnelsen av det fjortende århundre var det underutviklede iranske samfunnet preget av politisk kaos, kulturell tilbakeliggenhet og utenlandsk dominans. I den situasjonen var kvinnenes aktiviteter spredte og kan ikke betraktes som en kvinnebevegelse i betydningen en kollektiv, organisert og uavhengig bevegelse. Men det var elementer som var med på å forme den. Og det skjedde med den konstitusjonelle bevegelsen/revolusjonen i 1905 til 1911.

I Qajar-perioden (Qajar-dynastiet var den herskende familien i landet fra 1796 til 1925), deltok kvinner aktivt, men sporadisk først og fremst i økonomiske opprør knyttet til mangel på levebrød, skatteøkninger og lignende. Men de opprørske kvinnene var ikke særlig bevisste og fremmet heller ikke krav om likestilling. Gitt deres økonomiske og sosiale begrensninger kunne de heller ikke oppnå kjønnssentrert bevissthet og aktivitet, noe som krevde litt frihet fra kampen for daglig overlevelse. Det var først etter den konstitusjonelle bevegelsen at kvinnelige aktivister i små organisasjoner reiste spørsmålet om likestilling for første gang, og understreket behovet for juridiske og sosiale reformer for å forbedre livskvaliteten sin. Mektige og rike kvinner hadde imidlertid større anledning til å påta seg dette ansvaret, gitt deres status og tilgang til resurser.

Et eksempel er Zahra Khanom Tadj es-Saltaneh (1883-1936). Hun var datteren til kongen av Persia, Naser al-Din Shah. Zahra var en pionerfeminist i sin tid og var en av grunnleggerne av Foreningen for kvinners frihet (Anjımane Horriyyate Nsevan). Hun var også en intellektuell, forfatter, maler og aktivist som jobbet for kvinners rettigheter i Iran. Hun var også den første kvinnen som tok av hijaben i en rettsal og i kledde seg vestlige klær. Hennes memoarer ble publisert under tittelen Crowning Anguish: Memoirs of a Persian Princess from the Harem to Modernity 1884-1914.

Når vi ser på fremveksten av den uavhengige kvinnebevegelsen bør imidlertid ikke de politiske og revolusjonerende sammenhengene i regionen og verden glemmes. De første tiårene av det tjuende århundre var altså en periode med sosiopolitiske strukturendringer i Midtøsten og i nabolandene til Iran. Og ikke minst vokste det frem kvinnebevegelser. På denne tiden dannet for eksempel tyrkiske kvinner sin egen uavhengige organisasjon (1908) og Egyptiske kvinner deltok i utdannings- og propaganda-aktiviteter for å forbedre kvinners situasjon parallelt med at de deltok i de antikoloniale og nasjonalistiske bevegelsene på slutten av 1800-tallet.

Virkningen av den bolsjevikiske revolusjonen i Russland og kunngjøringen av like rettigheter for menn og kvinner i det sosiale, økonomiske og politiske liv var også veldig viktig i denne sammenheng. De første skrittene som ble tatt av den nyetablerte sovjetiske regjeringen, spesielt de tiltakene som hadde som mål å frigjøre kvinner i de sovjetiske asiatiske republikkene, må ikke oversees.

Den russiske revolusjonen i 1917

Skjebnen til Iran var nært knyttet til den russiske revolusjonen som også inspirerte kvinnerettsaktivister i Iran. Det faktum at den sosiale og juridiske utviklingen av kvinners rettigheter stammer fra en sosialistisk stat, økte appellen sosialdemokratiske og sosialfeministiske ideer fikk blant kvinnerettsaktivistene, og forsterket deres kamp og krav, inkludert fjerning av hijab, tilgang til utdanning, rettigheter i familien osv. Derfor, med dannelsen av det kommunistiske partiet i Iran (1920), begynte tre kvinneorganisasjoner med sosialistiske tendenser å jobbe umiddelbart.

