Stikkordarkiv: Palestina

Frigjøringskamp i Midtøsten – PKK OG PLO I Libanon på 1980-tallet

Postet den av

Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.

I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!

De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.

Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit?
I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.

Fra sør i Bekaa dalen

Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).  

I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt?
Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.

Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen….
Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere.  De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke. 

I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…


Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.

Hvordan var oppholdet i leira?
Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.

Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira?
Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.

Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.  

Frigjøringskamp i Midtøsten  – PKK og PLO i Libanon på 1980-tallet

Postet den av
Svein Olsen

Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre

Nasjonale rettigheter for kurderne
1960 og -70-tallet var også i Tyrkia prega av at folkelige bevegelser for demokrati, sosialisme, kommunisme (og maoisme) vokste fram. Et mangfold av organisasjoner blei danna i byer, på universiteter og arbeidsplasser. Noen av dem revolusjonære. I Tyrkia var så godt som ingen av disse gruppene/bevegelsene opptatt av nasjonale rettigheter for den store kurdiske minoriteten – 20 % av befolkninga. Arbeiderklassens opprør hadde både første og andre prioritet. Motsetninga mellom kapital og arbeid var dominerende. Det Kurdiske Spørsmålet blei sett på som ei avsporing av kampen mot fascisme, kapital og borgerskap. Den kemalistiske (Kemal Atatyrk var Tyrkias grunnlegger og ideolog) statsideologien: «I Tyrkia finnes bare tyrkere!» sto sterkt også på venstresida. Andre nasjonaliteter, som den kurdiske, fantes ikke! Men undertrykkinga av kurderne var blitt utålelig, og kampen for nasjonale demokratiske rettigheter var blitt et brennende spørsmål. Mange kurdere deltok i partiene og organisasjonene på venstresida, men fant ikke rom for en kurdisk identitet. Det resulterte i 1978 i opprettinga av Det Kurdiske Arbeiderpartiet – PKK. 

PKK tok fra starten av mål av seg til å organisere vanlige kurdere for frigjøring av den kurdiske nasjonen, intet mindre. De så for seg et sosialistisk og fritt Kurdistan. Og i resten av verden vokste samtidig sterke nasjonale frigjøringsbevegelser sammen med mangfoldige bevegelser for sosialisme og kommunisme.

Supermakts-rivalisering og statskupp
Rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet var tetna til, og Midtøsten med Palestina var blitt «balansepunktet» i denne kampen – med kontroll over oljeressursene som hovedspørsmål. Den sionistiske staten Israel, oppretta på okkupert palestinsk land i 1948 og NATO-medlemskap for Tyrkia, blei viktige redskaper for USA og Vesten. Sovjet satsa på de nye nasjonalstatene på den arabiske halvøya, spesielt Syria, Egypt og Irak – og på PLO – Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Det er verdt her å nevne at Sovjet hadde støtta opprettelsen av sionist-staten Israel.
I 1980 gjorde «den dype staten», fascistene i Tyrkia, militærkupp. De følte seg trua av en voksende arbeiderklasse og de mange demokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelsene som fikk stadig større oppslutning. Hele den tyrkiske statens voldsapparat blei satt inn for å knuse disse bevegelsene. Mange av dem var revolusjonære, og noen organisert som geriljaorganisasjoner, men de var uerfarne, splitta og hadde ingen felles plan. Flertallet var studenter, fra byene, og uten erfaring med våpenbruk. Alt dette sto nå i fare for å bli knust. De måtte nå gå under jorda. Det ramma også PKK, som kanskje blei sett på som den farligste trusselen.

Frigjøringskamp og internasjonal solidaritet
I nabolanda Libanon og Syria opererte derimot PLO, Den Palestinske Frigjørings-bevegelsen, relativt fritt. Den var nå en erfaren geriljaorganisasjon etter to tiårs væpna motstandskamp mot staten Israels etniske rensing og fordriving av den palestinske befolkninga. Store og små palestinske flyktningeleirer i Palestinas naboland blei rekrutteringsarena og folkelige baser.  Palestinerne utnytta en svak libanesisk stat og et syrisk regime knytta til Sovjet, som begge så det som formålstjenlig å gi rom for palestinerne, for å styrke egne interesser, regionalt og globalt.

