Helga 2. til 4. desember avholdt Kurdistans Nasjonal-Kongress (KNK) sin 21. kongress i Baarlo i Nederland. Vi, Erling Folkvord og Svein Olsen (landsstyremedlemmer i Solkurd), deltok som gjester. Drøyt førti av medlemsorganisa-sjonene var tilstede. KNK ble oppretta i 1999 og har bl.a. som formål å prøve å finne løsninger på interne problemer blant kurdere, og eliminere motsetningene blant partier og politiske grupper i Kurdistan og deres støttespillere.

Nedenfor finner dere et utdrag/sammendrag av et intervju vi gjorde under kongressen med en representant for den kurdiske kvinnebevegelsen Kchar, i Rojhelat (Øst-Kurdistan):

Du representerer Kchar. Hva er Kchar?

«Kvinnekampen i den kurdiske delen av Iran, og resten av landet, er ikke ny. Men Iran er i dag blitt et stort fengsel for alle landets kvinner, uavhengig av etnisitet (kurder, balucher, araber, perser …). Kvinneundertrykkinga handler både om kjønn, nasjonale og demokratiske rettigheter og økonomi. Det nye nå er at kurdiske kvinner har laga sine egne organisasjoner, uavhengig av politiske partier. Kchar blei stifta i 2014, og er åpen for alle kvinner, ikke bare kurdere. Kvinnekampen har førsteprioritet for oss. Tilpassa forholda i Kurdistan/Iran. Vi snakker egentlig om den kurdiske  «Kvinnefronten».                                                                               
«Vi har også tatt initiativ til en ny organisasjon for kvinner fra organisasjoner inne i Afghanistan, og i andre deler av Iran og Kurdistan. Det er ikke nok å frigjøre de kurdiske kvinnene. Alle minoritetskvinner i Iran og kvinner i nabolanda må bli en del av dette».

Hvorfor skjer det som skjer akkurat nå:
«Kvinner og kvinnebevegelsen i Rojhelat har henta inspirasjon fra kvinners erfaringer i de andre delene av Kurdistan, spesielt i Bakur (Tyrkia) og Rojava (Syria), spesielt praksisen med egen autonom kvinneorganisering. For oss har også fokus på miljø og økologi vært viktig. Dette grasrotarbeidet har nå pågått i 15 -20 år, både i byene og på landsbygda. Opprøret er derfor ikke en spontan reaksjon på drapet på Mahsa Amini, men dette var ‘dråpen’ som fikk glasset til å renne over».  «Akkurat nå er det tre faktorer som er drivkrafta bak opprøret:

• For det første kvinnenes og ungdommens opprør mot patriarkatet og deres stat. Dette er samtidig en stor miljøbevegelse. Kvinneundertrykkinga er blitt den viktigste metoden for undertrykking og kontroll. 
• For det andre er det en stor streikebevegelse i arbeiderklassen i heile Iran. Mellom mars 2021 og mars 2022 rapporterer iransk fagbevegelse at det har vært over 4000 streiker og aksjoner over heile Iran. 
• Den tredje faktoren er de andre minoritetenes organisering og kamp for sine nasjonale demokratiske rettigheter. Balucher, arabere, azerer, turkmener …                

Dette er alliansen som nå utgjør den revolusjonære bevegelsen som forsøker å kaste Khamenei og regimet i Iran».

 Hadde dette vært mulig uten de siste 10-20 åras kvinneorganisering?
«Aldri! Dette hadde ikke skjedd uten kvinnene og kvinners sjølorganisering».

Det er sterke motkrefter. Kan dette lykkes?
«Vi tror på dette, og på vårt alternativ; en demokratisk konføderalisme, gjerne innafor Irans grenser, med kvinner i ledelsen. Vi tror på oss sjøl og tror vi vil lykkes».