Vi skal delta på GLOBALISERINGSKONFERANSEN i Oslo
12. – 14. oktober 2018
Se: http://globalisering.no/

 SolKurd arrangerer Solidaritetstur til Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) i november 2018.  Landsstyremedlem Ashna Sablagi  forbereder turen og skal være reiseleder. E-post: ashnasablagi@gmail.com.  Mobil: 95847788.

Ta kontakt med Ashna for å få mer informasjon og viss du har innspill til reiseopplegget.

Planlagt avreise fra Gardermoen er fredag 23.  november og retur søndag 2. desember.

Se programmet for turen:   180609 Plan for Bashur-reise.

Uttalelse fra landsstyret i Solidaritet med Kurdistan  9. juni 2018.

I 2012 leda det demokratiske enhetspartiet (PYD) et opprør mot Assads regime i de tre områdene langs grensa mot Tyrkia der det er kurdisk flertall. Dette har nå utvikla seg til bygging av en tverrkulturell, demokratisk samfunnsordning: Den demokratiske nord-syriske føderasjonen. De nye myndighetene er sekulære. Flytting av makt fra menn til kvinner er et hovedpunkt.

Statslederne i Midtøstens regionale stormakter ser dette som en trussel: Kongen i Saudi-Arabia, Ayatollahene i Iran, presidentene i Tyrkia, Syria og Irak arbeider alle for å knuse demokratiprosjektet. En vellykka fleirkulturell føderasjon i Syria vil også være en trussel mot det sionistiske statsprosjektet til statsminister Netanyahu i Israel. De er innbyrdes uenige om mye, men frykter alle at Den demokratiske nord-syriske føderasjonen skal bli en modell for folkene i Midtøsten. Med sine tre invasjoner i Syria i løpet av knapt to år, er Tyrkia nå spydspissen i ødeleggingsarbeidet, med godkjenning fra Russland og USA/Nato. Tyrkia tok over der Islamsk Stat (IS )måtte gi opp etter nederlagene i Kobane og andre byer i løpet av 2015 og 2016.

Føderasjonen er et politisk prosjekt for fred og ei demokratisk utvikling i Syria. Det er et tverrkulturelt samarbeid der arabere, armenere, kurdere, turkmenere og andre folkegrupper deltar.  Føderasjonen er mot å dele opp Syria. De har nedkjempa IS militært og politisk, men arbeider nå med å bygge opp en sivil administrasjon, som kan ivareta innbyggernes behov og sikkerhet. Det langsiktige målet er et demokratisk, føderativt Syria.

Nå trenger Føderasjonen støtte og solidaritet for å ikke bli knust av fiendtlige naboer. Kampen de har ført mot IS og nå mot andre okkupanter, er en kamp for fred, demokrati og humanitet i hele Midt-Østen. Utfallet vil bli avgjørende for utviklinga i Syria og Midt-Østen. SolKurd oppfordrer fagforeninger, politiske partier og andre organisasjoner til å støtte kravene om tyrkisk tilbaketrekking fra Syria, humanitær hjelp og gjenoppbyggingsbistand.

Leserinnlegg i Dagbladet 12.6.18

https://www.dagbladet.no/kultur/norge-ma-folge-de-humanitaere-forpliktelsene-vi-har-anerkjent/69889253

Ja eller nei til tyrkisk okkupasjon?

Innlegg i Aftenposten 10.06.18

Av Erling Folkvord, Sara Baban og Johan Petter Andresen

Takk til statssekretær Audun Halvorsen for svar på vår kronikk 29. mai.

Halvorsen gir inntrykk av at Norge gjør stor humanitær innsats i det han feilaktig beskriver som «de kurdiskkontrollerte områdene og i Raqqa-provinsen.»

Norge har deltatt militært, politisk og humanitært. Regjeringa sa i 2012 at: «Norge anser i dagens situasjon Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket». Den frie syriske hæren (FSA) var Koalisjonens militære del. Terroristgrupper som omfatter tidligere IS-krigere, er med i FSA, og er del av Tyrkias okkupasjonsmakt i Syria.

Derfor 5 spørsmål:

1. Støtter regjeringa fortsatt FSA?
2. Hvor mange humanitære millioner fra Norge gikk i 2016 til «de kurdiskkontrollerte områdene og Raqqa-provinsen»?
3. Vil Norge samarbeide med Kurdiske Røde Halvmåne om hjelp til Afrin-flyktningene?
4. Å støtte FSA styrker jihadistene. Gir Norge hjelp der FSA og deres underbruk avgjør hvem som får hjelp?
5. I Stortinget sa daværende utenriksminister 2. mai: «Rundt én million mennesker i Syria har fått tilgang til vann- og sanitærfasiliteter.» Hvor bor disse menneskene?

