Den siste helga i januar arrangerer LO i Trondheim en konferanse hvert år. På konferansen stilte Foreningen fotballbaner for jenter og gutter i Kobanê, Raqqa og Qamishlo med løpeseddel og fikk holde en appell for over 500 deltakere om hvorfor det er viktig å støtte barnefotballen i Qamishlo. Særlig med tanke på jenter. I Kobanê har det gått fra null til ni jentelag siden de fikk to kunstgressbaner for barn i 2018.
Erling Folkvord og Karen Espelund fikk stor applaus etter sin appell. Flere lokale foreninger og klubber tok kontakt i etterkant og lova støtte.
Den internasjonale solidariteten lever i fagbevegelsen.
Beth Hartman er medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
I forbindelse med internasjonale kvinnedagen arrangerer Kurdisk Kvinnenettverk i samarbeid med Solidaritet med Kurdistan et seminar om Jin, Jiyan, Azadi og den kurdiske kvinnebevegelsen.
Kom på møte: 4. mars på kurdisk eller 5. mars på engelsk i KDS’ lokaler i Hausmannsgate 6 fra kl 14.00 til 16.00
Slagordet «Jin, Jiyan, Azadi» – eller «kvinne, liv, frihet» – gir «nytt håp» for alle de undertrykte menneskene i Midtøsten. Den ble utviklet under den kurdiske frigjøringsbevegelsen, og var et animasjonstrekk ved Rojava-revolusjonen i Nord-Syria, og har nå blitt tatt opp over hele Iran.
Koç sa at slagordets betydning inkluderer demokratisk konføderalisme, sameksistens av mangfold og sosial økonomi. Slagordet er et uttrykk for demokratisk sosialisme, sa hun.
Som svar på et spørsmål forklarte hun at filosofien begynte i 1994 da den kurdiske kvinnebevegelsen paret «Jin» (kvinne) og «Jiyan» (liv), som har samme grunnord på kurdisk.
Den fengslede kurdiske lederen Abdullah Öcalan skrev et brev i 2013 og foreslo å legge «Azadi» (frihet) til slagordet. «For frihet må du handle, som betyr å være organisert,» forklarte Koç.
Hun hevdet at «mange av de kurdiske kvinnene som nå leder denne prosessen [i Iran] har sett revolusjonen i Rojava, fordi Rojava kunne overleve mot tyrkisk aggresjon [som har] støtte fra globale aktører»
31. januar møttes kurdere og Kurdistanvenner på Schumann-plassen, rett utafor EU-kommisjonens hovedkvarter i Brussel. Demonstrasjonen og pressekonferansen markerte avslutninga av en underskriftskampanje. Tre millioner underskrivere stilte ett krav til Ursula von der Leyen som er EU-kommisjonens president: Fjern PKK fra Europaunionens terrorliste!
Jeg reiste for Solkurd og sa bl.a på pressekonferansen.: «Norge er ikke medlem av EU. Vi må oftest tilpasse oss de beslutninger EU har tatt. Men de tre millioner underskrifter som EU-kommisjonen mottar i dag, handler om en sak der Norge har gått sin egen vei. Og jeg håper EU nå vil følge den norske veien. I Norge har PKK – Det kurdiske arbeiderpartiet – aldri blitt ført opp på listen over terroristorganisasjoner.»
Tre millioner underskrifter var lagt i svære pappkasser. Det var minste like mange kasser som det var frammøte utenfor EU-kommisjonens hovedkvarter. Foto: Solidaritet med Kurdistan
Av Ibrahim Koneposhi, medlem av Komala parti av Iranske Kurdistan.
Det ble etablert i 1969.Har jobbet og var aktiv på hemmelig måte i 9 år. Har begynt åpenlyst sine aktiviteter 15. februar 1978. Komala parti er et venstreorientert parti med sosialistiske synspunkter. Komala parti var det første kurdiske partiet som aksepterte likestilling mellom kvinner og menn, og organiserte kvinner i sine rekker og kjempet for likestilling mellom kvinner og menn. Grunnlaget for Komala partiets aktivitet er løsningen av det Kurdiske folkets nasjonale problem og sørge for sosiale rettferdigheter. Komala parti vil ha et føderalt system for Iran. Demokrati, frihet, sekularisme, separasjon av religion fra staten, likhet, barns rettigheter, menneskerettigheter og sosiale rettferdigheter, miljøvern er blant hovedmålene til Komala parti. Komala parti er mot dødsstraff og mot enhver form for undertrykkelse og diskriminering. Komala er observatørmedlem av Socialist International organisasjon.
