Lørdag 14. mars ble det avholdt seminar om folkemord på Furuset bibliotek i Oslo. Arrangør var CHAK i samarbeid med Midtøsten- gruppen på Alna og Solidaritet med Kurdistan.

Møtet ble innledet med ett minutts stillhet i respekt og medfølelse med alle som har mistet sitt liv som følge av folkemord. Chro Burhan fra Solidaritet med Kurdistan og Refik Gefur fra KNK presenterte programmet og panelet. Under følger innledningene som hver paneldeltaker holdt der de delte sine erfaringer, før det ble åpnet for debatt.

Astor Larsen var i 1988 journalist i Klassekampen og ble fløyet inn Halabja av det iranske militæret dagen etter det kjemiske angrepet den 16. mars 1988. Av alle de sterke minnene han har fra Halabja er det to ting som har festet seg. Det første var stillheten. Selv om Halabja var en ganske stor by var det ikke en lyd å høre da de gikk inn i gatene i byen. Det andre er alle likene. Selv om iranerne hadde fjernet mange lik, lå det mennesker overalt, og spesielt i hovedgatene. Kvinner, menn, barn, husdyr – alt levende var dødt. Et underlig oppdrag for en journalist, det var ingen han kunne snakke med, spørre hva som hadde skjedd. Det kjemiske angrepet i Halabja er det mest omfattende kjemisk våpenangrep mot sivile som noen gang er utført. Hendelsen har senere blitt offentlig anerkjent og definert som folkemord mot det kurdiske folket i Irak. Angrepet på Halabja var en del av Saddam Husseins offensive krigføring mot kurdere spesielt, men også andre etniske minoriteter i Nord- Irak. Ali Hassan al-Majid (kjemiske Ali) hadde en sentral rolle i felttogene mot de kurdiske regioner i Nord- Irak. Felttogene og krigshandlingene hadde kodenavn Anfal (krigsbytte) og det var han som beordret gassangrepet på byen Halabja. Kjemiske Ali ble i 2003 pågrepet av amerikanske styrker i Irak. Etter fire dødsdommer ble han til slutt hengt i 2010.

Trude Falch er seniorrådgiver i utenlandsavdelingen i Norsk Folkehjelp. Hun åpner med å henvise til boken Cruilty and Silence (grusomhet og stillhet) som utkom i 1993. Boken beskriver Saddam Husseins grusomheter mot den kurdiske befolkningen. Iran ville at verden skulle få vite om angrepet på Halabja, men ikke Anfal. Angrepene som pågikk i 1988 var en rekke militære angrep mot den kurdiske landsbygda i nordlige deler av Irak. Minst 100 000 kurdere og et stort antall andre etniske minoriteter ble drept. Saddam Hussein iverksatte Anfal- kampanjen som hevn for kurderens samarbeid med Iran under krigen mot Irak. De offensive krigshandlingene begynte rundt Kirkuk der PUK hadde kontrollen og senere fulgte flere angrep mot PUK dominerte områder. Badinan distriktet som var dominert av KDP ble også angrepet. Gass, stridsvogner, artilleri, helikopter m. m ble brukt for å utrydde den kurdiske befolkningen. Etter angrepene ble landsbyene ofte jevnet med jorden av bulldosere. Stillheten som Trude Falch viser til i sin fortelling om Anfal- angrepene er en annen stillhet enn den Astor Larsen opplevde i Halabja. I forkant av angrepene stengte Saddam Hussein av områdene som ble angrepet og erklærte det som forbudt område. Verden fikk ikke vite om Anfal og militsen kunne utføre sitt arbeid i fred og ro, uten nærgående oppmerksomhet og spørsmål fra andre. Trude Falch var selv i Anfal område i 1991, da var det mange kurdere som ikke kjente til angrep i andre landsbyer. Menneskerettsorganisasjoner arbeidet da med å beskrive hendelsen og tallfeste ofre etter Anfal. Det ble også sendt en delegasjon til Washington med oppfordring om å anerkjenne og støtte regionen som hadde vært utsatt for folkemord. Delegasjonen ble ikke trodd, fordi «de manglet bevis». I 1993 kom Human Right Watch ut med en omfattende dokumentasjon om hendelsen som viste at over 180 000 mennesker var enten drept eller bortført. Ikke bare kurdere, men også; Irakiske tyrkere, yezidier, shabaker, assyrere og armenere. Angrepet mot Halabja ble anerkjent som folkemord i 2005 og Anfal i 2007. Historien viser at det ikke er noen selvfølge at folkemord blir kjent, det kan foregå i stillhet. Trude Falch avsluttet å fortelle om hvordan hun opplevde situasjonen for noen kvinner etter Anfal angrepene. Menn og unge gutter ble enten drept eller satt under militær overvåkning. Mange kvinner mistet sine ektemenn, barn, familie og nettverk under angrepene. Overlevende kvinner ble stuet inn i et falleferdig hotell. Istedenfor å ta vare på kvinnen ble de stigmatisert og uthengt som seksuelt promiskuøse. Trude Falch avslutter med å spørre; hvorfor tok ikke kurderne bedre vare på disse kvinnen?

Sjur Cappelen Papazian er en fredsaktivist som er opptatt av det armenske spørsmålet. Han åpnet med å si at noen er opptatt av geopolitikk og lignende, men det kunne være nok å si at noen er slemme. Folkemord kan forstås på mange måter, også folkemordet mot armenere. Armenere er en av de eldste folkegruppene og regnes som verdens eldste land, deres historie strekker seg tilbake til 10 000 år f.kr. Mange ulike forhold har påvirket deres historie som ekspansjonen av Islam, erobringer av områder av andre land, perioden med oppbygging av det Ottomanske riket, dannelse av nasjonalstater og den tyrkiske planen som ble iverksatt i overgangen fra det Ottomanske rike til dagen Tyrkia. Planen var å utslette, fjerne Armenia  og ble iverksatt i 1915 og pågikk frem til 1920. Anslagene på døde er usikkert, men rundt 1.5 millioner Armenere ble drept, deporter, fengslet eller sultet til døde. I etterkant av oppløsningen av tidligere Sovjetunionen ble 300 000 Armenere drept i en konflikt med Aserbajan i 1994. Den 24. april 2015 er det 100 års markering for drapene på armenere og forsøket på å utslette dem, deres historie og kultur. Tyrkia har til dags dato ikke erkjent folkemordet. Sjur Cappelen Papazian avsluttet med å fortelle at dette gir andre land makt over Tyrkia. Hvis Tyrkia ikke er samarbeidsvillig med land som for eksempel Storbritannia blir de minnet på hva de har gjort. Det blir gitt hentydninger om at hvis de ikke samarbeider så blir det mer snakk om hva de gjorde mot armenere, og da samarbeider tyrkerne. ”Hvorfor vil ikke tyrkerne innrømme det?” spør han- ”for hvis de gjør det kan vi komme videre med en forsoningsprosess”.