Denne kronikken sto i Klassekampen 9.6.18 under en annen tittel.

Av Erling Folkvord, Sara Baban og Johan Petter Andresen

Den revolusjonære bevegelsen rundt Det demokratiske enhetspartiet (PYD) grep makta i Nord-Syria for snart seks år siden. Det skjedde da Assad-regimet trappa ned sitt militære nærvær. Regimet trengte å konsentrere seg om å slåss mot de ulike opprørsgruppene og jihadistene som med vestlig hjelp, inkludert Norge, prøvde å ta makta. Men lenge før maktovertakelsen i 2012 hadde det revolusjonære PYD arbeidet under jorda. De agiterte og organiserte for å fremme sin politikk om demokrati nedenfra, kvinnefrigjøring, religionsfrihet og føderalisme innafor den syriske statens grenser. Assad-regimets undertrykking før 2011 rammet både PYD og annen opposisjon. Borgerkrigen i Syria oppsto i forbindelse med den såkalte arabiske våren i 2011. I disse seks årene har PYD prioritert krigen mot IS (Islamsk stat). Først fordi IS tidlig gikk til frontalangrep mot de frigjorte områdene. Og fra høsten 2014 i samarbeid med USA, for å nedkjempe IS. Dette har skjedd parallelt med at Assad-regimet har nedkjempet sine motstandere i andre deler av Syria med hjelp av Russland, Hezbollah og Iran.

Nå går kampen mot IS-kontrollerte områder inn i den siste fasen. Det er snakk om kort tid før IS ikke kontrollerer noe område nord og øst for Eufrat-elva. Men skjulte IS-celler vil fortsatt være der.

Å forene folkene

Hva slags samfunn kan vi se konturene av i Nord-Syria? I dette området bor det, i likhet med hele Midtøsten, mange ulike folkegrupper: Arabere, turkmenere, kurdere, assyrere, tsjerkessere m.fl. Disse folkene har ulike religioner. Det finnes flere varianter av islam, ulike kristne retninger, jezidisme og flere andre.

Despoter har i årtusener hersket gjennom militær makt, kvinneundertrykking og ved å sette ulike folkegrupper, stammer og religioner opp mot hverandre. Splitt og hersk (Dividendum et regium), som de romerske keiserne sa. På syttenhundretallet kom kolonimaktene Storbritannia, Frankrike og Russland. I Midtøsten fortsetter stormakter og lokale despoter nå med samme gift. Den demokratiske revolusjonen i Syria er ei motkraft.

I desember 2016 oppretta en bredt sammensatt kongress Den demokratiske nordsyriske føderasjonen. Føderasjonens politikk er nedfelt i det Sosiale Charteret som kongressen vedtok: Alle folkegrupper har samme rettigheter og plikter. Det er tre offisielle språk: arabisk, kurdisk og assyrisk. Barn har rett til undervisning på sitt morsmål opp til 4. klasse. Deretter kan de velge ett eller flere av de andre språkene, pluss for eksempel engelsk eller fransk. (Syria er en tidligere fransk koloni). Charteret slår fast livssynsfrihet. Myndighetene er sekulære. Skolene har et nøytralt livssynsfag hvor man lærer om andres religion og likheter mellom religionene. Kunst og kultur har også en stor rolle i oppbyggingen av det nye samfunnet. Alle folkegrupper har rett til forholdsmessig representasjon i styrende organer. Det ble gjennomført valg på laveste nivå i de tre tusen «kommunene» i fjor høst. Og deretter valg til ledelsen i kantonene, som er neste forvaltningsnivå. «Kommunene» er små, noen steder rundt 100 familier. Kantonene kan til en viss grad sammenliknes med fylkesbegrepet i Norge, men med atskillig større lokalmakt. Valget av et parlament for hele Den den demokratiske nord-syriske føderasjonen er utsatt. Vi antar at det blant annet er for å vise kompromissvilje overfor Assads regjering. Det langsiktige målet er en politisk løsning for et samlet Syria basert på demokratisk føderalisme.

Stormakter, nabostater og Assad prøver å hindre gjennomføring av denne samlende politikken. De utnytter sterke reaksjonære tradisjoner knytta til fiendtlighet mellom de ulike folkegruppene. Tradisjoner som omfatter forfordeling av egne stammefrender og egen familie, snever religiøs sekterisme og årtusener med kvinneundertrykking.