I 1983 dannet Komala parti, Irans kommunistiske partiet med flere Iranske grupper. I år 2000 forlot Komala parti, Irans kommunistiske partiet og gjenopptok sin virksomhet og aktiviteter under navnet Komala. Det har avholdt 15 kongresser så langt.
Sekretæren ( lederen) og medlemmer av ledelsen i Komala velges hvert tredje år i kongressen. Abdullah Mohtadi er den valgte Sekretæren for den siste kongressen i Komala parti.
De regjerende partiene i Sør-Kurdistan, KDP og PUK er begge styrt av mektige familier som kontrollerer økonomien i hver sin del av Kurdistan. Ingen virksomhet er mulig uten at Barzanier og Talabanier får sin gode porsjon av inntektene. De enorme oljeinntektene kommer ikke befolkningen til gode. Milliardene plasseres i utlandet, og investeres ikke i nødvendig infrastruktur.
Det foregår drakamper om disse oljepengene både mellom de kurdiske partiene og mellom Kurdistan og Bagdad. PUK hevder at KDP tar for stor del av kaka, mens myndighetene i Bagdad hevder at oljeinntektene skal styres derfra.
Forsøkene på å etablere demokratisk opposisjon i Sørkurdistan har ikke lyktes. Korrupsjonen er en så sentral faktor i samfunnet at opposisjonspartier som Gorran og Ny Generasjon raskt har latt seg integrere. Dette styrker de muslimske partiene som oppfattes som mindre korrupte.
Ungdommen ser ingen framtid, og drømmer om å skape seg et nytt liv i Europe eller Nordamerika. Ifølge meningsmålinger vil nå de fleste kurdere i Irak heller styres av araberne i Bagdad enn av de korrupte kurdiske dynastiene.
Og forholdet mellom disse dynastiene er i endring. KDP og PUK var lenge jevnstore, men PUK ble i 2007 splittet av utbryterpartiet Gorran. Etter partihøvdingen Jalal Talabanis død i 2017 har hans familie kranglet om makta i PUK, som har betydelige økonomiske interesser, foruten en hær på 50 000 menn og kvinner.
Partikongressen i 2020 valgte to likestilte presidenter: Jalal Talabanis eldste sønn Bafel Talabani og Jalals nevø Lahur Talabani. Sommeren 2022 beskyldte Bafel sin fetter for å ha forsøkt å forgifte ham, noe Lahur avviste. Bafel fikk likevel partiledelsen til å ekskludere Lahur og utvise ham fra landet.
Men Lahur er en populær figur som mange peshmergas støtter. Han nektet å reise, og en stund var det fare for væpnet oppgjør mellom det to fløyene, men det ble avverget. Lahur har fått en domstol i KDP-styrte Erbil til å slå fast at han fortsatt er president for PUK. Det er likevel ingen grunn til å tro at han kan utfordre sin fetter, som nå har befestet sin makt i partiet.
Denne striden har ytterligere styrket KDP. Barzaniene har lokket flere framtredende PUK-kadre over til seg og forsynt dem med våpen og utstyr til å danne egne militser.
KDP arbeider for å redusere PUKs innflytelse og øyner nå endelig en mulighet for å gripe makta også i Suleimania og Halabja, der PUK hittil har dominert.
Ved valgene som skal avholdes seinere i år er det ventet at KDP får flertall iden kurdiske regionen, mens Ny Generasjon blir største opposisjonsparti.
De mange krigene i Midtøsten har pågått i tiår; de avløser hverandre, og vanlige folk betaler prisen: ødelagte lokalsamfunn, ufattelige lidelser, millioner på flukt. Autoritære og gjennomkorrupte ledere avløser hverandre, fører krig mot egen befolkning og invaderer naboland. For å holde på makta inngås allianser med enda større banditter, og de lokale drittsekkene blir brikker i det globale maktspillet og rivaliseringa mellom stormaktene: USA, Russland (og Kina). Det siste året har rivaliseringa skjerpa seg også i Europa, og Russlands brutale invasjon i Ukraina har overtatt førsteplassen i media – og i våre hoder. Noen meiner nå at «Den 3. verdenskrigen» har starta! Om det er dens rette navn, har den vel pågått i Midtøsten siden USAs innmarsj i Irak i 2003? Og for palestinernes del er vel 1., 2. og dagens 3.(?) bare tre sider av samme krig.