«Kvinners velstand» og «Patriotic Women’s Society of Iran» og til slutt «Our Awakening Society», ble opprettet av en gruppe marxistiske kvinner som utgikk fra Patriotic Women’s Society. Alle tre gruppene begynte å publisere, og i årene mellom 1910 til 1920, ble det publisert mer enn 16 kvinne-blader/tidsskrifter.

Flere trekk ved den uavhengige kvinnebevegelsen i denne perioden er spesielt bemerkelsesverdige. For det første var det betydelige aktiviteter og aksjoner for utdanning og nyhetsbrev skrevet i hemmelige fora og publisering av (ukentlige) kvinnemagasiner for å få offentlig oppmerksomhet rundt kvinners situasjon, og for å mobilisere kvinner til å delta i kampanjer for kvinners rettigheter. Artiklene fokuserte mest på kvinners liv og utdanning, behovet for yrkesfaglige skoler for jenter, helseregler, kritikk av overtro som var utbredt blant kvinner, husholdningslære og barneoppdragelse, oppmuntring til forbruk av innenlandske varer og kamp for nasjonal uavhengighet og fremskritt, og kritikk av hijab. Mange kvinnerettsaktivister etablerte også jenteskoler.

For det andre hadde feminismens forkjempere i landet knyttet sin skjebne til den tidens intellektuelle samfunn. De så på prosessen som en modernisering av økonomiske og sosiale strukturer, slutten på politisk tyranni, sekularisering av juridiske og sosiale institusjoner, fjerningen av de to kolonimaktene på den tiden, nemlig Storbritannia og tsar-Russland, som etter deres syn, hadde hindret eller bremset utviklingsprosessen i landet. De hadde den strategisk-politiske evnen til å reise kvinnespørsmål midt i den nasjonale kampen og å knytte forbedringen av kvinners livskvalitet til sosiale og rettslige reformer. Denne politiske modenheten og selvtilliten var utvilsomt knyttet til fraværet av organisatorisk og politisk tilknytning (unntatt i noen få tilfeller) til partier og regjeringer.

For det tredje jobbet de for like rettigheter for kvinner i et internasjonalt og interregionalt samarbeid med andre kvinner. Et symbol på dette var den østlige kvinnekongressen, arrangert av syriske kvinner (1930) og iranske feminister (1932). På denne Kongressen deltok det kvinnelige representanter for regjeringsutpekte organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner fra Tyrkia, Syria, Libanon, Egypt, Afghanistan, Hijaz (tidligere arabisk kongedømme), Japan og Hellas. Hilsener fra kvinneorganisasjonene i Australia og Kina ble også lest.

Det skal bemerkes at den iranske regjeringens støtte til kvinners deltakelse på disse arrangementene var avgjørende. Støtten ble gitt hovedsakelig for å påvirke opinionen i utlandet, ikke fordi den var tilhenger av likestillingen i seg selv. Begge kongressene la vekt på like rettigheter for kvinner i familien, avskaffelse av polygami, obligatorisk grunnskoleutdanning, stemmerett for kvinner og lik lønn for likt arbeid. Det er trist at en ny generasjon kvinnerettsaktivister i mange land i Midtøsten som er i mer utviklete samfunn sosialt og økonomisk enn de som fantes i 1930-årene, fortsatt må kjempe for de samme rettighetene.

Iran under Reza Shah

Den daværende monarken Reza Shah gjorde mye for å modernisere landet på den tiden. Deriblant ble det åpnet ulike institusjoner for kvinners deltakelse i samfunnet. Men på den andre siden tolererte han ikke uavhengige kvinneorganisasjoner som jobbet for å fremme likestilling mellom kjønnene, som drev med feministiske ideer og aktiviteter. Alle ble forbudt og flere av kvinnene ble satt i fengsel etterhvert. Dette ga mer spillerom for det tradisjonelle og mannsdominerte tankesettet. Som motsatte seg det kvinnene hadde kjempet for og oppnådd fram til da. Det var til og med en slags «feminisme-fobi» blant de mest opplyste og utdannede elitene i landet.