De revolusjonære må inngå mange kompromisser. Det er langt i fra noen plankekjøring å sette en slik omveltende politikk ut i livet. Så er det samtidig tegn som tyder på at ledelsen i Føderasjonen ikke ser klassekampen innad i samfunnet, og at de heller ikke har en klar politikk for å sikre folkemakt i økonomien. Likevel, de sterke tiltakene som blir satt i verk for å etablere et reelt demokrati nedenfra med fokus på likestilling og kvinners rett til arbeid, lover godt.

Kvinnefrigjøring

Kvinnene hadde begynt å organisere seg lenge før revolusjonen kom til Nord-Syria. De samarbeidet på tvers av etniske skiller. En demokratisk-økologisk kvinnefrigjøring i opposisjon mot patriarkatet og undertrykkelsen av kvinner som preget Midtøsten. Denne bevegelsen baserer seg på refleksjon og kunnskap om egen historie, kultur, filosofi, sosial utvikling, likestilling og likeverd. Dette skjer både gjennom kommunikasjon kvinnene seg i mellom og sammen med mennene. Begge kjønnenes selvforsvar mot patriarkatet skal tilintetgjøre mannsdominans, sexisme og den oppfatninga at kvinnen er mannens eiendom. Med en slik plattform begynte kvinner å komme sammen og organisere seg.

Før den revolusjonære maktovertakelsen i 2012 var det klart at kvinnebevegelsen skulle ha en sentral rolle parallelt med revolusjonen ellers. Kvinnenes deltagelse og representasjon i alle ledd ville styrke revolusjonen og befolkningen. Medleder-ordninga betyr at alle lederverv deles mellom en mann og ei kvinne. I tillegg skal det på alle ledd være et folkevalgt organ av bare kvinner. Alle saker som handler om kvinner, skal behandles og løses av kvinner.

For å få til dette har de også lover som forsvarer kvinnenes rettigheter. Det finnes rene kvinnelige forsvarsstyrker, YPJ, i tillegg til at Syrias demokratiske styrker (SDF) har både mannlige og kvinnelige soldater.

Men det er langt igjen. Den tradisjonelle arbeidsdelingen i familien gir kvinnene dobbeltarbeid og mannen er fortsatt hovedforsørger. Det vil kreves mye kvinnekamp framover, men nå er det en situasjon der myndighetene og det formelle lovverket er på kvinnenes side.

Navigere i forhold til stormaktene

Fram til første verdenskrig fantes det ikke nasjonalstater i Midtøsten. De nåværende statene er i hovedsak et resultat av at Frankrike og Storbritannia delte opp området ut fra egne kolonimakt-interesser. Stikkordet er Sykes-Picot-avtalen. Splitt og hersk var et sentralt virkemiddel.

Dette var en viktig grunn til at kurderne ikke ble tildelt noe nasjonalstatsområde. De var flertallet i et område på størrelse med Spania. Slik er det fortsatt. Også andre folkegrupper forble uten «sin» nasjonalstat. De lokale herskerne i de nye kunstige statene har satsa på den samme splitt- og hersk-politikken. Kvinnene og minoritetene har fått lide. I Syria har Assad-regimet satsa på å gi arabiske stammer makt på bekostning av de andre folkegruppene. Fra 1970-tallet har dessuten Assad-regimet gitt privilegier og maktposisjoner til alawittene, en religiøs gruppe de selv tilhører. De siste årene har regimet knytta seg til Russland ved å tillate bygging av fly og flåtebaser i landet. I forbindelse med borgerkrigen har regimet blitt såpass svekka at det nå i realiteten er Russland som dikterer den overordna politikken i Syria, i samarbeid med Tyrkia og Iran. Bashar al-Assad har blitt en nikkedokke for stormaktsinteresser.

Vestens stormakter, så vel som Tyrkia, Israel, Saudi Arabia og andre Gulf-stater, utnytta den arabiske våren i 2011. De satsa i første omgang på å styrke sine posisjoner ved å støtte demokratifiendtlige krefter og jihadister som ville bekjempe Assad. Etter at Russland gikk aktivt inn i den militære konflikten ble disse drevet tilbake.

De demokratiske kreftene i Nord-Syria ble høsten 2014 utsatt for en voldsom offensiv fra Den Islamske Stat (IS). De holdt på å tape Kobanê. Det ville gitt IS kontroll over store deler av Nord-Syria og dermed grensa til Tyrkia. I den pressede situasjonen åpna de for samarbeid med USA for å få luftstøtte. Etter seieren ved Kobanê har de demokratiske kreftene fortsatt den militære kampen mot IS i samarbeid med USA. De prøver å unngå å komme i militær kamp mot Assad-regimet. USA utnytter samarbeidet til å etablere seg militært i Nordøst. Det er et tveegget sverd for de demokratiske myndighetene, ettersom USA arbeider for å styrke sine posisjoner slik at de kan diktere politikken deres. Vårt inntrykk er at USA ikke har lyktes hittil.