Jordskjelv, okkupasjon og frigjøringskamp Spillet i Midtøsten fortsetter like intenst, for kurdere og palestinere, sunni og shia, iranere og arabere – og like forjævlig for befolkningene. Men nå litt under vår radar. Motsetningene er mange, og noen er viktigere enn andre. For de som nå i hundre år har sloss mot denne menneskeskapte brutale virkeligheta, og de har vært og er mange (!), er kunnskap og analyse av disse motsetningene avgjørende for å kunne overleve. Det er ikke enkelt! Ofrene er store. De ansvarlige, «våre» ledere, er ikke interessert: Nasjonale-, demokratiske- og menneske-rettigheter for vanlige folk, tjener sjelden egne makt-ambisjoner. Men – de kan utnyttes! Og dobbeltmoralen er påtakelig, om en ser etter.
Jordskjelvet som har ramma noen millioner av ei hardt utsatt og prøvet befolkning kommer nå på toppen. Og korrupte lederes mangel på ansvar for befolkningas sikkerhet, helse, velferd og beredskap blir enda tydeligere. Ti-tusener dør under sammenraste boligkompleks; elendige bygningskonstruksjoner pga korrupsjon og/eller krigshandlinger, og mangelfull beredskap. De samme ledernes behov for kontroll over områder og befolkning trumfer nå befolkningas behov for nødvendig medisinsk og humanitær hjelp til å overleve.
Den kurdiske frigjøringsbevegelsen (KCK) i de jordskjelvramma områdene har erklært ensidig våpenhvile, har stoppa alle krigshandlinger og oppfordra Erdogan og Assad og andre aktører om å gjøre det samme. De ber om at alle tilgjengelige ressurser settes inn i redningsarbeidet. Den tyrkiske hæren, både i Tyrkia og i den okkuperte (såkalte opprørskontrollerte) sonen i Idlib/Hatay/Afrin, fortsetter imidlertid kamphandlingene, og Assad forlanger å få overta halvparten av de humanitære sendingene som har nådd grensepostene i Aleppo, organisert av Heyva Sor (Kurdisk Røde Halvmåne) og administrasjonen i AANES. Samtidig har USA, som styrer sanksjonene av Assad ikke hatt vett til å oppheve disse. Befolkninga i disse områdene er derfor avhengig av regimet og dets allierte, Russland, Iran, Hizbollah i Libanon og Qatar. Når dette skrives, ei uke etter jordskjelvet, er svært få rapporter kommet fra disse områdene.
Horisonten er faktisk blitt enda mørkere. Om ikke presset nedenfra, befolkninga og «verdenssamfunnet», nå tvinger frem ei avslutning på krigen og forhandlinger om et Syria uten krigshandlinger, der også representanter fra AANES blir deltakere. Sammen med andre, av Assad-regimet, marginaliserte folkegrupper – religiøse, kulturelle og etniske. De er for mange til å nevnes her. Men det er de samme som for hundre år sida starta opprøret mot britisk og fransk kolonistyre, rota til dagens helvete.
Nye alliansepartnere I desember -22 møttes Tyrkias og Syrias forsvars- og sikkerhets-ministre i Moskva. På agendaen sto neppe innføringa av demokrati og nasjonale rettigheter for kurdere eller andre. Snarere fortsatt russisk og tyrkisk kontroll og innflytelse i Midtøsten. Utgangspunktet er nok at den økonomiske og militære virkeligheta har forandra seg, og ikke nødvendigvis i favør av herrene Erdogan, Assad og Putin. Erdogan har de siste to åra, først og fremst av økonomiske årsaker, vært nødt til å reorientere politikken mot den arabiske halvøya, særlig Saudi-Arabia og Emiratene. Partnerskapet med Qatar og Det Muslimske Brorskapet er nedtona, og nye kanaler er åpna til den enorme kapitalbasen som nå kontrolleres fra de to største gulfstatene, som ikke er nære venner av Brorskapet. De samme gulfstatene finansierer nå Sisis regime i Egypt, og kanskje kan de bli nyttige partnere for fortsatt Erdogansk styre i Tyrkia, for ikke å si reddende engler. Denne enorme (i global målestokk) oppsamla sekken med petro-dollar er nå kanskje den viktigste drivkrafta i utviklinga i heile Midtøsten, ved siden av stormakts-rivaliseringa.