Her bør det påpekes at hijab ikke har vært en viktig problemstilling blant kurdere og mange andre etniske minoriteter i Iran slik den var det blant den sjiamuslimske middelklassen i landet. Derfor har kvinner i de største byene i Iran hatt, og har fortsatt, som et av sine hovedmål å kjempe mot obligatorisk tilsløring. Hijab ble først utbredt i Kurdistan etter den islamske revolusjonen i 1979. Men det er fortsatt ikke like strengt som i andre landsdeler, spesielt innenfor den private sfæren. Derfor har fokuset hos kurdiske kvinnelige aktivister ikke vært på dette, men mest på det etniske/nasjonalistiske aspektet og folkets grunnleggende rettigheter. Nedenfor er det noen eksempler på det kvinnelige antrekket i ulike deler av Kurdistan på denne tiden.

Kurdiske tradisjonelle antrekk i Bashur/Rojhelat (venstre), Rojava (midten), 1920-tallet og hos Alevi-kvinnene i Bakur ved Dersim (høyre), ca. 1937-1938.

Kvinner i Rojhelat

Vi har flere eksempler på profilerte kvinner som har satt sine spor i den kurdiske frigjøringskampen, ikke minst når det gjelder det samfunnsmessige utviklingsaspektet. Her nevnes det bare noen få da det krever et større arbeid og en bredere historisk gjennomgang å trekke fram alle.

Hvis vi skal fokusere på fysisk militærdeltagelse, har det vært store utfordringer knyttet til dette for kvinner med tanke på den patriarkalske tradisjonelle samfunnsstrukturen som har vært dominerende i hele regionen. Til tross for dette kan vi finne solide historier om kvinner som har deltatt enkeltvis i ulike former for frihetskamp og krigshandlinger gjennom historien ved blant annet å kle seg i mannsklær eller ta over etter sine mannlige familiemedlemmer som har vært herskere i sine områder. Et eksempel er Qedem Xer (Ghadam Kheir) i Lorestan-området. I midten av 1920-åra kjempet hun i fem år mot hæren til Reza Shah Pahlavi og ledet motstandskampen og sine styrker alene etter at broren hennes ble drept av regimet. Hun skrev også brev til Sheikh Mahmoud Hafid i Bashur og ba ham slutte seg til kampen for å frigjøre Kurdistan for godt. Men han avslo av ulike grunner, blant annet fordi han var redd for å bli anklaget for å ha forlatt kurderne i Bashur for å tilslutte seg en rik kvinne i et annet område. Etter harde og blodige kamper, ble hun til slutt lurt til et forsoningsmøte, tatt til fange og satt i fengsel på livstid. Men hun nektet å gi opp til tross for omfattende press og tortur og ikke minst fristende tilbud fra Reza Shah, som for eksempel ekteskapsinngåelse med selve monarken. Hun døde i fengsel i 1929.

Når det gjelder kurdiske kvinners deltakelse i opplysningsarbeidet kan vi peke på forfatteren og poeten Masture Ardelan som var den første kvinnelige historikeren i hele Midtøsten på 1800-tallet (1804-1848). Hun var medlem av det føydale aristokratiet i hoffet til det ardelanske fyrstedømmet som var sentrert i Sne (Sne/Sanandej er fylkeshovedstaden i Kurdistan provinsen i Iran).

Den største og mest organiserte kvinnegruppen i Iran etter 1945 og etter fjerningen av Reza Shah var «Women’s Society» som ble dannet i tråd med målene og strategien til Det iranske folkepartiet (Tudeh-partiet) i Iran og under ledelse av noen kvinner som alle på en eller annen måte var i slekt med Tudeh-partiets ledere. De klarte å mobilisere og organisere et relativt stort antall utdannede kvinner fra middelklassen i byene. I det 20. århundre, i samsvar med endringene i folkets livsform, tankesett, politikk, de sosiale og økonomiske aspektene, og i takt med oppblomstringen av revolusjoner og kamper for frihet og suverenitet i verden, har kvinner også spilt sin rolle. Det har noen ganger innebåret å ta til våpen for å nå sine mål. Mål som blant annet inkluderte endringer av lover og regler for å sikre seg grunnleggende menneskerettigheter i samfunnet.