Allerede før militærkuppet i Tyrkia i 1980 hadde ledelsen i PKK oppretta kontakt 

med PLO i Syria og Libanon (Damaskus og Beirut). Øcalan måtte forlate Tyrkia, og dro til kurdiske venner i Syria i 1979. Både kurdere og palestinere så at de hadde felles motstandere og interesser, og var en del av en verdensomspennende kamp mot imperialisme og for nasjonale rettigheter, frihet og demokrati. Internasjonal solidaritet var på 1970-tallet ikke et slagord, men over heile verden praktisk politikk og felles kamp for ei bedre fremtid i en avkolonisert verden. Mange tyrkere fra revolusjonære organisasjoner dro til Libanon i andre halvdel av 70-tallet. Det samme gjorde kurdere fra Syria og Irak, blant andre Jalal Talabani.

De fleste av palestinernes organisasjoner var inspirert og sprunget ut av pan-arabiske nasjonale bevegelser på 1950- og -60-tallet, blant anna med Egypts president Gamal Abdel Nasser (død 1970) i spissen. På 70-tallet innså palestinerne at frigjøring forutsatte uavhengighet fra andre arabiske ledere. Men de hadde mange medlemmer fra andre arabiske land. Den palestinske revolusjonen var en del av en større arabisk revolusjon. Også mange kurdere og tyrkere deltok i den palestinske frigjøringskampen. På denne tida var væpna organisering og geriljakamp den viktigste kamp-metoden over heile verden. Samarbeidet var også verdensomspennende. I Libanon hadde PLO åpna sine treningsleirer for revolusjonære og frigjøringsbevegelser fra andre deler av verden. Også fra Tyrkia.

PKK drar til palestinerne/PLO i Libanon
Kontakten mellom PKK og PLO resulterte i at PKK fikk tilgang til sikre baser i Libanon; først og fremst i Bekaa-dalen og fjella rundt. De reiste også «fritt» til og fra gjennom Syria. Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 reiste mange kurdere fra PKK til disse basene. Her fikk de trening i geriljakrigføring av erfarne fedai – palestinske geriljafightere, opphold, mat, våpen mm. De fleste hadde tilhold i palestinernes egne leire, i mindre grupper først og fremst hos PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) og DFLP (Den Demokratiske ……), og noen også hos Fatah. Men PKK fikk også opprette sin egen leir – Akademiet i Bekaa, der de styrte og utvikla seg på egne premisser. I Akademiet kunne det være et par hundre under opptrening og skolering i noen måneder av gangen. PKKs målsetting var å bygge opp en politisk skolert og væpna geriljaorganisasjon for å kunne ta opp kampen mot den fascistiske staten og undertrykkinga hjemme i Tyrkia. De skulle hjem igjen etter endt utdanning i Akademiet. Det samla antallet som blei utdanna her er usikkert; kanskje meir enn ett tusen. Sjøl om det på denne tida var kvinner med i PKK, også på stiftelseskongressen, var det svært få, om noen, kvinner i disse leirene i Libanon.

Palestinsk nederlag og kurdisk oppvåkning
Oppholdet og treninga sammen med PLO varte heilt til PLOs geriljahær led nederlag etter Israels invasjon i Libanon i juni 1982/-83. Først i Beirut i september 1982 og seinere i Tripoli i 1983. De måtte forlate Libanon. Det skulle vise seg å bli katastrofalt for PLO. Geriljaen måtte dra fra Libanon og mista sine baseområder. Lederne havna i Algerie og Tunis.
For PKK fikk PLOs nederlag i Libanon motsatt effekt. Det blei starten på «veien hjem», hjem til frigjøringskamp i Tyrkia. Samarbeidet med og oppholdet hos palestinerne i Libanon og Syria skulle vise seg å bli heilt avgjørende for framtida til PKK. De var den eneste av 1970-tallets organisasjoner fra Tyrkia som overlevde militærkuppet i 1980, og oppholdet i Libanon. De kom styrka ut, både organisatorisk, politisk og militært. De etablerte etterhvert nye baseområder, blant anna i Kandil i Bashur/Irak.                                                                       

                                                           
1984 gjennomførte PKK for første gang militære operasjoner inne i Tyrkia. 

Noen av PKKs fightere havna i juni 1982 midt i den Israelske invasjonsbølgen. De måtte velge mellom å sloss sammen med palestinerne eller dra seg ut. Noen titalls valgte å bli. 13 av dem falt i kampene de første dagene, ved Baufort castle Korsfarerborgen) like ved grensa til Israel. Og vel et titalls blei tatt til fange og havna, sammen med fleire tusen andre fanger, i israelske leirer inne i Israel.

I desember 2022 intervjua jeg en av disse kurderne. Det kan du lese i neste medlemsbrev.