I og med at stormaktene Russland og USA begge er godt etablert i Syria, er det stor fare for at landet går mot en oppsplitting. Føderasjonen ønsker ikke det. Folkene i Syria er heller ikke tjent med det.

Tyrkia

Tyrkia har styrka sine posisjoner voldsomt ved å samarbeide med vestens stormakter gjennom Nato og samtidig ved å samarbeide med Russland og Iran. Russland har nå latt Tyrkia annektere store områder i Nord-Syria. Russland og Tyrkia gjennomfører nå demografiske endringer der titusener flyttes fra områder lengre sør til områder under tyrkisk kontroll. I Afrin har 130 000 kurdere flykta fra den tyrkiske invasjonen. Nå fylles husene deres av jihadister som kjempa mot Assad i Øst-Ghouta, utenfor Damaskus og i andre områder sør i Syria. Tyrkia truer med å utvide annekteringen ved å angripe nye områder under de demokratiske myndighetene.

Syrias indre problemer kan bare løses av befolkningen i Syria. Men nå er det stormaktene og de regionale maktene som kjemper om krigsbytte og kontroll. Når som helst kan for eksempel USA inngå en avtale med Tyrkia som innebærer at Tyrkia får anledning til å gå til enda en krig mot de demokratiske kreftene og på den måten utvide sin annektering. Kilder i Syria forteller at slike forhandlinger pågår.

Stormaktenes og de regionale maktenes kamp om Syria er en del av den verdensomspennende kampen mellom stormaktene. USA er på vikende front. Russland styrker seg. Ingen av dem forsvarer den syriske befolkningens interesser.

Denne stormaktskampen kan splitte opp Syria. Ei splitting som bare gavner stater som vil ta over kontrollen med land og naturressurser som tilhører befolkninga. Den demokratiske nord-syriske føderasjonen er nå ei sterk kraft mot ei slik oppdeling. Folk i Norge bør støtte de demokratiske kreftene i Syria. De viser vei for en framtidig løsning for hele Midtøsten. Det vil også folket i Norge være tjent med.

Det siste halvåret har norsk Kurdistan-politikk flere ganger blitt tema i Stortinget. Representanter fra SV og Rødt har bidratt. Fra vår kontakt med politikere i andre partier vet vi at mange bryr seg. En rekke folkevalgte er skeptiske til den politiske linja regjeringen følger overfor de tyrkiske invasjonene i Syria i de siste to årene. I SolKurd er vi selvsagt glad for at stortingsrepresentanter engasjerer seg.

SolKurd har et videre perspektiv og arbeider i forhold til kurdiske bevegelser i alle de fire delene av Kurdistan. Det vil si i Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Men stortingsdebatten 13. juni vil første og fremst gjelde Tyrkia og Nord-Syria.

Tyrkia, Norges NATO-allierte, invaderte i august 2016 et område i Syria som er like stort som Vestfold. I oktober 2017 rykka tyrkiske styrker inn lengst nord i Idlib-provinsen. I første omgang med observasjonsposter. I januar i år angrep Tyrkia så Afrin-området i Syrias nord-vestlige hjørne. De fleste som bodde der, er kurdere. I tillegg til titusentalls flyktninger fra andre deler av Syria. I løpet av krigsårene hadde de søkt tilflukt i fredelige Afrin. Tyrkia okkuperer nå et sammenhengende område i Syria og har mange observasjonsposter i Idlib. Den sørligste er 150 kilometer fra grensa.

Ta et tankeeksperiment som kan illustrere Tyrkias opptreden overfor et naboland: Hva ville verden si om Sverige okkuperte Østfold og litt av Akershus og så oppretta militære observasjonsposter helt til Sundvollen, ikke langt fra Hønefoss? Kunne det ha blitt tema i FNs sikkerhetsråd?

Mer enn 100 000 Afrin-flyktninger lever nå under de forferdeligste forhold i det isolerte Sheba-området mellom Afrin og Aleppo. Kurdiske Røde halvmåne ber om nødhjelp – raskt.

SolKurd oppfordrer stortingsrepresentantene: Sørg for at Norge følger de humanitære forpliktelsene vi har anerkjent og hjelper de som er fordrevet fra sine hjem i Afrin. Og vis at vi ikke godtar at respekten for folkeretten brytes ned, heller ikke av våre allierte.

                                                           Erling Folkvord,

                                                           på vegne av Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

Nedenfor er et forslag fra Bjørnar Moxnes

Og her er merknadene til partiene i utenriks- og forsvarskomiteen

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2017-2018/inns-201718-394s/?m=1