Under den kortlevde kurdiske Mahabad-republikken i 1946, etablerte kurdiske kvinner for første gang en forening som het «Kurdistans kvinneunion» (Yaketi jinani Kurdistan) der Mina Xanm, ektefellen til Qazi Mohemmed (Peshawa) var leder. Dette ga et viktig signal til kvinnene i et mannsdominert samfunn der kvinner var nesten uten like rettigheter med menn.

Komala og revolusjonen i 1979

I senere tid har kvinnene deltatt bredt i de ulike politiske bevegelsene i Rojhelat, om enn ikke alltid organisert og i form av egne militære styrker eller enheter. I årene rundt 1979 og den iranske revolusjonen, ble det dannet flere komiteer for kvinner i regi av det revolusjonære partiet Komala, først i byene Mariwan og Sne, og deretter i andre kurdiske byer som Shno, Naghada, Saghez osv. De var aktive i alle ledd og på ulike måter, både direkte i frontlinja og indirekte for å støtte peshmerga-styrkene i fronten. I tillegg hadde kvinner en sentral rolle i organiseringen av aktiviteter, aksjoner og demonstrasjoner, i opplæring og undervisning av andre kvinner og barn, i medisinske tjenester i landsbyer, og ikke minst i opplysningsarbeidet og den politiske oppvåkningen blant den øvrige kurdiske befolkningen i regionen under konfliktene mellom kurdiske peshmerga-soldatene og den iranske militærmakten.

I motsetning til de andre kurdiske bevegelsene på den tiden (1970-tallet), som prøvde å rekruttere nye medlemmer og vekke til live den kurdiske bevisstheten gjennom en slags psykologisk relasjonsoppbygging med kurdisk historie og motstandskamp, prøvde Komala å gjøre dette via opplysningsarbeid og kunnskapsspredning blant folket om årsakene til eksistensen av klasseforskjeller i samfunnet, sosialismens verdier, og deres faktiske rettigheter som arbeiderklasse vs. middelklassen osv.

Kort sagt kan situasjonen for kvinnebevegelsen i Iran i årene rundt den iranske revolusjonen oppsummeres som følger:

• Kvinner i Iran hadde klart å sikre seg en del grunnleggende rettigheter i tiden før den islamske revolusjonen i 1979, som f.eks. klesfrihet (dette er i seg selv ganske omdiskutert da mye av dette skjedde med tvang gjennom Reza Shah sin moderniseringsprosjekt). Men fortsatt var en stor del av dem uten utdannelse og var uten mulighet til å ta utdannelse. Dette var grunnen til at kvinner med ulike ideologiske overbevisninger og kunnskapsnivå, der noen støttet Khomeini og andre støttet venstreorienterte bevegelser som Tudeh, Mojahedin khalq, Chrike fedaiian osv., deltok side om side med menn i politiske aktiviteter mot Shah-regimet. Noe som resulterte i fjerning av regimet i 1979.

• Veldig kort etter revolusjonen oppstod det misnøye fra mange hold i hele landet, på grunn av den ensidige politikken og flere omdiskuterte ordre fra Khomeini og hans regime. En av disse ordrene var obligatorisk hijab for kvinner. Dette førte til at kvinner, inkludert kurdiske kvinner, igjen samlet seg og startet sin kamp for sine rettigheter. Men motstanden ble slått hardt ned, og derfor fortsetter kampen den dag i dag.

Etter revolusjonen i 1979 nådde undertrykkelsen av kurdere en topp. Khomeini var ikke villig til å akseptere det minste av kurdernes krav (som var «demokrati for Iran, og selvstyre for Kurdistan»). Det resulterte i flere blodige angrep og sammenstøt mellom regimet og kurdiske styrker. Eksempler er den blodige Newrozen (kurdisk nyttår) i Sne og den tre måneder lange krigen i samme by, hendelsene i Naqhada, osv. I hver og en av disse hendelsene spilte kvinner en viktig rolle, spesielt de som var organisert i Kurdistans demokratiske parti i Iran (KDPI) og Komala. Kvinnene har altså møtt mye motstand hele tiden, både fra sine familier og fra samfunnet. Og ikke minst fra sine mannlige kamerater/peshmergaer som så ned på dem og så deres kamp som en mulig trussel for den tradisjonelle maktbalansen mellom kjønnene. Dette har gjort at kvinner alltid har prøvd å jobbe mye mer enn sin reelle kapasitet for å unngå å bli sett på som mindreverdige.

