Lørdag 9. januar gjennomførte Det kurdiske kvinnenettverket i Oslo en demonstrasjon mot kvinnedrap.

Lida Werts holdt følgende appell:

Tale lørdag 9. januar 2021

For 8 år siden skjedde et brutalt attentat i Paris.  Den tyrkiske staten vendte seg mot kurdiske kvinner i kampen for kurdisk eksistens, mot kurdisk folkemord og kvinnens frigjøringsbevegelse. 

Sakine Cansız (Sara), en av grunnleggerne av den kurdiske frihetskampen og av den kurdiske kvinnebevegelsen,

Fidan Doğan (Rojbin), som representerte kurderne innen eksilenes diplomati,

 og Leyla Şaylemez (Ronahi), et medlem av ungdomsbevegelsen, ble myrdet av den tyrkiske staten.

Som den europeiske kurdiske kvinnebevegelsen, på 8-årsjubileet for massakren, vi minnes Sara-Rojbin-Ronahi med respekt og takknemlighet;

Vi fordømmer dette dårlige angrepet med hat og sier at vi er mer målbevisste enn noen gang i kampen for å gjøre gjerningsmennene til ansvar.

Mordet på 3 kurdiske kvinnelige revolusjonærer ble gjennomført som en del av det fascistiske Turkiske Erdogan-regimets helhetlige krigskonsept.  Kreftene som gjennomførte massakren, er klare.  Som en fortsettelse av den internasjonale konspirasjonen mot det kurdiske folks leder Abdullah Öcalan ble dette politiske drapet begått med støtte og partnerskap fra internasjonale makter og på Erdogans instruksjoner.  Tyrkisk secret service, MİT, var planlegger, Ömer Güney er hit mannen.

 Det kurdiske folket og deres venner har ført og opplyst kampen for å opplyse massakren fra den aller første dagen.  For kurderne er gjerningsmannen klar; Bevisene ble presentert for samvittigheten, til både det franske rettsvesenet og den demokratiske offentligheten, for de som er juridisk ansvarlig.  Problemet er imidlertid det internasjonale konseptet og medvirkning bak massakren.  Dessverre har den franske staten ikke vært i stand til å handle utenfor dette konseptet på 8 år, og har ikke klart å kvitte seg med stillingen i slagordet » Taushet sier mer enn 1000 ord «.  Derfor forblir massakren i Paris fortsatt som en svart flekk, juridisk, politisk, samvittighetsfullt og moralsk.

  Til tross for at massakren i Paris ble opplyst av det kurdiske folket og deres venner, har straffriheten invitert til nye massakrer de siste 8 årene; Den tyrkiske staten har lagt til nye forbrytelser mot menneskeheten i Rojava, Afrin, Bakur, Bashur og Media Defense Areas.  Mentaliteten som etterlot massakren i Paris ustraffet, satte blinde øye for alle disse invasjonene og folkemordangrepene og ble en partner.  Siden den dagen tilhører enhver forbrytelse, mot menneskeheten i Kurdistan og Midtøsten, til samtalestyrker som har posisjonert seg på siden av den tyrkiske staten.  De er stille, og de er partnere. 

Hvis massakren i Paris ikke hadde blitt ustraffet, ville den tyrkiske staten ikke ha vært i stand til å okkupere Kobanê, Afrin og Serekaniye. Shengal og Mexmur ville ikke ha vært under samme trussel i dag, den tyrkiske staten sendte, gjengene sine fra Armenia til Libya, til hele geografien i Midtøsten.  Hvis den tyrkiske staten og Erdogan ble håndtert som gjerningsmennene til tre kurdiske revolusjonære kvinner under denne rettssaken, hundrevis av andre kvinner og barn ville ikke bli drept.

Derfor krever vi på 8-årsjubileet at republikken Tyrkia blir dømt for alle forbrytelser mot menneskeheten og kvinnemassakren i Paris-massakren. Vår oppfordring til alle internasjonale institusjoner, spesielt den franske staten, er at disse forbrytelsene skal dømmes og drapet på kvinner skal anerkjennes som en forbrytelse mot menneskeheten.

Beth Hartmann fra Solidaritet med Kurdistan holdt følgende appell.

akk for at jeg får stå her og hedre tre revolusjonære kvinner som brutalt ble henretta for 8 år sida i Paris. Alle disse tre kvinnene kjempa for likestilling og kvinners rettigheter i et fritt samfunn.
Sakine Cansiz var med å stifta PKK, der hun tidlig jobba for å bedre kvinners situasjon. FIdan Dogan var kjent gjennom sitt arbeid for menneskerettigheter og  Leyla Säylemez deltok i ungdomsorganisasjonen til PKK for et fritt samfunn for alle.
Erdogan og AK-partiet følte seg trua av kvinneaktivister og kanskje spesielt disse tre kvinnene. To agenter fra MIT, det øverste militære etterretningsbyrået i Tyrkia har bekrefta at etter ordre fra Erdogan deltok de i avrettinga i Paris. De to agentene sitter nå fengslet i PKKs fengsel i Sør Kurdistan.

Det franske rettsvesenet avslutt aldri saken etter at en tiltalt døde av sjukdom i fengselet før saken starta. Nå vil jeg si noe om solidaritet – Solidaritet beskrives som en følelse av samhørighet og samhold mellom individer og grupper, person til person, folk til folk, land til land. Denne likvideringen handler ikke om et lands indre anliggende. Det var et angrep på alle feminister. 
PKK sine krav blei kjempa i gjennom og imot patriarkatet til en bedret situasjon for kvinner. I 2014 var jeg i Amed der AK-partiet  ikke hadde politisk makt da. Vi fikk oppleve kvinnekollektiver på forskjellige områder og måter. Kvinnene utforma sjøl hva som var best for dem utfra deres erfaringer.
Dette er nå knust. Sist jeg var i Kurdistan, i 2018 var de gode kvinnekollektivene borte. Tyrkiske og kurdiske kvinner ble behandlet forskjellig. I redsel for at det skal bli like mange eller flere kurdere enn tyrkere oppfordra myndighetene kvinnene ( de tyrkiske altså) til å få minst 3 barn, mens de kurdiske kvinnene ble sterkt oppfordra til å sterilisere seg.
Det er lovbestemt sjølbestemt abort inntil 10.uke i Tyrkia, men loven er ikke lik for alle. i 2018 fortalte helsearbeidere i forbundet SES i Batman oss at sykehusene i de kurdiske områdene ikke fikk utført aborter. Helsearbeiderne ble trua med tøffe sanksjoner så de tør ikke utføre inngrepene. 
Sakine, Fidan og Leyla trodde på dette utsagnet; Kvinne – livet – frihet. 
Så bli med: 
Jin Jiyan – Asadi