Her ligger også forklaringa på tøværet i forholdet mellom Erdogan og Israel/Netanyahu, som nå er bedre enn på vel et ti-år. Det samme gjelder for det som mange kaller «normaliseringa» mellom Israel og gulf-statene. Det kan nevnes at så seint som i 2019 sørga olje fra KRG/Barzani (Bashur) for opp mot 3/4 av Israels oljeforbruk. Alliansen mellom Barzani og Erdogan skulle være velkjent for denne tekstens lesere. Og petrodollar fra Gulfen har, i tillegg til Barzanis egen pengesekk, vært den viktiste kilden til det siste ti-årets byggeboom i Bashur. Erdogans fokus i Syria har skifta fra regimeskifte ved hjelp av Brorskapet, Nusra (Al-Qaiida), IS (Daesh) og andre terroristgrupper, til å knuse AANES/SDF og YPG/YPJ. Det har så langt ikke lyktes, SDFs folkelige allianse har vært for sterk, sammen med dyktig taktisk alliansebygging med stormaktene. Nå prøver Erdogan seg på en allianse (på egne premisser sjølsagt) med Assad. Da må han ofre Det Muslimske Brorskapet (trøbbel!), «opprørerne» i Idlib og Hatay/Afrin (problem!) og alliansen med Qatar (ikke det vanskeligste, pengene rår). Putin har forstrekt seg i Ukraina, og USA er på vei til Kina?
Hva må/kan gjøres?
Kan en humanitær våpenhvile åpne for forhandlinger om et nytt (føderalt?) Syria?
Og for et fredelig og demokratisk Tyrkia?
Kan et valg avholdes i de jordskjelvramma områdene i Tyrkia?
Har Erdogan noe å tjene på det ….?
Referanser: Adam Hanieh. “Money, Markets and Monarchies” 2018 Elif Genc. “The Kurdish Movement´s Relationship with the Palestinian …….”, Middle East Report 295 (summer 2020).
Arnljot Ask er medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
Erdogan planla å sette i gang det avgjørende slaget for å hindre HDP i å delta i president- og parlamentsvalget 14.mai, gjennom å få vedtak i Kobani-rettssaken den 7-9.februar, som skulle utelukke 4-600 av HDPs ledere og aktivister fra å stille på valglister i minst 5 år. Erdogans sjanse til å få Konstitusjonsdomstolen til å totalforby HDP før valget var i ferd med å ebbe ut, da han neppe ville få 2/3 flertall der for et forbudsvedtak. Derfor måtte han gå omveier.
Først fikk han 5.januar sjefsanklageren i den tyrkiske «kassasjonsdomstolen» til å utstede et påbud om at Konstitusjonsdomstolen skulle sperre hovedkontoen til HDP, for midlertidig å blokkere alle fondene til HDP. Dette var i strid med artikkel 149 i den tyrkiske Grunnloven, som sier at dette ikke kan gjøres uten at forslaget om totalforbud av partiet også skal behandles samtidig. Men bare 8 av Konstitusjonsdomstolens 15 medlemmer støttet at en slik stengningssak skulle reises, derfor var påbudet ulovlig. Vedtaket er også lovstridig ved at HDP ikke ble gitt anledning til å legge fram sine motargumenter mot anklagene.
HDP har imidlertid klart å fungere allikevel, trass i de økonomiske hindringene, ved hjelp av medlemmenes egen innsats og folkelig støtte. Men siden nå veien med å få gjennom 2/3 flertall i Konstituasjonsdeomstolen for å forby HDP ser ut til å være blokkert fram til valget 14.mai, var da den såkalte Kobani-rettssaken eneste veien for å sabotere at HDP skulle bidra til å blokkere Erdogans valgseier 14.mai. (Sjøl om, som redegjort i nyhetsbrevet i desember -se nettsiden vår 22.des – HDP også har tatt tiltak for å kunne samle stemmer gjennom valgalliansen «Arbeider og Frihets Alliansen).