Dagens situasjon i korte trekk

Irans samfunnsstruktur og rettssystem er fremdeles totalt mannsdominert, eller rettere sagt «Verge-dominert» der menn anses for å være kvinnenes overordnede i alle ledd. Sporene av dette eksisterer overalt i det iranske rettssystemet.

Men kvinners sosiale status, eller trenden til den sosiale bevegelsen til kvinnene i Iran i dag, står i skarp kontrast til disse lovene. Antall utdannede kvinner øker kraftig, mange kvinner arbeider innen litteratur og kunst, skriver i aviser, driver med kunstmaling og annen visuell kunst, opptrer i teatret, synger osv. De setter sine avtrykk på alt som skjer i samfunnet selv om det oftest følger med stor risiko. Og de gjør det noen ganger bedre enn sine mannlige kolleger/likesinnede. Men på den andre siden møter de tusen hindringer i samfunnet.

I et samfunn preget av et tradisjonelt syn på kvinnerollen i familien og i samfunnet, er også venstrevridde bevegelser og politiske partier dominert av den patriarkalske strukturen. Det kan man imidlertid finne hos de fleste partiene i resten av verden også. Og problemet ligger kanskje i en feilaktig forståelse av selve feminismen, noe som er en annen diskusjon. Men saken er at patriarkatet ikke bare er en tankegang, det er et system og en struktur som gjennomsyrer alle forhold i livet, fra det intellektuelle, politiske, ideologiske og kulturelle, til familie- og offentlige forhold, både hjemme og i samfunnet. Og den har dype røtter. Derfor er det ikke unaturlig å si at venstrepartiene, til tross for at de er de mest rettskafne og ærlige kreftene i samfunnet, har gjort veldig lite for kvinnespørsmålet og har vært og fortsatt er antifeministiske og patriarkalske.

Kvinner og kvinnerettighetsaktivister i Iran har forsøkt å undergrave de praktiske effektene av historisk undertrykkelse på seg selv og sitt folk ved å avsløre de juridiske ulikhetene og urettferdighetene som plager kvinner i alle samfunnslag. I tidene før den mer konservative fraksjonen dukket opp og før det lille pusterommet for kvinner i de siste ti årene, har kvinnelige opposisjonsgrupper med ulik orientering og legitimitet jobbet sammen under vanskelige sikkerhetsforhold.

Kvinners innsats har gått fra protestmøter, workshops eller kampanjer, for å protestere mot steining og henrettelse, forsvare politiske fanger osv., til å protestere mot andre helt enkle hverdagslige begrensninger de møter, som f.eks. forbudet mot sykling for kvinner og å gå inn på idrettsstadioner. Alt dette, inkludert deres deltakelse i kampanjer for å beskytte miljøet og dyrs rettigheter er et forsøk på å overkomme det å «ikke være sett eller hørt». Kurdiske kvinner i Rojhelat har stått for en bemerkelsesverdig innsats i alle disse aktivitetene, spesielt når det gjelder støtten til politiske fanger og miljøaktivisme.

Hindringene er likevel mange og varierte fra en tid og et sted til et annet. Økningen i arbeidsledighet, som ifølge offisiell statistikk er to til tre ganger høyere blant kvinner enn menn, har ytterligere svekket kvinnens stilling. Mangel på velferdstjenester og juridisk behandling av arbeidsrelaterte problemstillinger knyttet til kjønn, som har ført til økt fattigdom og utrygghet for kvinner og fremveksten av fenomenet «Pappeske-sovende» (hjemløs) og kvinnelige rusmisbrukere, sunket prostitusjonsalder og tidlig ekteskap blant jenter og mye mer, har naturlig nok gjort kvinners rettferdighetsbevegelse mer sårbar.

