Av Arnljot Ask
Omvalget i Istanbul søndag 23.juni var et viktig skritt framover for de som slåss mot de siste årenes totalitære utvikling i Tyrkia.
Det er ingen grunn til å slappe av og tro at Erdogan har gitt opp sitt prosjekt med å skaffe seg all makt som Tyrkias moderne sultan. Sjøl om landets økonomi nå skjelver og skaper store problemer for folk flest, har presidenten skaffet seg store personlige økonomiske ressurser og bygger opp infrastruktur, symboltunge palasser, militære strukturer og andre institusjoner som kan kontrolleres via statsapparatet. At han nå mistet full kontroll over landets viktigste by, betyr ikke at han har gitt opp kampen.
Den breie demokratifronten som påførte Erdogan valgnederlaget nå er fortsatt hardt presset på mange fronter. Erdogan har flertallet i de parlamentariske organene i Istanbul, Han vil bruke dette til å kjøpslå med og undergrave styret til CHPs Ekrem Imamoglu. CHP er også myke for Erdogans sjåvinistiske nasjonalisme. De har støttet erobringskrigene i nord Syria og nord Irak. De støtter også en hard politikk mot PKK-geriljaen, sjøl om de kritiserer den altomfattende krigen Erdogan har ført mot den kurdiske sivilbefolkningen de siste årene. CHP har vært i opposisjon til den såkalte Gulen-bevegelsen, som Erdogan samarbeida med fra slutten av 1990-tallet til de kom i konflikt med hverandre rundt 2013-14. Opposisjonen fra CHP sin side mot utrenskingene etter kuppforsøket i 2016 var derfor begrensa. De motsatte seg når deres egne ble ramma, og kritiserte eksessene som har erstatta store deler av statsapparatet og administrasjonen med lydige støttespillere for Erdogan. Men vi kan dessverre ikke si at CHP har vært noen konsekvent motkraft mot marsjen mot et totalitært Tyrkia som Erdogan har drevet fram med stor kraft siden 2014 – 2015.
Den faktoren som var utslagsgivende for Erdogans valgnederlag nå var at den kurdisk-tyrkiske opposisjonsbevegelsen bak Folkenes demokratiske parti (HDP) gikk inn for en taktisk allianse med CHP-alliansen. De lot være å stille opp egne kandidater i lokalvalgene i Istanbul, Ankara, Izmir og andre steder det var sjanse om å vippe Erdogan-alliansen av pinnen. Det vil være avgjørende for demokratikampen videre at alliansen mellom HDP og andre krefter som slåss mot kneblingen av ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og andre demokratiske og sosiale rettigheter blir utviklet videre. Det er å håpe at CHP kan gi et handslag tilbake her.
Utviklingen videre i Tyrkia avhenger også av verden utenfor. Gjennom sine krigstokter i nabolandene er landet blitt en del av geopolitikken, og myndighetene bryter internasjonale konvensjoner de har sluttet seg til. Krigen mot kurderne, både i og utenfor Tyrkia, sammen med kneblingen av opposisjonsbevegelsen i videste forstand, har skapt konflikt både med Europarådet, EU og menneskerettsorganisasjoner i de fleste leire.
En demning brast her like før ordførervalget i Istanbul, da isolasjonspolitikken mot kurderlederen Abdullah Öcalan fikk en knekk gjennom den politiske sultestreikampanjen som ble starta opp før jul 2018.
Om dette kan følges opp med en fornyelse av fredsprosessen med kurderne, som Erdogan skjøt i senk sommeren 2015, kan vi begynne å snakke om et tidevervskifte i Tyrkia. Norske myndigheter kunne da igjen begynne å gjøre seg klare til et nytt fredsmekleroppdrag. Men da må norske parlamentarikere først ta seg en tur til Strasbourg 18.september, hvor Europarådets Menneskerettighetsutvalg (ECHR) skal behandle Tyrkias anke på kritikken som ECHR kom med mot fengslingen av HDP-lederne Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag. Sammen med de to sitter hundrevis av andre HDP-tillitsvalgte bak lås og slå, mens rundt 14000 venter i rettskøene anklaget for på et eller annet vis å ha tilknytning til PKK. 100 000 andre som sitter i fengsel eller i rettskøer med politiske anklager illustrerer også at Tyrkia langt i fra kan erklæres som et demokrati bare fordi Erdogan gratulerte Imamoglu med valgseieren sist søndag.
Arnljot Ask,
styremedlem i Solidaritet med Kurdistan
Solidaritet med Kurdistan 