Representanter fra Rødt, og muligens SV, var nå klare til å dra til Ankara for å overvære rettssaka og prøve å koble den direkte til det norsk offisielle hverdagen. Representanter fra flere andre europeiske land, og Europaparlamentet, var også på vei.
Rett før avreise forstyrra imidlertid det dødelige jordskjelvet i Tyrkia og Syria Erdogans plan, slik at rettssaken måtte utsettes. Solidaritet med Kurdistan tar nå tiltak for at de som prøvde å rydde plass til å dra til Ankara 7- 9. februar holder seg parate til å dra ned på ny dato som måtte komme. Og at det da blir flere, også Stortingsrepresentanter, som blir med.
Jordskjelvet og den tyrkiske regjeringens elendige håndtering av hjelpearbeidet vil også bidra til at Erdogans sjanser til gjenvalg blir enda mindre enn det var. Sjøl om han nå prøver å legge skylda på entreprenører som har bygd for dårlige boligblokker. HDP driver redningsarbeid i de regionene de slipper til, både i Tyrkia og ved å få hjelpeforsyninger inn i Syria. Deres ledere er med for fullt via deres koordineringssentre i Ankara og Diyarbakir og Maras. De krever også at Tyrkia skal åpne sine grenseposter mot Rojava for å få inn forsyninger der, pluss inn til Afrin og den rammede Aleppo provinsen.
Solkurd oppfordrer også sine medlemmer til å finne ut om de kan bli med som observatører ned til valgene 14.mai. Vi må bidra med det vi kan for at Erdogan-æraen skal avsluttes nå i mai!
Klassekampen hadde en artikkel den 4. januar under tittelen «Fiender finner sammen». Der beskrives det hvordan den tyrkiske og den syriske staten legger opp til et samarbeid for å knuse Syrias demokratiske styrker (SDF). Deretter påpekes det at SDF er alliert med USA i kampen mot Islamsk stat og at Russland og Syria vil se seg tjent med at USA svekkes. Og der stopper analysen.
Hvorfor belyses ikke konsekvensene samarbeidet mellom disse diktatorene for å knuse SDF har for den folkelige kampen for sosiale, økonomiske og politiske rettigheter? Det er den folkelige kampen som er hovedkraften i utviklinga i denne delen av Midtøsten. Denne demokratibevegelsen truer Tyrkias herskerklasse, Syrias diktatur, Russlands posisjon og Irans diktatur. Også USAs innflytelse vil svekkes dersom demokratibevegelsen vinner fram.
I Tyrkia har Kurdistans arbeiderparti vært en ledende drivkraft i demokratikampen siden stiftelsen på 1970-tallet. Ikke aleine. Det er mange demokratiske krefter i Tyrkia. Blant de legale partiene spiller Folkenes demokratisk parti (HDP) en sentral rolle, sammen med fagforeninger, kvinneorganisasjoner og kulturelle organisasjoner. Til tross for at styresettet i Tyrkia nærmer seg et diktatur, er overklassen nå redd for at det statsbærende partiet AKP, som regjerer sammen med ultra-høyre partiet MHP, skal tape posisjoner i valget juni. Krefter som vil innfri noen av krava til demokratibevegelsen vil da kunne styrke seg.
I Syria i 2012 utnytta de demokratiske kreftene krigen mellom Assad-diktaturet og den vestlig/Nato-støtta jihadist-opposisjonen til å gjennomføre en demokratisk revolusjon i Nord og Øst Syria. Området består av en mosaikk av folkegrupper der arabere utgjør den største gruppa og kurdere den nest-største gruppa. Her prøver man å utvikle en form for direkte-demokrati med vekt på kvinnefrigjøring og økologi. Området huser mellom 4 og fem millioner og utgjør rundt 30 % av Syrias landområde.