Økende undertrykking og økende motstand

For kvinneaktivistene er urettferdige arbeidsmarkedsforhold og økende forsinkelser av utbetalingen av lønn til kvinner like viktige for feministiske krav som andre krav, som tvungen tilsløring og ulike rettigheter i sivil- og familierett. Dette er godt illustrert av den store andelen kvinner i de siste årenes politiske og faglige protest-bevegelser, slik som protestene fra arbeidere, studenter, lærere og pensjonister og de spontane opprørene i januar 2017 og november 2019.

Gitt den lammende undertrykkelsen som preger Iran, og fraværet av uavhengige og ikke-statlige organisasjoner, er det kanskje ikke mulig for øyeblikket å snakke om en eller flere «kvinnebevegelse(r)» ut fra en tradisjonell definisjon. Det vil si en uavhengig kollektiv- og organisert kvinnekamp, med en bestemt strategisk og regelmessig aktivitetsplan (utenfor offisielle institusjoner). Men kampen for kvinner som søker rettferdighet, enten i form av å signere protesterklæringer (som fortsetter selv fra fengslene), eller i form av miljøaktivisme osv., tyder på en solid aktivitet uten nødvendigvis en organisatorisk samhørighet, uten propagandaverktøy eller mobiliseringsfasiliteter, og uten en bestemt politisk ledelse. 

Dette har svekket den dominerende fortellingen om makt og forvirret de som har makt. Det har skapt tvil og interne splittelser og dermed gjort makten sårbar. På den andre siden, med utvidelsen av nesten universell tilgang til mobiltelefoner, datamaskiner og nettbrett, og den utstrakte bruken av sosiale medier for politisk og kulturell mobilisering, dannelsen av informasjons- og rekrutteringsgrupper, kan ingen regjering i verden kontrollere spredningen av informasjon og nyheter. Unge kvinner i Rojhelat og hele Iran for øvrig, har nådd perfeksjonspunktet når det gjelder å bruke disse verktøyene.

Kanskje den viktigste lærdommen av en gjennomgang av de politiske og sosiale faktorene rundt kvinnerettsbevegelsen i denne delen av verden i forrige århundre, er viktigheten av kvinnebevegelsens uavhengighet fra regjeringen og politiske partier.

Den unge generasjonen som nå jobber ut ifra denne visjonen, i og utenfor landets grenser, er kanskje oppmerksomme på den triste ironien i denne regionens historie; nemlig at til tross for hundre år med strukturelle økonomiske, sosiale og kulturelle endringer, har kvinner fremdeles de samme kravene som de hadde i begynnelsen av det forrige århundret.

Kurdiske kvinner, som kvinner over hele verden, er engasjert i en hard kamp forankret både i det mannsdominerte samfunnet og i et internasjonalt patriarkalsk regime; et regime alliert med kapitalisme, imperialisme og fundamentalisme. Kurdiske kvinner kan og må gi verdifulle bidrag til frigjøringskampen på tvers av grenser, etnisiteter og nasjonaliteter, og det har de demonstrert til sitt ytterste i kampen mot IS på vegne av hele verden, i Rojava.

Kilder:

https://newprocess2010.files.wordpress.com/2011/06/shahrzad-mojab-ketab_2.pdf
http://- https://en.wikipedia.org/wiki/Zahra_Khanom_Tadj_es-Saltanehhttp://- http://www.movarekhan.com/blog/womens_organizations_in_iran_under_reza_shah/http://- https://www.wswakl-hawal.lima-city.de/%D8%B1%DB%86%DA%B5%DB%8C-%DA%98%D9%86%D8%A7%D9%86-%D9%84%DB%95-%D9%85%DB%8E%DA%98%D9%88%D9%88%DB%8C-%DA%AF%DB%95%D9%84%DB%8C-%DA%A9%D9%88%D8%B1%D8%AF-%D8%B3%D8%AA%D8%A7%D9%86%D8%AF%D8%A7/