I Nord Irak står PKK sterkt i fjell-områdene og samarbeider med ulike demokratiske krefter. Samtidig står kampen for og mot demokrati internt i de dominerende partiene PUK og KDP. Disse partiene kontrolleres av halv-føydale klansoverhoder. Det er stadig demokrati-opprør retta mot disse klanslederne. I Iran har den folkelige bevegelsen skutt fart de siste åra og utgjør en stadig større trussel mot autokratiet. Demokrati-bevegelsen står særlig sterkt i de kurdiske områdene. De siste månedene har vi sett et sterkere samarbeid mellom opposisjonelle i alle deler av Iran.
Det er i dette lyset man skal forstå tilnærmelsen mellom de anti-demokratiske kreftene. De føler seg trua av de mangslungne demokratiske bevegelsene. Tyrkia er mange-årig og sentralt Nato-medlem. USA/Nato har viktige militære baser i Tyrkia. Tyrkias diplomati med Russland gjelder ikke at Tyrkia er på vei ut av Nato, men at Tyrkias overklasse har behov for å slå ned demokrati-opprøret. Og her har Tyrkia Natos fulle støtte.
De demokratiske kreftene i de fire statene har erfart over tid at de må, på den ene sida, utnytte motsetningene mellom de ulike stormaktene, og på den andre sida vite at i det lange løp må de stole på egne krefter og solidaritet fra vanlige folk i resten av verden.
Det er å håpe at Klassekampens dekning framover vil inkludere denne grunnleggende siden ved de politiske og militære kampene i Midøsten.
Beth sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt arbeidsutvalg og er medlem av Oslostyret
Tara Husen er feminist og den eneste kvinnelige partilederen i Irak. Tevgara Azadi er et opposisjonsparti i Irak. Det ble dannet i 2014 etter at staten forbød PCDK. Partiet er et søsterparti til PKK i Bakur, PYD i Rojava og PJAK i Rojhalat. Tara besøkte Norge uka før jul for å informere om situasjonen for partiet og innbyggerne i den kurdiske delen av Irak (Bashur). Vi var flere fra Solidaritet med Kurdistan som var så heldige å få møte henne 21. desember.
Tevgara Azadi bygger på Öcalans og PKKs ideologi og blir et alternativ til det irakiske systemet. Partiet avviser samfunnshierarkiet som er bygd på patriarkatet i Irak. De bygger på og utvikler sameksistens, kvinnefrigjøring og levelig økologisk system. Kvinner og menn står likt og sammen.
Tara Husen sier at eliten i Irak bruker lovene og jussen til sin fordel for. Dette står i motstrid til Tevgara Azadis prinsipper der alle i samfunnet er like mye verdt og skal behandles likt. Partiet møter stor motstand fra staten, presteskapet og de bestemmende maktene i landet. Partiet nådde ikke sperregrensa i det irakiske parlamentsvalget.
Tyrkia har over tid angrepet Bashur med fly, bakkestyrker og kjemiske våpen. Iran angriper også, men i mindre omfang. Tara sier at de som protesterer på dette, blir fengsla. Nå er det et titalls personer som sitter i fengsel. De revolusjonære blir hele tida trua med å bli drept. Ved sida av å kjempe mot staten bygger de samfunnet i Bashur. Ønsket deres er å være økonomisk uavhengig av staten og kunne finansiere sitt eget arbeid i Bashur. Tevgara Azadi ønsker også å stille til valg til det regionale kurdiske parlamentet. Men Tara sier KDP nekter dem det. KDP er Barzani-familiens parti.
Tara forteller at partiet er en del av bevegelsen som kjemper mot den avskogingen av fjellene i Bashur som Tyrkia lenge har drevet. Tevgara Azadi kjemper også imot æresdrap som i praksis fortsatt er lov i Irak.
Tevgara Azadi bygger opp kooperativer der de gjennomfører prosjekter for kvinners utvikling. Det er startet et kvinneakademi. Til daglig har partiet direktekontakt med dem som har problemer og forsøker å støtte dem. Heimebesøk er en av arbeidsmetodene. Arbeidet deres, slik som den første skoleringen i det kooperative system, utføres i hemmelighet. Mange er redde for å bli fengsla med det resultatet at de ikke tør å delta i oppbyggingsarbeidet.
– Slik er virkeligheten, sier medleder Tara Husen, selv om Tevgara Azadi er et av de lovlig registrerte partiene i Irak.
Solidaritet med Kurdistan 